Sukk og stønn. Lørdagsmoetet idag var et typisk sånt et som jeg gjerne kunne ha gått glipp av, sånn for min egen del. Ikke engasjert i temaet, og da var det ikke i seg selv godt nok til at jeg likte det. For så vidt min egen feil, altså. Men likevel;
Møtet ble satt, for siste gang med Brønn som styreleder, forhåpentligvis også for siste gang i vår forsinket med ganske nøyaktig ett akademisk kvarter. Så var det styreprotokoll og finansstyreprotokoll uten at jeg synes at det ble sagt noe som helst. Bortsett fra at det koster 200.000 kroner å ha kloakklekkasje paa kritiske steder på Samfundet, kanskje. Deretter begynte temadelen.
Tyrkia og kurderne. Riktig aktuelt, nesten obligatorisk tema for samfunnsengasjerte Samfundet. Var til og med en ekte 1.sekretær ved den tyrkiske ambassaden der. En bitteliten sådan. Og hun var dame. Faktisk. Islam eller ei. Men kunne ikkeno norsk. Skulle bare mangle. Hun syntes vi var dumme som kritiserer Tyrkia så hardt for det de gjør mot kurderne, kurderne har jo tilogmed sine egne aviser, sa hun. Det var muligens sant da hun sa det klokken 20:47, for NTB meldte ikke før klokka 22:17 samme kveld at den siste kurdiske avisen i Tyrkia ble lagt ned. Veldig dagsaktuelt møte, altså. Men egentlig var alt bare kurdernes egen feil, som driver og terroriserer og sånn. Tyrkerne bare gjør sitt for å holde landet sammen, slik enhver nasjon vil gjøre.
Jon Rud, advokat i merkbar grad, derimot, mente at kurderne er kjekke folk som gjør nøyaktig det vi ville gjort hvis Norge lå i Tyrkia, eller noe. Han må altså ha meg unnskyldt, men det innlegget hans var døden. Særlig fordi han fremsa det på sin egen variant av engelsk. Fikk ikke med meg så mye av det. Var ikke bare min skyld, heller. Temaet hadde tiltrukket seg alle tyrkere og kurdere i mange mils omkrets, tror jeg. Og gubbene hadde tatt med seg konene sine, som hadde tatt med seg alle barna sine. I hvert fall mange av dem. Og de barna gjorde akkurat som jeg ville ha gjort om jeg hadde vært barn igjen og noen hadde vaert så teite å dra meg med på et moete der voksne sier kjedelige ting; fant på noe annet å gjøre. De fleste endte opp med at det goeyeste var å trene på å løpe rundt i hele Samfundet. Håper det var idrettsledere til stede og fikk huka tak i den lille rødkledte tassen. Storløper på gang der.
Ikke nok med at advokaten var kjedelig, han holdt på alt for lenge også. Møteledelsen var som vanlig helt udisiplinert. Joda, Jon. Bare hold på så lenge du vil, du. For vi er nemlig enige med deg, vi. Jepp.
Så var det lysbildeframvisning, stod det på programmet. Men den gikk ut på grunn av mangel på bilder. Sikkert greit nok, for allerede her var man minst en halvtime etter skjema. I stedet ble det pause. Hum. Om man sløyfet den kvarters pausen som er programfestet, ville man likevel stå igjen med et kvarter pause. Merkelige greier. Og denne gangen var det ingen tekniske sjekker å skylde på heller. Kunstnerisk dunka igang med en svær cola-flaske i tre, hardt mot gulvet. Og så stemte en gjeng musikere instrumentene sine, før innslaget var ferdig.
Skjønte åpenbart ikke stort, jeg. Satt bare der og så for meg John Cleese i "The Cheese Shop"-sketchen til Monty P. "Shut off that bloody bouzoki player. And the other bouzoki player as well. And the drummer. Oh, and can you please get rid of that vocalist as well?". Urk. De skulle visst holde en hel konsert senere på kvelden. Urk urk. Gutta hadde el-bouzoki! Snakker om å ta vare på kulturen. Fins det el-hardingfele, forresten?
Man debatterte. Burde blitt heftige greier, tatt i betraktning at den ene siden av salen teknisk sett var i krig med den andre siden av salen. Ikke mange som så krigerske ut, særlig ikke alle de med skaut. Ble ikkeno fart. Typisk start av unge trønderske røde. De hadde funnet ut at PKK egentlig er en slags PKK-ml, og måtte jo sympatisere på det sterkeste. Ikke akkurat noen bombe at hele salen klappet når de snille kurderne ble omtalt som nettopp det, og buet hver gang Tyrkia ble tatt i forsvar. Greit nok, egentlig. Men jeg kjøper ikke helt den der med at Tyrkia er verdens slemmeste mennesker, siden de importerer mest våpen, eller noe. Selv om de importerer mer enn sine naboland, så produserer de mange færre våpen enn de samme nabolandene. So there. Men ok, de er ganske slemme, til NATO-land å være.
