JD JUSTIS- OG BEREDSKAPSDEPARTEMENTET Ho/ringsnotat Lovavdelingen september 2017 Snr. 17/4746 Ho/ringsnotat - revisjon av finansavtaleloven Innholdsfortegnelse 1 Generelt om forslaget om revisjon av finansavtaleloven 1.1 Innledning............................................................... 1.2 Kort om direktivene................................................ 1.2.1 Betalingstjenestedirektivet - revidert (PSD II) . 1.2.2 Betalingskontodirektivet (PAD)....................... 1.2.3 Boliglaansdirektivet (MCD)............................... 1.3 Forslag til strukturelle endringer............................. 1.3.1 Bruk av legaldefinisjoner................................. 1.3.2 Ny lovstruktur.................................................. 1.3.3 Bruk av forskrift.............................................. 1.3.4 Saerlig om opplysningskravene......................... 2 Innledende bestemmelser - kapittel 1 i lovforslaget...... 2.1 Innledning - bakgrunn og formaal............................ 2.2 Utvidelse av lovens materielle virkeomraade............ 2.2.1 Gjeldende rett.................................................. 2.2.2 Forslaget.......................................................... 2.3 Tjenesteyterens plikter............................................ 2.3.1 Gjeldende rett.................................................. 2.3.2 Forslaget.......................................................... 2.4 Erstatning............................................................... 2.4.1 Gjeldende rett.................................................. 2.4.2 EO/S-rettslige forpliktelser................................ 2.4.3 Forslaget.......................................................... 2.5 Misbruk av sertifikat for elektronisk signatur.......... 2.5.1 Gjeldende rett.................................................. 2.5.2 EO/S-rettslige forpliktelser................................ . 9 . 9 10 10 10 10 11 11 12 13 13 14 14 15 15 16 18 18 18 19 19 20 21 24 24 26 2.5.3 Forslaget......................................................................................... 2.6 Bevisbyrde............................................................................................. 2.6.1 Gjeldende rett................................................................................. 2.6.2 EO/S-rettslige forpliktelser............................................................... 2.6.3 Forslaget......................................................................................... 2.7 Klagebehandling .................................................................................... 2.7.1 Gjeldende rett................................................................................. 2.7.2 EO/S-rettslige forpliktelser............................................................... 2.7.3 Forslaget......................................................................................... 2.8 Kommunikasjonsform............................................................................ 2.8.1 Gjeldende rett................................................................................. 2.8.2 Forslaget......................................................................................... 2.9 Finansoppdrag ....................................................................................... 3 Betalingsoppgjo/r - kapittel 2 i lovforslaget.................................................. 3.1 Nytt kapittel om betalingsoppgjo/r.......................................................... 3.2 Gebyrer i forbindelse med betalingsoppgjo/r........................................... 4 Kontoavtaler og betalingstjenester - kapittel 3 i lovforslaget........................ 4.1 Virkeomraade for nytt kapittel 3 om kontoavtaler og betalingstjenester ... 4.1.1 Gjeldende rett................................................................................. 4.1.2 Betalingstjenestedirektivet (PSD II)................................................ 4.1.3 Forslaget......................................................................................... 4.1.4 Saerlig om teleoperato/rer................................................................. 4.1.5 Saerlig om geografiske og valutadefinerte begrensninger................. 4.2 Tilgang til konto med grunnleggende funksjoner................................... 4.2.1 Hva kjennetegner en konto med grunnleggende funksjoner? ........... 4.2.2 Ulike avvisningsgrunnlag................................................................ 4.2.3 Hvem har rett til konto med grunnleggende funksjoner?.................. 4.2.4 Hvem skal tilby konto med grunnleggende funksjoner?................... 4.2.5 Gebyrer for konto med grunnleggende funksjoner mv..................... 4.2.6 Behandling av so/knader om konto med grunnleggende funksjoner .. 4.2.7 Oppsigelse av rammeavtale om grunnleggende kontotjenester........ 4.3 Bytte av kontotilbyder........................................................................... 4.3.1 Bytteprosessen................................................................................ 4.3.2 Gebyrer i forbindelse med bytteprosessen....................................... 4.3.3 Erstatningsansvar............................................................................ 4.4 Opplysningsplikt og andre informasjonskrav......................................... 4.4.1 Gjeldende rett................................................................................. 4.4.2 Sentrale opplysningspliktbestemmelser etter 64 64 65 67 67 69 betalingstjenestedirektivet (PSD II).............................................................. 4.4.3 Plikt til aa opplyse om gebyrer etter betalingskontodirektivet (PAD) 4.4.4 Forslaget......................................................................................... 4.5 Avtaler om betalingsfullmakt og opplysningsfullmakt (betalingsiverksettingstjenester og kontoopplysningstjenester)........................ 4.5.1 Innledning - virkeomraade og begrepsbruk....................................... 4.5.2 Kundens rett til aa inngaa avtale om betalingsfullmakt og opplysningsfullmakt..................................................................................... 4.5.3 Krav til uttrykkelig samtykke for utfo/ring av tjenester som betalingsfullmektig og opplysningsfullmektig..............................................73 4.5.4 Tilgang til kundens konto................................................................74 4.5.5 Den naermere reguleringen av avtaler om betalingsfullmakt............75 4.5.6 Den naermere reguleringen av avtaler om opplysningsfullmakt........77 4.6 Ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner mv.................................78 4.6.1 Innledende bemerkninger................................................................78 4.6.2 Kundens ansvar for egenandel.........................................................78 4.6.3 Kundens ansvar for tap ved uautoriserte betalingstransaksjoner som skyldes grovt uaktsom eller svikaktig opptreden fra kunden - saerlig om bevisbyrde....................................................................................................79 4.6.4 Tilbakefo/ring og prosessbyrde ved paastand om uautorisert betalingstransaksjon.....................................................................................82 4.6.5 Reklamasjon...................................................................................85 4.6.6 Betalingstjenesteyterens ansvar for sviktende sikkerhet, mangelfull kundeidentifisering mv.................................................................................86 4.6.7 Saerlig om feilaktig belastning av konto og erstatning for manglende sikkerhet i nettbaserte betalingstjenester......................................................88 4.7 Dekning av rentetap naar kunden har rett til tilbakebetaling.....................89 4.7.1 Gjeldende rett.................................................................................89 4.7.2 Betalingstjenestedirektivet (PSD II)................................................89 4.7.3 Forslaget.........................................................................................90 4.8 Adgang til aa reservere et belo/p paa kundens konto...................................91 4.8.1 Gjeldende rett.................................................................................91 4.8.2 Betalingstjenestedirektivet (PSD II)................................................91 4.8.3 Forslaget.........................................................................................92 4.9 Sto/nads og velferdsytelser .....................................................................92 4.9.1 Gjeldende rett.................................................................................92 4.9.2 Betalingstjenestedirektivet..............................................................92 4.9.3 Forslaget.........................................................................................93 Kredittavtaler - kapittel 4 i lovforslaget..................................................... 5.1 Om lovforslaget kapittel 4.................................................................... 5.2 Virkeomraade........................................................................................ 5.2.1 Gjeldende rett............................................................................... 5.2.2 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) ... 5.2.3 Forslaget....................................................................................... 5.3 Markedsfo/ring av kreditt...................................................................... 5.3.1 Gjeldende rett............................................................................... 5.3.2 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) ... 5.3.3 Forslaget....................................................................................... 5.4 Opplysningsplikt fo/r inngaaelse av kredittavtaler.................................. 5.4.1 Gjeldende rett............................................................................... 5.4.2 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) ... 5.4.3 Forslaget....................................................................................... 5.5 Angrerett og betenkningstid ................................................................. 5.5.1 Gjeldende rett............................................................................... 5.5.2 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) ... 5.5.3 Forslaget....................................................................................... 5.6 Forklaringsplikt, kredittvurdering og fraraadingsplikt............................ 5.6.1 Gjeldende rett............................................................................... 5.6.2 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) ... 5.6.3 Forslaget....................................................................................... 5.7 Regulering av kredittformidlingsvirksomhet ........................................ 5.8 Valutalaan ............................................................................................. 5.9 Finansiell langtidsleie (leasing)............................................................ 5.10 Andre endringer i reglene om kredittavtaler...................................... Kausjon - kapittel 5 i lovforslaget.............................................................. Straff og overtredelsesgebyr - kapittel 6 i lovforslaget............................... O/konomiske- og administrative konsekvenser............................................ 8.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett viderefo/res.......................................... 8.2 Konsekvenser for det offentlige........................................................... 8.3 Tjenesteyterne...................................................................................... 8.4 Kunden................................................................................................ Merknader til de enkelte bestemmelsene .................................................... Til S: 1............................................................................................................ Til S: 2............................................................................................................ Til S: 3............................................................................................................ ..94 ..94 ..95 ..95 ..95 ..96 101 101 101 102 103 103 104 104 105 105 105 106 107 107 107 108 111 111 113 114 114 115 115 115 115 116 117 118 118 118 118 Til S: 4............................................................................................................118 Til S: 5............................................................................................................119 Til S: 6............................................................................................................119 Til S: 7............................................................................................................119 Til S: 8............................................................................................................120 Til S: 9............................................................................................................121 Til S: 10..........................................................................................................122 Til S: 11..........................................................................................................123 Til S: 12..........................................................................................................123 Til S: 13..........................................................................................................123 Til S: 14..........................................................................................................125 Til S: 15..........................................................................................................125 Til S: 16..........................................................................................................125 Til S: 17..........................................................................................................125 Til S:S: 18 til 21...............................................................................................126 Til S: 22..........................................................................................................126 Til S: 23..........................................................................................................127 Til S: 24..........................................................................................................127 Til S: 25..........................................................................................................127 Til S: 26..........................................................................................................127 Til S: 27..........................................................................................................127 Til S: 28..........................................................................................................127 Til S: 29..........................................................................................................127 Til S: 30..........................................................................................................128 Til S: 31..........................................................................................................128 Til S: 32..........................................................................................................129 Til S: 33..........................................................................................................129 Til S: 34..........................................................................................................129 Til S: 35..........................................................................................................130 Til S: 41..........................................................................................................131 Til S: 42..........................................................................................................132 Til S: 43..........................................................................................................132 Til S: 44..........................................................................................................132 Til S: 45..........................................................................................................132 Til S: 46..........................................................................................................132 Til S: 47..........................................................................................................133 Til S: 48..........................................................................................................133 Til S: 49..........................................................................................................134 Til S: 50..........................................................................................................134 Til S: 51..........................................................................................................134 Til S: 52..........................................................................................................135 Til S: 53..........................................................................................................135 Til S: 54..........................................................................................................135 Til S: 55..........................................................................................................136 Til S: 56..........................................................................................................136 Til S: 57..........................................................................................................136 Til S: 58..........................................................................................................136 Til S: 59..........................................................................................................137 Til S: 60..........................................................................................................137 Til S: 61..........................................................................................................137 Til S: 62..........................................................................................................137 Til S: 63..........................................................................................................137 Til S: 64..........................................................................................................138 Til S: 65..........................................................................................................138 Til S: 66..........................................................................................................138 Til S: 67..........................................................................................................138 Til S: 68..........................................................................................................139 Til S: 69..........................................................................................................139 Til S: 75..........................................................................................................141 Til S: 76..........................................................................................................142 Til S: 77..........................................................................................................142 Til S: 78..........................................................................................................142 Til S: 79..........................................................................................................142 Til S: 80..........................................................................................................143 Til S: 81..........................................................................................................143 Til S: 82..........................................................................................................143 Til S: 83..........................................................................................................143 Til S: 84..........................................................................................................143 Til S: 85..........................................................................................................144 Til S: 86..........................................................................................................145 Til S: 87..........................................................................................................145 Til S: 88..........................................................................................................145 Til S: 89..........................................................................................................147 Til S: 90..........................................................................................................147 Til S: 91..........................................................................................................148 Til S: 92..........................................................................................................148 Til S: 93..........................................................................................................148 Til S: 94..........................................................................................................148 Til S: 95..........................................................................................................148 Til S: 96..........................................................................................................148 Til S: 97..........................................................................................................149 Til S: 98..........................................................................................................149 Til S: 99..........................................................................................................149 Til S: 100........................................................................................................149 Til S: 101........................................................................................................149 Til S: 102........................................................................................................149 Til S: 103........................................................................................................149 Til S: 109........................................................................................................151 Til S: 110........................................................................................................151 Til S: 111........................................................................................................151 Til S: 112........................................................................................................151 Forslag til lov om finansavtaler og finansoppdrag..............................................154 Kapittel 1. Innledende bestemmelser..............................................................154 Kapittel 2. Betalingsoppgjo/r..........................................................................163 Kapittel 3. Kontoavtaler og betalingstjenester................................................165 Kapittel 4. Kredittavtaler...............................................................................183 Kapittel 5. Kausjon........................................................................................191 Kapittel 6. Avsluttende bestemmelser............................................................199 Forslag til forskrift om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleforskriften) ..........................................................................................................................200 Kapittel 1. Innledende bestemmelser..............................................................200 Kapittel 2. Betalingsoppgjo/r..........................................................................204 Kapittel 3. Kontoavtaler og betalingstjenester................................................204 Kapittel 4. Kredittavtaler...............................................................................213 Kapittel 5 Avsluttende bestemmelser.............................................................221 I forskrift 5. april 2017 nr. 437 om markedsfo/ring av kreditt gjo/res fo/lgende endringer ...........................................................................................................222 LOVSPEIL........................................................................................................223 1 Generelt om forslaget om revisjon av finansavtaleloven 1.1 Innledning Finansavtaleloven ble vedtatt i 1999 og regulerer bestemte typer av finansielle tjenester, herunder betalingstjenester, kredittavtaler og kausjon. Loven regulerer ogsaa finansoppdrag, herunder virksomhet som uto/ves av <>, <> og <>. Finansavtaleloven gir videre enkelte regler om betalingsoppgjo/r og andre spo/rsmaal knyttet til fordringer. Siden finansavtalelovens vedtakelse har tilbudet av finansielle tjenester og produkter o/kt betydelig. Mange av disse avtalene faller utenfor gjeldende kontraktsrettslige regulering. Det har videre vaert gjennomfo/rt revisjoner av enkeltdeler i loven, hvorav de mest omfattende til naa har vaert gjennomfo/ringen av betalingstjenestedirektivet (2007/64/EF), forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF) og sammenslaaingen av den tidligere kredittkjo/psloven med finansavtaleloven i 2010. Finansavtaleloven inkorporerer for o/vrig ogsaa EO/S-forordning (EF) 924/2009 om betalinger paa tvers av landegrensene i Felleskapet og EO/S-forordning 260/2012 om direkte debiteringer i euro. Dessuten gjennomfo/rer loven enkeltelementer fra flere EO/S-direktiver, blant annet forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU). Samtidig har regler i finansmarkedslovgivningen gjennomgaatt store endringer, blant annet som fo/lge av finanskrisen. Reguleringen av kontraktsrettslige spo/rsmaal knyttet til finansielle tjenester har ligget noe etter i denne utviklingen. Dette kan skape usikkerhet om anvendelsen av reglene. Revisjonene av finansavtaleloven til naa har i hovedsak vaert konsentrert til ett og ett kapittel, noe som igjen har medfo/rt at loven etter hvert har faatt en komplisert struktur, blant annet med hensyn til naar lovens regler gjelder, og for hvilke avtaler. Det vil ikke vaere til aa unngaa at en naering som finansnaeringen med til dels kompliserte produkter vil vaere vanskelig aa regulere uten at regelverket blir svaert detaljert. Dette kan gjo/re det vanskelig for den enkelte kunde aa orientere seg i regelverket. Det foreligger for tiden tre EU-direktiver som skal gjennomfo/res i norsk rett, se punkt 1.2. Gjennomfo/ringen av disse direktivene no/dvendiggjo/r omfattende endringer i finansavtaleloven. Mye kan tale for at man benytter anledningen til aa vurdere ogsaa andre endringer i loven, baade av lovteknisk og innholdsmessig art, slik at den blir mer tidsmessig og brukervennlig. Lovforslaget i ho/ringsnotatet her har etter dette som formaal, i tillegg til aa so/rge for gjennomfo/ring av de tre EU-direktivene i norsk rett, aa gjo/re regelverket og terminologien enklere tilgjengelig for brukerne av de tjenester loven regulerer, og da saerlig kundene. 1.2 Kort om direktivene 1.2.1 Betalingstjenestedirektivet - revidert (PSD II) Europaparlaments- og raadsdirektiv (EU) 2015/2366 av 25. november 2015 om betalingstjenester i det indre marked, om endring av direktiv 2002/65/EF, 2009/110/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 og oppheving av direktiv 2007/64/EF (PSD II) har som formaal aa modernisere regelverket i traad med utviklingen i markedet, aapne opp for nyskapning paa omraadet samt aa fremme sikrere tekniske betalingslo/sninger. Videre er maalet aa o/ke forbrukernes valgfrihet og redusere kostnadene ved bruk av betalingstjenester. 1.2.2 Betalingskontodirektivet (PAD) Europaparlaments- og raadsdirektiv 2014/92/EU av 23. juli 2014 om sammenlignbarhet av kostnader forbundet med betalingskontoer, bytte av betalingskontoer og adgang til aa opprette og bruke betalingskontoer med grunnleggende funksjoner tar sikte paa aa gjo/re det lettere for forbrukere aa sammenligne kostnader ved betalingskontoer med grunnleggende betalingstjenester, aa etablere en enkel og rask prosedyre for forbrukere som o/nsker aa bytte betalingskonto, samt aa gi alle forbrukere med lovlig opphold i EU mulighet til aa opprette en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Direktivet forutsetter at det etableres en standardisert begrepsbruk for aa gjo/re det enklere for forbrukeren aa sammenligne kostander (gebyrer) knyttet til ulike betalingstjenester. Medlemsstatene skal so/rge for at forbrukeren ogsaa har tilgang til en nettside for sammenligning av kostandene for grunnleggende kontotjenester fra ulike tilbydere. 1.2.3 Boliglaansdirektivet (MCD) Europaparlaments- og raadsdirektiv 2014/17/EU av 4. februar 2014 om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformaal og om endring av direktiv 2008/48/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 er et direktiv som skal gi forbrukerne bedre beskyttelse i forbindelse med boliglaan gjennom robuste regler om reklame, pre-kontraktuell informasjon, raad, vurdering av kredittverdighet og tidlig nedbetaling. Ved innfo/ring av et europeisk standardisert faktaark skal forbrukerne gis bedre mulighet til aa sammenligne boliglaan fra ulike tilbydere. Direktivet skal ogsaa skape et mer effektivt og konkurransedyktig indre marked for boliglaan ved aa skape like konkurransevilkaar for alle akto/rer og gjo/re grensekryssende virksomhet enklere. 1.3 Forslag til strukturelle endringer 1.3.1 Bruk av legaldefinisjoner Legaldefinisjoner har tradisjonelt vaert lite brukt i norsk lovgivning, selv om omfanget har o/kt betraktelig de siste 20 aarene. Som et gjennomgaaende trekk foreslaar departementet at man i loven gaar bort fra bruken av definisjonskataloger av den typen som i dag finnes i gjeldende S:S: 12 og 44. Begrunnelsen for dette er at definisjonskatalogene i sto/rre grad kan bidra til aa gjo/re loven tungt tilgjengelig. Saerlig gjelder det hvis loven definerer ord som i hovedsak er i samsvar med alminnelig spraakbruk. Eksempelvis synes det aa vaere uno/dvendig aa gi en definisjon i loven av <>. Den gjeldende definisjonen av <> i S: 12 bokstav o er i samsvar med den forstaaelsen som fo/lger av alminnelig spraakbruk og som Spraakraadets ordbok legger til grunn. Naar slike definisjoner har vaert tatt inn i loven i dag, skyldes det at begrepene er definert i de ulike EO/S-direktivene loven gjennomfo/rer. Disse definisjonene har imidlertid Norge ingen forpliktelse til aa gjennomfo/re i nasjonal rett. Definisjonenes formaal i direktivene er fo/rst og fremst aa fastlegge direktivets virkeomraade og dermed det nasjonale handlingsrommet innenfor EO/S-avtalens rammer. Det vil likevel ikke la seg gjo/re aa unngaa legaldefinisjoner i finansavtaleloven. Men det foreslaas at definisjonene, naar det er mulig, plasseres i de bestemmelsene der definisjonen har en sentral betydning. I tillegg foreslaas det at alle definisjoner inntas i en samlet liste i forskrift til finansavtaleloven. Ved behov kan definisjonslisten konsulteres. Maalsetningen har imidlertid vaert aa finne frem til ord og begreper som vil vaere forstaaelige i seg selv, og som man dermed ikke trenger noen definisjon av. Det foreslaas derfor aa gaa bort fra finansteknisk og o/konomisk fagterminologi. For eksempel innebaerer lovforslaget i stor grad at man unnlater aa bruke ord som <>, <> og <>. I stedet foreslaas det aa bruke ord som <> og <> og <> og <>. Det foreslaas videre aa gaa tilbake til den tradisjonelle spraakbruken som ble benyttet ved vedtakelsen av finansavtaleloven i 1999 for enkelte sentrale begreper. Det foreslaas blant annet aa erstatte <> i gjeldende lov med <>, <> med <> og <> med <>. Selv om ikke alle rammeavtaler handler om en <>, saa gjo/r de det i de aller fleste tilfeller. Den som antar at <> kan bety noe slikt som <>, har en riktig oppfattelse i de aller fleste tilfeller. For aa ta ho/yde for de faa tilfeller der en <> ikke er knyttet til bruk av <>, foreslaas det i stedet at reglene om kontoavtaler gis tilsvarende anvendelse paa slike avtaler. Det vises her til lovforslaget S: 32. Tidligere var det naermest opplagt at <> ville si at noe var skrevet paa papir. Digitaliseringen, saerlig etter at internett ble utbredt, har skapt usikkerhet om hvordan slike begreper skal forstaas i digital sammenheng. I dag vil de fleste se det slik at <> vel saa gjerne kan vaere digitale. I EO/S-direktiver har etter hvert begrepet <> blir benyttet for aa omfatte baade papirbaserte og digitale dokumenter. Begrepet <> er likevel ikke utbredt i dagligtalen. De fleste vil trolig oppfatte loven korrekt, uten aa maatte gaa til en legaldefinisjon, dersom loven bruker <> i stedet for <>. I lovforslaget brukes konsekvent <>. Samtidig vil fremgaa av lovforslaget S: 14 at naar loven bruker begrepet dokument, skal det forstaas som <>. 1.3.2 Ny lovstruktur I gjeldende S: 15 annet ledd er det gitt en regel om at <>. I lovforslaget vil plikten til aa gi opplysninger paa en <> fremgaa av de alminnelige pliktene som gjelder for tjenesteytere i lovforslaget S: 4 tredje ledd, mens kravet om skriftlighet, varig medium og spraak er regulert i lovforslaget S: 5. I lovforslaget er flere spo/rsmaal enn i dag foreslaatt regulert samlet i kapittel 1, noe som kan gjo/re det enklere aa orientere seg i loven. Kapittel 1 i lovforslaget gir etter dette regler blant annet om: o Tjenesteyters plikter o Kommunikasjon o Regler om markedsfo/ring o Bevisbyrde o Kunder med verge o Reklamasjon ved mislighold og heving o Alminnelige regler om erstatning o Ansvar for tredjepersoner o Misbruk av elektronisk signatur o Behandling av klager o Klageorgan for utenrettslig tvistelo/sning o Tilsyn I tillegg foreslaas det at virksomhet som uto/ves av finansmeglere, finansagenter og finansraadgivere (som i ho/ringsnotatet heretter benevnes som finansoppdragstakere naar det refereres til virksomhetene samlet), reguleres i lovens kapittel 1 avsnitt IV. I dag er finansoppdragstakere regulert i finansavtaleloven kapittel 5 og 6. Samtidig som at disse kapitlene utgaar, foreslaar departementet at reglene om forholdet mellom betaleren og betalingsmottakeren ved betalingsoppgjo/r i gjeldende kapittel 2 avsnitt IV skilles ut til et nytt kapittel 2 om betalingsoppgjo/r. Kontoavtaler og betalingstjenester, som i dag reguleres i kapittel 2, blir dermed nytt kapittel 3, mens gjeldende kapittel 3 om kredittavtaler blir nytt kapittel 4, og gjeldende kapittel 4 om kausjon blir nytt kapittel 5. Lovforslaget innebaerer derfor fo/lgende kapittelstruktur i finansavtaleloven: o Kapittel 1 Innledende bestemmelser o Kapittel 2 Betalingsoppgjo/r o Kapittel 3 Kontoavtaler og betalingstjenester o Kapittel 4 Kredittavtaler o Kapittel 5 Kausjon o Kapittel 6 Avsluttende bestemmelser Saerlig for kapitlene 3 til 5 er det tilsiktet at strukturen i sto/rre grad fo/lger et mo/nster. I utgangspunktet innledes hvert kapittel med en alminnelig del hvor formaal, virkeomraade, sensur av avtalevilkaar og enkelte fellesspo/rsmaal for kapittelet blir regulert. Deretter reguleres tjenesteyternes pre-kontraktuelle forpliktelser. Ved avtaleinngaaelsen reguleres hvordan avtale skal inngaas, hvilke opplysningsplikter som paalegges tjenesteyteren mens avtalen bestaar, kundens oppsigelse og heving av avtalen og tjenesteyterens oppsigelse og heving av avtalen. Deretter reguleres spo/rsmaal som i hovedsak knytter seg til spesielle forhold for den enkelte avtaletypen, og eventuelt andre saerskilte forhold. Naar kapitlene i sto/rre grad har en lik oppbygning og til dels like paragraoverskrifter, vil det forhaapentligvis vaere enklere aa finne frem i loven. Tilsvarende er ogsaa de enkelte bestemmelsenes oppbygning i sto/rre grad harmonisert. 1.3.3 Bruk av forskrift Lovforslaget innebaerer sto/rre bruk av forskrift enn hva som er tilfellet i dag -da saerlig for andre kapitler enn gjeldende kapittel 3 om kredittavtaler. Valget mellom hva som bo/r fremgaa av loven, og hva som bo/r fremgaa av forskrift, bo/r balanseres slik at de sentrale og viktigste reglene fremgaar av loven. Motsatt bo/r svaert detaljerte regler fremgaa av forskrift. Det samme gjelder saerlige unntak og spesielle tilpasninger som i liten grad er relevante for kunder flest. I arbeidet med gjennomfo/ringen av direktivene i finansavtaleloven har saerlig lange og spesifiserte lister med opplysninger som skal gis paa ulike stadier av avtaleforlo/pet, vaert ansett som problematisk. 1.3.4 Saerlig om opplysningskravene Informasjonskravene i gjeldende S:S: 15 og 44 a er lovteknisk problematiske i den forstand at de inneholder baade no/dvendig informasjon, hensiktsmessig informasjon og mindre vesentlig informasjon.-De nevnte bestemmelsene inneholder henholdsvis rundt 30 og 20 ulike opplysningskrav hver seg, og det er vanskelig aa se om det for eksempel dreier seg om samme type informasjon, eller om det er ulik type informasjon som skal gis ved henholdsvis kontoavtaler og kredittavtaler. Bakgrunnen er naturlig nok at direktivene stiller ulike krav til opplysninger. Det foreslaas aa harmonisere oppbygningen av disse bestemmelsene slik at samtlige opplysningskrav blir innplassert i en liste som ikke overstiger ti punkter. De naermere detaljene for hvert punkt foreslaas regulert i forskrift. Fordelen med en slik fremgangsmaate er at EU-reglene blir korrekt gjennomfo/rt i alle sine detaljer, samtidig som at man i loven kan lo/fte frem de mest sentrale opplysningskravene. For naermere detaljer vises til S:S: 35, 78, og 94 i lovforslaget. 2 Innledende bestemmelser - kapittel 1 i lovforslaget 2.1 Innledning - bakgrunn og formaal Finansavtaleloven regulerer avtaler om betalingstjenester, kreditt, kausjon, finansmegleroppdrag og agent- og raadgivningsoppdrag. Andre typer finansielle tjenester, for eksempel avtaler om investeringer og investeringstjenester, faller utenfor lovens virkeomraade. I tillegg til reguleringen i finansavtaleloven finnes det regler i finansmarkedslovgivningen som er relevante for avtaler om ulike typer av finansielle tjenester og produkter. For eksempel oppstiller lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) S: 1-5 generelle krav til god forretningsskikk, og i lovens kapittel 16 oppstilles det bestemte raadgivnings- og opplysningsplikter. For avtaler med verdipapirforetak stilles det krav til blant annet raadgivning og opplysninger i lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) S: 1-11. Verken finansforetaksloven, verdipapirhandelloven eller finansmarkedslovgivningen for o/vrig gir hjemmel for bestemte privatrettslige sanksjoner ved brudd paa de pliktene som oppstilles. Slike pliktbrudd vil likevel kunne paaberopes som grunnlag for aa gjo/re gjeldende for eksempel krav om erstatning etter ulovfestede kontrakts- og erstatningsrettslige regler, eller krav om ugyldighet, jf. bl.a. Rt. 2003 side 400 (Fearnley Fonds-dommen) og Rt. 2012 side 1926 (Fokus Bank-dommen). Finansmarkedslovgivningen og finansavtaleloven oppstiller ulike regler for forskjellige typer av finansielle tjenester og produkter. Spo/rsmaalet om hvilke regler som gjelder i den pre-kontraktuelle fasen, vil maatte fastlegges ex post basert paa kundens etterfo/lgende valg. Dersom kunden ber sin bank, som typisk har tillatelse til aa yte baade kreditt, betalingstjenester og investeringstjenester, om raad til plassering av midler, vil raadet bli vurdert etter ulike regler avhengig av om kunden faktisk velger aa plassere pengene paa henholdsvis innskuddskonto, i finansielle instrumenter eller andre i spareprodukter. Som det fremgaar, er reguleringen av finansavtaler til dels fragmentert og uoversiktlig. Forholdet mellom foretak som yter finansielle tjenester, og dets kunder reguleres delvis av finansavtaleloven, delvis av finansmarkedslovgivningen og delvis av ulovfestede kontrakts- og erstatningsrettslige regler. Dette fremstaar ikke som en hensiktsmessig lo/sning. Lovforslaget har ikke til hensikt aa fullt ut regulere alle type avtaler som kan tenkes aa falle inn under lovens generelle virkeomraade, men aa gi enkelte regler som saerlig vil vaere av betydning for tjenesteyteren og kunden fo/r og etter avtaleinngaaelsen. Formaalet med lovforslaget kapittel 1 er for o/vrig aa oppnaa rettsavklaring i noen sentrale spo/rsmaal for aa bedre forutberegneligheten for foretakene og sikre bedre rettsbeskyttelse for forbrukere. Videre er det et siktemaal aa gjo/re det enklere aa finne frem til de mest sentrale reglene for avtaler om finansielle tjenester og produkter, og aa so/rge for en bedre og klarere sammenheng mellom finansavtaleloven og reglene i finansmarkedslovgivningen. 2.2 Utvidelse av lovens materielle virkeomraade 2.2.1 Gjeldende rett Finansavtaleloven gjelder for <>, jf. S: 1 fo/rste ledd. Avtalen maa altsaa dreie seg om finansielle tjenester, og loven kan oppfattes dithen at slike avtaler bare er omfattet av loven saa fremt de er inngaatt med en finansinstitusjon eller lignende institusjon. Med finansinstitusjon menes det som i dag er definert som finansforetak (tidligere <>) i finansforetaksloven S: 1-3. Begrepet <> er definert i finansavtaleloven S: 1 annet ledd. Finansavtaleloven inneholder ingen definisjon av hva som menes med <>. Det fremgaar av NOU 1994: 19 side 93 at det siktes til de typene av tjenester som reguleres i kapittel 2 til 6 i loven, altsaa betalingstjenester, kredittavtaler, kausjon, finansmegleroppdrag og agent- og raadgivningsoppdrag. Uttalelsen i forarbeidene taler for at avtaler om andre typer finansielle tjenester, for eksempel avtaler om investeringer og investeringstjenester som inngaas med verdipapirforetak, faller utenfor lovens virkeomraade. En naturlig spraaklig forstaaelse av lovens ordlyd dekker imidlertid flere tjenestetyper enn de som er saerskilt regulert i kapittel 2 til 6 i finansavtaleloven. <> er definert bredere i angrerettloven S: 5 e, som <>. Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 12 definerer finansielle tjenester paa tilsvarende maate. Det er paa denne bakgrunn noe uklart om finansavtaleloven kapittel 1 dekker flere avtaletyper enn de som faller innenfor reguleringen i de paafo/lgende kapitlene. Regelen om lovens virkeomraade i S: 1 gjelder bare hvis <>. Kapittel 2 til 6 har egne bestemmelser om virkeomraadet for det enkelte kapittelet, som til dels fraviker utgangspunktet i S: 1. I kapittel 2 avsnitt VI oppstilles regler som regulerer forholdet mellom betaler og mottaker ved betalingsoverfo/ringer. At finansavtaleloven gjelder avtaler om en tjenesteytelse i tilknytning til et betalingsoppdrag, synes klart, for eksempel der kunden bruker sin bankforbindelse til aa foreta en kontooverfo/ring. Men betaler og betalingsmottaker er normalt ikke finansinstitusjoner eller lignende institusjoner, og det er ikke alltid opplagt at betalingsoverfo/ringen er en avtale om <> mellom betaleren og betalingsmottakeren. Videre omfatter kapittel 3 kredittavtaler mellom en kredittgiver og en kunde, jf. S: 44 fo/rste ledd. Det er tilsynelatende ikke et vilkaar at avtalen inngaas med en finansinstitusjon eller lignende institusjon, slik det generelle virkeomraadet er definert i S: 1. Naar man ser hen til definisjonen av kredittgiver i gjeldende S: 44 a bokstav e, viser denne at <> er en fysisk eller juridisk person som nevnt i eller i forskrift fastsatt i medhold av S: 1 fo/rste, annet, fjerde, femte eller sjette ledd som gir kreditt til en kredittkunde. Dermed maa virkeomraadet likevel fastslaas paa bakgrunn av S: 1. At reglene om kredittavtaler mellom forbrukere og enhver naeringsdrivende er omfattet av lovens kapittel 3, finner en fo/rst ut i S: 1 sjette ledd, og ikke i kapittel 3. Det er flere eksempler paa vanskelig tilgjengelige regler i loven om hva som er dens virkeomraade. Reguleringen innebaerer at enkelte avtaler som det er naturlig aa kategorisere som avtaler om <>, likevel kan falle utenfor finansavtalelovens virkeomraade. Andre avtaler kan falle utenfor virkeomraadet slik det personelle virkeomraadet er definert i S: 1, men likevel innenfor virkeomraadet for et bestemt kapittel i loven. 2.2.2 Forslaget I S: 1 i lovforslaget er det inntatt en ny regulering av lovens virkeomraade, med en annen tilnaerming enn etter gjeldende rett. Det foreslaas aa fjerne vilkaaret om at avtalen maa inngaas med en <>. Som beskrevet ovenfor, inneholder loven flere unntak fra dette, og det fremstaar derfor misvisende at S: 1 oppstiller dette som et generelt vilkaar. Isteden foreslaas det at lovens virkeomraade knyttes til hva avtalen gaar ut paa, altsaa avtaletypen. Dette er vanlig i kontraktlovgivningen ellers. Forslaget gaar ut paa at loven skal gjelde for <>, som i dag, men slik at det gis en naermere regulering av innholdet i disse begrepene, jf. S: 1. I tillegg til avtaler om betalingsoppgjo/r, betalingstjenester, kreditt og kausjon, foreslaas det at definisjonen av finansavtaler omfatter avtale om individuell pensjonssparing og avtale om investeringstjenester. Dette gjelder likevel bare saa langt avtalen ikke er regulert i annen lov eller forskrift. En slik definisjon vil ligge naermere definisjonene av finansielle tjenester i angrerettloven og forbrukerrettighetsdirektivet. Det vil likevel ikke vaere helt sammenfall, blant annet fordi forsikringsavtaler ikke vil omfattes av finansavtaleloven, og at betalingsoppgjo/r mellom privatpersoner ikke anses som en <> etter angrerettloven. Avtale om individuell pensjonssparing er regulert i lov 27. juni 2008 nr. 62. Denne loven inneholder ikke regler om erstatning eller andre misligholdsanksjoner, lovvalg mv. Det kan vaere hensiktsmessig at slike avtaler, paa samme maate som avtaler om betalingstjenester, kreditt og kausjon, suppleres av de generelle reglene i lovforslaget kapittel 1. Ytelse av investeringstjenester, herunder ytelse av investeringsraadgivning, er regulert i verdipapirhandelloven. Loven inneholder blant annet veilednings-og opplysningsplikter ved ytelse av investeringstjenester. Heller ikke denne loven inneholder regler om privatrettslige sanksjoner eller andre kontraktsrettslige forhold. Dette har medfo/rt at tvister i slike avtaler ofte har blitt lo/st som spo/rsmaal om investeringsavtalens gyldighet etter avtaleloven S: 36. Etter avtaleloven S: 36 kan en avtale helt eller delvis settes til side dersom det vil virke urimelig aa gjo/re avtalen gjeldende. Det er med ande ord en vurdering av urimelighet paa vurderingstidspunktet. Det kan anfo/res at avtaleloven S: 36 ikke er godt egnet som et utgangspunkt for kontraktsrettslige misligholdsbefo/yelser. Kontraktsrettslige regler gir imidlertid grunnlag for misligholdsanksjoner for mislighold som forelaa paa avtaletiden. Naar tvister om slike avtaler blir lo/st etter avtaleloven S: 36 istedenfor etter kontraktsrettslige prinsipper, tyder dette paa et behov for rettsavklaring. Avtaleloven S: 36 er lite egnet til aa skape forutsigbarhet, i det no/yaktig samme avtale kan vaere urimelig for en kunde, men ikke for en annen. I og med at lo/sningen etter avtaleloven S: 36 i stor grad bygger paa en vurdering av rimelighet i et konkret tilfelle - selv om rettspraksis ogsaa vektlegger typetilfeller - blir betydningen av avgjo/relser begrenset sammenlignet med det som er tilfellet naar rettspraksis avgjo/r et tolkingsspo/rsmaal etter en ordinaer kontraktsrettslig regulering. Det maa kunne legges til grunn at det er samme behov for kontraktsrettslig regulering av avtaler mellom verdipapirforetak og dets kunder, som for avtaler om andre finansielle tjenester. Det synes saerlig aa vaere behov for en erstatningshjemmel som avklarer forholdet mellom brudd paa verdipapirrettslige plikter og krav paa erstatning. Bestemmelsen om erstatning som foreslaas i S:S: 11 og 12, og som er naermere beskrevet i punkt 2.4 nedenfor, kan ha en viktig rettsavklarende funksjon for disse avtalene. Dette forutsetter at avtalene inkluderes i finansavtalelovens generelle virkeomraade, slik at reglene i kapittel 1 faar anvendelse. Det understrekes imidlertid at forslaget kun vil innebaere en regulering saa fremt forholdet ikke er regulert i annen lov eller i regler med hjemmel i lov. Det foreslaas videre at finansavtaleloven skal gjelde tilsvarende saa langt den passer for <>. Forslaget gjenspeiler at det er utfordringer med aa angi presist hvilken realytelse som anses aa gjelde <> eller vaere <>. Finansmarkedet er preget av rask utvikling og finansiell innovasjon. Det tilbys stadig nye typer av finansielle tjenester og produkter som ikke er dekket av gjeldende regulering. Det vil vaere hensiktsmessig om finansavtalelovens regler, saa langt de passer, kan gis tilsvarende anvendelse paa slike avtaler. Det understrekes likevel at omfanget av regulering for avtaler som ikke faller inn under de paafo/lgende kapitler, er relativt begrenset. 2.3 Tjenesteyterens plikter 2.3.1 Gjeldende rett Finansavtaleloven kapittel 1 inneholder ikke generelle krav til utfo/relse av finansielle tjenester eller andre krav til tjenesteyterens opptreden. For de avtaletypene som faller inn under reguleringen i lovens paafo/lgende kapitler, er det imidlertid slaatt fast spesifiserte plikter. Blant annet fo/lger det av S: 15 fo/rste ledd at betalingstjenesteyteren i tilknytning til avtaler om innskudd og betalingstjenester skal veilede kunden i valget mellom de ulike typer av kontoer og betalingstjenester som den tilbyr. Finansavtaleloven S:S: 47 og 60 inneholder sentrale fraraadingsplikter i kreditt- og kausjonsavtaler. Det oppstilles ogsaa en rekke opplysningsplikter. I tillegg til de pliktene som finnes i finansavtaleloven, inneholder ogsaa finansmarkedslovgivningen sentrale forpliktelser paa tjenesteyterens haand. Finansforetaksloven inneholder blant annet krav til finansforetaks ivaretakelse av kundenes interesser i S: 1-5 om god forretningsskikk. Lovens kapittel 16 om forholdet til kunder og markedsfo/ring oppstiller ulike krav til tjenesteyterens raadgivning og opplysninger til kundene. For verdipapirforetak oppstilles det krav til raadgivning, veiledning og opplysninger blant annet i verdipapirhandelloven kapittel 10. 2.3.2 Forslaget I lovforslaget er de mest sentrale pliktene ved ytelse av finansielle tjenester o samlet i en overordnet bestemmelse om tjenesteyterens plikter i kapittel 1. AA innfo/re en slik regel kan ha rettstekniske fordeler, og den kan virke rettsavklarende i den grad bestemmelsen faar et videre virkeomraade enn gjeldende rettsregler om tjenesteyterens plikter. Ved aa plassere de pliktene som gaar igjen i ulike typer av avtaler om finansielle tjenester, i en generell regel om krav til tjenesteyteren kan man unngaa gjentakelser av de samme pliktene ulike steder i de senere paragrafene. Samtidig blir de mest sentrale pliktene tydeligere og enklere aa finne frem til. Ved aa stille overordnede og generelle krav til opptreden sikres det videre at tjenesteyteren underlegges noen grunnleggende krav til opptreden ogsaa i tilfeller som faller utenfor o/vrig regulering i finansavtaleloven kapittel 2 til 6 eller i finansmarkedslovgivningen ellers. Bestemmelsen vil dessuten omfatte den veiledningen som skjer fo/r det er klart hva kunden velger, og dermed hvilke spesifiserte regler som kommer til anvendelse. Bestemmelsen om tjenesteyterens plikter er inntatt som S: 4 i lovforslaget. 2.4 Erstatning 2.4.1 Gjeldende rett Finansavtaleloven har enkelte spredte regler om erstatning. For eksempel regulerer S: 35 betalingstjenesteyterens ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner, og S: 40 regulerer ansvaret for betalingstransaksjoner som ikke er gjennomfo/rt korrekt. Begge disse bestemmelsene slaar fast et objektivt ansvar for betalingstjenesteyteren. For ansvar etter S: 40 er det likevel gjort unntak for usedvanlige omstendigheter utenfor betalingstjenesteyterens kontroll, jf. S: 42. Bestemmelsene om ansvar for uautoriserte og feil gjennomfo/rte betalingstransaksjoner gjennomfo/rer forpliktelser etter det fo/rste betalingstjenestedirektivet. Finansavtaleloven har ogsaa rent nasjonale erstatningsregler, herunder S: 43 a om erstatningsansvar for manglende sikkerhet i nettbaserte betalingstjenester. Bestemmelsen slaar fast at betalingstjenesteyteren er ansvarlig for tap som skyldes kundens egne feil ved inngivelse av betalingsordre dersom betalingstjenesteyterens <>. Det er noe uklart hva ansvarsgrunnlaget etter denne bestemmelsen er. Av forarbeidene fremgaar det at ansvaret er <>, jf. Ot.prp. nr. 94 (2008-2009) side 191. Formuleringen kan tyde paa at bestemmelsen bygger paa et objektivt skyldansvar slik ansvarsgrunnlaget etter profesjonsansvaret gjerne blir formulert. Profesjonsansvaret kan betegnes som en form for objektivt skyldansvar i den forstand at det avgjo/rende er hvilke krav som kan stilles til tjenesteyteren som profesjonsuto/ver, ikke hva som kan forventes av den enkelte skadevolder. Det er dermed de generelle forventninger til profesjonsuto/verens opptreden som blir avgjo/rende. I finansavtaleloven S: 80 formuleres spo/rsmaalet om erstatning ved megling av avtaler om innskudd, kreditt eller kausjon paa en mer tradisjonell maate idet det uttales at kunden <>. Ved vurderingen av om meglerforetaket har paafo/rt kunden tap som fo/lge av feil eller forso/mmelse, vil det imidlertid ogsaa her maatte foretas en vurdering av hvilke krav som med rimelighet kan stilles til foretaket som profesjonsuto/ver. Det er derfor neppe noen stor realitetsforskjell i det egentlige vurderingstemaet. Spo/rsmaal om erstatning som faller utenfor de saerskilte situasjonene som reguleres i spredte regler i finansavtaleloven, maa lo/ses etter ulovfestet rett. Dette gjelder baade spo/rsmaal om erstatning for rene kontraktsbrudd, og spo/rsmaal om erstatning for brudd paa plikter som fo/lger av finansavtaleloven selv eller av finansmarkedslovgivningen. Det vil vaere glidende overganger mellom et erstatningsansvar i og utenfor kontrakt. 2.4.2 EO/S-rettslige forpliktelser Som beskrevet ovenfor, er enkelte av finansavtalelovens spredte regler om erstatning en gjennomfo/ring av direktivforpliktelser. Betalingstjenestedirektivet bygger som utgangspunkt paa et objektivt ansvar for tjenesteyteren for uautoriserte og feil gjennomfo/rte betalingstransaksjoner. I artikkel 93 er det imidlertid gjort unntak for betalingstjenesteyterens erstatningsansvar dersom det foreligger <>. Betalingskontodirektivet bygger paa et tilsvarende objektivt ansvar med unntak for force majeure for o/konomisk tap forbrukeren paafo/res som en fo/lge av at tjenesteyteren ikke oppfyller sine plikter i prosessen med aa bytte konto, jf. artikkel 13. Baade betalingstjenestedirektivet og andre direktiver om finansielle tjenester oppstiller imidlertid ogsaa plikter i relasjonen mellom tjenesteyter og kunde, uten samtidig aa regulere sanksjonene for brudd paa disse pliktene. Spo/rsmaalet om sanksjonering av brudd paa pliktene er i slike situasjoner bare underlagt det generelle kravet til effektiv gjennomfo/ring i nasjonal rett av det aktuelle direktivets formaal. Herunder er det krav om effektive sanksjoner. I det reviderte betalingstjenestedirektivet er dette kommet til uttrykk i artikkel 103, som slaar fast fo/lgende: <> Det oppstilles altsaa ikke et krav til bestemte privat- eller offentligrettslige sanksjoner, men kun et overordnet krav til effektive sanksjoner. Medlemsstatene har dermed vide skjo/nnsmarginer med hensyn til aa vurdere hvilke sanksjoner som bo/r innfo/res, og om disse skal vaere av privat- eller offentligrettslig karakter, eventuelt begge deler. Ved ytelse av investeringstjenester er det i sto/rre grad stilt eksplisitte krav til sanksjoner, jf. MiFID II (direktiv 2014/65/EU) artikkel 69. Bestemmelsen inneholder en liste over offentligrettslige sanksjoner som skal kunne paalegges av nasjonale tilsynsmyndigheter. Videre heter det at <<[m]edlemsstaterne sikrer, at der findes mekanismer til at sikre, at der kan udbetales erstatning eller traeffes andre afhjaelpende foranstaltninger i overensstemmelse med national lovgivning for eventuelle finansielle tab eller skader, som personer har lidt som fo/lge af en overtraedelse af dette direktiv>>. Det oppstilles altsaa et krav om at brudd paa pliktene i direktivet skal kunne paaberopes av kundene som grunnlag for krav om erstatning eller andre privatrettslige sanksjoner. Det er imidlertid ogsaa her en vid skjo/nnsmargin for nasjonalstatene naar det gjelder gjennomfo/ring. I NOU 2017: 1 har Verdipapirlovutvalget lagt til grunn at gjeldende ulovfestede erstatningsregler er tilstrekkelige for aa oppfylle direktivets krav. 2.4.3 Forslaget En generell regel om erstatning i finansavtaleloven kapittel 1 vil kunne ha en rettsavklarende funksjon. Det finnes relativt lite praksis fra Finansklagenemnda Bank og domstolene om finansforetakenes erstatningsansvar paa ulovfestet grunnlag. Tvister mellom foretakene og dets kunder blir i stor utstrekning lo/st ved en vurdering etter avtaleloven S: 36, eller uten at det vises til noe rettsgrunnlag. Dette kan tyde paa at innholdet av de ulovfestede erstatningsreglene er saa vidt uklare at de er vanskelige aa anvende. En lovfestet erstatningsregel kan gi sto/rre forutberegnelighet for foretakene og bedre rettsbeskyttelse for kundene. Det er saerlig to forhold som kan medfo/re et behov for rettslig avklaring. For det fo/rste er det uklart hva som er det alminnelige ansvarsgrunnlaget utenfor de situasjonene som er saerskilt regulert i finansavtaleloven kapittel 2 til 6. Videre er det behov for avklaring av forholdet mellom brudd paa plikter i finansmarkedslovgivningen og erstatningsansvar. Det er neppe tvilsomt at brudd paa plikter i finansmarkedslovgivningen er relevante for spo/rsmaalet om erstatning etter ulovfestet rett. Det er imidlertid uklart i hvilken grad brudd paa slike plikter er no/dvendige og tilstrekkelige betingelser for aa konstatere at det foreligger ansvarsgrunnlag. Spo/rsmaalet om behovet for en erstatningsregel som avklarer forholdet mellom brudd paa verdipapirrettslige plikter og ansvarsgrunnlag for erstatning har vaert tema i flere offentlige utredninger de senere aarene. I NOU 2011: 1 Bedre rustet mot finanskriser - Finanskriseutvalgets utredning - reises det spo/rsmaal ved om gjeldende erstatningsregler gir forbrukerne et tilstrekkelig vern ved kjo/p av ulike typer spare- og investeringsprodukter. Det samme spo/rsmaalet har nylig ogsaa vaert tema for Verdipapirlovutvalget i forbindelse med gjennomfo/ring av MiFID II (direktiv 2014/65/EU) i norsk rett. Verdipapirlovutvalget har foreslaatt nasjonale regler for gjennomfo/ring av MiFID II i NOU 2017: 1. Utvalget dro/fter blant annet spo/rsmaal om det er behov for en regel om erstatning for brudd paa verdipapirrettslige regler, se punkt 9.5 i utredningen. Utvalget uttaler i den forbindelse: <> Utvalget legger til grunn at MiFID II artikkel 69 nr. 2, som paalegger medlemslandene aa ha erstatningsmekanismer, ikke medfo/rer behov for ny lovgivning. Eksisterende mekanismer for erstatning anses aa oppfylle bestemmelsen i artikkel 69 nr. 2. Utvalget antyder at det likevel kunne vaere hensiktsmessig med en klarere regulering av erstatningsspo/rsmaal, men viser til at slik utredning bo/r ha et <>. Som Verdipapirlovutvalget peker paa, kan det reises spo/rsmaal om dagens erstatningsregler er tilstrekkelige for aa sikre god forbrukerbeskyttelse. Selv om det klart nok gjelder ulovfestede erstatningsrettslige regler, er innholdet av disse reglene uklare. Det er ogsaa mye som kan tale for at en eventuell erstatningsregel gis et bredere nedslagsfelt enn brudd paa verdipapirhandellovgivningen. Det bo/r ikke ha betydning for spo/rsmaalet om erstatning hvor i lovgivningen relevante plikter er fastsatt. Derfor kan en generell erstatningsregel i finansavtaleloven, i kombinasjon med et utvidet virkeomraade for loven, vaere et bedre alternativ enn innfo/ring av en enkeltstaaende erstatningsregel i verdipapirhandelloven. Naar det gjelder den naermere utformingen av en slik regel, er det flere muligheter. Saerlig oppstaar det spo/rsmaal om hvilket ansvarsgrunnlag som skal gjelde. Departementet foreslaar en erstatningsbestemmelse i S: 11 i lovforslaget som bygger paa et objektivt ansvar, med unntak for force majeure, for tap som oppstaar som fo/lge av brudd paa plikter oppstilt i lov eller forskrift. Denne ansvarsmodellen samsvarer godt med reguleringen av spo/rsmaal om erstatning i betalingstjenestedirektivet og betalingskontodirektivet. Bestemmelsen er generelt utformet og faar derfor et bredere virkeomraade enn det disse direktivene krever. Denne ansvarsmodellen synes, selv om den er utformet utradisjonelt, aa vaere i overensstemmelse med det som allerede er gjeldende ulovfestet rett. Selv om det alminnelige profesjonsansvaret er et skyldansvar, vil det avgjo/rende ved fastleggelse av ansvarsgrunnlaget i praksis vaere om profesjonsuto/veren har overholdt relevante atferdsnormer. Dersom det foreligger brudd paa slike plikter, blir spo/rsmaalet om faktisk eller rettslig villfarelse om pliktbruddet gjo/r dette unnskyldelig, se Hagstro/m og Stenvik, Erstatningsrett side 139 flg. Det er lite praktisk med slike unnskyldningsgrunner paa profesjonsansvarets omraade, idet man normalt maa kunne forvente av en profesjonsuto/ver at relevante pliktnormer er overholdt. Det er fo/rst og fremst i force majeure-lignende tilfeller at man kan tenke seg at brudd paa lov- og forskriftsfastsatte plikter ikke gir rom for bebreidelse. Den foreslaatte bestemmelsen gjo/r unntak for erstatningsansvaret i slike situasjoner. Videre er foretakets ansvar etter den foreslaatte bestemmelsen begrenset gjennom kravet til aarsakssammenheng mellom pliktbruddet og kundens eller den potensielle kundens tap. Det ligger ogsaa en avgrensning i at ansvaret bare gjelder overfor kunder og potensielle kunder. Ansvaret gjelder derfor ikke overfor enhver. Departementet vil ogsaa bemerke at selv om forslaget i utgangspunktet bygger paa et objektivt ansvar for pliktbrudd, saa vil fastleggelse av ansvaret i realiteten ofte innebaere mer tradisjonelle skyldvurderinger. Grunnen til dette er at mange av de relevante pliktene baerer preg av aa vaere innsatsforpliktelser i form av krav til faglighet og lojalitet. Det er dette som er kjernen i den foreslaatte bestemmelsen om tjenesteyterens plikter. I slike tilfeller vil fastleggelsen av selve forpliktelsen falle sammen med en tradisjonell skyldvurdering. Det er etter forslaget ikke et krav om vesentlig overtredelse av relevante plikter. Det ligger likevel en form for vesentlighetsvurdering i det alminnelige kravet til aarsakssammenheng mellom pliktbruddet og kundens tap. Et ubetydelig brudd paa lov- eller forskriftsfastsatte plikter, for eksempel brudd paa en pre-kontraktuell plikt til aa opplyse om tjenesteyterens forretningsadresse, eller en plikt til aa rapportere bestemte opplysninger til Finanstilsynet, vil sjelden fo/re til noe tap for kunden. Dersom det likevel skulle vaere tilfellet, synes det gjennomgaaende aa vaere tjenesteyteren som er naermest til aa baere tapet kunden blir paafo/rt som fo/lge av manglende overholdelse av pliktene. Dersom dette i et enkelttilfelle skulle gi urimelige utslag, vil det vaere mulig aa lempe tjenesteyterens erstatningsansvar etter S: 12 tredje ledd i lovforslaget. De saerskilte reglene om erstatning ved uautoriserte og feil gjennomfo/rte betalingstransaksjoner behandles naermere i punkt 4.6 i ho/ringsnotatet. Erstatningens omfang er regulert i S: 12 i lovforslaget. Denne bestemmelsen slaar fast et utgangspunkt om fullt ansvar, likevel begrenset til tap en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig fo/lge av forholdet. Erstatningsbelo/pet kan settes ned som fo/lge av kundens medvirkning eller dersom ansvaret vil virke urimelig for tjenesteyteren ut fra sto/rrelsen av tapet i forhold til det tap som vanligvis oppstaar i lignende tilfeller og ut fra forholdene ellers. Regelen er ment aa vaere en kodifisering av gjeldende ulovfestet rett og er utformet etter modell av haandverkertjenesteloven S: 30 og bustadoppfo/ringslova S: 36. Det foreslaas med dette ikke aa skille mellom direkte og indirekte tap. 2.5 Misbruk av sertifikat for elektronisk signatur 2.5.1 Gjeldende rett Det er i stadig o/kende grad mulig aa inngaa avtaler og faa tilgang til tjenester ved hjelp av ulike lo/sninger for elektronisk signatur. Det er vanlig aa benytte elektronisk signatur ved inngaaelse av avtaler om finansielle tjenester og ved lo/pende bruk av slike tjenester. For aa kunne signere elektronisk vil kunden normalt benytte et saakalt sertifikat. Det mest vanlige sertifikatet i Norge er BankID. En BankID-brikke kan benyttes til aa signere elektronisk i avtaler om finansielle tjenester, for eksempel ved inngaaelse av rammeavtaler om betalingstjenester, avtaler om kreditt eller kausjonsavtaler. BankID-brikken eller tilsvarende sertifikat for elektronisk signatur kan ogsaa brukes til aa benytte seg av finansielle tjenester i et lo/pende avtaleforhold, for eksempel i forbindelse med utvidelse av avtalt kreditt, ved utfo/ring av betalingstransaksjoner mv. Lo/sninger for elektronisk signatur har gjort det enklere og mer effektivt baade for kundene og tjenesteyterne aa inngaa avtaler om og utfo/re finansielle tjenester. Samtidig innebaerer bruken av elektronisk signatur en fare for misbruk og identitetstyverier. En person som er i besittelse av en annens sertifikat for elektronisk signatur og denne personens personnummer og kode til bruk av sertifikatet, vil blant annet kunne ta opp kreditt og utfo/re betalingstransaksjoner i sertifikatinnehaverens navn. Disposisjoner som foretas i en annens navn som ledd i et identitetstyveri, er ikke avtalerettslig bindende for den som er utsatt for identitetstyveriet. Det kan imidlertid oppstaa spo/rsmaal om hvorvidt sertifikatinnehaveren kan bli erstatningsansvarlig overfor den parten som i god tro har inngaatt en avtale med det han trodde var sertifikatinnehaveren. Grunnlaget for et slikt ansvar vil typisk vaere at sertifikatinnehaveren ikke har vaert tilstrekkelig aktsom i sin haandtering av sertifikatet. En person har for eksempel oppbevart koden til sin BankID-brikke paa en slik maate at det var enkelt for naerstaaende familiemedlemmer aa finne den og deretter misbruke brikken i forbindelse med bestemte disposisjoner. Dersom et sertifikat for elektronisk signatur brukes til aa gjennomfo/re en betalingstransaksjon i en annens navn, vil forholdet reguleres av finansavtaleloven S:S: 35 og 37 om ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner. Kundens ansvar etter disse bestemmelsene er begrenset. Utgangspunktet er at betalingstjenestetilbyderen er ansvarlig for tap som skyldes uautoriserte betalingstransaksjoner. Dette utgangspunktet nyanseres ved regler om kundens ansvar for egenandel ved tap som skyldes misbruk av et <>. Naar et sertifikat til elektronisk kommunikasjon brukes for aa initiere en betalingstransaksjon, utgjo/r dette et betalingsinstrument i finansavtalelovens forstand.1 Saa lenge kunden ikke har opptraadt grovt uaktsomt, vil egenandelen ved misbruk av et betalingsinstrument vaere begrenset til 1.200 kroner. Dersom kunden har opptraadt grovt uaktsomt, er kundens ansvar begrenset til 12.000 kroner dersom betalingstransaksjonen har skjedd ved bruk av et elektronisk betalingsinstrument. Kunden svarer fullt ut for forsettlige og svikaktige forhold. Dersom kunden ut fra reglene i S: 35 bestrider aa ha ansvar for en uautorisert betalingstransaksjon, skal foretaket tilbakefo/re belo/pet, jf. S: 37. Et sertifikat for elektronisk signatur kan brukes til mer enn aa foreta betalingstransaksjoner. For eksempel til aa inngaa finansavtaler som faller utenfor reglene i finansavtaleloven kapittel 2 og dermed ikke anses som <>. Spo/rsmaal om erstatning maa i saa fall lo/ses etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Kunden vil da vaere ansvarlig for det fulle tapet allerede ved simpel uaktsomhet. Lov 15. juni 2001 nr. 81 om elektronisk signatur (esignaturloven) har til formaal <>, jf. S: 1. Loven har en regel om sertifikatutstederens erstatningsansvar i S: 22. Bestemmelsen regulerer sertifikatutstederens erstatningsansvar i bestemte situasjoner der noen har handlet i tillit til et sertifikat. Bestemmelsen regulerer imidlertid ikke identitetstyveri-tilfellene som beskrevet ovenfor. Dette innebaerer at det ved tap som oppstaar etter identitetstyverier, har stor betydning for fordeling av ansvar mellom partene om misbruket av et sertifikat for elektronisk signatur involverer en uautorisert betalingstransaksjon eller ikke. Dette kan illustreres med noen saker fra retts- og nemndspraksis. I LB-2016-43622 hadde en kvinne overlatt kodebrikke og passord til sin ektefelle. Han opptok et felles forbrukslaan med hennes BankID uten at hun var klar over det. Lagmannsretten fant at kvinnen ikke var avtalerettslig bundet til aa nedbetale laanet. Hun var imidlertid erstatningsrettslig ansvarlig overfor banken fordi hun hadde opptraadt uaktsomt ved aa overlate kodebrikke og passord til ektefellen. I FinKN-2016-326 hadde klagerens datter misbrukt farens BankID ved aa logge paa hans nettbank og blant annet belaste en flexilaanskonto. Nemnda fant at selve laaneopptaket ikke var omfattet av reglene om uautoriserte betalingstransaksjoner i finansavtaleloven, men at transaksjonen ut fra flexilaanskontoen var en uautorisert betalingstransaksjon som var regulert av finansavtaleloven S: 35. FinKN-2017-281 gjaldt ansvar etter misbruk av klagers nettbank og BankID til aa o/ke kredittgrensen paa klagerens kredittkortkonto og deretter overfo/ring av disponibelt belo/p til klagerens innskuddskonto og senere overfo/ring ut av klagerens besittelse. Nemnda uttalte: <> 2.5.2 EO/S-rettslige forpliktelser Betalingstjenestedirektivet regulerer fordelingen av ansvar mellom betalingstjenesteyteren og kunden ved en tredjepersons misbruk av betalingsinstrument. I det reviderte direktivet flyttes en sto/rre del av risikoen for misbruk over paa betalingstjenestetilbyderen, se naermere om dette nedenfor i punkt 4.6. Naar et sertifikat for elektronisk signatur benyttes til andre disposisjoner enn initiering av betalingstransaksjoner, faller forholdet utenfor betalingstjenestedirektivets virkeomraade. E-signaturloven bygger paa og gjennomfo/rer direktiv 1999/93/EF om elektroniske signaturer. Direktivet er erstattet av forordning (EU) nr. 910/2014 om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner. Forordningen er forelo/pig ikke gjennomfo/rt i norsk rett. Verken direktivet eller forordningen regulerer ansvarsforhold ved en tredjepersons misbruk av sertifikatet i situasjoner hvor det ikke er noe i veien med sertifikatet som saadan. Spo/rsmaal om ansvarsfordelingen mellom finansinstitusjon og kunde naar et sertifikat for elektronisk signatur misbrukes av en tredjeperson i forbindelse med andre finansielle tjenester enn utfo/ring av betalingsordre, er ikke regulert i EU/EO/S. Det er derfor opp til nasjonalstatene aa regulere dette spo/rsmaalet i nasjonal rett. 2.5.3 Forslaget Departementet foreslaar aa innfo/re en erstatningsregel i finansavtaleloven kapittel 1 som regulerer ansvarsfordelingen mellom tilbyderen av finansielle tjenester og kunden ved en tredjepersons misbruk av sertifikat for elektronisk signatur, jf. S: 14 i lovforslaget. Det foreslaas aa utforme bestemmelsen etter modell av regelen om uautoriserte betalingstransaksjoner. Mye taler for at kundens ansvar i forbindelse med misbruk av et sertifikat for elektronisk kommunikasjon bo/r vaere det samme uavhengig av om sertifikatet misbrukes til aa utfo/re betalingstransaksjoner eller foreta andre disposisjoner i tilknytning til finansielle tjenester. Slik reglene er i dag, er kundens ansvar ved uautoriserte betalingstransaksjoner og ved uautorisert laaneopptak eller andre disposisjoner svaert forskjellig. Kundens ansvar ved grov uaktsomhet som leder til misbruk av kundens BankID til aa overfo/re penger fra kundens fleksilaanskonto eller o/kning og deretter overfo/ring av penger fra en kredittkortkonto, er begrenset til 12.000 kroner. Samtidig vil kunden kunne vaere fullt ut erstatningsansvarlig overfor en kredittyter dersom BankID-brikken misbrukes til aa ta opp et nytt forbrukslaan med direkte overfo/ring til misbrukerens konto. Kunden blir da ansvarlig for hele laanebelo/pet allerede som fo/lge av simpel uaktsomhet. De samme hensynene gjo/r seg gjeldende i begge situasjoner, og det synes ikke aa foreligge gode grunner for forskjellsbehandling. Et o/kt ansvar for tilbyderen av finansielle tjenester vil riktignok kunne fo/re til o/kte kostnader som igjen kan veltes over paa kunden. Foretaket har imidlertid mulighet for aa pulverisere kostnadene. Det har ogsaa sto/rre muligheter enn den enkelte kunde til aa iverksette tiltak for aa unngaa tredjepersoners misbruk av sertifikater ved elektronisk kommunikasjon. Det har ogsaa betydning for vurderingen at kundene i praksis er avhengig av aa benytte seg av elektronisk signatur for aa faa tilgang til finansielle tjenester som ofte er helt no/dvendige. Banker og andre finansforetak har faa fysiske betjente utsalgssteder, og disse har korte aapningstider. 