*** Det opprinelige lovvedtaket til lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd, hentet fra Besl. O. nr. 38 (1965—66). (Se mer informasjon helt i slutten av denne filen.) * Folketrygdloven 1966 [LOV-1966-06-17-12] slik den lød ved opphevelsen i 1997: https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1966-06-17-12/* * Kapitteloversikt: (Kapitlene 2, 3, 4 og 11 sto tomme, de ble lagt til ved lov 19. juni 1970 nr. 67 [«inkorporeringsloven»] jf. Besl. O. nr. 107 (1969–70).) Kap. 1. Formål og omfang. Kap. 5. Ytelser under attføring. Kap. 6. Grunnbeløp. Pensjonsgivende inntekt. Pensjonspoeng. Kap. 7. Alderspensjon. Kap. 8. Uførepensjon m. v. Kap. 9. Engangsstønad ved dødsfall. Kap. 10. Ytelser til etterlatte. Kap. 12. Ytelser til ugifte mødre. Kap. 13. Administrasjon. Kap. 14. Behandling av krav om ytelser. Kap. 15. Utbetaling m.v. Kap. 16. Finansiering. Kap. 17. Fastsettelse av pensjonsgivende inntekt og pensjonspoeng. Utligning av avgift m.v. Kap. 18. Forskjellige bestemmelser. Kap. 19. Ikrafttreden og overgangsbestemmelser. *** Besl. O. nr. 38 — 1965—66 Besl. O. nr. 38. (Jfr. innst. O. VIII med tillegg.) År 1966 den 10. juni holdtes Odelsting, hvor da ble gjort slikt vedtak til lov om folketrygd. Kap. 1. Formål og omfang. § 1-1. Folketrygdens formål er å gi stønad ved alderdom, uførhet, dødsfall og tap av forsørger. § 1-2. Enhver som er bosatt i riket er trygdet etter denne lov. Det samme gjelder den som ikke er bosatt i riket hvis han a. arbeider i annens tjeneste her i riket for lønn eller annen godtgjørelse som nevnt i § 6-4, b. er norsk statsborger og er ansatt på norsk skip, herunder medregnet den tid han oppebærer i hyre i medfør av lov eller avtale, c. er norsk statsborger og er statens lønte tjenestemann i utlandet eller er lønnet arbeidstaker hos slik tjenestemann. Kongen gir regler om i hvilken utstrekning person som nevnt i annet ledd er trygdet etter tjenestens opphør. Kongen gir regler om i hvilken utstrekning den som oppholder seg på Svalbard, Jan Mayen eller i norske biland skal anses som trygdet etter denne lov. § 1-3. Unntatt fra trygden er utenlandsk statsborger som er lønnet arbeidstaker hos fremmed stat eller mellomfolkelig organisasjon eller som er lønnet arbeidstaker hos slik person. Heller ikke vedkommendes ektefelle og barn er trygdet. Den som er trygdet i henhold til utenlandsk lov, kan unntas fra trygden etter regler som gis av departementet. § 1-4. Den som oppholder seg i riket, men som ikke er trygdet etter bestemmelsene i § 1-2, jfr. § 1-3, kan bli trygdet etter nærmere regler om vilkår og rettigheter som fastsettes av departementet. Det samme gjelder norsk statsborger som ikke er bosatt i riket og som ikke er trygdet etter § 1-2. § 1-5. De trygdede har de rettigheter og plikter som er fastsatt i lovens enkelte kapitler. Dersom en trygdet har ektefelle eller barn under 18 år som ikke selv er trygdet, ytes stønad til disse i den utstrekning det følger av lovens bestemmelser. Kap. 2. (Reservert for seinere innføyelse av bestemmelser om medisinsk stønad m. v.) Kap. 3. (Reservert for seinere innføyelse av bestemmelser om sykepenger m. v.) Kap. 4. (Reservert for seinere innføyelse av bestemmelser om stønad under arbeidsløshet.) Kap. 5. Ytelser under attføring. § 5-1. Rett til stønad etter bestemmelsene i dette kapittel har trygdet som a. oppholder seg i riket, og b. har vært trygdet i minst tre år umiddelbart før krav om stønad settes fram, eller som har vært trygdet i minst ett år umiddelbart før kravet settes fram og herunder har vært fysisk og psykisk i stand til å utøve et normalt erverv i minst ett år. Vilkårene i første ledd kan fravikes etter regler som fastsettes av Kongen. § 5-2. Til den som på grunn av sykdom, skade eller lyte har varig nedsatt ervervsevne eller vesentlig innskrenkede muligheter ved valg av yrke eller arbeidsplass, ytes attføringshjelp hvis slik hjelp anses hensiktsmessig for at han skal være i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid. § 5-3. Attføringshjelp kan ytes i den utstrekning det anses nødvendig og hensiktsmessig i form av a. opphold, undersøkelse, trening og behandling i sosialmedisinsk avdeling ved sykehus eller godkjent attføringsinstitusjon, b. tilskott til opplæring, trening og arbeidstilvenning ved skole, kurs, bedrift e.l., c. tilskott til dekning av nødvendige utgifter under attføring som nevnt under bokstav a og b, d. tilskott eller lån til reise, flytting, til å komme i gang med et erverv eller til annet formål som har avgjørende betydning for den trygdedes ervervsmuligheter. Departementet fastsetter nærmere regler og takster for ytelsene. § 5-4. 1. Til den som er trygdet med rett til sykepenger ytes attføringspenger a. under fortsatt arbeidsuførhet etter det tidspunkt sykepenger har løpt i 52 uker, dog bare for den tid han får behandling med utsikt til bedring av ervervsevnen, og b. i den tid han gjennomgår attføring som nevnt i § 5-3. Den som samtidig fyller vilkårene for attføringspenger og for sykepenger, har rett til den høyeste av ytelsene. For medlem som nevnt i syketrygdlovens § 42 nr. 1 gjelder bestemmelsene i første ledd tilsvarende fra det tidspunkt lønnen opphører. 2. Til den som er 18 år eller eldre og som er trygdet uten rett til sykepenger, ytes attføringspenger a. fra det tidspunkt han har vært arbeidsufør på grunn av sykdom uavbrutt i 52 uker, dog bare for den tid han fortsatt er arbeidsufør og får behandling med utsikt til bedring av ervervsevnen, og b. i den tid han gjennomgår attføring som nevnt i § 5-3. Den som er yngre enn 18 år og som er trygdet uten rett til sykepenger, kan tilstås attføringspenger i den tid han gjennomgår attføring som nevnt i § 5-3. 3. Den som ikke fyller vilkårene for rett til attføringspenger etter nr. 1 eller 2, men som på grunn av sykdom, skade eller lyte har varig nedsatt ervervsevne eller vesentlig innskrenkede muligheter ved valg av yrke eller arbeidsplass, kan ytes attføringspenger i ventetid før attføring kan iverksettes, før høvelig arbeid kan skaffes eller før uførepensjon kan tilstås. 4. Blir en trygdet som har hevet attføringspenger på ny arbeidsufør på grunn av samme sykdom innen ett år, tar attføringspengene til å løpe igjen. Bestemmelsene i nr. 1, annet ledd, får tilsvarende anvendelse. Hvor rimelighet tilsier det, kan Rikstrygdeverket bestemme at attføringspengene skal ta til å løpe igjen selv om ny arbeidsuførhet inntrer seinere enn nevnt. § 5-5. Attføringspengene skal svare til uførepensjon med tillegg for ektefelle og barn etter reglene i kapittel 8. Departementet gir nærmere regler om ytelse av attføringspenger. § 5-6. Attføringspenger faller bort a. hvis den trygdede får rett til uførepensjon eller alderspensjon, b. i den utstrekning den trygdede får pensjon eller overgangsstønad etter kapittel 10 eller 12, c. i den utstrekning den trygdede får kontantstønad for samme skade (sykdom) etter lovene om yrkesskadetrygd eller krigspensjonering. Kap. 6. Grunnbeløp. Pensjonsgivende inntekt. Pensjonspoeng. § 6-1. Pensjonsytelser etter denne lov fastsettes i forhold til et grunnbeløp og til den trygdedes pensjonsgivende inntekt. § 6-2. Grunnbeløpet skal ved lovens ikrafttreden utgjøre 5 400 kroner og reguleres ved endring i det alminnelige inntektsnivå. Stortinget fastsetter nærmere bestemmelser om regulering av grunnbeløpet. § 6-3. Pensjonsgivende inntekt fastsettes for hvert kalenderår fra og med det år den trygdede fyller 17 til og med det år han fyller 69 år. § 6-4. Som pensjonsgivende inntekt regnes: 1. Lønn og annen godtgjørelse for arbeid i offentlig eller privat tjeneste, herunder honorar, tantieme, provisjon, serveringspenger, drikkepenger og lignende ytelser. I lønnen regnes også med verdien av fritt hus og andre naturalytelser etter satser som fastsettes av fylkesskattestyret. 