En økolog vil snakke om:
I dagligtalen snakker vi om at den og den personen er en ressurs for lokalsamfunnet; dvs. en som gjør en innsats ut over det vanlige.
I NSM er det den økologiske og den økonomiske betraktningsmåten som står sentralt. Det som skiller dem er først og fremst at den økologiske betraktningsmåten er holistisk; dvs. at den har et mer helhetlig utgangspunkt enn den økonomiske. Alle økonomens grupper hører inn under en av økologens.
Hvordan skal en så definere en ressurs? Her er det lettest å ta utgangspunkt i det økonomiske perspektivet. Ressurser benyttes som innsatsfaktorer for å produsere noe.
En ressurs kan da defineres som et uutnyttet potensiale(enten det dreier seg om malm, penger, solenergi, eller et menneskes intelligens).
Kapital er representert ved de ressurser som går inn i byggingen av fabrikker og maskinene i den, samt til å skaffe til veie råstoff og lønne arbeiderne.
Råvarene er de ressursene som bedriften foredler, dvs. omdanner til et salgbart produkt. Disse kan være jernmalm, trær, olje, dyr, osv.
Energi er de ressursene som bedriften må tilføre for at den ønskede foredlingen skal finne sted. Energien kan komme fra f.eks. forbrenning av trær, olje eller gass eller fra utnyttelse av ulike former av solbasert energi.
Arbeidskraft er den ressursen bedriften trenger for å kontrollere og viderutvikle driften.
I en økologisk modell grupperes de ulike ressursene som inngår i kapital, råvarer, arbeidskraft og energi alt etter som de er:
Figur 1 viser at produksjonen forbruker av en kilde(ressurs) og fyller et sluk(avfall). De miljømessige konsekvensene vil derfor være knyttet til reduksjon av kilden og økning i sluket.
Disse to eksemplene viser at overforbruk av en kilde kan ha store konsekvenser for miljøet. Å gi en detaljert oversikt over alle problem knyttet til overforbruk er umulig på den tiden som står til rådighet, men de inkluderer bl.a.
Når problemene over kombineres med andre naturfenomener kan skadene bli ekstra store. Dette gjelder f.eks. når store mengder jord i dalsidene i Himalaya vaskes ned i elvene av monsunregnet og skaper store oversvømmelser i lavlandet i Bangladesh.
Som en følge av kildene blir stadig mindre, tas stadig mer marginale ressurser i bruk. Dette fører ofte til at behovet for innsatsmidler blir større. Dermed øker også avfallsmengden.
Figur 2 viser at jo lavere malmkvaliteten er, jo mer av det uttatte berget er avfall.
Ikke-fornybare ressurser finnes pr. definisjon bare i begrensede mengder(Graden av ikke-fornybarhet varierer; det vil bli dannet mer olje, mens metaller ikke vil kunne dannes). Det betyr at det en dag ikke vil være mer igjen av dem. I dag vokser forbruket av mange ressurser eksponensielt; dvs. at stadig mer forbrukes pr. tidsenhet.
Beregninger som er gjort over oppdagede/uoppdagede reserver av disse ressursene viser at veksten ikke kan fortsette.
"Over grensen" har tre ulike scenarier for hva som skjer når grensen nærmes/overstiges.
Figuren viser at det skjer en stabilisering før grensen nås. Dette representerer en situasjon hvor beslutningstakere og befolkningen generellt tar hensyn til signalene om at grensen er i ferd med å bli nådd og avgrenser veksten etter det.
Denne figuren viser en situasjon der signalene ikke tas til følge og grensen overskrides og den faller. Ressursen har imidlertid evnen til å ta seg inn igjen når veksten faller. Etter svingninger rundt en likevektslinje vil situasjonen stabilisere seg.
Figur 6 viser en situasjon hvor signalene heller ikke tas til følge. I dette tilfellet er ressursen imidlertid ikke i stand til å hente seg inn igjen selv. Fallet blir skarpt og stabiliseringen skjer på et mye lavere nivå.
Det første er representert ved Demokrit og Descartes og kalles for det mekaniske. Hos dem kan alle handlinger reduseres til enkle mekanismer. Det er ikke rom for store og kompliserte sammenhenger og ikke for noe overordnet mål for naturen.
Det andre er representert ved Platon og kristendommen. Begge disse synene er dualistiske. Hos Platon er kroppen bare et ufullkomment kar for en evig og fullkommen sjel. Konsekvensen er en nedvurdering av det kroppslige og en konsentrasjon om det åndelige. I kristendommen bærer Jesu ord om at hans kongerike ikke er av denne verden det samme budskapet. En motsetning ligger imidlertid i GT's ord om mennesket som jordens og dyrenes hersker. Dette er en motsetning som har gjort det mulig for noen å utplyndre jorden, mens andre, som kunne ha forsvart den, har vendt seg bort fra den.
I de to foregående paragrafene ligger også mye av grunnlaget for Vestens dyrkning av individet, som idag kommer så klart til uttrykk gjennom individets rett til selvhevdelse gjennom kjøp av ny bil, nytt hus, cabincruiser, snscooter, mm.