2.6 Bevisbyrde 2.6.1 Gjeldende rett Finansavtaleloven inneholder noen faa, spredte regler om bevis og bevisbyrde, jf. S: 35 femte ledd og S: 40 sjette ledd om bevisbyrden for at en transaksjon er uautorisert eller ikke korrekt gjennomfo/rt. Disse reglene er en gjennomfo/ring av plikter etter det fo/rste betalingstjenestedirektivet (direktiv 2007/64/EF). Det fo/rste betalingstjenestedirektivet oppstilte i tillegg en mulighet for medlemsstatene til aa <>, jf. artikkel 33. Ved gjennomfo/ring av direktivet i norsk rett valgte man imidlertid ikke aa benytte denne muligheten. I Ot.prp. nr. 94 (2008-2009) uttales det at <>. Naar det gjelder de alminnelige prinsipper for bevisbyrde, er det ikke opplagt hva disse innebaerer paa kontraktsrettens omraade. Utgangspunktet blir gjerne beskrevet slik at det er den som fremsetter et krav, som maa bevise de faktiske forhold som kravet bygger paa. Samtidig er det paa det rene at bevissikringshensynet i mange tilfeller innebaerer at bevistvil gaar ut over den parten som har hatt best mulighet og oppfordring til aa sikre bevis for en faktisk omstendighet. I kontraktsforhold vil dette ofte vaere realdebitor. I enkelte tilfeller er bevisbyrdespo/rsmaal en integrert del av kontraktsrettslige regler. For eksempel innebaerer kontrollansvaret et objektivt ansvar med mindre realdebitor godtgjo/r at hindringsvilkaarene er oppfylt. Det saakalte presumsjonsansvaret er ogsaa en ansvarsmodell som gaar igjen i kontraktsrettslig lovgivning, og som innebaerer at det er realdebitor som maa godtgjo/re at tapet ikke skyldes feil eller forso/mmelse paa hans side. Regelen reflekterer bevissikringshensyn idet det ofte vil vaere realdebitor som er naermest til aa belyse faktiske forhold rundt erleggelse av ytelsen. Det er lite praksis knyttet til spo/rsmaal om bevisbyrde i avtaler om finansielle tjenester, og spo/rsmaalet er i liten grad behandlet saerskilt i teorien. Naar det gjelder ansvar for finansiell raadgivning, legger Hagstro/m til grunn at det er <>.2 2.6.2 EO/S-rettslige forpliktelser I det reviderte betalingstjenestedirektivet viderefo/res bestemmelsene om bevisbyrde ved uautoriserte betalingstransaksjoner og ved betalingstransaksjoner som ikke er gjennomfo/rt korrekt med visse endringer. Endringene er naermere beskrevet i punkt 4.6. Naar det gjelder bevisbyrde for oppfyllelse av opplysningsplikter etter direktivet, er den nasjonale valgfriheten som fulgte av det fo/rste betalingstjenestedirektivet, ikke viderefo/rt i det nye direktivet. Det heter i artikkel 41 at <<[m]edlemsstaterne fastsaetter, at betalingstjenesteudbyderen har bevisbyrden med hensyn til at bevise, at oplysningskravene i dette afsnit er opfylt>>. Det er altsaa ikke lenger valgfritt for nasjonalstatene om man o/nsker aa ha en regel som legger bevisbyrden for oppfyllelse av direktivets opplysningsplikter paa betalingstjenesteyteren. Utover dette stilles det ikke saerlige krav til nasjonale regler om bevisvurdering og bevisbyrde. I en sak fra 2014 kom imidlertid EU-domstolen til at det generelle kravet til effektiv gjennomfo/ring av EU-retten innebaerer krav til nasjonale regler om bevisbyrde.3 Saken gjaldt spo/rsmaal om forbrukerkredittdirektivet. En forbruker hadde tatt opp laan i forbindelse med kjo/p av bil, og hadde i den forbindelse signert paa en standardklausul om at hun <>. Spo/rsmaalet for den nasjonale domstolen var om dette var et tilstrekkelig bevis for at kunden faktisk hadde mottatt de aktuelle opplysningene, og at kredittgiveren saaledes hadde oppfylt sine forpliktelser. Den nasjonale domstolen stilte blant annet spo/rsmaal om forbrukerkredittdirektivet maatte fortolkes slik at <>. Domstolen la til grunn at prinsippet om effektiv gjennomfo/ring av EU-retten <> EU-domstolen fant altsaa at kravet til effektiv gjennomfo/ring av EU-retten innebaerer et krav til nasjonale regler om bevisbyrde. EU-domstolens avgjo/relse i denne saken er ogsaa relevant for andre direktiver paa forbrukerrettens omraade. Det vil gjennomgaaende vaere slik at det er vanskelig for forbrukeren aa fremlegge konkrete bevis for at den naeringsdrivende ikke har oppfylt sine plikter. 2.6.3 Forslaget Departementet foreslaar aa lovfeste en regel om at den parten som er naermest til aa sikre bevis for en omstendighet, skal ha bevisbyrden for denne. For aa oppfylle pliktene etter betalingstjenestedirektivet artikkel 41 og praksis fra EU-domstolen foreslaas det aa presisere at tjenesteyteren alltid vil ha bevisbyrden for oppfyllelse av plikter paalagt etter lov eller forskrift. Forslaget bygger paa en erkjennelse av bevisreglenes praktisk viktige funksjon. De senere aar har spo/rsmaal om bevisvurdering og bevisbyrde faatt sto/rre oppmerksomhet. Baade i Danmark og i Sverige er det de senere aar vurdert om det er behov for aa innfo/re lovfestede regler om bevisbyrde som paalegger den naeringsdrivende en sto/rre bevisbyrde enn det som fo/lger av ulovfestede regler. I Danmark ble det i 2013 nedsatt et offentlig utvalg som skulle vurdere reglene om erstatning for mangelfull raadgivning om finansielle produkter. Utvalget avga sin rapport i 2014. I rapporten vurderes det blant annet om det bo/r innfo/res regler om bevisbyrde, som i sto/rre grad legger bevisbyrden paa institusjonen. Utvalget viser til at <> Utvalget peker paa at bevisbyrden er snudd i en rekke typetilfeller i Pengeinstitutankenaevnets praksis. Dette gjelder blant annet tilfeller der en kunde har investert i kompliserte eller risikofylte produkter, eller i tvister med foretak der Finanstilsynet har paapekt mangler i forbindelse med tilsyn. Utvalget vurderte om det skulle innfo/res en generell regel om naar bevisbyrden skulle snus, men fant at det ikke var behov for en slik regel. Utvalget la i den forbindelse vekt paa at Pengeinstitutankenaevnet aktivt har tatt stilling til spo/rsmaal om bevisbyrde, og at dette innebaerer en fleksibel og dynamisk lo/sning. For norsk retts vedkommende foreligger det imidlertid ingen slik fast praksis med aa snu bevisbyrden i bestemte typetilfeller. Det danske utvalget innhentet i forbindelse med sitt arbeid en uttalelse fra Jan-Ove Faerstad ved Universitetet i Bergen om status for norsk retts vedkommende. Faerstads uttalelse er inntatt som vedlegg nr. 3 til rapporten. I sin sammenfatning om norsk rett uttaler Faerstad: <> Naar Finansklagenemnda ikke selv har tatt aktivt stilling til spo/rsmaal om bevisbyrde, kan det virke rettsavklarende med en lovregel som regulerer dette. Naar det gjelder den naermere utformingen av en regel om bevisbyrde, har departementet vurdert flere alternativer. En mulighet er en regel som paa generelt grunnlag snur bevisbyrden for krav som springer ut av en avtale om finansielle tjenester. En slik regel vil imidlertid muligens rekke for langt, og det er vanskelig aa overskue konsekvensene av den. Et annet alternativ er aa integrere spo/rsmaal om bevisbyrde i den foreslaatte regelen om erstatning, for eksempel ved aa kodifisere et skyldansvar med snudd bevisbyrde. Dette er ikke uvanlig i kontraktslovgivningen. Spo/rsmaal om bevis har imidlertid betydning i flere situasjoner enn der kunden fremsetter krav om erstatning. Dette gjelder for eksempel der det fremsettes krav om ugyldighet. Bevissikringshensynet gjo/r seg gjeldende i samme grad uavhengig av om kunden velger aa paaberope seg ugyldighet, erstatning eller andre sanksjoner. Paa denne bakgrunn bygger lovforslaget S: 7 paa en kodifisering av bevissikringsregelen, med en presisering av at det er tjenesteyteren som maa bevise at plikter paalagt etter lov eller forskrift, er oppfylt. 2.7 Klagebehandling 2.7.1 Gjeldende rett Det finnes ikke lovfastsatte krav til intern klagebehandling. For verdipapirforetak oppstilles det krav til klagebehandlingen i verdipapirforskriften (forskrift 29. juni 2007 nr. 876 S: 9-13). Bestemmelsen slaar fast at verdipapirforetak <>. Foretaket skal videre <>. I rundskriv 12/2014 fra Finanstilsynet, Retningslinjer for klagebehandling i bank-, finans-, forsikrings- og verdipapirvirksomhet, oppstilles det mer detaljerte krav til klagebehandling. Rundskrivet gjelder for banker, finansieringsforetak, e-pengeforetak, betalingsforetak, forsikringsselskaper, forsikringsformidlere, verdipapirforetak, forvaltningsselskaper for verdipapirfond, eksterne forvaltere av alternative investeringsfond som yter investeringstjenester, og norske filialer fra andre EO/S-stater av slike foretak. Retningslinjene er i samsvar med retningslinjer for klagebehandling for de ulike foretakstypene som er gitt av de europeiske tilsynsmyndighetene EBA, ESMA og EIOPA. Retningslinjene oppstiller krav til foretakenes organisering av klagebehandlingen, krav om veiledning til klagerne, krav til rutiner for aa besvare klager og krav til foretakenes harmonisering av klagebehandlingen. 2.7.2 EO/S-rettslige forpliktelser Som nevnt ovenfor bygger Finanstilsynets retningslinjer om klagebehandling paa tilsvarende retningslinjer fra EBA, ESMA og EIOPA. Disse retningslinjene er ikke bindende, og det er ikke krav om at disse innfo/res som bindende regler i nasjonal rett. I det reviderte betalingstjenestedirektivet er det imidlertid inntatt bestemte krav til nasjonal rett med hensyn til betalingstjenestetilbyderes klagebehandling, jf. artikkel 101. Det fo/lger av denne bestemmelsen at medlemsstatene skal sikre at betalingstjenestetilbydere innfo/rer og anvender passende og effektive prosedyrer for behandling av klager fra betalingstjenestebrukere om rettigheter og forpliktelser som fo/lger av direktivet. Det oppstilles videre krav til blant annet behandlingstiden for klager fra kundene, som normalt ikke skal overstige 15 arbeidsdager. 2.7.3 Forslaget Departementet foreslaar aa innfo/re en regel i finansavtaleloven kapittel 1 med krav til klagebehandling, se S: 15 i lovforslaget. Det legges til grunn at retningslinjene fra Finanstilsynet ikke er tilstrekkelige for aa oppfylle kravene i betalingstjenestedirektivet artikkel 110, ettersom retningslinjene formelt sett bare er veiledende. For betalingstjenestetilbydere er det derfor et krav at det innfo/res bindende regler. Mye taler for at en slik regel bo/r gjelde generelt. Dette gjelder saerlig ettersom det allerede i dag gjelder felles retningslinjer for klagebehandling. Det foreslaas paa denne bakgrunn aa innta en regel om klagebehandling med en utforming som ligger tett opp mot ordlyden i betalingstjenestedirektivet. Ytterligere og mer detaljerte krav til klagebehandlingen kan fortsatt fastsettes i rundskriv. 2.8 Kommunikasjonsform 2 8.1 Gjeldende rett Hvilken adgang finansinstitusjonen har til aa kommunisere elektronisk med sine kunder, er regulert i S: 8 i gjeldende lov. Det fo/lger av fo/rste ledd at lovens vilkaar om at noe skal gis <>, ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon, dersom kunden <>. Etter annet ledd gjelder det samme med hensyn til lovens krav om aa inngaa avtale skriftlig. Det er likevel ett unntak: Etter S: 61 fo/rste ledd annet punktum gjelder ikke S: 8 annet ledd for en kausjonsavtale med en forbruker. Finansavtaleloven inneholder dessuten enkelte bestemmelser som stiller saerlige krav til kommunikasjonen med kunder. Et eksempel er S: 15 tredje ledd, som krever at de pre-kontraktuelle opplysningene etter annet ledd skal gis <> paa <> og dessuten <>. Andre eksempler er S: 16 fjerde ledd, S: 46 a annet ledd og S: 48 fo/rste ledd. 2.8.2 Forslaget Det kan synes noe tilfeldig hvordan ulike bestemmelser i finansavtaleloven regulerer hvordan tjenesteyterens kommunikasjon med kundene skal foregaa. At elektronisk skrift ogsaa er <>, vil trolig synes opplagt for de fleste i dag. Gjeldende S: 8 maa derfor forstaas ut fra den usikkerhet som gjaldt den gangen elektronisk kommunikasjon ble utbredt i samfunnet. Det synes hensiktsmessig at kommunikasjonsformen mellom tjenesteyteren og kunden reguleres samlet, som i gjeldende S: 8. Det kan likevel vaere behov for aa regulere spo/rsmaalet noe mer utfo/rlig og med en noe annen utforming. For det fo/rste foreslaas det at bruken av begrepet <> utgaar, og at det teknologino/ytrale begrepet <> benyttes isteden. Etter lovforslaget skal <> kunne vaere baade paa papir eller et annet varig medium som for kunden fyller samme funksjon som papir. Lovforslaget bygger paa at det som et utgangspunkt er tilstrekkelig for tjenesteyteren aa gjo/re informasjonen eller dokumentet tilgjengelig for kunden. Som hovedregel er det dermed ikke noe krav om at informasjonen skal sendes direkte til kunden. Det vil etter forslaget vaere tilstrekkelig aa gjo/re informasjonen tilgjengelig for eksempel i kundens nettbank. Naar det i lovforslaget kreves at kunden skal <>, skal imidlertid varselet sendes direkte til kunden, alternativt et varsel om at informasjon er gjort tilgjengelig for kunden, for eksempel i kundens nettbank. Det foreslaas dessuten at tjenesteyteren skal kunne benytte seg av et saakalt <>. Det vil si at tjenesteyteren skal kunne velge aa kommunisere med kunden digitalt uten forutgaaende samtykke til digital kommunikasjon. For at dette ikke skal utgjo/re en ulempe for kunden, foreslaar departementet at risikoen for at informasjonen naar kunden i slike tilfeller, snus, slik at det er tjenesteyteren som har denne risikoen. Videre foreslaas det at informasjonen fo/rst skal anses for aa vaere kommet frem til mottakeren naar den er kommet til hans eller hennes kunnskap. Det foreslaas videre at tjenesteyteren skal paalegges en ekstra forpliktelse til aa forsikre seg om at saerlig viktige meldinger er kommet til kundens kunnskap - uavhengig av om kunden har gitt sitt forutgaaende samtykke til elektronisk kommunikasjon eller ikke. Det vises for o/vrig til lovforslaget S: 5. Departementet foreslaar ellers aa oppheve unntaket for elektronisk kommunikasjon ved inngaaelse av kausjonsavtale i forbrukerforhold. Departementet viser til at det naa er aapnet for elektronisk tinglysing, men at denne muligheten benyttes i liten grad. Etter det departementet erfarer, skyldes dette blant annet kravet om at signering av kausjonsdokumenter maa gjo/res paa papir. Det vises i denne sammenheng til lovforslaget S: 97. 2.9 Finansoppdrag Reguleringen av finansoppdrag i gjeldende kapittel 5 og 6 om finansmeglere, finansagenter og finansraadgivere foreslaas ikke viderefo/rt som egne kapitler. Reglene foreslaas i hovedsak viderefo/rt i lovforslaget S:S: 18 til 21. Finansoppdrag er i lovforslaget S: 1 foreslaatt definert som <>. Slike avtaler kan derfor ha et like variert innhold som finansavtaler i seg selv. I det fo/lgende vil foretak som driver slik virksomhet som er regulert i S:S: 18 til 21, bli omtalt som oppdragsforetak. Gjeldende finansavtalelov inneholder ingen direkte definisjon av de ulike oppdragsrollene loven regulerer. Finansmeglerforetakets oppdragsgiver kan vaere enten den som ellers i lovforslaget omtales som <>, eksempelvis en betalingstjenesteyter eller en kredittyter, men finansmegleren kan ogsaa ha den som i lovforslaget ellers er omtalt som <>, som sin oppdragsgiver, altsaa den som inngaar avtale med en betalingstjenesteyter eller kredittyter. Finansagentforetaket vil paa sin side ha den som i loven ellers er omtalt som <>, som sin oppdragsgiver, eksempelvis en betalingstjenesteyter eller en kredittyter. Paa den andre siden vil <> ha <>, det vil si den som skal eller vurderer aa inngaa avtale med lovens <>, som sin oppdragsgiver. Finansagenten skal etter lovforslaget vaere lojal mot sin oppdragsgiver, men ogsaa paa selvstendig grunnlag so/rge for at visse opplysningsplikter overfor tjenesteyterens kunder blir oppfylt. Finansraadgiveren skal motsatt vaere lojal mot sin oppdragiver og maa derfor vaere lojal overfor denne og uavhengig av tjenesteytere som oppdraget gjelder. Departementet foreslaar at regelen om uavhengighet i gjeldende S: 77 inntas i forskrift gitt i medhold av S: 18 femte ledd, se forslaget til forskrift S: 2 fo/rste ledd. Det foreslaas samtidig en materiell endring ved at forskriftsbestemmelsen presiserer forbudet i S: 18 fo/rste ledd tredje punktum mot aa opptre eller innrette seg paa en maate som kan skape tvil om meglerens uavhengighet. Forslaget innebaerer en innskjerping av uavhengighetskravet. Som fo/lge av dette foreslaas det ikke aa viderefo/re den spesielle sanksjonsregelen i S: 78 annet ledd. Kravet om uavhengighet bo/r staa saerlig sterkt for meglere. Meglere skal kunne fungere som upartiske mellomledd og bo/r derfor ikke ha for sterke baand til noen av partene i en eventuell finansavtale. Dette stiller seg noe annerledes for agenter og raadgivere, som innenfor visse rammer har til oppgave aa ivareta sin oppdragsgivers saerinteresser. I den forbindelse vil plikten til aa opptre i klientens beste interesse, jf. lovforslaget S: 4 fo/rste ledd, jf. S: 21 fo/rste ledd, kunne fo/re til noen av de samme resultatene som den nevnte forskriftsbestemmelsen. Det reiser seg etter dette et spo/rsmaal om forskriftsbestemmelsen bo/r utformes slik at den ogsaa omfatter finansagenter og finansraadgivere, og det bes saerskilt om ho/ringsinstansenes syn paa dette. Utover den lovtekniske omleggingen av gjeldede kapittel 5 og 6 foreslaas legaldefinisjoner av begrepene <>, <> og <>, se S:S: 18 til 20 i lovforslaget. I forlengelsen av disse definisjonene foreslaar departement i lovforslaget S: 21 annet ledd at bare de som fyller vilkaarene i lovforslaget S:S: 18 til 20, skal kunne bruke de respektive virksomhetsbetegnelsene. I og med at en finansraadgiver skal vaere uavhengig av tjenesteyteren i den finansavtalen som finansoppdraget gjelder, ligger det i sakens natur at for eksempel en kredittyter ikke selv kan opptre som finansraadgiver overfor sin egen kunde. Dette betyr ikke at kredittyteren ikke kan gi raad til sine kunder, men kredittyteren maa i saa fall omtale raadgivningstjenesten med andre begreper, for eksempel <> eller <>/<>. Det vises i denne forbindelse til lovforslaget S: 4 annet ledd som regulerer slik virksomhet. Gjeldende S: 81 om opplysningsplikt i kredittforhold er i lovforslaget S: 18 annet ledd bokstav a foreslaatt aa gjelde ogsaa for finansmeglere. Tilsvarende er foreslaatt for finansagenter i S: 19 tredje ledd og for finansraadgivere i S: 20 annet ledd. En endring fra gjeldende lov er for o/vrig det uttrykkelige aktsomhetskravet i lovforslaget S: 18 annet ledd bokstav c, som er utarbeidet etter mo/nster av forsikringsformidlingsloven S: 5-2 annet ledd. Det kan vaere grunn til aa stille de samme kravene til finansmeglere paa dette punktet. Ut fra samme hensyn foreslaas en ny regel om fraraadingsplikt i lovforslaget S: 18 annet ledd bokstav d. Se ogsaa S: 18 annet ledd bokstav e om ansvar for aa fremskaffe dokumentasjon. Dessuten foreslaas det at forsikringsformidlingsloven S:S: 4-1, 4-2, 4-4 og 4-5 om krav til ansvarsforsikring skal gjelde tilsvarende for finansmeglere, jf. lovforslaget 18 tredje ledd. De samme reglene er etter lovforslaget S: 19 tredje ledd og S: 20 annet ledd foreslaatt aa gjelde ogsaa for finansagenter og finansraadgivere. Gode grunner taler for aa gi kunden den samme beskyttelsen ved formidling av finansavtaler som ved formidling av forsikringsavtaler. Dessuten viser departementet til at det etter MCD artikkel 29 nr. 2 bokstav a stilles krav om at kredittformidlere skal ha ansvarsforsikring. Det kan da vaere rimelig at et slikt krav ikke avgrenses til aa gjelde kredittformidling, men at det generelt omfatter ansvar ved formidling av finansavtaler. Dette kan synes saerlig rimelig der et utenlandsk foretak er representert ved agent i det norske markedet. Sammen med lovforslaget S: 13, hvor det foreslaas at kunden skal gis mulighet til aa fremme sitt krav direkte overfor agenten, vil en slik bestemmelse kunne bidra til aa styrke kundens mulighet til aa naa frem ved mislighold som agenten kan holdes ansvarlig for. Det vil dessuten kunne vaere lettere for en norsk kunde aa rette sitt krav mot en agent i Norge enn en tjenesteyter som er etablert i utlandet. Finansavtaleloven gir i dag faa regler om avtaleforholdet mellom et oppdragsforetak og dets oppdragsgiver. Paa samme maate som tjenesteyterens kunder kan imidlertid oppdragsgiveren ha behov for et kontraktsrettslig vern - og saerlig naar oppdragsgiveren er en forbruker eller boliglaanskunde. Det foreslaas derfor at reglene i lovforslaget kapittel 1 skal gjelde tilsvarende i forholdet mellom oppdragsforetaket og oppdragsgiveren, jf. lovforslaget S: 21 fo/rste ledd. Bestemmelsen er avgrenset til aa gjelde de tilfeller der oppdragsgiveren ikke er en tjenesteyter. Det vil i praksis si at bestemmelsen vil kunne faa anvendelse for finansmeglere naar oppdragsgiveren ikke er en tjenesteyter, og for finansraadgivere. Siden finansagentens oppdragsgiver vil vaere en tjenesteyter, vil lovforslaget S: 21 fo/rste ledd ikke faa noen betydning for finansagenten. 3 Betalingsoppgjo/r - kapittel 2 i lovforslaget 3.1 Nytt kapittel om betalingsoppgjo/r I finansavtaleloven kapittel 2 avsnitt VI reguleres i dag enkelte alminnelige regler om betalingsoppgjo/r som gjelder mellom betaleren og betalingsmottakeren. I tillegg til disse reglene finnes regler om betalingsoppgjo/r og fordringer i gjeldsbrevloven. Det finnes ogsaa enkelte regler av fordringsrettslig karakter i finansavtaleloven kapittel 3 om kredittavtaler, se blant annet S:S: 51, 52, 53 og 54 a. Departementet forslaar at reglene i gjeldende kapittel 2 avsnitt IV viderefo/res i kapittel 2 i lovforslaget. Begrunnelsen for forslaget er at gjeldende kapittel 2 som utgangspunkt gjelder forholdet mellom institusjonen og kunden, mens reglene i avsnitt VI gjelder forholdet mellom betaleren og betalingsmottakeren. Av hensyn til lovens tilgjengelighet kan det vaere hensiktsmessig at slike regler av mer alminnelig karakter plasseres i et eget kapittel i loven. Det vises i den forbindelse til at lovens virkeomraade etter lovforslaget S: 1 ikke er begrenset til forholdet mellom institusjon og kunde. Et slikt nytt, eget kapittel om betalingsoppgjo/ret kan for o/vrig vaere et egnet sted for plassering av S: 12 i lov 22. mai 1902 nr. 11 om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttraeden. Denne bestemmelsen regulerer spo/rsmaal om gyldighet og inndriving av fordringer og gjeld knyttet til pengespill og sedelighet, og er den eneste gjenvaerende paragrafen i straffelovens ikrafttredelseslov. Straffelovens ikrafttredelseslov er ikke lenger et naturlig sted aa regulere slike spo/rsmaal. Avtaleloven ville trolig vaere et mer naturlig valg, men siden det historisk har vaert ulike syn paa disse spo/rsmaalene blant de nordiske landene, har disse reglene ikke funnet sin plass i den fellesnordiske avtaleloven. Lovforslagets kapittel 2 kan imidlertid vaere egnet. Det foreslaas derfor aa viderefo/re straffelovens ikrafttredelseslov S: 12 nr. 1 som ny S: 29 i finansavtaleloven. Det foreslaas ikke aa viderefo/re straffelovens ikrafttredelseslov S: 12 nr. 2. Denne bestemmelsen gjelder ugyldighet av pengekrav og krav paa bekledningsgjenstander knyttet til <>. Det er i dag andre rettsregler innenfor strafferetten som synes mer egnet til aa ivareta de samfunnsmessige hensynene denne bestemmelsen er ment aa ivareta. Forslaget gaar etter dette ut paa at S: 12 nr. 1 i straffelovens ikrafttredelseslov flyttes til finansavtaleloven, og at loven for o/vrig oppheves. 3.2 Gebyrer i forbindelse med betalingsoppgjo/r PSD II artikkel 60 og 62 oppstiller visse krav til informasjon og regler om adgangen til aa kreve gebyr i forbindelse med bruk av et betalingsinstrument. Disse reglene faar blant annet betydning for gjeldende S:S: 39 b og 39 c. I gjeldende S: 39 b er dessuten forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) artikkel 19 om gebyr for bruk av et bestemt betalingsmiddel gjennomfo/rt. Utgangspunktet om at betalingsmottakeren kan kreve gebyr for bruk av bestemte betalingsmidler, viderefo/res i PSD II. I traad med forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 19 er det imidlertid inntatt et nytt siste punktum i betalingstjenestedirektivet artikkel 62 nr. 3 som setter begrensninger paa sto/rrelsen av gebyrene. I lovforslaget S: 26 annet ledd er det inntatt regler om gebyr for bruk av betalingsinstrument som tilsvarer gjeldende S: 39 b. En endring er at <> tas inn i bestemmelsen. Bakgrunnen for dette forslaget er ordlyden i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 19 som gjelder <>. Forskjellen mellom betalingsinstrument og betalingsmiddel bestaar i at sistnevnte ogsaa omfatter kontanter. Presiseringen medfo/rer ingen endring av gjeldende rett. PSD II artikkel 60 nr. 3 medfo/rer at en betaler bare skal vaere forpliktet til aa betale gebyr for bruk av betalingsinstrument dersom betaleren er blitt gjort oppmerksom paa betalingstransaksjonens fulle belo/p, inkludert gebyr, fo/r betalingstransaksjon iverksettes av betaleren. Disse reglene gir betaleren en sanksjon som kan gjo/res gjeldende mot betalingsmottakeren dersom sistnevnte ikke overholder sin opplysningsplikt. Departementet foreslaar aa gjennomfo/re denne direktivbestemmelsen i lovforslaget S: 26 tredje ledd. PSD II inneholder en ny bestemmelse i artikkel 62 nr. 4, som oppstiller et forbud mot gebyrer for bruk av betalingsinstrumenter som omfattes av forordningen (EU) 2015/751 om interbankgebyrer, og for betalingstjenester som er omfattet av SEPA-forordningen ((EU) 260/2012). Gjeldende S: 39 c om fordeling av gebyrer omfatter ikke betalingstransaksjoner som inneholder en valutaveksling. Paa dette punket er PSD II utvidet sammenlignet med PSD I, slik at ogsaa de betalingstransaksjoner som medfo/rer en valutaveksling, omfattes av artikkel 62 nr. 2. Endringen har sammenheng med den generelle utvidelsen av betalingstjenestedirektivets anvendelsesomraade, se naermere om dette i punkt 4.1.5. Departementet har for aa gjennomfo/re PSD II artikkel 62 nr. 2 foreslaatt aa fjerne unntaket for transaksjoner som inneholder en valutaveksling i lovforslaget S: 27, som for o/vrig viderefo/rer gjeldende S: 39 c. 4 Kontoavtaler og betalingstjenester - kapittel 3 i lovforslaget 4.1 Virkeomraade for nytt kapittel 3 om kontoavtaler og betalingstjenester 4.1.1 Gjeldende rett Finansavtaleloven kapittel 2 regulerer innskudd og betalingstjenester. I lovforslaget er disse reglene plassert i et nytt kapittel 3, likevel slik at avsnitt VI om forholdet mellom betaleren og betalingsmottakeren ved betalingsoverfo/ringer mv. er flyttet til et nytt kapittel 2, se naermere punkt 3. Gjeldende kapittel 2 faar anvendelse paa <>, jf. S: 9 fo/rste ledd. Begrepet <> er ikke definert i finansavtaleloven. Begrepet stammer fra lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, som naa er opphevet. Denne loven ga en definisjon av <> i S: 1-3, og det var meningen at begrepet skulle forstaas paa samme maate i finansavtaleloven. Finansieringsvirksomhetsloven er naa erstattet av finansforetaksloven, som bruker begrepet <>, jf. 1-3. Begrepsbruken i finansavtaleloven ble ikke oppdatert i forbindelse med vedtakelsen av finansforetaksloven. Hva som er <>, er definert i S: 1 annet ledd. Ved gjennomfo/ring av det fo/rste betalingstjenestedirektivet ble listen i bestemmelsen utvidet for aa oppfylle krav etter direktivet. Baade det opprinnelige og det reviderte direktivet inneholder en liste over seks kategorier av foretak som kan yte betalingstjenester, jf. artikkel 1 nr. 1. Finansavtaleloven kapittel 2 omfatter imidlertid flere tjenesteytere enn det som fo/lger av direktivet, fordi listen over <> ogsaa inneholder akto/rer som yter andre finansielle tjenester enn betalingstjenester. For eksempel er finansmeglerforetak en <> etter S: 1 annet ledd bokstav b. Slike foretak kan ikke faa tillatelse etter finansforetaksloven til aa tilby betalingstjenester, jf. finansforetaksloven S: 2-3. Hva som er <>, er definert i S: 11 fo/rste ledd. Annet ledd inneholder en liste med unntak for situasjoner som kan falle innenfor definisjonen av betalingstjenester, men hvor reglene i kapittel 2 likevel ikke faar anvendelse. Hva som omfattes av alternativet om avtaler om <>, er ikke positivt definert i loven. Forsikringsavtaler, pensjonsspareavtaler og avtaler om innskudd i verdipapirfond er imidlertid uttrykkelig unntatt fra reglene om innskudd, jf. S: 10. Ikke alle avtaler om innskudd og betalingstjenester er omfattet. Det er bare dersom avtalen er en <> at reglene faar anvendelse. <> er definert i S: 12 fo/rste ledd bokstav g som en <>. Enkeltstaaende betalingstransaksjoner som ikke er omfattet av en rammeavtale, er i utgangspunktet unntatt fra kapittelets virkeomraade. I S: 9 sjette ledd er det listet opp en rekke bestemmelser som likevel faar anvendelse paa slike avtaler. 4.1.2 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Det generelle virkeomraade for PSD II er det samme som tidligere, jf. artikkel 2 nr. 1. Bestemmelsen slaar fast at direktivet faar anvendelse paa betalingstjenester som tilbys i Unionen. Direktivets virkeomraade er likevel utvidet idet definisjonen av betalingstjenester i direktivets vedlegg I omfatter flere aktiviteter enn tidligere. Saakalte betalingsiverksettingstjenester og kontoopplysningstjenester er nye typer betalingstjenester. Disse omtales naermere nedenfor i punkt 4.5. I tillegg er enkelte av unntakene i artikkel 3 innsnevret, sammenlignet med PSD I. Det fo/lger av artikkel 3 bokstav b at direktivet ikke gjelder betalingstransaksjoner fra betaler til betalingsmottaker gjennom en handelsagent som har fullmakt til aa forhandle eller inngaa avtale om salg eller kjo/p av varer eller tjenester paa vegne av enten betaleren eller betalingsmottakeren. Bestemmelsen er endret slik at det presiseres at unntaket bare gjelder hvis agenten kun har fullmakt fra en av partene. Tilfeller der agenten opptrer paa fullmakt fra begge parter, omfattes derfor ikke av unntaket. I fortalen avsnitt 11 begrunnes presiseringen med at unntaket har blitt praktiseres svaert ulikt i medlemsstatene. Det har aapnet for at handelsplattformer paa nett som knytter sammen kjo/pere og selgere, kan anses som handelsagenter som ikke omfattes av direktivet. Dette er ikke o/nskelig, og endringen gjo/res for aa faa klarhet og likt regelverk i EO/S-omraadet. Artikkel 3 bokstav k oppstiller unntak for tjenester basert paa betalingsinstrumenter som bare kan brukes innenfor et begrenset nettverk. Bestemmelsen angir tre typer unntak. To av disse er endret i forhold til gjeldende direktiv. Det fo/rste unntaket gjelder tjenester som er basert paa betalingsinstrument som har et begrenset bruksomraade. Det omfatter kjo/p av varer eller tjenester hos en leverando/r i dennes forretningslokaler eller innenfor et begrenset nettverk av leverando/rer. Forutsetningen er at det foreligger en direkte avtale mellom leverando/ren(e) av varene og en (profesjonell) utsteder. Det tredje unntaket omfatter tjenester basert paa betalingsinstrumenter som bare er gyldige i en medlemsstat, som er gitt ut paa forespo/rsel fra et foretak eller offentlig myndighet. Instrumentene maa ha sosiale formaal eller skatteformaal og vaere regulert av myndighetene. De skal kun brukes til kjo/p av spesifikke varer eller tjenester fra leverando/rer som har inngaatt avtale med utstederen av betalingsinstrumentet. Dette unntaket nytt, men viderefo/rer prinsippet i e-pengedirektivets fortale punkt 5 om <> med sosiale formaal. Se naermere punkt 4.9 om dette unntaket. Artikkel 3 bokstav l unntar betalingstransaksjoner som en tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste tilbyr en abonnent som en tilleggstjeneste. Unntaket kommer imidlertid bare til anvendelse i visse situasjoner. Den fo/rste situasjonen som omfattes, er betalingstransaksjoner som gjelder kjo/p av digitalt innhold og stemme-baserte tjenester som faktureres paa telefonregningen/regningen til hovedtjenesten. Dette gjelder uansett hvilket medium eller hvilken anordning som brukes. Den andre situasjonen som omfattes, er betalingstransaksjoner som er knyttet til veldedighet eller kjo/p av billetter, og som gjennomfo/res via en elektronisk anordning/medium og faktureres paa hovedtjenestens regning. Begge alternativene kommer kun til anvendelse der den enkelte betalingstransaksjonen ikke overskrider 50 euro, og de maanedlige betalingstransaksjonene ikke overskrider 300 euro. Unntaket for uavhengige tilbydere av minibanker i artikkel 3 bokstav o viderefo/res. Det er imidlertid nytt at kunden ved bruk av slike tjenester skal faa informasjon som nevnt i artiklene 45, 48, 49 og 59 om uttaksgebyrene til kunden fo/r uttaket, og paa kvitteringen etter uttaket. O/vrige unntak i artikkel 3 er en ren viderefo/ring av gjeldende unntak. I tillegg til den generelle avgrensningen av direktivet som fo/lger av definisjonen av betalingstjenester i vedlegg I og unntakene i artikkel 3, inneholder direktivet flere saerskilte regler om virkeomraadet for de privatrettslige bestemmelsene i direktivets avsnitt III og IV. Avsnitt III om aapenhet om betingelsene for og opplysningskrav i tilknytning til betalingstjenester er inndelt i tre kapitler med hver sin regulering av virkeomraadet. Kapittel 1 faar anvendelse paa enkeltstaaende betalingstransaksjoner, rammeavtaler og betalingstransaksjoner som er omfattet av disse, jf. artikkel 38. Kapittel 2 faar anvendelse paa enkeltstaaende betalingstransaksjoner, jf. artikkel 43, mens kapittel 3 faar anvendelse paa betalingstransaksjoner som er omfattet av en rammeavtale, jf. artikkel 50. Avsnitt IV om rettigheter og forpliktelser i forbindelse med tilbud og bruk av betalingstjenester har en bestemmelse om virkeomraade i artikkel 61. Denne bestemmelsen regulerer imidlertid fo/rst og fremst i hvilken grad nasjonalstatene kan fastsette at enkelte av reglene skal vaere fravikelige naar kunden ikke er forbruker. Naar det gjelder det saklige anvendelsesomraadet for reglene her, er det derfor direktivets generelle regel i artikkel 2 som blir fo/rende, slik at denne delen gjelder generelt ved ytelse av betalingstjenester som ikke er omfattet av unntakene. 4.1.3 Forslaget Departementet foreslaar aa fjerne avgrensningen til <> ved angivelsen av virkeomraadet for kapittelet, jf. lovforslaget S: 30 fo/rste ledd. Dette har sammenheng med forslaget i punkt 2.2. om aa fjerne den tilsvarende avgrensningen i angivelsen av lovens generelle virkeomraade. Som det fremgaar der, er det vanlig i kontraktslovgivningen ellers aa definere virkeomraadet ut fra kontraktstypen, ikke ut fra hvem som yter tjenesten eller leverer varen. Slik reguleringen er i gjeldende lov, kan det dessuten fremstaa som noe vilkaarlig hvilke tjenesteytere som er omfattet av reglene i gjeldende kapittel 2. Som nevnt inneholder listen over <> juridiske personer som ikke kan faa tillatelse til aa yte betalingstjenester. Det vil fo/lge av finansmarkedslovgivningen at bare visse typer juridiske personer kan faa tillatelse til aa yte betalingstjenester. Dette vil i praksis faa betydning ogsaa for hvem som omfattes av reglene i finansavtaleloven. Hvis reglene i finansmarkedslovgivningen overholdes, vil det bare vaere visse typer foretak som yter betalingstjenester som ledd i naeringsvirksomhet. Det er da neppe no/dvendig aa ha en klar avgrensning i finansavtaleloven. Dersom noen yter betalingstjenester uten de no/dvendige tillatelser, kan det likevel vaere gode grunner til at de underlegges de samme kontraktsrettslige reglene som dem med tillatelse til aa yte slike tjenester, jf. her lovforslaget S: 1 annet ledd. Der hvor <> er foreslaatt som benevnelse paa kontraktsparten i loven generelt, foreslaas det aa benytte <> i lovforslaget kapittel 3. Det fo/lger av lovforslaget S: 30 fo/rste ledd at reglene gjelder for virksomhet med tillatelse som nevnt i finansforetaksloven S: 2-3 til aa yte betalingstjenester. Hensikten med bestemmelsen er aa minne om at tjenesteytere i dette kapittelet er underlagt krav om tillatelse. Forslaget bygger imidlertid paa at S: 30 ikke skal begrense adgangen etter lovforslaget S: 1 til aa la reglene komme tilsvarende til anvendelse paa avtaler med en yter av betalingstjenester som uten konsesjon. Det foreslaas dessuten flere endringer som fo/lge av det reviderte betalingstjenestedirektivet. For det fo/rste maa definisjonen av betalingstjenester utvides, slik at de nye betalingstjenestetypene blir omfattet. Dette er saerskilt behandlet nedenfor i punkt 4.5. Listen med unntak som finnes i gjeldende S: 11 annet ledd, foreslaas flyttet til forskrift, jf. forskriftshjemmelen i S: 30 annet ledd i lovforslaget. Det antas at den alminnelige bruker av finansavtaleloven ikke har behov for aa sette seg inn i disse unntakene. Listen over unntak medfo/rer at lovteksten blir lang og tungt tilgjengelig, og det kan derfor vaere hensiktsmessig at den tas ut av loven og i stedet plasseres i forskrift. Naar det gjelder innholdet av unntakene, maa ordlyden endres slik at den blir i overensstemmelse med direktivet. Dette gjelder selv om ikke alle unntakene er praktiske sett fra et norsk staasted. Departementet er for eksempel ikke kjent med at uavhengige tilbydere av minibanker opererer i det norske markedet paa naavaerende tidspunkt. Det vises for o/vrig til forskriftsforslaget S: 5. Selv om en tjenesteavtale faller utenfor direktivets virkeomraade, betyr ikke dette no/dvendigvis at avtalen faller utenfor lovens virkeomraade, som er videre enn direktivet. Det vises her til lovforslaget S: 1 annet ledd. Virkeomraadet for gjeldende kapittel 2 er avgrenset til aa gjelde <>. Departementet er usikker paa om begrepet <> har noen selvstendig betydning i dag ved siden av <> i finansavtaleloven, selv om skillet kan ha betydning etter annet regelverk. Etter gjeldende S: 9 fo/rste ledd er lovens virkeomraade angitt som <>. Samtidig er en rammeavtale definert i S: 12 bokstav g som en avtale om <>. Betalingstjenester omfatter blant annet det aa plassere penger paa en konto. Innskudd er tradisjonelt brukt om den formen for innlaan fra allmenheten som banker har monopol paa. I relasjon til finansavtaleloven benyttes begrepet i dag trolig synonymt med det aa plassere penger paa en betalingskonto. Departementet ber om ho/ringsinstansenes syn paa hvorvidt regler om <> som ikke skjer ved aa plassere penger paa en konto, har en slik praktisk betydning at de bo/r reguleres i lovforslaget kapittel 3. Departementet har for o/vrig vurdert om bestemmelsen i gjeldende S: 10 fo/rste ledd kan fjernes fra lovteksten, og ber om ho/ringsinstansenes syn ogsaa paa dette. Dersom det skulle vaere aktuelt aa viderefo/re unntaket eksplisitt, kan unntaket viderefo/res i forskrift med hjemmel i S: 1 femte ledd. Departementet antar at slik lovens virkeomraade er foreslaatt formulert i lovforslaget S: 1 og virkeomraadet for kapittel 3 er formulert i S: 30, vil nettopp forsikringsavtaler, pensjonsavtaler og avtale om innskudd i verdipapirfond falle utenfor. For at en forsikringsavtale skulle kunne falle innenfor lovforslaget, maa tjenesteyteren har tillatelse til aa yte betalingstjenester. Etter gjeldende rett kan forsikringsforetak ikke yte betalingstjenester, jf. finansforetaksloven S: 23. Men dersom et forsikringsforetak mot formodning likevel skulle yte betalingstjenester uten tillatelse, bo/r reglene i lovforslaget kapittel 3 gjelde for avtaleforholdet med kunden, jf. lovforslaget S: 1 annet ledd. Som nevnt foreslaas det aa benytte begrepet <> istedenfor <>. Ved gjennomfo/ringen av direktiv 2007/64/EF (PSD I) ble begrepet <> erstattet med <>, mens det tradisjonelle begrepet <> ble tatt opp i det videre begrepet <>. Videre ble begrepet <> innfo/rt i samsvar med direktives terminologi, jf. Ot.prp. nr. 94 (2008-2009) paa side 30. Begrepet <> kan rent spraaklig innebaere en avtale om naermest hva som helst, og begrepet synes i liten grad aa ha blitt tatt i bruk blant publikum. De fleste rammeavtalene vil vaere en avtale om blant annet konto. Foruten kontoavtaler kan direktivets begrep <> ogsaa innebaere en avtale som regulerer gjennomfo/ring av fremtidige betalingstransaksjoner uten en kontoavtale i snever forstand. Et eksempel er betalingsfullmakt eller opplysningsfullmakt, jf. lovforslaget S: 32 annet ledd bokstav f og g. Selv om slike tjenester nettopp skjer i tilknytning til en konto, opprettes det ikke en konto hos betalingsfullmektigen eller opplysningsfullmektigen. Departementet foreslaar at begrepet <> ved gjennomfo/ringen av PSD II erstattes av et begrep som intuitivt vil bli forstaatt som en avtale som kan ha relevans for betalingstjenester. I lovforslaget benyttes <>, men ogsaa andre alternativer kan tenkes. Med lovforslaget S: 32 fo/rste ledd dekkes det som i direktivet er omtalt som <>. 4.1.4 Saerlig om teleoperato/rer Det fo/lger av gjeldende S: 11 fo/rste ledd bokstav e at <> er en betalingstjeneste. Annet ledd bokstav m inneholder imidlertid et unntak for gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner der teleoperato/ren ikke utelukkende opptrer som mellomledd. I det reviderte betalingstjenestedirektivet er gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner ved hjelp av telekommunikasjonsutstyr mv. ikke viderefo/rt som en egen betalingstjeneste i artikkel 4 nr. 1, jf. vedlegg I. Slik virksomhet vil imidlertid gjennomgaaende falle innenfor betalingstjenesten i vedlegg I nr. 3 om gjennomfo/relse av betalingstransaksjoner. Paa grunn av unntaket i artikkel 3 bokstav l vil likevel mange av disse transaksjonene falle utenfor direktivets virkeomraade. Det foreslaas paa denne bakgrunn aa oppheve S: 11 fo/rste ledd bokstav e som selvstendig betalingstjeneste. Unntaket foreslaas inntatt i forskrift sammen med o/vrige unntak. Se forslag til forskrift S: 5 bokstav m. Reguleringen av teleoperato/rer er for o/vrig naermere beskrevet i Finansdepartementets ho/ringsnotat punkt 2.2.4.4.4 4.1.5 Saerlig om geografiske og valutadefinerte begrensninger Det fo/lger av gjeldende S: 9 fjerde ledd at virkeomraadet for bestemte regler i kapittelet begrenses i relasjon til tjenesteyterens geografiske tilknytning og valutaen paa betalingstransaksjonen. Bestemmelsen er delvis en gjennomfo/ring av artikkel 2 nr. 1 og 2 i PSD I. PSD I gjelder kun dersom baade betalerens og betalingsmottakerens institusjon er etablert innenfor EO/S-omraadet, jf. artikkel 2 nr. 1. Dette omtales gjerne som <> fordi begge transaksjonens <>, i form av betalers og mottakers institusjon, er etablert i EO/S. Videre er kun betalingstjenester i euro eller i en medlemsstats valuta omfattet, jf. artikkel 2 nr. 2. Gjeldende kapittel 2 er imidlertid ikke begrenset til aa gjelde betalingstransaksjoner i bestemte valutaer. Det er heller ikke et vilkaar at den ene eller begge betalingstjenesteyterne er etablert innenfor EO/S. Lovens virkeomraade i internasjonale forhold begrenses derfor i hovedsak av lovvalgsreglene. Gjeldende kapittel 2 har altsaa et videre virkeomraade enn det som kreves etter PSD I. Det er kun de bestemmelsene som er listet opp i gjeldende S: 9 fjerde ledd, som ved gjennomfo/ringen av PSD I ble gitt et begrenset anvendelsesomraade som tilsvarte PSD I. PSD II oppstiller et utvidet virkeomraade for de privatrettslige bestemmelsene i direktivets del III og IV, jf. artikkel 2 nr. 2 til 4. Det er fremdeles slik at samtlige bestemmelser i direktivets del III og IV faar anvendelse paa alle <> i euro eller i valutaen til et EO/S-land utenfor eurosonen. Dette fo/lger av artikkel 2 nr. 2. Av artikkel 2 nr. 3 og 4 fo/lger at enkelte bestemmelser har et videre virkeomraade med hensyn til geografisk tilknytning og hvilke valutaer som omfattes. Flere bestemmelser faar anvendelse ogsaa paa saakalte <>, og transaksjoner i alle valutaer. Det generelle virkeomraadet for kapittelet om betalingstjenester i finansavtaleloven er som nevnt ovenfor ikke begrenset til aa gjelde betalingstransaksjoner i bestemte valutaer, og det stilles ikke krav om geografisk tilknytning for betalingstjenesteyterne. Det er derfor ikke behov for aa gjo/re generelle endringer i virkeomraadet som fo/lge av endringene i direktivet artikkel 2. Det er imidlertid behov for aa endre regelen som fremkommer i gjeldende S: 9 fjerde ledd, som slaar fast at visse bestemmelser har et snevrere anvendelsesomraade. Bestemmelsen i S: 9 fjerde lyder: <> Gjeldende S: 29 annet ledd annet til femte punktum regulerer betalingstjenesteyterens adgang til aa trekke fra gebyrer fra betalingstransaksjonens belo/p. Bestemmelsen gjennomfo/rer PSD I artikkel 67, som viderefo/res i PSD II artikkel 81. Artikkel 81 er omfattet av unntakene i artikkel 2 nr. 3 og nr. 4. Det innebaerer at denne bestemmelsen bare faar anvendelse paa <> i en medlemsstats valuta. Det er derfor ikke behov for aa endre virkeomraadet for gjeldende S: 29 annet ledd annet til femte punktum. Gjeldende S: 39 c gjelder fordeling av gebyrer mellom betaleren og betalingsmottakeren. Bestemmelsen gjennomfo/rer artikkel 52 nr. 2 i det fo/rste betalingstjenestedirektivet, som viderefo/res i artikkel 62 nr. 2 i det nye betalingstjenestedirektivet. Denne bestemmelsen er unntatt i artikkel 2 nr. 4, men ikke i nr. 3. Dette betyr at bestemmelsen skal gis anvendelse paa betalingstransaksjoner i alle valutaer saa fremt begge betalingstjenesteyterne er etablert i EO/S. Dermed er det behov for en utvidelse av virkeomraadet for gjeldende S: 39 c for aa oppfylle kravene etter det nye direktivet. Det vises til omtalen i punkt 3. Tilsvarende gjelder for virkeomraadet for gjeldende S: 42 annet ledd om betalingstjenesteyterens rett til regress for utbetalt erstatning for manglende gjennomfo/relse av betalingstransaksjonen i tilfeller der en annen betalingstjenesteyter eller mellomledd er ansvarlig. Bestemmelsen gjennomfo/rer artikkel 77 i PSD I, som viderefo/res i artikkel 92 i PSD II. Artikkel 92 er unntatt i artikkel 2 nr. 4, men ikke i nr. 3. Det er derfor no/dvendig aa utvide anvendelsesomraadet for denne bestemmelsen ogsaa. Regelen om fordeling av gebyrer i gjeldende S: 39 c og regelen i gjeldende S: 42 annet ledd om regress naar en betalingstjenesteyter har erstattet tap som skyldes forhold hos en annen betalingstjenesteyter eller mellomledd, maa faa anvendelse paa transaksjoner i alle valutaer, men bare dersom begge betalingstjenesteyterne er etablert i EO/S. Gjeldende S: 27 om renteberegning ved godskriving og belastning av konto faar bare anvendelse paa betalingstransaksjoner i en medlemsstats valuta, men det er tilstrekkelig at en av betalingstjenesteyterne er etablert i EO/S. Bestemmelsen gjennomfo/rer artikkel 73, som er viderefo/rt i PSD II artikkel 87. Artikkel 87 er ikke omfattet av unntakene i artikkel 2 nr. 3 eller 4. Det innebaerer at bestemmelsen skal faa anvendelse paa betalingstransaksjoner i alle valutaer, og det er dermed behov for en utvidelse av virkeomraadet for gjeldende S: 27 med hensyn til hvilke valutaer som omfattes. Bestemmelsen vil da fo/lge hovedregelen, slik at saerreguleringen av virkeomraadet kan oppheves. Naar det gjelder den saerskilte reguleringen av virkeomraadet for gjeldende S: 29 annet ledd fo/rste punktum og S:S: 38 og 39 i S: 9 fjerde ledd, er det ikke behov for endringer fordi disse bestemmelsene er saernorske og faller utenfor direktivets virkeomraade. Det foreslaas at ovennevnte saerregulering av virkeomraadet ved internasjonale transaksjoner inntas i forskrift for aa unngaa at den generelle regelen om virkeomraade i nytt kapittel 3 blir for komplisert. Som beskrevet foran foreslaas det en generell hjemmel i S: 1 til aa vedta presiseringer av lovens virkeomraade i forskrift. Med hjemmel i denne foreslaas det en bestemmelse i forskrift om finansavtalelovens anvendelse paa betalingstransaksjoner til og fra utlandet og for innenlandske valutatransaksjoner. Det vises her til forskriftsforslaget S: 4. 4.2 Tilgang til konto med grunnleggende funksjoner 4.2.1 Hva kjennetegner en konto med grunnleggende funksjoner? 4.2.1.1 Betalingskontodirektivet (PAD) I dagens samfunn er det no/dvendig aa ha tilgang til grunnleggende betalingstjenester, slik at man for eksempel kan betale regninger og motta lo/nn eller sosiale ytelser. For aa sikre en sosialt inkluderende o/konomi krever betalingskontodirektivet derfor at alle forbrukere skal ha tilgang til en konto med grunnleggende funksjoner. Artikkel 17 nr. 1 i direktivet angir kjennetegn for en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. En slik konto skal omfatte tjenester som gjo/r det mulig aa aapne, bruke og avslutte kontoen, samt tjenester som gjo/r det mulig aa sette inn midler, ta ut kontanter og utfo/re betalingstransaksjoner. De betalingstransaksjonene som skal kunne utfo/res, er direktebelastninger (direkte debiteringer), betalingstransaksjoner med betalingskort (debetkort), herunder betalinger over internett, og godskriving av betalingsmottaker (kredittransaksjoner), herunder faste betalingsoppdrag. Tjenestene skal tilbys i samme utstrekning som betalingstjenesteyterne allerede tilbyr disse til forbrukere med andre typer betalingskontoer. Medlemsstatene kan bestemme at betalingstjenesteyterne skal tilby ytterligere tjenester sammen med en betalingskonto med grunnleggende funksjoner i den utstrekning slike tjenester er ansett viktige for forbrukerne paa bakgrunn av felles praksis paa nasjonalt plan, jf. artikkel 17 nr. 2. De grunnleggende betalingstjenestene omfatter ikke kredittjenester, men statene kan tillate at betalingstjenesteyterne paa forbrukerens anmodning tilbyr kredittytelser som en tilleggstjeneste, jf. artikkel 17 nr. 8. Tilgangen til en konto med grunnleggende funksjoner skal likevel ikke vaere betinget av kjo/p av slike kredittjenester. 4.24.2 Gjeldende rett Etter finansavtaleloven S: 14 fo/rste ledd er institusjoner forpliktet til <>, med mindre det er saklig grunn til aa avvise kunden. Uttrykket <> er legaldefinert i gjeldende S: 11. Det er noe uklart hvilke av disse betalingstjenestene som omfattes av kontraheringsplikten etter S: 14. Det virker videre uklart hvilke typer tjenesteprodukter som konkret skal tilbys. Blant annet er det uklart om finansavtaleloven S: 14 innebaerer en plikt til aa tilby tjenester som nettbank, avtalegiro og e-faktura. For o/vrig er Posten Norge AS paalagt aa tilby grunnleggende banktjenester gjennom sitt landpostnett, jf. lov 21. juni 2002 nr. 44 om tilbud av grunnleggende banktjene ster gjennom Posten Norge AS' ekspedisjonsnett S: 2. Med <> menes innbetalinger og innskudd, samt avtale om utbetalinger og avtalte uttak. 4.2.1.3 Forslaget Det kan vaere uklart om direktivet krever at <> skal vaere en saerskilt kontotype, eller om det er tilstrekkelig at forbrukere har rett til en betalingskonto med egenskaper som nevnt i artikkel 17. Dette vil blant annet faa betydning for om direktivforpliktelsene maa gjennomfo/res ved nye bestemmelser, eller om det vil vaere tilstrekkelig med justeringer av gjeldende S: 14. Direktivet gir ingen klar veiledning. Enkelte direktivbestemmelser forutsetter riktignok at betalingskontoer med grunnleggende funksjoner skal kunne holdes atskilt fra betalingskontoer som ogsaa har andre funksjoner. Blant annet krever artikkel 27 nr. 1 bokstav d at EU-kommisjonen informeres om hvor mange betalingskontoer med grunnleggende funksjoner som har blitt opprettet. Dette kan tyde paa at betalingskonto med grunnleggende funksjoner skal vaere en saerskilt produktkategori. Departementet antar imidlertid at det lar seg gjo/re aa holde oversikt over hvor mange betalingskontoer som utelukkende har grunnleggende funksjoner, selv om dette ikke anses som en egen kontotype. Artikkel 27 nr. 1 avgjo/r derfor neppe spo/rsmaalet. Formaalet med direktivet er aa sikre forbrukere adgang til en rekke grunnleggende betalingstjenester. Dette formaalet kan i og for seg realiseres uten at <> maa anses som en saerskilt produktkategori. Tolkningsspo/rsmaalet har vaert diskutert paa et mo/te med EU-kommisjonen om gjennomfo/ring av betalingskontodirektivet. Kommisjonens representanter viste til at det er EU-domstolens oppgave aa tolke direktivet, og unnlot dermed aa ta standpunkt til problemstillingen. I det danske lovforslaget er <> angitt som en egen produktkategori. Det fremgaar imidlertid ikke av forarbeidene om dette er et resultat av Danmarks forstaaelse av direktivforpliktelsene eller ikke. I den svenske utredningen er det lagt til grunn at direktivet ikke krever at betalingskonto med grunnleggende funksjoner skal vaere en <>.5 Departementet antar forelo/pig det er mest naerliggende aa tolke direktivet paa samme maate. Et neste spo/rsmaal er i saa fall om betalingstjenesteytere bo/r paalegges aa tilby betalingskonto med grunnleggende funksjoner som et eget produkt. Ved aa anse betalingskonto med grunnleggende funksjoner som et eget produkt vil det vaere tydelig for kundene hvilke tjenester som tilbys, og til hvilken pris. En annen fordel er at det vil vaere enklere for tjenesteyterne og for staten aa holde oversikt over hvor mange slike kontoer som er opprettet, slik at forpliktelsene etter artikkel 27 nr. 1 bokstav d kan oppfylles. Paa den annen side vil det kunne oppleves mer stigmatiserende for kundene aa be om en <> dersom dette utpekes som et saerskilt produkt rettet mot ressurssvake forbrukere. Det er dessuten en viss fare for at det vil bli et marginalt produkt, som ikke endrer seg i takt med utviklingen av nye betalingstjenester. Departementet ber ho/ringsinstansene om synspunkter paa om grunnleggende betalingskonto bo/r vaere en saerskilt produktkategori. I ho/ringsnotatet her foreslaas det aa gjennomfo/re retten til grunnleggende betalingstjenester ved aa bygge paa gjeldende S: 14, se lovforslaget S: 33. Retten til konto med grunnleggende betalingstjenester bo/r imidlertid fremgaa tydelig av lovteksten. Det foreslaas derfor aa slaa uttrykkelig fast at kunden har rett til grunnleggende betalingstjenester. Videre foreslaas det presisert at kontraheringsplikten gjelder <> betalingstjenester, mens det gis en forskrift som lister opp hvilke betalingstjenester som anses grunnleggende. Det foreslaas likevel at de antatt viktigste tjenestetypene beskrives i loven. Ved aa overlate reguleringen for o/vrig til forskrift vil det vaere enklere aa gjo/re tilpasninger, for eksempel hvis det utvikles nye betalingstjenester som bo/r omfattes av kontraheringsplikten fordi de anses grunnleggende, jf. artikkel 17 nr. 2. Forslaget bygger dessuten paa aa utnytte muligheten etter artikkel 17 nr. 2 til aa paalegge tjenesteyteren aa tilby andre typer betalingstjenester som er i vanlig bruk nasjonalt. Dette er ment fanget opp ved alternativet <>. Det er et siktemaal at <> forstaas i samsvar med utviklingen i markedet, og det er o/nskelig at kunder som et utgangspunkt tilbys betalingstjenester som tjenesteyteren for o/vrig tilbyr sin kundekrets for utfo/ring av allmenne og dagligdagse tjenester. Det foreslaas derfor at det i forskrift angis hva som <> skal anses som grunnleggende betalingstjenester, uten at listen anses utto/mmende. Hensikten med dette er aa sikre at kundene kan benytte nye betalingstjenester som tilbys i markedet. Det kan vaere grunn til aa understreke at <> ikke omfatter kredittrelaterte ytelser. Naar det gjelder vilkaaret etter artikkel 17 nr. 1 om at plikten til aa tilby tjenestene bare gjelder saa langt disse allerede tilbys til andre kunder, foreslaas det ikke aa ta med denne begrensingen eksplisitt. Forslaget bygger paa at en slik begrensing heller anses som <> til aa avvise en kunde Direktivet krever at det gjo/res klart for forbrukeren at kjo/p av tilleggstjenester ikke er en forutsetning for aa faa tilgang til en konto med grunnleggende funksjoner, se artikkel 20 nr. 2. Dette er i samsvar med finansforetaksloven S: 16-8 fo/rste ledd, som paalegger finansforetak aa opplyse om tjenester som inngaar i en produktpakke, tilbys enkeltvis. Ytterligere regulering av dette spo/rsmaalet synes ikke aa vaere no/dvendig. 4.2.2 Ulike avvisningsgrunnlag 4.2.2.1 Betalingskontodirektivet (PAD) Retten til grunnleggende betalingstjenester er ikke absolutt. Paa ett punkt krever direktivet at forbrukere skal nektes tilgang til slike tjenester. Etter artikkel 16 nr. 4 skal en so/knad om betalingskonto med grunnleggende funksjoner avslaas hvis aapning av en slik konto vil fo/re til brudd paa reglene om forebyggelse av hvitvasking og terrorfinansiering. Avslaget vil likevel vaere berettiget bare dersom forbruken ikke etterlever hvitvaskingsregelverket. Det er ikke tilstrekkelig at prosedyren med aa gjennomfo/re identitetskontroll blir mer tungvint eller kostbar, se fortalens punkt 47. Videre angir direktivet to situasjoner der statene kan velge aa begrense retten til aa opprette betalingskonto med grunnleggende funksjoner. For det fo/rste kan statene kreve at forbrukere som o/nsker aa aapne en slik betalingskonto, viser en reell interesse i dette, jf. artikkel 16 nr. 2 andre ledd. For det andre kan statene tillate at tjenesteyterne avslaar en so/knad om betalingskonto med grunnleggende funksjoner hvis forbrukeren allerede har en slik konto i landet, jf. artikkel. 17 nr. 5. Etter artikkel 17 nr. 6 kan statene fastsette ytterligere avgrensede og spesifiserte situasjoner hvor tjenesteyterne kan paalegges eller velge aa avslaa en so/knad om betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Dette skal i saa fall baseres paa bestemmelser i nasjonal rett, som enten har som formaal aa forenkle adgangen til vederlagsfri betalingskonto eller aa forhindre at forbrukere misbruker sine rettigheter. For eksempel kan statene tillate at en betalingstjenesteyter treffer tiltak overfor en forbruker som tidligere har begaatt forbrytelser mot en kredittinstitusjon, for aa hindre at det gjentar seg, se fortalen punkt 47. 4.22.2 Gjeldende rett Finansavtaleloven S: 14 fo/rste ledd regulerer adgangen til aa avvise kunder. Her fremgaar det at institusjonen ikke uten <> kan avslaa aa ta imot innskudd eller utfo/re betalingstjenester paa vanlige vilkaar. Bestemmelsen retter seg ikke bare mot forretningsnektelse, men ogsaa mot nektelse av aa kontrahere paa <>. Dette betyr at en institusjon ikke kan omgaa regelen ved aa tilby kunder den ikke o/nsker, daarligere vilkaar enn andre kunder, med mindre forskjellsbehandlingen kan begrunnes ut fra saklige kriterier. Forarbeidene utdyper hva som vil anses som <> avvisningsgrunner. I Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) side 98 er det understreket at avvisning av kunder bare er aktuelt i saerlige tilfeller. Blant eksemplene som nevnes, er at en mindre institusjon blir bedt om aa ta imot et uvanlig stort innskudd eller et innskudd i fremmed valuta, at institusjonens formaal er aa motta innskudd fra en krets av personer som er avgrenset ut ifra et geografisk omraade, eller at kunden har utvist svik mot institusjonen, se NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag side 113. Videre er institusjonene paalagt aa avvise kunder som ikke kan fremlegge gyldig legitimasjon som bekrefter deres identitet, jf. hvitvaskingsloven S: 10, jf. S: 7 nr. 2. I praksis skjer de fleste avvisninger paa dette grunnlaget. Etter det departementet kjenner til, er det hovedsakelig utlendinger som kan ha problemer med aa legge frem gyldig legitimasjon, og da saerlig flyktninger og asylso/kere som har kommet til Norge uten identitetspapirer. Etter utlendingsloven S: 64 a skal det utstedes oppholdskort til utlendinger som innvilges midlertidig eller permanent oppholdstillatelse. Kortet gir uttrykk for den identiteten utlendingsmyndighetene har lagt til grunn, men er ikke ment som et legitimasjonsdokument. I Prop. 59 L (2011-2012) side 12 gis det uttrykk for at oppholdskortet likevel vil kunne tjene som legitimasjon: <> Etter finansavtaleloven S: 14 er det ikke en <> avvisningsgrunn at kunden allerede har opprettet en konto hos en annen institusjon. Det vil generelt heller ikke anses som saklig grunn for aa nekte aa aapne konto eller utfo/re betalingsoppdrag at kunden har o/konomiske problemer, slik ogsaa Lovavdelingens tolkningsuttalelse 12. februar 2001. 4.2.23 Forslaget Finansavtaleloven S: 14 er viderefo/rt i S: 33 i lovforslaget. Departement antar at avvisningsgrunnene etter naavaerende S: 14 fo/rste ledd er forenlig med direktivet. Det fremgaar imidlertid ikke av lovteksten hvilke forhold som kan gi grunnlag for avvisning. Det kan imidlertid vaere hensiktsmessig om det mest praktiske tilfellet angis i bestemmelsen, slik at lovteksten gir mer veiledning. Det foreslaas derfor presisert at retten til grunnleggende betalingstjenester ikke gjelder dersom betalingstjenesteyteren er paalagt aa avvise kunden etter hvitvaskingsloven. Departementet gaar ikke inn paa spo/rsmaalet om hva som vil utgjo/re gyldig legitimasjon etter hvitvaskingsregelverket. Dette maa avgjo/res ved tolkning av hvitvaskingsloven. Departementet viser for o/vrig til at det i februar 2015 ble nedsatt et utvalg som arbeider med revisjon av hvitvaskingslovgivningen. Det vises til NOU 2016: 27 punkt 5.2.4.3 for en naermere redegjo/relse for forholdet mellom hvitvaskingslovens legitimasjonskrav og finansavtaleloven S: 14. Et saerskilt spo/rsmaal er om betalingstjenesteyteren bo/r ha rett til aa avvise kunder som allerede har en konto med grunnleggende funksjoner i Norge, slik artikkel 17 nr. 5 aapner for. I punkt 4.5.3 foreslaas det at betalingstjenesteyteren skal ha rett til aa tilby grunnleggende betalingstjenester paa betingelser som gir dekning for omkostningene. Departementet antar derfor at behovet for aa avvise kunder som allerede har en konto andre steder, er begrenset. Hensynet til like konkurransevilkaar taler dessuten mot aa gi betalingstjenesteyteren en slik avvisningsmulighet. Departementet foreslaar paa denne bakgrunn at betalingstjenesteyteren ikke gis rett til aa avvise kunder som allerede har en konto med grunnleggende funksjoner i Norge. Et annet spo/rsmaal er om retten til en konto med grunnleggende funksjoner bo/r vaere betinget av at kunden kan paavise en <> i dette, jf. artikkel 16 nr. 2. I direktivfortalen punkt 37 er det presisert at fysisk tilstedevaerelse ikke skal vaere en forutsetning for aa ha en <>. Utover dette gir direktivet ingen eksempler paa typetilfeller som er ment aa omfattes av uttrykket. Men departementet antar at en slik avvisningsmulighet fo/rst og fremst vil vaere aktuell for personer som verken bor eller oppholder seg i Norge. Det danske lovforslaget gir mulighet for aa avvise paa dette grunnlaget.6 Her er det samtidig understreket at forbrukere med fast opphold i Danmark alltid vil ha reell interesse i aapne en betalingskonto. Forbrukere med bopel utenfor Danmark vil ogsaa ha en slik reell interesse hvis vedkommende planlegger aa flytte til landet eller eier fast eiendom der. I den svenske utredningen er det ikke foreslaatt aa gi tjenesteyterne rett til aa avvise forbrukere uten reell interesse, fordi kriteriet ble ansett for aa vaere for vagt og skjo/nnsmessig. Behovet for en aa avvise kunder uten reell interesse er uklart. Departementet er ikke kjent med at kunder har blitt avvist paa dette grunnlaget. 7 For o/vrig vil hvitvaskingslovens regler om kundekontroll og fremleggelse av legitimasjonsdokumenter trolig utgjo/re et visst hinder mot userio/se so/knader. Videre er uttrykket <> et vagt vurderingskriterium, som kan gjo/re det utfordrende aa sikre konsekvent praktisering blant de ulike tjenesteyterne. Departementet foreslaar derfor i utgangspunktet at betalingstjenesteytere ikke gis rett til aa avvise kunder som ikke kan paavise en reell interesse i aa etablere kontoforhold, men ber om synspunkter fra ho/ringsinstansene. Dersom en slik avvisningsmulighet innfo/res, maa det gis klare retningslinjer for hva en slik reell interesse innebaerer. Ellers vil retten til grunnleggende betalingstjenester kunne uthules, sml. artikkel 16 nr. 2 siste ledd. 4.2.3 Hvem har rett til konto med grunnleggende funksjoner? 4 2,3,1 Betalingskontodirektivet (PAD) Etter artikkel 16 nr. 2 skal alle forbrukere som har lovlig opphold i EO/S-omraadet, ha rett til en konto med grunnleggende funksjoner. Dette omfatter ogsaa forbrukere uten fast adresse, asylso/kere og forbrukere uten oppholdstillatelse som ikke kan utvises av rettslige eller faktiske grunner. Retten til grunnleggende betalingstjenester gjelder uavhengig av forbrukerens bopel. 4.23.2 Gjeldende rett Etter finansavtaleloven S: 14 har institusjonene plikt til aa opprette konto med enhver kunde, med mindre det er saklig grunn til avvisning. Kontraheringsplikten gjelder overfor baade forbrukere og naeringsdrivende, jf. finansavtaleloven S: 2 annet ledd annet punktum. I Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) side 98 er det understreket at det ikke er en saklig avvisningsgrunn at kunden er utlending. 4.2.3 3 Forslaget Etter det departementet kan se, er finansavtaleloven S: 14 i samsvar med direktivets krav om hvem som skal ha tilgang til en konto med grunnleggende funksjoner. Riktignok vil personer som nevnt i artikkel 16 nr. 2 kunne nektes aa opprette konto dersom vedkommende mangler identitetspapirer som oppfyller legitimasjonskravene etter hvitvaskingsloven. Men dette er i samsvar med direktivets artikkel 16 nr. 4, som krever at forbrukere avvises dersom dette er paakrevd for aa overholde forpliktelsene etter hvitvaskingsregelverket. Direktivet krever at grunnleggende betalingskontotjenester skal tilbys forbrukere i EU. Lovforslagene i Danmark og Sverige er avgrenset til EO/S-omraadet og til forbrukerforhold.8 Departementet er i tvil om det er grunn til aa avgrense de norske reglene tilsvarende. Det vises til at den naavaerende kontraheringsplikten etter finansavtaleloven S: 14 gjelder overfor enhver <>. Dette er viderefo/rt i lovforslaget S: 33. 4.2.4 Hvem skal tilby konto med grunnleggende funksjoner? 4.2.4.1 Betalingskontodirektivet (PAD) Artikkel 16 nr. 1 paalegger statene aa so/rge for at betalingskonto med grunnleggende funksjoner tilbys av alle - eller et tilstrekkelig antall -kredittinstitusjoner. Det fremgaar av fortalen punkt 38 at betalingskonto med grunnleggende funksjoner i prinsippet bo/r tilbys av saa mange tjenesteytere som mulig. I medhold av artikkel 1 nr. 4 kan statene bestemme at ogsaa andre betalingstjenesteytre enn kredittinstitusjoner skal tilby grunnleggende betalingstjenester. 4.2 4.2 Gjeldende rett Kontraheringsplikten etter finansavtaleloven S: 14 gjelder alle <> i den utstrekning de tar imot innskudd eller tilbyr den aktuelle betalingstjenesten. Med <> menes baade finansinstitusjoner og andre lignende institusjoner som nevnt i finansavtaleloven S: 1 annet ledd. 4.2.4.2 Forslaget For aa sikre at alle forbrukere har tilgang til grunnleggende betalingstjenester, vil det vaere et hensyn at slike tjenester tilbys av saa mange betalingstjenesteytere som mulig. Hensynet til aa unngaa konkurransevridning taler dessuten mot aa la kontraheringsplikten gjelde bestemte betalingstjenesteytere. I lovforslaget er det ikke foreslaatt aa begrense anvendelsen av lovforslaget S: 33 til bestemte tilbydere. 4.2.5 Gebyrer for konto med grunnleggende funksjoner mv. 4.2.5.1 Betalingskontodirektivet (PAD) Det fo/lger av artikkel 18 nr. 1 at grunnleggende betalingstjenester skal tilbys vederlagsfritt eller mot et rimelig gebyr. Ogsaa gebyrer som ilegges forbrukeren ved brudd paa en rammeavtale, skal vaere rimelige, jf. artikkel 18 nr. 2. Ved vurderingen av hva som er et rimelig gebyr, skal det tas hensyn til det nasjonale inntektsnivaaet og de gjennomsnittlige gebyrene som tjenesteyterne i medlemsstaten krever, jf. artikkel 18 nr. 3. Sto/rrelsen paa gebyrene skal i utgangspunktet vaere uavhengig av antall gjennomfo/rte operasjoner paa betalingskontoen, jf. artikkel 17 nr. 5. Det kan imidlertid gjo/res unntak for direkte debiteringer, kredittransaksjoner og betalingstransaksjoner med kredittkort. For disse tjenestene kan statene fastsette et minimumsantall av transaksjoner som forbrukerne skal ha tilgang til mot et rimelig gebyr, jf. artikkel 17 nr. 6. For operasjoner over minimumstallet kan statene tillate at det kreves ho/yere gebyrer. Disse gebyrene skal likevel aldri overstige tjenesteyternes alminnelige prispolitikk. Medlemsstatene kan velge aa gi svakerestilte forbrukergrupper tilgang til grunnleggende betalingstjenester paa bedre vilkaar enn andre forbrukere, for eksempel vederlagsfritt. Dersom statene o/nsker aa benytte denne muligheten, kan de fastsette mekanismer for aa identifisere hvilke forbrukere som har rett til slike saerlig gunstige vilkaar, jf. artikkel 25. 4.25.2 Gjeldende rett Det er ikke fastsatt noen o/vre tak for hvor store gebyrer institusjonene kan kreve. Kontraheringsplikten etter finansavtaleloven S: 14 har imidlertid en viss prisregulerende funksjon, ved at den paalegger institusjonene aa tilby betalingstjenester <>. Etter avtaleloven S: 36 kan for o/vrig <> avtalevilkaar settes til side eller endres. Det skal mye til for aa redusere sto/rrelsen paa gebyrer paa dette grunnlaget. Avtaleloven S: 36 kan dessuten ikke anvendes i tilfeller der kunden lar vaere aa inngaa avtale som fo/lge av urimelige kontraheringsvilkaar, se NOU 1979: 32 Formuerettslig lempningsregel side 45. 