Kronar gjør seg ferdig med den magre frokosten. Han smører seg en liten matpakke, og har det i ei tine som han tar ut fra et skap. Kronar skal på jobb.
Kronar kommer gående ned den lille, sandete men nå stivfroste bakken til der båtene ligger. Med ett blir han var en merkelig lyd - som om noen driver og slår på en liten bjelle med en liten hammer. Han stopper, og ser seg rundt. Det lønner seg ikke å springe rett inn i fare, tross alt. Lyden fortsetter.
Kronar går forsiktig langs den lille rekken med båter, og ser etter kilden til lyden. Plutselig stopper lyden. Det som før var en stillhet rytmisk punktuert av den lille, klirrende lyden, blir nå bare stillhet. Kronar hører en liten, spørrende lyd "goo?"
Det er en tynn barnestemme som sier dette. Kronar går raskt etter stemmen før han tenker seg om - hvordan kan et lite barn være noen trussel for ham? Under en av båtene finner han kilden til både lyden og stemmen - et lite barn som sitter mer eller mindre omfavnet av en tynn kvinne. Barnet er kanskje to år, kvinnen kan ikke Kronar vurdere, siden han ikke ser ansiktet hennes. Han legger merke til at barnet ser ut som om det har vært ute en hel sommer, selv om det er midtvinters. Han ser også beslaget som barnet satt og kastet småstein på - kilden til plingelyden som Kronar hørte. Det er også en ting til Kronar blir med ett oppmerksom på. Han kan se sin egen rimpust, samt barnets. Men det er ingen rimpust fra kvinnen som holder barnet.
Med en liten fiskered rykker Kronar opp tollekniven sin - hva om denne kvinnen er en av de vandøde som sagnene forteller om? Hvorfor har hun ikke drept barnet ennå - eller ville blodet til Kronar være mer verdifullt for disse blodsugende vandøde? Barnet ser ubekymret på det blanke stålet, og plukker så opp en ny stein.
"Ping!" Kronar går forsiktig fram til kvinnen. "Ping!" Hun gjør ingen bevegelser til å ville angripe ham. "Ping!" Litt mer beroliget strekker Kronar fram armen, og gjør en bevegelse som for å trekke av kvinnen hetten. Barnet ser opp, raskt, årvåkent, men fortsetter så å kaste småstein på det tidligere blanke beslaget. "Ping!" "Ping!" Kronar tar mot til seg, og med kniven klar i høyrehånda, rekker han fram den venstre, og lirker forsiktig hetten av kvinnen. "Ping!" Med en ed som ville ha overrasket hele familien hans, trekker Kronar til seg hånden som om han hadde brent seg. "Ping!" Som om han hadde brent seg stygt.
Barnet ser opp igjen, betrakter Kronar et øyeblikk, og sier så "Zarn." Det plukker så opp en stein til, og veier den ettertenksom i hånda, som om det vurderer hvorvidt det skal kaste den eller ikke. Kronar står og betrakter barnet. Nå som han har et referansepunkt, samt at den verste frykten for de vandøde har forlatt ham, ser han likhetstrekkene mellom barnet - hva var det det sa? Zarn? - og den døde moren, dersom det er det kvinnen er. Irritert retter Kronar seg selv. Ikke "kvinne" mer. Alv. "Ping!"
Kronar står der og betrakter barnet som fremdeles kaster småstein, og den døde alven som klamrer seg til det. Egentlig er det helt klart at barnet er en halvkaste, tenker Kronar. Det hvite håret og brune huden kunne egentlig komme av mange ting. De halvspissede ørene og den fine beinstrukturen i ansiktet er ikke så fremtredende som på den ... tingen ... som holder Zarn. "Ping!" Hun, på den annen side, er sort som natten, og har snøhvitt hår. Leppene er dratt tilbake i en rictus av et smil, og avdekker skinnende sorte tenner i lilla gommer. "Ping!" Med en kropp som en gudinne, men Kronar foretrekker nå uansett sin kones fyldige form. "Ping!" Kronar betrakter barnet nøyere. Den drakten er laget av et fint stoff, reflekterer han. Dersom den er så varm som den ser ut til, så ville den passe godt til minstemann - han vokser jo så fort for tiden. "Ping!" Kronar ser at bevegelsene til barnet har blitt merkbart seinere den tiden han har stått her.
Bra. Da slipper Kronar å gjøre noe ... vent litt. Kronar merker hvordan han står her og kaldt vurderer å la et barn - et barn! - bare dø, siden det har en drakt som ville passe hans barn godt. "Dunk!" Zarn, dersom det nå var det han het, bommet med steinen. Resignert ser Zarn opp på Kronar, og de smaragdgrønne øynene funkler i lyset fra morgensolen. Zarn lener seg tilbake mot den døde alven, og lukker øynene.
