De som var med: Magne Jahr, Kathrine Kveim, Robert Hanke, Frederik Legernæs.

Etter en litt vel sen ankomst fredag/lørdag for to av oss, og bæring av

en uendelig mengde flasker (hadde med oss all gass fra Oslo), var det

deilig å krype ned i soveposen og få noen få timers søvn før dykking.

Vi skulle ut og dykke på Seattle og, hvis været var bra, Mosel dagen

etter.

Etter en rask frokost kjørte vi bort til klubben vi skulle ut med.

Stedet var en skikkelig klassisk sørlandsperle, fikk sommerfølelsen med

én gang. Det første dykket denne dagen ble Seattle, knappe fem minutter

unna med de store rib’ene vi ble fraktet ut med. Vi hadde planlagt maks

60 meter, nok til å se det meste av vraket. Fin sikt, og det første

inntrykket som møter en er hvor stort det er. Likevel virker det veldig

”oppdykket”; lite detaljer, og egentlig ikke så veldig mye å se på. Så

vi kom opp med litt skuffelse egentlig, i alle fall yours truly.

Vi spiste lunch i solen og dro tilbake på ettermiddagen for å dykke på

Mosel i strålende vær. Mosel ble senket av RAF i 1943 sammen med en

tankbåt, Inger Johanne, og ligger på kjølen på 35-50 meter, med dekket

på 38-46. Mye bunntid og fin deko, med andre ord. Bjarte Vestøl og

kompani fant vraket for bare noen få år siden, så det er mye ”ferskere”

enn Seattle; folk ringte faktisk Bjarte mens vi var ute for å få

oppgitt posisjonen det ligger på, til ingen nytte. Han hadde vært og

dykket på det kvelden før, og rapporterte om 30 meter sikt, så vi

gledet oss veldig. Etter en halv times gange i de raske rib’ene, slapp

Bjarte ut et lodd pling midt på dekket. Han mente vi skulle legge det i

en spesiell granatkasse der nede, fordi noen hadde tatt ut en av

granatene der og loddet passet så godt på den ledige plassen. Jeg tror

ikke det ble gjort.

Av og til, med en gang man stikker nesen under overflaten, føler man

hvor god sikten er bare ved å se på vannet – en opplevelse sjelden for

oss østlendinger, men desto mer beskattet. Vi fikk den i alle fall nå.

Så vraket der nede ikke særlig lenge etter å ha begynt nedstigningen,

fett. Mosel er et uhyre detaljert vrak, som virker veldig lite dykket

på. Skylighter står i åpnet posisjon, kanoner peker til værs, kjeler

ligger i oppvaskkummen i byssa og sko ligger parvis...spesielt. Sikten

var nydelig, svømte i svalgangen akterut på skipet og kunne tydelig se

kanonene i baugen. Vi fikk filmet mye fra dette vraket, og det gjør seg

veldig godt på film. Så gjennom filmen da vi kom hjem på kvelden og la

merke til detaljer vi ikke så på selve dykket, for eksempel et

reserveratt som står på taket av broen, halvveis skjult av en plate som

står skrått lent opp mot det. Rart at det var så intakt.

Søndag morgen var det atter ut til Mosel, om enn i litt røffere sjø.

Gikk greit, nesten ikke strøm. Dagen før hadde vi dykket i aftensol, og

lyset blir veldig annerledes på formiddagen. Imidlertid var det like

vakkert. Fikk kikket på mer av spesielle ting vi så på videoen kvelden

før, og svømt gjennom et par steder. Vi svømte også en tur vekk fra

vraket og mot det igjen for å se at det trådte frem plutselig, veldig

fint. Knall lyst og irrgrønn sikt på 50 meters dyp.

Sistedykket på turen ble tatt søndag kveld på Seattle, vi dykket

restmiks og måtte begrense oss til maks 45 meter. Seattle er jo et fint

vrak, veldig lettdykket. Det ligger ikke værhardt til og det er, ifølge

de lokale, aldri noe strøm å snakke om her. Vi gikk ned på akterskipet

og fortsatte fremover, svømte en liten tur ned i et lasterom, men lite

å se der – en rustsky under oss. Ut av dette kom vi inn i en

tverrgående gang, og her stod store, rustne gassflasker på rekke og

rad. Passet ekstra godt på ikke å komme borti dem for sikkerhets skyld,

egentlig litt rart at sånt står der på et vrak som er så mye dykket på.

Hadde planer om å klemme inn et dykk på et flyvrak mandag morgen før vi

skulle vende nesen hjemover, men det gikk selvsagt ikke – mye å bære,

slikt tar tid. Men det som er så kult er at når man dykker på vrak som

Mosel får man nytt incentiv til å bære, kjøre, skru, mikse, og (for

undertegnede) bruke opp alle gryna man har. Men får den fine

aha-følelsen: ”Aaaaaa, det er derfor jeg gidder å drive med det her.

Hadde nesten glemt det gitt”.

Mere info om Mosel kan du finne hos Skovheim.org

Tekst: Frederik Legernæs

Bilder: fg's fra Magne og Roberts filming