4.2.53 Forslaget Et fo/rste spo/rsmaal er om det er behov for prisregulering, eller om kombinasjonen av effektiv konkurranse i markedet og kontraheringsplikt paa <> so/rger for at gebyrer for grunnleggende betalingstjenester holder seg paa et rimelig nivaa. Etter det departementet kjenner til, tilbyr tjenesteyterne i dag konto med debetkort mot aarsgebyr i sto/rrelsesorden 0 til 350 kroner. Departementet mener aarsgebyrer i dette intervallet ligger innenfor det som anses som rimelig, tatt i betraktning det ho/ye inntektsnivaaet i Norge. At markedsregulering i seg selv har gitt rimelige aarsgebyrer, kan tilsi at behovet for prisregulerende lovgivning er begrenset. Uten lovregulering er det likevel ingen garanti for at gebyrene vil holde seg paa et rimelig nivaa i fremtiden. Et av hovedformaalene med direktivet er dessuten aa sikre at ogsaa kommersielt mindre attraktive kunder faar tilgang til en betalingskonto til en rimelig kostnad. I dag er det riktignok ikke et problem at tjenesteyter setter sine alminnelige priser ho/yt for aa unngaa kunder de ikke o/nsker forretningsforbindelse med. Risikoen for at dette vil kunne skje i fremtiden, er likevel ikke noe man helt kan se bort ifra. Etter departementets syn er det behov for en viss prisregulering. Dette er ogsaa best i samsvar med artikkel 16 nr. 10, som krever at retten til grunnleggende betalingstjenester skal vaere angitt tilstrekkelig klart og presist. Gebyrnivaaet kan reguleres paa ulike maater. En mulighet er aa gi en skjo/nnsmessig regel som forbyr gebyrer utover det som anses rimelig. En annen mulighet kan vaere aa gi Finanstilsynet myndighet til aa fastsette en o/vre grense for gebyrer i absolutte tall, eventuelt lovfeste en slik grense. I Danmark er det foreslaatt en lignende ordning for det som omtales som en <>.9 Etter det danske forslaget skal det fremgaa av loven at gebyrer knyttet til en slik konto ikke kan overstige 180 danske kroner. Grensen skal justeres i samsvar med konsumprisindeksen. Utgangspunktet er avtalefrihet, og det synes ikke aa vaere behov for aa gjo/re innhugg i dette prinsippet gjennom prisregulering. En skjo/nnsmessig regel kan derfor vaere hensiktsmessig. Det foreslaas i S: 33 at det angis at tjenestene skal tilbys uten kostnad eller mot et <>. Det foreslaas videre en forskriftshjemmel som kan benyttes til aa regulere prisnivaaet for grunnleggende betalingstjenester, selv om departementet antar at det ikke er aktuelt aa benytte denne forskriftshjemmelen slik markedsituasjonen er i dag. Ved vurderingen av hva som er et rimelig gebyr, skal det som nevnt tas hensyn til inntektsnivaaet i Norge og de gjennomsnittlige gebyrene som norske betalingstjenesteytere krever, jf. direktivets artikkel 18 nr. 3. Det er ogsaa relevant aa ta i betraktning betalingstjenesteyternes direkte og indirekte omkostninger, samt deres mulighet til aa faa en rimelig fortjeneste. I lovforslaget er prisreguleringen begrenset til forbrukerforhold. Et saerlig spo/rsmaal er om enkelte forbrukere bo/r ha rett til grunnleggende betalingstjenester vederlagsfritt eller paa spesielt gunstige vilkaar. Kun et faatall av EO/S-medlemsstatene har gitt forbrukere en slik rett. Saa lenge betalingstjenesteyterne bare kan kreve <> gebyrer, er det vanskelig aa se at selv svakerestilte grupper i Norge har behov for vederlagsfri tilgang til betalingstjenester. Samtidig kan det vaere rimelig at tjenesteytere som tilbyr betalingstjenester, kan faa dekket sine kostnader, samt oppnaa en viss fortjeneste. Det foreslaas paa denne bakgrunn ikke at enkelte forbrukere skal ha rett til grunnleggende betalingstjenester uten aa maatte betale for tjenesten. Departementet bemerker for o/vrig at det kan synes ressurskrevende aa identifisere hvilke forbrukere som eventuelt skulle ha rett til vederlagsfri betalingskonto. For visse transaksjonstyper med kredittkort kan statene fastsette et minimumsantall av transaksjoner som forbrukerne skal ha tilgang til mot rimelig gebyr, jf. artikkel 17 nr. 6. Det synes ikke utbredt i det norske markedet aa ha restriksjoner paa transaksjoner paa betalingskontoer - med unntak av saakalte ho/yrentekontoer. Muligheten er derfor ikke foreslaatt benyttet i lovforslaget, men departementet tar gjerne imot innspill fra ho/ringsinstansene om behovet. 4.2.6 Behandling av so/knader om konto med grunnleggende funksjoner 4.2.6.1 Betalingskontodirektivet (PAD) So/knader om betalingskonto med grunnleggende funksjoner skal behandles hurtig. Tjenesteyteren skal aapne betalingskonto eller avslaa so/knaden uten uno/dig forsinkelse og senest innen ti arbeidsdager etter at fullstendig so/knad er mottatt, jf. artikkel 16 nr. 3. Artikkel 16 nr. 7 gir saerlige regler for situasjoner hvor forbrukerens so/knad blir avslaatt. Tjenesteyteren skal da umiddelbart og vederlagsfritt opplyse om avslaget og gi en skriftlig begrunnelse, hvis ikke en slik avslo/ring vil vaere i strid med hensynet til nasjonal sikkerhet, offentlig orden eller avslo/ringsforbudet i hvitvaskingsregelverket. Ved avslag skal forbrukeren ogsaa veiledes om klageprosedyrer og om retten til aa kontakte en saerskilt utpekt myndighet. 4.26.2 Gjeldende rett Etter finansavtaleloven S: 14 annet ledd skal kunden underrettes om avslag uten ugrunnet opphold naar ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Underretningen om avslag skal inneholde opplysning om tvisteordning som er etablert etter S: 4. Den som mottar avslaget, har ikke krav paa en konkret begrunnelse, se Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) side 98. Finansavtaleloven S: 14 a annet ledd forbyr institusjonene aa kreve gebyr for oppfyllelse av sine plikter etter S: 14. 4.2.63 Forslaget Departementet foreslaar aa gjennomfo/re direktivets regler i lovforslaget S: 33 tredje ledd og i S: 15 tredje ledd. 4.2.7 Oppsigelse av rammeavtale om grunnleggende kontotjenester 4.2.7.1 Betalingskontodirektivet (PAD) Direktivet gir saerlige regler for naar tjenesteyteren ensidig kan si opp en rammeavtale som gir tilgang til en konto med grunnleggende funksjoner. Det fo/lger av artikkel 19 nr. 2 at tjenesteyterne i utgangspunktet bare kan si opp slike rammeavtaler hvis - forbrukeren bevisst bruker betalingskontoen til ulovlige formaal - det ikke har blitt foretatt noen betalingstransaksjon innenfor en periode paa 24 etterfo/lgende maaneder - forbrukeren har gitt feilaktige opplysninger for aa faa aapnet en konto med grunnleggende funksjoner, og korrekte opplysninger ville medfo/rt at vedkommende hadde blitt nektet en slik konto - forbrukeren ikke lenger er lovlig bosatt i EU - forbrukeren senere har aapnet en annen konto med grunnleggende funksjoner i medlemsstaten hvor han allerede har en slik konto. Artikkel 19 nr. 3 aapner for at statene kan fastsette ytterligere avgrensede og spesifiserte situasjoner hvor tjenesteyterene ensidig kan si opp en rammeavtale med grunnleggende funksjoner. Dette skal i saa fall baseres paa bestemmelser i nasjonal rett som har som formaal aa forhindre at forbrukere misbruker retten til grunnleggende betalingstjenester. Som hovedregel skal forbrukeren skriftlig og vederlagsfritt opplyses om grunnlaget for oppsigelsen minst to maaneder fo/r oppsigelsen trer i kraft, jf. artikkel 19 nr. 4. Unntak gjelder for oppsigelse paa grunnlag av at forbrukeren har gitt uriktige opplysninger eller bevisst har brukt betalingskontoen til ulovlige formaal. I slike tilfeller skal oppsigelsen tre i kraft umiddelbart. I oppsigelseserklaeringen skal forbrukeren veiledes om eventuelle prosedyrer for aa klage paa oppsigelsen og om retten til aa kontakte kompetente myndigheter og utpekte tvistelo/sningsorganer, jf. artikkel 19 nr. 5. 4.27.2 Gjeldende rett Institusjonenes adgang til aa si opp en rammeavtale er regulert i finansavtaleloven S: 21 fo/rste ledd. Dersom det er avtalt, kan institusjonen si opp en rammeavtale som er inngaatt paa ubestemt tid, med minst to maaneders varsel dersom det foreligger saklig grunn og det ikke er avtalt bindingstid i samsvar med S: 20 annet ledd. NOU 1999: 19 side 121 -122 gir naermere veiledning om hva som vil anses som en <> oppsigelsesgrunn: <> Oppsigelsen skal gis paa samme maate som nevnt i S: 15, og det skal opplyses om grunnen til oppsigelsen, jf. finansavtaleloven S: 21 fo/rste ledd. Finansavtaleloven S: 14 a annet ledd forbyr institusjonene aa kreve gebyr for opplysninger som skal gis etter S: 21. 4.2.73 Forslaget I samsvar med artikkel 19 foreslaar departementet aa innfo/re begrensninger i betalingstjenesteyterens rett til aa si opp rammeavtaler som gir tilgang til grunnleggende betalingstjenester. Det vises her til lovforslaget S: 45 annet ledd. Artikkel 19 nr. 2 bokstav d aapner for oppsigelse dersom forbrukeren ikke lenger er lovlig bosatt i EU. Departementet antar at en forbruker som flytter ut av EO/S-omraadet, fortsatt vil kunne ha behov for aa beholde sin konto i Norge. Departementet foreslaar derfor at flytting ikke skal vaere en oppsigelsesgrunn. Etter artikkel 19 nr. 2 bokstav e kan det gi grunnlag for oppsigelse at forbrukeren har aapnet en ny konto med grunnleggende funksjoner et annet sted i landet. Departementet har ikke foreslaatt noen adgang til aa avvise kunder som allerede har en konto med grunnleggende funksjoner. At kunden senere aapner en slik konto, bo/r da heller ikke gi grunnlag for oppsigelse. Artikkel 19 gjelder oppsigelse av kontoavtale med forbrukere. Departementet har ikke funnet grunn til aa foreslaa tilsvarende begrensninger for tjenesteyterens rett til aa si opp kontoavtaler med naeringsdrivende. Departementet legger til grunn at naeringsdrivendes interesser i tilstrekkelig grad er ivaretatt gjennom kravet i lovforslaget S: 45 om at oppsigelse maa vaere <> begrunnet. For aa oppfylle forpliktelsene etter artikkel 20 nr. 5 foreslaas det at betalingstjenesteyteren paalegges aa opplyse om tvisteordning som er etablert etter S: 16. Etter departementets forslag vil regelen gjelde enhver oppsigelse av en kontoavtale. 4.3 Bytte av kontotilbyder 4.3.1 Bytteprosessen 4.3.1.1 Betalingskontodirektivet (PAD) Det bo/r vaere enkelt aa bytte bankforbindelse, baade for at forbrukerne skal kunne dra nytte av de mest fordelaktige tilbudene, og for aa styrke konkurransen i markedet. PAD krever derfor at forbrukerne skal tilbys en hurtig og sikker fremgangsmaate for aa bytte konto fra en tilbyder til en annen, se fortalens punkt 27. Artikkel 10 gir en detaljert beskrivelse av hvordan bytteprosessen skal foregaa, og hvilke tidsfrister som skal gjelde. Direktivet tillater likevel at medlemsstatene fastsetter eller opprettholder alternative ordninger, forutsatt at dette klart er i forbrukerens interesse og ikke medfo/rer ekstra byrder for forbrukeren, jf. artikkel 10 nr. 1. Byttetjenesten etter artikkel 10 innledes naar forbrukeren gir mottakerinstitusjonen fullmakt til aa flytte kontoforholdet. I fullmakten skal forbrukeren ha mulighet til aa spesifisere hvilke innbetalinger, faste betalingsoppdrag og direktebelastningsfullmakter som skal flyttes, og fra hvilken dato disse transaksjonene skal foretas fra den nye kontoen, jf. artikkel 10 nr. 2. Etter aa ha mottatt fullmakten skal mottakerinstitusjonen innen to dager sende en anmodning til den overfo/rende tjenesteyteren om aa gjennomfo/re bestemte oppgaver, se artikkel 10 nr. 3 bokstav a til f. Disse oppgavene bestaar blant annet i aa sende en liste over hvilke faste betalingsordre og direktebelastningsfullmakter som skal flyttes. Det skal ogsaa gis opplysninger om regelmessige innbetalinger og direktebelastninger som er utfo/rt paa kontoen de siste 13 maanedene. Opplysningene skal sendes innen fem virkedager. Videre skal den overfo/rende betalingstjenesteyteren annullere faste betalingsoppdrag, overfo/re eventuell resterende saldo og deretter avslutte kontoen. Dette skal gjo/res paa den datoen som forbrukeren har angitt i fullmakten. Mottakerinstitusjonens oppgaver er regulert i artikkel 10 nr. 5. Mottakerinstitusjonen skal blant annet forberede og utfo/re faste betalingsoppdrag og akseptere direktebelastninger med virkning fra datoen som forbrukeren har fastsatt i fullmakten. Videre skal mottakerinstitusjonen gi opplysninger om forbrukerens nye konto til betalere som foretar faste innbetalinger, og betalingsmottakere som foretar direktebelastninger. Disse oppgavene skal gjennomfo/res innen fem arbeidsdager etter at mottakerinstitusjonen har faatt opplysningene fra den overfo/rende tjenesteyteren. Betalingstjenesteyteren skal ogsaa yte bistand til forbrukere som o/nsker aa aapne konto hos tjenesteyter i andre EO/S-stater. Hva slags bistand som skal gis, fremgaar av PAD artikkel 11 nr. 1 bokstav a til c. Etter artikkel 14 skal institusjonene stille til raadighet opplysninger om byttetjenesten. Dette gjelder blant annet opplysninger om hvor lang tid som er satt av til hver etappe i bytteprosessen, og om eventuelle gebyrer som kreves. 4.3.1.2 Gjeldende rett Bytte av bankforbindelser er ikke lovregulert etter norsk rett. Finans Norge har imidlertid paa avtalerettslig grunnlag fastsatt <>. Dette regelverket gjelder for banker som er tilknyttet Finans Norge, samt andre tjenesteytere som med samtykke fra Finans Norge har sluttet seg til reglene. Reglene kan ikke paaberopes av bankens kunder, med unntak av reglene om bankenes informasjonsplikt overfor kunden. Flytteprosessen innledes ved at forbrukeren gir den nye bankforbindelsen (mottakerinstitusjonen) oppdrag om bistand og no/dvendige fullmakter. Deretter kontakter mottakerinstitusjonen den gamle bankforbindelsen (den overfo/rende institusjonen) og so/rger for overfo/ring av innskuddsmidler, direktebelastningsfullmakter, faste betalingsoppdrag og betalingsoppdrag lagt paa forfallsregister, samt avslutning av kontoen. Overfo/ring av innskudd og avslutning av kontoen skal skje innen tre virkedager etter at den overfo/rende tjenesteyteren har mottatt no/dvendige opplysninger, hvis ikke mottakerinstitusjonen har fastsatt et senere tidspunkt. Etter punkt 2 i Finans Norges regelverk er bankene er paalagt aa informere kundene om bytteprosessen. 4.3.1.3 Forslaget Selv om PAD artikkel 10 gir anvisning paa en bestemt byttetjeneste, tillater direktivet at statene opprettholder alternative ordninger, forutsatt at dette klart er i forbrukerens interesse, ikke medfo/rer ekstra byrder for forbrukerne og at byttet gjennomfo/res innen samme overordnede tidsramme som i direktivet, jf. artikkel 10 nr. 1. Finansnaeringens interne regler for overfo/ring av kundeforhold er langt paa vei i samsvar med kravene i direktivet, og forbrukerne er paa enkelte punkter bedre stilt enn etter direktivet. Blant annet krever Finans Norges regler at overfo/ring av belo/p og avslutning av konto skal skje innen tre virkedager etter at den overfo/rende tjenesteyteren har mottatt anmodning om bistand, noe som er raskere enn tidsfristene i direktivet. Det foreslaas derfor en adgang for finansnaeringen til aa viderefo/re dette regelverket, baade fordi det potensielt kan gi forbrukeren en bedre stilling enn etter direktivet, og fordi det er enklere aa utvikle og forbedre bytteprosessen dersom den bygger paa avtale. Det synes likevel aa vaere et behov for lovregulering for aa sikre at ogsaa tjenesteytere som staar utenfor Finans Norges avtale, er paalagt aa tilby en byttetjeneste i samsvar med direktivet. Finans Norges regler kan dessuten ikke paaberopes av kundene. Det foreslaas paa denne bakgrunn en ny S: 44 som paalegger tjenestetilbyderne aa ha rutiner for bytte av konto mellom betalingstjenesteytere i Norge. Med dette forslaget sikres det at alle tjenestetilbydere har bytterutiner i samsvar med direktivet uten at man stenger for at det avtales mer effektive og forbrukervennlige bytteprosedyrer. Det naermere innholdet i bytterutinen vil det vaere naturlig aa regulere i forskrift. Dette er tekniske detaljregler som hovedsakelig retter seg mot tjenestetilbyderne. Departementet foreslaar derfor i lovforslaget S: 44 hjemmel til aa fastsette regler i forskrift om det naermere innholdet i byttetjenesten. Videre foreslaas det en forskriftsregulering i samsvar med bytteprosessen etter artikkel 10, jf. S:S: 11 til 18 i forslaget til forskrift. Selv om PAD kun gjelder flytting av forbrukeres kontoforhold, foreslaas det at reglene skal gjelde overfor enhver kunde. Det vises til at Finans Norges regelverk gjelder overfor enhver kunde, og at reglene uansett vil vaere fravikelige i naeringsforhold. Naar det gjelder de grensekryssende bankbyttene, er kunden i saa fall avhengig av at tjenestetilbyderen ogsaa godtar aa benytte den foreslaatte bytteprosessen selv om kunden ikke skulle vaere en forbruker. Det foreslaas imidlertid ingen saerregulering av slike tilfeller i lovforslaget. Det vil maatte lo/ses av rettsreglene den aktuelle tjenestetilbyderen i saa fall er underlagt. Et saerlig spo/rsmaal er om fullmakten skal vaere skriftlig, noe direktivet overlater til medlemsstatene aa avgjo/re. Forskriftsforslaget S: 12 tredje ledd legger til grunn at fullmakten skal vaere skriftlig i samsvar med lovforslaget S: 5. Det finnes andre tiltak som kan gjo/re det enklere aa bytte bankforbindelse enn de som er omtalt foran. Ulempene ved aa flytte konto kan blant annet reduseres dersom kunden kan beholde sitt kontonummer (saakalt kontonummerportabilitet). En arbeidsgruppe nedsatt av Kredittilsynet har tidligere vurdert om det bo/r innfo/res ordninger for kontonummerportabilitet. Arbeidsgruppen avga en rapport 15. juni 2007, der den konkluderte med at kostnadene ved aa innfo/re en slik ordning var uforholdsmessig store sett i sammenheng med de fordelene som oppnaas. Teknologien utvikler seg raskt, og det er mulig det vil vaere enklere og mindre kostnadskrevende aa innfo/re en slik ordning i dag. Det synes likevel ikke hensiktsmessig aa foreta en ny vurdering av ordninger for kontonummerportabilitet naa. Det vises til at EU-kommisjonen skal avgi en rapport hvor kostnader og fordeler med kontonummerportabilitet i EU-omraadet skal vurderes, se artikkel 28 nr. 1 bokstav f. Det vil derfor vaere naturlig aa avvente denne rapporten fo/r spo/rsmaalet eventuelt vurderes paa nytt. 4.3.2 Gebyrer i forbindelse med bytteprosessen 4.3.2.1 Betalingskontodirektivet (PAD) Artikkel 12 regulerer adgangen til aa kreve gebyrer i forbindelse med bytteprosessen. Det fremgaar av artikkel 12 nr. 1 at forbrukere skal ha vederlagsfri tilgang til opplysninger om sine staaende ordrer og direkte debiteringer. Artikkel 12 nr. 2 forbyr den overfo/rende tjenesteyteren aa kreve gebyr for de opplysningene den er paalagt aa sende etter artikkel 10 nr. 4 bokstav a. Gebyrer for aa si opp kontoen skal vaere i samsvar med betalingstjenestedirektivets artikkel 45 nr. 2, 4 og 6. Eventuelle o/vrige gebyrer for byttetjenesten skal vaere rimelige og i samsvar med tjenesteyterens faktiske kostnader, jf. artikkel 12 nr. 4. 4.32.2 Gjeldende rett Finansavtaleloven S: 19 regulerer adgangen til aa kreve gebyrer ved oppsigelse av rammeavtaler. For o/vrig har ikke finansavtaleloven regler som hindrer institusjonene aa kreve gebyr for bistand ved overfo/ring av kundeforhold. Dette er heller ikke regulert Finans Norges regelverk. 4.3.2.3 Forslaget Regler til gjennomfo/ring av direktivets bestemmelser om adgangen til aa kreve gebyrer i forbindelse med flytteprosessen, er inntatt i lovforslaget S: 44, jf. forskriftsforslaget S: 17. 4.3.3 Erstatningsansvar 4.3.3.1 Betalingskontodirektivet (PAD) PAD stiller krav til nasjonale erstatningsregler. Statene skal so/rge for at tjenesteyterne erstatter ethvert o/konomisk tap forbrukeren paafo/res som direkte fo/lge av at en tjenesteyter ikke oppfyller sine plikter i bytteprosessen, jf. artikkel 13 nr. 1. Artikkel 13 nr. 2 angir to typetilfeller hvor tjenesteyteren likevel ikke skal holdes ansvarlig. Det ene er i sitasjoner med unormale og uforutsette forhold utenfor tjenesteyterens kontroll som tjenesteyteren ikke har mulighet til aa avverge virkningene av. Det andre er i situasjoner der tjenesteyteren er bundet av andre rettslige forpliktelser omfattet av nasjonal lovgivning eller EU-lovgivning. 4.33.2 Gjeldende rett Finansavtaleloven S:S: 40 til 43 a har regler om erstatningsansvar hvis betalingstransaksjoner ikke gjennomfo/res korrekt. Erstatningsansvaret omfatter imidlertid ikke tap som fo/lge av feil ved bytteprosessen. Finans Norges regler om samhandling ved overfo/ring av kundeforhold har i punkt 9 en bestemmelse om erstatningsansvar. Men denne gjelder ansvaret bankene imellom, ikke ansvar overfor kunden. Erstatningsansvar vil imidlertid kunne statueres paa grunnlag av kontraktsforholdet mellom kunden og tjenesteyteren. Et slik erstatningsansvar maa i dag oppstilles paa ulovfestet grunnlag. 4.3.3.3 Forslaget For aa oppfylle direktivets krav paa dette punktet synes det aa vaere no/dvendig aa innfo/re lovregler om erstatningsansvar i samsvar med artikkel 13. Dette er ogsaa no/dvendig for aa sikre at tjenesteyterne ikke begrenser sitt ansvar gjennom avtalevilkaar med kunden. Det er foreslaatt generelle regler om erstatningsansvar i lovforslaget S:S: 11 og 12. Disse bestemmelsene er utformet slik at de ogsaa oppfyller PADs krav til erstatningsrettslig vern ved bytte av betalingstjenestetilbyder. Selv om direktivet kun gjelder erstatningsansvar overfor forbrukere, foreslaas det at erstatningsreglene skal gjelde overfor enhver kunde. Dette har sammenheng med at departementet foreslaar at bytteprosedyren skal gjelde overfor enhver kunde. Det vises ellers til ho/ringsnotatet punk 2.4 naar det gjelder de foreslaatte reglene om erstatningsansvar. 4.4 Opplysningsplikt og andre informasjonskrav 4.4.1 Gjeldende rett Betalingstjenesteyterens opplysningsplikt fo/r avtaleinngaaelse er regulert i finansavtaleloven S: 15. I rimelig tid fo/r kunden blir bundet av en rammeavtale skal institusjonen gi opplysninger om alle gebyrer som kunden skal betale til institusjonen, eventuelt med en spesifikasjon av enkeltelementene, jf. finansavtaleloven 15 annet ledd bokstav c nr. 1. Det fremgaar av tredje ledd at opplysningene skal gis paa en klar og forstaaelig maate paa papir eller annet varig medium paa norsk eller et annet spraak partene avtaler. Opplysningsplikten gjelder overfor baade naeringsdrivende og forbrukere. Institusjonen kan ikke kreve gebyr for opplysningene som gis, jf. finansavtaleloven S: 14 a fo/rste ledd. Finansavtaleloven S: 30 regulerer institusjonenes plikt til aa opplyse om paalo/pte gebyrer etter en rammeavtale. Etter at et belo/p er belastet betalerens konto, skal betaleren opplyses om eventuelle gebyrer ved betalingstransaksjonen, og, naar det er relevant, med en spesifikasjon av enkeltelementene i gebyrene, jf. S: 30 annet ledd bokstav c. Tilsvarende opplysningsplikt gjelder overfor betalingsmottakeren, jf. tredje ledd bokstav c. Institusjonen kan ikke kreve gebyr for opplysningene som gis, jf. finansavtaleloven S: 14 a fo/rste ledd. Finansportalen.no er en nettside som gir forbrukere mulighet til aa sammenligne bank-, forsikrings- og investeringsprodukter. Nettsiden drives av Forbrukerraadet. Formaalet er aa gi forbrukerne et bedre beslutningsgrunnlag ved valg av produkter i finansmarkedet. Finansforetak har plikt til aa registrere prisopplysninger om banktjenester i Finansportalen, jf. forskrift 14. november 2012 nr. 1066 om prisopplysninger for varer og tjenester S: 14 fo/rste ledd bokstav b. Opplysningene skal registreres paa den maate som fastsettes av Finansportalen, jf. annet ledd. Etter finansforetaksloven S: 16-10 kan departementet ved forskrift paalegge finansforetak aa lenke til prisopplysninger i nettbaserte prisportaler, herunder finansportalen.no. Et slikt paalegg er gitt i forskrift 9. desember 2016 nr. 1502 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksforskriften) S: 16-3. 4.4.2 Sentrale opplysningspliktbestemmelser etter betalingstjenestedirektivet (PSD II) PSD II innehar sentrale bestemmelser om opplysningsplikt forut for inngaaelse av avtale i artikkel 18 samt artikkel 56 til 58. Forhold som gjelder betalingsfullmektig og opplysningsfyllmektig, som er nye betalingstjenester i PSD II, behandles saerskilt nedenfor i punkt 4.5. Naar det gjelder de o/vrige opplysningskravene som gjo/r seg gjeldende fo/r avtale inngaas (artikkel 44, 45, 51 og 52), og opplysningskrav som kommer til anvendelse etter at avtale er inngaatt (artikkel 46 til 49, 51 til 54 og 56 til 58), er det etter departementets vurdering i hovedsak tale om en viderefo/ring av krav som fo/lger av gjeldende PSD I, som allerede er gjennomfo/rt i finansavtaleloven. Departementet finner det derfor ikke no/dvendig med en saerskilt omtale av disse opplysningskravene og viser isteden til direktivteksten for en naermere oversikt og til Ot.prp. nr. 94 (2008-2009) punkt 5.3 til 6.5. Det nevnes i denne forbindelse at i et vedlegg til PSD II er det inntatt en <> som viser hvilke artikler i PSD I som viderefo/res i PSD II. 4.4.3 Plikt til aa opplyse om gebyrer etter betalingskontodirektivet (PAD) PAD krever at forbrukerne skal opplyses om gebyrer knyttet til en betalingskonto paa en klar maate, slik at det blir enklere aa sammenligne ulike tilbud og velge den kontoen som er best egnet til aa dekke deres behov. For det fo/rste skal forbrukerne opplyses om gebyrer knyttet til en betalingskonto i god tid fo/r avtaleinngaaelsen gjennom et gebyropplysningsskjema, jf. artikkel 4 nr. 1. Gebyropplysningsskjemaet skal inneholde standardiserte uttrykk over de mest representative tjenestene som er knyttet til en betalingskonto. I den utstrekning slike tjenester tilbys av betalingstjenesteyteren, skal ogsaa de korresponderende gebyrene for hver enkelt tjeneste angis. For det andre skal forbrukerne informeres om paalo/pte gebyrer. Minst en gang i aaret skal forbrukeren vederlagsfritt motta oversikt over alle paalo/pte gebyrer, og hvis det er relevant, rentesatser for tjenester knyttet til betalingskontoen, jf. artikkel 5 nr. 1. Baade naar det gjelder gebyropplysningsskjemaet og gebyroversikten, stiller direktivet detaljerte krav til hvordan opplysningene skal presenteres, se artikkel 4 nr. 2 og artikkel 5 nr. 2 og 3. Etter PAD artikkel 7 nr. 1 skal forbrukerne ha tilgang til minst ett nettsted som sammenligner gebyrer fra ulike tjenestetilbydere. Tilgangen til nettstedet skal vaere vederlagsfri. Formaalet er aa gjo/re det enkelt for forbrukeren aa vurdere forskjellige kontotilbud, samt redusere utgiftene til informasjonsinnhenting, se fortalen punkt 22. Det er opp til medlemsstatene aa bestemme om nettstedet skal drives av offentlige myndigheter eller private akto/rer. Artikkel 7 nr. 3 gir naermere regler om nettstedet og om opplysningene som skal gis. Blant annet skal nettstedet vaere uavhengig, og informasjonen som presenteres, skal vaere presis, oppdatert og dekke et bredt spekter av betalingskontotilbud. Medlemsstatene skal so/rge for at informasjon om sammenligningsnettstedet er tilgjengelig paa internett, jf. artikkel 7 nr. 4. Etter det departementet kjenner til, vil de fleste medlemsstatene oppfylle denne forpliktelsen ved aa legge ut en lenke til sammenligningsnettstedet paa statlige nettsider. Enkelte stater vil paalegge betalingstjenesteytere aa lenke til sammenligningsnettstedet. 4.4.4 Forslaget Som det fremgaar av punkt 1.4.9, foreslaar departementet en ny lovteknisk tilnaerming til utformingen av bestemmelser om opplysningsplikter etter finansavtaleloven. Det foreslaas at innholdet i opplysningsplikten for kontoavtaler og betalingstjenester gis i lovforslaget S: 35. Opplysningspliktene er foreslaatt generalisert til ti hovedkategorier, som vil gi opplysninger om: 1. betalingstjenesteyteren 2. avtaleinngaaelsen 3. kontoavtalens viktigste egenskaper 4. kostnader 5. effektiv rente 6. kommunikasjon 7. bruk av tjenestene 8. risiko forbundet med kontoavtalen 9. rettigheter og forpliktelser 10. tvistelo/sning og klageadgang Det naermere innholdet i listen er med hjemmel i lovforslaget S: 35 tredje ledd foreslaatt presisert og utto/mmende regulert i forskriftforslaget S: 8. Naar det gjelder opplysningsplikten etter at avtale er inngaatt, er det saerlig tilgang til periodisk kontoinformasjon (kontoutskrift) samt opplysninger betaleren og betalingsmottakeren skal motta etter gjennomfo/rte betalingstransaksjoner, som vil vaere sentrale for kunden, jf. PSD II artikkel 57 og 58. Disse opplysningskravene er foreslaatt gjennomfo/rt i lovforslaget S: 40 og S: 53, jf. S: 40. Bestemmelsen om kontoinformasjon i lovforslaget konsumerer dessuten gjeldende S: 48 a fo/rste ledd og S: 48 b. For gjeldende S: 48 a er det tale om rene kontoopplysninger i samsvar med forbrukerkredittdirektivet som utfyller PSD II paa dette punktet. I det overtrekk er en kredittform som bygger paa en stilletidende aksept fra betalingstjenesteyteren, og ikke en uttrykkelig avtale med kunden, foreslaas det at opplysningspliktene knyttet til slik ikke-avtalt kreditt, flyttes til kapitlet om kontoavtaler og betalingstjenester. PADs regler om opplysningsplikt fo/r avtaleinngaaelse er til dels overlappende med opplysningsplikten etter finansavtaleloven S: 15 annet ledd bokstav c. Direktivet stiller imidlertid mer detaljerte krav til hvordan opplysningene skal presenteres. Det fremgaar blant annet av artikkel 4 nr. 1 at gebyropplysningene skal gis ved bruk av standardiserte uttrykk, noe som ikke er et krav etter gjeldende S: 15. Videre er ikke formkravene etter gjeldende S: 15 tredje ledd fullt ut i samsvar med direktivets artikkel 4 nr. 2 bokstav a, c, f og g. Det foreslaas aa gjennomfo/re PADs regler paa dette punktet i forskrift. Det foreslaas derfor aa innta en hjemmel i lovforslaget S: 35 tredje ledd til aa gi naermere regler om opplysningsplikt i tilknytning til gebyr og om gebyropplysningsskjema. Det vises til for o/vrig til forskriftsforslaget S: 9. Opplysningskrav naar det gjelder gebyroversikt mv. paa aarlig basis, foreslaas gjennomfo/rt i bestemmelsen om kontoinformasjon i lovforslaget S: 40 og forskriftsforslaget S: 10. Informasjonen som presenteres paa finansportalen.no, synes langt paa vei aa oppfylle kravene i artikkel 7 nr. 3. Det er kun mindre justeringer som maa gjo/res. Blant annet maa nettsiden ta i bruk ny standardisert terminologi naar dette foreligger. Lovendringer synes ikke paakrevet for aa oppfylle kravene i PAD paa dette punktet. Idet finansforetaksforskriften S: 16-3 paalegger finansforetakene aa lenke til nettbaserte prisportaler, legges det til grunn at forpliktelsene etter PAD artikkel 7 nr. 4 er oppfylt. Det legges videre til grunn at kunden vil ha et erstatningsrettslig vern dersom feil prisopplysning skyldes forhold paa tjenesteyterens side, etter lovforslaget S: 4 og S:S: 11 og 12. 4.5 Avtaler om betalingsfullmakt og opplysningsfullmakt (betalingsiverksettingstjenester og kontoopplysningstjenester) 4.5.1 Innledning - virkeomraade og begrepsbruk 4.5.1.1 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Hva som utgjo/r betalingstjenester, og som derfor er omfattet av reglene i det nye betalingstjenestedirektivet, fo/lger av listen over aktiviteter i direktivets vedlegg 1, jf. artikkel 4 nr. 3. Denne listen inneholder to nye tjenestetyper: saakalte betalingsiverksettingstjenester (i den danske versjonen av direktivet <>) og kontoopplysningstjenester. Betalingsiverksettingstjeneste er i artikkel 4 nr. 15 definert som <>. Kontoopplysningstjeneste er i artikkel 4 nr. 16 definert som <>. Bakgrunnen for aa innta denne typen tjenester i direktivet er beskrevet i fortalen avsnitt 27 til 29. Her pekes det paa at nye typer betalingstjenester har oppstaatt etter vedtakelse av det forrige betalingstjenestedirektivet. Dette omfatter blant annet betalingstjenester innenfor e-handel, som innebaerer at tjenesteyteren etablerer en softwarebro mellom den forretningsdrivendes websted og nettbankplattformen til betalerens kontofo/rende foretak. Tjenestene innebaerer at betalingsmottakeren kan ha tillit til at betalingen er initiert, slik at varen eller tjenesten kan leveres uten uno/dig forsinkelse. I fortalen avsnitt 29 pekes det paa at slike tjenester utgjo/r en billig lo/sning for baade naeringsdrivende og forbrukere. Videre gir det forbrukere mulighet for aa foreta kjo/p paa internett uten bruk av betalingskort. Kontoopplysningstjenester blir i fortalen avsnitt 28 beskrevet som en supplerende tjeneste som gir kunden tilgang til samlede opplysninger paa internett om en eller flere betalingskontoer som fo/res hos en eller flere betalingstjenesteytere. Tjenesten gir kunden mulighet for aa faa et raskt overblikk over sin finansielle situasjon. Felles for betalingsiverksettingstjenestene og kontoopplysningstjenestene er at det dreier seg om en form for tredjeparts betalingstjenester. Den som tilbyr slike tjenester, er avhengig av tilgang til andre betalingstjenesteyteres elektroniske plattformer i utfo/relsen av tjenestene. Denne typen av tredjepartstjenester tilbys i EO/S allerede i dag, men faller altsaa utenfor betalingstjenestedirektivet fra 2007. Formaalet med aa innta tjenestene i det nye direktivet er todelt. For det fo/rste skal reglene gi forbrukerne bedre beskyttelse, jf. fortalen avsnitt 29. Krav til tillatelse, offentligrettslig tilsyn og kontroll skal sikre kundenes interesser. I tillegg vil tjenesteyterne bli underlagt konkrete krav som skal ivareta kundenes interesser, for eksempel gjennom opplysningsplikter. Det andre formaalet er aa bedre konkurransen ved aa sikre at tilbydere gis adgang til aa tilby disse tjenestene, jf. fortalen avsnitt 33. Det er naermere redegjort for betalingsiverksettingstjenester og kontoopplysningstjenester i Finanstilsynets ho/ringsnotat, som ble sendt paa ho/ring ved Finansdepartementets brev 28. april 2017. De offentligrettslige sidene av denne typen virksomhet, som krav til tillatelse, tilsyn og kontroll, er naermere beskrevet der. I ho/ringsnotatet her vil det kun bli redegjort for de delene av reguleringen av betalingsiverksettingstjenester og kontoopplysningstjenester som er av privatrettslig karakter. 4.5.1.2 Forslaget Betalingsiverksettingstjenester og kontoopplysningstjenester, slik disse er definert i direktivet, faller utenfor virkeomraadet for gjeldende kapittel 2 om betalingstjenester. Slike tjenester er heller ikke saerskilt regulert i annen kontraktlovgivning. For aa oppfylle kravene etter direktivet er det no/dvendig aa utvide virkeomraade for gjeldende kapittel 2, slik at ogsaa de nye typene av betalingstjenester omfattes. Betalingsiverksettingstjenester gaar, som beskrevet ovenfor, ut paa at kunden ber om at tilbyderen av betalingsiverksettingstjenesten initierer en betaling fra kundens konto. I en avtalerettslig kontekst innebaerer dette at tilbyderen av denne tjenesten faar en fullmakt fra kunden til aa initiere en betaling fra kundens konto. Tilsvarende gjelder for kontoopplysningstjenestene, men for disse tjenestene omfatter fullmakten kun en tillatelse for tilbyderen til aa hente opplysninger om o/konomisk status fra en eller flere av kundens kontoer. Det foreslaas paa bakgrunn av dette at avtaler om betalingsiverksettingstjenester og kontoopplysningstjenester benevnes henholdsvis som avtaler om betalingsfullmakt og avtaler om opplysningsfullmakt. Betalingsiverksettingstjenestetilbyderen foreslaas benevnt som betalingsfullmektig og kontoopplysningstjenestetilbyderen som opplysningsfullmektig. Dette er begreper som synes aa passe bedre inn i en norsk avtalerettslig kontekst, og de er kortere og enklere aa bruke enn begrepene i direktivet. Det foreslaas videre aa innta de nye typene av betalingstjenester i listen over betalingstjenester i lovforslaget S: 32 annet ledd. Det skal bemerkes at begrepene betalingsfullmektig og opplysningsfullmektig brukes med et annet meningsinnhold her enn i ho/ringsnotatet fra Finanstilsynet. I Finanstilsynets ho/ringsnotat er begrepene betalingsfullmektig og opplysningsfullmektig forbeholdt akto/rer som kun har konsesjon til aa yte de aktuelle tredjeparts betalingstjenestene. I en avtalerettslig kontekst er dette en fremmed maate aa bruke begrepene paa. Den som yter betalingsiverksettingstjenester, opptrer som fullmektig for kunden ved initiering av betalinger, uavhengig av om vedkommende har konsesjon til aa yte flere Retten til aa benytte en betalingsfullmektig eller en opplysningsfullmektig (se punkt 4.5.2) faar bare anvendelse for kundens <>. Det er ogsaa bare <> slike tilbydere kan kreve tilgang til overfor kontotilbyderen (se punkt 4.5.4). Naar det gjelder den naermere forstaaelsen av begrepet <>, vises det til Ot.prp. nr. 94 (2008-2009) punkt 3.3.2.4, idet PSD II ikke innebaerer noen endring sammenlignet med det tilsvarende begrepet i PSD I. 4.5.2 Kundens rett til aa inngaa avtale om betalingsfullmakt og opplysningsfullmakt 4.5.2.1 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Det fo/lger av artikkel 66 nr. 1 at medlemsstatene har en plikt til aa sikre <>. En tilsvarende formulering er inntatt i artikkel 67 nr. 1 om kontoopplysningstjenester. Retten gjelder i begge tilfeller bare naar den aktuelle betalingskontoen er tilgjengelig paa nett. For aa kunne opptre som kundens fullmektig maa tilbyderne av disse tjenestene faa tilgang til kundens konto, enten for aa initiere en betalingsordre, eller for aa hente ut opplysninger. Har fullmektigen et uttrykkelig samtykke fra kunden, skal slik tilgang ikke vaere betinget av et avtaleforhold mellom kontotilbyderen og fullmektigen, jf. artikkel 66 nr. 5 og artikkel 67 nr. 4. Det fo/lger av artikkel 79 nr. 2 at kontotilbyderen ikke kan avvise aa gjennomfo/re en betalingsordre <>. Isteden oppstiller direktivet en rekke konkrete forpliktelser i forholdet mellom tilbydere av fullmaktstjenester paa den ene side, og foretak som fo/rer betalingskontoer som disse tjenestene relaterer seg til, paa den annen. Pliktene skal sikre kundens rett til aa benytte seg av denne typen akto/rer og tjenester, jf. blant annet artikkel 47, artikkel 66 nr. 4, artikkel 67 nr. 3, artikkel 68 nr. 5, artikkel 97 nr. 5 og artikkel 115 nr. 6. I fortalen avsnitt 30 er det beskrevet at dette innebaerer en rett for den som tilbyr tjenester som betalingsfullmektig, til aa kunne benytte sikkerhetsprosedyrer tilrettelagt av kontotilbyderen: <> Det naermere innholdet av pliktene som staar mellom de ulike typene av betalingstjenesteyterne, er beskrevet i Finanstilsynets ho/ringsnotat (sendt paa ho/ring av Finansdepartementet 28. april 2017). Finanstilsynet foreslaar at disse pliktene inntas i finansforetaksloven og forskrift til finansforetaksloven. Artikkel 66 og 67 nr. 1 om kundens rett til aa benytte seg av en fullmektig til aa initiere en betaling eller innhente opplysninger, har imidlertid betydning ogsaa for tolkningen av direktivets bestemmelser om kundens plikter overfor kontotilbyderen. En viktig plikt paa kundens haand er plikten til aa beskytte personlige sikkerhetsopplysninger, jf. artikkel 69 nr. 2. Denne plikten vil gjennomgaaende ogsaa vaere spesifisert i partenes avtale. Dersom kunden har plikt til ikke aa dele sikkerhetsopplysninger med noen, kan dette i praksis innebaere et hinder for at kunden kan benytte seg av tjenestene til en betalingsfullmektig eller en opplysningsfullmektig. Direktivet synes aa bygge paa at kunden skal kunne oppgi sine sikkerhetsopplysninger til tilbydere av tjenester om initiering av betaling og innhenting av kontoopplysninger. Dette fremgaar forutsetningsvis av de pliktene slike tilbydere er underlagt. Det fo/lger for eksempel av artikkel 66 nr. 2 b og 67 nr. 2 b at tilbydere av tjenester om initiering av betalinger paa kundens konto skal sikre <>. For opplysningsfullmektigene fo/lger en tilsvarende plikt av artikkel 67 nr. 2 b. I fortalen avsnitt 69 er det videre uttalt: <> Videre heter det i avsnitt 96: <> Kundens rett til aa benytte seg av en fullmektig til initiering av betalinger paa kundens vegne eller innhenting av kontoopplysninger har paa denne bakgrunn ogsaa en side mot avtalen med kontotilbyderen. Direktivet innebaerer at medlemsstatene skal sikre at kundens rett til aa benytte seg av betalingsiverksettingstjenester og kontoopplysningstjenester ikke forhindres av vilkaar i avtalene mellom kunden og den kontofo/rende betalingstjenesteyteren. 4.5.2.2 Forslaget Det foreslaas aa innta en ny bestemmelse i finansavtaleloven som slaar fast kundens rett til aa inngaa avtale om betalingsfullmakt og opplysningsfullmakt, jf. lovforslaget S: 71. For aa sikre denne retten foreslaas det at vilkaar i kontoavtaler eller andre avtaler om betalingstjenester som forhindrer kunden fra aa inngaa slike avtaler, ikke er bindende. Retten skal gjelde bare dersom kontoen er tilgjengelig paa nett. Det vises til lovforslaget S: 31 fo/rste ledd. Et praktisk viktig spo/rsmaal i denne sammenhengen er om vilkaar som paalegger en kunde aa holde passord og kode til BankID for seg selv, vil vaere et hinder for kundens rett til aa inngaa avtale om kontofullmakt, noe som vil vaere i strid med direktivet. Departementet er kjent med at det er uenighet blant sentrale akto/rer i bransjen om dette. Kundenes tilgang til nettbank skal skje gjennom en sikker paaloggingsmekanisme. Kravene er naermere regulert i tekniske standarder. Bankene tilbyr i dag ulike varianter, men i Norge er BankID den mest vanlige, med 3,5 millioner brukere. BankID brukes ikke bare til aa logge paa kundens nettbank, men ogsaa til aa faa tilgang til offentlige tjenester og informasjon, for eksempel gjennom skatteetaten og NAV. Dette skiller BankID fra andre ordninger for paalogging i nettbank. Dersom en kunde med BankID skal benytte seg av en kontofullmaktstjeneste, maa kunden oppgi passord og koder til BankID til tilbyderen av slike tjenester, som paa den maaten faar tilgang til aa hente opplysninger eller initiere en betaling fra kundens betalingskonto. Paa dagens uregulerte marked har dette typisk skjedd uten at kontotilbyderen kan <> om det er kunden selv eller kontofullmektigen som logger paa kundens nettbank. Praksis i dag er visstnok at kunder som har oppgitt sine BankID opplysninger til tilbydere av kontofullmaktstjenester paa denne maaten, har faatt sin BankID trukket tilbake. Kunden har deretter faatt utstedt ny BankID. Det svenske selskapet Trustly, som tilbyr slike tredjeparts tjenester, klaget i 2015 til ESA med paastand om at selskapet med dette, i strid med konkurransereglene i EO/S-avtalen, ble forhindret fra aa tilby sine tjenester i Norge. ESA besluttet 25. oktober 2016 aa aapne formell sak mot DnB, Nordea, Finans Norge og BankID. ESA skal etterforske om disse har brutt kartellforbudet gjennom aa inngaa avtaler, delta i avgjo/relser eller samkjo/re praksis for aa stenge nye e-betalingstjenester ute fra det norske markedet. ESA skriver i pressemelding 26. oktober 2016 fo/lgende om bakgrunnen for beslutningen om aa aapne formell sak: <> ESA har forelo/pig ikke kommet med noen avgjo/relse i saken. I Danmark er det foreslaatt en regel om at <<[d]en kontofo/rende udbyder skal give udbydere af betalingsinitieringstjenester og kontoopplysningstjenester tilladelse til at anvende de autentifikasjonsprocedurer, som den kontofo/rende udbyder stiller til raadighed for dennes brugere>>.10 I dette ligger det implisitt et krav om at kontotilbyderen i avtale med kunden ikke kan forhindre at kontofullmektigen faar tilgang til autentifikasjonsprosedyrene. Departementet legger forelo/pig til grunn at avtalevilkaar som forplikter kunden til ikke aa gi fra seg BankID-opplysninger, ikke i seg selv innebaerer et hinder for kunden til aa benytte seg av kontofullmaktstjenester. Hvorvidt et slikt vilkaar er et hinder i strid med direktivet, vil bero paa om kontotilbyderen legger til rette for at kunden paa annet vis effektivt kan uto/ve sin rett til aa benytte seg av slike tjenester. Departementet bemerker i den forbindelse at slik tilrettelegging ikke kan innebaere at kontotilbyderen stiller bestemte krav til tilbyderne av kontofullmaktstjenester, utover de pliktene som fo/lger av direktivet. Som beskrevet ovenfor skal tilbyderne av disse tjenestene kunne operere uten noe kontraktsforhold til kundens kontotilbyder, jf. ogsaa fortalen avsnitt 30. Det vil imidlertid bli en detaljert regulering, blant annet gjennom tekniske standarder, av hvordan tilbyderne skal so/rge for sikre lo/sninger. Departementet viser til at enkelte av de norske lo/sningene for innlogging i nettbank mv. skjer via en paaloggingsmekanisme som naermest kan beskrives som kundens <> - den gir full tilgang til nettbank og en rekke offentlige tjenester. Det vil derfor ikke vaere heldig om <> utleveres til en betalingsfullmektig eller opplysningsfullmektig. En lo/sning kan derfor vaere at betalingstjenesteyteren utstyrer kunden med en egen <> med begrenset funksjon, som kan utleveres til en betalingsfullmektig eller opplysningsfullmektig. 4.5.3 Krav til uttrykkelig samtykke for utfo/ring av tjenester som betalingsfullmektig og opplysningsfullmektig 4.5.3.1 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Det fo/lger av artikkel 66 nr. 2 at gjennomfo/ring av tjenester som betalingsfullmektig krever et uttrykkelig samtykke fra kunden: <>. Det fremgaar ikke klart av direktivets ordlyd overfor hvem kunden skal gi sitt uttrykkelige samtykke - betalingsfullmektigen eller kontotilbyderen. Sett i sammenheng med artikkel 64 maa direktivet trolig forstaas slik at det er betalingsfullmektigen som skal innhente et uttrykkelig samtykke fra kunden. Artikkel 64 regulerer samtykke til gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner. Det fo/lger av nr. 2 annet punktum at slikt samtykke kan gis via en betalingsfullmektig, og dermed kreves det forutsetningsvis ikke at kontotilbyderen innhenter samtykke direkte fra kunden. I Sverige og Danmark er det lagt til grunn at artikkel 66 nr. 2 skal forstaas slik at det er betalingsfullmektigen som maa innhente kundens samtykke.11 Det fo/lger av artikkel 67 nr. 2 bokstav a at en opplysningsfullmektig <>. Selv om ordlyden er forskjellig fra artikkel 66 nr. 2, innebaerer bestemmelsene trolig det samme - at opplysningsfullmektigen bare kan opptre paa vegne av kunden med kundens uttrykkelige samtykke. 4.5.3.2 Forslaget Kompetanse til aa representere en annen paa grunnlag av avtale krever etter alminnelige avtalerettslige prinsipper at det foreligger en saerskilt erklaering eller en fullmakt. En fullmakt kan vaere skriftlig eller muntlig, men den maa vaere tilstrekkelig konkret til at det er mulig aa fastslaa grensene for fullmakten. Derfor kan en fullmakt bare i unntakstilfeller stiftes ved konkludent atferd. En fullmakt er en form for <> til aa opptre paa vegne av en annen. Det er derfor mulig at man allerede ved anvendelse av alminnelig avtalerett vil finne at norsk rett er i samsvar med direktivets krav om at en betalingsfullmektig og opplysningsfullmektig bare kan utfo/re sine tjenester paa grunnlag av et uttrykkelig samtykke. Av hensyn til rettslig klarhet foreslaar departementet likevel aa innta kravet om at fullmektigen bare kan opptre paa grunnlag av kundens uttrykkelige samtykke i lovforslaget S: 71. 4.5.4 Tilgang til kundens konto 4.5.4.1 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) I artikkel 68 nr. 5 bestemmes fo/lgende: <> Kontotilbyderen kan altsaa som hovedregel ikke nekte en betalingsfullmektig eller en opplysningsfullmektig tilgang til kundens konto. Dette er en forutsetning for at kunden skal kunne uto/ve sin rett til aa benytte seg av slike tjenester. Fullmektigen skal faa tilgang til kundens konto selv om det ikke foreligger noen avtale mellom fullmektigen og kontotilbyderen, jf. omtalen av dette foran. Det er imidlertid gjort unntak for tilfeller der det foreligger dokumenterte og objektivt begrunnede forhold om fullmektigens <>. Det kan spo/rres om bestemmelsen maa tolkes slik at kontotilbyderen maa ha grunn til aa tro at fullmektigen opptrer uten no/dvendig samtykke fra den aktuelle kunden, eller om det er tilstrekkelig for aa nekte tilgang til kontoen at kontotilbyderen har grunn til aa tro at fullmektigen ved andre anledninger har opptraadt uten no/dvendig samtykke. Den danske og den svenske versjonen av direktivet taler for at det er tilstrekkelig at kontotilbyderen har grunn til aa tro at fullmektigen har handlet uten no/dvendig autorisasjon overfor en hvilken som helst kontoinnehaver, jf. henvisningen til fullmektigens uautoriserte eller svikaktige tilgang til <>. I den engelske spraakversjonen vises det derimot til <>, som tilsier at det maa vaere mistanke om at tilgangen til den aktuelle kontoen er uautorisert. Dersom kontotilbyderen nekter fullmektigen tilgang til betalerens konto, skal betaleren faa begrunnet informasjon om dette. Unntak gjelder dersom slik informasjon innebaerer en sikkerhetsrisiko, eller dersom det vil vaere forbudt etter annen lovgivning. Et eksempel er mistanke om brudd paa hvitvaskingsregle ne. 4.5 4.2 Forslaget Departementet foreslaar aa gjennomfo/re betalingstjenestedirektivet artikkel 68 nr. 5 i lovforslaget S: 71. Departementet antar at alternativet om svikaktig opptreden ikke har selvstendig betydning ved siden av alternativet om uautorisert opptreden. Hvis betalingsfullmektigen eller opplysningsfullmektigen forso/ker aa faa tilgang til kundens konto paa svikaktig grunnlag, vil det no/dvendigvis ikke foreligger et avtalerettslig gyldig samtykke. Departementet forstaar direktivet slik at forhold som kan gi grunn for aa nekte en betalings- eller opplysningsfullmektig tilgang til kundens konto, maa knytte seg til mistanke om at no/dvendig samtykke mangler i dette konkrete tilfellet. En annen sak er at fullmektigens opptreden i andre sammenhenger undertiden kan gi kontotilbyderen grunn til aa tro at fullmektigen opptrer uten no/dvendig samtykke fra kunden i forbindelse med en konkret forespo/rsel om tilgang til konto. Det er imidlertid fo/rst og fremst opp til tilsynsmyndighetene aa so/rge for at akto/rene opptrer i samsvar med regelverket. En kontotilbyder kan derfor ikke bruke nektelse av tilgang til konto som <> overfor en annen betalingstjenesteyter. Manglende samtykke fra kontoinnehaveren foreligger baade dersom betalings- eller opplysningsfullmektigen bevisst opptrer uten kundens samtykke, eller dersom en tredjeperson forso/ker aa faa tilgang til kundens konto via en (uvitende) betalings- eller opplysningsfullmektig. Grunnlaget for mistanken om at samtykke fra kontoinnehaveren mangler, er uten betydning for kontotilbyderens rett til aa nekte tilgang. 4.5.5 Den naermere reguleringen av avtaler om betalingsfullmakt 4.5.5.1 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Ettersom avtaler om betalingsfullmakt er avtaler om betalingstjenester, vil direktivets generelle regler om betalingstjenester og betalingstjenesteytere, herunder de privatrettslige reglene i direktivet avsnitt III og IV, faa anvendelse. Paa samme maate som for kontotilbyderen, kan ogsaa betalingsfullmektigen initiere en betaling paa grunnlag av enten en rammeavtale eller en avtale om en enkeltstaaende betalingstransaksjon med kunden. I hovedsak er betalingsfullmektigen underlagt de samme pliktene overfor kunden som det kontotilbyderen ville ha vaert dersom kunden hadde gitt betalingsordren direkte til kontotilbyderen. For eksempel heter det i artikkel 45 nr. 1 bokstav a om opplysningsplikt ved enkeltstaaende betalingstransaksjoner at betalingstjenesteyteren skal gi en spesifikasjon av de opplysninger eller den entydige identifikasjonskoden som kunden skal bruke <>. Dette er en viderefo/ring av regelen i det fo/rste betalingstjenestedirektivet artikkel 37 nr. 1 bokstav a. Alternativet om initiering av betalingsordren er imidlertid nytt. Kunden skal altsaa faa de samme opplysningene ved enkeltstaaende betalingstransaksjoner uavhengig av om kunden gir betalingsordren direkte til kontotilbyderen eller via en betalingsfullmektig. Dersom oppdraget gis via en betalingsfullmektig, skal denne gi de samme opplysningene til kunden som det kontotilbyderen skulle ha gjort. Tilsvarende justeringer i ordlyden slik at initiering av en betalingstransaksjon likestilles med gjennomfo/ringen av denne, finnes i artikkel 52 nr. 2 bokstav b og c og nr. 5 bokstav e og f. Bestemmelsen gjelder opplysningsplikter i forbindelse med betalingstransaksjoner som er omfattet av en rammeavtale. Paa samme maate som for enkeltstaaende betalingstransaksjoner vil betalingsfullmektigen vaere underlagt samme opplysningsplikter som kontotilbyderen. Videre er iverksetting av en betalingstransaksjon likestilt med gjennomfo/ringen av denne i artikkel 79 nr. 1 om avvisning av betalingsordre. Dersom betalingsfullmektigen avviser aa initiere en betalingstransaksjon, skal kunden blant annet faa opplysninger om begrunnelsen for avvisingen. Samme krav gjelder dersom den kontofo/rende betalingstjenesteyteren avviser aa gjennomfo/re en betalingsordre. Det er imidlertid verken mulig eller hensiktsmessig aa likestille initiering og gjennomfo/ring av en betalingsoppdrag i alle sammenhenger. Betalingsfullmektigen er et ekstra ledd i transaksjonskjeden og er ikke paa noe tidspunkt i besittelse av kundens midler. Paa flere omraader inneholder derfor direktivet en saerskilt regulering av oppdrag om initiering av betalingstransaksjoner. Ved enkeltstaaende betalingstransaksjoner maa betalingsfullmektigen, i tillegg til de alminnelige opplysningspliktene i artikkel 45, oppfylle saerskilte krav til opplysninger til betaleren og betalingsmottakeren etter artikkel 45 nr. 2 og artikkel 46. Betalingsfullmektigen skal blant annet gi kunden en bekreftelse paa at betalingsordren er initiert korrekt hos den kontofo/rende betalingstjenesteyteren, og opplyse om en referanse som gjo/r det mulig for betaleren og betalingsmottakeren aa identifisere transaksjonen. Denne referansen skal betalingsfullmektigen ogsaa stille til raadighet for den kontofo/rende betalingstjenesteyteren, jf. artikkel 47. Artikkel 72 nr. 1 annet avsnitt regulerer betalingsfullmektigens bevisbyrde naar kunden anfo/rer at transaksjonen ikke er autorisert. Betalingsfullmektigen skal baere bevisbyrden for at betalingstransaksjonen innenfor dennes kompetanseomraade var autentifisert, korrekt registrert og ikke rammet av tekniske svikt eller andre feil i tilknytning til den tjenesten som tilbys. Artikkel 73 nr. 3 regulerer kontotilbyderens ansvar for tilbakefo/ring til kunden ved uautoriserte betalingstransaksjoner som er initiert av en betalingsfullmektig, samt forholdet mellom betalingsfullmektigen og den kontofo/rende betalingstjenesteyteren i slike situasjoner. Det er kontotilbyderen som har ansvaret overfor kunden for tilbakefo/ring av belo/pet for den uautoriserte betalingstransaksjonen. Kontotilbyderen kan imidlertid kreve regress fra betalingsfullmektigen. Betalingsfullmektigens ansvar ved manglende, mangelfull eller forsinket gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner er saerskilt regulert i artikkel 90. Paa samme maate som for uautoriserte betalingstransaksjoner er det i disse tilfellene kontotilbyderen som har tilbakebetalingsplikten overfor kunden, med en tilho/rende regressrett overfor betalingsfullmektigen. I artikkel 79 nr. 2 er det presisert at kontotilbyderen ikke kan avvise en betalingstransaksjon fordi den er initiert av en betalingsfullmektig. Artikkel 80 nr. 2 regulerer tidspunktet for tilbakekall av en betalingsordre som er initiert av en betalingsfullmektig. Tilbakekall kan ikke skje etter at betaleren har gitt samtykke til betalingsfullmektigen om initiering av betalingsordren. 4.5.5.2 Forslaget Som beskrevet foran foreslaas det at de nye tredjeparts betalingstjenestene inntas i listen over betalingstjenester i lovforslaget S: 32 annet ledd. Det fo/lger av dette at lovens alminnelige regler om betalingstjenester faar anvendelse. Paa de stedene hvor direktivet eksplisitt likestiller iverksetting og gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner i ordlyden, foreslaas det tilsvarende presiseringer i ordlyden i lovforslaget. Det er videre foreslaatt saerlige regler i enkelte bestemmelser i kapittel 3 i lovforslaget for aa gjennomfo/re den saerskilte reguleringen av avtaler med betalingsfullmektig som er beskrevet foran. 4.5.6 Den naermere reguleringen av avtaler om opplysningsfullmakt 4.5.6.1 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Ytelse av tjenester som opplysningsfullmektig er betalingstjenester i direktivets forstand. Det fo/lger imidlertid av artikkel 33 nr. 2 at reglene i direktivets del III og IV, som er de privatrettslige delene av PSD II, i utgangspunktet ikke faar anvendelse for foretak som kun yter kontoopplysningstjenester. Det er likevel gjort unntak for artikkel 41 om bevisbyrde for oppfyllelse av opplysningsplikter og artikkel 45 og 52 om opplysningsplikt ved henholdsvis enkeltstaaende betalingstransaksjoner og rammeavtaler. I tillegg gjelder artikkel 67, 69 og 95 til 98 <>. Artikkel 67 slaar fast kundens rett til aa benytte seg av kontoopplysningstjenester, jf. foran om dette. Artikkel 69 regulerer kundens forpliktelser i tilknytning til betalingsinstrumenter og personlige sikkerhetsanordninger. Artikkel 95 til 98 gjelder blant annet beskyttelse av personopplysninger, drifts- og sikkerhetsrisiko og autentifikasjon mv. 4.5.6.2 Forslaget Det foreslaas at finansavtalelovens regler om betalingstjenester bare faar anvendelse paa avtaler om opplysningsfullmakt i den utstrekning direktivet krever det, og ellers saa lang bestemmelsene etter sin ordlyd passer. Etter direktivet skal artikkel 67 faa anvendelse paa avtaler om opplysningsfullmakt <>. Bestemmelsen regulerer kundens rett til aa inngaa slike avtaler, og er foreslaatt gjennomfo/rt i lovforslaget S: 31 fo/rste ledd og S: 71. 4.6 Ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner mv. 4.6.1 Innledende bemerkninger Misbruk av konto og betalingsinstrument er regulert i finansavtaleloven S: 35. Det er i utgangspunktet betalingstjenesteyteren som er ansvarlig for uautoriserte betalingstransaksjoner. Det oppstilles imidlertid flere unntak fra dette utgangspunktet som innebaerer at ansvaret i stedet legges paa kunden. Reglene om kundens ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner etter finansavtaleloven S: 35 innebaerer en gjennomfo/ring av det fo/rste betalingstjenestedirektivet artikkel 61. Denne viderefo/res i det reviderte direktivet artikkel 74, men med flere sentrale endringer. Disse omtales naermere i det fo/lgende. 4.6.2 Kundens ansvar for egenandel 4.6.2.1 Gjeldende rett Det fo/lger av det fo/rste betalingstjenestedirektivet artikkel 60 at betaleren i bestemte situasjoner er ansvarlig for en egenandel paa 150 euro. Bestemmelsen er gjennomfo/rt i finansavtaleloven S: 35. Etter denne bestemmelsen svarer kunden med inntil 1.200 kroner ved uautoriserte betalingstransaksjoner. Bestemmelsen er forstaatt slik at det gjelder et objektivt ansvar for egenandelen naar personlig sikkerhetsanordning, for eksempel PIN-kode, er brukt. Dersom betalingsinstrumentet derimot er misbrukt uten at personlig sikkerhetsanordning er brukt, vil kunden ikke vaere ansvarlig for egenandel etter annet ledd. Et eksempel paa dette er netthandel ved bruk av betalingskort der kortnummer, utlo/psdato og aar samt de tre siste sifrene bak paa kortet brukes. 4.62.2 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Reglene om kundens egenandel ved uautoriserte betalingstransaksjoner er vesentlig endret i det reviderte direktivet artikkel 74 nr. 1. Egenandelen er satt ned fra 150 euro til 50 euro, og reguleringen av i hvilke situasjoner kunden skal svare egenandel, er endret. Utgangspunktet etter artikkel 74 nr. 1 er at kunden er ansvarlig for egenandelen naar tapet <>. Det fo/lger av direktivets fortale, avsnitt 71, at formaalet med egenandelen er et o/nske om aa <>. Det er imidlertid gjort unntak fra kundens plikt til aa svare egenandel i tilfeller der <>. Kunden vil heller ikke vaere ansvarlig for egenandel i situasjoner der <>. De nye bestemmelsene innebaerer at kunden er ansvarlig for egenandel i flere tilfeller enn tidligere ettersom det ikke lenger er et vilkaar at PIN-kode eller annen personlig sikkerhetsanordning er benyttet ved den uautoriserte transaksjonen. For eksempel vil misbruk av kortet ved netthandel eller ved bruk paa parkeringsautomater som hovedregel utlo/se en plikt til aa betale egenandel, mens dette tidligere ikke var omfattet av reglene om egenandel. Til gjengjeld er egenandelen lavere, og den er betinget av at kunden kunne oppdage tapet, tyveriet eller den uberettigede tilegnelsen av betalingsinstrumentet. Dersom kunden er utsatt for svindel uten at dette kunne oppdages, for eksempel ved saakalt <>, vil kunden ikke vaere ansvarlig for egenandel. 4.6.23 Forslaget Det er no/dvendig med en endring av finansavtalelovens regler om kundens ansvar for egenandel ved uautoriserte betalingstransaksjoner som fo/lge av artikkel 74 nr. 1 i direktivet. Bestemmelsen foreslaas gjennomfo/rt i S: 64 i lovforslaget. Det foreslaas en egenandel paa 400 kroner. For o/vrig foreslaas det aa legge seg tett opp til direktivets ordlyd ved gjennomfo/ringen. 4.63 Kundens ansvar for tap ved uautoriserte betalingstransaksjoner som skyldes grovt uaktsom eller svikaktig opptreden fra kunden - saerlig om bevisbyrde 4.6.3.1 Gjeldende rett Det fo/lger av finansavtaleloven S: 35 tredje ledd at kunden svarer for hele den uautoriserte transaksjonen dersom tapet skyldes at kunden grovt uaktsomt eller forsettlig har unnlatt aa oppfylle pliktene sine, eller dersom han eller hun har opptraadt svikaktig. Ved bruk av et elektronisk betalingsinstrument, for eksempel et betalingskort, svarer kunden likevel bare med en egenandel paa 12.000 kroner ved grov uaktsomhet. Bestemmelsen innebaerer en gjennomfo/ring av det fo/rste betalingstjenestedirektivet artikkel 61 nr. 2 og 3. Naar kunden har opptraadt grovt uaktsomt, maa han eller hun baere hele tapet eller en egenandel paa 12.000 kroner naar transaksjonen har skjedd ved bruk av et elektronisk betalingsinstrument. Dersom kunden bare har utvist simpel uaktsomhet, er han eller hun derimot i verste fall ansvarlig for egenandelen etter annet ledd (1.200 kroner). Grensen mellom simpel og grov uaktsomhet er dermed av vesentlig betydning. Ofte vil det vaere vanskelig baade for banken og kunden aa bevise hendelsesforlo/pet rundt en uautorisert betalingstransaksjon. Derfor vil det i praksis ha stor betydning hvem av partene som har bevisbyrden. Ved vedtakelsen av finansavtaleloven ble det dro/ftet om man skulle innfo/re en regel som paala institusjonen bevisbyrden for faktiske forhold rundt et misbruk. I Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) uttales det paa side 44: <> Ved gjennomfo/ringen av det fo/rste betalingstjenestedirektivet ble det likevel innfo/rt regler om bevis i finansavtaleloven S: 35 femte ledd. Bestemmelsen gjennomfo/rer det fo/rste betalingstjenestedirektivet artikkel 59. Finansavtaleloven S: 35 femte ledd lyder slik: <> 4.6.3.2 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Reglene om ansvaret for tap som skyldes at kunden har opptraadt grovt uaktsomt eller svikaktig, viderefo/res i det reviderte direktivet artikkel 74 nr. 1 tredje og fjerde avsnitt. Nasjonalstatene kan fortsatt velge aa begrense kundens tap i tilfeller av grov uaktsomhet, jf. artikkel 74 nr. 1 siste avsnitt. Ogsaa reglene om bevisbyrde viderefo/res i artikkel 72. Det er imidlertid gjort en endring paa et vesentlig punkt. Det er inntatt et nytt siste punktum i nr. 2 som slaar fast fo/lgende: <>. I fortalen avsnitt 72 uttales: <> I fortalen forklares altsaa regelen om bevisbyrde med at det er vanskelig for kunden aa fremlegge bevis i tilfeller der betalingsinstrumentet ikke er brukt ved salgsstedet. Bestemmelsen i artikkel 74 nr. 2 siste punktum er imidlertid ikke begrenset til aa gjelde tilfeller av misbruk der betalingsinstrumentet ikke er til stede paa salgsstedet. Slik bestemmelsen er formulert, gjelder den generelt. 4.6.33 Forslaget Departementet foreslaar aa viderefo/re egenandelen paa 12.000 kroner naar betalingstransaksjonen har skjedd ved bruk av et elektronisk betalingsinstrument, og kunden har opptraadt grovt uaktsomt, jf. lovforslaget S: 64 tredje ledd. Naar det gjelder kravene til bevisbyrde, foreslaas det visse endringer for aa oppfylle direktivets krav, jf. lovforslaget S: 7 tredje ledd. Det foreslaas inntatt et tredje punktum som uttrykkelig paapeker at det er betalingstjenesteyteren som maa paavise at kunden har opptraadt svikaktig eller grovt uaktsomt, jf. direktivet artikkel 72 nr. 2 siste punktum. Finansklagenemnda Bank har i en rekke saker lagt til grunn at der et betalingskort er brukt med PIN-kode, er det i seg selv tilstrekkelig til aa slaa fast at det er mest sannsynlig at kunden har oppbevart PIN-koden sammen med kortet og fo/lgelig opptraadt grovt uaktsomt. Dette har medfo/rt at de fleste av klagene til Finansklagenemnda Bank der kunden hevder at kortet er misbrukt, har resultert i at betalingstjenesteyteren har faatt medhold. Det er vanskelig for kunden aa bevise at PIN-koden ikke har vaert oppbevart i naerheten av kortet, eller aa forklare hvordan uvedkommende eventuelt kan ha faatt tak i koden. Departementet legger til grunn at den nye utformingen av reglene i artikkel 72 er til hinder for en fortsettelse av denne praksisen. Direktivet innebaerer at betalingstjenesteyteren maa bevise at kunden har opptraadt grovt uaktsomt. I denne sammenhengen kan det antakelig ikke vaere tilstrekkelig at betalingstjenesteyteren viser til at PIN-koden for kortet er brukt. Dette er neppe et tilstrekkelig bevis for at kunden har nedtegnet koden sammen med kortet, og dermed at han eller hun har handlet grovt uaktsomt. Det kan vaere flere andre forklaringer paa at kortet er brukt med PIN-kode. Det vil selvsagt ofte vaere vanskelig for tjenesteyteren aa paavise at kunden har handlet paa bestemte maater. Naar direktivet likevel legger bevisbyrden paa betalingstjenesteyteren, har det sammenheng med at dette er no/dvendig for aa o/ke sikkerheten ved bruk av betalingskort. Regelen gir betalingstjenesteyteren et insitament til aa forebygge svindel og generelt o/ke sikkerheten ved kortbetalinger. 4.6.4 Tilbakefo/ring og prosessbyrde ved paastand om uautorisert betalingstransaksjon 4.6.4.1 Gjeldende rett Det fo/lger av finansavtaleloven S: 37 at dersom kunden bestrider aa ha ansvar for en uautorisert betalingstransaksjon, skal betalingstjenesteyteren straks tilbakefo/re belo/pet. Bestemmelsen innebaerer en gjennomfo/ring av det fo/rste betalingstjenestedirektivet artikkel 60. I annet ledd er det oppstilt to unntak fra plikten til straks aa tilbakefo/re belo/pet. For det fo/rste gjelder plikten ikke dersom kunden skriftlig har erkjent ansvar for betalingstransaksjonen. For det andre kan betalingstjenesteyteren velge aa ta ut so/ksmaal eller bringe saken inn for utenrettsligrettslig tvistelo/sningsordning. Slikt so/ksmaal eller klage maa vaere tatt ut innen fire uker fra mottakelsen av skriftlig innsigelse fra kunden paa den aktuelle transaksjonen. Disse unntakene fra betalingstjenesteyterens plikt til straks aa tilbakebetale belo/pet for den paastaatt uautoriserte transaksjonen er rent nasjonale regler som fantes i finansavtaleloven ogsaa fo/r innfo/ringen av det fo/rste betalingstjenestedirektivet. I forarbeidene ble det dro/ftet om det ville vaere i strid med direktivet aa viderefo/re disse unntakene fra institusjonens plikt til umiddelbar tilbakefo/ring. I delrapport til Finansdepartementet fra arbeidsgruppen for betalingstjenestedirektivet (<> Paa denne bakgrunn ble regelen om prosessbyrde i finansavtaleloven S: 37 beholdt. 4.6.4.2 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Bestemmelsen om tilbakebetaling i det fo/rste betalingstjenestedirektivet artikkel 60 viderefo/res i det reviderte direktivet artikkel 73, men med flere endringer. Tidsfristen for tilbakebetalingen i artikkel 73 nr. 1 presiseres slik at betalingstjenesteyteren plikter aa tilbakebetale det aktuelle belo/pet <>. Betalingstjenesteyterens plikt til straks aa tilbakefo/re belo/pet gjelder <>. Videre er det inntatt en ny bestemmelse i artikkel 73 nr. 2. Bestemmelsen gjelder plikten til tilbakebetaling naar en betalingsfullmektig har vaert involvert i transaksjonen. Det slaas fast at den kontofo/rende betalingstjenesteyteren ogsaa i slike situasjoner har en plikt til straks aa tilbakebetale belo/pet til kundens konto. Samtidig oppstilles det en regressrett. Paa kontotilbyderens anmodning skal betalingsfullmektigen straks holde denne skadeslo/s. 4.6.43 Forslage t Departementet legger til grunn at det er no/dvendig med en lovendring for aa gjennomfo/re regelen om tilbakebetaling ved uautoriserte betalingstransaksjoner i artikkel 73. Regelen i gjeldende S: 37 foreslaas viderefo/rt med enkelte endringer i lovforslaget S: 65. Det foreslaas at presiseringen av at tilbakebetaling skal skje senest innen utgangen av den paafo/lgende virkedagen, inntas i lovens ordlyd. Videre maa det tas stilling til hvilken <> som skal ta imot betalingstjenesteyterens skriftlige underretning om mistanke om kundens svikaktige opptreden. Denne formuleringen er ny i det reviderte direktivet. Det er noe uklart hva som ligger i henvisningen til den <>. Det kan spo/rres om man med dette sikter til den myndigheten som har tilsynsansvaret med oppfyllelse av direktivet. For norsk retts vedkommende vil det i saa fall vaere Finanstilsynet og eventuelt Forbrukerombudet. I SOU 2016: 53 side 268 er det foreslaatt at regelen skal gjennomfo/res ved at tjenesteyteren paalegges en plikt til aa rapportere til Finansinspeksjonen. Som argument mot en lo/sning som gaar ut paa at betalingstjenesteyteren skal gi melding om mistanke om svikaktig opptreden fra kundens side til Finanstilsynet, kan det anfo/res at Finanstilsynet fo/rer tilsyn med foretakene, ikke med kundene. Det organet som har tilsynsmyndighet med overholdelse av pliktene etter direktivet, omtales som den <>, jf. artikkel 99. Naar det i artikkel 73 vises til den <>, er det naerliggende aa anta at nasjonalstatene i denne sammenhengen kan velge en annen myndighet enn tilsynsmyndigheten. Dersom meldingen fra betalingstjenesteyteren skal ha en praktisk betydning, maa den sendes til et organ som har kompetanse til aa ta stiling til kundens opptreden og de rettslige konsekvensene av denne for betalingstjenesteyterens tilbakebetalingsplikt. For norsk retts vedkommende er det enten de ordinaere domstolene eller et utenrettslig tvistelo/sningsorgan. Dermed fremstaar den lo/sningen som allerede fo/lger av finansavtaleloven S: 37 annet ledd bokstav a, det vil si at betalingstjenesteyterens tilbakebetalingsplikt ikke gjelder dersom betalingstjenesteyteren innen fire uker har anlagt so/ksmaal eller bragt saken inn for en utenrettslig tvistelo/sningsordning, i hovedsak aa vaere i overensstemmelse med direktivets krav. Betalingstjenestedirektivet oppstiller ingen konkret frist for betalingstjenesteyterens plikt til skriftlig aa underrette relevant nasjonal myndighet. Det antas at nasjonalstatene kan innfo/re eller beholde regler som konkretiserer den praktiske gjennomfo/ringen av direktivets krav. Dermed legges det til grunn at fireukersfristene i gjeldende S: 37 annet ledd bokstav b og tredje ledd kan viderefo/res. I finansavtaleloven S: 37 annet ledd bokstav b er betalingstjenesteyterens adgang til aa velge aa ta ut so/ksmaal eller klage, og aa dermed unngaa plikten til umiddelbar tilbakebetaling, ubetinget. Betalingstjenesteyteren staar fritt til aa velge aa betale tilbake belo/pet straks, eller aa ta ut so/ksmaal eller klage innen fire uker. Etter direktivet er imidlertid adgangen til ikke aa betale tilbake straks snevrere. Det er bare dersom betalingstjenesteyteren har <> at den kan unnlate aa betale tilbake kan unnlate aa betale tilbake straks. Det foreslaas derfor aa gjo/re betalingstjenesteyterens adgang til aa unnlate tilbakebetaling tilsvarende betinget av en <>, jf. lovforslaget S: 65 annet ledd. Det foreslaas videre at betalingstjenesteyteren skal svare forsinkelsesrenter for belo/pet dersom disse vilkaarene ikke er oppfylt. Direktivets lo/sning innebaerer at betalingstjenesteyteren kan ha en plikt til aa tilbakefo/re belo/pet til kundens konto selv om det er kunden som er ansvarlig for tapet etter reglene i artikkel 74. Betalingstjenesteyteren har en plikt til aa tilbakebetale belo/pet i alle tilfeller der det ikke foreligger rimelige grunner til aa ha mistanke om svik fra kundens side. I tilfeller der betalingstjenesteyteren for eksempel har rimelige grunner til aa mistenke at kunden grovt uaktsomt har forso/mt sine plikter, maa belo/pet uansett tilbakefo/res til kundens konto. Det er imidlertid mulig aa ta rettslige skritt for aa kreve disse pengene tilbake dersom det er grunnlag for aa hevde at den uautoriserte transaksjonen er kundens ansvar. Etter gjeldende S: 37 annet ledd bokstav a gjelder betalingstjenesteyterens plikt til aa tilbakebetale belo/pet for den paastaatte uautoriserte betalingstransaksjonen heller ikke dersom <>. Bestemmelsen anses aa vaere overflo/dig, og foreslaas slo/yfet. S: 37 regulerer tilfeller der kunden bestrider aa ha ansvar for en uautorisert betalingstransaksjon. I en slik situasjon fremstaar det lite praktisk at kunden skriftlig erkjenner aa ha ansvaret for betalingstransaksjonen. Hvis kunden likevel skulle gjo/re det, faar plikten etter S: 37 fo/rste ledd om aa tilbakefo/re belo/pet ikke anvendelse. Denne plikten gjelder naar kunden bestrider aa ha ansvar for en uautorisert betalingstransaksjon. Dette er ikke tilfelle hvis kunden erkjenner ansvar. 