2. Annen ervervsinntekt som omfatter: a. Godtgjørelse i penger eller naturalier for arbeid utenfor tjenesteforhold. b. Enhver inntekt av selvstendig næringsvirksomhet som tilfaller ansvarlig innehaver av enmannsforetak eller ansvarlig medlem av selskap med personlig solidarisk ansvar eller kommandittselskap eller stille selskap, forutsatt at innehaveren eller medlemmet personlig deltar i driften. Den pensjonsgivende inntekt etter bestemmelsen her fastsettes til nettoinntekten etter skattelovens regler uten fradrag av gjeldsrenter, men redusert med et fast fradrag på 10 pst. Har ektefeller begge pensjonsgivende inntekt, skal denne inntekt fastsettes særskilt for hver av dem, likevel slik at regiene i skattelovene for landet § 16 femte ledd og for byene § 11 femte ledd gjelder tilsvarende. Inntekter oppebåret av barn som anses som forsørget etter reglene i de alminnelige skattelover, anses ikke som pensjonsgivende inntekt. Når inntekt som nevnt i første ledd nr. 2 bokstav b lignes på forsørgerens hånd i medhold av skattelovene for landet § 16 åttende ledd og for byene § 11 åttende ledd, anses likevel denne inntekt som pensjonsgivende for forsørgeren. Naturalytelser medregnes i den pensjonsgivende inntekt etter den verdi som legges til grunn ved utligningen av inntektsskatt. Den pensjonsgivende inntekt begrenses til åtte ganger grunnbeløpet. For ektefeller som begge har pensjonsgivende inntekt, gjelder dette maksimumsbeløp særskilt for hver av dem. Lønnsinntekt og deretter inntekt i næring hvor det svares produktavgift anses å utgjøre den nederste del av inntekten. Kongen kan gi nærmere regler om hva som skal regnes som pensjonsgivende inntekt i sin alminnelighet og for spesielle grupper av trygdede, om hvilke utgifter som skal komme til fradrag ved beregningen av denne inntekt, avrundingsregler m. v. § 6-5. Den pensjonsgivende inntekt for kalenderåret omregnes til pensjonspoeng som godskrives den trygdede. Årets poengtall beregnes slik: a. Fra den pensjonsgivende inntekt trekkes grunnbeløpet. For den som oppebærer uførepensjon fratrekkes dog bare så stor del av grunnbeløpet som tilsvarer den del av den trygdedes ervervsevne som ved pensjonsfastsettelsen er ansett for å være i behold. b. Den gjenværende inntekt divideres deretter med grunnbeløpet. Er grunnbeløpets størrelse blitt endret i løpet av kalenderåret, nyttes ved omregningen det gjennomsnittlige grunnbeløp for året, avrundet til nærmeste krone. Poengtallet fastsettes med to desimaler. § 6-6. Den som oppebærer full uførepensjon med tilleggspensjon fastsatt etter regiene i § 8-4 nr. 3 annet ledd, skal — hvis vedkommende er ansett for å være helt ervervsufør — hvert år fra og med det år ervervsevnen ble nedsatt, godskrives de pensjonspoeng som ved beregningen av uførepensjonen ble forutsatt godskrevet ham for vedkommende år. Er vedkommende ansett for å være delvis ervervsufør, godskrives en forholdsmessig del av de nevnte poeng. Pensjonspoeng for egen pensjonsgivende inntekt, jfr. § 6-5, annet ledd, kommer i tillegg til pensjonspoeng etter nærværende paragrafs første ledd, dog slik at det samlede poengtall for året ikke må overstige 7. Kap. 7. Alderspensjon. § 7-1. Rett til alderspensjon inntrer ved fylte 70 år. Alderspensjonen består av grunnpensjon og tilleggspensjon. § 7-2. 1. Rett til grunnpensjon har den som har vært trygdet sammenlagt i minst tre år etter fylte 16 år og før fylte 70 år. Kalenderår hvori vedkommende er blitt godskrevet pensjonspoeng, regnes i denne forbindelse som et helt år. 2. Full grunnpensjon utgjør a. grunnbeløpet, jfr. § 6-2, dersom pensjonisten er ugift eller har ektefelle som ikke oppebærer alderspensjon eller uførepensjon, b. 75 prosent av grunnbeløpet, dersom pensjonisten har ektefelle som oppebærer alderspensjon eller full uførepensjon. Oppebærer pensjonistens ektefelle uførepensjon som er nedsatt etter reglene i § 8-5, skal grunnpensjonen være lik grunnbeløpet med fradrag av et beløp som skal utgjøre 25 prosent av grunnbeløpet multiplisert med det ‘prosenttall hvormed ektefellens fulle uførepensjon er redusert. 3. Full grunnpensjon ytes til den som har vært trygdet i minst 40 år. Har vedkommende vært trygdet i mindre enn 40 år, utgjør grunnpensjonen en forholdsmessig del av full grunnpensjon. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 1 legges for person som nevnt i nr. 2 bokstav b ektefellens trygdetid til grunn hvis den er lengst. Denne trygdetid beholdes etter ektefellens død, med mindre vedkommende inngår nytt ekteskap. § 7-3. 1. Rett til tilleggspensjon har den som er blitt godskrevet pensjonspoeng for minst tre år. 2. Til den som er blitt godskrevet pensjonspoeng for minst 40 år, ytes tilleggspensjon med 45 pst. av det beløp som framkommer ved at grunnbeløpet multipliseres med sluttpoengtallet, jfr. tredje ledd. Til den som er blitt godskrevet pensjonspoeng for færre enn 40 år, ytes forholdsmessig redusert tilleggspensjon. Sluttpoengtallet er gjennomsnittet av de 20 høyeste poengtall som er godskrevet den trygdede. Er vedkommende godskrevet pensjonspoeng for færre enn 20 år, er sluttpoengtallet gjennomsnittet av samtlige poengtall som er godskrevet vedkommende. 3. Hvis to ektefeller begge har rett til alderspensjon, skal hver ektefelles tilleggspensjon beregnes etter bestemmelsene i nr. 2, dog slik at poengtallene for de enkelte år økes med 1 for den av ektefellene som er godskrevet pensjonspoeng for færrest antall år. Det regnes likevel ikke med høyere poengtall enn 7 for noe enkelt år. Er begge ektefeller blitt godskrevet pensjonspoeng for samme antall år, økes hver av ektefellenes poengtall med 0,5. Bestemmelsene i foregående ledd gjelder tilsvarende hvis den ene ektefelle har rett til alderspensjon og den annen ektefelle har rett til uførepensjon. § 7-4. 1. En alderspensjonist får, hvis ektefellen dør og vilkårene i § 10-5 nr. 1 er oppfylt, rett til en tilleggspensjon som utgjør 55 pst. av summen av egen tilleggspensjon og avdødes tilleggspensjon som nevnt i § 10-5 nr. 2 første ledd. For beregning av tillegspensjonene gjelder reglene i § 7-3 nr. 3 første ledd. Gjenlevendes tilleggspensjon skal ikke være mindre enn egen tilleggspensjon etter § 7-3 nr. 2. Bestemmelsene i foregående ledd gjelder tilsvarende for fraskilt ektefelle som er alderspensjonist når den annen ektefelle dør, såfremt vedkommende fyller vilkårene for å få pensjon etter § 10-6, dog slik at det fastsettes etter bestemmelsene i § 10-6 annet ledd hvor stor del av den avdødes tilleggspensjon som skal tilstås. 2. For den som ved fylte 70 år fyller vilkårene for å få pensjon etter kapittel 10, får bestemmelsene i nr. 1 og § 7-2 nr. 3 tilsvarende anvendelse ved overgang til alderspensjon. Det samme gjelder for den som har rett til uførepensjon beregnet etter bestemmelsene i § 8-6. Fraskilt ektefelle får dog ikke større del av den tidligere ektefelles tilleggspensjon enn fastsatt i medhold av § 10-6 annet ledd. 3. Hvis pensjonisten inngår nytt ekteskap, skal pensjonen omregnes etter bestemmelsene i §§ 7-2 og 7-3. § 7-5. For den som er norsk statsborger skal tilleggspensjonen økes ved at tallet 40 i § 7-3 nr. 2 erstattes med: a. tallet 20 hvis vedkommende er født i et av årene 1899—1917, og b. tallet 20 tillagt 1 for hvert år vedkommende er født seinere enn 1917, hvis vedkommende er født i et av årene 1918—1936. Bestemmelsene i første ledd gjelder bare for den tilleggspensjon som framkommer når det ved beregning av sluttpoengtallet ikke regnes med høyere poengtall enn 4 for det enkelte år. Tilleggspensjon for poengtall som for det enkelte år overstiger 4, beregnes særskilt etter bestemmelsene i § 7-3, nr. 2. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder også for utenlandsk flyktning så lenge vedkommende er bosatt i riket, og kan i den utstrekning departementet bestemmer også gjøres gjeldende for andre trygdede som er bosatt i riket. § 7-6. Hvis to alderspensjonister som er gift med hverandre, lever atskilt, fastsettes hver ektefelles grunnpensjon og tilleggspensjon som for enslig pensjonist bestemt. § 7-7. Til alderspensjonist som forsørger ektefelle som ikke oppebærer pensjon etter denne lov, ytes ektefelletillegg som utgjør 50 pst. av den grunnpensjon pensjonisten oppebærer. § 7-8. Til alderspensjonist som forsørger barn under 18 år ytes barnetillegg som for hvert barn utgjør 25 pst. av grunnbeløpet. Tillegg for fosterbarn, jfr. lov om barnevern av 17. juli 1953 § 29, ytes dersom pensjonisten har forsørget barnet i de siste to år før krav om tillegg settes fram. Hvis særlige forhold gjør det rimelig, kan Rikstrygdeverket fravike dette vilkår. Oppebærer begge ektefeller pensjon, ytes barnetillegg bare til en av dem. Det ytes ikke tillegg for barn som har rett til pensjon etter bestemmelsene i kapittel 10. Kap. 8. Uførepensjon m. v. § 8-1. Rett til stønad etter dette kapittel har trygdet som a. oppholder seg i riket, og b. har vært trygdet i minst tre år umiddelbart før krav om stønad settes fram, eller som har vært trygdet i minst ett år umiddelbart før kravet settes fram og herunder har vært fysisk og psykisk i stand til å utøve et normalt erverv i minst ett år. Vilkårene i første ledd kan fravikes etter regler som fastsettes av Kongen. § 8-2. Den som etter å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling fortsatt har varig sykdom, skade eller lyte, har rett til a. grunnstønad, hvis sykdommen, skaden eller lyten medfører ekstrautgifter av betydning. Årlig grunnstønad utgjør 12 pst. av grunnbeløpet. Når særlige grunner gjør det rimelig, kan grunnstønaden i det enkelte tilfelle økes til 18 pst. eller 24 pst. av grunnbeløpet. b. hjelpestønad, hvis vedkommende på grunn av sykdommen, skaden eller lyten må ha særskilt tilsyn og pleie eller hjelp i huset. Årlig hjelpestønad utgjør 20 pst. av grunnbeløpet. De foran nevnte ytelser kan gis samtidig eller hver for seg og kan komme i tillegg til uførepensjon og til attføringspenger. Departementet gir nærmere regler om ytelser etter denne paragraf. § 8-3. Den som er 18 år eller eldre, har rett til uførepensjon dersom hans ervervsevne etter gjennomgått behandling, arbeidstrening, opplæring eller annen form for attføring som anses hensiktsmessig, fortsatt er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte. Ved bedømmelse av i hvilken grad ervervsevnen skal anses nedsatt, tas hensyn til den trygdedes reelle muligheter for ervervsinntekt eller innsats i et arbeid som høver for ham, sammenlignet med tilsvarende muligheter før han ble ufør. § 8-4. 1. Uførepensjonen består av grunnpensjon og tilleggspensjon. 2. Full grunnpensjon skal svare til grunnpensjon fastsatt etter bestemmelsene i § 7-2, dog slik at tiden fram til fylte 70 år medregnes ved fastsettelse av trygdetidens lengde. Hvis to ektefeller begge har rett til uførepensjon som skal settes ned etter bestemmelsene i § 8-5, fastsettes hver ektefelles fulle grunnpensjon etter bestemmelsene i § 7-2 nr. 2 bokstav b, annet punktum. 3. Full tilleggspensjon skal svare til tilleggspensjon fastsatt etter bestemmelsene i § 7-3. Hvis den trygdede på det tidspunkt da hans ervervsevne ble nedsatt a. hadde en ervervsinntekt som tilsvarer en årlig pensjonsgivende inntekt minst så stor som grunnbeløpet, eller b. var godskrevet pensjonspoeng for det nærmest foregående kalenderår, eller c. var godskrevet pensjonspoeng for minst tre av de nærmest foregående fire kalenderår, skal det ved pensjonsberegningen, foruten de faktisk godskrevne pensjonspoeng, regnes med framtidige pensjonspoeng av størrelse som nevnt i nr. 4 for hvert år fra og med det år ervervsevnen ble nedsatt til og med det år vedkommende fyller 69 år. 4. Det framtidige, årlige poengtall som det skal regnes med etter nr. 3 annet ledd, settes lik gjennomsnittet av poengtallene for samtlige kalenderår fra og med det år vedkommende fylte 17 år til og med året før det år ervervsevnen ble nedsatt. Det ses likevel bort fra de år, inntil halvparten av samtlige år, hvori vedkommende ikke er blitt godskrevet pensjonspoeng eller hvor poengtallet er lavest. Blir det framtidige, årlige poengtall derved større, skal det settes lik gjennomsnittet av poengtallene for de tre siste kalenderår før det år ervervsevnen ble nedsatt. 5. Bestemmelsene i §§ 7-5 og 7-6 får tilsvarende anvendelse ved fastsettelse av uførepensjon. § 8-5. Uførepensjon skal utgjøre så stor del av full uførepensjon som svarer til graden av nedsettelse i den trygdedes ervervsevne, dog slik at for personer hvis ervervsevne er nedsatt med minst to tredjedeler skal pensjonen ikke i noe tilfelle settes lavere enn full grunnpensjon, jfr. § 8-4 nr. 2. Hvis ervervsevnen er nedsatt med mer enn tre fjerdedeler, kan det ytes full uførepensjon dersom dette finnes rimelig etter en samlet vurdering av den trygdedes situasjon. Skjer det en vesentlig endring i de forhold som har vært avgjørende ved fastsettelsen av uførepensjonen, kan saken prøves på nytt og pensjonen endres eller falle bort. § 8-6. 1. For den som har rett til pensjon etter lovens kapittel 10 når rett til uførepensjon inntrer, skal full uførepensjon være lik full pensjon beregnet etter bestemmelsene i § 10-5 eller § 10-6 tillagt 55 pst. av egen tilleggspensjon etter § 8-4 og § 8-5. Pensjonen etter første punktum settes ned etter bestemmelsene i § 10-5 nr. 3. Pensjonen skal likevel ikke være mindre enn pensjon beregnet etter bestemmelsene i § 8-4 og § 8-5. 2. Hvis pensjonisten inngår nytt ekteskap, skal pensjon fastsatt etter nr. 1 første ledd omregnes etter bestemmelsene i § 8-4 og § 8-5. § 8-7. Til uførepensjonist som forsørger ektefelle som har fylt 60 år og som ikke oppebærer pensjon etter denne lov, ytes ektefelletillegg som utgjør 50 pst. av den grunnpensjon pensjonisten oppebærer. Tillegg som nevnt i første ledd kan også tilstås hvis ektefellen er yngre enn 60 år, så lenge denne på grunn av omsorg for barn, på grunn av tilsyn og pleie av pensjonisten eller av andre grunner ikke med rimelighet kan ventes å skaffe seg arbeidsinntekt. § 8-8. Til uførepensjonist som forsørger barn under 18 år, ytes barnetillegg som for hvert barn utgjør 25 pst. av grunnbeløpet. Dersom det ikke ytes full uførepensjon, jfr. § 8-5, reduseres barnetillegget tilsvarende. Bestemmelsene i § 7-8, annet til fjerde ledd, gjelder tilsvarende. § 8-9. Den som blir ufør etter fylte 70 år har ikke rett til ytelser etter dette kapittel. Tilstått uførepensjon faller bort når vedkommende blir berettiget til alderspensjon. Kap. 9. Engangsstønad ved dødsfall. § 9-1 Når en trygdet som er bosatt i riket dør, ytes engangsstønad som utgjør 15 pst. av grunnbeløpet. Engangsstønaden forhøyes til 40 pst. av grunnbeløpet hvis avdøde etterlater seg ektefelle eller hadde foreldremyndigheten over barn og de etterlatte er bosatt i riket. Vilkåret i første ledd om bosted i riket kan fravikes etter regler som fastsettes av Kongen. Kap. 10. Ytelser til etterlatte. § 10-1. Gjenlevende