Full av motstridende følelser, bøyer Kronar seg fram og plukker opp barnet. Store ånd, han var kald! Zarn mumler ett eller annet trett, og graver seg under den åpne saueskinnsvesten som Kronar bruker. Kronar merker en liten sekk som ligger litt lenger under båten. Han bøyer seg ned, og plukker den opp. Den er tung til å være så liten, reflekterer Kronar. Så trekker han fram alven med en arm - hun er lett nok til at Kronar ikke egentlig må anstrenge seg en gang.
Fremdeles med Zarn i armkroken - han sover nå, den lille rakkeren - setter Kronar kursen mot den lokale presten i byen. Han vet nok hva en skal gjøre med alven. Kronar ignorerer tanken på at Zarn er en halv-alv. Han har allerede bestemt seg for å ta den lille gutten inn i sin egen familie.
På en innskytelse, før han går for å se presten, stikker Kronar innom sitt eget hus, og legger fra seg sekken. I et blaff av inspirasjon tar han maten ut av tina si, og legger sekken nedi. Den går akkurat nedi - Kronar må faktisk presse lokket litt for å få lokket skikkelig på plass. Deretter setter han tina på sin vante plass. Han merker plutselig den tunge pusten fra lille Zarn. Han sover, men har begynt å få litt farge i kinnene. Det kan umulig være dumt, reflekterer Kronar, mens han skifter litt på hvordan Zarn ligger. Zarn mumler et eller annet, og presser seg nærmere den varme kroppen til Kronar. Kronar smiler, et smil som raskt går over til en grimase av avsky. Bare nå den idiotiske presten klarer å skjelne at hva nå enn denne alven egentlig er, så er ikke Zarn noe ondt.
Det viser seg at presten, etter en lang samtale og et par overbevisende argumenter fra Kronar, som stort sett tok form av en knyttet neve, innser at Zarn ikke trenger å brennes på bålet, slik som den døde alven. Eller "natt-ånden", som presten insisterer å kalle alven. Kronar lar det være med det. Han kunne ikke bry seg mindre om det. Så lenge lille Zarn slapp å brenne, i alle fall.
Zarn sover fremdeles når Kronar kommer tilbake til den lille hytta si. Kronar legger fra seg saueskinnsvesten på bordet, og pakker så Zarn inn så godt at bare den lille nesetippen stikker fram. Denne gangen rører ikke Zarn på seg en gang. Deretter tar han fram den lille sekken fra tina. Og åpner den. Det som ligger øverst, er et lærbelte med en slags halvt avrundet firkantig lomme på - en kraftig og tykk lomme - som har en klaff for å sikre hva nå enn innholdet av denne lomma er.
Kronar åpner klaffen, og vet ikke hvor heldig han er idet den magiske fellen som var lagt på lomma ikke fungerer. Bare en mild sitring strømmer gjennom Kronar - men det kunne være like gjerne det som Kronar fant. Fire skiver av skinnende blankt metall, full av ornamenterte rissinger. Og lynskarp, noe som Kronar finner ut idet han prøvende skraper borti kanten på den ene av dem med fingeren.
Etter å ha sugd på fingeren et øyeblikk, egentlig mer av sjokk enn av skade, tar Kronar i øyesyn den nesten avskårete trælen på fingeren hans. Hadde han ikke vært så vant til å bøte garn som han er, kunne dette gått svært galt. Uendelig varsomt setter han klaffen på plass igjen på lommen, og legger det lille bandolæret - stort nok til en tynn unggutt, men etter det Kronar har sett av alvenes kroppsbygning stort nok til en voksen alv - ved siden av den sovende Zarn.
Det neste som Kronar plukker opp, er en liten, men tung sekk av et eller annet glatt, men kraftig, sort og hvitmønstret stoff. Idet Kronar holder sekken opp mot lyset for å se bedre, blir han var en tynn røykstrime som stiger opp av stoffet. Han slipper sekken raskt ned på bordet, og trekker seg unna. Storøyd blir han vitne til at stoffet brenner - nei, smelter bort, bare fordi det ble truffet av sollyset. Og det som avdekkes da er en fin haug med gullstykker.
Kronar gaper i vantro. Han har ikke sett så mye gull på en gang tidligere. Mistroisk plukker Kronar opp en av myntene, og holder den opp mot lyset. Stemplingen på den er selvsagt helt ukjent for Kronar, men den forsvinner i det minste ikke når Kronar holder den opp mot lyset. Kronar enser ikke at en av myntene - et voktervesen med dødelig gift, plassert der for å vokte gullet mot fremmede hender - stille hopper ned på gulvet, og forsvinner ut under dørstokken.