4.6.5 Reklamasjon 4.6.5.1 Gjeldende rett Finansavtaleloven S: 37 har som nevnt regler om krav om tilbakefo/ring ved kundens paastand om uautorisert betalingstransaksjon. Det fo/lger av fo/rste ledd i bestemmelsen at betalingstjenesteyterens plikt til tilbakebetaling forutsetter at kunden <>. Praksis fra Finansklagenemnda Bank viser at det har vaert uklarhet om forstaaelsen av bestemmelsen, og det kan vaere behov for en avklaring. Et tolkningsalternativ er at bestemmelsen gir uttrykk for en alminnelig reklamasjonsregel, slik at kundens krav paa tilbakebetaling gaar tapt dersom det ikke reklameres innen fristen. Et annet tolkningsalternativ er at oversittelse av fristen bare medfo/rer at prosessbyrden likevel ikke paahviler betalingstjenesteyteren. Fristen er etter dette tolkningsalternativet ikke en reklamasjonsfrist som medfo/rer bortfall av det underliggende kravet, men kun en frist for aa gjo/re gjeldende at finansinstitusjonen maa baere prosessbyrden. 4.65.2 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Det fo/lger av direktivet artikkel 71: <> Bestemmelsen innebaerer en viderefo/ring av det fo/rste betalingstjenestedirektivet artikkel 58. Det fo/lger klart av direktivets ordlyd at bestemmelsen er en reklamasjonsfrist som innebaerer at kundens krav faller bort dersom fristen oversittes. Fristen gjelder for krav som springer ut av en uautorisert betalingstransaksjon, men ogsaa krav som fo/lge av manglende, mangelfull eller forsinket gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner, jf. artikkel 89. 4.6.53 Forslaget Det er som nevnt et krav etter direktivet at nasjonal rett skal fastsette en materiell reklamasjonsfrist for krav som fo/lge av en uautorisert betalingstransaksjon. For aa klargjo/re den norske rettstilstanden foreslaas det at gjeldende S: 37 i finansavtaleloven deles i to. I lovforslaget regulerer S: 68 fo/rste ledd reklamasjon, mens tilbakefo/ring og prosessbyrde foreslaas regulert i lovforslaget S: 65. Reklamasjonsfristen skal etter direktivet begynne aa lo/pe fra kunden fikk faktisk kunnskap om en uautorisert betalingstransaksjon. Ordlyden i finansavtaleloven S: 37 er at fristen lo/per fra kunden ble eller <>. Dette er ikke i traad verken med det gjeldende eller det reviderte betalingstjenestedirektivet. Det foreslaas derfor aa slo/yfe alternativet om friststart fra kunden <>. 4.6.6 Betalingstjenesteyterens ansvar for sviktende sikkerhet, mangelfull kundeidentifisering mv. 4.6.6.1 Gjeldende rett Det fo/lger av finansavtaleloven S: 43 at kunden baerer risikoen for at den unike identifikasjonskoden som oppgis i betalingsordren, er korrekt. Dersom kunden for eksempel taster inn feil kontonummer ved en betalingsoverfo/ring, kan betalingstjenesteyteren ikke gjo/res ansvarlig. Dette gjelder selv om kunden har oppgitt motstridende informasjon, for eksempel slik at navnet paa betalingsmottakeren ikke stemmer overens med kontonummeret som oppgis. Overfo/ring til det kontonummeret som er oppgitt, medfo/rer ikke ansvar for betalingstjenesteyteren. Bestemmelsen gjennomfo/rer artikkel 74 i det fo/rste betalingstjenestedirektivet. 4.6.6.2 Betalingstjenestedirektivet (PSD II) Betalingstjenestedirektivet oppstiller i artikkel 97 krav om at medlemsstatene sikrer at en betalingstjenesteyter anvender saakalt sterk kundeidentifikasjon i en rekke situasjoner. Kravene til sterk kundeidentifikasjon er nye i det reviderte direktivet. Sterk kundeidentifikasjon er definert slik i artikkel 4 nr. 30: <>. Bakgrunnen for kravene til sterk kundeidentifikasjon fremgaar av direktivets fortale avsnitt 95, hvor det blant annet heter: <> Kravene til aa bruke sterk kundeidentifikasjon fremgaar av artikkel 97. Det fo/lger videre av artikkel 98 at Den europeiske bankmyndigheten EBA skal utarbeide tekniske standarder for det naermere innholdet av kravet til autentifikasjon og sikker kommunikasjon. Innholdet i kravet til sterk kundeidentifikasjon er naermere beskrevet i ho/ringsnotatet fra Finanstilsynet (sendt paa ho/ring fra Finansdepartementet 28. april 2017) om gjennomfo/ring av de offentligrettslige sidene av direktivet. Kravene har imidlertid en side ogsaa mot de privatrettslige sidene av direktivet idet artikkel 74 nr. 2 slaar fast at <<[s]aafremt betalerens betalingstjenesteudbyder ikke kraever staerk kundeautentifikation, baerer betaleren ikke eventuelle o/konomiske tab, med mindre betaleren har handlet svigagtigt>>. Bestemmelsen er uklar, og reiser flere problemstillinger i forbindelse med gjennomfo/ringen i norsk rett. Bestemmelsen synes aa innebaere at betalingstjenesteyteren, naar det ikke kreves sterkt kundeidentifikasjon, baerer hele ansvaret for tapet, ogsaa dersom kunden grovt uaktsomt eller forsettlig har unnlatt aa oppfylle sine plikter. Det er uklart om det stilles krav til aarsakssammenheng mellom kundens tap og fravaer av krav til sterk kundeidentifikasjon. Det heter videre i annet punktum i artikkel 74 nr. 2: <> Bestemmelsen slaar fast en regressrett for betalerens betalingstjenesteyter mot betalingsmottakeren eller dennes betalingstjenesteyter. Det er uklart hvordan regelen i artikkel 74 nr. 2 forholder seg til plikten til aa anvende sterk kundeidentifikasjon etter artikkel 97. Det kan spo/rres om ansvaret for manglende bruk eller godtakelse av sterk kundeidentifikasjon bare gjelder i tilfeller der det er paakrevet etter artikkel 97 aa anvende slike sikkerhetstiltak. EBA synes aa ha lagt dette til grunn i <> om kravene til sterkt kundeautentifikasjon.12 EBA uttaler paa side 9: <> 4.6.63 Forslaget Det foreslaas aa innta en bestemmelse i lovforslaget S: 64 fjerde ledd bokstav c om betalingstjenesteyterens ansvar ved brudd paa kravene til sterk kundeidentifikasjon. 4.6.7 Saerlig om feilaktig belastning av konto og erstatning for manglende sikkerhet i nettbaserte betalingstjenester Det fo/lger av finansavtaleloven S: 32 at hvis kontotilbyderen ved en feil har belastet en konto, skal kontotilbyderen uten ugrunnet opphold godskrive kontoen for det tilsvarende belo/pet. Kontotilbyderen plikter uten hensyn til skyld aa erstatte rentetap og annet direkte tap som er oppstaatt ved den feilaktige belastningen. For indirekte tap svarer institusjonen etter alminnelige erstatningsregler. Bestemmelsen er saernorsk. Det foreslaas aa oppheve bestemmelsen. Det kan vanskelig tenkes en feilaktig belastning av en konto som ikke skyldes enten en uautorisert betalingstransaksjon eller en manglende, mangelfull eller forsinket gjennomfo/ring av en betalingstransaksjon. Regelen er derfor dekket av bestemmelsene om dette. Gjeldende S: 43 a gir regler om ansvar ved manglende sikkerhet i nettbaserte betalingstjenester. Bestemmelsen skal blant annet gi tjenesteytere incentiv til aa designe tjenestene slik at man reduserer risikoen for at en transaksjon faar et annet innhold enn tilsiktet fra betaleren side. Et eksempel er at feltet for angivelse av kontonummer inneholder kontrollfunksjoner som ikke lar kunden taste inn flere siffer enn hva et kontonummer bestaar i. Et annet eksempel kan vaere krav til datoformatering som forhindrer at kunden legger inn feil dato - dersom kunden for eksempel angir maaned fo/r dag og ikke motsatt. Det vises for o/vrig til de foreslaatte reglene som er omtalt i punkt 4.6 som innebaerer at kunden skal verifisere transaksjonen til et gitt kontonummer. For kundene vil dermed de fleste tilfeller av feiltasting av kontonummer som leder til at belo/p overfo/res til feil mottaker, kunne unngaas. For o/vrig vises det til at krav til hvordan tjenesteyteren bo/r utforme eller designe sine tjenester for i sto/rst mulig grad aa forhindre at kundene gir samtykke til noe annet enn det som er tilsiktet, bo/r gjelde generelt. Lovforslaget innebaerer derfor en viderefo/ring av kravet i en mer generell form i lovforslaget S: 4 fo/rste ledd, jf. S: 11. Hva som vil utgjo/re en faglig forsvarlig utforming av tjenesten, vil kunne bli vurdert annerledes for kontoavtaler som saerskilt retter seg mot mindreaarige, enn for kontoavtaler som retter seg mot profesjonelle kunder. Regelen vil ogsaa faa anvendelse paa avtaler etter lovforslaget kapittel 4 og 5, og dessuten kunne gjo/res gjeldende overfor et oppdragsforetak eller en kontraktsmedhjelper. Dersom kreditt utbetales i henhold til kredittavtalen, men opplysninger om hvem kreditten skal utbetales til har faatt et annet innhold enn tilsiktet, samtidig som at for eksempel finansmegleren kunne ha designet utformingen av kredittavtalen paa en maate som ville ha forhindret dette, kan finansmegleren gjo/res ansvarlig etter lovforslaget S: 4 fo/rste ledd, jf. S:S: 11 og 12. 4.7 Dekning av rentetap naar kunden har rett til tilbakebetaling 4.7.1 Gjeldende rett Betaleren kan ha rett til tilbakebetaling av belastet belo/p i flere situasjoner, herunder ved uautoriserte betalingstransaksjoner, jf. gjeldende S: 37, og naar en betalingstransaksjon ikke er gjennomfo/rt korrekt, jf. gjeldende S: 40. Betaleren har ogsaa rett til tilbakebetaling hvis institusjonen ved en feil har belastet kontoen, jf. S: 32, eller dersom betalingstransaksjonen er initiert av betalingsmottakeren og eksakt belo/p ikke er godkjent, jf. S: 33 a. Det fo/rste betalingstjenestedirektivet har ikke regler som uttrykkelig slaar fast at kunden i disse tilfellene har rett til dekning av rentetap for perioden da kontoen feilaktig var belastet. Flere av de norske reglene om tilbakebetaling innebaerer likevel at betalingstjenesteyteren i disse tilfellene har en plikt til aa dekke kundens rentetap. Det fo/lger saaledes av S: 37 om tilbakebetaling ved uautoriserte betalingstransaksjoner at betalingstjenesteyteren skal <>. Tilsvarende plikt til aa erstatte rentetapet finnes i S: 40 tredje ledd om betalingstjenesteyterens ansvar for betalingstransaksjoner som ikke er gjennomfo/rt korrekt. 4.7.2 Betalingstj enestedirektivet (PSD II) I fortalen til det reviderte betalingstjenestedirektivet heter det: <> Det heter videre i avsnitt 86: <> Dette er fulgt opp ved en rekke nye bestemmelser om fastsettelse av valo/rdatoen i tilfeller der betalingstjenesteyteren har en plikt til tilbakebetaling paa ulike grunnlag. I artikkel 73 om betalingstjenesteyterens ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner er det inntatt et nytt siste punktum i nr. 1, hvor det slaas fast en plikt til aa sikre <>. Tilsvarende formuleringer er inntatt i artikkel 76 nr. 1 tredje avsnitt siste punktum om tilbakebetaling av betalingstransaksjoner initiert av betalingsmottakeren, og syv steder i artikkel 89 om betalingstjenesteyterens ansvar ved manglende, mangelfull eller forsinket gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner. 4.7.3 Forslaget Kravene etter direktivet til aa sikre at valo/rdatoen for kreditering av betalingskonto senest er datoen hvor belo/pet ble debitert, er i stor grad allerede gjennomfo/rt i norsk rett ved en rett til kompensasjon for rentetap fra belastningstidspunktet. Departementet legger til grunn at kravet til fastsettelse av valo/rdato i artikkel 73 er ivaretatt i norsk rett i gjeldende S: 37 tredje ledd ved at betalingstjenesteyteren er paalagt en plikt til aa erstatte kundens tap fra belastningstidspunktet. Paa tilsvarende maate er de ulike kravene til valo/rdato i direktivet artikkel 89 om betalingstjenesteyterens ansvar ved betalingstransaksjoner som ikke gjennomfo/res korrekt, ivaretatt ved regelen i finansavtaleloven S: 40 tredje ledd som paalegger betalingstjenesteyteren aa dekke kundens rentetap. Tilbakebetaling i tilfeller der betalingstransaksjonen er initiert av betalingsmottakeren og betaleren ikke har samtykket i det eksakte belo/pet for transaksjonen, er regulert i finansavtaleloven S: 33 a. Til forskjell fra S:S: 37 og 40 oppstilles det ikke et uttrykkelig krav til aa dekke kundens rentetap etter S: 33 a, selv om dette muligens kan innfortolkes i kravet til aa tilbakebetale <>. Det foreslaas aa presisere i lovteksten at betalingstjenesteyteren har en plikt til aa dekke kundens rentetap ogsaa i disse tilfellene, se lovforslaget S: 59. Lovforslaget er utformet slik at begrepene <> og <>, jf. gjeldende S: 27, ikke foreslaas viderefo/rt. Det vises til den omformulerte bestemmelsen i lovforslaget S: 52. 4.8 Adgang til aa reservere et belo/p paa kundens konto 4.8.1 Gjeldende rett Det har vaert vanlig praksis at betalingsmottakere i visse situasjoner reserverer et belo/p paa betalerens konto fo/r selve betalingstransaksjonen gjennomfo/res. Dette gjelder typisk i tilfeller der det er inngaatt en avtale mellom betaleren og betalingsmottakeren, men hvor det no/yaktige transaksjonsbelo/pet ikke er kjent paa tidspunktet for avtaleinngaaelsen. For eksempel har det vaert vanlig at hoteller reserverer et ekstra belo/p til dekning av eventuell bruk av minibar, romservice eller lignende ved innsjekking. Betalerens konto blir i disse tilfellene ikke belastet fo/r ved utsjekking, men i mellomtiden er det reserverte belo/pet ikke tilgjengelig paa kontoen. I tilfeller der tilleggsbelo/pet som reserveres, er betydelig, kan det skape likviditetsproblemer for betaleren. Naar betalingstransaksjonen gjennomfo/res, frigis det reserverte belo/pet, men dette kan ta noe tid. Ettersom det faktisk belastede belo/pet kan bli utilgjengelig for kunden fo/r det reserverte belo/pet frigis, kan kunden i en kortere periode oppleve at et belo/p paa kontoen er belastet, samtidig med at et annet belo/p er reservert, selv om belo/pene gjelder samme betalingstransaksjon. Slike forhold er ikke regulert i det fo/rste betalingstjenestedirektivet eller i norsk rett for o/vrig. Dermed gjelder det i utgangspunktet avtalefrihet med hensyn til reservasjon av belo/p paa betalerens konto i forbindelse med et mulig betalingsoppgjo/r. 4.8.2 Betalingstj enestedirektivet (PSD II) I direktivets fortale avsnitt 75 fremgaar fo/lgende: <> Direktivet regulerer betalingstransaksjoner der transaksjonsbelo/pet ikke er kjent paa forhaand, i artikkel 75. Bestemmelsen innebaerer at betaleren maa samtykke til det presise belo/pet som skal reserveres. Videre stilles det krav om at det reserverte belo/pet skal frigis paa kontoen uten uno/dig forsinkelse etter mottakelse av opplysningene om det presise belo/pet, og senest umiddelbart etter mottakelse av betalingsordren. Ogsaa artikkel 65 bero/rer betalingstjenesteyterens adgang til aa reservere midler paa kundens konto. Bestemmelsen regulerer i hovedsak forholdet mellom kontotilbyderen og kortutstederen ved gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner, og er naermere beskrevet i Finanstilsynets ho/ringsnotat som ble sendt paa ho/ring ved Finansdepartementets brev 28. april 2017. Bestemmelsen oppstiller en plikt for kontotilbyderen til aa bekrefte eller avkrefte overfor kortutstederen at et belo/p som er no/dvendig for aa gjennomfo/re en kortbasert betalingstransaksjon, er tilgjengelig paa kundens konto. Kunden skal ha gitt uttrykkelig samtykke til at kontotilbyderen kan besvare slike forespo/rsler fra kortutstederen. Det fo/lger av artikkel 65 nr. 4 at kontotilbyderen ikke skal reservere midler paa kundens konto som fo/lge av en slik forespo/rsel fra kortutstederen. 4.83 Forslaget Det foreslaas aa gjennomfo/re direktivets regler om adgangen til aa reservere et belo/p paa kundens konto i lovforslaget S: 47 annet ledd. 4.9 Sto/nads og velferdsytelser 4.9.1 Gjeldende rett Finansavtaleloven har i dag ingen saerskilt regulering av betalingskort underlagt visse restriksjoner ved utbetaling av sto/nader av velferdsmessig eller sosial karakter. 4.9.2 Betalingstj enestedirektivet Som nevnt i punkt 4.1.2 angir PSD II i artikkel 3 bokstav k tredje alternativ et nytt unntak fra direktivet sammenlignet med det fo/rste direktivet. Direktivet skal naa ikke omfatte tjenester som er basert paa et spesifikt betalingsinstrument som bare kan benyttes paa en begrenset maate paa betingelse av at - betalingsinstrumentet bare er gyldig i en medlemsstat - betalingsinstrumentet utstedes paa forespo/rsel av en virksomhet eller et organ for offentlige myndigheter - betalingsinstrumentet er regulert av nasjonal eller regional offentlig myndighet - formaalet er aa ivareta spesifikke sosiale eller skatterelaterte formaal - hensikten er tilegnelse av spesifikke varer eller tjenester fra en leverando/r paa grunnlag av en kommersiell avtale med utstederen. Etter samme bestemmelses fo/rste alternativ faller ogsaa betalingsinstrument som er beregnet paa innkjo/p begrenset til utstederens forretningslokale eller innenfor et begrenset nettverk av leverando/rer paa grunnlag av en kommersiell avtale med utstederen utenfor direktivet. Etter det andre alternativet faller betalingsinstrumenter som bare kan benyttes til innkjo/p av et svaert begrenset utvalg av varer eller tjenester, utenfor. 4.9.3 Forslaget Det nye unntaket i artikkel 3 bokstav k har store likhetstrekk med alminnelige betalingskort naar det gjelder bruksmaaten. De begrensinger som gjelder for bruksmaaten, er at de kun skal kunne anvendes i en enkelt medlemsstat, og at det maa gjelde begrensinger i hvilke typer varer eller tjenester det kan benyttes til. Det tredje unntaket vil kunne vaere saerlig nyttig i tilfeller der det ikke anses som aktuelt eller formaalstjenlig at en kontantytelse skal kunne disponeres helt fritt - men for o/vrig kunne benyttes som et alminnelig betalingskort. Et eksempel kan her vaere betalingskort, enten personlig eller upersonlig, som kun kan benyttes til kjo/p av varer eller tjenester i Norge i begrenset omfang. Sosialtjenesteloven S: 21 aapner for at o/konomisk sto/nad kan gis i form av varer eller tjenester. Gjeldede rundskriv lyder i punkt 4.21.2.5 O/konomisk sto/nad i form av varer og tjenester: <> Unntaket aapner for at sto/nad til varer og tjenester kan gis i form av et betalingskort med et belo/p som benyttes mer eller mindre som et ordinaert betalingskort, men som ikke gir mulighet for kontantuttak eller betaling utenfor terminal (for eksempel over internett) eller hos betalingsmottakere som selger visse typer av varer eller tjenester (for eksempel pengespill eller alkohol). Et slikt instrument vil heller ikke kunne benyttes til betalinger utenfor Norge. Det kan vaere personlig, helt anonymt eller delvis anonymt, for eksempel slik at identiteten er kjent bare for NAV-kontoret som har utlevert kortet. Et annet eksempel kan vaere et personlig betalingsinstrument utgitt av en ordinaer bank eller annen betalingstjenesteyter med tilho/rende konto. Restriksjonene kan for eksempel gaa ut paa at muligheten for aa ta ut kontanter er begrenset, eller at kortet er sperret for netthandel. En annen mulig restriksjon kan vaere at innbetaling av midler til den aktuelle kontoen bare kan gjo/res av et bestemt organ eller en bestemt virksomhet. Med en slik restriksjon kan det vaere mulig aa utstede betalingsinstrumentet til personer som ellers ikke kan faa vanlig betalingskort paa grunn av regler i hvitvaskingsloven, slik som for eksempel en asylso/ker uten id-papirer. Departementet ber om innspill fra ho/ringsinstansene om behovet for regler om slike betalingskort. I lovforslaget S: 72 er det inntatt en hjemmel til aa gi regler i forskrift om denne formen for betalingskort. 5 Kredittavtaler - kapittel 4 i lovforslaget 5.1 Om lovforslaget kapittel 4 Gjeldende finansavtalelov kapittel 3 om kredittavtaler mv. foreslaas revidert, jf. lovforslagets kapittel 4 om kredittavtaler. Det vises for o/vrig til ho/ringsnotatet punkt 1.3 for en naermere redegjo/relse for struktureringen av kapitlet. Kredittavtaler kan komme i mange variasjoner baade naar det gjelder formaal og bruk. Mange kredittavtaler i forbrukermarkedet er saakalte kredittkontoavtaler, noe som vil si at kunden disponerer en rammekreditt paa en konto. Kontokreditt kan ogsaa vaere et regulaert nedbetalingslaan, slik tilfellet er for mange boliglaan og forbrukslaan. I slike tilfeller vil lovforslagets kapittel 3 regulere kontodelen av finansavtalen, mens lovforslaget kapittel 4 vil supplere kontoavtalen med saerlige regler for kredittdelen av finansavtalen. Av denne grunn bo/r reglene i de to kapitlene harmoniserer godt med hverandre. Det gaar dermed et skille mellom de kredittavtalene som forvaltes paa en konto, og de kredittavtalene som ikke forvaltes paa en konto. I hovedsak bygger lovforslaget paa at reglene om kontoavtaler anvendes tilsvarende saa langt de passer paa kredittavtaler som ikke er tilknyttet en konto. Et eksempel paa en slik kredittavtale kan vaere en selger (som ikke samtidig er en betalingstjenesteyter) som lar kunden kjo/pe en vare paa kreditt med nedbetaling i et bestemt antall avdrag. Et annet viktig skille gaar mellom de kredittavtalene som er sikret ved en form for sikkerhet, og de usikrede kredittene. I en saerstilling staar her boliglaan sikret med pant i fast eiendom. Slike kredittavtaler er svaert vanlige, og de staar i en saerskilling paa grunn av den samlede risiko de innebaerer for den enkelte husholdning og for samfunnet. 5.2 Virkeomraade 5.2.1 Gjeldende rett Virkeomraadet for dagens kapittel 3 ser en fo/rst naar S: 44 leses i lys av definisjonen i S: 44 a bokstav e samt definisjoner og virkeomraade angitt i gjeldende i S: 1. Gjeldende S: 44 annet til syvende ledd inneholder saerregulering for en rekke ulike kredittavtaler. I tillegg har de enkelte bestemmelsene i kapittel 3 saerskilte regler om virkeomraade, ofte markert ved aa skille mellom <> paa den ene siden og <> paa den andre siden. S: 2 annet ledd tredje punktum slaar fast at bestemmelsene i <>. Trolig kan et slikt preseptorisk vern bare gjo/res gjeldende saafremt kredittyteren er en <> - med unntak for S:S: 52, 53 og 54 a, jf. gjeldende S: 1 femte ledd annet punktum. 5.2.2 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) CCD artikkel 2 og MCD artikkel 3 gir regler om direktivenes virkeomraade. Det vises til fremstillingen i Prop. 65 L (2009-2010) kapittel 4 for en naermere redegjo/relse for CCDs virkeomraade. MCD angir i artikkel 3 nr. 1 at direktivet gjelder for a) kredittavtaler som er sikret enten ved pant eller annen tilsvarende sikkerhetsstillelse som benyttes i en EO/S-stat i forbindelse med fast eiendom til boligformaal, eller som er sikret ved en rettighet knyttet til fast eiendom til boligformaal, og b) kredittavtaler som har til formaal aa erverve eller bevare eiendomsrett til grunnarealer eller til eksisterende eller prosjekterte bygninger. I artikkel 3 nr. 2 gis en liste med seks unntak fra virkeomraadet. Disse er: kredittavtaler som har til formaal aa frigjo/re kapital, for eksempel i fast eiendom, kreditt ytt til egne ansatte, kreditt i form av overtrekk som ikke overstiger en maaned, kredittavtaler som er et resultat av rettsforlik, og betalingsutsettelse som ikke faller inn under artikkel 3 nr. 1 bokstav a nevnt ovenfor. MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav a angir en valgmulighet for medlemsstatene til ikke aa anvende direktivets artikkel 11 om standardinformasjon som skal inkluderes i markedsfo/ring og artikkel 14 om opplysninger som skal gis kunden fo/r avtale inngaas, samt MCDs vedlegg II - standardisert kredittopplysningsskjema - paa kredittavtaler som er omfattet av direktivet. Denne muligheten forutsetter at medlemsstatene i stedet benytter regler som tilsvarer CCD artikkel 4 og 5, samt det standardiserte kredittopplysningsskjemaet inntatt som vedlegg II og III til CCD. MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav b gir medlemsstatene adgang til aa unnta realkredittavtaler hvor det fo/lger av kredittavtalen at kunden eller noen av kundens familiemedlemmer ikke skal benytte eiendommen til boligformaal, samtidig som den faste eiendommen skal benyttes til utleie av boliger. Artikkel 3 nr. 4 krever i saa fall at medlemsstatene skal sikre at det paa nasjonalt nivaa likevel finnes et egnet rettslig rammeverk for slike kredittavtaler. MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav c gir medlemsstatene adgang til aa unnta kredittavtaler som er tilgjengelige for en begrenset krets av personer, som er regulert ved lov, og som skal ivareta allmenne hensyn. Kredittavtalene maa i saa fall vaere rentefrie, ha en laanerente som ligger under markedsrenten, eller inneha andre vilkaar som er mer gunstige for kunden enn det den aktuelle kunden vil kunne faa i markedet. Artikkel 3 nr. 5 krever at medlemsstater som benytter dette alternativet, skal ivareta kundens behov paa egnet maate. MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav d gir medlemsstatene adgang til aa unnta kredittavtaler som i det norske markedet typisk blir omtalt som <>, og som benyttes for midlertidig finansiering av for eksempel ny bolig og bolig som skal selges. MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav e gir medlemsstatene adgang til aa unnta kredittavtaler der kredittyteren er en organisasjon som nevnt i CCD artikkel 2 nr. 5. Artikkel 3 nr. 5 krever ogsaa her at medlemsstater som benytter dette alternativet, skal ivareta kundens behov paa egnet maate. For o/vrig maa direktivets virkeomraade fastlegges i samsvar med direktivets definisjoner i artikkel 4. For flere av definisjonen vies det til de tilvarende definisjonene i CCD. MCD artikkel 2 tillater at medlemsstatene innfo/rer <> bestemmelser for aa beskytte forbrukerne - forutsatt at slike bestemmelser for o/vrig er i samsvar med rettslige forpliktelser etter EO/S-avtalen. Fra et forbrukerperspektiv kan man derfor si at direktivet til dels er <>. CCD er paa sin side fullharmonisert. jf. artikkel 22. 5.2.3 Forslaget Det foreslaas at kredittavtaler blir regulert i et nytt kapittel 4 og med en annen tilnaerming naar det gjelder kapitlets virkeomraade. Det foreslaas at finansavtalelovens regler om kredittavtaler generelt skal gjelde for kredittavtaler der kredittyteren opptrer i naeringsvirksomhet, jf. lovforslaget S: 73 fo/rste ledd fo/rste punktum. Det foreslaas videre at reglene skal gjelde mellom <> og <>. Forslaget om aa endre betegnelsen paa realdebitor fra <> til <> gir en mer naturlig sammenheng med <>, som i lovforslaget brukes som en mer allmenn betegnelse paa realdebitor. For o/vrig bygger lovforslaget paa at det er <> som reguleres paa grunnlag av en avtale eller mulig avtale med <>. Som etter gjeldende S: 1 fjerde ledd foreslaas det at reglene fortsatt skal anvendes der kredittyteren er en fylkeskommune eller kommune. Til forskjell fra gjeldende kapittel 3 foreslaas det at reglene i kapittel 4 ikke skal gjelde for overtrekk. Begrunnelsen for dette er at det kun er tre bestemmelser i gjeldende kapitel 3 som faar anvendelse paa overtrekk. S: 44 fjerde ledd sier uttrykkelig at gjeldende S: 44 a, som inneholder en liste med legaldefinisjoner, gjelder for overtrekk. Departementet finner det verken no/dvendig eller hensiktsmessig aa viderefo/re bestemmelsen, uten at dette er ment aa innebaere en realitetsendring. For o/vrig foreslaas det at legaldefinisjonene gis i forskrift med hjemmel i lovforslaget S: 1. Disse vil derfor gjelde for alt hva loven regulerer med mindre noe annet er uttrykkelig bestemt. Naar det gjelder gjeldende S: 48 b, som gir visse bestemmelser for rammeavtaler ved overtrekk, saa er disse forholdene ogsaa i dag delvis regulert i lovens kapittel om betalingstjenester. Etter lovforslaget vil innholdet i gjeldende S: 48 b fremkomme av lovforslaget S: 40 annet ledd, jf. S: 35 fo/rste ledd bokstav d, og S: 40 annet ledd. Varslingsplikten er foreslaatt flyttet til S: 58 tredje ledd. Begrunnelsen for disse forslagene er at overtrekk ikke bygger paa en uttrykkelig avtale med kunden, men en stilltiende aksept fra betalingstjenesteyteren som holder kontoen. Med hensyn til gjeldende S: 44 fjerde ledd, med henvisning til gjeldende S: 56 a om tilsyn, viser departementet til at reglene om tilsyn er plassert i lovforslaget kapittel 1, jf. lovforslaget S: 17, og at det dermed er uno/dvendig aa uttrykkelig regulere spo/rsmaal om tilsyn i relasjon til overtrekk. I traad med virkeomraade for CCD og MCD foreslaas det aa viderefo/re unntak for visse kredittavtaler, jf. lovforslaget S: 73 annet ledd. Unntaket for kreditt til egne ansatte er ment aa viderefo/re unntaket i gjeldende S: 44 annet ledd bokstav b, men i en noe kortere form. Lovforslaget innebaerer at alle ervervsmessige utlaan er omfattet, med de unntak som fo/lger av lovforslaget S: 1 tredje ledd. Dersom kunden er forbruker, eller kreditten gjelder boliglaan eller annen realkreditt som ikke hovedsakelig relateres til kundens naeringsvirksomhet, kan lovens regler ikke fravikes til skade for kunden, jf. lovforslaget S: 2 fo/rste ledd. Naar det gjelder reguleringen i gjeldende S: 44 tredje ledd, vises det til omtalen i Prp. 65 L (2009-2010), der det uttales paa side 211-212: <> avviker noe fra utvalgets forslag uten at det er tilsiktet realitetsendringer, jf. for o/vrig definisjonen av begrepet i lovforslaget S: 44 a bokstav b og merknaden til denne bestemmelsen. Bestemmelsen gjennomfo/rer direktivet [CCD] artikkel 2 nr. 3, som har en noe mer begrenset regulering av denne typen kredittavtaler. I fortalen punkt 11 er det fastsatt at for kredittavtaler som bare omfattes av enkelte av bestemmelsene i direktivet, har medlemsstatene ikke anledning til aa vedta nasjonal lovgivning som gjennomfo/rer andre bestemmelser i direktivet. Det fremgaar imidlertid at nasjonale myndigheter staar fritt til aa regulere slike kredittavtaler naar det gjelder andre spo/rsmaal som ikke blir harmonisert gjennom direktivet. Fo/lgende henvisninger i tredje ledd til bestemmelser i finansavtaleloven kapittel 3 er fullt ut eller delvis en konsekvens av direktivets totalharmonisering: S: 44 a, S: 45, S: 46 fo/rste ledd bokstav a og b og annet og tredje ledd, S: 46 a annet til aattende ledd, S: 46 b, S: 48 fo/rste, tredje, fjerde og femte ledd, S: 48 a fo/rste ledd, S: 50, S: 51 b tredje ledd annet punktum, S: 54 b, S: 55 og S: 56 a. Naar det gjelder S: 56 a om tilsyn, jf. direktivet artikkel 20, gjennomfo/rer denne bestemmelsen rent faktisk direktivet uten at dette er nevnt av utvalget paa side 145 i utredningen. Departementet viser til at paragrafhenvisningene her i stor grad tilsvarer utvalgets paragrafhenvisninger paa side 145 i utredningen, justert for at departementet generelt foreslaar en annen paragrafnummerering enn utvalget. Naar det gjelder hvilke konkrete direktivbestemmelser disse bestemmelsene gjennomfo/rer, vises det til merknadene i kapittel 20 i proposisjonen. For o/vrig nevnes at det sammenlignet med utvalgets forslag og henvisningen der til S: 45 bokstav f om effektiv rente, i departementets lovforslag er vist til hele S: 44 a, som gjennomfo/rer direktivet artikkel 3. I tillegg skal fo/lgende bestemmelser i kapittel 3, som faller utenfor direktivets krav om totalharmonisering, etter nasjonalt valg gjelde for kredittavtaler som nevnt i tredje ledd: S: 47, S: 49, S:S: 51 og 52, S: 54 a og S: 56. Dette samsvarer i grove trekk innholdsmessig med oppregningen av denne typen bestemmelser i utvalgets lovforslag S: 44 tredje ledd, justert for departementets forslag om endret paragrafnummerering. Etter dette er det bare bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 om plikten til aa gi fyllestgjo/rende forklaringer (S: 46 c), overtrekk (S: 48 b), oppsigelse og sperring av tidsubegrenset kredittavtale (S: 51 a), bestemmelsen om selve angreretten for kredittavtaler (S: 51 b), fo/rtidig tilbakebetaling (S: 53) og fo/rtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt (S: 54) som overhodet ikke kommer til anvendelse ved kredittavtaler i form av kassakreditt eller annen rammekreditt som omhandlet i tredje ledd. Direktivet artikkel 2 nr. 3 lister opp flere bestemmelser som skal gjelde for disse avtalene enn det som fremgaar av utvalgets og departementets forslag til S: 44 tredje ledd. Dette er bestemmelser som er gjennomfo/rt i andre deler av finansavtaleloven, eksempelvis bestemmelsen om rettsvalg i direktivet artikkel 22 nr. 4, som er gjennomfo/rt i S: 3 i finansavtaleloven kapittel 1, og artikkel 21 om kredittformidlere, som er gjennomfo/rt i finansavtaleloven kapittel 5 og 6. Bestemmelsene i disse kapitlene gjennomfo/rer direktivets forpliktelser ogsaa for avtaler om kassakreditt og annen rammekreditt, og det er dermed ikke no/dvendig eller hensiktsmessig aa vise til dem i S: 44 tredje ledd. Det sentrale med S: 44 tredje ledd er aa gi anvisning paa hvilke av bestemmelsene i kapittel 3 som gjelder for slike kredittavtaler. Naar det gjelder relevante bestemmelser i de o/vrige kapitler i finansavtaleloven, vil disse paa vanlig maate komme til anvendelse ogsaa paa kassakredittavtaler i den grad de ikke bero/res av direktivets totalharmonisering, eksempelvis reglene i kapittel 4 om kausjon.>> Departementet foreslaar en annen tilnaerming enn etter gjeldende lov. For det fo/rste foreslaas det aa benytte <> som betegnelse paa denne typen kreditt. Begrepet <> er trolig mindre forbundet med den enkeltes privato/konomi. Kreditten det her er tale om, kan sies aa ha likhetstrekk med saakalt <>, men med den vesentlige forskjellen at den bygger paa en uttrykkelig avtale. I disse tilfellene vil betalingstjenesteyteren og kredittyteren vaere den samme. Flere av de unntakene og saerreglene som CCD angir for brukskontokreditt, maa ses i lys av reglene i PSD II, som regulerer kontoforholdet. Saerreguleringen i CCD supplerer derfor PSD II for disse tilfellene. Et saertrekk er at saldo kan vaere baade positiv og negativ flere ganger samme dag - alt avhengig av hvilke betalingstransaksjoner som gjennomfo/res. Avregning vil skje fortlo/pende, uavhengig av om det er kunden selv som foretar et innskudd, arbeidsgiveren som utbetaler lo/nn, eller <> som blir trukket. CCD knytter denne typen kreditt til <>, jf. artikkel 3 bokstav d, som for privatpersoner gjerne vil si alminnelig lo/nnskonto. I praksis vil flere typer kreditt enn den som er regulert i CCD artikkel 2 nr. 3, vaere knyttet til konto. Forskjellen mellom et <> og <>, maa dermed fo/rst og fremst maa sies aa ligge i den tiltenkte bruksmaaten for kontoen. Etterhvert som flere kredittkort ogsaa tilbyr et bredt spekter av betalingstjenester tilknyttet kredittkortkontoen, vil forskjellen i praksis vaere minimal med hensyn bruksmulighet - naar en ser bort fra sto/rrelsen paa kredittrammen. Ved brukskontokreditt er det altsaa fo/rst og fremst reglene i lovforslaget kapittel 3 som vil regulere sentrale avtaleforhold som ikke spesifikt er knyttet til kredittproduktet. Naar gjeldende S: 44 tredje ledd - tolket motsetningsvis -sier at gjeldende S: 51 a om oppsigelse og sperring av en tidsubegrenset kredittavtale ikke gjelder, skal dette ikke forstaas som at kunden ikke kan si opp brukskontokreditter, men at det er reglene i gjeldende kapittel 2 som regulerer disse spo/rsmaalene. For den som leser loven er imidlertid ikke denne slutningen fra gjeldende S: 44 tredje ledd aapenbar, saerlig naar gjeldende kapittel 3 har saerregler knyttet til overtrekk paa slike brukskontoer, men da altsaa uten at det foreligger en uttrykkelig avtale med betalingstjenestetilbyderen. Det foreslaas at det angis hvilke bestemmelser som ikke faar anvendelse. Det vises her til lovforslaget S: 73 annet ledd tredje punktum. Departementet er i tvil om det er no/dvendig aa presisere at lovforslaget S: 89 ikke gjelder for brukskontokreditt- i det det for disse kredittavtalene ikke synes praktisk med en avtalt frigjo/ringstid. I lovforslaget S: 87 fjerde ledd er det foreslaatt inntatt en paaminnelse om at reglene for oppsigelse av kontoforholdet ogsaa er av betydning for disse avtalene, jf. her en tilsvarende paaminnelse med hensyn til endring av kredittvilkaarene etter lovforslaget S: 85 annet ledd. Det vil vel dessuten fo/lge av brukskontokredittproduktet at S: 75 ikke kommer til anvendelse. Etter dette er det etter departementets syn tilstrekkelig aa si at lovforslaget S:S: 79 og 83 ikke gjelder ved brukskontokreditt. Gjeldende S: 44 femte ledd foreslaas ogsaa viderefo/rt i lovforslaget S: 73 annet ledd. Etter det departementet kjenner til, er det bare en virksomhet i dag som tilbyr pantelaan i Norge (Laanekontoret i Oslo). Gjeldende S: 44 sjette ledd gjelder der et finansforetak er kausjonist for kreditt som ytes til en forbruker. Departementet viser til at forholdet mellom kausjonisten og skyldneren ellers er regulert av gjeldende S: 74. Departementet foreslaar derfor at denne bestemmelsen viderefo/res, med enkelte tilpasninger, i lovforslaget S: 110 fjerde ledd. Naar det gjelder virkeomraade for MCD, foreslaar departementet at virkeomraadet som er angitt i MCD artikkel 3 nr. 1 bokstav a og b, samlet omtales som <> i lovforslaget. En definisjon av boliglaan er inntatt i forskriften S: 1. I tillegg til kredittavtaler sikret ved pant i fast eiendom som benyttes til boligformaal, vil uttrykket <>, for eksempel dekke avtalepant i en festerett til boligformaal. Det samme gjelder kredittavtaler som er sikret ved pant i andel i borettslag, jf. borettslagsloven kapittel 6, eller panterett i aksjer eller andelsbevis i et boligaksjeselskap, jf. borettslagsloven S: 1-4. Naar det gjelder unntaket i MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav b lest i lys av direktivets definisjon av <>, antar departementet at slike kredittavtaler normalt vil maatte anses som <>, og derfor falle utenfor direktivets virkeomraade allerede av denne grunn. Forbrukerdefinisjonen i MCD artikkel 4 nr. 1 viser til definisjonen av <> som fremgaar av CCD artikkel 3 bokstav a (<>). Denne definisjonen samsvarer med forbrukerbegrepet i finansavtaleloven. Det er ikke foreslaatt saerregler for kredittavtaler knyttet til boligutleie i lovforslaget. Selv med den forstaaelsen av MCDs forbrukerbegrep som her er lagt til grunn, er det ikke utelukket at kredittavtaler nevnt i MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav b i helt saerlige tilfeller vil kunne anses som en forbrukeravtale, og dermed vaere omfattet av lovforslagets forbrukervern, jf. lovforslaget S: 2. I lovforslaget forslaas det at reglene om boliglaan skal gjelde tilsvarende for annen realkausjon, med mindre baade kredittavtalen og sikringsobjektet hovedsakelig er knyttet til kundens naeringsvirksomhet. Dette betyr at lovens regler om boliglaan ogsaa vil gi et ufravikelig vern for en forbruker naar kredittavtalen er sikret ved pant i forbrukerens fritidshytte - selv om kredittavtalen inngaas for aa finansiere naeringsvirksomhet i kundens enkeltpersonforetak, jf. her lovforslaget S: 74. Forslaget vil i saa fall innebaere at reglene ogsaa gjelder der kreditten finansierer og sikres ved pant i motorvogn (salgspant). Departementet viser til at den o/konomiske risikoen for kunden i disse tilfellene, og ikke minst den o/konomiske risikoen kredittyteren paatar seg, kan dreie seg om tilsvarende belo/p som ved boliglaan, og at denne risikoen tilsier et slikt vern. Departementet tar gjerne imot innspill fra ho/ringsinstansene om lovforslaget S: 74 og om behovet for aa verne kunden i andre tilfeller av realkreditt enn de som er omfattet av begrepet <>. 5.3 Markedsfo/ring av kreditt 5.3.1 Gjeldende rett Markedsfo/ringslovens alminnelige regler suppleres med finansavtaleloven S: 46 som stiller krav til hvilke opplysninger som skal fremgaa av kredittmarkedsfo/ring. Med hjemmel i finansavtaleloven S: 46 tredje ledd og markedsfo/ringsloven S: 6 femte ledd traadte forskrift 5. april 2017 nr. 437 om markedsfo/ring av kreditt i kraft 1. juli 2017. Forskriften har bakgrunn i et forslag som ble sendt paa ho/ring 3. mars 2017. Forskriften forbyr markedsfo/ring av kreditt ved do/rsalg, begrenser hvordan tilleggsfordeler (tilgift) kan vektlegges i kredittmarkedsfo/ring, og begrenser adgangen til aa fremheve visse opplysninger i kredittmarkedsfo/ringen. Ho/ringsbrevet, utredningen <> og ho/ringssvarene er tilgjengelig paa regjeringen.no13. Det vises til den nevnte utredningen for en naermere redegjo/relse for gjeldende rett. 5.3.2 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) CCD artikkel 4 stiller krav til hvilke opplysninger som skal inngaa i reklame (markedsfo/ring). Det vises i denne forbindelse til Prop. 65 L (2009-2010) punkt 5.1.2 for en naermere redegjo/relse for CCDs regler om markedsfo/ring av kreditt. MCD har i artikkel 11 regler om hvilken informasjon som skal inngaa i markedsfo/ring av boliglaan. Som nevnt i punkt. 5.2.2. tillater MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav a medlemsstatene aa ikke anvende direktivets artikkel 11 paa markedsfo/ring av boliglaan, forutsatt at medlemsstatene isteden anvender regler som gjennomfo/rer CCD artikkel 4 paa slik kredittmarkedsfo/ring. MCD artikkel 11 nr. 6 tillater at medlemsstatene stiller krav om at kredittmarkedsfo/ring skal inneholde en eller flere spesifikke advarsler forbundet med boliglaan. MCD artikkel 12 paalegger medlemsstatene aa tillate produktpakker, eksempelvis at et boliglaan inngaar som ett element i en sto/rre produktpakke. Paa den annen side skal medlemsstatene forby produktbindinger, det vil som et eksempel si at kredittyteren ikke skal kunne gjo/re inngaaelse av avtale om boliglaan betinget av at kunden samtidig inngaar avtaler om lo/nnskonto. 5.3.3 Forslaget Ved gjennomfo/ringen av CCD i norsk rett ble CCDs regler om kredittmarkedsfo/ring ikke begrenset til aa gjelde de kredittavtalene som faller innenfor CCDs virkeomraade. Reglene skal derfor etter norsk rett anvendes generelt paa kredittavtaler som er omfattet av gjeldende S: 44. Departementet har ikke inntrykk av at det i dag er behov i det norske markedet for avvikende regler om markedsfo/ring av boliglaan. Det er ikke store forskjeller mellom CCDs og MCDs krav til opplysninger som skal inngaa i markedsfo/ringen av kreditt. Departementet antar at det som et utgangspunkt vil vaere aa foretrekke at kravene til innholdet i markedsfo/ringen ikke varierer ut fra kredittavtalens formaal. Ofte vil kredittyteren bare i begrenset grad ha innflytelse over hva kunden rent faktisk bruker kreditten til. I lovforslaget er reglene om markedsfo/ring inntatt som S: 6 i lovens kapittel 1, som gir generelle regler. Begrunnelsen for denne plasseringen er at det ikke no/dvendigvis vil vaere enkelt aa trekke en klar grense for hvilken del av en finansavtale som reguleres av hvilket av de o/vrige kapitlene i lovforslaget. Med hjemmel i lovforslaget S: 6 annet ledd er det foreslaatt aa gi naermere regler om markedsfo/ring av kreditt i forskrift 5. april 2017 nr. 437 om markedsfo/ring av kreditt. Dersom Norge skulle gjo/re bruk av medlemsstatenes valgmulighet i MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav a, vil gjeldende S: 46 fo/rste ledd vaere tilstrekkelig med hensyn til hvilke opplysninger som skal inngaa i kredittmarkedsfo/ringen. MCD artikkel 11 nr. 5 stiller krav til klarheten i fremstillingen av opplysninger som inngaar i markedsfo/ringen av kreditt. Tilsvarende krav til fremstilling av informasjon finnes i flere direktivbestemmelser, for eksempel i artikkel 13, som angir at informasjon skal vaere <>. I lovforslaget er slike direktivkrav foreslaatt gjennomfo/rt som et generelt krav til tjenesteyteren i lovforslaget S: 4 tredje ledd. Forskrift om markedsfo/ring av kreditt S: 3 forbyr i dag markedsfo/ring av kreditt ved do/rsalg. I bestemmelsen kan det vurderes om det er hensiktsmessig aa innta et tilsvarende forbud mot markedsfo/ring av kreditt i sosiale medier paa internett. I forbindelse med ho/ringen av forslaget til forskrift om markedsfo/ring av kreditt ga blant andre JussBuss innspill om et slikt forbud. I ho/ringsuttalelsen ga JussBuss uttrykk for fo/lgende: <> Ho/ringsinstansene bes saerskilt om aa uttale seg om hvorvidt et forbud mot markedsfo/ring av kreditt i sosiale medier er hensiktsmessig og om eventuelle konsekvenser av et slikt forbud. Departementet antar at dersom et slik forbud skulle vaere aktuelt, bo/r et forbud vaere generelt utformet og ikke begrenset til usikret kreditt (jf. ho/ringsuttalelsen fra JussBuss). Naar det gjelder MCDs artikkel 12, foreslaas bestemmelsen gjennomfo/rt som et forbud mot aa gjo/re inngaaelse av kredittavtaler betinget av at kunden inngaar andre avtaler. Det foreslaas samtidig at forbudet ikke skal gjelde forsikring som vil gi o/kte muligheter for kunden til aa oppfylle kredittavtalen (for eksempel gjeldsforsikring), og krav om at det etableres et kontoforhold hos kredittyteren. Videre foreslaas det en hjemmel for aa kunne fastsette ytterligere unntak i forskrift. Det vises her til lovforslaget S: 76 tredje ledd. Det synes for o/vrig hensiktsmessig at reglene om opplysninger som skal inngaa i markedsfo/ring av kreditt, jf. gjeldende S: 46, plasseres i den nye forskriften om markedsfo/ring av kreditt, se forslaget til ny S: 5 i forskriften. Forslaget bygger for o/vrig paa at Norge benytter valgmuligheten i direktivets artikkel 3 nr. 3 bokstav a. 5.4 Opplysningsplikt fo/r inngaaelse av kredittavtaler 5.4.1 Gjeldende rett Finansavtaleloven S: 46 a stiller krav til hvilke opplysninger som skal gis en forbruker fo/r det inngaas en kredittavtale. Listen inneholder 22 opplysningskrav i fo/rste ledd bokstav a til v. For brukskontokreditter, jf. S: 44 tredje ledd, gjelder det en mer begrenset opplysningsplikt etter S: 46 a annet ledd. Tredje ledd stiller krav til hvordan opplysningene skal gis, samt et krav om at opplysningene skal gis ved bruk av et <> - det vil si skjemaet <> inntatt som vedlegg I og II til forskrift om kredittavtaler. Gjeldende S: 46 a fjerde og femte ledd gir noen saerskilte regler som gjelder ved bruk av taletelefon og fjernkommunikasjon. Sjette ledd angir at opplysningene dessuten skal vaere tilgjengelige for enhver kredittkunde fo/r avtale inngaas. Syvende ledd gjelder opplysningsplikt ved kredittformidling. 5.4.2 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) Innholdet av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten er regulert i CCD artikkel 5, 6 og 7. Det vises i denne forbindelse til Prop. 65 L (2009-2010) punkt 5.2.2 for en naermere redegjo/relse for CCDs regler om opplysningsplikt fo/r avtale inngaas. MCD har paa sin side regler om pre-kontraktuell opplysningsplikt i artikkel 14, men ogsaa regler i artikkel 13 om en alminnelig opplysningsplikt uten at det foreligger avtale eller at avtale inngaas. Sett opp mot en mulig kredittavtale er det imidlertid tale om en pre-kontraktuell opplysningsplikt. Etter direktivets ordlyd skal den alminnelige informasjonen foreligge <>. Som nevnt i punkt 5.2.2 gir MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav a medlemsstatene adgang til aa ikke gjennomfo/re artikkel 14 for boliglaan, forutsatt at medlemsstatene for disse kredittavtalene isteden anvender reglene som gjennomfo/rer CCD artikkel 5, ogsaa paa boliglaan. Paa samme maate som CCD har MCD standardiserte europeiske opplysninger om boliglaan i form av et skjema (ESIS), inntatt som et vedlegg til direktivet. Dersom medlemsstatene benytter MCDs adgang til ikke aa gjennomfo/re MCD artikkel 14, men isteden anvender CCD artikkel 5, fo/lger det av artikkel 3 nr. 3 bokstav a at medlemsstatene istedenfor ESIS, inntatt som vedlegg II til MCD, skal benytte vedlegg II og III til CCD. MCD artikkel 8 krever at informasjonskravene i direktivet skal oppfylles overfor kunden uten kostnad for denne. 5.4.3 Forslaget Som det fremgaar av punkt 1.3.4, foreslaas det en annen fremgangsmaate for aa regulere opplysningsplikt ved kredittavtaler enn reguleringen i gjeldende finansavtalelov. Lovforslaget S: 78 om opplysningsplikt fo/r inngaaelse av kredittavtaler foreslaas utformet etter samme modell som lovforslaget S: 35 for kontoavtaler og betalingstjenester og som lovforslaget S: 94 for kausjonsavtaler, jf. for o/vrig punkt 3.7.4. Kredittyterens opplysningsplikt er presisert i forskriftsforslaget kapittel 4 del II. Forskriftsforslaget er utformet ut fra at Norge ikke benytter valgmuligheten i MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav a med hensyn til MCD artikkel 14. Mens CCD artikkel 5, 6 og 7 gir en liste over hvilke opplysninger som skal gis paa det pre-kontraktuelle stadiet, krever artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 siste ledd at opplysningene skal gis ved bruk av skjema i direktivets vedlegg II og III. MCD paa sin side gir ikke en liste over hvilke opplysninger som skal gis paa det pre-kontraktuelle stadiet, men angir kun at informasjon skal gis ved bruk av ESIS i direktivets vedlegg II. Forskriftsforslaget S: 20 vil saaledes ogsaa kunne benyttes dersom MCD artikkel 3 nr. 3 bokstav a ikke benyttes. Forskriftsforslaget S: 21 regulerer opplysningsplikten ved taletelefoni og kredittavtale inngaatt ved fjernkommunikasjon, samt hvilke opplysninger som i saa fall skal gis for boliglaan. I forskriftsforslaget S: 19 listes opp opplysninger tilsvarende gjeldende S: 46 a, med tillegg av opplysninger som fremkommer av ESIS inntatt som vedlegg II til MCD - med unntak av de som antas aa vaere sammenfallende med opplysningskrav etter gjeldende S: 46 a. Den alminnelige opplysningsplikten etter MCD artikkel 13 og gjeldende S: 46 a sjette ledd fo/rste punktum foreslaas viderefo/rt innledningsvis i lovforslaget S: 78, som paa dette punktet kan ses som en utdypning av lovforslaget S: 3 tredje ledd fo/rste punktum. Bestemmelsens sjette punktum gjennomfo/rer MCD artikkel 8. 5.5 Angrerett og betenkningstid 5.5.1 Gjeldende rett Kunden har etter finansavtaleloven S: 51 b angrerett ved inngaaelse av en kredittavtale. Angreretten gjelder imidlertid ikke for kredittavtaler hvor samlet kredittbelo/p overstiger 700 000 kroner, jf. S: 51 b fjerde ledd. 5.5.2 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) CCD gir regler om angrerett i artikkel 14, mens MCD angir i artikkel 14 nr. 6 at medlemsstatene skal sikre at kunden har en periode paa minst syv dager til aa vurdere et kredittilbud. Det angis videre at i denne refleksjonsperioden skal kunden har rett til enten aa gaa fra kredittavtalen ved bruk av angrerett eller til aa benytte en betenkningstid, som kan gjo/res obligatorisk, samtidig som at kredittilbudet er bindende for kredittyteren. MCD artikkel 46 endrer CCD artikkel 2 ved aa innta et nytt punkt 2a som innebaerer at CCDs virkeomraade naa ogsaa skal omfatte kreditter som overstiger 75 000 euro i usikret kreditt, naar formaalet er aa renovere fast eiendom til boligformaal. 5.5.3 Forslaget Paa grunn av endringen av virkeomraadet for CCD som fo/lge av MCD artikkel 46 kan gjeldende S: 51 b fjerde ledd ikke opprettholdes. I forbindelse med gjennomfo/ringen av CCD i norsk rett ga finansnaeringen uttrykk for en viss bekymring for en mulig angrerett ved kreditt sikret med pant i fast eiendom. Departementet ser at det kan vaere problematisk at angreretten for kredittavtalen benyttes samtidig som at kunden avtalerettslig bindes av kjo/psavtalen som kreditten skulle finansiere. Situasjonen skiller seg for saa vidt ikke fra andre situasjoner hvor kjo/peren ikke har midler til aa oppfylle sine forpliktelser etter kjo/psavtalen. Angrerett er imidlertid etter departementets syn ikke hensiktsmessig ved boliglaan i det norske markedet. Det har vaert fremhevet at en rett til aa gaa fra avtalen kan medfo/re fare for spekulasjon ved fastrenteavtaler, jf. her Prop. 65 L (2009-2010) punkt 10.6. Som et alternativ til angrerett foreslaas tiltak som demper press i forkant av at avtalen gjennomfo/res. I samsvar med MCD artikkel 14 nr. 6 forslaas en betenkningstid paa syv dager ved boliglaan, jf. lovforslaget S: 83. I denne perioden er kredittyteren bundet, slik at kundens akseptfrist fo/rst gaar ut ved utlo/pet av disse syv dagene. Departementet ber om ho/ringsinstansenes syn paa hvorvidt det dessuten kan vaere hensiktsmessig at deler av betenkningstiden gjo/res obligatorisk, for eksempel slik at kunden ikke kan akseptere kredittilbudet de tre fo/rste dagene etter at tilbudet ble mottatt. En obligatorisk betenkningstid kan dempe de mest impulsive laanefinansierte boligkjo/pene, siden kunden ikke kan motta og akseptere et kredittilbud samme dag. I boligmarkedet er det ikke uvanlig med et saakalt <>. I finansieringsbeviset har kunden faatt et bindende tilbud fra kredittyteren. I kjo/pssituasjonen er det, etter det departementet forstaar, vanlig praksis at megleren kontrollerer kjo/perens finansiering fo/r budet aksepteres. Hvis det innfo/res en obligatorisk betenkningstid, antar departementet at megleren tilsvarende vil kunne kontrollere at betenkningstiden er utlo/pt fo/r budet aksepteres, og at kjo/peren dermed kan inngaa avtale om finansiering. Et <> som benyttes paa denne maaten, maa i saa fall utformes som en kredittavtale og vil maatte anses som en opsjonsavtale for kredittkunden. Man kan for o/vrig i tillegg tenke seg en regel som gaar ut paa at kredittilbudet har en <> etter loven paa for eksempel tre maaneder, slik at tilbudet ikke lenger kan aksepteres ved utlo/pet av denne fristen. Gaar fristen ut, maa det eventuelt fremsettes et nytt tilbud, utstedes et nytt kredittopplysningskjema og gjennomfo/res en ny kredittvurdering. Det er ikke foreslaatt regler om obligatorisk betenkningstid eller begrenset gyldighet av et kredittilbud dette i lovforslaget, men departementet tar gjerne imot innspill om det kan vaere grunn til aa innfo/re slike regler. I saa fall kan det dessuten vurderes om regulering av en eventuell betekningstid og gyldighetsperiode for kredittilbud bo/r gjo/res i forskrift. Sistnevnte lo/sning vil 1 saa fall aapne for at reglene med sto/rre fleksibilitet kan tilpasses endringer i markedet. 5.6 Forklaringsplikt, kredittvurdering og fraraadingsplikt 5.6.1 Gjeldende rett Etter finansavtaleloven S: 46 c skal kredittyteren gi kunden <> slik at kunden kan vurdere om kredittavtalen passer hans eller hennes behov. Det fo/lger av S: 46 b at kredittyteren skal vurdere kundens kredittverdighet fo/r avtale inngaas. Dersom kredittyteren maa anta at <> fra aa inngaa kredittavtalen, skal kunden varsles om dette. Dersom kunden paa tross av en slik advarsel o/nsker aa inngaa avtale, skal kunden bekrefte ved sin signatur at han eller hun er kjent med at kredittyteren skriftlig og muntlig har fraraadet kunden aa ta opp kreditten, jf. S: 47 fo/rste ledd tredje punktum. Forskrift 14. desember 2016 nr. 1581 om krav til nye utlaan med pant i bolig (boliglaansforskriften), gitt med hjemmel i finansforetaksloven S: 1-7, krever i S: 2 at finansforetak skal dokumentere at innvilgelse av laan med pant i bolig er basert paa en forsvarlig kredittvurdering av kunden. Boliglaansforskriften stiller krav til finansforetakets vurdering av kundens betjeningsevne, forholdet mellom inntekt og kundens samlede gjeldsbelastning, betydningen av tilleggssikkerhet i form av pant i fast eiendom, kausjon eller garanti og krav til betaling av avdrag. Det er gitt saerskilte regler som skal gi kredittyteren en viss fleksibilitet, og egne regler om refinansiering. 5.6.2 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) CCDs regler om vurdering av kundens <> fremgaar av artikkel 8, mens kredittyterens tilgang til databaser i forbindelse med vurdering av kredittverdighet reguleres i artikkel 9. CCD regulerer ikke hvordan kredittyteren skal forholde seg til utfallet av kredittvurderingen. MCD innebaerer en innskjerping av det rettslige rammeverket i forbindelse med vurdering av kundens kredittverdighet i artikkel 18 til 21. Det som er saerlig grunn til aa merke seg, er at kredittyteren paalegges en plikt til aa avstaa fra aa yte kreditt dersom kredittvurderingen tilsier at kunden ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter avtalen. I og med at verdivurderingen av sikringsobjektet er sentralt ved boliglaan, gis det saerskilte regler om verdivurderingen av fast eiendom i artikkel 19. Denne bestemmelsen maa ses i sammenheng med et av MCDs hovedformaal: o AA unngaa at kundene, bankene og stater kommer i gjeldskrise som fo/lge av at verdivurderingen ikke har vaert forsvarlig. MCD artikkel 20 gir regler om opplysningsplikt for kunden i forbindelse med kredittvurderingen og regler om kredittyterens plikt til aa verifisere mottatt informasjon gjennom innhenting av opplysninger fra egne og uavhengige kilder. MCD artikkel 16 gir regler om kredittyterens forklaringsplikt. CCD har regler om forklaringsplikt ved inngaaelse av kredittavtaler i artikkel 5 nr. 6. 5.6.3 Forslaget Departementet foreslaar nye regler om forklaringsplikt, kredittvurdering og kredittyterens forhold til resultatet av kredittvurderingen i lovforslaget S:S: 79 og 80, som suppleres med forslaget til regler i forskriftsforslaget S:S: 24 og 25. For det fo/rste foreslaas det aa gaa bort fra begrepet <>, og at man i stedet gaar over til aa bruke <>. Kredittevnen vil for de fleste kunne variere gjennom ulike faser av livet. Kunden kan til en viss grad selv paavirke sin egen kredittevne gjennom sine o/konomiske disposisjoner. Ordet <> benyttes gjerne for aa beskrive iboende kvaliteter ved mennesker, og i en slik sammenheng synes begrepet <> mindre treffende. Den foreslaatte forklaringsplikten i lovforslaget S: 79 og forskriftsforslaget S: 25 kan ses som en utdyping av tjenesteyterens alminnelige plikter etter lovforslaget S: 4 tredje ledd syvende punktum. I tillegg til aa forklare kunden sentrale forhold ved kredittavtalen maa kredittyteren etter forslaget forsikre seg om at kunden faktisk har forstaatt forklaringene. Denne plikten til aa forsikre seg om at forklaringene er forstaatt, er det som skiller forklaringsplikten fra en ren opplysningsplikt. Lovforslaget S: 79 viderefo/rer i de to fo/rste leddende gjeldende S: 46 c (som gjennomfo/rer CCD artikkel 5 nr. 6). Videre gjennomfo/rer disse bestemmelsene ogsaa MCD artikkel 16. Departementet foreslaar en spraaklig endring av fo/rste ledd ved at begrepet <> i gjeldende lov erstattes av <>. I forskriftforslaget S: 25 foreslaas regler om gjennomfo/ringen av forklaringsplikten, jf. MCD artikkel 16 nr. 1. Siden medlemsstatene etter CCD artikkel 5 nr. 6 har adgang til aa gi naermere regler om innholdet og gjennomfo/ringen av forklaringsplikten etter CCD, foreslaar departementet at forklaringsplikten for kredittavtaler utformes likt, uavhengig av om kredittavtalen kan karakteriseres som <> eller ikke. Lovforslaget innebaerer at kredittyteren, eventuelt kredittformidleren, maa tilpasse forklaringene til den enkelte kunde. For aa oppnaa direktivenes formaal paa dette punktet er det avgjo/rende at kunden har oppfattet forklaringene korrekt. Naar det ellers gjelder innholdet av forklaringsplikten, vises til spesialmerknaden til gjeldende S: 46 c i Prop. 65 L (2009-2010) paa side 129, hvor det heter: <> Departementet legger til grunn uttalelsene i proposisjonen, men foreslaar enkelte redaksjonelle endringer i annet ledd. Endringene er ikke ment aa innebaere realitetsendringer. I stedet for aa benytte ordet <> i samsvar med den norske spraakversjonen av CCD artikkel 7 foreslaar departementet aa benytte <>, slik det er gjort i gjeldende S: 54 b. Departementet finner ikke holdepunkter for annet enn at <> og <> i gjeldende S: 54 b og S: 46 c er ment aa ha samme innhold. Omskrivingen av annet ledd innebaerer dessuten at uttrykket <> kan utgaa. I lovforslaget er dette uttrykt slik at kredittformidlingen <>. De utfyllende forklaringene etter lovforslaget S: 79 fo/rste ledd skal gjennomfo/res i kommunikasjon med kunden, slik at kredittyteren bo/r stille kontrollspo/rsmaal for aa kunne vurdere om forklaringene er forstaatt. At kunden ikke svarer korrekt, innebaerer ikke at kredittavtalen ikke kan inngaas. Dette vil kun bety at kredittyteren maa forklares det aktuelle punktet paa en annen maate. Selv om forklaringsplikten er en toveiskommunikasjon, er bestemmelsen ikke til hinder for at den gjennomfo/res ved bruk av algoritmer eller en automatisert form for kommunikasjon med kunden. Naar det gjelder kredittvurderingsplikten, jf. lovforslaget S: 80, foreslaas det at resultatet skal formidles til kunden ved bruk av <>. Det kan vaere vanskelig aa vurdere hva som naermere ligger i en <> eller en annen form for poengskala som benyttes ved kredittvurdering. Det vises her til forskriftforslaget S: 24 fjerde ledd. Baade kunden og kredittyteren skal kunne gjo/re seg en oppfatning om resultatet av kredittvurderingen fo/r kreditten utbetales eller salgstingen overgis til kunden. I motsetning til forpliktelsen etter CCD fo/lger det av MCD en forpliktelse til ikke bare aa bygge paa opplysninger innhentet fra forbrukeren selv, men ogsaa relevante opplysninger som er i kredittgiverens besittelse - i tillegg til eksterne kilder med relevante opplysninger. Av denne grunn er forbeholdet <> i gjeldende lovtekst slo/yfet, mens alternativet <> dekker baade relevante interne og eksterne kilder, herunder <>. Til gjennomfo/ring av MCD artikkel 18 nr. 5 bokstav a foreslaas det i lovforslaget S: 80 annet ledd at kredittyteren skal avstaa fra aa yte kreditt hvis kredittvurderingen tilsier at kunden trolig ikke kan oppfylle de o/konomiske forpliktelsene etter avtalen. Etter forskriftsutkastet S: 19 bokstav g skal det fo/r avtale inngaas opplyses om at det vil bli foretatt kredittvurdering mv. Lovforslaget S: 15 tredje ledd paalegger kredittyteren aa varsle om et avslag og om begrunnelsen. For at kravet om kredittvurdering og avslagsplikt skal virke etter sin hensikt, foreslaas det aa regulere visse kontraktsrettslige sanksjoner i S: 80 annet ledd tredje og fjerde punktum. Det foreslaas for det fo/rste at hvis kredittyteren ikke har vurdert kredittevnen i samsvar med S: 80 fo/rste ledd, kan S: 9 annet ledd ikke gjo/res gjeldende. Videre foreslaas det at kundens forpliktelser etter kredittavtalen skal kunne lempes saa langt det er rimelig. Disse reglene vil kunne ha en preventiv virkning og vil kunne motivere kredittytere til aa oppfylle sine forpliktelser. Reglene vil dermed kunne gi et vern til kunder som av ulike grunner er villige til aa paata seg o/konomiske forpliktelser de ikke vil vaere i stand til aa overholde. Lovforslaget vil kunne bidra til en bedre balansering av risikoen ved kreditt som kunden ikke er i stand til aa tilbakebetale. Med en regel om at kredittyteren har en plikt til aa avstaa fra aa yte kreditt i de tilfeller kunden trolig ikke kan oppfylle sine o/konomiske forpliktelser etter avtalen, blir det ikke rom for en fraraadingsplikt i tillegg. Det legges til grunn at i tilfeller der kredittytere i dag finner grunn til aa fraraade at kunden inngaar kredittavtalen, vil det etter lovforslaget vaere en plikt til ikke aa inngaa kredittavtale paa samme vilkaar. Ved refinansiering som ikke o/ker kundens gjeldsansvar, foreslaas det likevel at det ikke skal gjelde noen avslagsplikt. Det vil gjerne vaere i baade kundens og kredittyterens interesse at gjelden refinansieres i stedet for aa bli misligholdt. Lovforslaget S: 4 er utformet med tanke paa at det likevel gjelder visse grenser for refinansiering av gjeld. Dersom refinansieringen naermest utelukkende, eller mot uvesentlig forbedring av skyldnerens kredittvilkaar, har hatt som formaal aa gi kredittyteren pant eller annen sikkerhet for tidligere usikret gjeld, kan kredittavtalen bli vurdert til aa vaere i strid med lovforslaget S: 4, jf. i den sammenhengen ogsaa adgangen til aa sette en avtale til side som urimelig etter avtaleloven S: 36. 5.7 Regulering av kredittformidlingsvirksomhet Det er gitt regler om kredittformidling baade i finansavtaleloven kapittel 3, jf. blant annet S: 46 a syvende ledd, S: 46 b og S: 47, og i lovens kapittel 5 og 6 samt i forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. Forbrukerkredittdirektivet (CCD) og boliglaansdirektivet (MCD) inneholder spredte regler av betydning for kredittformidlingsvirksomhet, jf. CCD artikkel 21 samt fortalens punkt 24. Sammenlignet med CCD inneholder MCD utfo/rlige regler i artikkel 15 og artikkel 22. Det foreslaas at de reglene som kommer i tillegg til de alminnelige reglene i lovforslaget S:S: 18 til 21 med forskrifter, samles i en bestemmelse om kredittformidlingsvirksomhet i lovforslaget S: 77. MCD artikkel 9 og direktivets vedlegg III stiller visse krav til kompetanse for ansatte i virksomhet knyttet til kredittavtaler, herunder kredittformidling. Flere av bestemmelsene om kredittformidling eller de standarder ved raadgivningstjenester som fo/lger av MCD artikkel 22, fo/lger av generelle regler i lovforslaget kapittel 1. Saerreguleringen av kredittavtaler i lovforslaget S: 77 og forskriftsforslaget S: 23 har derfor et begrenset omfang. Naar det gjelder kompetansekrav i MCD vedlegg III, antas det at det ikke er behov for aa gi regler med et slikt innhold naa -utover det som ellers fo/lger av ho/ringsnotatet. Det antas at dersom det anses hensiktsmessig aa gi naermere regler i forskrift, bo/r disse reglene fastsettes av Finansdepartementet eller Finanstilsynet. 5.8 Valutalaan Dagens finansavtalelov har ikke saerskilte regler om valuta ved kredittavtaler. MCD artikkel 23 gir regler om valutalaan med det formaal aa beskytte kunden mot den risikoen vekslingskursen kan medfo/re ved boliglaan. Siden risikoen ved valutalaan i dag ikke er regulert saerskilt, verken i finansavtaleloven eller i CCD, foreslaar departementet at reglene som gjennomfo/rer MCD artikkel 23, gis anvendelse paa alle kredittavtaler, ikke bare boliglaan. Kundens risiko ved svingninger i valutakursen so/kes redusert dels ved regler om advarsel og varslingsplikt og dels ved en rett til aa konvertere et valutalaan. Medlemsstatene er gitt adgang etter artikkel 23 nr. 1 bokstav a, jf. nr. 2, til aa velge ett av to konverteringsalternativer: valutaen for inntekt og formue og valutaen for bostedet. Direktivet angir at medlemsstatene skal sikre at kunden <> kan benytte valutaen for inntekt og formue eller valutaen for bostedet for aa konvertere valutalaan. Etter departementets forelo/pige vurdering er det antakelig ikke i strid med direktivet aa tillate begge alternativer. Etter lovforslaget S: 85 tredje ledd er kunden gitt rett til aa velge mellom de to alternativene. Det foreslaas samtidig at det kan avtales at bare ett av de to alternativene skal vaere tilgjengelig. Er det ikke gjort noen avtale om hvilken vekslingskurs som skal benyttes, skal alminnelig vekslingskurs - det vil si markedspris - paa konverteringsdagen benyttes. Etter direktivet kan kunden gis rett til aa konvertere enten til den valutaen der kunden var bosatt ved avtaleinngaaelsen, eller til valutaen der kunden naa er bosatt. Det sistnevnte alternativet medfo/rer en viss fare for spekulasjon ved at kunden kan paavirke konverteringsvalutaen ved aa flytte til en annen EO/S-stat. Videre kan det vaere problematisk at en kunde som flytter, dermed omdefinerer kredittavtalen til et valutalaan, til tross for at laanet ikke var valutalaan paa avtaletidspunktet. Naar det gjelder alternativet om valutaen for inntekt og formue, kan det vaere noe uklart om definisjonen av valutalaan i MCD artikkel 4 nr. 28 medfo/rer at det avgjo/rende for om det foreligger valutalaan, er valutaen som kunden for tiden har sin inntekt eller formue i, eller om det er den valutaen kunden ved kredittvurderingen var forutsatt aa tilbakebetale laanet i. Problemstillingen om direktivets regulering av valutalaan kan illustreres ved fo/lgende eksempel: Kunden er bosatt i Norge, men pendler daglig til sin arbeidsplass i Sverige. Kunden faar lo/nn i svenske kroner. Boliglaanet i en norsk bank lyder paa norske kroner - det samme som kunden hadde sin inntekt i den gangen kredittavtalen ble inngaatt. Ved aa bytte arbeidsgiver er laanet blitt et valutalaan. Hvis denne kunden naa benytter anledningen til aa konvertere til den valutaen kunden har sin inntekt i, skal laanet naa fo/res i svenske kroner, men det er muligens fremdeles et valutalaan fordi kreditten naa er i en annen valuta enn bostedsstatens valuta. Det kan da ogsaa spo/rres om kunden har rett til aa konvertere et valutalaan flere ganger. MCD synes ikke aa gi svar paa dette. Artikkel 23 nr. 1 paalegger medlemsstatene aa sikre at en konverteringsadgang foreligger naar kredittavtale blir inngaatt (<>). Dette kan tyde paa at det er tale om aa konvertere med den valutaen som gjaldt paa tidspunktet for avtaleinngaaelsen. Etter artikkel 23 nr. 2 kan medlemsstatene som alternativ til aa innfo/re en konverteringsrett innfo/re <> som minsker valutarisikoen. Hva et slikt alternativ maa bestaa i, er ikke angitt naermere. Det foreslaas paa denne bakgrunn at konverteringsretten etter direktivet tolkes noe innskrenkende. Dette kan ogsaa ses slik at man benytter adgangen etter direktivet til aa innfo/re <>, og da i form av en modifisert utgave av direktivets konverteringsalternativ. S: 85 tredje ledd i lovforslaget gaar etter dette ut paa at kunden har en konverteringsrett dersom kreditten var et valutalaan ved avtaleinngaaelsen. Siden kreditten ogsaa etter konverteringen kan anses som et valutalaan, foreslaas det at konverteringsretten begrenses til valutalaan som ikke er konvertert tidligere. Lovens o/vrige regler om valutalaan, som varslingsplikten i S: 84 tredje ledd, vil imidlertid gjelde selv om kunden ikke lenger har en konverteringsrett. Naar det gjelder bostedsalternativet, foreslaas det en begrensning sammenlignet med direktivets lo/sning ved at det kun gis adgang til aa konvertere til valutaen i kundens bostedsstat ved avtaleinngaaelsen, forutsatt at denne valutaen var en EO/S-valuta. 5.9 Finansiell langtidsleie (leasing) Visse typer langtidsleie av lo/so/re betegnes gjerne som <>. Leasingavtaler er kjennetegnet av at en stor del av risikoen for tingen overfo/res paa leietakeren, og at avtalen typisk lo/per over et forhaandsbestemt tidsrom. Paa forbrukermarkedet er leasing av biler blitt stadig vanligere. I 2014 ble det ifo/lge Forbrukerombudet leaset biler til privatpersoner for 7,3 milliarder kroner. Leie av lo/so/re er i utgangspunktet en uregulert kontraktstype. Forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. regulerer likevel visse former for forbrukerleie i kapittel 5. Reglene har hjemmel i finansavtaleloven S: 44 syvende ledd og har bakgrunn i et lovforslag i NOU 1977: 12 Kredittkjo/p mv. Forbrukerombudet har i brev 14. mars 2016 til Justis- og beredskapsdepartementet anfo/rt at det er et behov for revisjon av reglene om langtidsleie i kredittforskriften kapittel 5. Reglene er etter Forbrukerombudets syn lite egnet til aa regulere det stadig o/kende antallet avtaler om privatleasing av bil. Som nevnt stammer reglene fra et lovarbeid i 1977. Paa dette tidspunktet var privatleasing av bil ikke utbredt, og ved utformingen av reglene synes man fo/rst og fremst aa ha hatt leieavtaler om annet lo/so/re, for eksempel fjernsynsapparater, for o/ye. Forbrukerombudet gir uttrykk for at saerlig leietakers oppsigelsesrett etter kredittforskriften S: 11 synes aa vaere lite egnet for avtaler om leasing av biler. Ombudet viser til at bransjen hevder at det ikke er mulig aa tilby privatleasing av bil med den oppsigelsesadgangen som fo/lger av forskriften, blant annet paa grunn av verditapet en ny bil utsettes for umiddelbart etter at den er tatt i bruk. Det vanlige i dag er visstnok at leievilkaarene inneholder en rett til oppsigelse etter at leasingavtalen har lo/pt i minimum seks maaneder, og at den naeringsdrivende ved slik oppsigelse har rett til erstatning for tap som fo/lge av den tidlige oppsigelsen. Slike vilkaar vil vaere i strid med kredittforskriften S: 11. Forbrukerombudet opplyser imidlertid at det ikke har grepet inn mot denne typen oppsigelsesvilkaar fordi en tilpasning til forskriften kan medfo/re at naeringsdrivende paa papiret vil tilby svaert ho/ye <> maanedspriser for leasing over kortere tidsrom, for aa kompensere for et eventuelt tap ved oppsigelse. Forbrukerombudet finner at en slik tilpasning ikke vil vaere i verken forbrukerens eller den naeringsdrivendes interesse. Forbrukerombudet peker videre paa at det er et problem med dagens regler at faa sider av avtalen er regulert. Blant annet er det grunn til aa regulere forbrukerens plikt til aa betale erstatning for saakalt unormal slitasje paa bilen ved leasingavtalens oppho/r. Det er etter Forbrukerombudets syn ogsaa behov for regler om blant annet reklamasjon, heving, regulering av leieprisen i avtalens bindingstid og drift og vedlikehold mv. Departementet antar med utgangspunkt i Forbrukerombudets henvendelse at det kan vaere grunn til aa vurdere en annen regulering av avtaler om privatleasing, og da saerlig avtaler om leasing av bil, enn det som fo/lger av gjeldende rett. Det er ikke foreslaatt endringer i dette ho/ringsnotatet, men departementet vil vurdere aa komme tilbake til spo/rsmaalet i et eget ho/ringsnotat. 