ektefelle som er yngre enn 70 år har rett til ytelser som nevnt i § 10-2 til § 10-5 hvis a. vedkommende oppholder seg i riket, og b. vedkommende har vært trygdet i minst tre år umiddelbart før krav om ytelser settes fram, eller avdøde var trygdet minst tre år umiddelbart før sin død. Hvis en gift person er forsvunnet, og det av denne grunn er avsagt dom for at ekteskapet er oppløst eller det er avsagt dom eller kjennelse for at vedkommende formodes å være død, anses den annen ektefelle som gjenlevende ektefelle. Vilkårene i første ledd kan fravikes etter regler som fastsettes av Kongen. § 10-2. Gjenlevende ektefelle som på grunn av opplæring eller arbeid utenfor hjemmet må overlate det nødvendige tilsyn med barna til andre, har rett til hjelpestønad som for året utgjør 18 pst. av grunnbeløpet. Er de faktiske og nødvendige utgifter større, kan hjelpestønaden i særlige tilfelle forhøyes. Med barn menes barn som ektefellene forsørget i fellesskap, samt fellesbarn som er født seinere, og som gjenlevende ektefelle forsørger. Fosterbarn, jfr. lov om barnevern av 17. juli 1953 § 29, tas det bare hensyn til dersom gjenlevende ektefelle har forsørget barnet de siste to år eller oppfostringen er påbegynt før dødsfallet. § 10-3. Gjenlevende ektefelle som trenger utdannelse eller opplæring for å bli i stand til helt eller delvis å forsørge seg selv, får i nødvendig utstrekning dekket utgifter til dette. Bestemmelsene i § 5-3 får tilsvarende anvendelse. § 10-4. Rett til overgangsstønad har gjenlevende ektefelle som midlertidig er ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid, enten på grunn av omsorg for barn eller fordi vedkommende først etter en omstillingstid og eventuelt utdannelsestid kan få høvelig arbeid. Overgangsstønad kan også ytes mens søknad om slik pensjon som nevnt i § 10-5 er under behandling. Overgangsstønaden skal utgjøre samme beløp som pensjon etter bestemmelsene i § 10-5 nr. 2 og 3. § 10-5. 1. Gjenlevende ektefelle har rett til pensjon dersom ekteskapet har vart i minst fem år eller gjenlevende har eller har hatt barn med avdøde eller har omsorg for avdødes barn. 2. Full pensjon består av en grunnpensjon som svarer til grunnbeløpet, tillagt 55 pst. av den tilleggspensjon som avdøde ville fått dersom avdøde på tidspunktet for dødsfallet var blitt berettiget til full uførepensjon, eventuelt 55 pst. av den tilleggspensjon avdøde var berettiget til som uførepensjonist regnet etter full uførhet eller som alderspensjonist. Hvis avdøde på grunn av trygdetidens lengde ville ha fått eller hadde redusert grunnpensjon, jfr. § 7-2 nr. 3, reduseres gjenlevendes grunnpensjon tilsvarende, dog slik at gjenlevendes egen trygdetid regnet fram til fylte 70 år legges til grunn hvis den er lenger. 3. Pensjon som nevnt i nr. 2 ytes til gjenlevende ektefelle som ut fra alder og ervervsevne, foreliggende ervervsmuligheter og omstendighetene for øvrig ikke kan ventes å få en årlig ervervsinntekt som overstiger 50 pst. av grunnbeløpet. Hvis den forventede ervervsinntekt overstiger 50 pst. av grunnbeløpet, skal pensjonen utgjøre forskjellen mellom full pensjon og 40 pst. av den overskytende inntekt. Bestemmelsen i § 8-5, tredje ledd, får tilsvarende anvendelse. § 10-6. Fraskilt ektefelle som ikke har inngått nytt ekteskap før den tidligere ektefelles død, har rett til hjelpestønad etter bestemmelsene i § 10-2, utdanningsstønad m. v. etter bestemmelsen i § 10-3 og, hvis vedkommende har omsorgen for avdødes barn, overgangsstønad etter bestemmelsen i § 10-4. Når det finnes rimelig, kan fraskilt ektefelle tilstås overgangsstønad etter bestemmelsen i § 10-4 i andre tilfelle enn nevnt i første ledd, og pensjon etter bestemmelsene i § 10-5. Ved avgjørelsen av om overgangsstønad eller pensjon skal tilstås, legges det særlig vekt på varigheten av ekteskapet, den fraskiltes alder da ekteskapet ble oppløst, antall barn i ekteskapet og om den fraskilte oppebar eller hadde rett til underholdsbidrag fra avdøde. Full overgangsstønad og full pensjon skal i disse tilfelle som utgangspunkt svare til full grunnpensjon etter § 10-5. Når det etter omstendighetene finnes rimelig, kan den fulle overgangsstønad og den fulle pensjon forhøyes med en prosentdel av den avdødes opptjente tilleggspensjon, dog ikke med mer enn 55 pst. For fraskilt ektefelles rett til ytelser etter denne paragraf gjelder bestemmelsene i § 10-1, første og tredje ledd, på tilsvarende måte. § 10-7. For den som oppebærer uførepensjon og som blir berettiget til pensjon etter dette kapittel, får bestemmelsene i § 8-6 tilsvarende anvendelse. § 10-8. Ytelser etter bestemmelsene i dette kapittel faller bort når gjenlevende ektefelle eller fraskilt ektefelle inngår nytt ekteskap. Dør den nye ektefelle, får vedkommende rett til pensjon etter siste ektefelle uten hensyn til varigheten av det siste ekteskap. Blir det siste ekteskap oppløst ved skilsmisse, kan det igjen tilstås ytelser hvis det finnes rimelig. § 10-9. Hvis det finnes rimelig etter en samlet vurdering, kan ugift kvinne som i minst fem år har vært hjemme og hatt nødvendig tilsyn og pleie av foreldre eller annen nærstående, tilstås ytelser som nevnt i § 10-2 til § 10-5 når pleieforholdet opphører. For rett til pensjon kreves dessuten at kvinnen i det vesentlige har vært forsørget av den som hun har pleiet, og at hennes ervervsevne og ervervsmuligheter på grunn av pleieforholdet er nedsatt så meget at hun ikke lenger kan forsørge seg selv ved eget arbeid. Full overgangsstønad eller full pensjon skal utgjøre samme beløp som grunnbeløpet. Hvis kvinnen inngår ekteskap etter å være tilstått ytelser etter dette kapittel, får § 10-8 tilsvarende anvendelse. For ugift kvinnes rett til ytelser etter denne paragraf, gjelder bestemmelsene i § 10-1 første ledd på tilsvarende måte. § 10-10. Ytelser etter dette kapittel til gjenlevende ektefelle, fraskilt ektefelle og ugift kvinne som nevnt i § 10-9, faller bort når vedkommende fyller 70 år eller får rett til uførepensjon. § 10-11. 1. Rett til barnepensjon etter bestemmelsene i denne paragraf har et trygdet barn dersom a. barnet er bosatt i riket, og b. en av foreldrene eller barnet har vært trygdet de siste tre år før krav om pensjon settes fram. Vilkårene i første ledd kan fravikes etter regler som fastsettes av Kongen. 2. Pensjon ytes til barn som er yngre enn 18 år hvis en av foreldrene eller begge er døde. Bestemmelsen i § 10-1, annet ledd, gjelder på tilsvarende måte. Når en av foreldrene er død, utgjør pensjonen for første barn 40 pst. av grunnbeløpet og pensjonen for hvert av de øvrige barn 25 pst. av grunnbeløpet. Er begge foreldrene døde, utgjør pensjonen for første barn samme beløp som full pensjon etter § 10-5 for den av foreldrene som i tilfelle ville fått størst slik pensjon. Pensjonen for neste barn utgjør 40 pst. av grunnbeløpet, og pensjonen for hvert enkelt av de øvrige barn utgjør 25 pst. av grunnbeløpet. Barnepensjon som er beregnet for to eller flere barn, anses gitt med like stort beløp til hvert barn. 3. Etterlater avdøde seg flere barnekull som oppdras hver for seg, beregnes barnepensjonen særskilt for hvert barnekull og anses gitt med like stort beløp til hvert barn innen det enkelte kuli. Kap. 11. (Reservert for seinere innføyelse av bestemmelser om ytelser ved yrkesskade.) Kap. 12. Ytelser til ugifte mødre. § 12-1. Rett til ytelser etter dette kapittel har ugift mor som er bosatt i riket og som har vært trygdet de siste tre år før krav om ytelser settes fram. Vilkårene i første ledd kan fravikes etter regler som fastsettes av Kongen. § 12-2. Til ugift kvinne som får barn, ytes ved nedkomst en stønad som utgjør en tredjedel av grunnbeløpet. Utbetalingen kan finne sted før fødselen dersom det er mest tjenlig for vedkommende. § 12-3. Til ugift mor ytes hjelpestønad, stønad til utdannelse m. v. og overgangsstønad, etter samme regler og på samme vilkår som gjenlevende ektefelle har etter bestemmelsene i § 10-2 til § 10-4. Ugift kvinne som er med barn, har rett til overgangsstønad også for tidsrom opp til to måneder før fødselen. Full overgangsstønad skal utgjøre samme beløp som grunnbeløpet. § 12-4. Retten til ytelser etter dette kapittel faller bort hvis den ugifte mor inngår ekteskap, eller får rett til stønad av tilsvarende art og størrelse etter kapittel 5 eller 8. Kap. 13. Administrasjon. § 13-1. Folketrygden etter denne lov administreres av Rikstrygdeverket med de i §§ 13-3 og 13-4 nevnte lokale organer. § 13-2. 