Det var til og med en ekte terrorist som sa noe på talerstolen. Og en tyrker som mente at vi skal ikke mase på Tyrkia, for Tyrkia er ikke det eneste landet i verden som driver med folkemord. Jepp. His very own words. Skummelt sagt, egentlig. Og sikkert sant. At andre også driver med det, mener jeg. Egentlig er jo bare denne konflikten enda en av utallige kolonikriger, bare at kolonien ligger inne i landet i dette tilfellet. Sikkert ikke enkelt for noen av partene. Jeg har ærlig talt ikke satt meg inn i saken. Bare ikke send FN inn!
Debatten ble rundet av, uten at vi var en millimeter nærmere noe som helst. Med det fløy vi rett inn i et resolusjonsforslag om at vi må si til Regjeringen at de må si til Tyrkia at de må finne en annen måte å fikse kurderproblemet på enn å skjære av dem ører og annet som stikker frem fra kroppen. Greit nok. Og helt intetsigende. Ingen er uenige i den ordlyden resolusjonen hadde. Muligens med unntak av noen meget få tyrkere. Men det er da for galt om man ikke skal selge våpen til sine egne allierte. For man ER alliert med Tyrkia. Derfor stemte man avholdende. Sammen med 4 andre. Dreit vi oss ut? Næh. Men 209 stemte for, så det ble vedtatt likevel.
Så sa Brønnstad takk for seg. Hipp hipp. Noen klappet og kurderne så sitt snitt til å reise seg for å gå mens klappingen paagikk, og utløste dermed helt intetanende en stående applaus som ikke alle deltok i likevel. Da folk satte seg igjen var hele styrebordet befolket av skjegg. Var visst Rådet. Sikkert de eldste, eller noe. De hadde i alle fall som sagt skjegg. De skulle sitte der og sørge for at vi fikk nytt styre.
Jommen sa jeg smør. Nytt og nytt er minst to forskjellige ting. Man har Nytt nytt, og så har man Brukt nytt. Det kommer vi tilbake til. For først skulle vi ha oppklaringsrunde og få vite alle saftige detaljer om hva "Interne samarbeidsproblemer" betyr. Det fikk vi aldri, egentlig, men etterhvert skjønte vi hva det var, ut fra hvem som sa hva og hvem som stønnet og så i taket da andre sa hva de ville si og sånn. Men ikkeno konkret ble sagt.
Rådet gav salen 15 sekunder på å stille med kandidater til verver Styreleder. Ingen rakk aa stille. Bare hun som allerede var kandidat. Og gjett hva?!? Det var forhenværende styrenestleder! Her luktet det kjempeomveltninger. Not. Hennes sterkeste kort var at dersom vi valgte henne til leder, så ville vi ikke merke noen forandringer. Oh, great! Må det være slik? Hva var vitsen med at forrige styre gikk? Ikkeno. Livet er meningsløst, dere.
Selve valget var underholdende nok. Først var det helt klart at vi måtte bruke urnevalg, og vi hadde en hel kandidat å velge mellom. Det var faktisk litt sannsynlig at det kunne bli 50% blanke stemmer, og da var opplegget at man måtte stemme en gang til, og da ville blanke stemmer bli ugyldige. Hah. Demokrati, my ass. Bra at de fleste kurderne hadde gaatt. Kunne desillusjonert dem kraftig. Nuvel. Vi stemte. Så fikk vi se Mighty Mouse tegnefilm mens tellinga pågikk. 2 ugyldige, 87 blanke, 167 for. Så nå sitter vi der med samme styret som før, i praksis. Jeg tror ikke jeg kommer til å gidde å sykle gjennom saerlig mye sludd og regn til flere temamøter som ikke opptar meg i utgangspunktet på denne siden av 17. mai.
Skjeggene forsvant, for et nytt Råd skulle velges. Vi var tilbake på noe usikker grunn med den nye styrelederen. Skal vi gjøre slik eller sånn eller noe helt annet? Gang på gang. Men nytt Råd fikk man. Det der med at man må ha langt skjegg kan bli tøft for damen som ble valgt, tror jeg. Sammen med en som hadde brokk. Og en annen som bare tilfeldigvis var der, og vips havnet i Rådet.
Det var ikkeno særlig eventuelt, og kritikken av møtet ble noe halvhjertet, da nesten alle hadde gått og lagt seg. Men det kan man jo også se på som en form for kritikk...
Så hevet møtet seg, og alt var slutt.
Takk for oppmerksomheten,
Bjoern.