5.10 Andre endringer i reglene om kredittavtaler I lovforslaget S: 76 fo/rste ledd er det foreslaatt en regel som setter forbud mot aagerrenter eller tilsvarende urimelige kredittvilkaar. Straffeloven 1902 hadde regler om aager i S:S: 295 og 296. Disse reglene ble opphevet ved vedtakelsen av straffeloven 2005. En nyhet sammenliknet med gjeldende lov er ogsaa en hjemmel til aa gi forskrift som stiller krav til egenkapitalen ved realkreditt, paa samme maate som kravet om minste kontantinnsats ved kredittkjo/p av varer, jf. lovforslaget S: 75. 6 Kausjon - kapittel 5 i lovforslaget Naavaerende regulering av kausjonsavtaler, jf. finansavtaleloven kapittel 4, foreslaas i hovedsak viderefo/rt i lovforslaget kapittel 5, men med unntak for tilpasninger i samsvar med forslaget til ny struktur for lovforslaget, jf. punkt 1.3. Ogsaa for kausjonsavtaler forslaas en utvidelse av reglenes virkeomraade til aa omfatte enhver kredittyter som inngaar kausjonsavtale som ledd i sin naeringsvirksomhet. Som etter gjeldende lov omfatter forslaget fylkeskommuner og kommuner, jf. lovforslaget S: 92. Gjeldende S: 75 fo/rste ledd annet punktum om avtaler der en forbruker stiller kausjon gjennom meglerforetak, er viderefo/rt. Gjeldende S: 59 foreslaas utformet tilsvarende lovforslagets bestemmelser om opplysningsplikt for kontoavtaler og betalingstjenester i lovforslaget S: 35 og for kredittavtaler i lovforslaget S: 78, jf. S: 94 i lovforslaget. Gjeldende S: 60 innebaerer en plikt til aa fraraade inngaaelse av kausjonsavtale. Som fo/lge av at fraraadingsplikten for kredittavtaler etter gjeldende S: 47 foreslaas opphevet, er det i lovforslaget foreslaatt at fraraadingsplikten utgaar ogsaa for kausjonsavtaler og erstattes av en styrket kredittvurderingsplikt og forklaringsplikt, jf. S:S: 95 og 96. Paa samme maate som at det etter lovforslaget S: 80 ikke skal inngaas kredittavtale naar kunden trolig ikke kan oppfylle avtalens forpliktelser, foreslaas en tilsvarende beskyttelse av kausjonisten naar denne trolig ikke vil kunne baere kausjonsansvaret. Lovforslaget S: 97 om kausjonsavtalens form og innhold bygger paa de tilsvarende bestemmelser i S:S: 38 og 82. Som redegjort for i punkt 2.8 skal kausjonsavtaler etter lovforslaget kunne inngaas elektronisk. 7 Straff og overtredelsesgebyr - kapittel 6 i lovforslaget I S: 112 om straff foreslaas det aa viderefo/re regler om straffansvar tilsvarende det som i dag fo/lger av S: 91. Lovforslaget innebaerer et forslag om at det skal kunne ustedets overtredelsesgebyr for gjentatte overtredelser som enten anses vesentlige eller skjer gjentatte ganger. Det vises til at det i dag synes aa vaere et misforhold i adgangen til aa ilegge overtredelsesgebyr. Etter angrerettloven S: 42 tredje ledd kan overtredelsesgebyr ilegges ved mislighold av plikten til aa informere om angrerett, mens det ikke finnes en tilsvarende mulighet om en kredittyter for eksempel skulle misligholde forklaringsplikten, kreditvurderingsplikten eller opplysningsplikten ved kredittavtaler. I lovforslaget er det ikke angitt hvilke bestemmelser som det eventuelt bo/r knyttes overtredelsesgebyr til. Ho/ringsinstansene bes saerskilt om aa uttale seg om det foreligger et behov for aa kunne ilegge overtredelsesgebyr, og i saa fall hvilke bestemmelser som bo/r kunne lede til gebyr ved overtredelse. Det vises for o/vrig til Prop. 62 L (2015-2016) punkt 7 for en prinsipiell dro/ftelse av hvilke typer regler som bo/r eller ikke bo/r ilegges administrative sanksjoner, herunder overtredelsesgebyr. 8 O/konomiske- og administrative konsekvenser 8.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett viderefo/res Selv om lovforslaget innebaerer en revisjon av gjeldende finansavtaleloven, er hovedvekten av forslagene i traad med gjeldende rett. Likevel antas det at revisjonen kan medfo/re administrative forenklinger i den grad lovforslaget har en mer hensiktsmessig struktur, redusert bruk av saerreguleringer for de enkelte avtaletypene, harmonisert utforming av regler med likt innhold og en rettsavklaring paa sentrale omraader. Lovforslaget innebaerer dessuten en harmonisering innenfor EO/S av enkelte finansavtaler og virksomhet i tilknytning til finansielle tjenester som ikke tidligere har vaert harmonisert innen EO/S, slik som retten til grunnleggende betalingstjenester og regler om boliglaan. 8.2 Konsekvenser for det offentlige Lovforslagets kontraktsrettslige regler medfo/rer ikke direkte o/konomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige av betydning. En indirekte konsekvens av at kausjonsavtaler foreslaas aa kunne inngaas digitalt, vil kunne vaere o/kt paagang om elektronisk tinglysing. For tilsynsorganer og domstoler forventes lovforslaget ikke aa medfo/re nye oppgaver. Det vil trolig maatte paaregnes en mindre grad av administrativ byrde for aa tilpasse rutiner og opplaering av ansatte til en ny lov. Det er lagt til grunn at slike tilpasninger for det offentlige vil kunne dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer for den enkelte sektor. Ved utbetaling til private vil det vaere en fordel for det offentlige at flere trolig sikres rett til bankkonto. Indirekte antas det at nye regler om kredittavtaler vil medfo/re lavere risiko for at det oppstaar en gjelds- eller risikobyrde for tjenesteytere (for eksempel banker) eller kundene (for eksempel privat husholdning) - og dermed mindre risiko knyttet til finansiell ustabilitet. Det antas at lovforslaget vil innebaere en lavere andel misligholdte kredittavtaler, slik at myndighetenes kostnader forbundet med direkte og indirekte virkning av gjeldsproblemer blir lavere sammenlignet med gjeldende rett. I og med at lovens virkeomraade utvides, kan det offentlige som avtalepart i sto/rre grad selv blir underlagt finansavtalelovens regler. De avtalene det i saa fall er tale om, vil vaere avtaler som i dag er regulert ved sedvanerettslige regler eller ved analogisk bruk av reglene i gjeldende finansavtalelov eller andre lover. Ulempene som dette eventuelt maatte medfo/re, synes paa det naavaerende tidspunktet ikke sto/rre enn at de oppveies av de fordeler det innebaerer at lovforslaget gir en sto/rre grad av rettsavklaringer enn gjeldende lov. 8.3 Tjenesteyterne Den som yter tjenester som omfattes av lovens virkeomraade, eller har virksomhet i tilknytning til finansoppdrag, vil i en overgangsfase maatte paaregne o/konomiske utgifter og bruk av administrative ressurser for aa tilpasse seg nye rutiner, opplaering av ansatte og informasjon rettet mot virksomhetens kunder. Etter en slik overgangsfase antas det imidlertid at mer ensartet lovgivning og administrative forenklinger i regelverk paa sikt vil kunne legge grunnlaget for at tjenesteytere kan gjennomfo/re effektiviseringstiltak og dermed oppnaa lavere kostnader. Det antas at nye regler om <> i kommunikasjon med kunden, jf. punkt 2.8, og full adgang til elektronisk avtaleinngaaelse vil medfo/re baade administrative forenklinger og o/konomiske innsparinger for tjenesteyterne. Tjenesteyternes erstatningsansvar skjerpes generelt, noen som kan lede til ho/yere erstatningsutbetalinger, jf. punkt 2.4. De nye reglene innebaerer imidlertid en reduksjon av prosessrisikoen og prosessusikkerheten i relasjon til erstatningsansvar og kostnader forbudet med slik risiko og usikkerhet. Kredittytere vil med lovforslaget paalegges en plikt til aa avslaa kredittavtaler naar kredittvurderingen viser at kunden trolig ikke kan oppfylle kredittavtalen, jf. punkt 5.6. Kredittyteren kan holdes o/konomisk ansvarlig for kundens tap som fo/lge av misligholdt kredittvurderingsplikt. Dette vil fo/re til at det ikke inngaas kredittavtale i tilfeller der i dag inngaas avtale paa tross av at kredittyteren har fraraadet kunden aa inngaa avtalen. Dette vil fo/re til en nedgang i kredittomsetningen overfor disse kundene. Det antas at ogsaa et eventuelt forslag om aa forby markedsfo/ring av kreditt i sosiale medier paa internett kan fo/re til en mindre reduksjon av kredittomsetningen. I og med at forslaget innebaerer en utvidelse av lovens virkeomraade, kan flere naeringsdrivende enn i dag bli omfattet av lovens regler. Etter gjeldende rett er slike avtaler regulert ved sedvanerettslige regler eller ved analogisk bruk av reglene i gjeldende finansavtalelov eller andre lover. Ulempene som dette eventuelt maatte medfo/re, synes ikke sto/rre enn at de oppveies av de fordeler som rettsavklaring for slike avtaler medfo/rer. Dersom det gis regler om overtredelsesgebyr, vil tjenesteytere som overtrer gitte bestemmelser, bli ilagt en kostnad. Paa den annen side kan en strengere haandheving medfo/re at konkurransen mellom ulike tjenesteytere i sto/rre grad skjer paa mer like vilkaar. 8.4 Kunden Det vises omtalen i punkt 8.2 og 8.3 av forslaget om aa utvide lovens virkeomraade, som antas aa gjelde tilsvarende for kundene. Kundens erstatningsrettslige vern ved tjenesteyterens mislighold styrkes. Lovforslaget tar sikte paa at kunden i sto/rre grad enn i dag skal kunne ta et informert valg om aa inngaa avtale, slik at et eventuelt misforhold mellom kundens forventninger og avtalens innhold blir redusert. Kundens utsikt til dekning ved tjenesteyterens mislighold o/kes ved forslaget om adgang til direktekrav overfor tjenesteyterens kontraktsmedhjelper. Tydelige formkrav i forbindelse med avtaleinngaaelsen vil skape sto/rre forutberegnelighet for kunden og kan bidra til o/kt tillit til akto/rer i markedet. Det samme gjelder reglene om tilsyn og eventuelle sanksjoner i form av overtredelsesgebyr. Kunden skal etter lovforslaget lettere kunne sammenligne pris paa ulike tilbud som fo/lge av regler om standardisert terminologi og fremstilling og nettportal om sammenligning av priser. Kunden faar for o/vrig baade rett og plikt til en refleksjonsperiode (betenkningstid) ved boliglaan og en angrerett ved andre kredittavtaler. Formaalet med de foreslaatte reglene om kredittvurdering og avslagsplikt er en endret balansering av risikoen i avtaleforholdet til kundens fordel. Det samme gjelder ved avtaler om valutalaan, hvor lovforslaget gir kunden en rett til aa konvertere til annen valuta paa naermere vilkaar. En forklaringsplikt for kredittyteren fo/r avtaleinngaaelse og et eventuelt forbud mot markedsfo/ring av kreditt i sosiale medier er andre tiltak som forventes aa redusere problemer i tilknytning til uhaandterbar gjeld. 9 Merknader til de enkelte bestemmelsene Til S: 1 Paragrafen utvider lovens virkeomraade sammenlignet med gjeldende S: 1. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 2.2. Fo/rste ledd annet punktum definerer en finansavtale som en avtale om betalingsoppgjo/r, konto og betalingstjenester, kreditt og kausjon. Disse avtaletypene er saerskilt regulert i paafo/lgende kapitler i loven. For finansavtaler som ikke er regulert i de paafo/lgende kapitlene, gjelder bare kapittel 1 - men bare saa langt avtalen ikke er regulert ellers i finansmarkedslovgivningen. Annet ledd gir lovforslaget tilsvarende anvendelse paa <> saa langt den passer, saa fremt det ikke ville virke urimelig for avtalepartene. Dette kan for eksempel omfatte avtaler om investeringsprodukter som ikke er finansielle instrumenter og dermed heller ikke vil vaere avtaler om inve steringstj enester. Til S: 2 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S: 2, men det foreslaas som et alternativ aa utvide lovens preseptoriske vern til alle boliglaanskunder. Som andre alternativ foreslaas det et preseptorisk vern for <>. Til S: 3 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 3. Ordet <> er erstattet med <>. Til S: 4 Bestemmelsen er ny, men tar opp i seg flere krav til tjenesteyteren som finnes spredt i gjeldende lov, se eksempelvis gjeldende S: 13, S: 15 fo/rste ledd og S: 49 tredje ledd. Innholdet i veiledningsplikten etter annet ledd maa ses i sammenheng med de krav som stilles til tjenesteyterne i forbindelse med den enkelte avtale, se blant annet lovforslaget S:S: 35, 36, 78, 79, 94 og S: 95. Bestemmelsen innebaerer en kodifisering av kravet om at tjenesteyteren skal kjenne sin kunde og tilpasse tilbudene som gis deretter. Et krav om aa innhente no/dvendige opplysninger om kunden finnes i finansforetaksloven S: 16-1 fo/rste ledd, verdipapirhandelloven S: 10-11 fjerde og femte ledd og i prinsippene for god raadgivningsskikk fastsatt av finansnaeringens autorisasjonsordninger. Kravet fremkommer dessuten av MCD artikkel 22 nr. 3 bokstav a. Tredje ledd gjelder tjenesteyterens opplysningsplikt. Bestemmelsen bygger paa flere ulike formuleringer i direktiver som gjennomfo/res i finansavtaleloven om hvordan en tjenesteyter mer generelt skal oppfylle sin opplysningsplikt, se for eksempel MCD artikkel 13 nr. 1 og artikkel 14. Bestemmelsen suppleres av S: 5 med hensyn til krav til kommunikasjonsform overfor en bestemt kunde. Direktiv 93/13/EO/F om urimelige avtalevilkaar oppstiller krav om at skriftlige avtalevilkaar med forbrukere alltid skal utformes paa en klar og forstaaelig maate, jf. artikkel 5. Rettspraksis fra EU-domstolen om denne bestemmelsen vil vaere relevant ogsaa ved fastleggelse av kravet til klare opplysninger i finansavtaleloven. Det innebaerer blant annet at det ikke er tilstrekkelig at opplysningene er spraaklig og grammatisk klart utformet. Klarhetskravet innebaerer ogsaa en pedagogisk plikt til aa forklare hvilken faktisk betydning ulike vilkaar har for kunden. Tredje ledd annet punktum regulerer hvilke opplysninger tjenesteyteren skal gi. Selv om tjenesteyteren har oppfylt opplysningspliktene etter tredje ledd, vil tjenesteyteren opptre i strid med kravene etter annet ledd dersom det produktet eller tjenesten som tilbys, ikke er i overensstemmelse med kundens interesser og behov. Se for o/vrig ho/ringsnotatet punkt 2.3. Til S: 5 Bestemmelsen ny, erstatter gjeldende S: 8 og er naermere dro/ftet i ho/ringsnotatet punkt 2.8. Bestemmelsen tar opp i seg ulike krav til spraak, medium og format som stilles til avtaler, informasjon, opplysninger og varslinger i direktivene. Bestemmelsen viderefo/rer blant annet gjeldende S: 15 tredje ledd. Til S: 6 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S: 46 om markedsfo/ring av kreditt. Til forskjell fra gjeldende S: 46 vil bestemmelsen gjelde for alle avtaler innenfor lovens virkeomraade. Gjeldende S: 46 foreslaas inntatt i forskrift om markedsfo/ring av kreditt. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 5.3. Til S: 7 Bestemmelsen er ny. Fo/rste ledd bygger paa PSD II artikkel 41.Tredje ledd gjennomfo/rer PSD II artikkel 72 og er delvis en viderefo/ring av gjeldende S: 35 femte ledd. Annet ledd bo/r ses i sammenheng med lovforslaget S: 14. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 2.6. Til S: 8 Bestemmelsen er ny, men bygger delvis paa gjeldende S: 25 femte ledd. Det forslaas aa gi reglene generell anvendelse for alle avtaletyper loven dekker, naar ikke annet er saerskilt bestemt. Det generelle virkeomraadet oppnaas ved aa plassere bestemmelsen om kunder med verge i lovens kapittel 1. I fo/rste ledd bokstav a reguleres hvordan tjenesteyteren skal oppfylle sine plikter om opplysninger til en kunde med verge som er under 18 aar. Hovedregelen etter forslaget er at opplysningene skal gis den eller de som er den mindreaariges verge, jf. fo/rste punktum. Det er i slike tilfeller ikke no/dvendig aa samtidig gi opplysningene til kunden. Begrunnelsen for dette forslaget er at mindreaarige som hovedregel ikke selv har rettslig handleevne paa det o/konomiske omraadet, jf. vergemaalsloven S: 9. Et viktig skille gaar ved fylte 15 aar, jf. vergemaalsloven S: 12. Har en mindreaarig over 15 aar inngaatt avtale som nevnt i lovforslaget S: 70, gjelder ikke hovedreglene i fo/rste ledd bokstav a. Retten til informasjon og opplysninger fo/lger her av de alminnelige reglene for avtaleforholdet, herunder reglene i lovforslaget kapittel 3. Departementet ber saerlig om ho/ringsinstansenes syn paa om hvem som bo/r vaere mottaker av opplysninger om kundeforholdet naar det gjelder mindreaarige under 15 aar. Ordlyden i gjeldende S: 25 femte ledd i finansavtaleloven tyder paa at opplysninger <>, ikke skal sendes vergen naar en mindreaarig under 15 aar har faatt konto (opprettet i samsvar med alminnelig vergemaalsrettslige bestemmelser) og innestaaende paa konto utgjo/r midler den mindreaarige kan disponere paa egenhaand. I relasjon til denne gruppen av mindreaarige kan det vaere lite hensiktsmessig at vergene tilsynelatende staar overfor to valg: konto hvor vergene ikke faar tilgang til kontoinformasjon, eller ingen konto som den mindreaarige kan disponere selv. Naar vergene her kan gjo/re det mer, altsaa opprette konto for mindreaarig under 15 aar, bo/r de ogsaa kunne gjo/re det mindre, det vil si opprette konto for en mindreaarig under 15 aar og forbeholde seg retten til aa faa tilgang til kontoinformasjon som den mindreaariges verge. Gjeldende lov synes ikke aa vaere til hinder for at det avtales en slik lo/sning, saa lenge opplysningene ogsaa meddeles <>. Det foreslaas likevel ikke noen saerregel for midler som en mindreaarig under 15 aar kan disponere paa konto i lovforslaget. Departementet viser til at det aa disponere midler paa egenhaand og det aa faa tilgang til informasjon om hvordan en konto forvaltes, som innebaerer mere enn aa disponere over midler, er ulike rettslige spo/rsmaal som nettopp er bakgrunn for deler av reguleringen i gjeldende S: 25. Slik lovforslaget naa er utformet, vil det for mindreaarige under 15 aar vaere opp til vergene aa avtale med betalingstjenesteyteren baade om det skal inngaas avtale om konto hvor den mindreaarige faar disponere egne midler, og, til forskjell fra ordlyden i naavaerende S: 25 femte ledd, om hvem som skal motta opplysninger paa vegne av den mindreaarige kunden. Dersom det ikke avtales noe saerskilt, vil det etter lovforslaget vaere en presumsjon for at det er vergene som er rette mottakere av opplysningene. Det kan derfor avtales den lo/sning som vergene mener er mest hensiktsmessig, hensett til barnets modenhet. Siden vergen uto/ver rettslig handleevne paa vegne av den mindreaarige, ho/rer det under vergens kompetanse for mindreaarige under 15 aar aa avslutte kundeforholdet eller trekke tilbake samtykket til at kontoinformasjon bare sendes den mindreaarige under 15 aar. Vergenes kompetanse skal imidlertid ikke avskjaere den mindreaariges rett til innsyn jf. nedenfor. Naar vergene har opprettet konto for en mindreaarig under 15 aar, fortsetter kontoavtalen aa gjelde etter at den mindreaarige har fylt 15 aar. Dersom en mindreaarig over 15 o/nsker aa kunne disponere baade o/konomisk og rettslig over kontoen, kan den mindreaarige i samsvar med lovforslaget S: 69 etter forslaget inngaa en ny og selvstendig avtale. Det kreves med andre ord samtykke fra vergene for aa <> en konto opprettet for den mindreaarige fo/r denne fylte 15 aar, til en konto etter S: 69. Fo/rste ledd bokstav a annet punktum er ny. Bestemmelsen skal sikre at mindreaarige faar innsyn i egne kundeforhold fra fylte 12 aar. Bestemmelsen medfo/rer ingen plikt for tjenesteyteren til aa gi informasjon av eget initiativ til den mindreaarige. Ordlyden <> medfo/rer at den mindreaarige i utgangspunktet maa mo/te hos tjenesteyteren, om denne krever det. Begrepet <> skal forstaas slik at den mindreaarige ikke har krav paa aa faa opplysningen tilsendt, sammenstilt eller utlevert. Men samtidig er bestemmelsen ikke til hinder for at tjenesteyter, naar denne finner det forsvarlig, kan velge aa imo/tekomme et o/nske om innsyn paa en annen maate. Her maa det utvises et skjo/nn, avhengig av avtaletypen, barnets modenhet og behov. I fo/rste ledd bokstav b reguleres hvordan en tjenesteyter skal oppfylle sine plikter om opplysninger til en kunde som er over 18 aar og har verge. Det beror paa reglene i vergemaalsloven hvorvidt og i hvilken utstrekning en person med verge kan disponere over midler paa egen haand. Opplysninger om slike midler skal gis bare til kunden. Andre opplysninger skal gis til baade kunden og vergen. Til S: 9 Bestemmelsen er en viderefo/ring av gjeldende S: 9 tredje ledd om gjennomfo/ring av EO/S- forordninger i norsk rett. Selv om forordningene som naa er gjennomfo/rt i finansavtaleloven, tematisk passer inn i lovforslaget kapittel 3, vil plasseringen av gjennomfo/ringsbestemmelsen i kapittel 1 ogsaa kunne gjo/re lovens brukere oppmerksomme paa at reglene i forordningene kan ha betydning ogsaa for anvendelsen av reglene i lovens kapittel 1. I tillegg vil en plassering i lovens kapittel 1 minske faren for at det skulle oppstaa spo/rsmaal om hvordan reglene i forordningene staar i relasjon til reglene om virkeomraadet i de enkelte kapitlene. Til S: 10 Bestemmelsene i fo/rste og annet ledd er nye, men antas i det vesentlige aa samsvare med sedvaneretten ved forbrukeravtaler. Den alminnelige reklamasjonsregelen i fo/rste ledd bygger paa forbrukerkjo/pslovens regler om det samme. Etter innfo/ring av EO/S-regler i forbrukerkjo/psloven har den relative reklamasjonsfristen for forbrukerkjo/psavtaler faatt tilfo/yelsen <>, jf. forbrukerkjo/psloven S: 27. Denne fristen vil antas i vesentlig grad aa ha redusert betydningen av den tradisjonelle fristen <>. En frist paa to maaneder fremstaar som rettsteknisk og prosessuelt enklere enn <>. Det forslaas derfor en alminnelig reklamasjonsfrist paa to maaneder i finansavtaleloven, naar ikke noe annet fremgaar av saerskilte bestemmelser om reklamasjon. En slik bestemmelse er det et eksempel paa i lovforslaget S: 68. Lovforslaget er en regel om saakalt <>. Fristen regulerer ikke naar en kunde maa spesifisere sitt krav, saakalt spesifisert reklamasjon. I det finansavtaleloven vil regulere et bredt spekter av tjenesteavtaler, jf. lovforslaget S: 1, vil det neppe vaere hensiktsmessig aa angi en frist for spesifisert reklamasjon eller en absolutt reklamasjonsfrist. Av samme grunn er det ikke foreslaatt aa regulere andre misligholdsbefo/yelser enn hevingsadgangen og erstatning. Naar et mislighold ikke anses vesentlig, og annet ikke fo/lger av saerskilte bestemmelser, regulerer ikke loven hvilke sanksjoner kunden i saa fall kan ha utover erstatning for paafo/rt tap. Dersom kunden ikke faar tilbud om kompensasjon, retting eller omlevering, vil imidlertid misligholdet innen rimelig tid etter at det er reklamert etter omstendighetene likevel kunne anses som vesentlig. Dersom ytelsen allerede er levert, stilles det et skjerpet krav til hevingsadgangen. Begrunnelsen for et slikt skjerpet krav er at det i de fleste tilfeller vil vaere umulig aa levere ytelsen tilbake paa en slik maate at tjenesteyteren kan benytte ytelsen til andre formaal. Det fo/rste alternativet er her at nytten av den leverte ytelsen er ubetydelig for kunden og at tjenesteyteren ikke paafo/res et urimelig stort tap. Ved masseproduserte ytelser vil tjenesteyteren sjelden kunne sies aa bli paafo/rt et urimelig stort tap. Faar kunden levert feil betalingsinstrument, kan kunden i prinsippet heve selv om tjenesteyteren ikke kan benytte det leverte betalingsinstrumentet til andre kunder. Har kunden mottatt uavhengig finansiell raadgivning, kan det hevdes at selv om det ikke var raadgivning med et slikt innhold kunden ba om i oppdraget, vil kunden etter omstendighetene likevel kunne ha en viss nytte av den raadgivningen som er gitt, samtidig som det kan innebaere et stort tap for raadgiveren aa ikke faa sitt honorar. I et slikt tilfelle kan kunden likevel heve etter det andre skjerpende hevingsalternativet, forutsatt at kundens formaal med oppdraget blir forfeilet. Tredje ledd svarer til S: 7 i naavaerende lov. Til S: 11 Bestemmelsen er ny og oppstiller vilkaar for krav om erstatning fra kunder og potensielle kunder. Bestemmelsen gjelder baade i og utenfor kontrakt og er naermere behandlet ho/ringsnotatet punkt 2.4. Bestemmelsen er utformet etter modell av PSD II artikkel 93. Til S: 12 Bestemmelsen er ny og er utformet etter modell av haandverkertjenesteloven S: 28 og bustadoppfo/ringslova S: 36. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 2.4. Til S: 13 Bestemmelsen er ny og gir en regulering av tjenesteyterens ansvar overfor sine kunder for tredjepersoners opptreden. I fo/rste ledd reguleres tjenesteyterens ansvar for sine kontraktsmedhjelpere. Kunden kan etter fo/rste punktum holde tjenesteyteren ansvarlig for manglende oppfyllelse som skyldes tjenesteyterens kontraktsmedhjelper. Gjennom denne bestemmelsen kan kunden for eksempel rette krav om erstatning, jf. S: 11, for manglende oppfyllelse som skyldes svikt hos tjenesteyterens kontraktsmedhjelper. Bestemmelsen skal forstaas slik at tjenesteyteren ikke er ansvarlig dersom kontraktsmedhjelperen ville gaatt fri for ansvar etter regelen i S:S: 11 og 12. Fo/rste ledd gir tjenesteyteren et mer omfattende ansvar enn det tradisjonelle kontraktsmedhjelperansvaret. Naar begrepet <> ikke er benyttet i fo/rste ledd, er det fordi det ikke er no/dvendig aa paavise at det foreligger et avtaleforhold med tjenesteyteren. Bestemmelsen kan vaere praktisk der noen tilsynelatende opptrer som finansagent, men uten aa ha noen avtale med tjenesteyteren, for eksempel en <> som formidler kunder ved bruk av annonser, uten at tjenesteyteren har noen avtale med <>, men likevel velger aa yte en viss godtgjo/relse til annonso/ren for kunder som formidles. Paa samme maate omfattes de tilfeller en finansagent feilaktig tror at det foreligger et representasjonsforhold, og tjenesteyteren ikke gjo/r noe for aa korrigere inntrykket og i stedet avventer for aa se hva finansagenten formidler av kunder. Fo/rste ledd annet punktum regulerer risikofordeling ved svindelforso/k, eksempelvis <> og <>. Phising er e-postsvindel for aa samle inn personlige opplysninger, som for eksempel brukernavn og PIN-kode for aa faa tilgang til nettbank. I et typisk eksempel paa phishing sender svindlerne ut e-post som tilsynelatende kommer fra en bank, med beskjed om at kunden maa logge seg inn i nettbanken for aa kontrollere kontoopplysningene sine. Linken til nettbanken som oppgis, er imidlertid falsk, og sender i stedet brukeren til en nettside som kontrolleres av svindlerne. Dermed kan de registrere og lagre opplysningene brukeren taster inn. Skimming er et begrep som brukes om uautorisert kopiering av betalingskort. Skimming foregaar vanligvis i minibanker ved at svindlerne fester en liten kortleser som kopierer kortinformasjonen over kortleseren i minibanken. Denne typen innretninger kan vaere meget sofistikerte og kan vaere svaert vanskelige aa oppdage. Det forekommer ogsaa at svindlerne monterer et kamera over tastaturet i minibanken for aa filme inntastingen av PIN-koden. Kortinformasjonen som blir kopiert paa denne maaten, blir vanligvis brukt til aa produsere falske kort, som igjen brukes til minibankuttak eller varekjo/p. Dette har blitt en vanlig maate aa kopiere kort paa. For at ansvar skal vaere aktuelt, maa tjenesteyteren kjenner til at noen uriktig utgjo/r seg for aa vaere tjenesteyteren, og at svindleren gjo/r dette overfor tjenesteyterens kunder. Et tredje vilkaar er at tjenesteyteren ikke med rimelige tiltak har forso/kt aa advare sine kunder. Vilkaarene er kumulative og gir derfor tjenesteytere et incentiv til aa forebygge svindelforso/k ved jevnlig aa advare og informere sine kunder om hvordan de kan unngaa aa bli utsatt for svindel. Naar tjenesteyteren paa denne maaten holdes ansvarlig for tredjepersoners svindelforso/k, bygger vurderingen paa hvem som er naermest til aa baere risikoen for svindel ved teknisk kompliserte lo/sninger som tjenesteyteren tilbyr og oppmuntrer sine kunder til aa benytte. Videre vil en slik risikoplassering vaere et sterkt incentiv for tjenesteyteren til stadig aa so/ke aa utvikle sikrere lo/sninger for sine tjenester eller alternative tjenester med redusert risiko. Kunden har paa sin side i praksis faa muligheter til det samme. Og sist, men ikke minst er det tjenesteyteren som har best mulighet for aa pulverisere tapet ved slik svindel. Annet ledd innebaerer en mulighet for kunden til aa gjo/re sitt krav gjeldende direkte mot tjenesteyterens kontraktsmedhjelper. Selv om det synes aa vaere regelen i fo/rste ledd som er mest praktisk for kundene (at tjenesteyteren holdes ansvarlig for sin kontraktsmedhjelper), er det vanskelig aa se noen prinsipiell begrunnelse for hvorfor ikke kunden bo/r innro/mmes en direktekravsadgang ogsaa for finansavtaler og finansoppdrag. En slik hjemmel for direktekrav finnes for eksempel i kjo/psloven kapittel XIV, bustadoppfo/ringslova S: 37, haandverkertjenesteloven S: 27, avhendingslova S: 416 og forbrukerkjo/psloven S: 35. Mens annet ledd annet punktum innskrenker muligheten for tjenesteyteren og kontraktmedhjelperen til i en avtale seg imellom aa begrense kundens adgang til aa fremme direktekrav, setter tredje punktum visse grenser for kundens direkte krav. Etter tredje punktum gjelder de regler i loven som faar anvendelse paa kundens krav mot sin tjenesteyter, tilsvarende anvendelse for kundens krav mot tjenesteyterens kontraktsmedhjelper. For eksempel maa kunden ogsaa overfor kontraktsmedhjelperen fremsette sitt krav fo/r utlo/pet av reklamasjonsfristen i lovforslaget S: 10. I motsetning til hva som ellers er vanlig ved regler om direktekrav, er regelen i lovforslaget ikke avgrenset til tidligere salgsledd eller leverando/rledd. Bestemmelsen vil derfor ogsaa kunne vaere praktisk for en kunde der for eksempel en tjenesteyter bruker en kontraktsmedhjelper til aa oppfylle overfor kunden. Direktekravsadgangen er heller ikke betinget av at kunden fo/rst forso/ker aa fremme kravet til tjenesteyteren, selv om en slik fremgangsmaate i de fleste tilfeller vil vaere det praktiske. Til S: 14 Bestemmelsen er ny og regulerer ansvarsfordelingen mellom tjenesteyteren og kunden ved misbruk av sertifikat for elektronisk signatur. Bestemmelsen er utformet etter modell av lovforslaget S: 64. Det vises til spesialmerknadene til denne bestemmelsen, samt ho/ringsnotatet punkt 2.5. Til S: 15 Bestemmelsen er ny og gjennomfo/rer PSD II artikkel 101. Bestemmelsen gjelder likevel alle som yter tjenester som er omfattet av loven som ledd i naeringsvirksomhet, og er dermed ikke begrenset til aa gjelde ved ytelse av betalingstjenester. Fo/rste ledd oppstiller krav til interne prosedyrer for klagebehandling som skal vaere tilgjengelig for kundene. Annet ledd stiller krav til blant annet saksbehandlingstid ved behandling av klager. Bestemmelsen er naermere behandlet i punkt 2.7. Til S: 16 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 4. Det er imidlertid foretatt enkelte spraaklige og redaksjonelle endringer. Det stilles krav til nasjonale regler om behandling av tvister i klageorgan i PSD II artikkel 101, PAD artikkel 24, CCD artikkel 24 og MCD artikkel 39. Til S: 17 Bestemmelsen er ny, men bygger delvis paa gjeldende S: 56 a og gjeldende forskrift om kredittavtaler S: 16. Det stilles krav til nasjonale regler om tilsyn i PSD II artikkel 100, PAD artikkel 21, CCD artikkel 20 og MCD artikkel 5. I fo/rste ledd slaas det fast at Forbrukerombudet fo/rer tilsyn utfra hensyn til forbrukerne. Forbrukerombudet fo/rer allerede i dag tilsyn med hjemmel i markedsfo/ringsloven og gjeldende S: 56 a. I praksis fo/rer Forbrukerombudet tilsyn med langt mer enn markedsfo/ring i det Forbrukerombudet ogsaa fo/rer tilsyn med avtalevilkaar, jf. markedsfo/ringsloven S: 22. I Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) paa side 20 heter det: <> Naar det foreslaas at Forbrukerombudet skal ha kompetanse ogsaa til aa fo/re tilsyn med boliglaan og <>, er dette for aa unngaa tvil om kompetansevilkaaret skulle vaere oppfylt. Naar disse avtalene er gitt et preseptorisk vern etter lovforslaget S: 2, tilsier de samme hensynene at Forbrukerombudet faar tilsynskompetanse. For den naeringsdrivende og for samarbeidende tilsynsmyndigheter er det sentralt at regler om habilitet og taushetsplikt ikke varierer utfra hvilket tilsynsorgan som fo/rer tilsyn. Departementet foreslaar derfor at finanstilsynsloven S: 7 mv. skal gjelde tilsvarende for Forbrukerombudet og Markedsraadet ved tilsyn etter finansavtaleloven, jf. lovforslaget annet ledd. Tredje ledd er en ren opplysningsbestemmelse som minner leseren av loven om at ogsaa Finanstilsynet fo/rer tilsyn med finansforetak. Det er derfor til dels overlappende tilsyn. Mens Forbrukerombudets tilsynskompetanse vil omfatte naeringsdrivende og deres avtaler om betalingsoppgjo/r i lovforslaget kapittel 2 eller en naeringsdrivende som sporadisk yter kreditt til kunder som faller inn under lovforslaget kapittel 4, men ikke finansvirksomhetslovgivningen, synes ikke Finanstilsynet aa tilsvarende kompetanse, med mindre en av partene i betalingsoppgjo/ret er et foretak som Finanstilsynet kan fo/re tilsyn med. Bestemmelsen har altsaa ingen rettslig betydning for Finanstilsynets tilsynskompetanse, som ikke er saerskilt regulert i lovforslaget. Til S:S: 18 til 21 Bestemmelsene er nye, men viderefo/rer hoveddelene av gjeldende kapittel 5 og 6. Det vises til punkt 2.9. Sammen med lovforslaget S: 77 og forskriftsforslaget S: 2 og S: 23 gjennomfo/rer de krav som CCD og MCD stiller til kredittformidlere. Til S: 22 Bestemmelsen er ny og regulerer virkeomraadet for kapittel 2. Bestemmelsen er i hovedsak en viderefo/ring av gjeldende S: 9 annet ledd. Til S: 23 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 38 uten endringer. Til S: 24 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 39 uten endringer. Til S: 25 Bestemmelsen er en viderefo/ring av gjeldende S: 39 a. Til S: 26 Bestemmelsen er i hovedsak en viderefo/ring av gjeldende S: 39 b, men med noen endringer. Nytt er at bestemmelsen gjennomgaaende er endret til aa gjelde betalingsmiddel i tillegg til betalingsinstrument. Formaalet med endringen er aa gjo/re det klart at begrensningen med hensyn til gebyrets sto/rrelse ogsaa gjelder for eventuelle gebyrer paa betaling med kontanter. Bestemmelsen i tredje ledd er ogsaa ny, og gjennomfo/rer PSD II artikkel 60 nr. 3. Forbudet mot gebyrer for bruk av visse betalingsinstrumenter i PSD II artikkel 60 nr. 4 foreslaas inntatt i forskrift med hjemmel i fo/rste ledd fjerde punktum. Til S: 27 Bestemmelsen er i hovedsak en viderefo/ring av S: 39 c. Bestemmelsen gjennomfo/rer PSD II artikkel 62 nr. 2. Virkeomraadet er utvidet idet alle betalingstransaksjoner som faller innenfor virkeomraadet for kapittel 2, ogsaa de transaksjonene som omfatter en valutaveksling, omfattes. Den naavaerende bestemmelsen er begrenset til aa gjelde betalingstransaksjoner som ikke involverer valutaomregning. Forslaget har sammenheng med den generelle utvidelsen av betalingstjenestedirektivets virkeomraade, se naermere punkt 4.1.5. Til S: 28 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 6 fo/rste ledd. Gjeldende S: 6 annet ledd viderefo/res i lovforslaget S: 88 fjerde ledd. Til S: 29 Bestemmelsen viderefo/rer lov 22. mai 1902 nr. 11 om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttraeden S: 12 nr. 1. Straffelovens ikrafttredelseslov, herunder S: 12 nr. 2, foreslaas etter dette opphevet, se ho/ringsnotatet punkt 3. Til S: 30 Bestemmelsen regulerer virkeomraade for kapittel 3 og er naermere behandlet i ho/ringsnotatet punkt 4.1. Bestemmelsen er delvis en viderefo/ring av gjeldende finansavtalelov S:S: 9 og 10. Paragrafen gjennomfo/rer dermed PAD artikkel 16. Paragrafen sammenfaller med noe av bakgrunnen for revisjonen av PSD II, som begrunnes blant annet med behovet for aa regulere tilgang og sikkerhet for teknisk komplekse lo/sninger. Det vises til punkt 4.1 for en naermere redegjo/relse for bakgrunnen for enkelte av de foreslaatte endringene. Fo/rste ledd fo/rste punktum slaar fast at kapittelet gjelder for kontoavtaler og betalingstjenester. Det er ikke et vilkaar at avtalen er inngaatt med en finansinstitusjon eller lignende institusjon. Dette har sammenheng med at det generelle virkeomraadet for finansavtaleloven foreslaas endret paa tilsvarende maate. Men samtidig presiseres det at reglene bare gjelder for virksomhet med tillatelse som nevnt i finansforetaksloven S: 2-3. I praksis antar derfor departementet at denne endringen ikke vil ha nevneverdig betydning. Det understrekes samtidig at lovforslaget S: 1 annet ledd skal forstaas slik at lovens kapittel 3 kommer tilsvarende til anvendelse paa avtaleforhold mellom en kunde og en yter av betalingstjenester uten tillatelse etter finansforetaksloven, idet kundens behov for kontraktsrettslig vern ikke blir mindre som fo/lge av at tjenesteyteren ikke har de no/dvendige tillatelser til sin virksomhet. Reguleringen av betalingstransaksjoner over landegrensene og i andre valutaer som i dag er regulert i S: 9 fjerde ledd, foreslaas flyttet til forskrift med hjemmel i lovforslaget S: 30 annet ledd. Se forskriftsforslaget S: 4. Utformingen av forskriftshjemmelen er foreslaatt spraaklig forenklet. Med <> skal forstaas baade valuta i en EO/S-stat som ikke benytter euro (for eksempel svenske kroner eller britiske pund) og euro (selv som euro ikke er en valuta som tilho/rer en stat som saadan). For o/vrig utgaar gjeldende S: 9 annet ledd i det disse reglene foreslaas som nytt kapittel 2, mens tredje ledd viderefo/res i lovforslaget S: 9. Til S: 31 Paragrafen er ny. Den har en parallell til lovforslaget S: 76. I fo/rste ledd gjennomfo/res PSD II artikkel 66 nr. 1 og 67 nr. 1, som skal sikre at en betalingstjenesteyter ved bruk av avtalevilkaar ikke hindrer kunden i aa gjo/re bruk av betalingsfullmektig eller opplysningsfullmektig. Annet ledd medfo/rer at det aa ha et betalingsinstrumentet i hende, ikke anses som lovlig avtalt form for samtykke etter lovforslaget S: 47, men da altsaa med unntak for elektroniske smaapenger. jf. S: 34. Forslaget konsumerer forbudet mot ihendehaverklausuler i gjeldende S: 17 for innskuddsbo/ker, med mindre innskuddsboken oppfyller vilkaarene for aa anses som elektroniske smaapenger. Til S: 32 Fo/rste ledd definerer hva som menes med <>, mens annet ledd definerer hva som utgjo/r en <>. Ved gjennomfo/ringen av direktiv 2007/64/EF (PSD I) ble begrepet <> erstattet med <>, mens det tradisjonelle begrepet <> ble tatt opp i et videre begrep <>. Videre ble begrepet <> innfo/rt i samsvar med direktives terminologi, jf. her Ot.prp. nr. 94 (20082009) paa side 30. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 1.3. Begrepet <> synes ikke aa ha blitt tatt i bruk blant publikum i sto/rre omfang. De fleste rammeavtalene vil vaere en avtale om blant annet konto. Det foreslaar derfor aa benytte det tradisjonelle begrepet <> som vil vaere dekkende for de fleste <> i praksis. Definisjonen i lovforslaget S: 32 fo/rste ledd tilsvarer direktivets definisjon av <> der rammeavtalen inneholder en forpliktelser og vilkaar for oppretting av en konto. Bestemmelsens annet ledd regulerer hva som menes med betalingstjenester i dette kapittelet, og bygger paa gjeldende S: 11. Bestemmelsen gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 3, jf. vedlegg 1. Vedlegg I angir i aatte punkter hva som er aa anse som betalingstjenester. I lovforslaget er direktivets punkt 1 og 2 gjennomfo/rt i annet ledd bokstav a, mens direktivets punkt 3 og 4 er gjennomfo/rt i bokstav b. Paa den andre siden er direktivets nr. 5 gjennomfo/rt i annet bokstav a og b Gjeldende S: 11 annet ledd er foreslaatt flyttet til forskriften S: 5. Til S: 33 Bestemmelsen er ny, men viderefo/rer delvis gjeldende S: 14. Bestemmelsen gjennomfo/rer PAD artikkel 15 til 18. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 4.2. Utover hva bestemmelsen selv angir, foreslaas det aa regulere i forskrift hva som anses som grunnleggende betalingstjenester, jf. forskriftsforslaget S: 7. Til S: 34 Bestemmelsen er til dels ny, men viderefo/rer sammen med forskriftforslaget S: 6 i hovedsak reguleringen av <> i gjeldende kapittel 2. Bestemmelsen gjennomfo/rer PSD II artikkel 42 og 65. Det som er felles for de betalingsinstrumentene som er regulert i artikkel 65, er kravet om bestemte belo/psgrenser. Den ho/yeste tillatte belo/psgrensen er 500 euro for forhaandsbetalte betalingsinstrument, jf. artikkel 65 nr. 2. Mens gjeldende S: 12 bokstav r angir en definisjon av smaapengeinstrument ved bruk av euro, foreslaar departementet at det i stedet settes en ho/yeste belo/psgrense i norske kroner, jf. forskriftshjemmelen i annet ledd. I forskriftsforslaget S: 6 foreslaas det at belo/psgrensen for elektroniske smaapenger settes til 4 000 kroner for kontantkort. For elektroniske smaapenger som ikke er knyttet til kontantkort, foreslaas det at grensen settes til 500 kroner per transaksjon, eller en belo/psgrense paa 2000 kroner og det samme belo/pet som ho/yeste tillatte lagringsverdi. Til S: 35 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S: 15 annet til femte ledd og S: 14 a fo/rste ledd andre punktum. Bestemmelsen innebaerer sammen med forskriftsforslaget S: 8 en gjennomfo/ring av PSD II artikkel 51, jf. artikkel 52 og PAD artikkel 20. Opplysningsplikten for kontoavtaler har sin parallell i lovforslaget S: 78 om opplysningsplikt forut for inngaaelse av kredittavtale og S: 94 for kausjonsavtaler. Siden mange kredittavtaler innebaerer at kreditten disponeres paa en konto, vil baade S: 36 og S: 78 komme til anvendelse paa samme avtaleforhold, og i praksis vil betalingstjenesteyteren og kredittyteren i saa fall vaere den samme. Til S: 36 Fo/rste ledd er en viderefo/ring av gjeldende S: 23 og gjennomfo/rer PSD II artikkel 44 nr. 1 og 3 og artikkel 45 nr. 1. Gjeldende S: 23 fo/rste ledd fjerde punktum med krav til klare og forstaaelige opplysninger viderefo/res i lovforslaget S: 4 tredje ledd fjerde punktum. Annet ledd gjennomfo/rer nye bestemmelser i PSD II artikkel 45 nr. 2 om krav til opplysninger naar en enkeltstaaende betalingstransaksjon gjennomfo/res via en betalingsfullmektig. Til S: 37 Bestemmelsen er ny og regulerer tjenesteyterens adgang til aa kreve vederlag og gebyr utover hva som fo/lger av lovforslaget S: 33. Bestemmelsen oppstiller visse begrensninger i betalingstjenesteyterens adgang til aa kreve gebyrer. Bestemmelsen innebaerer en viderefo/ring av gjeldende S: 14 a med enkelte endringer, og gjennomfo/rer PSD II artikkel 40, 45 nr. 2, 55 nr. 2, 62 nr. 1 og 70 nr. 1. Bestemmelsen er parallell til S: 81 for kredittavtaler. Til S: 38 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S: 16 og gjennomfo/rer PSD II artikkel 54. Naar det gjelder forstaaelsen av annet ledd fo/rste punktum, vises det til omtalen av den tilsvarende bestemmelsen for kredittavtaler i merknaden til lovforslaget S: 82 annet ledd. Gjeldende S: 16 tredje ledd er delvis viderefo/rt i annet ledd tredje punktum. Ved avtaleinngaaelsen maa kunden undertegne avtalen med penn eller digitalt. Senere endringer kan inntas i kontoavtalen ved aa benytte fremgangsmaaten i lovforslaget S: 43. Det vil si at kunden ved passivitet kan binde seg dersom vilkaar dermed anses tatt inn i kontoavtalen. Betalingstjenestetilbyderen vil imidlertid ha bevisbyrden for at et vilkaar er inntatt i kontoavtalen, jf. lovforslaget S: 7. Bestemmelsen er parallell til lovforslaget S: 82 for kredittavtaler og S: 97 for kausjonsavtaler. Til S: 39 Bestemmelsen er ny og minner om de saerskilte reglene for fjernsalg av finansielle tjenester. Til S: 40 Bestemmelsen er ny og regulerer det som ofte blir benevnt som <>. Det foreslaas i stedet et teknologino/ytralt begrep -<>. Bestemmelsen som foreslaas, konsumerer gjeldende S: 56 og deler av S: 48 a. Lovforslaget bygger dessuten paa gjeldende S: 30. Baade PSD II og PAD har enkelte regler om hvilke opplysninger som skal gis i tilknytning til konto eller et gjennomfo/rt betalingsoppdrag. Utover dette synes ikke informasjonskrav i relasjon til kontoforvaltning aa vaere omfattet av direktivenes virkeomraade. Med hensyn til bestemmelsens fjerde ledd, vises det til merknaden til lovforslaget S: 53. Bestemmelsen har en viss parallellitet til S: 84 for kredittavtaler. Til S: 41 Bestemmelsen er ny og gjelder naar kunden har avtale med flere betalingstjenesteytere som alle er involvert i gjennomfo/ringen av et betalingsoppdrag. Et eksempel kan vaere at betalingskortet er utstedt av en annen betalingstjenesteyter enn den som tilbyr kontoen. Et annet eksempel er naar kunden benytter en betalingsfullmektig. Annet ledd gjennomfo/rer PSD II artikkel 43 nr. 2 og er innholdsmessig en viderefo/ring av S: 23 fjerde ledd. Formuleringen i S: 23 fjerde ledd er at betalingstjenesteyteren <> de aktuelle opplysningene. Spraaklig kan dette forstaas som et forbud mot aa gi opplysninger. Poenget med bestemmelsen er imidlertid at betalingstjenesteyteren ikke er forpliktet til aa gi opplysninger som kunden allerede har faatt fra en annen betalingstjenesteyter. Ordlyden er endret i traad med dette, men det tilsiktes ingen realitetsendring. Til S: 42 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S: 18, og gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 54 nr. 1. Bestemmelsen tilsvarer S: 85 i kapitlet om kredittavtaler. Til S: 43 I det vesentlige er bestemmelsen en viderefo/ring av gjeldende S: 20, med to unntak: Det er foretatt en endring sammenlignet med gjeldende S: 20 fjerde ledd fo/rste punktum, hvor passusen <> ikke viderefo/res. Begrunnelsen for dette er at betalingstjenesteyteren etter forslaget som hovedregel ikke kan kreve gebyr eller vederlag for oppsigelse av kontoavtalen. Betalingstjenesteyteren kan ved oppsigelse bare gjo/re fradrag for avtalte gebyr og vederlag i samsvar med lovforslaget S: 37. Gjeldene S: 20 tredje ledd utgaar fordi hevingsadgangen etter forslaget er regulert i lovforslaget S: 10, jf. bestemmelsens femte ledd. Bestemmelsen gjennomfo/rer PSD II artikkel 55 nr. 1 og inneholder ellers nasjonale bestemmelser i overensstemmelse med de valgmuligheter som fo/lger av artikkel 55 nr. 5 og 6. Bestemmelsen tilsvarer S: 86 i kapitlet om kredittavtaler. Til S: 44 Bestemmelsen er ny og gjennomfo/rer betalingskontodirektivet artikkel 10, jf. artikkel 9 og artikkel 13. Det vises til punkt 4.3. Til S: 45 Bestemmelsen er til dels en viderefo/ring av gjeldende S: 21. Den gjennomfo/rer PSD II artikkel 55 nr. 3 og betalingskontodirektivet artikkel 19 og 20 nr. 5. Det fo/lger av lovforslaget S: 15 annet ledd at betalingstjenesteyteren ved heving skal informere om klageadgang og etablert klageorgan, jf. S: 16. Bestemmelsen tilsvarer S: 87 i kapitlet om kredittavtaler. Til S: 46 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S: 22. Bestemmelsen gir imidlertid betalingstjenesteyteren valget mellom aa sende melding i rekommandert brev eller paa annen maate innhente bekreftelse paa at slik melding om kontoen er mottatt av kunden eller arvingene. I annet ledd er det inntatt en ny bestemmelse for de tilfeller at innestaaende paa konto ikke dekker kostnaden for aa sende rekommandert brev som nevnt i fo/rste ledd. I slike tilfeller vil det vaere tilstrekkelig aa gi melding i ordinaer forsendelse til kundens eller arvingenes sist kjente adresse. Ordinaer forsendelse kan ogsaa omfatte en digital postkasse som ikke er en del av betalingstjenesteyterens eget tilbud, men hvor kunden eller arvingene har gitt et samtykke til aa motta meldinger fra det offentlige eller private. Et eksempel er tjenesten Digipost. Begrunnelsen for forslaget er at det finnes en rekke kontoer hvor innestaaende kun utgjo/r noen o/re eller faa kroner i kundens favo/r. I mange av disse tilfellene anser trolig kunden eller arvingene at innestaaende ikke er verdt bryet med aa avvikle kundeforholdet. Til S: 47 Bestemmelser er i hovedsak en viderefo/ring av gjeldende S: 24 annet til fjerde ledd og gjennomfo/rer PSD II artikkel 64, artikkel 65 nr. 4 og artikkel 81. Fjerde ledd er en viderefo/ring av gjeldende S: 26 fjerde ledd med noen spraaklige endringer. Gjeldende S: 26 annet ledd om at kunden skal varsle sin institusjon skriftlig, foreslaas ikke viderefo/rt. Begrunnelsen for dette forslaget er at spo/rsmaal om hvordan samtykke til en betalingstransaksjon skal gis, synes tilstrekkelig regulert i lovforslaget S: 47. Det sentrale ved gjentatte direktebelastninger er at betalingsoppdraget bygger paa kundens samtykke, og at dette blir dokumentert av betalingstjenesteyteren. Det virker uklart hva som i saa fall vil vaere begrunnelsen for en varslingsregel i tillegg til kravet om samtykke som gjelder for enhver betalingstransaksjon, herunder direkte engangsbelastning og gjentatte direktebelastninger. Det samme gjelder for regelen i gjeldende S: 26 tredje ledd som paalegger institusjonen aa paase at belastningen ligger innenfor avtalens grense. Dette er bare en annen maate aa formulere det som allerede fo/lger av lovforslaget S: 47 om at en betalingstransaksjon bare anses som godkjent dersom kunden har samtykket til transaksjonen. Naar et belo/p ligger utenfor den ho/yeste belastningsgrensen som en avtale om gjentatte direktebelastninger angir, kan ikke belastningen anses som godkjent. Regelen i gjeldende S: 26 synes ikke aa gi andre regler for tilbakekall av samtykke med gjentatte direktebelastninger enn det som gjelder for andre direktebelastninger etter gjeldende S: 28 annet ledd annet punktum, jf. gjeldende S: 24 fjerde ledd. Disse bestemmelsene er viderefo/rt i lovforslaget S: 49. Til S: 48 Bestemmelsen gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 78. Bestemmelsen regulerer naar et betalingsoppdrag skal anses mottatt, og bygger paa gjeldende S: 26 a. I fo/rste ledd foreslaas en ny bestemmelse om at betalerens konto ikke maa belastes fo/r betalingsoppdraget er mottatt, jf. nye formuleringer om dette i artikkel 78 nr. 1 annet avsnitt fo/rste punktum. Bestemmelsen vil hindre betalingstjenesteyteren i aa belaste kundens konto den dagen betalingsoppdraget faktisk er mottatt, mens betalingsoppdraget fo/rst gjennomfo/res paa det senere tidspunktet da ordren er mottatt i direktivets forstand. Bestemmelsen forhindrer at betalingstjenesteyteren skaffer seg en rentefordel (saakalt <>) og maa ses i sammenheng med det generelle formaalet om aa unngaa bruk av valo/rdatoer til skade for kundene, jf. fortalen punkt 84. En tilsvarende regulering som en rent nasjonal regel finnes i gjeldende S: 26 c fo/rste ledd annet punktum. Til S: 49 Bestemmelsen er i hovedsak en viderefo/ring av gjeldende S: 28, men likevel med en annen redaksjonell og spraaklig utforming. Bestemmelsen gjennomfo/rer PSD II artikkel 80. Til S: 50 Bestemmelsen regulerer betalingstjenesteyterens plikter ved avvisning av et betalingsoppdrag og gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 79. Bestemmelsen er i hovedsak en viderefo/ring av gjeldende S: 26 b. Fo/rste ledd fastslaar at kunden skal varsles om avvisning. Det er inntatt en presisering om at dette gjelder baade ved avvisning av iverksetting og gjennomfo/ring av betalingsoppdrag. Direktivet presiserer i artikkel 79 nr. 2 at plikten til aa gjennomfo/re betalingsoppdraget gjelder uavhengig av om betalingstransaksjonen er iverksatt av betaleren, betalingsmottakeren eller ved bruk av en betalingsfullmektig. Etter departementets vurdering vil det ikke vaere no/dvendig aa innta denne presiseringen for aa gjennomfo/re direktivet, idet betalingstjenesteyteren ikke kan nekte aa gjennomfo/re et betalingsoppdrag (betalingsordre) naar vilkaarene i kontoavtalen er oppfylt, jf. S: 50 fo/rste ledd. Til S: 51 Bestemmelsen regulerer maksimal overfo/ringstid for betalingstransaksjoner og bygger paa gjeldende S: 26 c. Bestemmelsen gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 82, 83 og 84. I lovforslaget foreslaas aa benytte den muligheten som direktivet gir etter artikkel 86 til aa fastsette kortere overfo/ringstid for nasjonale betalingstransaksjoner. Etter forslaget skal en nasjonal betalingstransaksjon gjennomfo/res samme virkedag som betalingsoppdraget mottas. Betalingstjenestetilbyderen kan velge aa sette et skjaeringstidspunkt som nevnt i S: 48. Et betalingsoppdrag som er mottatt etter skjaeringstidspunktet, kan derfor ikke belastes betalerens konto fo/r paafo/lgende virkedag. Holdt sammen med reglene i S: 52, saa skal betalerens og betalingsmottakerens konto belastes og godskrives samme virkedag. Denne virkedagen utgjo/r ogsaa skjaeringstidspunktet for renteberegningen. Den gjeldende reguleringen i S: 26 c, som medfo/rer null <> eller null rentetap ved nasjonale betalingstransaksjoner i norske kroner, viderefo/res, men skal etter lovforslaget ogsaa gjelde alle nasjonale betalingstransaksjoner. Til S: 52 Bestemmelsen regulerer renteberegning ved godskriving og belastning av konto og er i hovedsak en viderefo/ring av gjeldende S: 27. Ordlyden i fo/rste punktum foreslaas likevel endret. I PSD II, som her har samme ordlyd som PSD I, heter det i artikkel 85: <>. Direktivbestemmelsen regulerer dermed ikke innskudd paa konto tilho/rende en forbruker, slik naavaerende S: 27 fo/rste punktum gir inntrykk av, men innskudd fra en forbruker foretatt med kontanter hos den betalingstjenesteyteren som fo/rer kontoen. Forbrukeren skal altsaa vaere sikret at kontantinnskudd blir gjort tilgjengelig straks. Er innbetalingen i kontanter ikke gjort av en forbruker, skal godskriving skje senest paafo/lgende virkedag. Slik departementet oppfatter direktivet, maa betalingstjenesteyteren godskrive samme dag ved innskudd fra forbruker, og ellers etter eget valg paafo/lgende virkedag for innskudd fra andre - selv om innskudd gjo/res til samme konto og uavhengig av hvem som er eier av kontoen. Dette styrker forbrukeren som betaler. Gjennomfo/ring av artikkel 87 nr. 2 fremkommer naar lovforslaget S: 51 leses i sammenheng med S: 52. Til S: 53 Fo/rste ledd viderefo/rer gjeldende S: 15 fo/rste ledd andre og tredje punktum. Bestemmelsen gjennomfo/rer PSD II artikkel 56. Annet og tredje ledd gjennomfo/rer PSD II artikkel 57 og 58 med hensyn til informasjon som skal gis til henholdsvis betaleren og betalingsmottakeren fra deres respektive betalingstjenestetilbydere ved gjennomfo/ring av en betalingstransaksjon. Opplysningene er i det vesentlige av samme karakter for de to partene i betalingsoppgjo/ret, slik at det foreslaas aa regulere informasjonskravene i en bestemmelse. Det foreslaar aa benytte adgangen for medlemsstatene etter artikkel 57 nr. 3 og 58 nr. 3 til aa kreve at opplysningen stilles til kundens raadighet uten kostnad minst hver maaned naar tjenestene er regulert i en kontoavtale, jf. lovforslaget S: 40 fo/rste ledd bokstav d, jf. fjerde ledd. Til S: 54 Bestemmelsen er ny og gjennomfo/rer i fo/rste ledd PSD II artikkel 46. nr. 6. Bestemmelsen regulerer hvilke opplysninger betalingsfullmektigen skal gi betaleren dersom det foreligger en enkeltstaaende betalingstransaksjon som skal gjennomfo/res ved hjelp av betalingsfullmektig. I andre ledd gjennomfo/res artikkel 65 nr. 5. Til S: 55 Bestemmelsen er i det hele en viderefo/ring av gjeldende S: 29 og gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 81. Fo/rste ledd annet punktum har imidlertid faatt en annen ordlyd som tar sikte paa klarere aa uttrykke hva slags straffbart forhold det siktes til. Annet og tredje ledd innebaerer med noen spraaklige endringer en viderefo/ring av gjeldende S: 29 annet ledd. Gjeldende tredje ledd foreslaas opphevet. Bestemmelsen er en ren opplysningsbestemmelse, som anses overflo/dig idet bestemmelsen om feilaktig godskriving av konto foreslaas plassert i paafo/lgende paragraf. Til S: 56 Med et vesentlig unntak er fo/rste til fjerde ledd i sin helhet en viderefo/ring av de rent nasjonale bestemmelsene i gjeldende S: 30 sjette ledd og S: 31. Det foreslaas at retten til aa rette en feilaktig godskriving bo/r vaere betinget av at en slik retting er avtalt mellom kunden og den betalingstjenesteyteren som fo/rer kontoen. PSD II forutsetter at alle belastninger paa konto skal skje etter samtykke. Departementet er derfor i tvil om adgangen til retting i gjeldende lov vil vaere i samsvar med direktivet hvis rettingen ikke foretas etter avtale med kunden som er innehaver av kontoen som er uriktig godskrevet. Det reiser seg ogsaa et spo/rsmaal om retting bare bo/r kunne utfo/res av den betalingstjenesteyteren som tilbyr kontoen, og innen utlo/pet av dagen etter den feilaktige godskrivingen. Slike begrensninger er imidlertid ikke inntatt i lovforslaget. Dersom andre enn den kontofo/rende betalingstjenestetilbyderen skal ha retteadgang, bo/r muligens ogsaa betalingsfullmektigen gis en tilsvarende adgang, under forutsetning av at det er avtalt med kunden. Til S: 57 Fo/rste ledd er en viderefo/ring av gjeldende S: 24 fo/rste ledd. Annet til femte ledd er i hovedsak en viderefo/ring av gjeldende S: 34 og gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 69 og 70. Til S: 58 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S: 33. Til S: 59 Bestemmelsen erstatter gjeldende S: 33 a. Betalingstjenestedirektivet artikkel 76 nr. 1 gir betaleren en ubetinget rett til tilbakebetaling av en tidligere godkjent betalingstransaksjon som iverksettes av eller via betalingsmottakeren, naar direktebelastningen er omfattet av forordning (EU) nr. 260/2016 om direkte debiteringer i euro. Bestemmelsen er omtalt i direktivets fortale punkt 76. Denne <> retten kan imidlertid fravikes i kontoavtalen paa vilkaar nevnt i artikkel 76 nr. 3. For direkte debiteringer i annen valuta kan medlemsstante viderefo/re praksis fra det fo/rste betalingstjenestedirektivet, jf. artikkel 76 nr. 1 eller gi betaleren mer fordelaktige regler jf. artikkel 76 nr. 4. I Norge vil det typisk vaere <> -betalinger som omfattes av artikkel 76 om direktebelastninger som iverksettes av eller via betalingsmottakeren og som tidligere har blitt godkjent av betaleren jf. her lovforslaget S: 47 fjerde ledd. Det synes ikke hensiktsmessig aa bare tillate en utvidet tilbakebetalingsrett ved eurobetalinger. Det foreslaas derfor aa la reglene for euro ogsaa gjelde for betalinger i andre valutaer. I praksis antas imidlertid endringen aa faa begrenset betydning idet ogsaa gjeldende tilbakebetalingsrett etter S: 33 a fo/rste ledd kan fravikes ved avtale paa samme vilkaar som angitt i direktivet artikkel 76 nr. 3, jf. her gjeldende S: 33 a tredje ledd. Til S: 60 Sammen med lovforslaget S:S: 61 og 62 regulerer bestemmelsen betalingstransaksjoner som ikke gjennomfo/res korrekt, og er i det vesentlige en viderefo/ring av S: 40. Bestemmelsene gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 89 og 90 nr. 1 fo/rste avsnitt og nr. 2. Departementet har i lovforslaget foreslaatt aa dele gjeldende paragraf i to og innta en ny regel i tilknytning til betalingsfullmektig i en egen paragraf, som gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 90 nr. 1 fo/rste avsnitt. Formaalet er aa gjo/re reglene lettere aa lese og mer oversiktlige. Gjeldende fjerde ledd i S: 40 foreslaas ikke viderefo/rt som fo/lge av lovforslaget S: 68 om reklamasjon. Til S: 61 Det vises til merknaden til S: 60. Til S: 62 Det vises til merknaden til S: 60. Til S: 63 Bestemmelsen omhandler avtaler om belastningsgrenser for betalingsinstrument som benyttes til aa samtykke til betalingstransaksjoner, og er en viderefo/ring av S: 24 a. Bestemmelsen gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 68. Til S: 64 Bestemmelsen regulerer betalingstjenesteyterens og kundens ansvar ved misbruk av konto og betalingsinstrument. Bestemmelsen er til dels en viderefo/ring av gjeldende S: 35, men inneholder en del endringer som fo/lge av endringer i PSD II. Det vises til punkt 4.6. Til S: 65 Bestemmelsen regulerer ansvaret for betalingstransaksjoner som ikke gjennomfo/res korrekt, og er i det vesentlige en viderefo/ring av gjeldende S: 40. Bestemmelsen gjennomfo/rer PSD II artikkel 89 og 90 nr. 1 fo/rste avsnitt og nr. 2. Det er flere endringer i artikkel 89 som er knyttet til skjaeringstidspunktet for renteberegning ved godskriving av konto i forbindelse med transaksjoner som blir feilaktig eller forsinket gjennomfo/rt, se naermere om dette punkt 4.7. Det anses imidlertid ikke no/dvendig med endringer i lovens ordlyd som fo/lge av disse endringene, da de allerede er dekket av tredje ledd. Gjeldende fjerde ledd i S: 40 foreslaas opphevet som fo/lge av lovforslaget S: 68 om reklamasjon. Isteden er det inntatt en bestemmelse om ansvar overfor kunden naar en betalingsfullmektig har vaert involvert i transaksjonen. Bestemmelsen gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 90 nr. 1 fo/rste avsnitt. O/vrige deler av artikkel 90 er gjennomfo/rt i lovforslaget S: 58. Til S: 66 Bestemmelsen regulerer betalingstransaksjoner der kunden har oppgitt feil kontonummer (unik identifikasjonskode). Den viderefo/rer deler av gjeldende S: 37 og S: 43 og gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 88. Tredje ledd annet punktum er ny. Bestemmelsen oppstiller en samarbeidsplikt for betalingsmottakerens betalingstjenesteyter, herunder en plikt til aa meddele betalerens betalingstjenesteyter alle relevante opplysninger, og gjennomfo/rer tilsvarende krav i artikkel 88 nr. 3 fo/rste avsnitt annet punktum. I tredje ledd tredje punktum er det inntatt en presisering av hva det kan kreves gebyr for. Presiseringen er no/dvendig som fo/lge av nytt annet punktum. Fjerde ledd er nytt, og gjennomfo/rer nye krav i artikkel 88 nr. 3 annet avsnitt. Til S: 67 Bestemmelsen regulerer lemping av kundens ansvar og er delvis en viderefo/ring av gjeldende S: 36. Etter gjeldende S: 36 fo/rste ledd fo/rste punktum kan kundens ansvar lempes <>. Bestemmelsen er en nasjonal bestemmelse idet ansvar som fo/lge av manglende sikkerhetsordninger ikke er regulert i det fo/rste betalingstjenestedirektivet. I det reviderte direktivet er det imidlertid oppstilt konkrete krav til sikkerhetsordninger, og betalingstjenesteyterens ansvar som fo/lge av brudd paa disse er regulert i artikkel 74 nr. 2. Direktivet oppstiller en regel om at betalingstjenesteyteren skal ha ansvaret som fo/lge av manglende overholdelse av kravene til sterk kundeautentifikasjon. Det er derfor ikke tilstrekkelig aa ha en regel om at kundens ansvar i disse tilfellene kan lempes. Bestemmelsen innebaerer at kundens ansvar kan settes ned i forhold til det som ellers gjelder etter lovforslaget S: 66. Bestemmelsen er i overensstemmelse med den valgmulighet for nasjonalstatene som fremgaar av artikkel 74 nr. 1 fjerde avsnitt. Til S: 68 Bestemmelsen er til dels en viderefo/ring av S: 37 fo/rste ledd og S: 40 fjerde ledd og gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 71. Fristen begynner aa lo/pe naar kunden faar faktisk informasjon om den uautoriserte eller feilaktig gjennomfo/rte transaksjonen. Alternativet i gjeldende S: 37 om at fristen kan begynne aa lo/pe naar kunden <>, er fjernet. Det fo/lger klart av betalingstjenestedirektivet at fristen skal lo/pe fra kunden faar faktisk kunnskap. Det er tilstrekkelig med en no/ytral reklamasjon for aa avbryte fristen. Til S: 69 Bestemmelsen er delvis en viderefo/ring av gjeldende S: 25, men med en tilpasset terminologi og en ny lovteknisk utforming. Enkelte spo/rsmaal som naa er regulert i gjeldende S: 25, reguleres i lovforslaget S: 8. Fo/rste ledd viderefo/rer S: 25 fo/rste og annet ledd, med terminologiske endringer. Bestemmelsen medfo/rer en rett for den mindreaarige til aa inngaa kontoavtale eller annen avtale om betalingstjenester kun for midler han eller hun har rett til aa disponere over. Det beror paa vergemaalsloven hvorvidt den mindreaarige kan disponere over midlene. Naar begrepet <> benyttes til erstatning for <>, er det for saa vidt ikke tilsiktet en endring av det som antas aa vaere gjeldende rett. Etter gjeldende rett kan den mindreaarige benytte kontoen ogsaa ved bruk av betalingskort og nettbank, jf. Prop. 46 L (20122013) side 35. Med <> skal her ogsaa forstaas at den mindreaarige er mottaker av opplysninger som etter loven skal meddeles kunden. Annet ledd er i sin helhet en viderefo/ring av gjeldende S: 25 tredje ledd, og tredje ledd er en viderefo/ring av gjeldende S: 25 fjerde ledd. Det er foreslaatt noen spraaklige endringer som harmoniserer med o/vrig begrepsbruk i lovforslaget. Til S: 70 Bestemmelsen regulerer krav om regress i tilfeller der et foretak har erstattet tap i forbindelse med betalingstransaksjoner som skyldes forhold hos en annen betalingstjenesteyter eller et mellomledd. Fo/rste ledd er en viderefo/ring av S: 42 annet ledd og gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 92, som gaar ut paa fo/lgende: <> Siste punktum er nytt i forhold til det fo/rste direktivet. Ansvar for manglende bruk av sterk kundeautentifikasjon er regulert i artikkel 74 nr. 2. Ordlyden i artikkel 92 fo/rste punktum viser altsaa til ansvar etter artikkel 73 og 89, mens siste punktum gaar ut paa at dette <> ansvar ved unnlatelse av aa bruke sterk kundeautentifikasjon (etter artikkel 74 nr. 2). Poenget synes aa vaere at en betalingstjenestetilbyder som har betalt et belo/p til en kunde som en annen betalingstjenesteyter svarer for, kan kreve regress. I lovforslaget er bestemmelsen formulert paa en slik generell maate. Formuleringen dekker ogsaa kontotilbyderens rett til aa kreve regress fra en betalingsfullmektig etter artikkel 73 nr. 2 annet avsnitt fo/rste punktum og artikkel 90 nr. 2. Bestemmelsen i annet ledd er ny og gjennomfo/rer artikkel 90 nr. 1 annet avsnitt og artikkel 73 nr. 2 annet avsnitt annet punktum. Til S: 71 Bestemmelsen regulerer avtaler om betalingsfullmakt og opplysningsfullmakt. Bestemmelsen er ny og gjennomfo/rer betalingstjenestedirektivet artikkel 66 nr. 1 og nr. 2, artikkel 67 nr. 1 og nr. 2 bokstav a og artikkel 68 nr. 5. Det vises til punkt 4.5 for en naermere redegjo/relse. Til S: 72 Bestemmelsen er ny og gjelder tjenester og produkter som etter PSD II artikkel 3 bokstav k faller utenfor direktivets virkeomraade. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 4.9. Til S: 73 Paragrafen bygger paa gjeldende S: 44. Fo/rste punktum er nytt og slaar fast at kredittyteren maa opptre i naeringsvirksomhet, alternativt vaere en kommune eller en fylkeskommune, for at reglene i kapittel 4 skal komme til anvendelse. Det vises til punkt 5.2. Til S: 74 Etter denne paragrafen, som er ny, vil lovens regler om boliglaan gjelde tilsvarende for annen realkreditt. Det vises til punkt 5.2. Til S: 75 Denne paragrafen bygger paa gjeldende S: 56 b, som gir hjemmel til aa gi regler om minste kontantinnsats i forskrift. En endring sammenliknet med gjeldende lov er aa gi hjemmel for aa fastsette regler i forskrift om egenkapital ved realkreditt og ved kjo/p av varer i forbrukerforhold. Naar det gjelder boliglaan, er krav til egenkapital regulert i boliglaansforskriften, fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i finansforetaksloven. Disse kravene er gitt som en regulering av kredittvirksomheten. Dersom krav til egenkapital kan reguleres med hjemmel i finansavtaleloven, vil det gi sto/rre mulighet for aa verne kunden naar kravene ikke er fulgt. Etter gjeldene rett synes det ikke aa faa konsekvenser for den enkelte kredittavtalen om egenkapitalkravet ikke er overholdt. Lovforslaget S: 11 gir hjemmel for aa fremme krav om erstatning naar kunden lider tap som fo/lge av at tjenesteyteren ikke har overholdt plikter i lovgivningen, mens S: 4, jf. S: 11, gir en tilsvarende rett ved mislighold av plikter etter finansavtaleloven. Brudd paa egenkapitalkravet vil ikke uten videre anses som et mislighold av avtalen etter lovforslaget S: 10 annet ledd. Dersom krav til egenkapital ogsaa gis med hjemmel i finansavtaleloven, vil det derimot maatte anses som et avtalebrudd i den grad reglene ikke kan fravikes ved avtale, og det vil kunne gi kunden kontraktsrettslige sanksjoner mot kredittyteren. Det foreslaas ogsaa en endring fra regelen i gjeldende lov om at avtalen skal ha en varighet paa mer enn 30 dager. Dette foreslaas endret til 60 dager etter at levering har funnet sted. Til S: 76 Bestemmelsen er ny. Naar det gjelder fo/rste ledd, se punkt 3. Annet ledd viderefo/rer gjeldende S: 51 a fo/rste ledd. Tredje ledd gjennomfo/rer MCD artikkel 12, se punkt 5.3.3. Til S: 77 Bestemmelsen er ny, men viderefo/rer i realiteten gjeldende rett paa flere punkter med hensyn til finansmeglerens og finansagenten kredittformidlingsvirksomhet. En finansraadgiver kan ikke opptre som kredittformidler etter lovforslaget, idet finansraadgiveren bare kan kreve vederlag fra sin oppdragsgiver og skal vaere uavhengig av enhver tjenesteyter, herunder kredittyter jf. lovforslaget S: 20. Tredje ledd skal sikre at kredittyteren mottar no/dvendige opplysninger som skal inngaa i beregningen av effektiv rente. Bestemmelsen gjennomfo/rer MCD artikkel 15 nr. 4. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 5.7 og 2.9. Se ogsaa merknaden til lovforslaget S:S: 18 til 21. Til S: 78 Bestemmelsen bygger innholdsmessig paa gjeldende S:S: 46 a og 48 b og omhandler opplysningsplikt fo/r kredittavtale inngaas og reflekterer CCD artikkel 5 og MCD artikkel 13. Bestemmelsen er bygget opp tilsvarende som lovforslaget S: 35 om opplysningsplikten for betalingstjenester. Innholdet i opplysningsplikten er naermere regulert forskriftsforslaget. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 1.3 og punkt 5.4. Til S: 79 Bestemmelsen viderefo/rer i de to fo/rste leddende i gjeldende S: 46 c, som gjennomfo/rer CCD artikkel 5 nr. 6, og skal naa ogsaa gjennomfo/re MCD artikkel 16. Bestemmelsen maa anses som en presisering av kredittyterens alminnelige plikter ved kreditt, jf. for o/vrig lovforslaget S: 4. I forskriften S: 25 foreslaar departementet naermere regler om forklaringsplikten, som gjennomfo/rer boliglaansdirektivet artikkel 16 nr. 1. Siden medlemsstatene etter CCD artikkel 5 nr. 6 har adgang til aa gi naermere regler om innholdet og gjennomfo/ringen av forklaringsplikten etter CCD, foreslaas det at forklaringsplikten for kredittavtaler utformes likt, uavhengig av om kredittavtalen kan karakteriseres som <> eller ikke. Lovforslaget innebaerer at kredittyteren, eventuelt kredittformidleren, maa tilpasse forklaringene til hver enkelt kunde. For aa ivareta direktivenes formaal paa dette punktet er det avgjo/rende at kunden har oppfattet forklaringene korrekt. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 5.6. Til S: 80 Bestemmelsen bygger dels paa gjeldende S:S: 46 b og 47. Fraraadingsplikten etter gjeldende lov foreslaas erstattet av en avslagsplikt. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 5.6. Til S: 81 Bestemmelsen er ny og er utformet etter samme mo/nster som lovforslaget S: 37, med unntak av tredje ledd som viderefo/rer deler av gjeldende S: 51 b. Bestemmelsen so/ker aa gi en samlet regulering av vederlag og gebyrer. Annet ledd kan anses som aa viderefo/ring av gjeldende S: 53 annet ledd fo/rste punktum. Til S: 82 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S:S: 48 og 48 b, men er utformet tilsvarende lovforslaget S: 38 for kontoavtaler og S: 97 for kausjonsavtaler. Annet ledd fo/rste punktum skal etter forslaget forstaas slik at manglende underskrift fra kunden paa en kredittavtale vil utgjo/re et pliktbrudd som kredittyteren kan holdes ansvarlig for gjennom offentligrettslige og privatrettslige sanksjoner. Selv om privatrettslige sanksjoner ikke gjo/res gjeldende av kunden, kan kredittyteren likevel bli mo/tt med offentligrettslige sanksjoner. Eventuelle offentligrettslige sanksjoner faar imidlertid ingen innvirkning paa om de enkelte avtalene skal anses som bindende mellom kredittyteren og kunden. Etter lovforslaget er det dermed bare kunden som kan gjo/re gjeldende at en avtale ikke er bindende som fo/lge av manglende underskrift fra kunden. Kredittyteren kan paa sin side ikke gjo/re manglende avtalerettslig binding gjeldende utelukkende paa et slikt grunnlag. Gjo/r kunden gjeldende at avtale foreligger selv om avtalen ikke er undertegnet av kunden, vil spo/rsmaalet om avtalebinding maatte avgjo/res paa grunnlag av alminnelige avtalerettslige tolkningsmomenter. Til S: 83 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S: 51 b, men introduserer en betenkningstid for boliglaan i fo/rste ledd. Bestemmelsen gjennomfo/rer MCD artikkel 14 nr. 6. Belo/psgrensen i gjeldende fjerde ledd utgaar som fo/lge av endringer i CCD artikkel 2. Det vises til ho/ringsnotatet punkt 5.5 hvor det blant annet dro/ftes om deler av betenkingstiden bo/r gjo/res obligatorisk og hvorvidt gyldighetsperioden for et kredittilbud bo/r begrenses. Til S: 84 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S:S: 48 a og 56. Disse bestemmelsene regulerer spo/rsmaal som i stor grad ogsaa er regulert i gjeldende kapittel 2. Disponering av kreditt paa konto stiller seg ikke annerledes enn disponering av andre midler paa konto, for eksempel innskudd. De krav til opplysninger i relasjon til kontoforvaltningen som fo/lger av CCD artikkel 12, supplerer de opplysningskrav og annen regulering av konto- og betalingstjenester som fo/lger av PSD II. I MCD er det kun informasjon om referanserenter som er regulert, se artikkel 27, som samsvarer med PSD II. Lovforslaget bygger paa at spo/rsmaal som relaterer seg til kontoavtalen, er plassert i kapittel 3. Saa langt det er snakk om en kombinert konto- og kredittavtale, angir lovforslaget S: 84 annet ledd derfor at det er de aktuelle reglene i kapittel 3 som regulerer plikten til aa gi informasjon om gjennomfo/rte transaksjoner og annen kontoinformasjon. Dette synes aa vaere i samsvar med gjeldende rett, men med den foreslaatte lovtekniske utformingen unngaas eventuelle misforstaaelser om hvorvidt det gjelder saerskilte regler for kontoforhold med kreditt. S: 84 fo/rste ledd regulerer rett til aa motta en nedbetalingsplan, eventuelt en oversikt over terminene for betaling av renter og andre kredittkostnader ved avdragsfrihet. Bestemmelsen gjelder for alle kredittavtaler. Tredje ledd viderefo/re sammen med lovforslaget S: 40 annet ledd og S: 58 tredje ledd gjeldende S: 46 b om overtrekk. Fjerde ledd paalegger kredittyteren en varslingsplikt i relasjon til svingninger i valutakursen, jf. S: 85 tredje ledd, og er en gjennomfo/ring av MCD artikkel 23 nr. 4. Det vises til punkt 5.8. Fjerde ledd gjelder informasjon om fo/rtidig tilbakebetaling og gjennomfo/rer MCD artikkel 25 nr. 4. Bestemmelsen i femte ledd er ny og gir hjemmel til aa fastsette regler om hel eller delvis tilbakebetaling av kreditt. Slike krav fo/lger i dag av forskrift 27. april 2017 nr. 4 om fakturering av kredittkortgjeld mv. Det vises i denne forbindelse til merknaden til S: 75 vedro/rende egenkapitalkrav ved realkreditt. Forskriftshjemmelen er begrunnet tilsvarende med hensyn til forholdet mellom privatrettslige og offentligrettslige regler. Til S: 85 Bestemmelsen bygger paa gjeldene S: 49. Bestemmelsen tilsvarer lovforslaget S: 42 for konto- og betalingstjenester. Fo/rste ledd tilsvarer gjeldende S: 49 fo/rste ledd. Det fo/lger av gjeldende S: 50 tredje ledd at endringer av renter og andre kredittkostnader til kundens skade tidligst kan settes i verk etter seks uker. For det tilfellet at kreditten er knyttet til en konto, bo/r bestemmelsen trolig tolkes innskrenkende siden gjeldende S: 18 annet ledd, som tilsvarer lovforslaget S: 42 annet ledd, slaar fast at endringer av kontovilkaar til kundens skade tidligst kan settes i verk to maaneder etter at endringen er varslet. Dagens varslingsfrist i S: 50 er en rent nasjonal regel, og siden PSD II er fullharmonisert paa dette punktet, bo/r presumsjonen vaere at gjeldende S: 50 tolkes i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser. Dette tolkningsresultatet sto/ttes for saa vidt ogsaa av ordlyden. Etter gjeldende S: 50 er fristen <> seks uker, mens den er <> to maaneder etter gjeldende S: 18. Det vil saaledes ikke vaere i strid med ordlyden i S: 50 aa legge en frist paa to maaneder til grunn naar kreditten er tilknyttet en kontoavtale. For kredittavtaler som ikke er tilknyttet en konto, foreslaas det at S: 42, herunder avtalevilkaar om <>, skal gjelde tilsvarende. Annet ledd tredje punktum tilsvarer gjeldende S: 50 annet ledd, mens fjerde punktum gjennomfo/rer MCD artikkel 27. Tredje ledd er nytt og gir kunden styrket vern ved valutalaan, jf. MCD artikkel 23. Det vises til punkt 5.8. I femte ledd viderefo/res gjeldende S: 49 fjerde ledd. Til S: 86 I fo/rste ledd viderefo/res deler av gjeldende S: 51 a fo/rste ledd, mens avtalevilkaar om en lengre oppsigelsesfrist enn en maaned sensureres i lovforslaget S: 76 annet ledd. Naavaerende S: 51 a annet ledd gjenfinnes i lovforslaget S: 87. Bestemmelsen tilsvarer lovforslaget S: 43 for konto- og betalingstjenester. Til S: 87 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S: 51 a andre ledd og S: 52 og tilsvarer ellers lovforslaget S: 45 og S: 43 annet ledd for konto- og betalingstjenester. Annet ledd gir uttrykk for det som for saa vidt er selvsagt: Avtalen er bindende for kredittyteren. Den kan ikke sies opp med mindre det er avtalt en slik rett. Oppsigelse skal i saa fall varsles i samsvar med S: 85 annet ledd, jf. S: 42 tredje ledd, noe som medfo/re at en oppsigelse skal varsles to maaneder fo/r oppsigelsen trer i kraft. Resultatet blir dermed i samsvar med gjeldende S: 51 a annet ledd naar S: 81 tredje ledd bokstav c tas i betraktning. I tredje ledd viderefo/res regelen om fo/rtidig forfall i gjeldende S: 52. Varslingsfristen fra gjeldene tredje ledd viderefo/res i annet punktum. Bestemmelsen bo/r for o/vrig ses i sammenheng med den generelle plikten tjenesteyteren er paalagt etter lovforslaget S: 15 tredje ledd. Til S: 88 Bestemmelsen er ny, men bygger paa gjeldende S:S: 51, 53, 54 og 54 a. Bestemmelsen regulerer sammen med lovforslaget S: 81 sentrale rettsspo/rsmaal som antas i stor grad aa vaere i samsvar med alminnelig sedvanerett for pengekrav. Fo/rste ledd fo/rste punktum er en kodifisering av den alminnelige paakravsregelen som gjelder i fravaer av at partene har avtalt naar tilbakebetalings skal skje. Bestemmelsen medfo/rer ingen endring av gjeldende rett. Den er foreslaatt tatt inn fordi det kan fremstaa som uklart hvorfor loven regulerer kundens rett til aa tilbakebetale, men ikke kredittyterens rett til betaling. Annet punktum viderefo/rer gjeldende S: 53 fo/rste ledd, med en vesentlig modifikasjon: kunden kan innfri fo/r avtalt frigjo/ringstid. Gjeldende S: 53 fo/rste ledd gir kunden en rett til aa innfri fo/r avtalt <>. Forfallstid vil si det tidspunktet kunden er forpliktet til aa betale. Betaling etter dette tidspunktet vil vaere aa anse som mislighold. Gjeldende S: 53 gir slik sett mindre mening. Kunden har ikke bare rett, men plikt til aa tilbakebetale senest avtalt forfallstid. Trolig bo/r gjeldende S: 53 forstaas dithen at bestemmelsen gir kunden rett til aa betale fo/r avtalt frigjo/ringstid. Frigjo/ringstiden er da kunden tidligst har rett til aa betale. Utgangspunktet er at skyldneren kan betale naar vedkommende o/nsker, jf. gjeldsbrevloven S: 5 fo/rste punktum. Ved fastrentekreditt er det avtalt en frigjo/ringstid, det vil si at kunden i utgangspunktet ikke kan betale naar vedkommende o/nsker. Ved fastrentekreditt kan den avtalte frigjo/ringstiden falle sammen med avtalt forfallstid, slik at kunden har baade rett og plikt til aa betale paa samme tid. Det synes hensiktsmessig aa ha regler om frigjo/ringstid og forfallstid i finansavtaleloven. Det kan derfor vaere et spo/rsmaal om det i lovforslaget kapittel 2 bo/r tas inn en kodifikasjon av de alminnelige reglene om naar betaleren har rett og plikt til aa betale. Det er ikke inntatt en slik lo/sning i lovforslaget naa, men vil bli vurdert i lys av ho/ringen. Ved flytende rente har kunden i samsvar med hovedregelen i norsk rett adgang til aa betale saa snart kunden vil. Det som maa reguleres saerskilt, er altsaa retten som fraviker alminnelig fordringsrett slik at kunden kan betale fo/r avtalt frigjo/ringstid. Retten til aa innfri fo/r avtalt frigjo/ringstid gjelder selv om kredittavtalen skulle ha vilkaar om at en slik rett ikke gjelder, jf. lovforslaget S: 88 fo/rste ledd andre punktum. Gjeldende S: 53 annet ledd fo/rste punktum er viderefo/rt i lovforslaget S: 81 annet ledd. Det er usikkert om annet punktum skulle gi noe annet resultat enn hva som gjelder etter S: 54 fo/rste ledd fo/rste punktum. S: 53 annet ledd tredje punktum foreslaas ikke viderefo/rt. Den staar i direkte motstrid til gjeldende S: 54. Annet ledd regulerer spo/rsmaal om avregning av gjeldsposter og viderefo/rer gjeldende S: 54 a. Bestemmelsen er i samsvar med det som antas vaere gjeldende rett ved delbetalinger, med ett viktig unntak: Kredittyteren har ikke valgrett med hensyn til hvilket krav en betaling skal avregnes mot naar betaleren ikke har angitt et krav. Der hovedregelen antas vaere en valgrett for kreditor er lo/sningen i lovforslaget at kredittyteren maa avregne gjeldsposten mot det tidligst forfalte kravet. Paa samme maate som spo/rsmaal om frigjo/ringstid og forfallstid, vurderer departementet det slik at reglen kunne vaert flyttet til kapittel 2 om betalingsoppgjo/r. Spo/rsmaalet som kan stilles er hvorfor en forbruker ikke skal ha samme beskyttelse mot kreditors valgrett ved flere forfalte krav (som ikke er omfattet av en kredittavtale). Tredje ledd fo/rste punktum maa anses som en ren opplysning som viderefo/rer den tilsvarende opplysningen i gjeldende S: 51. Annet punktum er ny og gir boliglaanskunden samme vern for det tilfellet boliglaanskunden ikke er en forbruker. I fjerde ledd viderefo/res gjeldende S: 6 annet ledd. Gjeldende S: 6 fo/rste ledd foreslaas viderefo/rt i ny S: 28. Til S: 89 Bestemmelsen bygger paa gjeldende S: 54. Naar kunden innfrir fo/r avtalt forfallstid, er avtalen i utgangspunktet misligholdt paa samme maate som naar kunden betaler etter avtalt forfallstid. At motparten i saa fall kan kreve sitt tap dekket som fo/lge av kundens avtalebrudd, synes dermed aa vaere i samsvar med alminnelige regler om erstatning i kontrakt. Departementet foreslaar en annen lovteknisk struktur. Vilkaarene for at noe skal anses som fastrentekreditt, foreslaas gitt gjennom aa definere begrepet i forskrift. I de fleste tilfeller antar departementet at <> i seg selv er tilstrekkelig selvforklarende. I stedet for aa angi <> mv., som i gjeldende S: 56, foreslaas det at disse samlet omtales som <>. Hva et slikt tap naermere kan bestaa i, maa fremgaa av kredittavtalen. Bestemmelsen angir at kunden bare hefter i den utstrekning dette er avtalt. Bestemmelsen setter dessuten en ho/yeste grense for tapserstatningen: rentebelo/pet som skulle ha vaert betalt ved forfall, jf. gjeldende S: 54 annet ledd. Annet ledd gir kunden en tilsvarende rett til godskriving, naar ikke det er avtalt at den ikke skal gjelde. Bestemmelsen viderefo/rer i hovedsak gjeldende fjerde ledd. I lovforslaget trer <> istedenfor <>. Opplysningsplikten er for o/vrig ogsaa inntatt i tredje ledd bokstav a. Til S: 90 Bestemmelsen viderefo/rer i hovedsak gjeldende S: 54 b. Det foreslaas imidlertid at gjeldende tredje ledd innarbeides i fo/rste ledd ved angivelsen av <>. Bestemmelsen er en viderefo/ring av den tidligere kredittkjo/psloven S: 8. Gjeldende kapittel 3 i finansavtaleloven gjelder for avtale med <>. S:S: 44 og 44 a, jf. S: 1 sjette ledd, innebaerer at enhver som yter kreditt i naeringsvirksomhet til en forbruker, er aa anse som kredittgiver etter kapittel 3. I den forbindelse kan unntaket for vederlagsfrie kreditter etter S: 44 annet ledd bokstav a synes problematisk. Denne bestemmelsen innebaerer at ved vederlagsfri kreditt gjelder ikke S: 54 b. Typisk vil kreditt som er ytt en forbruker i relasjon denne paragrafen, vaere skjedd ved bruk av kredittkort. Mange kort gir i dag opp til 45 dager rentefri kreditt, slik at dersom forbrukeren betaler det skyldige belo/pet i sin helhet, er kreditten ikke omfattet av reglene i kapittel 3. Etter kredittkjo/psloven S: 8 ville en vederlagsfri kreditt vaert omfattet. Departementet kan ikke se at denne problemstillingen har blitt saerskilt vurdert. I tredje ledd foreslaas en endring av gjeldende lov. Gjeldende fjerde ledd synes aa avskjaere forbrukerens mulighet til aa motregne paa cesjonaren med krav som springer ut av kontoavtalen, noe som synes aa begrense den alminnelig motregningsretten for konnekse krav. Bestemmelsen kan forstaas som at forbrukeren stilles i en mindre fordelaktig situasjon enn for eksempel et selskap vil staa i, om kravet overdras, sml. gjeldende S: 55 fo/rste ledd og lovforslaget S: 91 fjerde ledd. Til S: 91 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S:S: 45 og 55. Til S: 92 Bestemmelsen tilsvarer gjeldene S: 57. Departementet foreslaar at begrepet <> erstattes med <> i kapittelet om kausjon. I tredje ledd er det foretatt en mindre spraaklig endring som ikke er ment aa utgjo/re en realitetsforskjell. Til S: 93 Bestemmelsen tilsvarer gjeldene S: 58. Til S: 94 Bestemmelsen er ny og erstatter gjeldende S: 59. Bestemmelsen er foreslaatt utformet paa samme maate som lovforslaget S: 35 for konto- og betalingstjenester og lovforslaget S: 78 for kredittavtaler. Det vises derfor til merknadene til disse bestemmelsene. I paragrafen her er det imidlertid gjort enkelte tilpasninger som tar ho/yde for det saeregne ved en kausjonsavtale. Det foreslaas at ogsaa kausjonisten skal motta et kredittopplysningskjema med opplysninger om det gjeldsansvaret kausjonsansvaret innebaerer. Til S: 95 Bestemmelsen er ny og tilsvarer lovforslaget S: 79. Til S: 96 Bestemmelsen er ny og foreslaas sammen med lovforslaget S: 95 aa erstatte gjeldende S: 60. Kredittvurderingen etter bestemmelsen tilsvarer den kredittvurderingen som kredittyteren skal foreta av kunden etter lovforslaget S: 80. Annet til tredje ledd kan fravikes ved avtale dersom kausjonisten ikke regnes som forbruker, jf. lovforslaget S: 92 tredje ledd, jf. S: 2. Til S: 97 Paragrafen bygger paa gjeldende S: 61, men foreslaas utformet i samsvar med de tilsvarende bestemmelsene i lovforslaget S:S: 38 og 82 for henholdsvis kontoavtaler og kredittavtaler. Gjeldende S: 61 fo/rste ledd annet punktum foreslaas ikke viderefo/rt. Det vises til punkt 2.8. Forslaget innebaerer at kausjonsavtaler kan inngaas og signeres elektronisk. Til S: 98 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 62. Til S: 99 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 63. Til S: 100 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 64. Til S: 101 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 65. Til S: 102 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 66. Til S: 103 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 67. Til S: 104 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 68. Til S: 105 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 69. Til S: 106 Fo/rste og annet ledd viderefo/rer gjeldende S: 70. Tredje ledd omhandler avtalen mellom kausjonisten og kunden naar kausjonisten er et finansforetak eller lignende. Bestemmelsen viderefo/rer dels gjeldende S: 44 sjette ledd. Om denne bestemmelsen uttales fo/lgende i NOU 1994: 19 paa s. 157: <>, <> e.l. I de fordringsforhold som tredje ledd omhandler, er m.a.o. institusjonen debitor, mens institusjonen etter reglene i kapittel 4 er kreditor. For aa markere denne forskjellen omtales de kontraktsforhold som faller inn under tredje ledd som garanti/institusjonsgaranti, mens de avtaler som reguleres av kapittel 4 som kausjoner/privatkausjoner, jf. alminnelige motiver kapittel 15. I spesielle motiver til S: 5-10 er det pekt paa at kausjonsforsikringer og kredittforsikringer ikke reguleres av gjeldende forsikringsavtalelov. Garanti stilt av en institusjon vil falle inn under [S: 44 sjette ledd] uansett om hovedfordringen som kausjonen skal sikre, tilfredsstiller vilkaarene i fo/rste ledd eller ikke. Laangiveren beho/ver m.a.o. ikke aa vaere institusjon nevnt i S: 1-1 fo/rste ledd. Det avgjo/rende er at det gjelder laan til forbruker. Det er ingen betingelse etter tredje ledd at kausjonen er stilt etter oppfordring eller etter avtale med forbruker. Det er tilstrekkelig at garantien skal sikre laan til forbruker. For garantier som faller inn under [S: 44 sjette ledd], gjelder [S: 48]. Det kreves m.a.o. at garantiavtalen inngaas skriftlig, og at den angir alle kostnader ved garantien. Videre skal opplysninger som er gitt fo/r avtalen ble inngaatt, regnes som en del av garantiavtalen. Et vilkaar som ikke er inntatt i garantiavtalen, kan ikke paaberopes til skade for laantakeren, med mindre institusjonen godtgjo/r at vilkaaret er uttrykkelig vedtatt. For garantier som faller inn under tredje ledd, gjelder [S: 52] saa langt bestemmelsen passer. En hovedbegrunnelse for dette er aa hindre at reglene om forfallstid for laan blir uthulet gjennom forfallsklausuler i garantier. Dersom institusjonen fritt kunne si opp garantien, ville dette etter omstendighetene kunne representere vesentlig mislighold av laaneavtalen, slik at denne ogsaa kunne bringes til forfall. Ved garanti vil kredittfunksjonen vaere splittet paa laangiver og garantist. Det er da naturlig at forfallsreglene for begge disse avtaletyper harmoniseres.>> Naar det med hjemmel i garantiavtalen skjer et kreditorskifte ved inntreden eller annen form for regress mot kunden, vil den tidligere kausjonisten etter forslaget vaere en kredittgiver som omfattes av definisjonen av kredittgiver i MCD og CCD. Reglene kan da antakelig ikke fravikes til skade for en forbruker. Gjeldende plassering av bestemmelsen kan vaere egnet til at den misforstaas ved at den tolkes antitetisk slik at andre regler i gjeldende kapittel 3 ikke skulle komme til anvendelse paa kredittavtaler med utgangspunkt i en garantiavtale. Bestemmelsen foreslaas derfor flyttet til S: 106 tredje ledd. Til S: 107 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 71. Til S: 108 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 72. Til S: 109 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 73. Til S: 110 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 74. Til S: 111 Bestemmelsen er ny og gir tilsynsorganene hjemmel til aa ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av angitte regler. Forslaget er ikke ment aa innebaere en innskrenking av Forbrukerombudets og Markedsraadets kompetanse etter markedsfo/ringsloven. Departementet viser til at det kan fremstaa som en skjevhet i de sanksjonene tilsynsmyndighetene i dag har til sin disposisjon. Det er vanskelig aa se noen grunn til at Forbrukerombudet kan ilegge overtredelsesgebyr naar et finansforetak unnlater aa fo/lge reglene om bruk av angrerettskjema med hjemmel i angrerettloven S: 42, mens det ikke finnes hjemmel for aa ilegge overtredelsesgebyr naar det samme finansforetaket unnlater aa benytte standardisert kredittopplysningsskjema, jf. lovforslaget S: 74 annet ledd. Etter ordlyden i forslaget vil det ikke vaere tilstrekkelig at noen har overtraadt de angitte bestemmelsene. Overtredelsen maa vaere av kvalifisert betydning. Det er foreslaatt to alternative kvalifikasjonsvilkaar: Det fo/rste alternativet er at overtredelsen i seg selv anses vesentlig. En vesentlighetsvurdering maa ta utgangspunkt i de hensyn bestemmelsen skal verne. Det andre alternativet er at overtredelsen har skjedd gjentatte ganger. Det siste alternativet kan dermed lede til gebyr for ikke vesentlige overtredelser hvis overtredelsen skjer <>. Departementet har ikke foreslaatt konkrete bestemmelser i lovforslaget, men tar gjerne imot innspill om hvilke bestemmelser som bo/r vaere omfattet. Det legges til grunn at overtredelsesgebyr typisk bo/r begrenses til bestemmelser hvor det er <> at overtredelse har skjedd. Til S: 112 Bestemmelsen viderefo/rer gjeldende S: 91. I tillegg foreslaas det aa gjo/re det straffbart aa overtre lovforslaget S: 21 annet ledd, eller aa unnlate aa gi opplysninger som nevnt i lovforslaget S: 20. Med lovforslaget gjo/res det tydelig at det ikke tilstrekkelig at finansagenten tydelig beskriver den faktiske omfanget av sin kompetanse (som etter gjeldene rett), dersom finansagenten paa samme tid omtaler seg selv som <> eller <>. Forslag til lov om finansavtaler og finansoppdrag Kapittel 1. Innledende bestemmelser I. Alminnelige bestemmelser S: 1 Lovens virkeomraade mv. (1) Loven gjelder for finansavtaler og finansoppdrag naar ikke annet er fastsatt i eller i medhold av lov. Med finansavtaler menes en avtale om betalingsoppgjo/r, konto, betalingstjenester, kreditt og kausjon. Saa langt avtalen ikke er regulert i annen lov eller forskrift, omfattes ogsaa avtaler om individuell pensjonsordning og avtaler om investeringstjenester. Med finansoppdrag menes en tjenesteavtale i tilknytning til en finansavtale hvor oppdragstakeren selv ikke er part i finansavtalen eller en mulig finansavtale i tilknytning til oppdraget. For kapittel 2 til 5 gjelder dessuten saerlige regler om lovens virkeomraade, jf. S: 22, S: 30, S: 73 og S: 92. (2) Finansavtaleloven gjelder tilsvarende saa langt den passer for avtaler med lignende innhold som finansavtaler naar ikke noe annet fo/lger av bestemmelser gitt i lov eller i medhold av lov. (3) Loven gjelder ikke for finansavtaler mellom to parter som begge yter finansielle tjenester paa grunnlag av saerskilt tillatelse og opptrer i denne egenskap. (4) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om lovens virkeomraade, herunder gjo/re unntak helt eller delvis for avtaler som omfattes av denne paragrafen. Kongen kan i forskrift ogsaa gi regler med naermere definisjoner av begreper som brukes i denne loven. S: 2 Avtalefrihet Loven viker for avtale, etablert praksis mellom partene eller annen sedvane som anses bindende mellom partene, men likevel ikke til skade for en forbruker eller en boliglaanskunde. Med forbruker menes en fysisk person naar avtalens formaal for denne ikke hovedsakelig er knyttet til naeringsvirksomhet. Fo/lgende bestemmelser skal ikke fravikes til skade for noen kunde: S: 4 fo/rste og fjerde ledd, S: 5, S: 10 annet ledd, S: 7, S: 8, S: 11, S: 12, S: 13, S: 15 S: 18, S: 19, S: 20, S: 21 annet ledd, S: 26 annet ledd annet og tredje punktum, S: 27, S: 30 fo/rste ledd,S: 31, S: 37 annet ledd bokstav a, S: 38, S: 47 fo/rste, annet, fjerde og femte ledd, S: 48, S: 50, S: 51 fo/rste og tredje ledd, S: 52, S: 55 annet til fjerde ledd, S: 57 tredje ledd, S: 58, S: 59 fo/rste ledd fo/rste og annet punktum, S: 60, S: 61, S: 62, S: 63 fo/rste ledd, S: 64 fo/rste ledd, S: 65 fo/rste til tredje ledd, S: 66, S: 69, S: 70, S: 76, S: 80 fo/rste ledd, S: 96 fo/rste ledd, S: 97 annet ledd, S: 99 og S: 103. Alternativt forslag til S: 2: Loven viker for avtale, etablert praksis mellom partene eller annen sedvane som anses bindende mellom partene, men likevel ikke til skade for en forbruker eller et mikroforetak.. Med forbruker menes en fysisk person naar avtalens formaal for denne ikke hovedsakelig er knyttet til naeringsvirksomhet Med mikroforetak menes foretak med mindre enn 10 ansatte og en aarlig omsetning eller en samlet aarlig balanse som ikke overstiger et belo/p i norske kroner som tilsvarer to millioner euro [...] S: 3 Lovvalg (1) Har en forbruker bosatt i Norge inngaatt avtale med en tjenesteyter hjemmeho/rende i annet land, skal norsk rett gjelde for avtalen dersom a) tjenesteyteren har gitt forbrukeren tilbud eller markedsfo/rt tjenesten her i riket, og forbrukeren her har gjort det som er no/dvendig for at avtalen skal kunne inngaas b) tjenesteyteren eller en kommisjonaer, agent eller annen representant for denne eller en megler her i riket har mottatt forbrukerens tilbud, aksept eller bestilling, eller c) avtalen er inngaatt av forbrukeren etter reise til utlandet i forbindelse med erverv av fast eiendom eller lo/so/regjenstand eller finansiering av ervervet, og reisen er arrangert av tjenesteyteren, eller av selger i forstaaelse med tjenesteyteren. (2) Det kan ikke avtales at rettsreglene i en stat utenfor EO/S skal anvendes paa en kredittavtale som har naer tilknytning til EO/S-statenes territorium, dersom forbrukeren ved dette faar en daarligere rettsbeskyttelse enn etter loven her. S: 4 Tjenesteyterens plikter (1) Den som yter tjenester som ledd i naeringsvirksomhet etter denne loven (tjenesteyteren), skal opptre aerlig, redelig og profesjonelt i kundens beste interesse, og herunder oppfylle de krav som fo/lger av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, og ellers i samsvar med hva som er avtalt og faglig forsvarlig. (2) Tjenesteyteren skal etter behov veilede kunden i valget mellom de ulike typer av produkter og tjenester som tilbys. Tjenesteyteren skal ikke inngaa avtale hvis tjenesteyteren burde forstaa at avtalen ikke er i kundens interesse. Betales det saerskilt vederlag, skal veiledningens omfang, pris og anbefalingene fremgaa av et skriftlig dokument som gis kunden. Alle tilbud og anbefalinger rettet til kunden, skal vaere basert paa opplysninger om kundens o/nsker og behov, herunder om kundens o/konomiske situasjon i den utstrekning det er relevant, og vaere det beste tilbudet tjenesteyteren tilbyr tilsvarende kunder. (3) Tjenesteyterens alminnelige vilkaar skal vaere enkelt tilgjengelig for enhver. Tjenesteyteren skal gi kunden de opplysninger som er no/dvendige for at kunden kan forstaa, overveie og sammenligne tilgjengelige tilbud. Tjenesteyteren skal herunder opplyse om egne interesser. Alle opplysninger tjenesteyteren gir, skal vaere redelige, klare og ikke villedende. All reklame mv. skal vaere tydelig merket som markedsfo/ring eller reklame. Det kan ikke kreves saerskilt vederlag av kunden for oppfyllelse av opplysnings- eller varslingsplikter etter lov eller forskrift. Tjenesteyteren skal ta rimelige skritt for aa forsikre seg om at den enkelte kunde forstaar informasjonen, herunder gi hensiktsmessig veiledning og advarsel om eventuell risiko forbundet med avtalen. (4) Tjenesteyteren skal ha passende og effektive rutiner for behandling av klager og krav fra kundene. En skriftlig bekrivelse av disse rutinene skal vaere tilgjengelig for kundene. (5) Kongen kan i forskrift fastsette naermere regler om tjenesteyterens plikter etter denne paragrafen, herunder krav til tjenesteyterens faglige kvalifikasjoner. S: 5 Kommunikasjon (1) Kunden og andre avtaleparter skal gjo/res kjent med paa hvilken maate og hvor ofte tjenesteyteren vil gi eller stille til raadighet informasjon i tilknytning til avtalen. All kommunikasjon skal foregaa paa norsk eller et annet spraak som partene avtaler, og kunden skal gjo/res kjent med dette. (2) Naar det i loven her kreves at noe skal gjo/res <>, skal det benyttes skrifttegn. Stiller loven krav om bruk av skriftlig dokument eller tilsvarende, kan det brukes papir eller et annet varig medium som gjo/r kunden i stand til aa lagre informasjon som er rettet til kunden personlig, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av den lagrede informasjonen for bruk i et tidsrom som er tilstrekkelig for formaalet. (3) Hvis kunden ikke har reservert seg mot slike kommunikasjonsformer, kan meldinger mv. sendes eller gjo/res tilgjengelige for kunden ved bruk av digital eller elektronisk kommunikasjon uten forutgaaende samtykke, forutsatt at dette gjo/res paa betryggende maate. Varsler og melding om varsel skal sendes direkte til kunden. (4) Elektroniske meldinger fra tjenesteyteren anses mottatt naar de er kommet til kundens kunnskap. Har kunden samtykket til aa motta meldinger elektronisk paa betryggende maate, anses likevel meldingen for aa ha kommet frem naar tjenesteyteren har forsikret seg om at meldingen er mottatt i henhold til avtalen. Har den elektroniske meldingen et innhold det er avgjo/rende at kunden faar kunnskap om, maa tjenesteyter paa forsvarlig vis forsikre seg om at kunden har faatt kunnskap om meldingen. (5) Naar tjenesteyteren har tilrettelagt for eller oppfordret kunden til bruk av elektronisk kommunikasjon, anses en elektronisk melding fra kunden aa vaere mottatt av tjenesteyteren naar den er sendt. S: 6 Markedsfo/ring (1) Markedsfo/ring av finansavtaler eller finansoppdrag skal utfo/res i samsvar med markedsfo/ringslovens regler og maa ikke vaere urimelig, villedende eller i strid med god markedsfo/ringsskikk. (2) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om krav til opplysninger og annet innhold i markedsfo/ringen, herunder om markedsfo/ring som skal anses som urimelig handelspraksis, jf. markedsfo/ringsloven S: 6. S: 7 Bevisbyrde (1) Med mindre noe annet er uttrykkelig bestemt, skal bevisbyrden for en faktisk omstendighet baeres av den part som har best mulighet for og oppfordring til aa sikre bevis for denne omstendigheten. Tjenesteyteren har alltid bevisbyrden for oppfyllelse av forpliktelser paalagt etter lov eller forskrift. (2) Hvis en kunde nekter for aa ha inngaatt avtale elektronisk, skal bruken av et sertifikat til elektronisk signatur, jf. S: 14, ikke i seg selv anses som tilstrekkelig bevis for at kunden har gitt sin elektroniske signatur, eller for at kunden har opptraadt forsettlig. (3) Hvis en kunde nekter for aa ha godkjent en betalingstransaksjon, skal bruken av et betalingsinstrument ikke i seg selv anses som tilstrekkelig bevis for at kunden har samtykket til transaksjonen, eller for at kunden har opptraadt svikaktig eller forsettlig eller grovt uaktsomt har unnlatt aa oppfylle en eller flere av sine forpliktelser etter S:S: 57 eller 58. Det paahviler betalingstjenesteyteren aa bevise at transaksjonen er godkjent i samsvar med S: 47, og at alle relevante sikkerhetsanordninger er korrekt registrert, bokfo/rt og ikke rammet av teknisk svikt eller annen feil. Betalingstjenesteyteren maa ved anvendelsen av S: 64 bevise at kunden har opptraadt svikaktig eller grovt uaktsomt. S: 8 Kunder med verge (1) Naar en tjenesteyter skal gi opplysninger til en kunde etter bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, og kunden har verge, gjelder fo/lgende naar ikke annet er saerskilt bestemt: a) Er kunden under 18 aar, skal opplysningene gis til kundens verge eller verger, med mindre noe annet fo/lger av S: 69. Kunder som har fylt 12 aar, har rett til innsyn i opplysninger om eget kundeforhold hos en tjenesteyter. b) Er kunden over 18 aar, skal opplysninger som gjelder midler eller avtaler kunden har rett til aa disponere paa egen haand, bare meddeles kunden. Andre opplysninger skal gis baade kunden og vergen. (2) Fo/rste ledd gjelder tilsvarende for opplysninger som en tjenesteyter skal gi til en kunde etter en avtale omfattet av denne loven. (3) Kongen kan i forskrift fastsettes at opplysninger nevnt i fo/rste og annet ledd ogsaa skal gis fylkesmannen. I forskriften kan det gis naermere regler om hvordan opplysningsplikten skal oppfylles, herunder kan det gjo/res unntak fra reglene i paragrafen her. S: 9 Gjennomfo/ring av EO/S-forordninger (1) Fo/lgende rettsakter gjelder som lov med de tilpasninger som fo/lger av vedlegg XII, protokoll 1 til EO/S-avtalen og avtalen for o/vrig: a) EO/S-avtalen vedlegg XII nr. 3 (forordning (EF) nr. 924/2009) om betalinger paa tvers av landegrensene i Fellesskapet og oppheving av forordning (EF) nr. 2560/2001 b) EO/S-avtalen vedlegg XII nr. 3a (forordning (EU) nr. 260/2012 og forordning (EU) nr. 248/2014) om tekniske og forretningsmessige krav til kredittoverfo/ringer og direkte debiteringer i euro, og om endring av forordning (EF) nr. 924/2009 (2) Kongen kan i forskrift fastsette regler om at forordning (EF) nr. 924/2009 ogsaa skal gjelde for annen valuta, samt naermere regler om forordningenes krav til tvistelo/sning i klageorgan. II. Mislighold og erstatning S: 10 Reklamasjon og heving ved mislighold (1) Naar ikke noe annet fo/lger av saerskilte regler om reklamasjon, skal kunden gi melding til tjenesteyteren om mislighold innen to maaneder etter at kunden med rimelighet kunne forventes aa faa kjennskap til misligholdet. Kunden mister sin rett til aa gjo/re krav som fo/lge av misligholdet gjeldende om fristen etter fo/rste punktum ikke overholdes. Det samme gjelder dersom kravet er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. (2) Uten hensyn til avtalens bestemmelser om oppsigelse eller avbestilling, kan kunden heve avtalen ved vesentlig mislighold og kreve tilbake vederlag eller andre motytelser etter avtalen. For tjenesteytelser som er levert, kan kunden likevel bare heve avtalen dersom kundens nytte av den leverte tjenesteytelsen er ubetydelig og tjenesteyteren ikke paafo/res et urimelig stort tap, med mindre kundens formaal med avtalen er blitt vesentlig forfeilet som fo/lge av misligholdet. (3) Tjenesteyteren kan ikke i en finansavtale med en kunde betinge seg rett til aa heve eller si opp avtalen eller til aa anse en fordring i henhold til avtalen som forfalt, paa grunn av at kunden har misligholdt en annen avtale eller fordring. Hvis kunden overfor tjenesteyteren har handlet klart i strid med redelighet og god tro, har tjenesteyteren slik rett som nevnt i fo/rste punktum uten hensyn til om det er inntatt et forbehold om dette i finansavtalen. Det samme gjelder andre tjenesteytere i samme konsern dersom dette er saklig begrunnet. S: 11 Erstatning (1) Kunder og potensielle kunder kan kreve erstatning for tap som skyldes at tjenesteyteren ikke har oppfylt sine plikter etter S: 4 eller andre bindende rettsregler, med mindre tjenesteyteren viser at manglende oppfyllelse skyldes usedvanlige omstendigheter eller oppfyllelse av andre plikter paalagt tjenesteyteren ved lov eller i medhold av lov. (2) Med usedvanlige omstendigheter menes omstendigheter utenfor tjenesteyterens kontroll som tjenesteyteren ikke kunne forutse eller unngaa fo/lgene av, selv med enhver anstrengelse for aa unngaa dem. S: 12 Erstatningens omfang (1) Erstatningen skal svare til det o/konomiske tapet kunden har lidt. Dette gjelder likevel bare tap som tjenesteyteren med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig fo/lge av aa ikke oppfylle sine plikter. (2) Forso/mmer kunden aa begrense tapet i den utstrekning som med rimelighet kan forventes, maa kunden selv baere den tilsvarende delen av tapet. (3) Ansvaret kan i saerlige tilfeller settes ned dersom det vil virke urimelig for tjenesteyteren ut fra sto/rrelsen av tapet i forhold til det tap som vanligvis oppstaar i lignende tilfeller, og ut fra forholdene ellers. S: 13 Ansvar for tredjepersoner (1) Naar en annen paa vegne av tjenesteyteren har oppfylt, forso/kt aa oppfylle eller paatatt seg aa oppfylle tjenesteyterens plikter, kan kunden i alle tilfeller holde tjenesteyteren ansvarlig for manglende oppfyllelse, med mindre tjenesteyteren ikke kunne forventes aa kjenne til dette eller med rimelige tiltak har gjort det kjent at vedkommende ikke opptrer paa vegne av tjenesteyteren. Det samme gjelder naar tjenesteyteren kjenner til at noen andre uriktig utgir seg for aa vaere tjenesteyteren overfor en kunde, og tjenesteyteren ikke med rimelige tiltak har forso/kt aa advare sine kunder. (2) Kunden kan gjo/re krav som fo/lge av at tjenesteyteren ikke har oppfylt sine plikter, gjeldende mot tjenesteyters kontraktsmedhjelper i samme utstrekning som tjenesteyteren kan gjo/re krav gjeldende mot sin kontraktsmedhjelper for samme mislighold. Avtale som innskrenker det kravet tjenesteyteren kan gjo/re gjeldende, kan ikke gjo/res gjeldende mot kunden i sto/rre utstrekning enn avtalevilkaaret kunne ha vaert gjort gjeldende mellom tjenesteyteren og kunden. Reglene i loven om kundens krav overfor tjenesteyteren gjelder tilsvarende ved krav som kunden retter til tjenesteyterens kontraktsmedhjelper. S: 14 Misbruk av elektronisk signatur, egenandeler (1) Tjenesteyteren er overfor kunden ansvarlig for tap som skyldes misbruk av elektronisk signatur i tilknytning til en finansavtale, med mindre noe annet fo/lger av andre til fjerde ledd. Med misbruk av elektronisk signatur menes tredjepersoners bruk av tapt eller uberettiget tilegnet sertifikat til elektroniske signatur. (2) Kunden svarer med en egenandel paa inntil 400 kroner for misbruk av elektronisk signatur, med mindre misbruket ikke kunne ha blitt oppdaget av kunden forut for misbruket. Det samme gjelder for tap som skyldes tjenestetilbyderen selv, eller noen som opptrer paa tjenestetilbyderens vegne eller som tjenestetilbyder selv representerer. (3) Kunden svarer med en egenandel paa inntil 12.000 kroner dersom tapet skyldes at kunden har opptraadt grovt uaktsomt i sin haandtering av en elektronisk signatur. Dersom tapet skyldes forsettlige forhold paa kundens side, skal kunden baere hele tapet. (4) S: 67 gjelder tilsvarende for kundens ansvar etter andre og tredje ledd. Med mindre kunden har opptraadt svikaktig, svarer han eller hun ikke for tap som skyldes misbruk av elektronisk signatur etter at sertifikatutstederen eller tjenesteyter har mottatt melding om faren for misbruk. Det samme gjelder hvis sertifikatutstederen eller tjenesteyteren ikke har tilrettelagt for aa motta slike meldinger. Det samme gjelder ogsaa, i de tilfeller det er relevant, hvis kravet til sterk identitetskontroll ikke er overholdt etter finansforetaksloven S: [PSD II art. 97]. III. Klagebehandling og tilsyn S: 15 Behandling av klager (1) Tjenesteyteren skal gjo/re kunden og andre avtaleparter kjent med hvilke ordninger som gjelder for tvistelo/sning og klageadgang i tilknytning til avtalen, herunder tjenesteyterens klagebehandling, mulighet for aa klage til tilsynsmyndigheter, jf. S: 17, mulighet for tvistelo/sning i etablert klageorgan, jf. S: 16, og regler om lovvalg og verneting, jf. S: 3. (2) Klager og krav fra kunder skal besvares i et skriftlig dokument. Svaret skal omfatte alle spo/rsmaal kunden har reist, og skal meddeles kunden saa snart som mulig og senest 15 dager etter mottakelsen. Fristen etter annet punktum kan forlenges med inntil 20 arbeidsdager dersom det foreligger usedvanlige omstendigheter utenfor tjenesteyterens kontroll. I slike situasjoner skal tjenesteyteren sende et forelo/pig svar til kunden med tydelig angivelse av aarsakene til at svaret vil bli forsinket, og med en angivelse av naar kunden vil motta endelig svar. (3) Avslaar en tjenesteyter en forespo/rsel om en ytelse, skal kunden eller annen avtalepart umiddelbart informeres i et skriftlig dokument om avslaget og om begrunnelsen for avslaget, hvis ikke noe annet er fastsatt i lov eller i medhold av lov. Avslaget skal inneholde opplysninger om klageadgang og om muligheten for tvistelo/sning i etablert klageorgan, jf. S: 16. Det samme gjelder ved tjenesteyterens oppsigelse eller heving og dersom en tjenesteyter ikke erkjenner fullt ansvar for feil eller misbruk i tilknytning til en levert ytelse. S: 16 Behandling av tvister i klageorgan (1) Kongen kan godkjenne klageorgan for behandling av tvister naar organet er opprettet ved avtale mellom en tjenesteyter eller en organisasjon for slike tjenesteytere paa den ene siden og paa den annen side en eller flere organisasjoner som representerer tjenesteyternes kunder. (2) Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om klageorganets virksomhet, herunder om: a) hvem som kan bringe saker inn for klageorganet, b) vilkaar for behandling av saker hos klageorganet, c) behandlingens virkning mellom partene, herunder forholdet til alminnelige domstoler, adgangen til aa bringe saker direkte inn for tingretten og tvangskraft og rettskraft for klageorganets avgjo/relser, d) forholdet til annen lovgivning om behandling av tvister i klageorgan, og e) opplysningsplikt overfor tjenesteyterens kunder. S: 17 Tilsyn (1) Forbrukerombudet og Markedsraadet fo/rer ut fra hensyn til forbrukerne tilsyn med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne loven fo/lges av en naeringsdrivende tjenesteyter. Ved virksomhet rettet mot fysiske personer, fo/rer Forbrukerombudet og Markedsraadet tilsvarende tilsyn naar reglene faar betydning for boliglaan. Det samme gjelder naar reglene faar betydning for kausjon som nevnt i S: 92 tredje ledd. (2) Tilsyn etter fo/rste ledd utfo/res i samsvar med reglene i markedsfo/ringsloven S:S: 32 til 42. Saa langt bestemmelsene passer, gjelder finanstilsynsloven S: 10 og bestemmelser gitt i medhold av denne bestemmelsen tilsvarende for ansatte i Forbrukerombudet og medlemmer av Markedsraadet. (3) Denne bestemmelsen medfo/rer ingen begrensninger for Finanstilsynets tilsyn etter ellers gjeldende regler. IV. Finansoppdrag S: 18 Finansmeglere (1) En finansmegler skal drive virksomheten i samsvar med god meglerskikk. Med finansmegler menes et foretak som bistaar ved forberedelse og forhandlinger av en finansavtale eller utfo/rer andre mellomleddsoppgaver, uten at foretaket har paatatt seg aa fremme noen av partenes interesser saerskilt. En finansmegler maa ikke innrette seg eller opptre paa en maate som er egnet til aa skape tvil om foretakets stilling som uavhengig mellomledd. (2) En finansmegler skal: a) i reklame og kommunikasjon med kunden tydelig opplyse om sin kompetanse og rolle som megler b) saa snart som mulig og fo/r avtalen om megleroppdraget inngaas, skriftlig opplyse om sto/rrelsen paa vederlaget for oppdraget og hvem som skal betale c) utvise tilbo/rlig aktsomhet naar det innhentes tilbud fra en tjenesteyter, eller naar en tjenesteyter paa annen maate involveres d) fraraade oppdragsgiveren aa bruke en tjenesteyter eller aa inngaa avtale med en kunde hvis det er tvilsomt om tjenesteyteren eller kunden vil vaere i stand til aa oppfylle sine plikter etter finansavtalen e) fremskaffe den dokumentasjonen som er no/dvendig for at en finansavtale skal kunne komme i stand f) meddele partene alle kjente opplysninger som maa antas aa ha betydning ved vurderingen av om avtalen skal inngaas. (3) Lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling S:S: 4-1, 4-2, 4-4, 4-5 og 5-1 gjelder tilsvarende for finansmeglere saa langt bestemmelsene passer. (4) Finansmeglerens vederlagskrav kan settes ned eller falle bort hvis finansmegleren misligholder sine forpliktelser. (5) Kongen kan i forskrift fastsette naermere regler om finansmegleres plikter og rettigheter etter denne paragrafen. S: 19 Finansagenter (1) En finansagent skal for sin virksomhet ikke kreve vederlag fra andre enn sin oppdragsgiver. Med finansagent menes et foretak som etter avtale og mot vederlag fremmer salg av finansielle tjenester til kunder paa vegne av en eller flere oppdragsgivere (tjenesteytere). (2) En finansagent skal innenfor rammen av sitt oppdrag so/rge for at oppdragsgiverens plikter overfor kunden blir oppfylt. (3) En finansagent skal i reklame og kommunikasjon rettet til en kunde, tydelig opplyse om sin kompetanse, herunder om hvilke oppdragsgivere agentforholdet omfatter. Bestemmelsene i S: 18 annet ledd bokstav e og bokstav f og tredje og femte ledd gjelder tilsvarende saa langt de passer. S: 20 Finansraadgivere (1) En finansraadgiver skal for sin virksomhet ikke kreve vederlag fra andre enn sin oppdragsgiver. Med finansraadgiver menes et foretak som har paatatt seg aa gi raad i tilknytning til oppdragsgiverens (kundens) kjo/p av finansielle tjenester, og som er uavhengig av tjenestetilbyderen. (2) Fo/r finansraadgiveren paatar seg et oppdrag, og i reklame og skriftlig kommunikasjon med oppdragsgiveren, skal finansraadgiveren forsikre seg om at oppdragsgiveren kjenner til omfanget av finansraadgiverens kompetanse, herunder at finansraadgiveren opptrer som raadgiver. En finansraadgiver maa ikke paata seg et oppdrag dersom personlige eller o/konomiske interesser kan komme i konflikt med oppdragsgiverens interesser. Bestemmelsene i S: 18 annet ledd bokstav b og bokstav d og tredje og femte ledd gjelder tilsvarende saa langt de passer. Finansraadgiveren skal gi oppdragsgiveren en skriftlig oppsummering av raadene som blir gitt. S: 21 Krav til virksomheten (1) Naar oppdragsgiveren ikke er tjenesteyter gjelder reglene i kapittel 1 om tjenesteytere og kunder tilsvarende saa langt de passer for forholdet mellom oppdragstakeren og en oppdragsgiver ved finansoppdrag. (2) Bare foretak som oppfyller kravene til finansmeglere, finansagenter eller finansraadgivere i S:S: 18 til 20, kan bruke den respektive virksomhetsbetegnelsen. Brukes en liknende betegnelse av andre, skal den ikke vaere egnet til aa villede noen til aa anta at den dekker virksomhet omfattet av S:S: 18 til 20. Kapittel 2. Betalingsoppgjo/r S: 22 Virkeomraade Dette kapitlet gjelder forholdet mellom en betaler og en betalingsmottaker ved betalingsoppgjo/r mv. S: 23 Oppgjo/rsmaate (1) Betaling kan foretas ved overfo/ring av belo/pet til mottakerens konto med mindre noe annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med kontanter. (2) Mottakeren kan gi naermere anvisning om betalingsmaaten, dersom dette ikke medfo/rer vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren. (3) En forbruker har alltid rett til aa foreta oppgjo/r med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren. S: 24 Tid og sted for betaling (1) Dersom betaleren har rett til aa foreta oppgjo/r ved overfo/ring til mottakerens konto, anses betalingen for aa vaere skjedd naar belo/pet er godskrevet mottakerens betalingstjenesteyter. Ved overfo/ring innen samme betalingstjenesteyter anses betaling for aa vaere skjedd naar belo/pet er godskrevet mottakerens konto. Naar oppgjo/r skal skje ved utbetaling i kontanter, anses betalingen for aa ha skjedd naar belo/pet er stilt til mottakerens disposisjon gjennom bank paa mottakerens sted og melding om dette er kommet frem til mottakeren. (2) Dersom ikke annet er avtalt, anses dessuten en fastsatt betalingsfrist for aa vaere avbrutt a) ved betaling fra forbruker naar betalerens betalingsordre er mottatt av en betalingstjenesteyter b) naar mottakeren mottar og aksepterer sjekk eller annet betalingsmiddel. (3) Dersom en mottatt betalingsordre ikke skal utfo/res straks, regnes avbruddet av betalingsfristen fra den avtalte betalingsdagen. (4) Betalingsfristen avbrytes ikke dersom betalingstransaksjonen ikke blir gjennomfo/rt, og dette skyldes betalerens eget forhold. Betalingstjenesteyteren skal i saa fall varsle betaleren om dette i samsvar med S: 50. S: 25 Veksling (1) Betalinger skal foretas i den valutaen som er avtalt. (2) En betalingsmottaker eller en annen som paa salgsstedet tilbyr en valutaomregning til betaleren fo/r en betalingstransaksjon iverksettes, skal opplyse betaleren om gebyrer og om vekslingskursen som vil bli benyttet ved vekslingen. Betaleren skal samtykke til vekslingen paa dette grunnlaget. S: 26 Gebyr for bruk av betalingsinstrument og betalingsmiddel (1) Dersom en betalingsmottaker krever gebyr eller gir rabatt for bruk av et bestemt betalingsinstrument eller betalingsmiddel, skal betaleren opplyses om dette fo/r en betalingstransaksjon iverksettes. Betalingstjenesteyteren kan ikke hindre betalingsmottakeren i aa kreve gebyr eller gi rabatt som nevnt. Dersom en betalingsmottaker krever gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument eller betalingsmiddel fra en forbruker, kan gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved bruk av betalingsinstrumentet. Kongen kan i forskrift forby eller begrense retten til aa kreve gebyrer som nevnt i fo/rste og tredje punktum for aa fremme konkurranse og bruk av effektive betalingsinstrumenter. (2) Dersom betalingstjenesteyteren eller noen annen krever gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument, skal kunden opplyses om dette fo/r en betalingstransaksjon iverksettes. (3) Betaleren er ikke forpliktet til aa betale gebyr for bruk av et betalingsmiddel dersom opplysningspliktene i annet og tredje ledd ikke er overholdt. S: 27 Fordeling av gebyrer Gebyrene i forbindelse med en betalingstransaksjon som faller innenfor virkeomraadet for kapittel 2, fordeles slik at betaleren betaler sin betalingstjenesteyter gebyrene den krever, og betalingsmottakeren betaler sin betalingstjenesteyter gebyrene denne krever. S: 28 Sletting av panteheftelser mv. Naar en fordring er innfridd eller for o/vrig bortfalt, skal fordringshaveren so/rge for sletting eller frigivelse av pant og annen sikkerhet for fordringen, dersom ikke annet er avtalt i forbindelse med innfrielsen. Kausjonsdokument skal leveres tilbake til kausjonisten. S: 29 Fordringer oppstaatt ved spill og veddemaal Betaleren er ikke forpliktet til aa betale en forfalt fordring naar fordringshaveren visste eller maatte forstaa at fordringen er oppstaatt ved spill eller veddemaal. Det samme gjelder krav om tilbakebetaling naar kredittyteren visste eller maatte forstaa at kreditten ville bli brukt til spill eller veddemaal. Er fordringen helt eller delvis betalt frivillig, kan betalingen ikke omsto/tes, med mindre det kan sannsynliggjo/res at betalingen skyldes villfarelse om forpliktelsen til aa betale, eller betalingen er foretatt med annet enn penger. Kapittel 3. Kontoavtaler og betalingstjenester I. Alminnelige bestemmelser S: 30 Virkeomraade (1) Reglene om kontoavtaler og betalingstjenester, jf. S: 32, gjelder for virksomhet med tillatelse som nevnt i finansforetaksloven S: 2-3 til aa yte betalingstjenester. Dersom det er knyttet en kreditt til en konto eller en betalingstjeneste, gjelder dessuten reglene i kapittel 4 om kredittavtaler. (2) Kongen kan i forskrift bestemme at reglene i dette kapitlet helt eller delvis ikke skal gjelde for enkelte former for tjenester, eller at reglene skal gjelde helt eller delvis tilsvarende for enkelte former for ytelser. I forskriften kan det ogsaa gis saerlige regler om betalingstransaksjoner til og fra omraader utenfor EO/S og for innenlandske transaksjoner i valuta som ikke er valuta i en EO/S-stat. S: 31 Sensur av avtalevilkaar (1) Avtalevilkaar som hindrer kunden i aa inngaa avtaler om betalingsfullmakt og opplysningsfullmakt i tilknytning til en konto med fjerntilgang paa Internett, jf. S: 32 bokstav f og g, er ikke bindende for kunden. (2) Kontoavtale eller annen avtale om betalingsinstrument kan ikke inneholde vilkaar om at betalingstjenesteyteren med befriende virkning kan utbetale penger til den som har betalingsinstrumentet eller et annet bevis for innskudd i hende (ihendehaverklausul). Det samme gjelder avtalevilkaar om rett til aa gjennomfo/re betalingstransaksjoner med befriende virkning. Fo/rste og annet punktum gjelder likevel ikke for elektroniske smaapenger omfattet av S: 34. S: 32 Kontoavtaler og betalingstjenester (1) Med kontoavtale menes en avtale som regulerer fremtidig gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner (transaksjonsavtale) i tilknytning til en betalingskonto i navnet paa en eller flere kunder. For transaksjonsavtaler som ikke er knyttet til en konto, gjelder reglene om kontoavtaler tilsvarende naar ikke annet fremgaar. (2) Betalingstjenester omfatter fo/lgende tjenester: a) kontoforvaltning: tjenester som muliggjo/r innskudd eller uttak av kontanter, samt alle handlinger som er no/dvendige for forvaltning av en konto b) gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner: transaksjon som iverksettes av, eller paa vegne av, enten betaleren eller betalingsmottakeren og er uavhengig av eventuelle underliggende forpliktelser mellom betaleren og betalingsmottakeren. Med betalingstransaksjoner menes en handling som vil medfo/re innskudd, uttak eller overfo/ring av kreditt eller andre disponible midler gjennom en betalingstjenestetilbyder, herunder bruk av betalingskort eller lignende, direktebelastning av betalerens konto (direkte debitering), belastningsfullmakt, jf. S: 47 fjerde ledd, eller godskriving av betalingsmottakeren c) innlo/sning av betalingstransaksjoner: avtale om overfo/ring av midler til betalingsmottakeren paa grunnlag av mottak og behandling av betalingstransaksjoner d) utstedelse av betalingsinstrument: som betalingsinstrument anses en personlig enhet som enten inneholder eller bestaar i et sett av avtalte prosedyrer for aa iverksette betalingsoppdrag. Med betalingsoppdrag menes anmodning fra en betaler eller betalingsmottaker til en betalingstjenesteyter om aa foreta en betalingstransaksjon e) pengeoverfo/ringer: bestaar utelukkende i overfo/ring av midler mottatt fra, og overfo/rt paa vegne av en betaler, til en betalingsmottaker, eventuelt til en betalingstjenesteyter som stiller de overfo/rte midler til raadighet for betalingsmottakeren. Overfo/ringen skjer uten at det opprettes en konto for noen av partene f) betalingsfullmakt: tjeneste som bestaar i aa iverksette et partsuavhengig betalingsoppdrag paa konto som tilbys av en annen betalingstjenestetilbyder g) opplysningsfullmakt: elektronisk levering av sammenstilte opplysninger som omfatter en konto hos en annen betalingstjenestetilbyder. S: 33 Retten til kontoavtaler og betalingstjenester (1) Alle har rett til kontoavtale med tilgang til grunnleggende betalingstjenester paa vanlige vilkaar. En betalingstjenesteyter maa ikke uten saklig grunn avvise en kunde, med mindre hvitvaskingsloven eller annen lov eller regler gitt med hjemmel i lov gir paalegg om aa avise kunden. (2) Grunnleggende betalingstjenester omfatter a) aa aapne konto b) aa foreta innskudd og uttak av kontanter i tilknytning til kontoen c) enhver form for gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner som er i alminnelig bruk, herunder betalingstransaksjoner ved bruk av betalingskort (debetkort), dirketebelastning (direkte debitering) eller annen form for kontooverfo/ring, samt fjerntilgang til kontoen ved bruk av Internett. (3) Tjenestene skal tilbys uten kostnad for kunden eller mot et rimelig gebyr. Kongen kan i forskrift gi naermere regler om hva som regnes som grunnleggende betalingstjenester, og hva som utgjo/r et rimelig gebyr. (4) Forespo/rsel om grunnleggende betalingstjenester skal besvares saa raskt som mulig og senest ti virkedager etter at betalingstjenesteyteren har mottatt de no/dvendige opplysningene fra kunden. S: 34 Elektroniske smaapenger (1) Kongen kan i forskrift fastsette saerlige regler, herunder gjo/re unntak fra regler som fo/lger av denne loven, for elektroniske smaapenger. Slike saerregler og unntak kan gjelde betalingstjenesteyterens opplysningsplikt etter S: 36, fremgangsmaaten ved varsling av endringer i kontoavtalen etter S: 42, varsling om avvisning av betalingsoppdrag etter S: 50, kansellering av betalingsoppdrag etter S: 49, overfo/ringstid etter S: 51, kundens plikter i tilknytning til betalingsinstrumentet etter S: 57, informasjon ved gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner etter S: 53 og misbruk av konto og betalingsinstrument etter S: 63. (2) Kongen fastsetter i forskrift hva som regnes som elektroniske smaapenger og hvilke belo/psgrenser som gjelder. Belo/psgrensene men kan ikke settes ho/yere enn 5 000 kroner for et enkelt betalingsinstrument. II. Fo/r inngaaelsen av en kontoavtale mv. S: 35 Opplysningsplikt (1) Den som vil overveie og sammenligne tilgjengelige tilbud om kontoavtaler og betalingstjenester, skal til enhver tid faa tilgang til allmenn informasjon om slike tjenester. Informasjonen skal vaere tilgjengelig skriftlig fra betalingstjenestetilbyderen, og det skal minst opplyses om: a) betalingstjenesteyteren, herunder identitet og kontaktopplysninger b) avtaleinngaaelsen, herunder retten til uforpliktende gebyropplysningsskjema, utkast til kontoavtale fo/r avtale inngaas, samt om eventuell angrerett etter at avtale er inngaatt c) kontoavtalens viktigste egenskaper, herunder opplysninger om avtalens varighet, betalingstjenesteyterens rett til aa endre avtalevilkaarene og kundens rett til aa si opp avtalen d) kostnader, herunder eventuelle gebyr, renter og vekslingskurser e) effektiv rente, herunder skal det gis et illustrert eksempel i tilknytning til opplysninger om nominell rente f) kommunikasjonsformen, herunder fremgangsmaaten for aa varsle kunden ved mistanke om misbruk, avtalebrudd, misbruk eller andre irregulaere forhold med betydning for avtalen, jf. S: 5 g) bruk av tjenestene, herunder hva kunden maa gjo/re for aa faa iverksatt eller gjennomfo/rt betalingstransaksjoner, og det ho/yeste antall virkedager for aa gjennomfo/re en betalingstransaksjon h) risiko forbundet med kontoavtalen, herunder kundens plikter ved gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner og ved bruk av betalingsinstrument i) rettigheter og forpliktelser, herunder om adgangen til aa sperre et betalingsinstrument og om betalingstjenesteyterens og kundens ansvar for ikke godkjente betalingstransaksjoner, eventuelle egenandeler og vilkaarene for tilbakebetaling, samt hvilke regler som gjelder for innskuddsgaranti j) tvistelo/sning og klageadgang, jf. S: 15 fo/rste ledd. (2) Opplysningene nevnt i fo/rste ledd skal gis i et skriftlig dokument. (3) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om betalingstjenesteyteres opplysningsplikt og kan fastsette regler som utfyller eller begrenser reglene som fo/lger av fo/rste ledd. Kongen kan ogsaa fastsettes regler om hvordan opplysningene skal fremgaa, og om bruk og godkjenning av standardiserte skjema for opplysninger om gebyrer. S: 36 Opplysningsplikt ved enkeltstaaende betalingstransaksjoner (1) Fo/r kunden blir bundet av en avtale om en enkeltstaaende betalingstransaksjon som ikke omfattes av en kontoavtale, skal betalingstjenesteyteren gi, eller paa en lett tilgjengelig maate stille til raadighet, de opplysninger som er nevnt i S: 35 bokstav d og h. I tillegg skal betalingstjenesteyteren, naar det er relevant, opplyse om den faktiske vekslingskursen eller referansevekslingskursen som skal anvendes ved transaksjonen. Naar det er relevant, skal betalingstjenesteyteren ogsaa gi eller stille til raadighet paa en lett tilgjengelig maate andre relevante opplysninger som nevnt i S: 35 fo/rste ledd. Dersom kunden ber om det, skal opplysningene gis i et skriftlig dokument. Opplysningsplikten kan oppfylles ved aa gi kunden en kopi av avtaleutkast eller utkast til betalingsoppdrag som inneholder opplysningene nevnt i fo/rste til tredje punktum. (2) Fo/r en enkeltstaaende betalingstransaksjon gjennomfo/res via en betalingsfullmektig skal betalingsfullmektigen stille til raadighet opplysninger om sin identitet og kontaktopplysninger samt informasjon om relevant tilsynsmyndighet. S: 37 Vederlag og gebyrer (1) Betalingstjenesteyteren skal ikke kreve saerskilt gebyr av kunden for oppfyllelse av opplysningsplikter eller varslingsplikter etter loven, jf. S: 4 tredje ledd. I den utstrekning det er avtalt, kan det likevel kreves gebyr for at det paa kundens forespo/rsel gis ytterligere eller hyppigere informasjon, varsler mv., eller for at opplysninger stilles til raadighet paa annen maate enn hva som fo/lger av lov, forskrift eller skriftlig avtale. Betalingstjenesteyteren skal ikke fremsette krav om gebyr eller annet vederlag utover det som er skriftlig avtalt med kunden. (2) Dersom det kreves lo/pende gebyr, kan betalingstjenesteyteren bare kreve gebyr for perioden frem til oppsigelsestidspunktet. (3) En betalingstjenesteyter kan ikke kreve gebyr eller annet vederlag for a) aa utlevere utkast til kontoavtale, jf. S: 38 fo/rste ledd b) oppsigelse av en kontoavtale inngaatt paa ubestemt tid eller for en bestemt periode paa mer enn seks maaneder hvis kunden sier opp avtalen etter utlo/pet av seks maaneder, bortsett fra ved avtale om bindingstid som nevnt i S: 43 annet ledd fo/rste punktum c) aa ta imot varsel fra kunden i samsvar med S: 57. Direkte kostnader til utskifting av betalingsinstrumentet kan likevel kreves dekket d) aa varsle om at en tjeneste eller et betalingsoppdrag er avvist, med mindre avvisningen ikke skyldes forhold paa tjenesteyterens side og er saklig begrunnet, jf. S: 50. S: 38 Kontoavtalens form og innhold (1) Kunden skal paa forespo/rsel motta kopi av utkast til kontoavtale. (2) Kontoavtale inngaas i skriftlig dokument og skal undertegnes av kunden for aa vaere bindende, med mindre kunden ikke o/nsker aa paaberope seg disse vilkaarene. Avtalevilkaar som ikke fremgaar av kontoavtalen, er ikke bindende for kunden. Kunden skal motta et eksemplar ved avtaleinngaaelsen og deretter paa forespo/rsel. (3) Kontoavtalen skal angi kundens navn og adresse samt fo/dselsnummer eller organisasjonsnummer. Har kunden ikke slikt nummer, skal i kontoavtalen i stedet angi fo/dselsdato eller annen entydig identifikasjon. Fo/rste og annet punktum gjelder tilsvarende for andre som skal disponere kontoen. Kontoavtalen skal dessuten inneholde opplysninger som nevnt i S: 35. S: 39 Fjernsalg og angrerett Ved fjernsalg av kontoavtaler og betalingstjenester gjelder saerskilte regler om opplysningsplikt og angrerett etter angrerettloven kapittel 8 og 9. III. Etter at kontoavtale er inngaatt S: 40 Kontoinformasjon (1) Kontoavtalen skal angi at kunden i et skriftlig dokument jevnlig, og minst hver maaned, har krav paa kontoinformasjon som minst maa omfatte opplysninger om: a) perioden kontoinformasjonen dekker b) dato for og saldo ved forrige kontoinformasjon c) oppdatert saldo d) transaksjonsopplysninger for hver gjennomfo/rte betalingstransaksjon, jf. fjerde ledd. (2) Dersom overtrekk tillates eller det er knyttet annen kreditt til kontoen, skal kontoinformasjonen dessuten opplyse om: a) benyttet nominell rente b) kredittkostnader som ikke er omfattet av fo/rste, jf. fjerde ledd. c) det minimumsbelo/p kunden eventuelt er forpliktet til aa betale. (3) Fo/lgende kontoinformasjon skal gis eller stilles til kundens raadighet i et skriftlig dokument minst en gang hvert aar: a) alle paalo/pte gebyrer og rentesatser knyttet til kontoavtalen b) rente- og gebyrsatser for alternative typer kontoer som betalingstjenesteyteren tilbyr c) hvilke regler som gjelder for innskuddsgaranti. (4) Transaksjonsopplysninger for gjennomfo/rte betalingstransaksjoner skal omfatte: a) en referanse som identifiserer betalingstransaksjonen b) relevant informasjon om betalingsmottakeren eller betaleren, samt eventuelle ytterligere opplysninger som fulgte transaksjonen c) belo/pet i den valutaen som ble benyttet ved belastning eller godskriving av konto, som er angitt i betalingsoppdraget, eller som er stilt til kundens raadighet d) eventuelle gebyrer eller renter som kunden skal betale, samt en spesifikasjon av disse naar det er relevant e) eventuell vekslingskurs som er benyttet av kundens betalingstjenestetilbyder, og det overfo/rte belo/pet etter valutaomregningen f) belastnings- eller godskrivingsdag, jf. S: 52, eller datoen da betalingsoppdraget ble mottatt. (5) Kongen kan i forskrift gi naermere regler som utfyller eller begrenser opplysningsplikten etter denne paragrafen, og kan gi regler som stiller krav til hvordan opplysninger skal utformes. S: 41 Flere betalingstjenesteytere (1) Reglene i denne paragrafen gjelder naar to eller flere betalingstjenesteytere etter avtale med samme kunde er involvert i gjennomfo/ringen av et betalingsoppdrag. (2) En betalingstjenesteyter som utfo/rer et betalingsoppdrag, er ikke forpliktet til aa gi kunden informasjon som kunden allerede har mottatt eller vil motta i samsvar med en annen kontoavtale som regulerer det betalingsinstrumentet som ble brukt til aa iverksette betalingstransaksjonen. S: 42 Endring av kontoavtalen, passiv aksept (1) Er partene enige om aa endre kontoavtalen, gjelder S: 35 og S: 38 tilsvarende saa langt de passer. (2) I den utstrekning det er avtalt, kan betalingstjenesteyteren ensidig fremlegge et begrunnet forslag til endring av kontoavtalens bestemmelser om renter, gebyr eller andre kostnader. (3) Endring av vilkaarene i kontoavtalen til kundens skade kan tidligst settes i verk to maaneder etter at betalingstjenesteyteren varselet kunden i et skriftlig dokument om de foreslaatte endringene. Kunden kan enten akseptere eller avvise de foreslaatte endringene innen den foreslaatte iverksettelsesdatoen. (4) Naar det er bestemt i kontoavtalen, kan kunden samtykke til en foreslaatt endring ved aa forholde seg passiv. For aa unngaa aa bli bundet maa kunden i saa fall fo/r iverksettelsesdatoen varsle betalingstjenesteyteren om at forslaget er avvist. Varslet skal i saa fall opplyse om dette og om at kunden har rett til aa si opp avtalen straks og vederlagsfritt innen iverksettelsesdatoen. (5) Endring av rentesats eller vekslingskurs kan anvendes straks og uten varsel dersom dette fo/lger av kontoavtalen og endringen bygger paa a) en rentesats som stammer fra en offentlig tilgjengelig kilde begge parter kan kontrollere (referanserente), eller b) en vekslingskurs som stilles til raadighet av betalingstjenesteyteren eller stammer fra en offentlig tilgjengelig kilde (referansevekslingskurs). Kunden skal informeres om enhver endring av rentesatsen i et skriftlig dokument saa snart som mulig, med mindre det er avtalt at opplysningene skal stilles til raadighet med en bestemt hyppighet eller paa en bestemt maate. Endringer i rentesatser eller vekslingskurser som benyttes i betalingstransaksjoner, skal beregnes og gjennomfo/res paa en no/ytral maate uten forskjellsbehandling mellom kundene S: 43 Kundens oppsigelse og heving (1) Kunden kan til enhver tid si opp kontoavtalen, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist. En avtalt oppsigelsesfrist kan ikke overstige en maaned. (2) Kontoavtalen kan likevel fastsette at en konto ikke kan sies opp i en bestemt tidsperiode der det ikke kan foretas betalingstransaksjoner til eller fra kontoen. Et slikt avtalevilkaar kan ikke gjo/res gjeldende dersom betalingstjenesteyteren endrer avtalevilkaar til kundens skade, jf. S: 42 tredje ledd, og kunden sier opp kontoavtalen innen fire uker etter at varsel etter S: 42 tredje ledd er sendt til kunden. (3) Avsluttes en kontoavtale etter annet ledd, har kunden rett til aa faa utbetalt saldo i kundens favo/r med paalo/pte renter paa konto eller et forhaandsbetalt betalingsinstrument. Kunden har ogsaa rett til aa faa tilbakebetalt en forholdsmessig del av eventuelle forhaandsbetalt kostander. (4) Fjerde ledd gjelder tilsvarende dersom kunden hever i samsvar med S: 10. S: 44 Bistand til aa flytte konto (1) Betalingstjenesteyteren skal bistaa kunder som skal flytte konto til en annen betalingstjenesteyter. Kongen kan i forskrift gi naermere regler om hvordan en betalingstjenesteyter skal bistaa ved bytte av konto, og hvilke gebyrer som kan kreves. (2) Naar en kunde skal flytte konto, skal forhaandsbetalte gebyrer tilbakebetales forholdsmessig. Kunden skal faa utbetalt pengene paa kontoen med paalo/pte renter frem til oppsigelsestidspunktet, eller saldoen hvis kontoavtalen gjelder et forhaandsbetalt betalingsinstrument. S: 45 Betalingstjenesteyterens oppsigelse og heving (1) Betalingsyteren kan si opp en kontoavtale som er inngaatt paa ubestemt tid, dersom dette fo/lger av avtalen og det foreligger saklig grunn. Kunden maa i saa fall varsles paa samme maate som etter S: 42 annet ledd. Kontoavtalen kan likevel ikke sies opp hvis det er avtalt bindingstid i samsvar med S: 43 annet ledd. (2) En kontoavtale om grunnleggende betalingstjenester, jf. S: 33, kan bare sies opp av betalingstjenesteyteren dersom kunden forsettlig har anvendt kontoen til ulovlige formaal, det ikke har vaert foretatt betalingstransaksjoner paa kontoen de siste 24 maaneder, eller kunden har gitt feilaktige opplysninger for aa faa aapnet kontoen, og korrekte opplysninger ville ha fo/rt til avslag (3) Betalingstjenesteyteren kan i et skriftlig dokument heve kontoavtalen ved vesentlig mislighold fra kundens side. (4) Betalingstjenesteyterens oppsigelse eller heving etter fo/rste til tredje ledd skal varsles i et skriftlig dokument og vaere begrunnet. Med unntak av oppsigelse etter fo/rste ledd skal kunden gis en frist paa to uker til aa rette paa forholdet. (5) Ved oppsigelse eller heving etter denne paragrafen gjelder reglene i S: 43 tredje ledd tilsvarende. S: 46 Konto som ikke brukes (1) Er det gaatt mer enn ti aar siden siste transaksjon naar godskriving av renter ikke medregnes, skal betalingstjenesteyteren gi melding om kontoen i rekommandert brev til kundens eller arvingenes sist kjente adresse, eller paa annen maate innhente bekreftelse fra disse om at en slik melding er mottatt. Meldingen skal opplyse om naar foreldelsesfristen etter foreldelsesloven S: 4 begynner aa lo/pe, naar fristen vil lo/pe ut, og hva som kreves for aa avbryte fristen. (2) No/dvendige kostnader for aa komme i kontakt med kunden eller arvingene etter foreldelsesloven S: 4 fo/rste ledd tredje punktum kan belastes kontoen. Dersom saldo i kundens favo/r paa kontoen er lavere enn kostnaden for aa sende varslet ved rekommandert brev, kan betalingstjenestetilbyderen i stedet sende varslet i ordinaer forsendelse til mottakeren. IV. Gjennomfo/ring av godkjente betalingstransaksjoner mv. S: 47 Samtykke til betalingstransaksjoner og belo/psreservasjoner (1) En betalingstransaksjon anses bare som godkjent dersom kunden har gitt samtykke til transaksjonen. Fremgangsmaaten for aa samtykke skal vaere avtalt mellom kunden og kundens betalingstjenesteyter, herunder eventuell betalingsfullmektig. Det kan avtales belastningsgrenser for betalingsinstrument som benyttes til aa gi slikt samtykke. (2) Fo/rste ledd gjelder tilsvarende for reservasjon av et belo/p paa kundens konto. Samtykket maa omfatte reservasjon av et presist belo/p. Naar betalingstjenesteyteren mottar opplysninger om det presise transaksjonsbelo/pet, skal det reserverte belo/pet straks, og senest ved mottakelsen av betalingsoppdraget, frigis paa kundens konto. (3) Med mindre det er avtalt at samtykke kan gis etter gjennomfo/ringen av betalingstransaksjonen, maa samtykket vaere gitt fo/r betalingsoppdraget utfo/res. Kunden kan samtykke til aa utfo/re et betalingsoppdrag via en betalingsfullmektig, betalingsmottakeren eller betalingsmottakerens betalingstjenesteyter. (4) Ved samtykke til gjentatte direktebelastninger (avtalegiro mv.) eller faste betalingsoppdrag som innebaerer at kundens konto kan belastes uten saerskilt samtykke til hver enkelt betalingstransaksjon, maa belastningsfullmakten angi for hver enkelt betalingsmottaker en ho/yeste belo/psgrense for et eller flere bestemte tidsrom. (5) Etter at et godkjent betalingsoppdrag er mottatt av betalerens betalingstjenesteyter, kan det bare kanselleres i samsvar med S: 49. S: 48 Mottak av betalingsoppdrag (1) Betalerens konto maa ikke belastes fo/r betalingsoppdraget er mottatt. (2) Paa virkedager anses et betalingsoppdrag for aa vaere mottatt paa samme tidspunkt som betalerens betalingstjenesteyter tar imot betalingsoppdraget. Paa andre dager enn virkedager anses det for aa vaere mottatt paafo/lgende virkedag. Har betalerens betalingstjenesteyter angitt et skjaeringstidspunkt naer virkedagens slutt for mottak av betalingsoppdrag, anses betalingsoppdrag som tas imot etter skjaeringstidspunktet, for aa vaere mottatt paafo/lgende virkedag. (3) Er det avtalt at et betalingsoppdraget fo/rst skal gjennomfo/res paa en bestemt dag, ved utlo/pet av en bestemt periode eller paa den dagen da midler ble stilt til betalingstjenesteyterens raadighet av betaleren, skal betalingsoppdraget ved anvendelsen av S: 52 anses mottatt den avtalte dagen hvis dette er en virkedag, og ellers den paafo/lgende virkedagen. S: 49 Kansellering av betalingsoppdrag (1) Betaleren kan ikke kansellere betalingsoppdraget etter at betalingsmottakeren eller betalingsfullmektigen har faatt samtykke til aa iverksette betalingstransaksjonen. Direktebelastning kan likevel kanselleres, men senest innen utgangen av virkedagen fo/r avtalt belastningsdag. (2) Naar et betalingsoppdrag ikke skal gjennomfo/res umiddelbart, kan kunden kansellere, men senest innen utgangen av virkedagen fo/r avtalt gjennomfo/ringsdag, jf. S: 48 tredje ledd. (3) Etter utlo/pet av fristene i fo/rste og annet ledd kan betalingsoppdrag bare kanselleres saa langt det er avtalt mellom betaleren