1. Rikstrygdeverket ledes av et styre bestående av trygdedirektøren og fire andre medlemmer som med personlige varamenn oppnevnes av Kongen for fire år om gangen. Ved første gangs oppnevnelse etter denne lov skal to medlemmer oppnevnes bare for to år. Kongen bestemmer hvem av de oppnevnte medlemmer som skal være formann og hvem som skal være nestformann. Trygdedirektøren, som utnevnes av Kongen, er Rikstrygdeverkets daglige leder. Kongen fastsetter nærmere regler om Rikstrygdeverkets oppgaver og organisasjon. 2. Foruten de oppgaver som ved lov, forskrifter og regler særskilt er tillagt Rikstrygdeverket, skal det føre tilsyn og kontroll med de i §§ 13-3 og 13-4 nevnte organer og fastsette nærmere forskrifter og regler om disse organers oppgaver etter denne lov. § 13-3. 1. I hvert fylke skal det være en nemnd som skal utføre de oppgaver som er pålagt den i denne lov og i forskrifter og regler gitt med hjemmel i loven. Videre skal det være et trygdesekretariat i fylket. 2. Fylkesnemnda skal bestå av fylkeslegen, i Oslo og Bergen av stadsfysikus, eller av en av fylkeslegens eller stadsfysikus’ assisterende leger, og minst to andre medlemmer. Departementet oppnevner medlemmene og personlige varamenn for dem for inntil fire år om gangen. Departementet gir nærmere regler om nemndas organisasjon og kan bestemme at nemnda skal deles inn i selvstendig arbeidende avdelinger. Departementet fastsetter godtgjørelsen til nemndas medlemmer. 3. Trygdesekretariatet tilrettelegger de saker som etter denne lov skal forelegges nemnda. Sekretariatet kan tillegges andre oppgaver for Rikstrygdeverket og trygdekassene. Rikstrygdeverket gir nærmere regler om sekretariatets virksomhet og oppgaver. Tilsetting av tjenestemenn skjer etter regler fastsatt av Kongen. § 13-4. 1. De offentlige trygdekasser, jfr. lov av 2. mars 1956 om syketrygd, kap. XIX, skal utføre de oppgaver som er pålagt dem i denne lov og i forskrifter og regler gitt med hjemmel i loven. Trygdekassens styre skal føre tilsyn og kontroll med kassens virksomhet etter denne lov og for øvrig utføre de oppgaver som særskilt er lagt til styret. 2. Finner et medlem av styret eller trygdesjefen at et styrevedtak er i strid med bestemmelser i denne lov eller utfyllende forskrifter og regler, skal gjennomføring av vedtaket utstå og saken uten ugrunnet opphold sendes Rikstrygdeverket, som kan omgjøre vedtaket. § 13-5. Rikstrygdeverket skal sørge for revisjon ved de i §§ 13-3 og 13-4 nevnte organer og kan fastsette instruks for revisjonen. § 13-6. Trygdens administrasjonsutgifter etter denne lov utredes av statskassen mot refusjon av trygdens midler. Departementet fastsetter det vederlag som trygdekassene skal ha for det arbeid som de er pålagt etter denne lov. § 13-7. Medlem av Rikstrygdeverkets styre, trygdekassens styre og fylkesnemnda, sakkyndig rådgiver og tjenestemann i trygdeetaten er ugild til å treffe avgjørelser etter denne lov og forskrifter og regler gitt med hjemmel i loven eller til å tilrettelegge grunnlaget for slike avgjørelser a. når han selv er part i saken, b. når han er i slekt eller svogerskap i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søskenbarn, med person som avgjørelsen gjelder, c. når han er eller har vært gift med eller er forlovet med eller er fosterfar eller fostermor eller fosterbarn til person som avgjørelsen gjelder, d. når han er verge for person som avgjørelsen gjelder eller har vært verge for slik person etter at saken ble reist, e. når han er styrer eller medlem av styret for et selskap, en forening, sparebank, stiftelse eller offentlig innretning som avgjørelsen gjelder. Likeledes er han ugild når andre særegne omstendigheter foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Særlig gjelder dette når det er reist innvendinger mot hans habilitet. Rikstrygdeverket bestemmer i hvilken utstrekning avgjørelse kan treffes av en underordnet tjenestemann hvor den overordnede tjenestemann er ugild. En tjenestemann avgjør selv om han er ugild. Dersom han finner grunn til det, kan han legge spørsmålet fram for Rikstrygdeverket til avgjørelse. I kollegiale organ treffes avgjørelsen av organet selv, men vedkommende medlem deltar ikke ved avgjørelsen. § 13-8. 1. Rikstrygdeverket kan med samtykke av departementet inngå overenskomster med hovedorganisasjoner for arbeidstakere og for arbeidsgivere om sammen med trygdekassene å administrere stønadsordninger og pensjonsordninger som er opprettet av vedkommende organisasjoner. Det vederlag som Rikstrygdeverket og organisasjonene avtaler for administrasjonsarbeidet, må godkjennes av departementet. Rikstrygdeverket kan med departementets samtykke si opp en overenskomst med seks måneders varsel når det gjelder en stønadsordning og med to års varsel når det gjelder en pensjonsordning. Bestemmelsene i lov om syketrygd om beregning, innbetaling og inndriving av premie og premietilskudd gjelder tilsvarende for premie som arbeidstaker og arbeidsgiver skal betale til stønadsordning og pensjonsordning som foran nevnt. 2. Trygdekasse kan med samtykke av Rikstrygdeverket overta administrasjon og utbetaling av kontantytelser som kommunestyret har vedtatt å gi i tillegg til ytelser etter denne lov. Kap. 14. Behandling av krav om ytelser. § 14-1. Trygdens organer plikter å gi de trygdede veiledning om rettigheter og plikter etter denne lov. Trygdens organer skal påse at de forhold som har betydning for behandlingen av vedkommende trygdesak blir klarlagt så godt som mulig. § 14-2. Krav om ytelser etter denne lov skal settes fram for trygdekassen på den trygdedes bosted, eventuelt for trygdekassen på oppholdsstedet. For trygdet som oppholder seg utenfor riket eller er forhyret på norsk skip i utenriks fart, bestemmer Rikstrygdeverket hvor kravet skal settes fram. Kravet skal settes fram skriftlig på skjema fastsatt av Rikstrygdeverket. Sammen med kravet skal følge de opplysninger, erklæringer og attester som Rikstrygdeverket eller trygdekassen krever. § 14-3. Sosialstyre og sosialkontor plikter å innhente opplysninger og gi uttalelse til trygdens organer etter regler som fastsettes av departementet. § 14-4. Fylkesnemnda vurderer og avgir innstilling i saker som gjelder a. spørsmål om hvorvidt uførhet foreligger og hvor stor uføregraden er, b. spørsmål om vilkår for attføring foreligger og hvilke attføringstiltak som bør komme til anvendelse, c. krav på utdannelsesstønad. Dette gjelder dog ikke saker som nevnt under bokstav b og c i den utstrekning avgjørelsen er lagt til trygdekassen. § 14-5. Trygdekassen avgjør krav om a. attføringspenger etter kap. 5 i den utstrekning Rikstrygdeverket bestemmer, b. engangsstønad etter § 9-1, c. hjelpestønad etter § 10-2 første ledds første punktum og tilsvarende etter § 12-3, d. stønad etter § 12-2. § 14-6. Rikstrygdeverket avgjør de krav om ytelse etter denne lov som ikke etter § 14-5 er lagt til trygdekassen. Rikstrygdeverket kan helt eller delvis overlate sin avgjørelsesmyndighet til fylkesnemnda eller til trygdekassen. Rikstrygdeverket kan oppheve eller endre vedtak som et lokalt trygdeorgan har truffet med hjemmel i denne lov. § 14-7. Krav om ytelser skal avgjøres uten ugrunnet opphold, og den trygdede skal gis skriftlig melding om vedtaket. Blir kravet helt eller delvis avslått, skal vedtaket kort grunngis og den trygdede gis opplysning om ankeadgang, ankefrist og den nærmere fremgangsmåte ved anke. § 14-8. 