I skarp kontrast til dette står andre("primitive") kulturers syn på individet som en integrert del av naturen. Som hevder at "treet gråter når det hugges" og dermed viser en helt annen respekt for naturen.
Det sier seg selv at en slik holdning medfører mye mindre slitasje på naturen. Den beste, kanskje også eneste måten, å ta vare på ressursene er en omlegging i retning mindre vektlegging av å få høyere inntekt eller skaffe seg nye gjenstander(kort sagt: økt vekst) og over til et samfunn hvor den du er teller mer enn hva du har.
Idag forbruker 20% av verdens befolkning 80% av jordens ressurser, mens de resterende 80% må greie seg med 20% av ressursene. Dette misforholdet har økt gjennom hele dette århundret og øker fremdeles.
Konfliktene i farvannet av denne fordelingen er mange og varierte:
Når en fattig bonde i Amazonas brenner regnskogen for å skaffe seg en åkerlapp reagerer den rike delen av verden. Mens bonden trenger åkerlappen for å brødfø familien(kilde) trenger vi den samme skogen både som produsent av O2(kilde) og som et sluk for våre CO2-utslipp.
Når et land velger å demme opp en elv og produsere elektrisk strøm eller forsyne store vanningsanlegg kan vannforsyningen til land lenger nede i vassdraget bli truet. Elvens verdi som kilde reduseres. Mange forskere mener at den neste krisen i Midt-Østen vil komme pga. uenighet om vannretter heller enn pga. religion.
Også mellom land i den rike delen av verden kan det oppstå konflikter om begrensede ressurser. Gjennom flere årtier med strenge restriksjoner har Norge gjenoppbygd den norske sildestammen. I det samme tidsrommet har Island fisket ned sine fiskebestander. Når den norske sildestammen så gjenopptar sine vandringer utenfor norsk territorialfarvann står islandske trålere klare for å ta mest mulig av den for å greie sine utgifter i forbindelse med en stor flåte.
Når en ser på eksemplene over er det viktig å forstå at bonden ikke brenner regnskogen bare for moro skuld. Han er en del av et innfløkt, verdensomspennende system med det formål å skape vekst. De som dominerer og profiterer på dette systemet er de rike landene.
Mange land i Sør-Amerika har stor gjeld til banker i Vesten. For å dekke renter og avdrag trenger de inntekter. Dette får de f.eks. gjennom eksport av kaffe. For å tjene mest mulig må denne dyrkes på store enheter. Disse fordriver småbøndene til stadig mer marginale og sårbare områder. Her kommer også en konflikt mellom oss som forbrukere og dem som selgere inn. Vi vil bruke så lite som mulig av vår kapital til å betale for varen og holder prisen nede(Noe vi kan gjøre ved å spille fattige produsentland ut mot hverandre). Resultatet blir små inntekter og det som kommer inn slukes av gjeldsbetalingen. Det blir lite eller ingen kapital igjen til å betale for en bedret situasjon i det fattige landet.
Vi ser at vår bruk av ressurser bringer oss i en interessekonflikt med andres bruk av deres ressurser. Dette har i stor grad sitt utspring i de ulikhetene som eksisterer mellom rik og fattig, den som har og den som ikke har.
Det betyr at for at interessekonflikten skal forsvinne må de som ikke har, få mer. Da kaken er av endelig størrelse betyr det at vi som har må gi fra oss noe.
Selv om Norge ikke produserer nok mat til å fø sin egen befolkning skjules dette av en utstrakt import. Mangel på ressurser kan opptre i noen få tilfeller:
Men dette er ikke ting en kan forvente(enn si håpe) inntrer på det tidspunktet en skal ta opp temaet.
For å kunne ta utgangspunkt i lokalsamfunnet er det derfor nødvendig å se på en hypotetisk situasjon. Det er også naturlig å knytte det opp mot mat da dette er en ressurs vi er absolutt avhengig av. For lettere å kunne begrense kilder til mat er det best om undervisningsopplegget utføres i en liten, relativt isolert bygd.
Ut fra dette finner dere ut hvor lang tid det vil gå før vi går tom for ressurser.
Når stoffet er fordøyd på lokalplan, generaliseres det mer og mer.
Det første er å gi elevene forståelsen av at tilgangen på ressurser er begrenset. Gjennom arbeidet vil de oppdage at samfunnet Norge ikke på noe nivå er selvforsynt med mat.
Det andre er å vise at på en global skala så er det mulig å skaffe nok mat til alle. Det som gjør at ingen sulter i Norge er at vi har kapital til å kjøpe oss ut av sulten; noe u-landene ikke har.
Håpet er at elevene ved avslutningen av prosjektet skal ha fått forståelsen av at jovisst setter naturen grenser for utnyttingen av en ressurs. Men like viktig, om ikke viktigere, er det at måten vi i den rike verden sløser med ressursene setter grenser for hvordan menneskene i u-landenes grenser er.
Satt på spissen: Vår mangel på grenser dreper dem ved å presse dem under grensen
©dennisgl@stud.alu.hist.no