Når alven døde, mistet hun også kontrollen over dette lille vesenet, og dermed er det ingen magisk kraft som krever at voktervesenet måtte holde seg i pungen. Det lille dyret med den kraftige giften piler bort gjennom gaten så raskt de åtte beina dens bærer det. Det gjemmer seg i en haug med ved som tilfeldigvis er begynt å bli stablet opp, med en død alv på toppen. Vokterdyret kjenner igjen lukten, og legger seg ned i frykt. Det dør kort tid etter når kremasjonen begynner, det lille vokterdyrets skall sprukket og knust til det ugjenkjennelige av ildens varme.
Alt dette merker Kronar ingenting til. Han teller raskt over gullstykkene, og kommer til at det er 311 gullstykker i alt i sekken. Kronar kan ikke tro sin lykke, og priser gudene for at han hadde nok vett til å holde dette unna presten, som nok ville tatt alle "natt-ånd myntene" for seg selv. Stille lister han seg inn i det andre rommet i hytta, og vekker kona si. Søvnig, men nysgjerrig kommer hun inn til der hvor Zarn ligger, og ser den lille haugen med gullstykker, sirlig satt opp i stabler på ti og ti.
Det er trettien slike stabler, samt den mynten som mannen hennes viste henne. Hun smiler, men gestikulerer til at mannen skal dytte alle pengene ned i sekken igjen. Det ville ikke være lurt dersom en av ungene kom inn nå, og så alle pengene, snakket om det med leikekameratene sine, og at det slik kunne komme noen andre for øre - noen som ikke ville ha hatt noe imot å forklare med skarpe argumenter at pengene egentlig ikke tilhørte Kronar og kona hans. Knivskarpe argumenter, så og si. Kronar tar hintet, stapper pengene ned i den store sekken, og snører igjen.
Med ett blir han var den firkantete, harde tingen som ligger nedi sekken sammen med pengene, og snører sekken opp igjen. Kona ser spørrende på ham, men forstår hva som foregår når Kronar trekker opp den lille, sorte steinblokka. Det er forresten to steinblokker, innser Kronar, når han ser de fine hengslene som holder de to tynne blokkene sammen. Kronar åpner blokkene forsiktig, og blir nesten skuffet når de blanke, sorte sidene ikke gjør noe. Han legger blokkene på bordet, og stryker forsiktig langs kanten av blokkene med peikefingeren.
Plutselig kommer glødende symboler til syne på den blanke, kalde steinen. Kronar rykker forskrekket tilbake, og tegnene forsvinner idet Kronar fjerner fingeren fra margen av boka. Kronar prøver forsiktig igjen, og denne gangen kommer det også tegn til syne - tegn som Kronar ikke en gang drar kjensel på. De glødende, mystiske symbolene hypnotiserer nesten Kronar, men han legger steinboka forsiktig sammen igjen. Dette er noe som helt klart tilhører Zarn. Idet han skal til å legge steinboka ned i sekken igjen, berører fingrene hans et kjede som Kronar hadde oversett totalt. Nysgjerrig drar Kronar i kjedet, og kommer opp med et kjede av et eller annet lett metall, med en krystall montert i en innfatning på kjedet.
Krystallet er nydelig utskåret, men Kronar drar ikke kjensel på symbolet. Dette tilhører nok også Zarn, tenker han, og skal til å legge kjedet tilbake i sekken. Han blir med ett klar over to grønne øyne som betrakter kjedet inngående. Zarn har våknet, og har halvt kavet seg ut av saueskinnsvesten som omgir ham. Nå sitter han helt stille, og stirrer på kjedet med den funklende krystallen. Kronar trekker på skuldrene, og lener seg fram for å henge kjedet på Zarn. Zarn sitter helt stille idet kjeden blir lagt om halsen på ham, og justerer så lengden på kjedet ved hjelp av en innretning på innfatningen til krystallet. Han smiler fornøyd, og legger seg igjen. Alt dette ser Kronar ikke, siden han nå raskt snører igjen sekken, legger den ned i tina igjen, og stapper den i skapet.
Og akkurat i tide også. Noen søvnige barn - fire i alt, nei fem nå, tenker Kronar, står i døråpningen, og lurer på hvorfor mor også har stått opp nå, så tidlig. Og hvorfor har ikke far dratt ut for å fiske? Kronar snur seg mot bordet, og plukker opp Zarn. Han legger merke til at Zarn har vært snartenkt nok til å putte krystallen under jakken sin. Zarn våkner idet Kronar plukker ham opp, og gir både Kronar, kona til Kronar, og barna et skinnende hvitt smil. Kronar puster lettet ut - det ville ha vært ille dersom barnet hadde hatt sorte tenner slik som mora, men tar seg i det. Han er faren nå, og kona hans er nå mora til Zarn. Han kremter litt, og sier så: "Barn, dette er Zarn. Han er nå også en av mine sønner. Han var foreldreløs, men er det ikke nå lenger." Og Zarn babler lykkelig på et eller annet språk.