1. En trygdet som har fått et krav om ytelse helt eller delvis avslått, har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter for så vidt ikke annet følger av bestemmelsene i denne paragraf. 2. En trygdet har ikke rett til å gjøre seg kjent med forslag, utkast, betenkninger og andre lignende arbeidsdokumenter, utredninger, erklæringer eller rapporter, som trygdens organer selv utarbeider eller uten lovbestemt plikt innhenter fra andre til bruk for sin behandling av en sak. Faktiske opplysninger av betydning for avgjørelsen har en trygdet likevel rett til å gjøre seg kjent med for så vidt det kan skje uten hinder av reglene i nr. 3 og 4 nedenfor. 3. Med mindre det er av vesentlig betydning for den trygdede å kjenne opplysninger for på forsvarlig måte å kunne ivareta sitt tarv i saken, har han ikke rett til å gjøre seg kjent med et dokument i den utstrekning dette inneholder: a. opplysning som er undergitt lovbestemt taushetsplikt, b. opplysning om drifts- eller forretningsforhold som ikke er alminnelig kjent, opplysning om den trygdedes eller annen persons helseforhold eller opplysning for øvrig som av særlige grunner ikke bør meddeles videre. 4. Selv om den trygdede i medhold av bestemmelsene i denne paragraf har rett til å gjøre seg kjent med et dokument, faller denne rett bort i den utstrekning dokumentet inneholder slik opplysning om den trygdedes helseforhold som det av medisinske grunner må anses utilrådelig at den trygdede gjøres kjent med. Opplysningen kan i så fall på anmodning gis en person som opptrer på den trygdedes vegne. 5. Rikstrygdeverket bestemmer på hvilken måte saksdokumenter skal gjøres tilgjengelig for den trygdede og kan bestemme at det skal gis utdrag av dokumentene. Kap. 15. Utbetaling m.v. § 15-1. 1. Attføringspenger og annen attføringsstønad som er fastsatt med bestemte satser pr. dag, utbetales fra og med den dag retten til ytelse oppstod og opphører straks denne rett faller bort. Ytelsen utbetales etterskottsvis pr. uke. 2. Engangsstønad utbetales straks det er godtgjort at vilkårene for stønad er tilstede. 3. Pensjon, grunnstønad, hjelpestønad og overgangsstønad gis i alminnelighet fra og med den kalendermåned den trygdede fyller vilkårene for rett til ytelsen og utbetales etterskottsvis pr. måned. Slik løpende ytelse opphører ved utgangen av den kalendermåned hvori retten til ytelsen faller bort. Hvis en pensjon avløses av en annen pensjon, stopper dog utbetalingen fra det tidspunkt den nye ytelse tar til å løpe. 4. Rikstrygdeverket kan gi regler om at utbetaling i enkelte tilfelle kan foretas på annen måte enn fastsatt i denne paragraf. 5. Terminbeløp avrundes opp til nærmeste hele krone. § 15-2. 1. Alderspensjon, barnepensjon og engangsstønad etter denne lov ytes ikke for lenger tid tilbake enn tre år før den kalendermåned hvori kravet settes fram. Annen ytelse etter denne lov gis ikke for lenger tid tilbake enn tre måneder før den kalendermåned hvori kravet settes fram. Hvis den trygdede godtgjør at vilkårene for rett til ytelsen har foreligget fra et tidligere tidspunkt, kan Rikstrygdeverket eller den det bemyndiger bestemme at etterbetaling skal skje for inntil tre år før den kalendermåned hvori kravet settes fram. 2. Bestemmelsene under nr. 1 gjelder ikke dersom den trygdede tidligere har fremsatt krav om vedkommende ytelse og dette krav helt eller delvis er avslått ved en feil fra trygdens organer eller som følge av ufullstendige eller misvisende opplysninger fra noen annen enn den trygdede og som han selv ikke har gitt foranledning til. I slike tilfelle skal etterbetaling skje fra det tidspunkt ytelse skulle ha vært gitt hvis kravet var blitt godkjent første gang det ble satt fram. Renter tilstås ikke. § 15-3. 1. Bestemmelsene i § 15-1 nr. 1 og 3, får tilsvarende anvendelse når en ytelse blir satt opp eller ned på grunn av endrede forhold. Blir ytelsen satt opp gjelder § 15-2 tilsvarende. 2. Mottar to ektefeller begge alderspensjon eller uførepensjon eller mottar den ene alderspensjon og den annen uførepensjon, og den ene ektefelle dør, skal pensjonen til den gjenlevende ektefelle omregnes fra og med den måned hvori ektefellen dør. § 15-4. Bor den trygdede i utlandet, kan Rikstrygdeverket bestemme at ytelser som nevnt i § 15-1 nr. 3, skal utbetales i andre terminer eller at den trygdede i stedet for terminvis ytelse skal få et engangsbeløp. Departementet kan gi nærmere regler om beregning av engangsbeløpet og i hvilken utstrekning dette skal gå til fradrag dersom den trygdede senere får rett til ytelser som nevnt i første ledd. § 15-5. Kongen fastsetter regler om utbetaling av ytelser etter denne lov til trygdet som får helt eller delvis fri kur og pleie i sykehus eller som får annen forpleining for offentlig regning, og om hvor stor del av ytelsene som skal gå til dekning av forpleiningsutgiftene. Det samme gjelder for personer som er anbrakt i noen av fengselsvesenets anstalter. § 15-6. Utbetaling av ytelse skjer til den berettigede. Barnetillegg etter § 7-8 og § 8-8 for barn som pensjonisten plikter å betale underholdsbidrag til, utbetales direkte til den som har omsorgen for barnet eller til vergen. Det utbetalte beløp går til fradrag i det beløp pensjonisten selv plikter å betale i underholdsbidrag. Rikstrygdeverket eller den det bemyndiger kan ellers, når særlige grunner tilsier det, bestemme at utbetaling skal skje til en annen person enn den berettigede eller til en institusjon. Rikstrygdeverket bestemmer hvilke legitimasjoner som skal kreves ved utbetalingen. § 15-7. Krav om ytelser etter denne lov kan avslås og tilkjente ytelser kan tilbakeholdes helt eller delvis dersom den trygdede mot bedre vitende gir uriktige opplysninger eller fortier vesentlige opplysninger av betydning for rettigheter og plikter etter denne lov, eller uten rimelig grunn unnlater å etterkomme påbud som er gitt i eller med hjemmel i denne lov. Det samme gjelder hvis en trygdet som oppebærer attføringsstønad eller uførepensjon, uten rimelig grunn unnlater å etterkomme legens råd, nekter å gjennomgå attføring eller gjør seg skyldig i grov skjødesløshet med hensyn til sin helse. § 15-8. Dersom trygden er påført tap ved feil eller forsømmelse av den trygdede eller noen som handler på hans vegne, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Det samme gjelder for meget utbetalt stønad som er oppebåret i strid med redelighet og god tro. Renter kan beregnes med 0,5 prosent pr. måned fra utbetaling fant sted. Beløpet, med renter, kan trekkes i fremtidige ytelser eller inndrives etter regler som for skatter bestemt. Kap. 16. Finansiering. § 16-1. 1. Utgiftene til trygdens ytelser og administrasjon og til krigspensjoneringen for sivilpersoner dekkes ved a. avgift fra trygdet som har lønnsinntekt, jfr. § 6-4, første ledd, nr. 1, b. avgift fra trygdet som har annen ervervsinntekt, jfr. § 6-4, første ledd, nr. 2, c. arbeidsgiveravgift, d. tilskott fra kommuner, e. tilskott fra staten, f. tilskott fra folketrygdfondet. 