og dennes betalingstjenesteyter. I tilfeller som nevnt i fo/rste ledd kreves dessuten samtykke fra betalingsmottakeren. S: 50 Avvisning av betalingsoppdrag (1) Er alle vilkaarene i betalerens kontoavtale oppfylt, kan betalingstjenesteyteren ikke nekte aa gjennomfo/re et godkjent betalingsoppdrag, med mindre noe annet er fastsatt i lov eller i medhold av lov. (2) Avvises iverksettingen av en betalingstransaksjon eller et betalingsoppdrag, skal kunden snarest varsles om avvisningen, jf. S: 15 tredje ledd, og om fremgangsmaaten for aa rette eventuelle faktiske feil som ledet til avvisning, med mindre noe annet er fastsatt i lov eller i medhold av lov. Naar et betalingsoppdrag er avvist, regnes det ikke som mottatt etter S: 51, jf. S: 48 fo/rste ledd. S: 51 Overfo/ringstid (1) Betalerens betalingstjenestetilbyder skal so/rge for at belo/pet godskrives betalingsmottakerens betalingstjenestetilbyder senest samme virkedag som betalingsoppdraget ble mottatt, jf. S: 48. Naar betalingstransaksjonen iverksettes ved bruk av et papirbasert betalingsinstrument, skal godskriving skje senest paafo/lgende virkedag. Godskriving skal ogsaa skje senest paafo/lgende virkedag for enhver grensekryssende betalingstransaksjonen i euro innenfor EO/S naar det i Norge er foretatt bare en valutaomregning fra norske kroner til euro, og i tilfeller der baade betalerens og betalingsmottakerens betalingstjenestetilbyder er etablert innenfor EO/S. For andre betalingstransaksjoner kan det avtales lengre overfo/ringstid, forutsatt at betalingsmottakerens betalingstjenestetilbyder godskrives innen utlo/pet av den fjerde virkedagen etter at betalingsoppdraget ble mottatt av en betalingstjenestetilbyder etablert innenfor EO/S. (2) Naar belo/pet er godskrevet etter fo/rste ledd, skal betalingstjenestetilbyderen senest samme virkedag gjo/re belo/pet tilgjengelig og godskrive det paa betalingsmottakerens konto. Har betalingsmottakeren ikke konto hos betalingstjenestetilbyderen, skal belo/pet samme virkedag stilles til raadighet for betalingsmottakeren, med mindre det maa foretas valutaomregning med valuta som ikke er valuta i en EO/S-stat. (3) Iverksettes en betalingstransaksjon av eller via betalingsmottakeren, skal betalingsmottakerens betalingstjenestetilbyder innen den avtalte fristen oversende betalingsoppdraget til betalerens betalingstjenestetilbyder. Ved direktebelastning skal oversendelsen skje slik at oppgjo/r kan skje paa avtalt forfallsdag. (4) Ved grensekryssende betalingstransaksjoner til en betalingstjenestemottaker utenfor EO/S skal betalerens betalingstjenestetilbyder so/rge for aa overfo/re belo/pet til betalingsmottakerens betalingstjenestetilbyder senest ved utlo/pet av syvende virkedag etter at betalingsoppdraget ble mottatt, dersom ikke annet er avtalt. S: 52 Renteberegning, godskriving og belastning (1) Naar en forbruker foretar innskudd med kontanter i samme valuta som en konto fo/res, skal betalingstjenesteyteren, etter at kontantene er mottatt, umiddelbart godskrive belo/pet og gjo/re det tilgjengelig paa kontoen. I andre tilfeller skal belo/pet godskrives og gjo/res tilgjengelig senest paafo/lgende virkedag. For begge tilfeller skal skjaeringstidspunktet for renteberegning av belo/pet vaere samme dag som belo/pet godskrives kontoen. (2) Skjaeringstidspunktet for renteberegning ved godskriving av kundens konto skal ikke vaere senere enn tidspunktet belo/pet godskrives kontoen. Skjaeringstidspunktet for renteberegning ved belastning av kundens konto skal ikke vaere tidligere enn tidspunktet belo/pet belastes kontoen. S: 53 Informasjon ved gjennomfo/ring av betalingsoppdrag (1) Fo/r det utfo/res et betalingsoppdrag som er iverksatt av betaleren og omfattet av en kontoavtale, skal betalingstjenesteyteren paa kundens forespo/rsel opplyse om gebyrer som maa betales, og om hvor lang tid det kan ta aa gjennomfo/re betalingstransaksjonen. Dersom det er relevant, skal enkeltelementer i gebyrene spesifiseres. Reglene kan ikke fravikes ved avtale for innenlandske betalingstransaksjoner. (2) Betalerens betalingstjenesteyter skal for hver gjennomfo/rte betalingstransaksjon uten ugrunnet opphold gi betaleren opplysninger nevnt i S: 40 fo/rste ledd bokstav d. Det samme gjelder etter mottak av betalingsoppdraget naar betaleren ikke har konto hos betalingstjenesteyteren. (3) Betalingsmottakerens betalingstjenesteyter skal for hver gjennomfo/rte betalingstransaksjon uten ugrunnet opphold gi betalingsmottakeren opplysninger nevnt i S: 40 fo/rste ledd bokstav d. S: 54 Gjennomfo/ring iverksatt av betalingsfullmektig (1) Etter at en betalingstransaksjon er iverksatt av en betalingsfullmektig, skal betalingsfullmektigen uten ugrunnet opphold gi betaleren gi fo/lgende informasjon: a) Det skal gis en bekreftelse paa at betalingsoppdraget er iverksatt korrekt hos betalingstjenestetilbyderen for den aktuelle kontoen. b) Det skal opplyses om belo/pet som ble betalt. c) Det skal oppgis en referanse som gjo/r det mulig for betaleren og betalingsmottakeren aa identifisere betalingstransaksjonen, og alle opplysninger som fulgte betalingstransaksjonen, skal angis. d) Det skal oppgis en referanse som gjo/r det mulig for betalingsmottakeren aa identifisere betaleren. e) Det skal opplyses om sto/rrelsen paa eventuelle gebyrer som skal betales til betalingsfullmektigen for transaksjonen, eventuelt med en spesifikasjon av enkeltelementene. Informasjon som nevnt i fo/rste punktum skal ogsaa gis betalingsmottakeren naar det er relevant. (2) Naar en betalingsfullmektig paa grunnlag av betalerens samtykke har anmodet den aktuelle kontoens betalingstjenestetilbyder om aa bekrefte at det er dekning paa betalerens konto for et bestemt belo/p, skal kontoens betalingstjenestetilbyder paa forespo/rsel fra kunden opplyse om hvem som ba om en slik bekreftelse og svaret som ble gitt. S: 55 Tilbakeholdsrett og motregning (1) Betalingstjenesteyteren kan ikke uto/ve tilbakeholdsrett eller foreta motregning i innestaaende paa kundens konto, unntatt for forfalte krav som springer ut av kontoavtalen. Begrensningen etter fo/rste punktum gjelder ikke for krav som er oppstaatt som fo/lge av en straffbar handling som kunden har begaatt, med mindre fordringen er ervervet fra en tredjepart. (2) Betalingstjenesteyteren kan ikke uto/ve tilbakeholdsrett eller foreta motregning i betalingsmidler som betalingstjenesteyteren skal benytte til aa gjennomfo/re et betalingsoppdrag. Betalingsmottakeren kan likevel avtale med sin betalingstjenesteyter en motregningsrett for krav paa avtalte gebyrer betalingsmottakeren blir skyldig for det overfo/rte belo/pet fo/r resterende belo/p godskrives konto. Naar en slik avtalt motregningsrett benyttes, skal transaksjonsbelo/pet og gebyrene skilles fra hverandre i opplysningene som gis betalingsmottakeren. (3) Er det foretatt motregning for gebyr i strid med annet ledd, skal betalingstjenesteyteren som representerer den parten som har iverksatt betalingstransaksjonen, so/rge for at betalingsmottakeren mottar det fulle belo/pet for transaksjonen. (4) Reglene i paragrafen her er ikke til hinder for at det etter ellers gjeldende rettsregler stiftes saerskilt sikkerhetsrett i innskudd. S: 56 Feilaktig godskriving av konto og saldoopplysning (1) Naar det er avtalt med kunden, kan en betalingstjenesteyter som ved en feil har godskrevet uriktig konto eller uriktig belo/p, innen utlo/pet av tredje virkedag rette feilen ved aa belaste den aktuelle kontoen. Det samme gjelder en betalingstjenesteyter som ved en feil har godskrevet en konto hos en annen betalingstjenesteyter dersom betalingstjenesteyteren har adgang til aa foreta slik retting hos den andre betalingstjenesteyteren. (2) Betalingstjenesteyterens adgang til aa rette feil etter fo/rste ledd gjelder ikke dersom godskriving av kontoen har skjedd i samsvar med oppdrag fra en tredjeperson. (3) Hvis godskriving som nevnt i fo/rste ledd har sammenheng med straffbart forhold fra betalingsmottakerens side eller fra en annen som har rett til aa belaste betalingsmottakerens konto, kan betalingstjenesteyteren i alle tilfelle foreta retting av kontoen. (4) Denne paragrafen er ikke til hinder for at betalingstjenesteyteren kan kreve tilbakeso/kning etter alminnelige regler. (5) Dersom kunden har faatt uriktige opplysninger om disponibelt belo/p paa kontoen og i god tro har belastet kontoen for sto/rre belo/p enn disponibelt, kan betalingstjenesteyteren ikke kreve overtrekksrente av kunden fo/r kunden har faatt rimelig tid til aa rette paa forholdet. V. Ikke godkjente og feil gjennomfo/rte betalingstransaksjoner. Misbruk av konto og betalingsinstrument S: 57 Plikter ved bruk av betalingsinstrument (1) Konto og betalingsinstrument skal brukes i samsvar med vilkaarene for utstedelse og bruk. Saa snart betalingsinstrumentet er mottatt, skal kunden ta alle rimelige forholdsregler for aa beskytte de personlige sikkerhetsanordningene. (2) Utstederen skal angi hvem kunden skal varsle etter S: 58 fo/rste ledd, so/rge for at varsel til enhver tid kan mottas, og straks hindre enhver videre bruk av betalingsinstrument som varselet gjelder. Mottatt varsel skal bekreftes slik at det kan dokumenters av kunden i minst 18 maaneder. Kunden skal tilsvarende kunne be om at sperring av betalingsinstrument et oppheves, jf. S: 63. (3) Et betalingsinstrument skal ikke sendes kunden uten etter anmodning, med mindre det erstatter et tidligere utstedt betalingsinstrument. Utstederen skal so/rge for at betalingsinstruments personlige sikkerhetsanordninger ikke er tilgjengelige for uvedkommende. Risikoen ved sending baeres av utstederen for baade sikkerhetsanordninger og betalingsinstrumentet. S: 58 Varsel om feil og overtrekk (1) Blir kunden oppmerksom paa tap, tyveri, uberettiget bruk eller tilegnelse av betalingsinstrumentet eller uberettiget kontotilgang, skal kunden uten ugrunnet opphold varsle den som er oppgitt av betalingstjenesteyteren som har utstedt betalingsinstrumentet, jf. S: 57 annet ledd. (2) Blir betalingstjenesteyteren oppmerksom paa at en konto er feilaktig godskrevet eller belastet, skal kunden varsles uten ugrunnet opphold. Dersom feilen er rettet paa en slik maate at det ikke er noen reell mulighet for at kunden kan ha faatt uriktige opplysninger om disponibelt belo/p paa kontoen, er det likevel tilstrekkelig at varselet gis i forbindelse med en kontoutskrift. (3) Dersom et vesentlig overtrekk paa kundens lo/pende saldo har vedvart i mer enn en maaned, skal kunden snarest varsles i et skriftlig dokument. Varselet skal opplyse om overtrekkets sto/rrelse, nominell rente og andre omkostninger som paalo/per som fo/lge av overtrekket. S: 59 Tilbakebetaling ved betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren (1) Betalerens betalingstjenesteyter skal tilbakebetale en betalingstransaksjons fulle belo/p og rentetap, naar betalingstransaksjonen er iverksatt via betalingsmottakeren og betaleren kan paavise at: a) betaleren ikke har godkjent det eksakte belo/pet for betalingstransaksjonen, jf. S: 47 fo/rste ledd fo/rste punktum, og b) belo/pet oversteg hva betaleren med rimelighet kunne ha forventet ut fra sitt tidligere bruksmo/nster, vilkaarene i kontoavtalen og, med unntak av avtalt referansevekslingskurs, omstendighetene for o/vrig. (2) Med mindre det er avtalt at betaleren ikke har rett til tilbakebetaling i samsvar med tredje ledd, kan betaleren kreve tilbakebetalt en tidligere godkjent betalingstransaksjonen som er iverksatt av betalingsmottakeren. (3) Dersom det er bestemt i kontoavtalen, gjelder ikke retten til tilbakebetaling etter annet ledd naar betalerens betalingstjenesteyter a) har mottatt samtykket direkte fra betaleren, og b) har stilt til raadighet eller gitt relevante opplysninger om betalingstransaksjonen til betaleren minst fire uker fo/r forfallsdagen om dette ikke er gjort av betalingsmottakeren. (4) Tilbakebetalingskravet maa gjo/res gjeldende senest aatte uker etter belastningsdagen overfor betalerens betalingstjenesteyter som, etter aa ha mottatt kravet, skal tilbakebetale det fulle belo/pet og rentetapet innen ti dager. S: 60 Ansvar for mangelfull gjennomfo/rt transaksjon iverksatt direkte av betaleren (1) Betalerens betalingstjenesteyter er overfor betaleren ansvarlig for korrekt gjennomfo/ring av betalingstransaksjon som betaleren har iverksatt. Hvis oppfyllelse etter S: 51 er dokumentert, er det likevel betalingsmottakerens betalingstjenesteyter som er ansvarlig overfor betalingsmottakeren. (2) Den ansvarlige etter fo/rste ledd skal uten ugrunnet opphold tilbakefo/re eller gjo/re belo/pet tilgjengelig som forutsatt, samt so/rge for at den aktuelle kontoen korrigeres i samsvar med korrekt godskriving eller belastning, inkludert renter og andre kostnader. (3) Paa forespo/rsel skal betalerens betalingstjenesteyter umiddelbart forso/ke aa spore betalingstransaksjon som er iverksatt av betaleren. Resultatet skal snarest meddeles betaleren. S: 61 Ansvar for mangelfull gjennomfo/rt transaksjon iverksatt av eller via betalingsmottakeren (1) Betalingsmottakerens betalingstjenesteyter er overfor betalingsmottakeren ansvarlig for oppfyllelse i samsvar med S: 51 tredje ledd og skal umiddelbart oversende betalingsoppdraget til betalerens betalingstjenesteyter paa nytt naar det er paakrevet. Tilsvarende gjelder for oppfyllelse i samsvar S: 52 annet ledd. Blir oppfyllelse dokumentert, er betalerens betalingstjenesteyter ansvarlig overfor betaleren. (2) For ansvar etter fo/rste ledd gjelder henholdsvis S: 60 annet og tredje ledd tilsvarende. S: 62 Ansvar for mangelfull gjennomfo/rt transaksjon iverksatt av betalingsfullmektig Naar betalingstransaksjonen er iverksatt via en betalingsfullmektig, er den aktuelle kontoens betalingstjenesteyter ansvarlig overfor kunden for tilbakefo/ring og erstatning for rentetap. S: 63 Sperring av betalingsinstrument (1) Betalingstjenesteyteren kan i kontoavtalen forbeholde seg rett til aa sperre et betalingsinstrument av saklige grunner som gjelder betalingsinstrumentets sikkerhet eller mistanke om ikke godkjent eller svikaktig bruk. For betalingsinstrument det er knyttet kreditt til, kan betalingstjenesteyteren ogsaa forbeholde seg rett til aa sperre instrumentet ved vesentlig forho/yet risiko for at kunden ikke kan oppfylle sin betalingsforpliktelse. (2) Betalingstjenesteyteren skal paa avtalt maate varsle kunden fo/r sperring etter fo/rste ledd og opplyse om aarsaken til sperringen. Er det ikke mulig aa varsle kunden fo/r sperringen, skal kunden varsles umiddelbart etter sperringen, med mindre dette vil skade saklig begrunnede sikkerhetshensyn eller stride mot lov eller bestemmelser fastsatt i medhold av lov. (3) Naar grunnen til sperringen er bortfalt, skal betalingstjenesteyteren oppheve sperringen av betalingsinstrumentet eller erstatte det med et nytt. S: 64 Ansvar for tap ved misbruk av konto og betalingsinstrument, egenandeler (1) Betalingstjenesteyteren er ansvarlig overfor kunden for tap som skyldes en ikke godkjent betalingstransaksjon, jf. S: 47, med mindre noe annet fo/lger av reglene i annet til fjerde ledd. (2) Kunden svarer med en egenandel paa inntil 400 kroner for tap som nevnt i fo/rste ledd og som skyldes uberettiget bruk av et betalingsinstrument, med mindre iverksettingen av transaksjonen ikke kunne ha vaert oppdaget forut for gjennomfo/ringen. Kunden svarer heller ikke for tap som skyldes betalingstjenestetilbyderen selv, eller noen som opptrer paa betalingstjenesteyterens vegne, eller som betalingstjenesteyteren selv representerer. (3) Kunden svarer med en egenandel paa inntil 12 000 kroner dersom tapet skyldes at kunden grovt uaktsomt har unnlat aa oppfylle sine plikter etter S: 57 annet ledd eller S: 58 fo/rste ledd. Dersom tapet skyldes forsettlige forhold paa kundens side, skal kunden baere hele tapet. (4) Med mindre kunden har opptraadt svikaktig, svarer kunden ikke for tap a) etter at kunden har varslet i samsvar med S: 58 fo/rste ledd b) naar plikten til aa tilrettelegge for varsling etter S: 57 annet ledd er misligholdt c) naar kravene til sterk identitetskontroll ikke er overholdt, jf. finansforetaksloven S: [PSD II art. 97]. S: 65 Ansvar for ikke godkjente betalingstransaksjoner (1) I den utstrekning kunden som fo/lge av reglene i S: 64 bestrider aa ha ansvar for en ikke godkjent betalingstransaksjon, skal betalingstjenesteyteren straks, og senest innen utgangen av den paafo/lgende virkedagen, tilbakefo/re belo/pet og erstatte rentetap fra belastningstidspunktet. Dette gjelder likevel bare dersom kunden har reklamert i tide etter S: 68 fo/rste ledd. Plikten til tilbakefo/ring etter fo/rste punktum gjelder ikke for egenandel etter S: 64 annet eller tredje ledd. (2) Fo/rste ledd gjelder ikke dersom betalingstjenesteyteren har rimelig mistanke om at kunden har opptraadt svikaktig, og innen fire uker fra mottakelse av skriftlig innsigelse fra kunden anlegger so/ksmaal eller bringer saken inn for et etablert klageorgan godkjent i medhold av lov. Stevning eller klage maa vaere skriftlig og begrunnet. Blir saken avvist av klageorganet eller en domstol, lo/per en ny frist paa fire uker fra den dagen betalingstjenesteyteren ble kjent med avvisningen. Dersom domstolen eller etablert klageorgan kommer til at det ikke forelaa rimelig mistanke om at kunden hadde opptraadt svikaktig, svarer betalingstjenesteyteren forsinkelsesrenter paa belo/pet fra dagen dette skulle ha vaert tilbakebetalt etter fo/rste ledd. (3) Hvis en betalingsfullmektig er involvert i en ikke godkjent betalingstransaksjon, er det kontoens betalingstjenesteyter som er ansvarlig for tilbakefo/ring etter fo/rste ledd. Hvis betalingsfullmektigen er ansvarlig for den ikke godkjente betalingstransaksjonen, skal denne, paa forespo/rsel fra kontoens betalingstjenesteyter, straks holde denne skadeslo/s, jf. S: 70. (4) Betalingstjenesteyteren kan kreve at en tredjeperson tilbakebetaler betalingsmidler som vedkommende urettmessig har mottatt som fo/lge av en ikke godkjent betalingstransaksjon. Tilbakebetalt belo/p som overstiger betalingstjenesteyterens tap, skal benyttes til aa dekke kundens andel av tapet. S: 66 Feil kontonummer mv. (1) Et betalingsoppdrag som er gjennomfo/rt i samsvar med det angitte kontonummeret, skal anses som korrekt gjennomfo/rt naar det gjelder betalingsmottakeren kontonummeret utpeker. Det gjelder selv om kunden i tillegg til kontonummeret har oppgitt ytterligere informasjon. Med kontonummer menes en unik identifikasjonskode bestaaende av en kombinasjon av bokstaver, tall eller symboler oppgitt av betalingstjenesteyteren til kunden, og som kunden skal benytte for utvetydig aa identifisere en annen kunde og/eller dennes konto i forbindelse med en betalingstransaksjon. (2) Betalingstjenesteyteren kan ikke holdes ansvarlig etter S: 65 dersom kontonummeret kunden har oppgitt, ikke er korrekt. Dersom kunden i tillegg til kontonummeret har oppgitt ytterligere informasjon, skal betalingstjenesteyteren likevel bare vaere ansvarlig for gjennomfo/ring av betalingsoppdraget i samsvar med det kontonummeret kunden har oppgitt. (3) Selv om betalingstjenesteyteren ikke kan holdes ansvarlig for at betalingstransaksjonen ikke gjennomfo/res korrekt, skal betalingstjenesteyteren likevel treffe rimelige tiltak for aa faa belo/pet tilbakefo/rt. Betalingsmottakerens betalingstjenesteyter plikter aa samarbeide, herunder ved aa meddele betalerens betalingstjenesteyter alle relevante opplysninger. S: 65 fjerde ledd fo/rste punktum gjelder tilsvarende overfor en tredjeperson som urettmessig har mottatt betalingsmidler som fo/lge av at kunden har oppgitt uriktig informasjon i betalingsoppdraget. (4) Er det ikke mulig aa inndrive midlene, skal betalingstjenesteyteren etter skriftlig anmodning fra betaleren gi alle opplysninger den har adgang til, og som er relevante for betaleren, slik at betaleren kan fremsette krav mot den urettmessige mottakeren. S: 67 Lemping av kundens ansvar (1) Kundens ansvar etter S: 64 kan lempes naar det er rimelig tatt i betraktning arten av de personlige sikkerhetsanordningene som var knyttet til betalingsinstrumentet som ble benyttet ved den ikke godkjente transaksjonen, omstendighetene som forelaa da instrumentet ble tapt, stjaalet eller uberettiget tilegnet, samt eventuell manglende aktsomhet eller andre forhold paa betalingstjenesteyterens side som har medvirket til at tapet oppstod. Lemping kan ikke skje hvis tapet skyldes at kunden har opptraadt svikaktig eller forsettlig unnlatt aa oppfylle sine plikter etter S: 57 eller S: 58. (2) Kundens ansvar kan ogsaa nedsettes dersom en leverando/r av varer eller tjenester som har mottatt betalingen, forsto eller burde forstaa at bruken av betalingsinstrumentet var urettmessig. Fo/rste ledd annet punktum gjelder tilsvarende. S: 68 Reklamasjonsfrist og ansvarsbegrensning (1) Kunden taper sin rett til aa gjo/re gjeldende krav paa grunn av en ikke godkjent eller feil gjennomfo/rt betalingstransaksjon dersom kunden ikke varsler betalingstjenesteyteren om kravet uten ugrunnet opphold etter at kunden ble kjent med forholdet, og senest 13 maaneder etter belastningstidspunktet. Fristen paa 13 maaneder gjelder ikke der betalingstjenesteyteren ikke har gitt kunden de opplysninger om betalingstransaksjonen som kreves etter denne loven. (2) Ved ansvar for ikke godkjente eller feil gjennomfo/rte betalingstransaksjoner, kan den ansvarlige kreve at ansvaret begrenses i samsvar med reglene i S:S: 11 og 12. VI. Saerskilte regler S: 69 Kunder under 18 aar (1) En mindreaarig som har fylt 15 aar, kan inngaa avtale om betalingstjenester i tilknytning til midler han eller hun har rett til aa disponere over etter reglene i vergemaalsloven. Naar avtalen innebaerer oppretting av konto for slike midler, kan den mindreaarige selv disponere over kontoen. (2) En verge kan inngaa kontoavtale i den mindreaariges navn uten den andre vergens samtykke. Ved avtaleinngaaelsen skal vergen opplyse om det finnes andre verger for den mindreaarige. Dersom det finnes flere verger, skal betalingstjenesteyteren informere den andre vergen om opprettelsen av kontoavtalen. (3) Har en kunde flere verger, disponerer de kontoen i fellesskap med mindre de skriftlig har gitt melding om noe annet, fylkesmannen har besluttet at en av vergene skal disponere kontoen, jf. vergemaalsloven S: 18 fjerde ledd, eller en gaveyter eller arvelater har besluttet at arven eller gaven skal forvaltes paa en bestemt maate, jf. vergemaalsloven S: 95. S: 70 Forholdet mellom betalingstjenestetilbydere. Regress (1) En betalingstjenesteyter som har erstattet tap i forbindelse med gjennomfo/ring av en betalingstransaksjon som skyldes forhold hos en annen betalingstjenesteyter eller mellomledd, kan kreve tilbakefo/ring hos denne. (2) Hvis betalingsmottakeren eller betalingsmottakerens betalingstjenesteyter ikke aksepterer sterk identitetskontroll, jf. finansforetaksloven S:......., er vedkommende ansvarlig for det o/konomiske tapet som dermed er paafo/rt betalerens betalingstjenesteyter. (3) Krever betalerens kontotilbyder regress fra en betalingsfullmektig, har betalingsfullmektigen bevisbyrden for at betalerens kontotilbyder har mottatt betalingsoppdraget, og at betalingstransaksjonen innenfor betalingsfullmektigens kompetanseomraade var godkjent, korrekt registrert og ikke rammet av teknisk svikt eller andre feil S: 71 Avtaler om betalingsfullmakt og opplysningsfullmakt (1) Gjennomfo/ring av avtaler om betalingsfullmakt og opplysningsfullmakt krever uttrykkelig samtykke fra kunden. Med mindre det foreligger objektivt begrunnede og dokumenterte forhold som gir grunn til aa tro at no/dvendig samtykke mangler, skal kontotilbyderen gi no/dvendig tilgang til kontoen. Kunden skal varsles dersom en betalingsfullmektig eller opplysningsfullmektig nektes tilgang. Varslet skal senest gis umiddelbart etter at tilgangen er nektet, og det skal opplyses om begrunnelsen. Kontoens betalingstjenesteyter kan likevel unnlate aa varsle kunden dersom et varsel vil skade objektivt begrunnede sikkerhetshensyn eller vaere i strid med regler i lov eller forskrift. (2) I forbindelse med gjennomfo/ring av transaksjoner eller innhenting av opplysninger paa grunnlag av en betalingsfullmakt eller opplysningsfullmakt, skal de ulike betalingstjenestetilbyderne som er involvert, ellers oppfylle pliktene som fo/lger av [PSD II]. S: 72 Betalingsinstrument utstedt paa forespo/rsel fra offentlig myndighet Kongen kan i forskrift gi regler om betalingsinstrument som utstedes paa forespo/rsel fra offentlig myndighet, som ikke skal kunne benyttes til betalinger utenfor Norge, og som det skal gjelde saerlige begrensninger for naar det gjelder hva det kan benyttes til. I forskriften kan det for slike betalingsinstrumenter gjo/res unntak fra regler i denne loven eller forskrift til denne loven, herunder kan det bestemmes at reglene skal kunne fravikes ved avtale uten hinder av S: 2. Kapittel 4. Kredittavtaler I. Alminnelige bestemmelser S: 73 Virkeomraade (1) Reglene i dette kapitlet gjelder for kredittavtaler naar kredittyteren opptrer i naeringsvirksomhet eller er en kommune eller fylkeskommune. Med kredittavtale menes en avtale om kreditt i form av betalingsutsettelse, laan, rammekreditt eller annen tilsvarende form for kreditt. (2) Reglene gjelder likevel ikke for avtaler om kreditt til egne ansatte, faktoring, kredittavtaler inngaatt ved rettsforlik, overtrekk paa konto og for betalingsutsettelse fra en selger av varer eller tjenester der betalingsutsettelsen ikke er ment aa overstige 90 dager. For kreditt der kunden utelukkende hefter med en deponert gjenstand (pantelaan), gjelder bare S:S: 78 og 80. For brukskontokreditt som er omfattet av reglene om kontoavtaler, jf. S: 38, gjelder ikke S:S: 79 og 83. Kongen kan i forskrift gi saerskilte regler om opplysningsplikt for brukskontokreditt, jf. S: 78 tredje ledd. (3) For avtale om leiefinansiering der det ikke er avtalt en plikt for leieren til aa bli eier, gjelder reglene i den utstrekning det er saerskilt bestemt. Kongen kan i forskrift gi naermere regler om leiefinansiering. (4) Med mindre kredittyteren er et finansforetak som nevnt i finansforetaksloven S: 1-3 eller kredittavtalen er et boliglaan, gjelder bare S: 76 fo/rste og annet ledd og S:S: 86 til 88 naar baade kunden og kredittyteren opptrer innenfor rammen av sin naeringsvirksomhet. S: 74 Realkreditt (1) Reglene om boliglaan gjelder tilsvarende for kredittavtaler sikret ved pant i et realregistrerbart formuesgode, med sikkerhet i lo/so/re eller med sikkerhet i en rettighet til slike formuesgoder (realkreditt). Med de unntak som fo/lger av annet ledd, gjelder dette likevel bare saa langt noe annet ikke er avtalt. (2) Fo/rste ledd kan ikke fravikes ved avtale til skade for kunden naar a) kredittavtalens formaal for kunden ikke hovedsakelig er knyttet til kundens naeringsvirksomhet, eller b) sikkerhetsstillelsen bestaar i pant i formuesgode som ikke hovedsakelig er knyttet til kundens naeringsvirksomhet. S: 75 Krav til egenkapital (kontantinnsats) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om krav til egenkapital ved realkreditt eller ved kreditt som finansierer varekjo/p i forbrukerforhold. Naar varens kontantpris overstiger 20 prosent av folketrygdens grunnbelo/p, og kredittavtalens varighet paa avtaletidspunktet utgjo/r 60 dager eller mer etter at levering har funnet sted, skal kundens egenkapital utgjo/re minst 20 prosent av kontantprisen. S: 76 Sensur av avtalevilkaar i kredittavtaler (1) Ingen maa kreve renter eller annet vederlag som staar i et aapenbart misforhold til kredittytelsen, eller som utilbo/rlig utnytter et avhengighetsforhold, gjeldsproblemer eller o/konomisk no/d (aager). Slike avtalevilkaar er ikke bindende for kunden. (2) Kundens oppsigelsesfrist etter en kredittavtale kan ikke overstige 30 dager. (3) Inngaaelse av annen avtale kan ikke settes som vilkaar for aa inngaa kredittavtale med kunden. Fo/rste punktum gjelder likevel ikke krav om inngaaelse av forsikringsavtale som styrker kundens mulighet til aa oppfylle kredittavtalen, eller krav om inngaaelse av avtale om konto i forbindelse med kredittavtalen, jf. S: 38. Kongen kan i forskrift fastsette ytterligere unntak fra fo/rste punktum. S: 77 Kredittformidling (1) I god tid fo/r det formidles kreditt skal finansmegleren eller finansagenten gi kunden et dokument med opplysninger om kredittformidlerens identitet samt kontaktopplysninger. I dokumentet skal det opplyses om kredittformidlingen uto/ves uavhengig av kredittyteren eller etter avtale med en eller flere bestemte kredittytere, og det skal opplyses om detaljer om vederlaget som mottas av finansmegleren eller finansagenten for kredittformidlingen. (2) Ved kredittformidling gjelder kredittyterens plikter overfor kunden etter S:S: 79 og 80 tilsvarende for finansmegleren og finansagenten. (3) En kredittformidler som mottar vederlag som skal inngaa i beregningen av effektiv rente, skal straks og uoppfordret meddele kredittyteren de opplysninger som er no/dvendige for at vederlaget kan inngaa i beregningen. (4) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om hvilke plikter som gjelder for kredittformidling. II. Fo/r inngaaelsen av en kredittavtale mv. S: 78 Opplysningsplikt (1) Den som vil overveie og sammenligne tilgjengelige kredittilbud, skal til enhver tid faa tilgang til allmenn informasjon om kredittavtaler. Informasjonen skal vaere skriftlig tilgjengelig fra kredittyteren, og det skal minst opplyses om: a) kredittyteren, herunder identitet og kontaktopplysninger b) avtaleinngaaelsen, herunder retten til uforpliktende kredittopplysningskjema, utkast til kredittavtale fo/r avtale inngaas, samt om eventuell betenkingstid eller angrerett etter at avtale er inngaatt c) kredittavtalens viktigste egenskaper, herunder kredittbelo/p, avtalens varighet, kredittyterens rett til aa endre avtalevilkaarene, vilkaar for kundens fo/rtidige tilbakebetaling av kreditten og eventuell akseptfrist for et kredittilbud d) kontantprisen og kredittkostnadene, herunder eventuelle gebyr, renter, vekslingskurser, avdrag og andre omkostninger e) effektiv rente og totalbelo/p som skal tilbakebetales, herunder i form av et illustrert eksempel f) kommunikasjonsformen, herunder fremgangsmaaten for aa varsle kunden ved betalingsmislighold, avtalebrudd, misbruk eller andre irregulaere forhold med betydning for avtalen, jf. S: 5. g) konsekvenser av mislighold h) risiko forbundet med kredittavtalen, herunder risiko ved renteutviklingen, innbetalinger som ikke medfo/rer nedbetaling av kredittbelo/pet, og ved eventuelt valutalaan i) rettigheter og forpliktelser, herunder ved kredittvurdering, vilkaar om sikkerhetsstillelse, verdivurdering, gjeldsforsikring og eventuelle tilleggstjenester til kredittavtalen j) tvistelo/sning og klageadgang, jf. S: 15 fo/rste ledd. (2) I god tid fo/r avtale inngaas skal kredittyteren gi personlig tilpasset informasjon med opplysninger som nevnt i fo/rste ledd ved bruk av standardisert kredittopplysningsskjema. Naar det er relevant, skal kunden gis et oppdatert kredittopplysningsskjema fo/r avtalen inngaas. Kredittopplysningsskjema og utkast til kredittavtale skal vaere tilgjengelig for enhver kunde. (3) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om kredittyteres opplysningsplikt og kan fastsette regler som utfyller eller begrenser reglene som fo/lger av fo/rste ledd. Kongen kan ogsaa gi regler om hvordan opplysningene skal fremgaa, og om bruk og godkjenning av standardiserte kredittopplysningsskjema. S: 79 Forklaringsplikt (1) Fo/r det inngaas en kredittavtale skal kredittyteren i forbindelse med sine plikter etter S: 4 gi utfyllende forklaringer om den foreslaatte kredittavtalen. Forklaringene skal tilpasses kunden, og kredittyteren skal forsikre seg om at forklaringene er tilstrekkelige til at kunden kan vurdere om kredittavtalen passer for sitt behov og sin o/konomi. Konsekvenser av eventuelle mislighold av kredittavtalen skal ogsaa forklares for kunden. Opplysningene etter S: 78 skal forklares for kunden. (2) Forklaringsplikten etter fo/rste ledd gjelder ikke for selgeren naar kredittformidlingen er en tilleggsytelse til selgerens salg av egne varer eller tjenester. (3) Kongen kan i forskrift kan naermere regler om omfanget av forklaringsplikten etter fo/rste ledd og hvordan den skal gjennomfo/res. S: 80 Kredittvurdering og advarsel (1) Fo/r det inngaas en kredittavtale, herunder avtale om en vesentlig o/kning av tilgjengelig kredittbelo/p, skal kredittyteren vurdere kundens kredittevne paa grunnlag av tilstrekkelig informasjon fra kunden og opplysninger fra relevante kilder. Resultatet skal formidles til kunden fo/r kreditten utbetales eller salgstingen overgis til kunden. (2) Kredittyteren skal avstaa fra aa yte kreditt dersom kredittvurderingen tilsier at kunden trolig ikke kan oppfylle de o/konomiske forpliktelsene etter avtalen. Dette gjelder likevel ikke ved refinansiering av eldre gjeld. Har kredittyteren ikke vurdert kredittevnen i samsvar med fo/rste ledd, kan S: 12 annet ledd ikke gjo/res gjeldende. Kundens forpliktelser etter avtalen skal dessuten lempes saa langt det er rimelig. Avtalevilkaar om rentekostnad og avtalebinding er ikke bindende for kunden, som i stedet kan kreve markedsrente. (3) Viser det seg at informasjon fra kunden som nevnt i fo/rste ledd var ufullstendig, kan kredittyteren heve avtalen paa dette grunnlaget bare hvis kunden med hensikt har gitt uriktige opplysninger eller med hensikt har unnlatt aa gi relevante opplysninger. (4) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om kredittvurdering. S: 81 Vederlag og gebyrer (1) Kredittyteren skal ikke kreve saerskilt gebyr av kunden for oppfyllelse av opplysningsplikter eller varslingsplikter etter loven, jf. S: 4 tredje ledd. I den utstrekning det er avtalt, kan det likevel kreves gebyr for at det paa kundens forespo/rsel gis ytterligere eller hyppigere informasjon, varsler mv., eller for at opplysninger stilles til raadighet paa annen maate enn hva som fo/lger av lov, forskrift eller skriftlig avtale. Kredittyteren skal ikke fremsette krav om gebyr eller annet vederlag utover det som er skriftlig avtalt med kunden. (2) Naar ikke annet fo/lger av S: 89, skal det ved innfrielse av kreditten bare betales renter, gebyr og andre kredittkostnader regnet frem til og med betalingsdagen. (3) En kredittyter kan ikke kreve gebyr eller annet vederlag for a) aa utlevere utkast til kredittavtale, jf. S: 82 fo/rste ledd b) bruk av angrerett. Dette bero/rer ikke kredittyterens rett til renter som angitt i S: 83 eller kompensasjon for det som er betalt til offentlige myndigheter i forbindelsen med kredittavtalen, og som ikke kan kreves tilbake c) oppsigelse i samsvar med S:S: 86 eller 87. S: 82 Kredittavtalens form og innhold (1) Kunden skal motta kopi av utkast til kredittavtale som gjelder boliglaan. Kunden skal paa forespo/rsel motta kopi av andre kredittavtaler. (2) Kredittavtale inngaas i skriftlig dokument og skal undertegnes av kunden for aa vaere bindende, med mindre kunden ikke o/nsker aa paaberope seg disse vilkaarene. Avtalevilkaar som ikke fremgaar av kredittavtalen, er ikke bindende for kunden. Kunden skal motta et eksemplar ved avtaleinngaaelsen, og deretter paa forespo/rsel. (3) Kredittavtalen skal angi kundens navn og adresse samt fo/dselsnummer eller organisasjonsnummer. Har kunden ikke slikt nummer, skal kredittavtalen i stedet angi fo/dselsdato eller annen entydig identifikasjon. Fo/rste og annet punktum gjelder tilsvarende for enhver som kan holdes ansvarlig for kredittbelo/pet. Kredittavtalen skal dessuten inneholde opplysninger som nevnt i S: 78 fo/rste ledd. S: 83 Betenkningstid og angrerett (1) Tilbud om boliglaan er bindende for kredittyteren i syv dager regnet fra og med dagen etter at tilbudet ble mottatt av kunden. (2) For kredittavtaler som ikke gjelder boliglaan, har kunden rett til aa gaa fra kredittavtalen ved aa gi melding til kredittyteren innen 14 kalenderdager. Fristen lo/per fra den dagen kredittavtalen inngaas, eller fra den dag kunden mottar avtalevilkaarene og opplysninger i samsvar med S: 82 dersom dette er senere enn avtaletidspunktet. Sender kunden melding om at angreretten benyttes, anses fristen overholdt hvis meldingen er sendt fo/r utlo/pet av fristen. (3) Ved bruk av angreretten faller plikten til aa oppfylle kredittavtalen bort, samtidig som avtale om tilleggsytelser som er inngaatt paa grunnlag av og i tilknytning til kredittavtalen, ikke er bindende for kunden. Nominell rente paalo/pt til og med betalingsdagen skal, sammen med kredittbelo/pet, tilbakebetales uten uno/dig opphold og senest 30 dager etter at det er gitt melding etter annet ledd. Benytter kunden seg av angrerett etter avtale om levering av vare eller tjenester, gjelder angrerettloven S:S: 27, 37 og 39 for bortfall av kredittavtale som helt eller delvis finansierer ytelsene. III. Etter at kredittavtale er inngaatt S: 84 Opplysningsplikt under kredittforholdet (1) Paa forespo/rsel skal kunden motta nedbetalingsplan, eller, dersom det er avtalt avdragsfrihet, en oversikt over tidspunkter og betingelser for betaling av renter og andre kredittkostnader. (2) Er kreditten knyttet til en konto eller et betalingsinstrument, skal kunden motta informasjon om gjennomfo/rte betalingstransaksjoner og annen relevant kontoinformasjon, jf. S:S: 40, 53 og 54. For andre kredittavtaler gjelder disse bestemmelsene saa langt de passer. (3) Ved valutalaan skal kunden varsles i et skriftlig dokument naar det skyldige kredittbelo/pet eller kommende avdrag har endret seg med mer enn 20 prosent som fo/lge av svingninger i vekslingskursen. Varselet skal ogsaa opplyse om retten til aa konvertere laanet etter S: 85 tredje ledd, og kredittyteren skal gi tilstrekkelig veiledning til at kunden skal kunne redusere risikoen knyttet til svingninger i vekslingskursen. (4) Kunden skal paa forespo/rsel straks motta et skriftlig dokument med alle relevante opplysninger om vilkaar for fo/rtidig tilbakebetaling, jf. S:S: 88 og 89, samt en rimelig vurdering fra kredittyteren om hvilke konsekvenser fo/rtidig tilbakebetaling vil innebaere for kunden. (5) Kongen kan i forskrift fastsette saerlige opplysningskrav for oppfordring om, eller krav om, hel eller delvis tilbakebetaling av benyttet kreditt. S: 85 Endring av kredittvilkaar, passiv aksept (1) Er partene enige om aa endre kredittavtalen, gjelder S:S: 78 og 82 tilsvarende saa langt de passer. (2) I den utstrekning det er avtalt, kan kredittyteren ensidig fremlegge et begrunnet forslag til endring av kredittavtalens bestemmelser om renter, gebyr eller andre kredittkostnader. S: 42 tredje til femte ledd gjelder tilsvarende, uavhengig av om kredittavtalen er knyttet til en konto. Varslet etter annet punktum, jf. S: 42 tredje ledd, skal inneholde opplysninger om rente- og kredittkostnader i samsvar med S: 78 fo/rste ledd bokstav d og e fra det tidspunktet de nye avtalevilkaarene blir bindende for kunden. Fo/rste til tredje punktum gjelder tilsvarende der rentens sto/rrelse er betinget av en auksjon i finansmarkedet, men likevel slik at kredittyteren skal opplyse om kommende auksjoner og hvordan disse antas aa innvirke paa renten. (3) Kunden kan kreve at kreditt som ved avtaleinngaaelsen var valutalaan, kan konverteres til en valuta som kunden hadde sin hovedinntekt eller formue i ved siste kredittvurdering, eller til en valuta som benyttes i en EO/S-stat der kunden var bosatt naar avtalen ble inngaatt. Det kan avtales at bare ett av alternativene etter fo/rste punktum er tilgjengelig for kunden. Naar ikke annet er avtalt, skal alminnelig vekslingskurs paa konverteringsdagen benyttes. Fo/rste punktum gjelder bare hvis laanet ikke tidligere er konvertert etter denne bestemmelsen. (4) Ved endring av renter og andre kredittkostnader skal avtalt lo/petid for annuitetslaan beholdes. Etter at kunden har mottatt varsel i samsvar med S: 83, kan lo/petiden endres etter avtale. S: 86 Kundens oppsigelse og heving (1) Kunden kan til enhver tid si opp kredittavtalen, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist. (2) Avsluttes en kredittavtalen etter fo/rste ledd, har kredittyteren rett til aa faa tilbakebetalt kreditten med paalo/pte renter og andre kredittkostnader i samsvar med S: 88 annet til fjerde ledd og S: 89. Kunden har ogsaa rett til aa faa tilbakebetalt en forholdsmessig del av eventuelle forhaandsbetalt kostander, jf. S: 81. (3) Er kreditten knyttet til en konto, gjelder S: 43 dersom oppsigelsen ogsaa innebaerer en oppsigelse av kontoen. (4) Annet og tredje ledd gjelder tilsvarende dersom kunden hever i samsvar med S: 10, med mindre det vil vaere urimelig aa ikke lempe kundens forpliktelser paa grunn av kredittyterens mislighold. S: 87 Kredittyterens oppsigelse og heving (1) Kredittyteren kan si opp en kredittavtale som er inngaatt paa ubestemt tid, dersom dette fo/lger av avtalen og det foreligger saklig grunn. Kunden maa i saa fall varsles paa samme maate som etter S: 85 annet ledd. Kredittavtalen kan likevel ikke sies opp hvis det er avtalt bindingstid i samsvar med annet ledd. (2) Kredittavtalen kan fastsette at kredittyteren ikke kan si opp avtalen i en bestemt tidsperiode der renter- eller andre kredittkostnader ikke kan endres (fastrentekreditt). (3) Kredittyteren kan kreve at kreditten blir innfridd fo/r avtalt forfallstid dersom a) kunden vesentlig misligholder kredittavtalen b) det blir aapnet konkurs eller gjeldsforhandling etter konkurslovens regler hos kunden c) kunden avgaar ved do/den uten at det innen rimelig frist foreligger eller etter varsel blir stilt betryggende sikkerhet for oppfyllelse d) kunden har stilt pant som sikkerhet for pengekravet, og vilkaarene i panteloven S: 1-9 eller sjo/loven S: 44 er oppfylt e) det er klart at kreditten vil bli vesentlig misligholdt, samtidig som et krav om at det omgaaende stilles betryggende sikkerhet for kreditten, eller et krav om tilbakebetaling ikke etterkommes. Krav om at kreditten skal innfris, skal varsles i et skriftlig dokument og vaere begrunnet. Kunden skal gis en frist paa to uker til aa rette paa forholdet. (4) Ved fo/rtidig forfall etter denne paragrafen gjelder reglene i S: 86 annet ledd tilsvarende. S: 88 Tilbakebetaling (1) Naar ikke annet fo/lger av avtalen, skal kunden tilbakebetale kredittbelo/pet, paalo/pte renter og andre kredittkostnader naar kredittyteren krever det. Selv om kredittavtalen angir noe annet, kan kunden tilbakebetale kreditten helt eller delvis fo/r avtalt frigjo/ringstid. (2) Har kunden ved betaling til kredittyteren ikke angitt hvordan betalingen skal avregnes, avregnes den mot det tidligst forfalte kravet etter kredittavtalen, med mindre noe annet fremkommer av sammenhengen. (3) Forsinkelsesrenteloven gjelder ved forsinket betaling i tilknytning til kredittavtalen, med mindre kredittavtalen lemper kundens ansvar. Ved boliglaan gjelder forsinkelsesrenteloven S: 4 tilsvarende til fordel for enhver kunde. (4) Gjeldsbrev og annet dokument som har tjent som bevis for fordring etter kredittavtalen, skal gjo/res ugyldig og leveres tilbake til kunden. S: 89 Tap og gevinst ved tilbakebetaling av fastrentekreditt (1) For kredittyterens tap som fo/lge av fo/rtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt hefter kunden bare i den utstrekning det er avtalt, og ikke for mer enn det rentebelo/pet som ellers skulle ha vaert betalt ved forfall. (2) Kunden har rett til tilsvarende godskriving av gevinst for kredittyteren som fo/lge av fo/rtidig tilbakebetaling. Dette gjelder likevel ikke naar det er uttrykkelig avtalt at kunden ikke skal ha en slik rett. (3) Fo/rste ledd gjelder ikke a) dersom plikten til aa opplyse om retten til tapsdekning ved fo/rtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt fo/r kredittavtalen ble inngaatt er misligholdt, jf. S: 78 fo/rste ledd bokstav d, eller b) dersom skyldig kredittbelo/p er 50.000 kroner eller mindre. Fo/rste ledd gjelder heller ikke dersom kunden fo/r utlo/pet av akseptfristen i kredittyterens forslag til endring av kredittvilkaarene har varslet kredittyteren om fo/rtidig tilbakebetaling, og betalingen skjer senest fire uker etter utlo/pet av akseptfristen. Etter utlo/pet av akseptfristen skal kunden betale markedsrente for benyttet kreditt. (4) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om beregning av tap og gevinst etter bestemmelsen her. IV. Saerskilte regler S: 90 Forbrukerens innsigelser mot kredittyteren (1) Ved kjo/p av varer eller tjenester kan forbrukeren overfor en annen kredittyter enn selgeren gjo/re gjeldende de samme innsigelser og pengekrav paa grunnlag av kjo/pet som kunden kunne gjo/re gjeldende mot selgeren, saafremt kreditten ytes etter avtale mellom selgeren og kredittyteren. I tillegg til reklamasjon overfor selgeren etter reglene som gjelder for avtalen, maa kunden varsle kredittyteren ved fo/rste rimelige anledning. (2) Har forbrukeren et pengekrav som etter fo/rste ledd kan gjo/res gjeldende mot kredittyteren, er kredittyterens ansvar begrenset til det belo/pet han har mottatt av forbrukeren i anledning kjo/pet. (3) Dersom kredittyterens fordring overdras, mister forbrukeren ikke retten til aa motregne sitt krav etter fo/rste ledd mot krav etter kredittavtalen. S: 91 Overdragelse (kreditorskifte) (1) Naar et finansforetak som nevnt i finansforetaksloven S: 1-3 eller en kommune eller fylkeskommune er kredittyter, kan kredittyterens fordring bare overdras til tilsvarende foretak eller til et organ for stat eller kommune, med mindre kunden saerskilt samtykker til at fordringen overdras til andre. (2) Naar kredittyterens fordring overdras, gjelder bestemmelsene i dette kapitlet tilsvarende i forholdet mellom kunden og den som fordringen blir overdratt til, med mindre noe annet er fastsatt i lov. (3) Kredittyteren skal varsle kunden om overdragelsen. Dette gjelder likevel ikke naar kredittyteren ved overdragelsen har inngaatt avtale om fortsatt aa opptre som kredittyter overfor kunden paa vegne av den som fordringen er overdratt til. (4) Ved overdragelse eller pantsetting av kredittyterens fordring kan kunden overfor erververen eller panthaveren gjo/re gjeldende de samme innsigelser og motkrav som han eller hun kunne gjo/re gjeldende overfor den opprinnelige kredittyteren, med mindre noe annet er fastsatt i lov. (5) Kredittyteren maa ikke utstede eller motta veksel for en fordring mot en kunde som er forbruker. Det samme gjelder annen skylderklaering som ved overdragelse eller pantsetting kan avskjaere eller innskrenke forbrukerens rett til aa gjo/re gjeldende innsigelser eller motkrav paa grunnlag av kredittavtalen. Kapittel 5. Kausjon I. Alminnelige bestemmelser S: 92 Virkeomraade (1) Dette kapitlet gjelder for kausjonsavtaler hvor kredittyteren opptrer i naeringsvirksomhet eller er en kommune eller en fylkeskommune. Kapitlet gjelder ogsaa naar en forbruker stiller kausjon gjennom et meglerforetak, jf. S: 18. (2) Som kausjon regnes i dette kapitlet ogsaa pant stilt av en tredjeperson (realkausjon). (3) En kausjonist regnes som forbruker i dette kapitlet naar vedkommende er en fysisk person som kausjonerer for noen annens gjeld, og a) kausjonens formaal for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens naeringsvirksomhet, eller b) kausjonen bestaar i pant i formuesgode som ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens naeringsvirksomhet. S: 93 Overdragelse Overdras kredittyterens fordring paa kausjonisten, gjelder bestemmelsene i dette kapitlet tilsvarende i forholdet mellom kausjonisten og den som fordringen blir overdratt til, med mindre noe annet er fastsatt i lov. Den som overdrar fordringen, skal varsle kausjonisten om overdragelsen. II. Fo/r inngaaelsen av en kausjonsavtale mv. S: 94 Opplysningsplikt (1) Den som vurderer aa paata seg et kausjonsansvar, skal faa tilgang til allmenn informasjon om kausjonsavtaler. Informasjonen skal vaere tilgjengelig fra kredittyteren, og det skal minst opplyses om: a) kredittyteren, herunder identitet og kontaktopplysninger b) avtaleinngaaelsen, herunder retten til et uforpliktende kredittopplysningskjema, utkast til kausjonsavtale og kopi av eller utkast til kredittavtale fo/r avtale inngaas, samt om eventuell betenkingstid eller angrerett etter at kausjonsavtale og kredittavtale er inngaatt c) kausjonsavtalens viktigste egenskaper, herunder de kredittavtaler kausjonen skal omfatte, kausjonsansvarets varighet, og kredittyterens rett til aa endre kausjonsavtalen eller kredittavtalen d) kostnader ved kausjonsavtalen, herunder eventuelle gebyr og andre omkostninger for kausjonisten e) effektiv rente og kausjonskravets sto/rrelse eller det ho/yeste belo/p som kausjonen skal sikre; herunder i form av et illustrert eksempel f) kommunikasjonsformen, herunder fremgangsmaaten for aa varsle kausjonisten ved betalingsmislighold, avtalebrudd, misbruk eller andre irregulaere forhold med betydning for avtalen, jf. S: 5 g) konsekvenser av mislighold; herunder av forsinket betaling, annet mislighold av kausjonsavtalen eller kredittavtalen h) risiko forbundet med kausjonsavtalen, herunder om ansvar for renter og kostnader ved kundens mislighold, jf. S:S: 106 og 107, om risiko ved innbetalinger som ikke medfo/rer nedbetaling av kredittbelo/pet, om ansvar for eldre eller misligholdt gjeld og om valutalaan i) rettigheter og forpliktelser, herunder ved kredittvurdering, vilkaar om sikkerhetsstillelse, verdivurdering, gjeldsforsikring, regress, kausjonistens inntreden i kredittavtalen og eventuelle tilleggstjenester til kausjonsavtalen j) tvistelo/sning og klageadgang; jf. S: 15 fo/rste ledd. (2) Opplysningsplikten kan oppfylles ved aa gi kausjonisten en kopi av utkast til kausjonsavtale som inneholder opplysningene nevnt i fo/rste ledd. Har kausjonisten mottatt en kopi av utkast til kausjonsavtale, skal disse opplysningene i alle tilfelle regnes som en del av kausjonsavtalen, jf. S: 97. (3) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om kredittyterens opplysningsplikt og kan fastsette regler som utfyller eller begrenser reglene som fo/lger av fo/rste ledd. Kongen kan ogsaa fastsette regler om hvordan opplysninger skal fremgaa, og om bruk og godkjenning av standardiserte kredittopplysningsskjema. S: 95 Forklaringsplikt (1) Fo/r det inngaas en kausjonsavtale skal kredittyteren i forbindelse med sine plikter etter S: 4 gi utfyllende forklaringer om den foreslaatte kausjonsavtalen. Forklaringene skal tilpasses kausjonisten, og kredittyteren skal forsikre seg om at forklaringene er tilstrekkelige til at kausjonisten kan vurdere om kausjonsavtalen passer for de forpliktelser han eller hun er villig til aa paata seg og for hans eller hennes o/konomi, herunder konsekvenser ved eventuelle mislighold av kausjonsavtalen eller kredittavtalen. Opplysningene etter S: 94 skal forklares for kunden. (2) Kongen kan i forskrift kan naermere regler om omfanget av forklaringsplikten etter fo/rste ledd og hvordan den skal gjennomfo/res. S: 96 Kredittvurdering (1) Fo/r det inngaas en kausjonsavtale, herunder avtale om en vesentlig o/kning av kausjonsansvaret, skal kredittyteren vurdere kausjonistens kredittevne paa grunnlag av tilstrekkelig informasjon fra kausjonisten og opplysninger fra relevante kilder. Skal kausjonsansvaret omfatte eldre gjeld, skal kredittyteren gjennomfo/re en kredittvurdering i samsvar med S: 80 fo/rste ledd. Resultatet skal i begge tilfeller formidles til kausjonisten fo/r kausjonsavtalen blir bindende. (2) Kredittyteren skal avstaa fra aa inngaa kausjonsavtale dersom kredittvurderingen tilsier at kausjonisten trolig ikke kan oppfylle de o/konomiske forpliktelsene etter avtalen. Har kredittyteren ikke vurdert kredittevnen i samsvar med fo/rste ledd, kan S: 12 annet ledd ikke gjo/res gjeldende. Kausjonistens forpliktelser etter avtalen skal dessuten lempes saa langt det er rimelig. Avtalevilkaar om rentekostnad og avtalebinding er ikke bindende for kausjonisten, som i stedet kan kreve markedsrente. (3) Viser det seg at informasjon fra kausjonisten som nevnt i fo/rste ledd var ufullstendig, kan kredittyteren heve kredittavtalen paa dette grunnlaget bare hvis kredittyteren kan bevise at kunden visste eller maatte vite at kausjonisten med hensikt har gitt uriktige opplysninger eller med hensikt har unnlatt aa gi relevante opplysninger. (4) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om kredittvurdering. S: 97 Kausjonsavtalens form og innhold (1) Fo/r det blir inngaatt kausjonsavtale skal kausjonisten motta kopi av utkast til kausjonsavtale sammen med en kopi av kredittavtalen eller utkast til kredittavtale. (2) Kausjonsavtale inngaas i skriftlig dokument og skal undertegnes av kausjonisten for aa vaere bindende, med mindre kausjonisten ikke o/nsker aa paaberope seg disse vilkaarene. Avtalevilkaar som ikke fremgaar av kausjonsavtalen, er ikke bindende for kausjonisten. Kausjonisten skal motta et eksemplar ved avtaleinngaaelsen, og deretter paa forespo/rsel. (3) Kausjonsavtalen skal angi kausjonistens navn og adresse samt fo/dselsnummer eller organisasjonsnummer. Har kausjonisten ikke slikt nummer skal kausjonsavtalen i stedet angi fo/dselsdato eller annen entydig identifikasjon. Fo/rste og annet punktum gjelder tilsvarende for kunden og enhver som kan holdes ansvarlig for kredittbelo/pet. Kausjonsavtalen skal dessuten inneholde opplysninger som nevnt i S: 94 fo/rste ledd bokstav c, d, g og h. En kausjonsavtale med en forbruker skal dessuten inneholde opplysninger som nevnt i S: 94 fo/rste ledd bokstav b, e og f og opplysninger om utenrettslige tvistelo/sningsordninger. Opplysninger som nevnt i S: 94 fo/rste ledd som kredittyteren har gitt fo/r kausjonsavtalen ble inngaatt, skal i alle tilfeller regnes som en del av kausjonsavtalen. III. Kausjonsforholdet S: 98 Varslingsplikt ved manglende sikkerhetsstillelse mv. (1) Kredittyteren skal uten ugrunnet opphold varsle kausjonisten skriftlig a) dersom pant eller annen sikkerhet ikke er blitt stilt som forutsatt da kausjonsavtalen ble inngaatt, eller senere er falt bort b) dersom gjeldsforsikring ikke er blitt stilt som forutsatt da kausjonsavtalen ble inngaatt. (2) Hvis gjeldsforsikring er stilt som forutsatt, men det senere inntrer forhold som kan fo/re til at dekningen etter forsikringen faller bort eller blir vesentlig endret, skal kredittyteren varsle kausjonisten i god tid fo/r dekningen endres. S: 99 Varslingsplikt ved mislighold, betalingsutsettelse m.v. (1) Kredittyteren skal varsle kausjonisten i et skriftlig dokument om mislighold fra kundens side senest tre maaneder etter at misligholdet inntraff. Dette kan likevel unnlates ved forbigaaende mislighold. Som forbigaaende mislighold regnes mislighold som ikke overstiger to maaneder, og som heller ikke, sett i sammenheng med tilsvarende tidligere mislighold, gir grunn til aa frykte for svikt i kundens betalingsevne. (2) Naar det er sendt varsel etter fo/rste ledd, skal kredittyteren holde kausjonisten informert om den videre utviklingen i kredittforholdet. Har kausjonisten grunn til aa tro at kredittforholdet er brakt i orden etter et varslet mislighold, gjelder det en ny varslingsplikt etter fo/rste ledd ved mislighold av en senere termin. (3) Kredittyteren plikter uten ugrunnet opphold aa varsle kausjonisten i et skriftlig dokument hver gang det avtales utsettelse for betaling av avdrag eller renter utover tre maaneder. (4) Blir kredittyteren kjent med at kunden er do/d, at det er aapnet gjeldsforhandling eller konkurs i kundens bo, eller at kunden har so/kt om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven, skal kausjonisten varsles uten ugrunnet opphold. S: 100 Opplysningsplikt overfor kausjonisten Kausjonisten kan paa ethvert tidspunkt kreve at kredittyteren opplyser om a) hvilket aktuelt belo/p kausjonisten hefter for b) hvilken rente og andre kredittkostnader som gjelder i kredittforholdet c) resultatet av eventuelle underso/kelser som kredittyteren har foretatt av kundens evne til aa oppfylle forpliktelsene etter kredittavtalen, eller av verdien av de sikkerheter som er stilt for kredittyterens fordring og som skal utnyttes fo/r kausjonsansvaret. S: 101 Endring av kausjonskravet og innsigelser om hovedforholdet (1) Kredittyteren kan ikke forbeholde seg rett til ensidig aa endre vilkaarene i kausjonsavtalen til skade for kausjonisten. (2) Ved endring av kausjonsavtalen til kausjonistens skade gjelder S:S: 94 og 97 tilsvarende saa langt de passer. (3) Endring av kredittavtalen til kausjonistens skade har ingen virkning for kausjonisten. Samtykker kausjonisten i endringen, gjelder S:S: 94 og 97 tilsvarende. Bestemmelsen i leddet her gjelder ikke for o/kning av rentesats, gebyrer og andre kostnader naar kredittyteren overfor kunden har rett til ensidig aa foreta endringen, jf. S: 85 annet ledd. (4) Vilkaar i en kausjonsavtale med en forbruker om at kausjonisten skal vaere avskaaret fra aa gjo/re gjeldende innsigelser eller motkrav i hovedforholdet, er ugyldig naar ikke annet fo/lger av lov. S: 102 Frigivelse av sikkerhet mv. (1) Uten uttrykkelig samtykke fra kausjonisten har kredittyteren ikke rett til aa frigi pant eller annen sikkerhet som var stilt eller forutsatt stilt da kausjonsavtalen ble inngaatt. Dette gjelder ikke naar det stilles annen sikkerhet som er minst like god for kausjonisten som den sikkerheten som frigis, eller frigivelsen ikke har betydning eller bare har meget begrenset betydning for kausjonistens stilling. Samtykke etter fo/rste punktum kan bare gis i tilknytning til en naer forestaaende frigivelse av en bestemt angitt sikkerhet. (2) Hvis pant eller annen sikkerhet frigis i strid med bestemmelsene i fo/rste ledd, er kausjonisten ikke lenger bundet av kausjonsavtalen. (3) Fo/rste og annet ledd gjelder tilsvarende dersom pant eller annen sikkerhet ikke blir stilt i samsvar med det som var forutsatt da avtalen ble inngaatt. I kausjonsavtalen kan kredittyteren likevel ta saerskilt og uttrykkelig forbehold om at en bestemt sikkerhet ikke blir stilt som forutsatt ved kausjonsavtalens inngaaelse. S: 103 Reduksjon og bortfall av kausjonsansvar (1) Ved kundens betaling til kredittyteren av renter, avdrag eller andre forpliktelser reduseres kausjonsansvaret i det omfang kausjonen omfatter slike forpliktelser. (2) Kausjonsansvaret reduseres dessuten, uten hensyn til kundens betaling, som om kreditten var blitt nedbetalt i samsvar med kredittavtalen. Dersom kredittyteren har gitt betalingsutsettelse, reduseres kausjonsansvaret naar det er gaatt seks maaneder etter opprinnelig betalingstid, med mindre kausjonisten uttrykkelig har samtykket i den utvidelsen av kausjonsansvaret som utsettelsen innebaerer. (3) Kausjonsansvaret reduseres ikke i den utstrekning kredittyteren godtgjo/r at varsel om mislighold er sendt i samsvar med S: 99 fo/rste ledd. Er varsel sendt senere enn det som fo/lger av S: 99 fo/rste ledd, reduseres ansvaret for terminer som forfalt tidligere enn tre maaneder fo/r varselet ble sendt. (4) Ansvarstiden for kausjonen er begrenset til ti aar fra kausjonsavtalen ble inngaatt. For kassakreditt og lignende rammekreditt samt kreditt uten fastsatt tilbakebetalingstidspunkt er ansvarstiden begrenset til fem aar. Hvis kunden fo/r utlo/pet av ansvarstiden har misligholdt sin betalingsforpliktelse, bortfaller ikke kausjonsansvaret dersom varsel om mislighold er sendt i samsvar med S: 100 fo/rste ledd. Begrensningene etter fo/rste til tredje punktum gjelder ikke for pant stilt av en tredjeperson (realkausjon). IV. Kausjonistens ansvar S: 104 Gjeldsforsikring (1) Hvis det er tegnet gjeldsforsikring for kreditten og forsikringstilfellet inntreffer, reduseres kausjonsansvaret i samme utstrekning som om kunden selv hadde foretatt betalingen. (2) Det kan ikke kreves regress mot kausjonisten for utbetaling av gjeldsforsikring. S: 105 Frigjo/ringstid (1) Hvis kunden har misligholdt kredittavtalen i ikke uvesentlig grad, eller det maa antas at slikt mislighold vil inntre, har kausjonisten rett til aa innfri kausjonsansvaret helt eller delvis. Kausjonisten skal i tilfelle varsle kredittyteren og kunden om naar betaling vil finne sted. (2) Varsel etter fo/rste ledd kan unnlates naar kredittyteren har tatt rettslige skritt mot kunden etter S: 109 eller har varslet kausjonisten om at slike skritt vil bli tatt. Det samme gjelder naar kunden har innledet gjeldsforhandlinger, har so/kt om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven, eller det er aapnet konkurs i kundens bo. S: 106 Virkningen av at kausjonisten innfrir mv. (1) Ved innfrielse av kausjonsansvaret etter S: 105 trer kausjonisten etter alminnelige regler inn i kredittavtalen og de sikkerhetene som er stilt for kredittyterens fordring. (2) Kredittyteren kan hindre at kausjonisten trer inn i kredittavtalen ved aa frita kausjonisten for kausjonsansvaret i samme utstrekning som innfrielsen ville ha fritatt kausjonisten for videre ansvar. (3) Naar kausjonisten er et finansforetak som nevnt i finansforetaksloven S: 1-3, kan det ikke avtales vilkaar i kausjonsavtalen (bankgaranti e.l.) som endrer kredittavtalens vilkaar til skade for en kunde dersom kausjonisten trer inn som fordringshaver i avtalen. Tilsvarende gjelder om kausjonisten etter oppfyllelse av kausjonsansvaret so/ker regress paa annet grunnlag. S: 107 Kausjonens forfall m.v. (1) Kredittyteren kan ikke rette krav mot kausjonisten fo/r det er tatt rettslige skritt mot kunden for aa faa tvangsgrunnlag. (2) Har kredittyteren tvangsgrunnlag for utlegg, kan krav rettes mot kausjonisten naar det er begjaert utlegg mot kunden. (3) Har kunden stilt pant for gjelden, kan krav rettes mot kausjonisten fo/rst naar det er gaatt tre maaneder etter at kredittyteren har begjaert tvangsdekning i pantet etter tvangsfullbyrdelsesloven. (4) AApnes gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven hos kunden, kan krav rettes mot kausjonisten naar gjeldsforhandlingsperioden etter gjeldsordningsloven S: 3-4, jf. S: 5-1, er utlo/pt. Har kunden stilt pant for gjelden som vil gi kredittyteren full dekning, gjelder likevel bestemmelsen i tredje ledd. (5) Blir kundens bo tatt under konkursbehandling, eller blir det aapnet gjeldsforhandling etter konkursloven, kan kredittyteren straks rette krav mot kausjonisten. Fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende. (6) Naar vilkaarene i fo/rste til femte ledd er oppfylt, kan kredittyteren sende skriftlig paakrav til kausjonisten. Kausjonsansvaret forfaller til betaling 14 dager etter at paakravet er kommet frem. (7) Forfallsreglene i panteloven S: 1-9 og sjo/loven S: 44 gjelder for realkausjon som omfattes av kapitlet her. S: 108 Renter ved forsinket betaling (1) Naar kredittyteren har varslet kausjonisten om kundens mislighold i samsvar med S: 99 fo/rste ledd, kan kredittyteren kreve kausjonisten for renter for tiden etter at det varslede misligholdet inntraadte, beregnet etter den rentesatsen som ville ha vaert gjeldende i hovedforholdet om kreditten ikke var misligholdt. Er varsel sendt senere enn det som fo/lger av S: 99 fo/rste ledd, kan kredittyteren kreve renter som nevnt for terminer som er forfalt senere enn tre maaneder fo/r varslet ble sendt. (2) Kausjonisten svarer ikke for saerlige forsinkelsesrenter som fo/lger av kundens mislighold. Naar kausjonsansvaret er forfalt, er kausjonisten ansvarlig for forsinkelsesrenter etter alminnelige regler. S: 109 Inndrivingskostnader m.v. (1) Kausjonisten svarer bare for rettsgebyr og vanlige inndrivingskostnader som er paalo/pt ved rettslige skritt som nevnt i S: 107, dersom kausjonisten er varslet om inndrivingen paa forhaand. (2) Andre kostnader ved kredittyterens inndriving av kravet mot kunden enn nevnt i fo/rste ledd svarer kausjonisten for bare dersom kausjonisten har samtykket i at de paalo/per. Slikt samtykke kan ikke gis fo/r kausjonisten er blitt varslet av kredittyteren om kundens mislighold. (3) Kausjonisten er ansvarlig for kostnader ved inndriving av kausjonskravet etter alminnelige regler. V. Kausjonisten inntreden og regress S: 110 Kausjonistens krav mot kunden (1) Dersom vilkaarene i S: 87 tredje ledd er oppfylt, eller det ut fra kundens handlemaate eller alvorlig svikt i kundens betalingsevne er klart at kreditten vil bli vesentlig misligholdt, kan kausjonisten kreve betaling av kunden i det omfang kausjonisten har ansvar overfor kredittyteren. (2) Dersom kunden betaler renter, avdrag eller andre forpliktelser til kredittyteren etter at kausjonisten har krevd kunden for betaling, reduseres kausjonistens krav i samme omfang som kausjonsansvaret, jf. S: 103 fo/rste ledd, naar ikke annet er avtalt mellom kausjonisten og kunden. Kundens ansvar for kostnader paafo/rt kausjonisten ved inndriving av kravet faller likevel ikke bort. (3) Kundens betaling til kredittyteren etter at kausjonisten har innfridd overfor kredittyteren etter S: 105 og krevd kunden for betaling, har ingen virkning for kundens ansvar overfor kausjonisten. (4) Har et finansforetak som nevnt i finansforetaksloven S: 1-3 stilt garanti e.l. for kreditt til en forbruker, gjelder reglen i S:S: 82 og 87 tilsvarende saa langt de passer i forholdet mellom finansforetaket og forbrukeren. Kapittel 6. Avsluttende bestemmelser S: 111 Overtredelsesgebyr (1) Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av S:S:..........som anses som vesentlig eller har skjedd gjentatte ganger, kan det fastsettes et overtredelsesgebyr som den som vedtaket retter seg mot, skal betale. Ved Forbrukerombudets eller Markedsraadets vedtak om overtredelsesgebyr gjelder markedsfo/ringsloven S: 43 annet og tredje ledd tilsvarende. (2) Kongen kan i forskrift gi naermere regler om ileggelse av tvangsmulkt og utmaaling av overtredelsesgebyr. S: 112 Straff (1) Den som overtrer S: 5, S: 21 annet ledd, S: 33 fo/rste ledd eller S: 91 femte ledd, straffes med bo/ter eller under saerlig skjerpende omstendigheter med fengsel inntil tre maaneder. Paa samme maate straffes den som unnlater aa gi opplysninger som nevnt i S:S: 18, 19, 20, 35, 78 og 94 eller i bestemmelser gitt i medhold av disse paragrafene. (2) Den som uaktsomt overtrer bestemmelser nevnt i fo/rste ledd, straffes med bo/ter. S: 113 Ikrafttredelse (1) Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid. (2) Kongen kan gi naermere overgangsbestemmelser. Forslag til forskrift om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleforskriften) Kapittel 1. Innledende bestemmelser S: 1 Definisjoner I finansavtaleloven og regler med hjemmel i finansavtaleloven menes med +------------------------------------------------------------------------+ | belastningsfullmakt: | fullmakt til aa belaste betalerens konto | |-------------------------+----------------------------------------------| | | tjeneste som bestaar i aa iverksette et | | betalingsfullmakt: | partsuavhengig betalingsoppdrag paa konto | | | som tilbys av en | | | annen betalingstjenestetilbyder | |-------------------------+----------------------------------------------| | | en personlig enhet som enten inneholder | | betalingsinstrument: | eller bestaar i et sett av avtalte | | | prosedyrer for aa iverksette | | | betalingsoppdrag | |-------------------------+----------------------------------------------| | | pengesedler og mynter samt innskudd og | | betalingsmidler: | kreditt paa konto og elektroniske penger som | | | definert i lov 13. desember 2002 nr. 74 om | | | e-pengeforetak S: 1-1 annet ledd | |-------------------------+----------------------------------------------| | | en anmodning fra en betaler eller | | betalingsoppdrag: | betalingsmottaker til en | | | betalingstjenesteyter om aa foreta en | | | betalingstransaksjon | |-------------------------+----------------------------------------------| | | en handling som vil medfo/re innskudd, uttak | | | eller overfo/ring av kreditt eller andre | | | disponible midler gjennom | | betalingstransaksjoner: | en betalingstjenestetilbyder, herunder bruk | | | av betalingskort eller lignende, | | | direktebelastning av betalerens | | | konto, belastningsfullmakt eller godskriving | | | av betalingsmottakeren | |-------------------------+----------------------------------------------| | | a) kredittavtaler som er sikret enten ved | | | pant eller annen tilsvarende | | | sikkerhetsstillelse som benyttes i en | | | EO/S-stat i forbindelse med fast eiendom til | | | boligformaal, eller som er sikret ved en | | boliglaan: | rettighet knyttet til fast eiendom | | | til boligformaal, og | | | | | | b) kredittavtaler som har til formaal aa | | | erverve eller bevare eiendomsrett til | | | grunnarealer eller til eksisterende | | | eller prosjekterte bygninger | |-------------------------+----------------------------------------------| | | en uttrykkelig kredittavtale der en | | brukskontokreditt: | kredittgiver stiller midler til raadighet | | | til kunden som overstiger lo/pende saldo | | | paa kundens lo/pende konto | +------------------------------------------------------------------------+ direktebelastning dokument: effektiv rente: EO/S: EO/S-stat: EO/S-valuta: fastrentekreditt: finansagent: finansavtale: finansmegler: finansoppdrag: forbruker; kontanter: betalingstjeneste for belastning av betalerens konto der betalingstransaksjonen iverksettes av betalingsmottakeren paa grunnlag av betalerens samtykke meddelt til betalerens egen betalingstjenesteyter, betalingsmottakerens betalingstjenesteyter eller betalingsmottakeren papir eller i et annet varig medium i form av enhver innretning som gjo/r kunden i stand til aa lagre informasjon rettet til kunden personlig. Innretningen skal gi mulighet til uendret gjengivelse av den lagrede informasjonen, for bruk i framtiden, i et tidsrom som er tilstrekkelig for formaalet kredittkostnadene uttrykt i prosent per aar av kredittbelo/pet, beregnet i samsvar med matematisk formel og paa grunnlag av de forutsetninger fastsatt i vedlegg I til denne forskriften Det europeiske o/konomiske samarbeidsomraadet medlemsstat i Det europeiske o/konomiske samarbeidsomraadet (EO/S) valuta i EO/S-stat og euro naar det fo/lger av avtalen at en eller flere rentesatser er helt eller delvis bundet for kredittavtalens varighet, eller en del kredittavtalens varighet et foretak som etter avtale og mot vederlag fremmer salg av finansielle tjenester til kunder paa vegne av en eller flere oppdragsgivere (tjenesteytere) en avtale om betalingsoppgjo/r, konto, betalingstjenester, kreditt og kausjon. Saa langt avtalen ikke er regulert i annen lov eller forskrift, omfattes dessuten avtale om individuell pensjonsordning og avtale om investeringstjenester et foretak som bistaar ved forberedelse og forhandlinger av en finansavtale, eller utfo/rer andre mellomleddsoppgaver, uten at foretaket har paatatt seg aa fremme noen av partenes interesser saerskilt en tjenesteavtale i tilknytning til en finansavtale hvor oppdragstaker selv ikke er part i finansavtalen eller en mulig finansavtale i tilknytning til oppdraget en fysisk person naar avtalens formaal for denne ikke hovedsakelig er knyttet til naeringsvirksomhet pengesedler og mynter kontoavtale: kontonummer: kreditt til egne ansatte: kredittavtale: kredittformidling: kredittkostnader: kredittyteren: kunden: nominell rente: opplysningsfullmakt: overtrekk: en avtale som regulerer fremtidig gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner i tilknytning til en betalingskonto i navnet paa en eller flere kunder. For transaksjonsavtaler som ikke er knyttet til en konto, gjelder reglene om kontoavtaler naar ikke annet fremgaar en unik identifikasjonskode som bestaar av en kombinasjon av bokstaver, tall eller symboler oppgitt av betalingstjenesteyteren til kunden, og som kunden skal benytte for utvetydig aa identifisere en annen kunde og/eller dennes konto i forbindelse med en betalingstransaksjon kredittavtale der kreditten gis av en arbeidsgiver til en arbeidstaker som ledd i en bibeskjeftigelse, og hvor kreditten gis rentefritt eller med en effektiv rente som er lavere enn markedsrentene, og som generelt ikke tilbys til allmennheten avtale om kreditt i form av