Min far, Erlando Donde Esta, bestemte seg derfor for å sende meg til en venn av hans far, Mester Rafael. Selv fant jeg dette helt ideelt, siden faget, nei kunsten, jeg skulle få opplæring i var kunsten å smi sverd.

Mester Rafael selv møtte opp for å se til meg nå vognen slapp meg av utenfor hans casa. Skjønt, hus og hus - det var egentlig mer en by i miniatyr, omkranset av en mur en mannshøyde høy og tre håndbredder tykk.

Mester Rafael var en høy, mager mann av det senesterke slaget som en ofte finner i mitt hjemland, Españia. Ved hans side hang alltid et sverd som han hadde smidd selv, og det var alltid utsøkte sverd. Et skinnende hvitt flippskjegg viste hans alder, allikevel var håret hans like svart som en ynglings, og hans bevegelser alltid raske og utrettelige.

For meg representerte Mester Rafael alt jeg selv gjerne ville være, og et bilde å streve etter. For min far, en rik Péon, var fremdeles bare péon, mens jeg selv gjerne ville bli noe mer i livet. Hvordan min bestefar og Mester Rafael hadde møttes fikk jeg aldri vite, men jeg ble fortalt at min bestemor smilte alltid på en spesiell måte når dette samtaleemnet dukket opp.

Dessverre fikk jeg aldri møte min bestemor eller min bestefar - de døde mens jeg ennå var liten, den strenge vinteren anno domini 1054. Jeg mener jeg vagt kan huske en dame med et smil som solen og gyldent hår - og jeg har blitt fortalt at dette kan være bestemoren min - men jeg vet ikke om det er et ekte minne eller noe som jeg selv har konstruert etter å ha hørt på Papa Erlendo fortelle om sine egne foreldre.

Uansett, da jeg så Mester Rafael den vårdagen, var det som om alle drømmene mine skulle oppfylles, og alt var mulig. Selvsagt så ikke Mester Rafael det hele på den måten. For ham var jeg bare en unge som sønnen til en av de gamle (og nå døde) vennene hans hadde tilfeldigvis fått.

Etter at Mester Rafael hadde snakket med meg, ble jeg satt til å arbeide under Unge Mester Gúnther, en ung vestgoter som var assistenten til Mester Rafael.

De to første årene vokste jeg raskt, og ble større og sterkere enn alle de andre lærlingene, selv de som var eldre enn meg. Til å begynne med lot ingen det merke seg, men da jeg egenhendig veltet en ambolt i sinne, tok Mester Rafael interesse i meg, og jeg begynte å få en mer personlig instruksjon.

Ingenting av dette gjorde meg mer populær med de fem andre lærlingene, hvorav bare én var yngre enn jeg selv, og hadde kommet med tre måneder etter at jeg ble sluppet av foran porten til Mester Rafael. Sverdtreningene vi hadde (vi brukte bare tresverd, men det var slitsomt allikevel) kunne utarte seg, og nå måtte jeg virkelig begynne å være forsiktig for ikke å skade meg selv alvorlig nå når de eldre lærlingene bestemte seg for å ta meg ned noen hakk.

Det sies at ren nødvendighet er en av de mest fordelaktige betingelsene når en skal lære seg noe, og ren nødvendighet gjorde at jeg mestret sverdet relativt raskt. Ja, faktisk begynte jeg å føle en viss enhet med sverdet, med sanden som vi hadde i essen, med jorda jeg sto på når jeg håndterte hammeren - til slutt var jeg egentlig bare lykkelig når jeg enten ble undervist i hvordan å lage sverd, eller når jeg brukte det.

Det var i denne lykkelige tiden at Magus Erdpotans kom på besøk for å se et av de sverdene som han hadde bestilt hos Mester Rafael et år i forveien. Magus Erdpotans var uvanlig med det at han var svært interessert i sverd - ja, egentlig all fysisk fostring. Noen sa at dette begrenset ham i hans magiske utvikling, men aldri ansikt til ansikt med ham.

Allerede da Magus Erdpotans kom inn porten til Mester Rafaels domene, var det akkurat som om jeg kunne kjenne en kraft trekke meg til ham - en kraft som, selv om den ikke var spesielt mektig, uansett vakte min nysgjerrighet. Jeg snek meg ut til plassen hvor Mester Rafael skulle underholde gjesten sin, selv om vi hadde fått streng beskjed om å holde oss unna, og la meg godt i skjul blant noen rosentrær som sto langs muren.

Selv om jeg trodde jeg var godt skjult, kunne jeg umulig ha vært det, siden Magus Erdpotans så på meg med det samme han kom ut av huset hvor Mester Rafael hadde oppbevart sverdet han hadde smidd til Magus Erdpotans. Sjelden har jeg sett et så nydelig sverd, og aldri hadde jeg sett dets like da jeg var 12 år gammel. Magus Erdpotans gjorde noen prøvende hugg i luften med sverdet, og overrasket deretter både Mester Rafael og meg selv med å kaste det glitrende sverdet spinnende høyt opp i luften - og det landet dirrende med spissen først ned tre fingerbredder foran nesen min.

Etter det ble jeg tatt opp som lærling av Magus Erdpotans, til Mester Rafaels store overraskelse. Rett nok hadde jeg stor styrke og utholdenhet, men Mester Rafael hadde ikke merket noe uvanlig med meg den tiden jeg hadde vært i lære hos ham.

Magus Erdpotans var av hus Verditius, og dermed ble jeg også det. Siden Magus Erdpotans var medlem av en av de gamle befestningene til hus Verditius, ble jeg med tilbake til det Romerske Tribunalet da Magus Erdpotans returnerte - sammen med det uforlignelige sverdet som Mester Rafael hadde smidd til ham.

Magus Erdpotans var på papiret medlem av hus Verditius, men var stort sett alene i Verdi, domus magus til hus Verditius, hvor han hørte til. Fordelene ved et slikt arrangement var umiddelbart åpenbare for meg.

Etter en opplæring i de magiske manipulasjonene og transformasjonene av jord i alle dens former og endel undervisning i andre grunnleggende magiske teknikker, deklarerte Magus Erdpotans meg Magus. De femten årene som på denne måten ble avsluttet, hadde satt meg i gjeld til Lord Dorogo, thegn over ulveklanen, da han reddet livet mitt med å la meg dra nytte av urtekunstene til livlegen sin etter et uhell jeg hadde. Uhellet så også sverdet til Mester Rafael knust til støv, sammen med ansiktet mitt.