2. For enkelte næringer kan Stortinget bestemme at en produktavgift delvis skal erstatte de avgifter som er nevnt i nr. 1, bokstab b og c. Nærmere regler om beregning og innkreving av slik avgift og nødvendige kontrollbestemmelser fastsettes av Kongen. 3. Stortinget fastsetter størrelsen av avgifter og tilskott som nevnt under nr. 1, bokstav a—e og produktavgift som nevnt under nr. 2. Satsene skal fastsettes slik at inntektene dekker utgiftene til ytelser og administrasjon, samt det fondsopplegg som finnes nødvendig. § 16-2. Den trygdede skal svare en årlig medlemsavgift som fastsettes i prosent av den pensjonsgivende inntekt, jfr. kapittel 6. Det skal ikke svares avgift når den trygdedes pensjonsgivende inntekt er under kr. 4 000, og avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 prosent av den inntekt som overstiger kr. 4 000. For ektefeller som begge har pensjonsgivende inntekt, gjelder reglene i første ledd særskilt for hver av dem. Medlemsavgiften skal svares med den samme prosentsats av lønnsinntekt, jfr. § 6-4, første ledd, nr. 1, og inntekt av næring hvor det er svart produktavgift, og med en høyere prosentsats av annen pensjonsgivende inntekt. § 16-3. Arbeidsgiveravgift fastsettes i prosent av det beløp arbeidsgiveren plikter å innberette som lønn i tjeneste for vedkommende år samt av drikkepenger m.v., jfr. § 6-4, første ledd, nr. 1. Det skal likevel ikke betales arbeidsgiveravgift av den del av den enkelte arbeidstakers lønn i kalenderåret som overstiger åtte ganger grunnbeløpet. Kongen fastsetter nærmere regler om hva som skal regnes som lønn etter første ledd. § 16-4. Statstilskott og kommunetilskott fastsettes i prosent av de beløp som det skal svares medlemsavgift av etter bestemmelsene i § 16-2, første ledd. Kommunetilskottet beregnes av Rikstrygdeverket når ligningen er avsluttet. Tilskottet innbetales til Rikstrygdeverket forskottsvis hver annen måned med beløp avpasset etter foregående års tilskott. Endelig avregning foretas etter avsluttet klagebehandling. Statstilskottet beregnes av Rikstrygdeverket på grunnlag av oppgaver fra de enkelte ligningskontorer. Tilskottet betales til Rikstrygdeverket forskottsvis hver måned med beløp avpasset etter foregående års tilskott. Annet ledd, siste punktum, gjelder tilsvarende. § 16-5. Rikstrygdeverket skal holde folketrygdens midler regnskapsmessig skilt fra andre midler det har. Den del av inntektene som ikke medgår til dekning av utgifter som nevnt i § 16-1, skal overføres til folketrygdfondet. § 16-6. Stortinget fastsetter regler om administrasjon av folketrygdfondet og om forvaltning av midlene, revisjon m.v. Kap. 17. Fastsettelse av pensjonsgivende inntekt og pensjonspoeng. Utligning av avgift m.v. § 17-1. Den pensjonsgivende inntekt blir for trygdet som er bosatt i riket, å fastsette av ligningsmyndighetene i den kommune hvor den trygdede anses bosatt ved skatteligningen for vedkommende inntektsår. Fastsettelsen foretas under ligningsbehandlingen for vedkommende inntektsår. Kongen gir regler om fastsettelse av pensjonsgivende inntekt og om innkreving av avgifter m.v. for andre trygdede. § 17-2. Fastsettelsen etter § 17-1 skjer med grunlag [sic] i den trygdedes oppgaver i forbindelse med skatteligningen. Reglene i skattelovene for landet §§ 83 og 84 og for byene §§ 76 og 77 gjelder tilsvarende. Hvis pliktige oppgaver til ligningsmyndighetene ikke foreligger, skal fastsettelsene skje ved skjønn i samsvar med ansettelsene ved skatteligningen. Ved fastsettelsen av pensjonsgivende inntekt skal det likevel ikke tas hensyn til inntektstillegg som fastsettes i henhold til skattelovene for landet § 84 og for byene § 77, begges nr. 3, og heller ikke til inntektstillegg som fastsettes i henhold til skattelovene for landet § 122 og for byene § 114, begges nr. 3, og som trer i stedet for tilleggsskatt etter samme lovers §§ 121 og 113, begges nr. 2. Hvis en trygdet gir opplysninger som kan lede til iligning av for lav avgift, kan tilleggsavgift beregnes på de vilkår og med de satser som er angitt i skattelovene for landet § 121 og for byene § 113, begges nr. 2. § 17-3. En trygdet som finner fastsettelsen etter §§ 17-1 og 17-2 uriktig, kan påklage fastsettelsen til ligningsnemnd og overligningsnemnd. Reglene i skattelovene for landet §§ 88, 89, 91 og 92 og for byene §§ 80, 81, 83 og 84 om klageadgang, frister, opplysningsplikt og om klagenes behandling m.v. gjelder tilsvarende. Ligningsnemnda, overligningsnemnda og særskilt klagenemnd (jfr. skattelov for landet § 93 og skattelov for byene § 85) skal under klagebehandlingen rette feil i fastsettelsen av den pensjonsgivende inntekt og avgift av denne selv om det ikke foreligger klage. Når det foretas endringer i ansetteisen ved skatteligningen av overordnet ligningsmyndighet og endringene gjelder pensjonsgivende inntekt, skal det foretas tilsvarende endringer i fastsettelsen av den pensjonsgivende inntekt og avgift av denne, med mindre annet blir bestemt i forskrifter utferdiget i medhold av denne lov. En trygdet som – uansett av hvilken grunn – har svart for lav avgift, er forpliktet til å erlegge den for lite betalte avgift. Avgiften fastsettes ved etterligning hvorunder tilleggsavgift kan anvendes. Reglene i skattelovene for landet §§ 121 og 122 og for byene §§ 113 og 114 om adgang til å foreta etterligning og anvendelse av tilleggsskatt og om framgangsmåten ved etterligning, får tilsvarende anvendelse. Hvis etterligningen er begrunnet i en forhøyelse av den pensjonsgivende inntekt, skal beregningen av pensjonspoeng samtidig beriktiges. § 17-4. Innen utløpet av januar måned skal arbeidsgiveren gi oppgave over grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift etter § 16-1 bokstav c og § 16-3 for det foregående kalenderår. Hvis slik oppgave ikke kommer inn eller er uriktig eller ufullstendig, fastsettes avgiftsgrunnlaget av ligningsnemnda. Fastsettelsen kan foretas uten forbindelse med den ordinære ligning. Den avgiftspliktige kan påklage ligningsnemndas fastsettelse etter denne bestemmelse til overligningsnemnda innen 4 uker fra den dag underretning om ligningsnemndas fastsettelse er sendt ham. Overligningsnemnda avgjør klagen ved kjennelse som skal ha en kort begrunnelse. Reglene i skattelovene for landet § 88 og for byene § 80, begges nr. 3, annet og følgende punktum, og de samme lovers §§ 89 og 81, begges nr. 4, får tilsvarende anvendelse. En arbeidsgiver som – uansett av hvilken grunn – har svart for lav avgift, er forpliktet til å erlegge den for lite betalte avgift. Avgiften fastsettes ved etterligning hvorunder tilleggsavgift kan anvendes. Reglene i skattelovene for landet §§ 121 og 122 og for byene §§ 113 og 114 om adgang til å foreta etterligning og anvendelse av tilleggsskatt og om framgangsmåten ved etterligning, får tilsvarende anvendelse. § 17-5. Ligningssjefen utarbeider forslag til ansettelser etter reglene i dette kapittel. På grunnlag av ligningsmyndighetenes ansettelser sørger ligningssjefen for utregningen av medlemsavgifter og arbeidsgiveravgifter. Likeledes sørger han for utregningen av de årlige pensjonspoeng etter reglene i § 6-5, annet ledd. Den avgiftspliktige underrettes om fastsettelsen av avgiftsgrunnlaget og avgiftenes størrelse. De trygdede underrettes samtidig om størrelsen av de årlige pensjonspoeng. Bestemmelsene i skattelovene for landet § 86 nr. 4 og § 95 og for byene § 79 nr. 4 og § 87 gis tilsvarende