betalingsutsettelse, laan, rammekreditt eller annen tilsvarende form for kreditt ervervsmessig virksomhet utfo/rt av en finansmegler eller finansagent (kredittformidler) som bestaar i aa legge fram, foreslaa eller utfo/re annet forberedende arbeid i forbindelse med inngaaelse av kredittavtaler, eller aa inngaa slike avtaler. Den som opptrer som kredittgiver eller Notarius Publicus anses ikke som kredittformidler alle kostnader, herunder rente, provisjon, gebyr, avgifter og andre utgifter som kunden skal betale i forbindelse med kreditten en fysisk eller juridisk person som gir eller lover aa gi kreditt en fysisk eller juridisk person som mottar ytelser eller ber om aa faa motta ytelser fra tjenesteyteren rentesats som blir anvendt paa aarsbasis paa utnyttede kredittmuligheter elektronisk levering av sammenstilte opplysninger som omfatter en konto hos en annen betalingstjenestetilbyder en stilltiende aksept av overtrekk der en kredittyter stiller midler til raadighet for en kunde som overstiger lo/pende saldo paa kundens lo/pende konto eller kassakreditt +------------------------------------------------------------------------+ | | betalingstjeneste hvor det mottas midler | | | fra en betaler uten at det opprettes en | | | konto i betalingsmottakerens | | | eller betalerens navn, utelukkende med | | pengeoverfo/ring: | sikte paa aa overfo/re et tilsvarende | | | belo/p til en betalingsmottaker eller | | | til en betalingstjenester paa vegne av | | | en betalingsmottaker og/eller der | | | midlene tas imot paa mottakerens vegne | | | og stilles til mottakerens raadighet | |-----------------------------+------------------------------------------| | | rentesats som benyttes ved beregningen | | | av renten som skal benyttes, og som | | referanserentesats: | stammer fra en offentlig tilgjengelig | | | kilde som begge partene i en avtale om | | | betalingstjenester kan kontrollere | |-----------------------------+------------------------------------------| | | vekslingskurs som benyttes til aa | | | beregne en valutaveksling, og som | | referansevekslingskurs: | stilles til raadighet av tjenesteyter | | | eller stammer fra en offentlig | | | tilgjengelig kilde | |-----------------------------+------------------------------------------| | | summen av belo/p som blir stilt til | | samlet kredittbelo/p: | disposisjon i henhold til en | | | kredittavtale | |-----------------------------+------------------------------------------| | skriftlig: | bruk av skrifttegn | |-----------------------------+------------------------------------------| | | en kredittavtale der aktuell kreditt | | | utelukkende tjener til aa finansiere en | | | avtale om levering av spesifikke varer | | | eller tjenesteytelser og kredittavtalen | | | og avtalen om levering objektivt sett | | | utgjo/r en kommersiell helhet. | | | Kommersiell helhet foreligger naar | | | leverando/ren selv finansierer | | tilknyttet kredittavtale: | kundens kreditt, eller, dersom | | | finansieringen skjer | | | gjennom tredjeperson, naar kredittyter i | | | forbindelse med inngaaelsen eller | | | forberedelsen av kredittavtalen gjo/r | | | bruk av leverando/rens tjenester, eller | | | naar den spesifikke varen | | | eller tjenesteytelsen er uttrykkelig | | | angitt i kredittavtalen | |-----------------------------+------------------------------------------| | tilleggsytelse (til | en aksessorisk tjenesteytelse som tilbys | | kredittavtale): | en kunde i forbindelse med en | | | kredittavtale | |-----------------------------+------------------------------------------| | totalbelo/p: | summen av samlet kredittbelo/p og | | | kredittkostnadene | |-----------------------------+------------------------------------------| | | omstendighet utenfor tjenesteyterens | | | kontroll som tjenesteyteren ikke kunne | | usedvanlige omstendigheter: | forutse eller unngaa fo/lgende av, selv | | | med enhver anstrengelse for aa unngaa | | | dem | |-----------------------------+------------------------------------------| | | a) kreditt der kundens inntekt og | | | formue er i en valuta som er forskjellig | | | fra den valuta som er angitt i | | | kredittavtalen, eller | | valutalaan: | | | | b) kreditt der valuta i den EO/S-stat | | | kunden er bosatt i er forskjellig fra | | | den valuta som er angitt i | | | kredittavtalen | +------------------------------------------------------------------------+ S: 2 Finansmegler (1) Ved vurderingen av om en finansmegler, jf. finansavtaleloven S: 18, har overholdt kravene til uavhengighet, skal det saerlig ses hen til meglerforetakets interesser, oppdragets art og partenes stilling. Like med et foretaks interesser anses interesser til a) andre foretak i samme konsern b) ansatte meglere og raadgivere, ledende ansatte eller tillitsvalgte i foretaket c) naerstaaende til foretaket eller til en som er nevnt i bokstav a eller b. (2) Fo/r avtale om kreditt inngaas med en kredittyter som er forbruker, skal finansmegleren skriftlig gi forbrukeren opplysninger som bestemt i S: 8 saa langt bestemmelsene passer. (3) Innenfor rammen av finansmeglerens oppdrag skal foretaket so/rge for at tjenesteyterens plikter overfor den annen part blir oppfylt. Hvis plikten etter bestemmelsen her misligholdes, kan kunden gjo/re sanksjoner gjeldende mot tjenesteyteren uten hensyn til om det maa anses for aa falle inn under finansmeglerens oppdrag for vedkommende tjenestetilbyder aa so/rge for oppfyllelse av pliktene. Kapittel 2. Betalingsoppgjo/r S: 3 Forbud mot aa kreve gebyr for betalerens bruk av kort En betalingsmottaker kan ikke kreve gebyr for bruk av betalingsinstrumenter omfattet av forskrift 27. juni 2016 nr. 827 om formidlingsgebyr i kortordninger mv. S: 2 annet ledd eller for betalingstjenester omfattet av forordning (EU) nr. 260/2012. Kapittel 3. Kontoavtaler og betalingstjenester I. Virkeomraade S: 4 Anvendelse av finansavtaleloven paa betalingstransaksjoner over landegrensene og valutatransaksjoner Bestemmelsene i finansavtaleloven S: 55 annet og tredje ledd gjelder bare for betalingstransaksjoner der baade betalerens og betalingsmottakerens betalingstjenestetilbyder er etablert innenfor EO/S og tjenesten ytes i en EO/S-valuta. S: 27 og S: 58 annet ledd gjelder transaksjoner i alle valutaer, dersom baade betalerens og betalingsmottakerens betalingstjenestetilbyder er etablert innenfor EO/S. Bestemmelsene i S: 55 annet ledd fo/rste punktum, S: 23 og S: 24 gjelder ikke for betalingstransaksjoner til og fra utlandet. S: 5 Unntak for visse typer betalingstjenester Finansavtaleloven kapittel 3, jf. S: 32 annet ledd gjelder ikke for a) kontante betalinger direkte fra betaleren til betalingsmottakeren uten mellomledd b) betalingstransaksjoner fra betaleren til betalingsmottakeren gjennom en handelsagent som har fullmakt til aa forhandle eller inngaa avtale om salg eller kjo/p av varer eller tjenester paa vegne av enten betaleren eller betalingsmottakeren c) yrkesmessig fysisk pengetransport d) betalingstransaksjoner som bestaar i innsamling og utlevering av kontanter i forbindelse med ideell virksomhet eller veldedighet utenfor naeringsvirksomhet e) kontantuttak ved varekjo/p f) veksling av kontanter uten at midlene staar paa en konto g) betalingstransaksjoner basert paa papirbaserte reisesjekker, sjekker, veksler, verdikuponger eller postanvisninger h) betalingstransaksjoner som gjennomfo/res i et system for oppgjo/r av betalinger eller verdipapirer mellom oppgjo/rsagenter, sentrale motparter, oppgjo/rssentraler og/eller sentralbanker samt andre deltakere i systemet og ytere av betalingstjenester i) betalingstransaksjoner knyttet til forvaltning av verdipapirer, herunder utbytte, inntekter og andre utdelinger, eller innlo/sning eller salg, som foretas av deltakere i system for oppgjo/r som nevnt i bokstav h eller av investeringsforetak, kredittinstitusjoner, foretak for kollektiv investering i verdipapirer, eller kapitalforvaltningsforetak som utfo/rer investeringstjenester, og alle andre foretak som har tillatelse til aa ha finansielle instrumenter i depot j) tjenester levert av ytere av tekniske tjenester som sto/tter tilbudet av betalingstjenester uten paa noe tidspunkt aa komme i besittelse av midlene som overfo/res k) betalingstransaksjoner mellom et morforetak og dets datterforetak eller mellom datterforetak av samme morforetak, uten at noen annen yter av betalingstjenester enn et foretak i samme konsern medvirker som mellomledd l) tjenester som gjelder uttak av kontanter i kontantautomater paa vegne av en eller flere kortutstedere, der den som yter uttakstjenesten, ikke er part i kontoavtale med kunden som tar ut penger fra en konto, og ikke yter andre betalingstjenester. Ved utfo/relse av slike tjenester skal kunden faa opplysninger om eventuelle gebyrer og vekslingskurser i forbindelse med uttaket, jf. finansavtaleloven S: 25, S: 36 og S: 53. m) betalingstransaksjoner som en tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste tilbyr en abonnent som en tilleggstjeneste, dersom 1. betalingstransaksjonen gjelder kjo/p av digitalt innhold og stemme-baserte tjenester som faktureres paa telefonregningen/regningen til hovedtjenesten, uansett hvilken anordning som brukes, eller 2. betalingstransaksjonen er knyttet til veldedighet eller kjo/p av billetter, gjennomfo/res via en elektronisk anordning og faktureres paa hovedtjenestens regning. Unntaket gjelder bare der den enkelte betalingstransaksjonen ikke overskrider 450 kroner og de maanedlige betalingstransaksjonene ikke overskrider 2 700 kroner. n) tjenester basert paa spesifikke betalingsinstrumenter, som bare kan benyttes i begrenset omfang, og som: 1. gir innehaveren mulighet for aa kjo/pe varer eller tjenester kun i utstederens forretningslokaler eller innenfor et begrenset nett av tjenestetilbydere i henhold til en forretningsavtale inngaatt direkte med en profesjonell utsteder, eller 2. kun kan benyttes til aa kjo/pe et meget begrenset utvalgt av varer eller tjenester, eller 3. kun kan benyttes i en EO/S-stat til aa kjo/pe spesifikke varer eller tjenester fra leverando/rer som har inngaatt avtale med utstederen av betalingsinstrumentet. Instrumentene maa vaere gitt ut i traad med forespo/rsel fra et foretak eller offentlig myndighet med formaal knyttet til skatt eller sosiale ytelser. Finansavtaleloven S:S: 57, 64, 65 og 67 skal likevel gjelde for slike betalingsinstrumenter. S: 6 Elektroniske smaapenger (1) For at et betalingsinstrument skal anses som elektroniske smaapenger, jf. finansavtaleloven S: 34, maa avtalevilkaarene fastslaa at betalingsinstrumentet kun gjelder ho/yst a) 500 kroner for individuelle betalingstransaksjoner, b) 2 000 kroner som fastsatt belo/psgrense, eller c) 2 000 kroner som den til enhver tid ho/yeste tillatte lagringsverdi. (2) For forhaandsbetalte betalingsinstrumenter (kontantkort) kan belo/psgrensene i fo/rste ledd settes til et ho/yere belo/p, men maa ikke overstige 4 000 kroner for noen av alternativene. (3) I tilknytning til elektroniske smaapenger er det tilstrekkelig at betalingstjenesteyteren opplyser kunden om de viktigste egenskapene ved tjenesten, herunder om hvordan betalingsinstrumentet benyttes, og om ansvar, priser og annen vesentlig informasjon som er no/dvendig for at kunden skal kunne ta en informert beslutning. Betalingstjenesteyteren skal informere om hvor opplysningene nevnt i finansavtaleloven S: 37 annet ledd er stilt til raadighet paa en lett tilgjengelig maate. (4) For elektroniske smaapenger kan det avtales a) aa fravike reglene i finansavtaleloven S: 42 om fremgangsmaate ved varsling av endringer i kontoavtalen b) aa fravike reglene i finansavtaleloven S: 50 om varsling om avvisning av betalingsoppdrag hvis avvisningen fremgaar tydelig av sammenhengen c) at et betalingsoppdrag ikke kan kanselleres etter at det er godkjent, eller etter at betaleren har gitt samtykke til gjennomfo/ring av betalingstransaksjonen til betalingsmottakeren jf. S: 49 d) andre overfo/ringstider enn dem som er fastsatt i fo/rste til tredje ledd, jf. S: 51 e) at forholdsregler for aa beskytte de personlige sikkerhetsanordningene knyttet til betalingsinstrumentet, jf. S: 57 annet ledd tredje punktum og dokumentasjonsplikten etter S: 57 tredje ledd ikke gjelder hvis det ikke er mulig aa sperre betalingsinstrumentet for bruk f) aa fravike reglene i S: 53 om informasjon ved gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner, slik at betalingstjenesteyteren bare skal opplyse om eller stille til raadighet en referanse som gjo/r det mulig for kunden aa identifisere betalingstransaksjonen, det overfo/rte belo/pet og gebyrene. Dersom det er tale om flere betalingstransaksjoner av samme art til samme betalingsmottaker, skal det bare opplyses om det samlede belo/pet og de samlede gebyrene. Det er ikke no/dvendig aa gi opplysninger som nevnt i fo/rste og annet punktum dersom betalingsinstrumentet brukes anonymt eller det ikke er teknisk mulig for betalingstjenesteyteren aa gi opplysningene. Betalingstjenesteyteren maa likevel gi kunden mulighet til aa kontrollere betalingsinstrumentets saldo. S: 7 Grunnleggende betalingstjenester Grunnleggende betalingstjenester som nevnt i finansavtaleloven S: 33 skal minst omfatte fo/lgende tjenester: a) tjenester som gjo/r det mulig aa aapne, bruke og stenge en konto b) tjenester som gjo/r det mulig aa sette inn midler paa en konto c) tjenester som gjo/r det mulig aa ta ut kontanter fra en konto innenfor EO/S d) tjenester for gjennomfo/ring av fo/lgende betalingstransaksjoner innenfor EO/S: 1. direktebelastning, 2. betalingstransaksjoner med betalingskort, herunder betaling over internett, 3. godskriving av betalingsmottaker (kredittransaksjon). II. Opplysningsplikt S: 8 Opplysninger fo/r inngaaelse av kontoavtale Opplysninger som nevnt i finansavtaleloven S: 35 fo/rste ledd, skal inneholde: a) b) c) d) opplysninger om betalingstjenesteyteren, jf. S: 35 fo/rste ledd bokstav a, herunder: 1. betalingstjenesteyterens navn og adresse, samt adressen til en filial eller agent etablert her i landet dersom dette er relevant, og enhver annen adresse, herunder e-postadresse, som er relevant for aa kommunisere med betalingstjenesteyteren 2. relevant tilsynsmyndighet, det offentlige register hvor betalingstjenesteyterens tillatelse er registrert, og registreringsnummeret eller tilsvarende identifikasjonsopplysninger opplysninger om avtaleinngaaelsen, jf. S: 35 fo/rste ledd bokstav b, herunder: 1. kundens rett til uforpliktende aa motta utkast til kontoavtale etter finansavtaleloven S: 38 fo/rste ledd 2. retten til et gebyropplysningsskjema, jf. S: 9 3. hvilke regler som gjelder for angrerett opplysninger om kontoavtalens viktigste egenskaper, jf. S: 35 fo/rste ledd bokstav c, herunder: 1. dersom det er avtalt passiv aksept, opplysninger om at avtalevilkaarene kan endres med mindre kunden innen den foreslaatte ikrafttredelsesdatoen gir betalingstjenesteyteren melding om at endringene ikke aksepteres, jf. finansavtaleloven S: 42 fjerde ledd 2. avtalens varighet 3. kundens rett til aa si opp avtalen, jf. finansavtaleloven S: 43 fo/rste ledd, og eventuelle avtaler om oppsigelse, samt eventuelt om begrensninger i kundens oppsigelsesrett etter finansavtaleloven S: 43 annet ledd opplysninger om kostnader jf. S: 35 fo/rste ledd bokstav d, herunder: 1. alle gebyrer som kunden skal betale til betalingstjenesteyteren, eventuelt med en spesifikasjon av enkeltelementene 2. naar det er relevant, rentesatsene og vekslingskursene som skal benyttes, eller, dersom det benyttes en referanserentesats eller referansevekslingskurs, beregningsmetoden for den faktiske renten og den relevante dato og indeks eller grunnlag for fastsetting av slik referanserentesats eller referansevekslingskurs 3. dersom dette er avtalt, om den umiddelbare anvendelse av endringer i referanserentesatsen eller referansevekslingskursen og om hvordan det opplyses om disse endringene, jf. finansavtaleloven S: 42 femte ledd e) Opplysninger om effektiv rente, jf. S: 35 fo/rste ledd bokstav e, herunder: 1. effektiv rente i alle tilfeller der nominelle rente blir opplyst 2. opplysninger etter bokstav a skal ogsaa gis i form av et illustrert eksempel f) opplysninger om kommunikasjonsform, jf. finansavtaleloven S: 35 fo/rste ledd bokstav f, herunder: 1. opplysninger nevnt i finansavtaleloven S: 5 2. varsling om betalingstjenesteyters heving eller oppsigelse, jf. finansavtaleloven S: 45 3. hvordan kontoinformasjon vil bli gitt, jf. finansavtaleloven S: 40 4. hvordan informasjon om gjennomfo/rte betalingstransaksjoner eller utfo/rte betalingsoppdrag vil bli gitt, jf. finansavtaleloven S: 53 og S: 54 5. varsling om avvist betalingsoppdrag, jf. finansavtaleloven S: 50 annet ledd g) opplysninger om bruk av tjenestene, jf. S: 35 fo/rste ledd bokstav g, herunder: 1. tjenestenes viktigste egenskaper 2. de opplysningene eller kontonummeret som kunden maa oppgi for at et betalingsoppdrag skal kunne iverksettes eller gjennomfo/res korrekt 3. form og prosedyre for aa gi eller tilbakekalle samtykke til aa iverksette eller gjennomfo/re en betalingstransaksjon, jf. finansavtaleloven S: 47 4. tidspunktet for naar et betalingsoppdrag anses mottatt, og eventuelle skjaeringstidspunkter fastsatt av betalingstjenesteyteren, jf. finansavtaleloven S: 48 5. det ho/yeste antall virkedager for aa gjennomfo/re en betalingstransaksjon, jf. finansavtaleloven S: 51 6. om det er mulig aa avtale belastningsgrenser for bruk av betalingsinstrument, jf. finansavtaleloven S: 47 fo/rste ledd 7. ved utstedelse av kort med flere varemerker, kundens rettigheter etter forskrift 27. juni 2016 nr. 827 om formidlingsgebyr i kortordninger mv. S: 4 h) opplysninger om risiko forbundet med kontoavtalen, jf. S: 35 fo/rste ledd bokstav h, herunder: 1. naar det er relevant, om de forholdsregler kunden maa iaktta for aa beskytte et betalingsinstrument, og om hvordan kunden skal varsle etter finansavtaleloven S: 58 fo/rste ledd 2. en sikker prosedyre betalingstjenesteyteren kan bruke til aa underrette kunden ved mistanke om eller faktisk tilfelle av svik eller sikkerhetstrusler 3. vilkaarene for en eventuell avtalt rett for betalingstjenesteyteren til aa sperre et betalingsinstrument, samt varsling av kunden, jf. finansavtaleloven S: 63 i) opplysninger om rettigheter og forpliktelser, jf. S: 35 fo/rste ledd bokstav i, herunder: 1. betalingstjenesteyterens og kundens ansvar for ikke godkjente betalingstransaksjoner etter finansavtalelovenS: 64, herunder om egenandeler 2. betalingstjenesteyterens ansvar for iverksetting eller gjennomfo/ring av betalingstransaksjoner etter finansavtaleloven S: 65 3. hvordan og innen hvilken reklamasjonsfrist kunden skal underrette betalingstjenesteyteren om en urettmessig betalingstransaksjon eller en betalingstransaksjon som ikke er korrekt iverksatt eller gjennomfo/rt, jf. finansavtaleloven S: 68 4. vilkaarene for tilbakebetaling etter S: 59 5. hvilke regler som gjelder for innskuddsgaranti, jf. finansforetaksloven S: 16-5 j) opplysninger om tvistelo/sning og klageadgang, jf. S: 35 fo/rste ledd bokstav j, herunder opplysninger nevnt i finansavtaleloven S: 15 fo/rste ledd. S: 9 Gebyropplysninger fo/r avtaleinngaaelse (1) I rimelig tid fo/r en forbruker inngaar kontoavtale skal betalingstjenesteyteren gi et gebyropplysningsskjema til forbrukeren. Gebyropplysningsskjemaet skal opplyse om de mest representative tjenestene knyttet til en konto og gebyrene for hver enkelt tjeneste. Sammen med gebyropplysningsskjemaet skal det gis en ordliste som forklarer de mest representative tjenestene. (2) Hvis en eller flere tjenester tilbys som en pakke, skal gebyropplysningsskjemaet opplyse om gebyret for pakken, tjenestene som omfattes av pakken, og deres antall samt ytterligere gebyrer for tjenester utover det antallet som dekkes av pakkegebyret. (3) Finanstilsynet/Forbrukerraadet kan fastsette en teknisk standard for presentasjonsformatet som institusjonene skal bruke. S: 10 Oversikt over paalo/pte gebyrer (1) Betalingstjenesteyteren skal minst en gang i aaret gi kunden en oversikt med opplysninger over alle paalo/pte gebyrer, og hvis det er relevant, rentesatser for overtrekksrente og kredittrente knyttet til kontoen, jf. finansavtaleloven S: 40 tredje ledd. (2) I oversikten skal fo/lgende opplysninger spesifiseres: a) gebyret som er tatt for hver enkelte tjeneste, og antallet ganger tjenesten er brukt i perioden b) hvis tjenester er satt sammen i en pakke, gebyret som er tatt for pakken som helhet, og antall ganger pakkegebyret er krevd i perioden samt ytterligere gebyrer for tjenester utover det antallet som dekkes av pakkegebyret c) det samlede gebyrbelo/pet som er paalo/pt for hver enkelt tjeneste i perioden, for hver pakke av tjenester og for tjenester utover det antallet som dekkes av pakkegebyret d) eventuell overtrekksrentesats som gjelder for kontoen, og det samlede rentebelo/pet som er betalt for overtrekk i perioden e) eventuell kredittrentesats som gjelder for kontoen, og det samlede paalo/pte rentebelo/pet for perioden f) samlet belo/p for paalo/pte gebyrer for alle tjenester som er ytt i perioden. (3) Finanstilsynet kan fastsette en teknisk standard for presentasjonsformatet som betalingstjenesteyterne skal bruke. III. Bistand til aa flytte konto S: 11 Definisjoner Med den overfo/rende betalingstjenesteyteren menes den betalingstjenesteyteren som en kunde o/nsker aa overfo/re et eksisterende kontoforhold fra. Med den mottakende betalingstjenesteyteren menes den betalingstjenesteyteren som en kunde o/nsker at kontoforholdet skal overfo/res til. S: 12 Kundens fullmakt til overfo/ring av kontoforhold (1) Den mottakende betalingstjenesteyteren skal bistaa med overfo/ring av kontoforholdet etter fullmakt fra kunden. Er det registrert flere kunder paa samme konto, maa det innhentes fullmakt fra samtlige kunder. (2) I fullmakten skal kunden saerskilt kunne bestemme hvilke av oppgavene i S:S: 14 og 15 den overfo/rende betalingstjenesteyteren og den mottakende betalingstjenesteyteren skal gjennomfo/re. Kunden skal saerskilt kunne bestemme hvilke innkomne betalinger, faste betalingsoppdrag og direktebelastningsfullmakter som skal flyttes. Kunden skal kunne angi fra hvilken dato faste betalingsoppdrag og direktebelastninger skal foretas fra kontoen hos den mottakende betalingstjenesteyteren. Datoen kan ikke vaere kortere enn seks virkedager etter at den mottakende betalingstjenesteyteren har mottatt opplysninger i samsvar med S: 15. (3) Fullmakten skal gis skriftlig paa norsk eller et annet spraak partene avtaler. S: 13 Anmodning til den overfo/rende betalingstjenesteyteren Den mottakende betalingstjenesteyteren skal anmode den overfo/rende betalingstjenesteyteren om aa gjennomfo/re oppgaver som nevnt i S: 14, forutsatt at dette fremgaar av kundens fullmakt. Anmodningen skal sendes senest to dager etter at den mottakende betalingstjenesteyteren har mottatt fullmakt fra kunden. S: 14 Den overfo/rende betalingstjenesteyterens oppgaver (1) Paa grunnlag av anmodningen og kundens fullmakt skal den overfo/rende betalingstjenesteyteren a) sende den mottakende betalingstjenesteyteren en liste over faste betalingsoppdrag og tilgjengelige opplysninger om direktebelastningsfullmakter som flyttes b) sende den mottakende betalingstjenesteyteren tilgjengelige opplysninger om regelmessige innbetalinger og direktebelastninger iverksatt av betalingsmottakeren som har vaert utfo/rt de siste 13 maanedene c) annullere faste betalingsoppdrag med virkning fra datoen kunden har angitt i fullmakten d) overfo/re resterende positiv saldo til kundens konto hos den mottakende betalingstjenesteyteren paa datoen kunden har angitt i fullmakten e) avslutte kontoforholdet paa datoen kunden har angitt i fullmakten, forutsatt at oppgavene etter bokstav a til d er gjennomfo/rt og ikke annet fremgaar av tredje ledd. (2) Opplysninger som nevnt i fo/rste ledd bokstav a og b skal sendes innen fem virkedager. Opplysningene skal ogsaa sendes til kunden dersom kunden har bedt om det. (3) Den overfo/rende betalingstjenesteyteren kan nekte aa avslutte kontoforholdet paa datoen kunden har angitt dersom kunden har utestaaende forpliktelser knyttet til kontoen eller det lo/per oppsigelsesfrist etter finansavtaleloven S: 43 annet ledd. Den overfo/rende betalingstjenesteyteren skal straks gi kunden melding dersom utestaaende forpliktelser eller oppsigelsesfrist hindrer avslutning av kontoforholdet. (4) Hvis den overfo/rende betalingstjenesteyteren mangler systemer for automatisk omdirigering av innbetalinger og direktebelastninger, skal den overfo/rende betalingstjenesteyteren slutte aa akseptere slike transaksjoner fra datoen kunden har angitt i fullmakten. Den overfo/rende betalingstjenesteyteren skal i saa fall opplyse betaleren eller betalingsmottakeren om aarsaken til at transaksjonen ikke aksepteres. (5) Den overfo/rende betalingstjenesteyteren skal ikke sperre betalingsinstrumenter fo/r datoen kunden har fastsatt i fullmakten. S: 15 Den mottakende betalingstjenesteyterens oppgaver (1) Den mottakende betalingstjenesteyteren skal a) opprette de faste betalingsoppdragene som kunden har o/nsket, og utfo/re dem med virkning fra datoen kunden har fastsatt i fullmakten b) gjo/re no/dvendige forberedelser for aa kunne akseptere direktebelastninger og akseptere dem med virkning fra datoen kunden har fastsatt i fullmakten c) opplyse kunden om kundens rettigheter etter forordning (EU) nr. 260/2012 artikkel 5 nr. 3 bokstav d, dersom det er relevant d) opplyse de betalerne som er angitt i fullmakten som foretar regelmessige innbetalinger, om kundens konto hos den mottakende betalingstjenesteyteren e) opplyse de betalingsmottakerne som er angitt i fullmakten som foretar direktebelastninger, om kundens konto hos den mottakende betalingstjenesteyteren og fra hvilken dato det skal foretas direktebelastninger fra denne kontoen (2) Oppgavene etter fo/rste ledd gjelder bare i den utstrekning det fremgaar av kundens fullmakt og opplysningene fra den overfo/rende betalingstjenesteyteren gjo/r det mulig. (3) Sammen med opplysningene etter fo/rste ledd bokstav d og e skal det sendes en kopi av kundens fullmakt. Hvis den mottakende betalingstjenesteyteren ikke har de opplysningene som skal gis til betaleren eller betalingsmottakeren etter fo/rste ledd bokstav d og e, skal den be kunden eller den overfo/rende betalingstjenesteyteren om aa gi opplysningene som mangler. (4) Hvis kunden velger aa informere betalerne og betalingsmottakerne som nevnt i fo/rste ledd bokstav d og e selv, skal den mottakende betalingstjenesteyteren sende kunden et standardbrev med betalingsopplysningene og startdatoen angitt i fullmakten. (5) Den mottakende betalingstjenesteyterens oppgaver skal utfo/res innen fem arbeidsdager etter at opplysningene som nevnt i S: 14 bokstav a og b er mottatt. S: 16 Bistand til kunder som vil aapne konto i andre EO/S-stater (1) Hvis kunden opplyser betalingstjenesteyteren om at han eller hun o/nsker aa aapne konto hos en betalingstjenesteyter som er etablert i en annen EO/S-stat, skal den overfo/rende betalingstjenesteyteren etter anmodning fra kunden a) vederlagsfritt tilby en liste over alle aktive faste betalingsoppdrag og direkte belastningsfullmakter iverksatt av betaleren, naar slike er tilgjengelige, og tilgjengelige opplysninger om regelmessige innbetalinger og direktebelastninger iverksatt av betalingsmottakeren, som har vaert utfo/rt de siste 13 maanedene b) overfo/re resterende positiv saldo til kundens konto hos den mottakende betalingstjenesteyteren, forutsatt at anmodningen inneholder fullstendige opplysninger som gjo/r det mulig aa identifisere den mottakende betalingstjenesteyteren og kundens konto c) avslutte kontoforholdet. (2) Oppgavene etter fo/rste ledd skal gjennomfo/res paa datoen kunden har fastsatt, hvis ikke kundens utestaaende forpliktelser er til hinder for dette. Datoen kunden fastsetter, skal vaere minst seks virkedager etter at den overfo/rende betalingstjenesteyteren har mottatt anmodningen fra kunden, med mindre partene har avtalt noe annet. Den overfo/rende betalingstjenesteyteren skal straks gi kunden melding dersom utestaaende forpliktelser hindrer avslutning av kontoforholdet. S: 17 Gebyrer i forbindelse med flyttingen Hvis betalingstjenesteyteren krever gebyr for tjenester som nevnt i S:S: 14 eller 15 skal gebyret vaere rimelig. Betalingstjenesteyteren kan ikke kreve gebyr av kunden for opplysninger om eksisterende faste betalingsoppdrag og direktebelastninger. Den overfo/rende betalingstjenesteyteren kan ikke kreve gebyr av kunden eller av den mottakende betalingstjenesteyteren for opplysninger som skal gis etter S: 14 bokstav a og bokstav b. S: 18 Opplysningsplikt (1) Kunden skal gis tilgang til opplysninger om den overfo/rende betalingstjenesteyterens og den mottakende betalingstjenesteyterens oppgaver i forbindelse med hvert steg av flytteprosessen, tidsplanen for gjennomfo/ring av de ulike stegene, eventuelle gebyrer som kreves for flyttingen, hvilke opplysninger kunden eventuelt blir bedt om aa gi, og om mulighet for tvistelo/sning i etablert klageorgan, jf. finansavtaleloven S: 16. (2) Opplysningene etter fo/rste ledd skal vaere tilgjengelig for enhver kunde, vederlagsfritt i et skriftlig dokument, paa samtlige forretningssteder som kunden har adgang til. Opplysningene skal til enhver tid vaere tilgjengelig i elektronisk form paa betalingstjenesteyterens nettsider. Kapittel 4. Kredittavtaler I. Opplysningsplikt S: 19 Opplysninger fo/r inngaaelse av kredittavtale (1) Opplysninger som nevnt i finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd skal i den utstrekning det er relevant for den aktuelle kredittavtalen inneholde: a) opplysninger om kredittyteren, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav a, herunder: 1. kredittyterens navn og geografiske adresse til en filial eller agent etablert her i landet dersom dette er relevant, og enhver annen adresse, herunder e-postadresse, som er relevant for aa kommunisere med kredittyteren 2. relevant tilsynsmyndighet, det offentlige register hvor kredittyterens tillatelse er registrert, og registreringsnummeret eller tilsvarende identifikasjonsopplysninger b) opplysninger om avtaleinngaaelsen, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav b, herunder: 1. kundens rett til uforpliktende aa motta utkast til kredittavtale etter finansavtaleloven S: 82 fo/rste ledd 2. retten til et kredittopplysningskjema, jf. S: 78 annet ledd. 3. hvilke regler som gjelder for betenkningstid og angrerett, jf. finansavtaleloven S: 83 c) opplysninger om kredittavtalens viktigste egenskaper, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav c, herunder: 1. kredittilbudets akseptfrist 2. samlet kredittbelo/p 3. kredittype 4. valuta som er tilgjengelig 5. vilkaarene for aa utnytte kredittmuligheten 6. hvordan kredittavtalen kan endres, samt dersom det er avtalt passiv aksept, om at avtalevilkaarene kan endres med mindre kunden innen den foreslaatte ikrafttredelsesdatoen gir kredittyteren melding om at endringene ikke aksepteres, jf. finansavtaleloven S: 85 annet ledd, jf. S: 42 fjerde ledd 7. avtalens varighet 8. kundens rett til aa si opp kredittavtalen, jf. finansavtaleloven S: 86 fo/rste ledd, og eventuelle avtalevilkaar om oppsigelse, samt eventuelt om vilkaar i tilknytning til fastrentekreditt, jf. finansavtaleloven S: 89 d) opplysninger om kontantpris og kostnader, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav d, herunder: 1. varen eller tjenesteytelsen og dens kontantpris, saafremt det er tale om tilknyttet kredittavtale eller kreditt i form av henstand med betalingen for en spesifikk vare eller tjenesteytelse 2. alle gebyrer som kunden skal betale til kredittyteren, eventuelt med en spesifikasjon av enkeltelementene, jf. finansavtaleloven S: 81 3. rentesatsene og vekslingskursene som skal benyttes, eller, dersom det benyttes en referanserentesats eller referansevekslingskurs, beregningsmetoden for den faktiske renten og den relevante dato og indeks eller grunnlag for fastsetting av slik referanserentesats eller referansevekslingskurs 4. dersom dette er avtalt, om den umiddelbare anvendelse av endringer i referanserentesatsen eller referansevekslingskursen og om hvordan det opplyses om disse endringene, jf. finansavtaleloven S: 85 annet, jf. S: 42 femte ledd 5. de ulike former for tilbakebetaling som er tilgjengelige for kunden 6. hvorvidt det paalo/per kostnader for kunden for vilkaar omfattet av bokstav g nr. 5, 7, 8 og 9 7. andre kostnader i forbindelse med kredittavtalen e) opplysninger om effektiv rente og det totalbelo/pet som skal tilbakebetales, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav e, herunder: 1. effektiv rente 2. totalbelo/ps som skal tilbakebetales 3. antall avdrag, herunder avdragenes sto/rrelse, antall og hyppighet 4. Opplysningene etter nr. 1 til 3 skal ogsaa gis i form av et illustrert eksempel som angir alle de antakelser som er lagt til grunn for beregningen av prosentsatsen f) opplysninger om kommunikasjonsform, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav f, herunder: 1. opplysninger nevnt i finansavtaleloven S: 5 2. varsling om kredittyters heving eller oppsigelse, jf. finansavtaleloven S: 87 3. hvordan kontoinformasjon eller tilsvarende opplysninger vil bli gitt, jf. finansavtaleloven S: 84 fo/rste og annet ledd 4. varsling om overtrekk, jf. finansavtaleloven S: 58 tredje ledd 5. varsling om svingninger i valutakurs, jf. finansavtaleloven S: 84 tredje ledd g) opplysninger om rettigheter og forpliktelser, jf. S: 78 fo/rste ledd bokstav g, herunder: 1. at det vil bli gjennomfo/rt en kredittvurdering og so/k i database, jf. finansavtaleloven S: 80 2. kundens rettigheter i forbindelse med kredittvurderingen til aa motta vederlagsfri varsel om resultatet av so/k i database som har blitt foretatt for aa vurdere kundens kredittverdighet, saafremt so/knad om kreditt blir avslaatt paa grunnlag av slikt so/k 3. forutsetningen om at kunden fremlegger riktig og fullstendig opplysninger og dokumentasjon som er no/dvendig for aa gjennomfo/re kredittvurderingen, samt hvorvidt kredittyteren forbeholder seg retten til aa heve kredittavtalen dersom kunden svikaktig fremlegger uriktige opplysninger 4. at kredittyteren har en forklaringsplikt, jf. finansavtaleloven S: 79 5. eventuelle vilkaar om pant, kausjon eller annen sikkerhetsstillelse, samt om sikkerheten kan befinne seg i en annen stat 6. eventuell verdivurdering og eventuelt hvem som skal utfo/re verdivurderingen av sikringsobjekt omfattet av nr. 5 7. eventuelle vilkaar om gjeldsforsikring 8. eventuelle vilkaar om konto, betalingsinstrument og betalingstransaksjoner 9. eventuelle vilkaar om andre tilleggstjenester kunden maa inngaa avtale om 10. retten til fo/rtidig tilbakebetaling og kredittyterens eventuelle rett til kompensasjon ved fo/rtidig tilbakebetaling, og hvordan denne kompensasjonen fastsettes i overensstemmelse med finansavtaleloven S: 89 h) opplysninger om risiko forbundet med kredittavtalen, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav h, herunder: 1. risiko forbundet med en eventuell avtale om valutalaan 2. risiko forbundet med eventuell utvikling i den anvendte rentesatsen 3. risiko forbundet med eventuelle vilkaar om at betalinger som kunden foretar, ikke umiddelbart fo/rer til tilsvarende amortisering av det samlede kredittbelo/pet, men tjener til aa bygge opp kapital paa vilkaar som fastsatt i kredittavtalen eller tilknyttet avtale, og at en slik kredittavtale ikke garanterer tilbakebetaling av samlet utnyttet kredittbelo/p i henhold til kredittavtalen, med mindre slik garanti har blitt stilt 4. naar det er relevant, en tydelig angivelse av at en risiko for at kreditten ikke blir fullt nedbetalt selv om vilkaar og betingelser i kredittavtalen er overholdt 5. naar det skal inntas som et vilkaar i avtalen, at kredittyteren til enhver tid kan fremsette krav om tilbakebetaling av hele kredittbelo/pet i) opplysninger om konsekvenser av mislighold, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav i, herunder 1. risiko forbundet med forsinket betaling, jf. finansavtaleloven S: 88 tredje ledd 2. kredittyterens oppsigelse eller heving ved mislighold, jf. finansavtaleloven S: 87 3. at kredittyteren kan so/ke dekning i sikringsobjekt nevnt i bokstav g nr. 5 4. betydning for den som eventuelt er medskyldner for kreditten, herunder ved avtale om kausjon, jf. finansavtaleloven kapittel 5 j) opplysninger om tvistelo/sning og klageadgang, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav j, herunder opplysninger nevnt i finansavtaleloven S: 15 fo/rste ledd. (2) Fo/r inngaaelse av avtale om brukskontokreditt, jf. finansavtaleloven S: 73 annet ledd fjerde punktum skal kredittyteren gi kunden opplysninger som nevnt i fo/rste ledd bokstav a nr. 1, bokstav c nr. 1, 2, 3, 6 og 7, bokstav d nr. 3 og 7, bokstav e nr. 1, bokstav g nr. 2 og bokstav i nr. 1. S: 20 Obligatorisk bruk av kredittopplysningsskjema (1) Kredittyteren skal gi opplysninger etter S: 19 fo/rste ledd i et skriftlig dokument ved bruk av kredittopplysningsskjema i vedlegg I til denne forskriften. Dette gjelder likevel ikke: a) kredittavtaler om boliglaan hvor kredittopplysningskjema i vedlegg III benyttes b) kredittavtaler om brukskontokreditt, hvor kredittopplysningsskjema i vedlegg II benyttes med mindre opplysningene er gitt paa annen maate som sikrer at alle opplysningene er like fremtredende. (2) Kredittopplysningsskjemaer i vedlegg I til III til denne forskriften skal ikke tilpasses eller endres paa annen maate enn angitt i det aktuelle vedlegget. Andre opplysninger som eventuelt gis kunden, skal gis i et separat dokument, som kan vedlegges kredittopplysningsskjemaet. (3) Kredittyteren skal anses for aa ha oppfylt sin opplysningsplikt etter finansavtaleloven S: 78 bare dersom opplysningene er gitt kunden ved korrekt utfylt kredittopplysningskjema som angitt i fo/rste ledd. Kredittyteren skal i saa fall ogsaa anses for aa ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven S: 30 fo/rste ledd fo/rste punktum. S: 21 Saerskilte regler om taletelefoni og fjernkommunikasjon (1) Hvis taletelefoni blir benyttet som kommunikasjonsmaate, jf. angrerettloven S: 28 fjerde ledd, skal kunden gis opplysninger i samsvar med angrerettloven S: 28 fjerde ledd. Opplysninger om kredittproduktets viktigste kjennetegn og kostnader ved kredittavtalen skal likevel i det minste omfatte opplysninger som nevnt i S: 19 bokstav c nr. 2, 4 og 6, bokstav d nr. 1 og bokstav e nr. 2 og 3. Hvis taletelefoni blir benyttet som kommunikasjonsmaate og kunden anmoder om rammekreditt med o/yeblikkelig virkning, skal kunden gis opplysninger som nevnt i S: 19 bokstav c nr. 2, 5 og 6 og bokstav d nr. 3 og 7. (2) Hvis kredittavtalen er inngaatt paa kundens oppfordring ved bruk av fjernkommunikasjonsteknikk som ikke gjo/r det mulig aa oppfylle forpliktelsene etter fo/rste ledd eller S: 19 fo/rste eller annet ledd, skal kredittyteren umiddelbart etter avtaleinngaaelsen gi kunden opplysninger som nevnt i S: 19 fo/rste eller annet ledd. (4) Hvis det ved avtale om boliglaan blir benyttet taletelefoni som kommunikasjonsmaate, jf. angrerettloven S: 28 fjerde ledd, skal opplysninger om kredittproduktets viktigste egenskaper minst omfatte opplysninger nevnt i vedlegg III del A avsnitt 3 til 6. S: 22 Kredittavtalens form og innhold Kredittavtalen, jf. finansavtaleloven S: 82, skal inneholde fo/lgende: a) opplysninger om kredittyteren, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav a, herunder kredittyterens navn og geografiske adresse til en filial eller agent etablert her i landet dersom dette er relevant, og enhver annen adresse, herunder e-postadresse, som er relevant for aa kommunisere med kredittyteren b) opplysninger om avtaleinngaaelsen, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav b, herunder hvilke regler som gjelder for betenkningstid og angrerett, jf. finansavtaleloven S: 83 c) opplysninger om kredittavtalens viktigste egenskaper, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav c, herunder: 1. samlet kredittbelo/p 2. kredittype 3. vilkaarene for aa utnytte kredittmuligheten 4. hvordan kredittavtalen kan endres, samt dersom det er avtalt passiv aksept, opplysninger om at avtalevilkaarene kan endres med mindre kunden innen den foreslaatte ikrafttredelsesdatoen gir kredittyteren melding om at endringene ikke aksepteres, jf. finansavtaleloven S: 85 annet ledd, jf. S: 42 fjerde ledd 5. avtalens varighet 6. kundens rett til aa si opp kredittavtalen, jf. finansavtaleloven S: 86 fo/rste ledd, og eventuelle avtalevilkaar om oppsigelse, samt eventuelt vilkaar i tilknytning til fastrentekreditt, jf. finansavtaleloven S: 89 d) opplysninger om kontantpris og kostnader, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav d, herunder: 1. varen eller tjenesteytelsen og dens kontantpris, saafremt det er tale om tilknyttet kredittavtale eller kreditt i form av henstand med betalingen for en spesifikk vare eller tjenesteytelse 2. alle gebyrer som kunden skal betale til kredittyteren, eventuelt med en spesifikasjon av enkeltelementene, jf. finansavtaleloven S: 81 3. rentesatsene og vekslingskursene som skal benyttes, eller, dersom det benyttes en referanserentesats eller referansevekslingskurs, beregningsmetoden for den faktiske renten og den relevante dato og indeks eller grunnlag for fastsetting av slik referanserentesats eller referansevekslingskurs 4. dersom dette er avtalt, den umiddelbare anvendelse av endringer i referanserentesatsen eller referansevekslingskursen og hvordan det opplyses om disse endringene, jf. finansavtaleloven S: 85 annet, jf. S: 42 femte ledd 5. kostnader knyttet til eventuelle vilkaar om gjeldsforsikring og eventuelle vilkaar om konto, betalingsinstrument og betalingstransaksjoner 6. andre kostnader i forbindelse med kredittavtalen e) opplysninger om effektiv rente og det totalbelo/pet som skal tilbakebetales, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav e, herunder: 1. effektiv rente 2. totalbelo/p som skal tilbakebetales 3. antall avdrag, herunder avdragenes sto/rrelse, antall og hyppighet Opplysningene etter nr. 1 til 3 skal ogsaa gis i form av et illustrert eksempel som angir alle de antakelser som er lagt til grunn for beregningen av prosentsatsen. f) opplysninger om kommunikasjonsform, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav f, herunder hvordan kontoinformasjon eller tilsvarende opplysninger vil bli gitt, jf. finansavtaleloven S: 84 fo/rste og annet ledd g) opplysninger om rettigheter og forpliktelser, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav g, herunder: 1. eventuelle vilkaar om pant, kausjon eller annen sikkerhetsstillelse, samt om sikkerheten kan befinne seg i en annen stat 2. retten til fo/rtidig tilbakebetaling og kredittyterens eventuelle rett til kompensasjon ved fo/rtidig tilbakebetaling, og hvordan denne kompensasjonen fastsettes i overensstemmelse med finansavtaleloven S: 89 3. rett til aa gjo/re innsigelser gjeldene mot annen kredittyter enn selger, jf. finansavtaleloven S: 90 4. kundens rett etter finansavtaleloven S: 86 fo/rste ledd til enhver tid aa si opp kredittavtalen med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist h) Opplysninger om risiko forbundet med kredittavtalen jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav h, herunder risiko forbundet med eventuelle vilkaar om at betalinger som kunden foretar, ikke umiddelbart fo/rer til tilsvarende amortisering av det samlede kredittbelo/p, men tjener til aa bygge opp kapital paa vilkaar som fastsatt i kredittavtalen eller tilknyttet avtale, og at en slik kredittavtale ikke garanterer tilbakebetaling av samlet utnyttet kredittbelo/p i henhold til kredittavtalen, med mindre slik garanti har blitt stilt i) opplysninger om konsekvenser av mislighold, jf. S: finansavtaleloven 78 fo/rste ledd bokstav i, herunder risiko forbundet med forsinket betaling, jf. finansavtaleloven S: 88 tredje ledd j) opplysninger om tvistelo/sning og klageadgang, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav j, herunder opplysninger nevnt i finansavtaleloven S: 15 fo/rste ledd. S: 23 Kredittformidleres opplysningsplikt (1) Ved kredittformidlingsvirksomhet skal en finansmegler eller en finansagent i god tid fo/r kreditt formidles gi kunden et dokument med opplysninger som nevnt i finansavtaleloven S: 77 fo/rste ledd og bestemmelsen her. Dokumentet skal inneholde minst fo/lgende: a) opplysninger om kredittyteren, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav a, herunder kredittyterens navn og geografiske adresse til en filial eller agent etablert her i landet dersom dette er relevant, og enhver annen adresse, herunder e-postadresse, som er relevant for aa kommunisere med kredittytere b) opplysninger om relevant tilsynsmyndighet, det offentlige register hvor kredittyterens tillatelse er registrert, og registreringsnummeret eller tilsvarende identifikasjonsopplysninger c) opplysninger om hvorvidt kredittformidleren opptrer som finansagent, og i saa fall identiteten til den eller de kredittytere som finansagenten representerer d) opplysninger om hvorvidt kredittformidleren yter raadgivningstjenester e) opplysninger om vederlag som skal betales av kunden for kredittformidlingen, eventuelt hvordan vederlaget vil bli beregnet hvis vederlaget ikke kan angis paa annet vis f) opplysninger om tvistelo/sning og klageadgang, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav j, herunder opplysninger nevnt i finansavtaleloven S: 15 fo/rste ledd. (2) Fo/r avtale om kreditt inngaas, skal finansmegleren skriftlig gi kunde opplysninger som bestemt i S: 19. (3) Finansmeglerforetaket skal paase at kredittyter overholder reglene i S: 22 og finansavtaleloven S: 82. II. Kredittvurderingsplikt og forklaringsplikt S: 24 Kredittvurdering og advarsel (1) Fo/r kredittavtale inngaas skal kredittyteren vurdere kundens kredittevne paa grunnlag av opplysninger om kundens inntekter, utgifter og andre relevante opplysninger. Til grunn for vurderingen skal det innhetens opplysninger i den grad som er no/dvendig for formaalet fra: a) kunden selv b) kredittyters egne relevante opplysninger om kunden c) kredittformidler eller utpekt representant, i den grad disse er i besittelse av slike opplysninger i forbindelse med kredittso/knaden d) andre relevante eksterne kilder. (2) Tilstrekkelig kredittevne kan ikke utelukkende begrunnes med at verdien av sikkerhet som stilles overstiger kredittbelo/pet, med mindre kredittavtalen er et boliglaan med formaal aa finansiere renovering eller oppfo/ring av fast eiendom til boligformaal. Fo/rste punktum gjelder tilsvarende for begrunnelse basert paa en anslag om en fremtidig verdi. (3) Med unntak av de tilfeller som reguleres av finansavtaleloven S: 80 tredje ledd, kan kredittyteren ikke endre eller si opp en kredittavtale til skade for en kunde med den begrunnelse at kredittvurderingen ikke er gjennomfo/rt korrekt. (4) Naar kredittyteren informerer kunden om resultatet av kredittvurderingen, skal vurderingen klassifiseres og presenteres paa fo/lgende maate: a) gro/nn kategori: risikoen for at kunden ikke overholder sine forpliktelser etter avtalen er vurdert som liten, samtidig som at kunden antas godt aa kunne haandtere en vesentlig o/kning av renten eller en vesentlig reduksjon av verdien paa avtalt sikkerhet som er stilt b) gul kategori: risikoen for at kunden ikke kan overholde sine forpliktelser etter avtalen er vurdert som liten eller akseptabel, samtidig som at kunden antas aa kunne haandtere en vesentlig o/kning av renten eller en vesentlig reduksjon av verdien paa avtalt sikkerhet som er stilt, eventuelt med moderate o/konomiske omdisponeringer c) ro/d kategori: risikoen for at kunden ikke kan overholde sine forpliktelser etter avtalen er vurdert som ikke akseptabel, eller kunden antas aa ikke kunne haandtere en vesentlig o/kning av renten eller en vesentlig reduksjon av verdien paa avtalt sikkerhet som er stilt, eventuelt ikke uten vesentlige o/konomiske omdisponeringer. (5) Som vesentlig o/kning av renten etter fjerde ledd regnes en rentesats som angitt i forskrift 14. desember 2016 nr. 1581 om krav til nye utlaan med pant i bolig S: 3 annet ledd. Som vesentlig reduksjon av verdien paa avtalt sikkerhet regnes en verdireduksjon maa minst ti prosent. (6) Kredittyteren skal uten ugrunnet opphold underrette kunden om at kredittso/knaden er blitt avslaatt paa grunnlag av en automatisert behandling av innsamlede opplysninger og hvorvidt avslaget er basert paa opplysninger innhentet ved databaseso/k. Kunden skal samtidig varsles om resultatet av databaseso/k som begrunner avslaget og gis naermere opplysninger om databasen. S: 25 Forklaringsplikt (1) Kredittyterens og kredittformidlerens plikt til aa gi kunden utfyllende og tilpassede forklaringer etter finansavtaleloven S: 79 skal maa omfatte: a) opplysninger om kredittavtalens viktigste egenskaper jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav c, jf. S: 19 bokstav c i forskriften her. b) opplysninger om konsekvenser av mislighold, jf. finansavtaleloven S: 78 fo/rste ledd bokstav g, jf. S: 19 bokstav i i forskriften her. c) naar tilleggsytelser inngaar i en produktpakke sammen med kredittavtalen, hvorvidt tilleggsytelsen kan avvikles uavhengig av kredittavtalen og de konsekvenser en avvikling kan faa for kunden. (2) De utfyllende forklaringene skal inneholde spo/rsmaal til kunden som er egnet til aa vise om forklaringen er oppfattet korrekt av kunden. III. Beregning av effektiv rente S: 26 Effektiv rente [I forskriften inntas her S: 5 fra gjeldende forskrift om kredittavtaler.] S: 27 Matematisk formel for beregning av effektiv rente [I forskriften inntas her S: 6 fra gjeldende forskrift om kredittavtaler.] S: 28 Forutsetninger ved beregning av effektiv rente som ikke er boliglaan [I forskriften inntas her S: 7 fra gjeldende forskrift om kredittavtaler.] S: 29 Forutsetninger ved beregning av effektiv rente ved for boliglaan Ved beregning av effektiv rente i samsvar med S: 25 for boliglaan skal fo/lgende forutsetninger legges til grunn: [Ordlyd som vedlegg I avsnitt II til direktiv 2014/17/EU om boliglaan.] S: 30 Forutsetninger ved beregning av effektiv rente som ikke er boliglaan [I forskriften inntas her S: 7 fra gjeldende forskrift om kredittavtaler.] IV. Avtale om fastrentekreditt S: 31 Om fo/rtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt [I forskriften inntas her S: 9 fra gjeldende forskrift om kredittavtaler.] V. Visse former for forbrukerleie S: 32 Hvilke avtaler reglene gjelder [I forskriften inntas her S: 10 fra gjeldende forskrift om kredittavtaler.] S: 33 Oppsigelsesrett [I forskriften inntas her S: 11 fra gjeldende forskrift om kredittavtaler.] S: 34 Opplysningsplikt [I forskriften inntas her S: 12 fra gjeldende forskrift om kredittavtaler.] VI. Minste kontantinnsats for kjo/p paa kreditt i forbrukerforhold S: 35 Hvilke avtaler reglene gjelder [I forskriften inntas her S: 14 fra gjeldende forskrift om kredittavtaler.] S: 36 Kontantinnsatsen [I forskriften inntas her S: 15 fra gjeldende forskrift om kredittavtaler.] Kapittel 5 Avsluttende bestemmelser S: 37 Avtalefrihet Forskriften viker for avtale, etablert praksis mellom partene eller annen sedvane som anses bindende mellom partene, men likevel ikke til skade for en forbruker eller en boliglaanskunde S: 38 Ikrafttredelse (1) Forskriften gjelder fra [...] (2) Forskriften S: 30 om fo/rtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt gjelder for avtaler inngaatt 11. juni 2010 eller senere. Vedlegg I til ny forskrift om finansavtaler og finansoppdrag: som vedlegg I til naavaerende forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. Vedlegg II til ny forskrift om finansavtaler og finansoppdrag: som vedlegg II til naavaerende forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. Vedlegg III til ny forskrift om finansavtaler og finansoppdrag: som vedlegg II til direktiv 2014/17/EU om boliglaan. I forskrift 5. april 2017 nr. 437 om markedsfo/ring av kreditt gjo/res fo/lgende endringer Ny S: 5 skal lyde (erstatter naavaerende S: 46 fo/rste og annet ledd i finansavtaleloven): S: 5 Opplysninger som skal inngaa markedsfo/ringen (1) Enhver form for markedsfo/ring av kredittavtaler skal inneholde opplysning om a) kredittkostnadene, herunder effektiv rente med angivelse av kredittbelo/p og kredittprofil b) samlet kredittbelo/p c) kredittavtalens lo/petid d) kontantprisen og sto/rrelsen paa en eventuell forskuddsbetaling, dersom det er tale om kreditt i form av henstand med betalingen for en spesifikk vare eller tjenesteytelse e) totalbelo/p og sto/rrelsen paa eventuelle avdragsbetalinger f) en eventuell forpliktelse for kredittkunden6 til aa inngaa avtale om en aksessorisk tjenesteytelse, dersom kostnadene ved den aksessoriske avtalen ikke kan (2) Standardopplysningene nevnt i fo/rste ledd skal gis paa en tydelig maate ved hjelp av et representativt eksempel. Naavaerende S:S: 5 og 6 blir nye S:S: 6 og 7. LOVSPEIL Lovspeilet gir en viss, men ikke utto/mmende, veiledning om relevante bestemmelser i lov- eller forskriftsforslaget sammenlignet med gjeldende finansavtalelov. De angitte bestemmelsene maa konsulteres for aa fastslaa hvorvidt bestemmelsen i gjeldende rett er foreslaatt viderefo/rt eller endret. +------------------------------------------------------------------------+ | Gjeldende rett | Merknad/relevante bestemmelser i lov- | | | og forskriftsforslaget | |--------------------------------+---------------------------------------| |--------------------------------+---------------------------------------| | Kapittel 1. Alminnelige regler | | |--------------------------------+---------------------------------------| | § 1 Virkeomraade | § 1 | |--------------------------------+---------------------------------------| | § 2 Ufravikelighet | § 2 | |--------------------------------+---------------------------------------| | § 3 Rettsvalg | § 3 | |--------------------------------+---------------------------------------| | § 4 Behandling av tvister i | § 16 | | klageorgan | | |--------------------------------+---------------------------------------| | § 5 (Opphevet ved lov 17 juni | | | 2016 nr. 29.) | | |--------------------------------+---------------------------------------| | § 6 Sletting av pantheftelser | § 28, § 88 fjerde ledd | | m.v. | | |--------------------------------+---------------------------------------| | § 7 Brudd på andre avtaler | § 10 | |--------------------------------+---------------------------------------| | § 8 Bruk av elektronisk | | | kommunikasjon og | § 5 | | elektroniske medier | | |--------------------------------+---------------------------------------| | Kapittel 2. Innskudd og | | | betalingstjenester | | |--------------------------------+---------------------------------------| | I. Innledende bestemmelser | | |--------------------------------+---------------------------------------| | | § 9, § 22, § 30 | | § 9 Virkeomraade | | | | forskrift § 10 | |--------------------------------+---------------------------------------| | § 10 Saerlige innskuddsformer | § 30 | |--------------------------------+---------------------------------------| | | § 32 annet ledd | | § 11 Betalingstjenester | forskrift § 5 | |--------------------------------+---------------------------------------| | § 12 Definisjoner | forskrift § 1 | +------------------------------------------------------------------------+ +------------------------------------------------------------------------+ | § 13 Alminnelige vilkaar | § 4, § 32 annet ledd | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 14 Avvisning av kunder | § 33 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 14 a Forbud mot gebyr for oppfyllelse av | § 36 | | opplysningsplikt mv. | | |-----------------------------------------------+------------------------| | II. Avtalen | | |-----------------------------------------------+------------------------| | | § 4, § 35, § 36, § | | § 15 Opplysningsplikt mv. | 52, § 53 | | | | | | forskrift § 8 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 16 Rammeavtalen | § 16, § 38 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 17 Ihendehaverklausul | § 31 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 18 Endring av rammeavtalen | § 42 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 19 Vederlag ved avvikling | § 37 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 20 Kundens oppsigelse og heving | § 43 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 21 Institusjonens oppsigelse og heving | § 45 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 22 Konto som ikke brukes | § 46 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 23 Enkeltstaaende betalingstransaksjoner | § 1, § 36, § 37, § | | | 41 annet ledd | |-----------------------------------------------+------------------------| | III. Bruk av konto, betalingstransaksjoner | | | mv. | | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 24 Disponering av konto. Samtykke til | § 47, § 57 | | betalingstransaksjoner | | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 24 a Belastningsgrenser for | § 63 | | betalingsinstrument. Sperring | | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 25 Kontohaver under vergemaal | § 8, § 69 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 26 Avtale om belastningsfullmakt | § 47 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 26 a Mottak av betalingsordre | § 48, § 64 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 26 b Avvisning av betalingsordre | § 50 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 26 c Overfo/ringstid | § 48, § 51 | |-----------------------------------------------+------------------------| | § 27 Renteberegning ved godskriving og | § 52 | | belastning av konto (valutering) mv. | | +------------------------------------------------------------------------+ +------------------------------------------------------------------------+ | § 28 Tilbakekall | § 49 | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 29 Tilbakeholdsrett og motregning | § 55 | |-------------------------------------------------+----------------------| | IV. Fo/ring av konto mv. | | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 30 Informasjon om konto og | § 40, § 56 | | betalingstransaksjoner | | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 31 Feilaktig godskriving av konto | § 56 | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 32 Feilaktig belastning av konto | § 65 | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 33 Melding om feil | § 58 | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 33 a Tilbakebetaling der eksakt belo/p ikke | § 59, § 60 | | ble godkjent | | |-------------------------------------------------+----------------------| | V. Andres misbruk av konto og | | | betalingsinstrument | | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 34 Plikter ved bruk av betalingsinstrument | § 34 | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 35 Misbruk av konto og betalingsinstrument | § 7, § 64 | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 36 Lemping av kundens ansvar | § 67 | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 37 Reklamasjon. Tilbakefo/ring | § 65,§ 68 | |-------------------------------------------------+----------------------| | VI. Forholdet mellom betaler og mottaker ved | | | betalingsoverfo/ringer | | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 38 Oppgjo/rsmaate | § 23 | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 39 Tid og sted for betaling | § 24 | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 39 a Veksling | § 25 | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 39 b Gebyr for bruk av et bestemt | § 26 | | betalingsinstrument | | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 39 c Fordeling av gebyrer | § 27 | |-------------------------------------------------+----------------------| | VII. Forsinkelse av betalingsoverfo/ringer | | |-------------------------------------------------+----------------------| | § 40 Ansvar for betalingstransaksjoner som | § 60, § 61, § 62, | | ikke gjennomfo/res korrekt | § 65, § 68 | +------------------------------------------------------------------------+ +------------------------------------------------------------------------+ | § 41 Annet tap | | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 42 Omstendigheter utenfor kontroll. | | | | § 70 | | Regress | | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 43 Feil unik identifikasjonskode mv. | § 66 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 43 a Erstatningsansvar for manglende | § 4 | | sikkerhet i nettbaserte betalingstjenester | | |----------------------------------------------+-------------------------| | Kapittel 3. Kredittavtaler mv. | | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 44 Virkeomraade | § 73, § 106 tredje | | | ledd | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 44 a Definisjoner | forskriften § 1 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 45 Overdragelse | § 91 | |----------------------------------------------+-------------------------| | | § 6 | | § 46 Opplysningsplikt ved markedsfo/ring av | | | | forskrift om | | kredittavtale | markedsfo/ring av | | | kreditt § 5 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 46 a Opplysningsplikt forut for | § 78 | | inngaaelse av | | | | forskriften § 19 til | | kredittavtale | § 21 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 46 b Kredittgiverens plikt til aa vurdere | § 80 | | forbrukerens kredittverdighet | | | | forskriften § 24 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 46 c Kredittgiverens og | § 79 | | kredittformidlerens plikt til aa gi | | | forbrukeren fyllestgjo/rende forklaringer | forskriften § 25 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 47 Fraraadingsplikt | § 80 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 48 Kredittavtalens form og innhold | § 82 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 48 a Opplysningsplikt under | | | | § 40, § 84 | | kredittforholdet | | |----------------------------------------------+-------------------------| | | § 40 annet ledd, § 58 | | § 48 b Overtrekk | tredje ledd, § 82, § | | | 84 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 49 Endring av kredittvilkaarene | § 4, § 85 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 50 Varsel om endring av kredittvilkaarene | § 85 | +------------------------------------------------------------------------+ +------------------------------------------------------------------------+ | § 51 Renter ved forsinket betaling | § 88 | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 51 a Oppsigelse og sperring av tidsubegrenset | § 76, § 86, § 87 | | kredittavtale | | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 51 b Angrerett ved kredittavtaler | § 81, § 83 | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 52 Fo/rtidig forfall | § 87 | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 53 Fo/rtidig tilbakebetaling | § 81 annet ledd, | | | § 88 | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 54 Fo/rtidig tilbakebetaling av | | | | § 88, § 89 | | fastrentekreditt | | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 54 a Avregning av gjeldsposter | § 88 | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 54 b Forbrukerens innsigelser og krav mot | § 90 | | annen kredittgiver enn selgeren | | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 55 Om kreditorskifte og om forbud mot | | | | § 90, § 91 | | bruk av visse dokumenter | | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 56 Kontoinformasjon | § 40, § 84 | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 56 a Tilsyn | § 17 | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 56 b Forskrifter om minste kontantinnsats | § 75 | |--------------------------------------------------+---------------------| | Kapittel 4. Kausjon | | |--------------------------------------------------+---------------------| | I. Innledende bestemmelser | | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 57 Virkeomraade | § 92 | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 58 Overdragelse | § 93 | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 59 Opplysningsplikt fo/r inngaaelse av | § 94 | | kausjonsavtale m.v. | | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 60 Plikt til aa fraraa | § 96 | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 61 Kausjonsavtalen | § 97 | |--------------------------------------------------+---------------------| | II. Kausjonsforholdet | | |--------------------------------------------------+---------------------| | § 62 Varslingsplikt ved manglende | | | | § 98 | | sikkerhetsstillelse m.v. | | +------------------------------------------------------------------------+ +------------------------------------------------------------------------+ | § 63 Varslingsplikt ved mislighold, | § 99 | | betalingsutsettelse m.v. | | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 64 Opplysningsplikt etter kausjonistens | § 100 | | forespo/rsel | | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 65 Endring av kausjonskravet og | § 101 | | innsigelser om hovedforholdet | | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 66 Frigivelse av sikkerhet m.v. | § 102 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 67 Reduksjon og bortfall av | § 103 | | kausjonsansvar | | |----------------------------------------------+-------------------------| | III. Kausjonistens ansvar | | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 68 Gjeldsforsikring | § 104 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 69 Frigjo/ringstid | § 105 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 70 Virkningen av at kausjonisten innfrir | | | | § 106 | | m.v. | | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 71 Kausjonens forfall m.v. | § 107 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 72 Renter ved forsinket betaling | § 108 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 73 Inndrivingskostnader m.v. | § 109 | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 74 Kausjonistens krav mot kredittkunden | § 110 | |----------------------------------------------+-------------------------| | Kapittel 5. Finansmegleroppdrag m.v.1 | | |----------------------------------------------+-------------------------| | I. Alminnelige regler | | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 75 Virkeomraade | § 1 tredje ledd, § 18 | | | femte ledd | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 76 God meglerskikk. Omsorgsplikt | § 18, § 21 jf. § 4 | |----------------------------------------------+-------------------------| | | § 18 femte ledd jf. | | § 77 Uavhengighet | forskriften § | | | | | | 2 | |----------------------------------------------+-------------------------| | | § 18 annet ledd, | | | (gjeldende § 78 | | | | | § 78 Meglerforetakets vederlagskrav | annet ledd er ikke | | | foreslaatt | | | | | | viderefo/rt) | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 79 Klientkonto | § 18 tredje ledd | |----------------------------------------------+-------------------------| | § 80 Meglerforetakets ansvar | § 11 flg. | +------------------------------------------------------------------------+ +------------------------------------------------------------------------+ | II. Megling av kreditt | | |------------------------------------------+-----------------------------| | | § 18 annet ledd, § 19 | | § 81 Opplysningsplikt om | tredje ledd, § 20 annet | | kredittforholdet | ledd | | | | | | forskriften § 2 | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 82 Avtalen | forskriften § 2 | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 83 Saerregler naar kredittkunden | § 77 | | eller | | |------------------------------------------+-----------------------------| | kredittgiveren er finansinstitusjon | forskriften § 2 | | eller lignende institusjon | | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 84 Garanti m.v. knyttet til | forskriften § 2 | | kredittforholdet | | |------------------------------------------+-----------------------------| | Kapittel 6. Agent- og | | | raadgivningsoppdrag | | |------------------------------------------+-----------------------------| | I. Alminnelige regler | | |------------------------------------------+-----------------------------| | | § 1 tredje ledd, § 19 | | | tredje ledd og § 20 annet | | § 85 Virkeomraade | ledd jf. § 18 | | | | | | femte ledd | |------------------------------------------+-----------------------------| | II. Finansagenter | | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 86 Opplysningsplikt | § 19 tredje ledd | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 87 Institusjonens plikter | § 19 annet ledd | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 88 Agentens vederlagskrav | § 19 fo/rste ledd | |------------------------------------------+-----------------------------| | III. Finansraadgivere | | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 89 Raadgiverens oppdrag | § 4 fo/rste ledd jf. § 21 | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 89 a Opplysningsplikt | § 20 annet ledd | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 90 Raadgiverens vederlagskrav | § 20 annet ledd, § 77 | |------------------------------------------+-----------------------------| | Kapittel 7. Straff | | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 91 Straff | § 112 | |------------------------------------------+-----------------------------| | Kapittel 8. Ikrafttredelse. | | | Overgangsbestemmelser. Endringer i andre | | | | | | lover | | |------------------------------------------+-----------------------------| | § 92 Ikrafttredelse | | +------------------------------------------------------------------------+ +------------------------------------------------------------------------+ | § 93 Overgangsbestemmelser || |-----------------------------------------------------------------------+| | § 94 Endringer i andre lover || +------------------------------------------------------------------------+ 230 1 Jf. § 12 bokstav c og EU-domstolens avgjo/relse 9. april 2014 i sak C-616/11. 2 Se Hagstro/m, Viggo, Bankenes ansvar for finansiell raadgiving, saerlig ved formidling av spareprodukter til forbrukere i Festskrift til Mads Henry Andenaes' 70-aarsdag Selskap, kontrakt, konkurs og rettskilde (Gyldendal 2013). 3 Jf. sak C-449/13 18. desember 2014 CA Consumer Finance SA mot Ingrid Bakkaus, Charline Bonato, fo/dt Savary, Florian Bonato, se avsnitt 2-28. 4 https://www.regieringen.no/contentassets/d0177db12a68461bbc7ed053485d2534/psd2.pdf 5 SOU Tillgaang till betalkonto med grundlaggande funktioner - Delrapport 2 (Fi 2015:02) side 28. 6 Forslag til lov om betalingskonti § 9 stk. 3 1) 7 Bankklagemendas uttalelse i sak 2010/173 antyder at institusjonene etter gjeldende rett kan ha rett til aa avvise kunder som <>. 8 SOU Tillgaang till betalkonto med grundlaggande funktioner - Delrapport 2 (Fi 2015:02) side 39-40 og dansk lovforslag sendt paa ho/ring 21. oktober 2015 side 5. 9 En <<§ 20-konto>> har faerre funksjoner enn de som er nevnt i betalingskontodirektivets artikkel 17. Se naermere om dette i Finanstilsynets Rapport om adgang til innlaanskonti paa fair og rimelige vilkaar 2014. 10 Se forslag til lov om betalinger fremsatt 11. januar 2017 § 127 stk. 5. 11 Se SOU 2016:53 side 208 og Udkast 11. januar 2017 Forslag til Lov om betalinger side 317. 12 Se Consultation Paper 12. august 2016 On the draft Regulatory Technical Standards specifying the requirements on strong customer authentication and common and secure communication under PSD2 (EBA-CP-2016-11) side 9. 13 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---regler-om-merkedsforing-av- kreditt/id2539473/