anvendelse. Fastsettelse av pensjonspoeng for den som oppebærer uførepensjon, jfr. § 6-5, annet ledd og § 6-6, foretas av Rikstrygdeverket, som også underretter den trygdede. § 17-6. Når ikke annet er bestemt, gjelder reglene i lov av 21. november 1952 om betaling og innkreving av skatt med utfyllende regler og forskrifter tilsvarende for medlemsavgift. Det samme gjelder lovgivningens bestemmelser om innfordring av skatt, herunder bestemmelsene om tvangsfullbyrdelse, fortrinnsrett, foreldelse, preklusjon m. v. Arbeidsgiveren skal for hver oppgjørsperiode for skattetrekk av eget tiltak beregne arbeidsgiveravgiften etter § 16-3, gi oppgave over beregningen til vedkommende kommunekasserer og innbetale avgiften til de tider som er fastsatt i § 12, nr. 1, i lov om betaling og innkreving av skatt. Ligningssjefen kan fastsette avgiftsbeløpet i de tilfelle slik oppgave mangler eller er ufullstendig eller uriktig. For avgiftsbeløp som er oppgitt av arbeidsgiveren eller som er fastsatt av ligningssjefen, gjelder reglene i første ledd. Nærmere regler om i hvilken kommune arbeidsgiveravgiften skal fastsettes og innbetales gis av Kongen. § 17-7. Kongen gir nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i dette kapittel, herunder for trygdede som går inn under lov av 21 .mars[sic] 1947 om skattelegging av sjømenn med seinere endringer. Kongen kan gi særregler for beregning og fastsettelse av pensjonsgivende inntekt for det år som ligger nærmest forut for det år da rett til ytelse inntrer. Kap. 18. Forskjellige bestemmelser. § 18-1. Enhver som søker eller mottar ytelser etter denne lov, plikter å gi de opplysninger og meldinger som kreves av trygdens organer og som anses nødvendige for å avgjøre om lovens vilkår er oppfylt. Likeså plikter han å underrette trygdekassen om enhver endring i de forhold som er avgjørende for hans rett til ytelser eller hans forpliktelser. Er det av betydning for avgjørelse av den trygdedes rettigheter å skaffe nærmere opplysninger om vedkommendes helse, ervervsevne eller ervervsmuligheter, plikter den trygdede å la seg undersøke eller intervjue av den lege eller annen sakkyndig som trygdens organer bestemmer. § 18-2. Arbeidsgiver og enhver som gir behandling eller yter tjeneste som trygden er stønadspliktig for, har etter krav fra trygdens organer plikt til å gi de meldinger og opplysninger som disse trenger for å kunne avgjøre om vilkårene for rettigheter eller plikter etter denne lov er til stede. Det samme gjelder meldinger og opplysninger som ellers er nødvendige for gjennomføring av loven. Rikstrygdeverket gir nærmere regler om hvilke meldinger og opplysninger som skal gis og kan bestemme at de skal gis på fastsatt skjema, innen bestemt frist m.v. § 18-3. Kommunal og annen offentlig myndighet, og likeså arbeidsgiver, forsikringsselskap og pensjonsordning, plikter uten godtgjørelse og uten hinder av eventuell taushetsplikt å gi de opplysninger som trygdens organer trenger for å sikre riktig behandling av saker etter denne lov. Trygdens organer har rett til å la innhente de nødvendige opplysninger ved bevisopptak etter reglene i lov om rettergangsmåten for tvistemål, eller ved politiet. § 18-4. 1. Enhver som i medhold av denne lov har høve til å bli kjent med noens private forhold eller med en virksomhets innretninger eller forretningsforhold, er pliktig til taushet om det han har fått kjennskap til. For overtredelse av denne bestemmelse kommer § 121 i den alminnelige borgerlige straffelov av 22. mai 1902 til anvendelse, selv om vedkommende ikke er offentlig tjenestemann. 2. Bestemmelsene i nr. 1 gjelder ikke i tilfelle hvor almene interesser tilsier at opplysninger gis og departementet samtykker i dette. § 18-5. Hvis noen som gir behandling eller yter tjeneste som trygden er stønadspliktig for, gjør seg skyldig i misbruk overfor trygden, ikke forsvarlig skjøtter sin gjerning eller ikke oppfyller sine plikter etter denne lov, kan departementet bestemme at trygden ikke skal godtgjøre for behandling eller tjeneste utført av ham. § 18-6. Hvis forholdet ikke går inn under strengere straffebud, straffes med bøter den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger eller fortier vesentlige opplysninger av betydning for rettigheter eller plikter etter denne lov eller som etter pålegg unnlater å gi slike meldinger og opplysninger som er krevd i eller med hjemmel i loven. Rett til å begjære påtale har Rikstrygdeverket og den det bemyndiger. § 18-7. Denne lov innskrenker ikke det ansvar som den som volder skade måtte ha overfor den trygdede, men trygdedes krav går over på trygden så langt tilfellet medfører utgifter for denne. Er ikke hele erstatningsbeløpet å få, skal den trygdedes eller hans etterlattes krav dekkes først. § 18-8. Lovens bestemmelser kan ikke ved avtale eller reglement rettsgyldig utelukkes eller innskrenkes. Rettigheter etter loven kan heller ikke fraskrives. § 18-9. Rettigheter etter denne lov kan endres, innskrenkes eller oppheves ved seinere lov. § 18-10. Kongen kan inngå overenskomst med annet land om gjensidighet med omsyn til folketrygd og herunder gjøre unntak fra lovens bestemmelser. § 18-11. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av denne lov. Kap. 19. Ikrafttreden og overgangsbestemmelser. § 19-1. Denne lov trer i kraft 1. januar 1967. Fra 1. januar 1967 oppheves a. lov av 6. juli 1957 om alderstrygd, b. lov av 22. januar 1960 om attføringshjelp, c. lov av 22. januar 1960 om uføretrygd, d. lov av 26. april 1963 om forsørgertrygd for barn, e. lov av 20. juni 1964 om enkje- og morstrygd. Bestemmelsene i de nevnte lover får anvendelse også etter 1. januar 1967 for så vidt angår rettigheter og plikter som gjelder tiden før lovens ikrafttreden. Det samme gjelder de nevnte lovers bestemmelser om innbetaling og inndriving av premie og premietilskott. Fondsmidler og annen formue som tilhører alderstrygden, uføretrygden og attføringshjelpen, forsørgertrygden for barn, enke- og morstrygden og krigspensjoneringen for sivilpersoner, overføres til folketrygden. Folketrygden er ansvarlig for forpliktelser som påhviler de i foregående ledd nevnte trygder. § 19-2. Pensjoner og andre løpende ytelser etter de i § 19-1 annet ledd nevnte lover, omregnes fra 1. januar 1967 til ytelser etter regiene og satsene i denne lov. Ved omregningen gjelder følgende særregler: a. Lovens bestemmelser om trygdetid som vilkår for ytelser gjelder ikke. b. Den som er berettiget til pensjon etter loven om uføretrygd, har rett til full grunnpensjon etter denne lov. c. Den som er berettiget til pensjon eller overgangsstønad etter loven om enkje- og morstrygd, har rett til så stor del av full grunnpensjon etter denne lov som tilsvarer den del av full pensjon eller overgangsstønad som vedkommende har etter loven om enkje- og morstrygd, d. Summen av barnepensjoner til et barnekull kan ikke settes lavere enn det samlede beløp vedkommende barn har rett til etter loven om forsørgertrygd for barn. § 19-3. For trygdet som er bosatt i riket når krav om ytelse settes fram, medregnes som trygdetid også tidsrom før lovens ikrafttreden hvori vedkommende fylte de vilkår som er satt i lovens kapittel 1 for å være trygdet. For norske statsborgere kan departementet i særlige tilfelle fravike vilkåret om at vedkommende skal være bosatt i riket når kravet settes fram. § 19-4. 1. Den som innen utgangen av året 1971 ville ha fylt vilkårene for å få pensjon etter loven om alderstrygd, har rett til full grunnpensjon etter nærværende lov fra det tidspunkt vedkommende ville blitt berettiget til alderstrygdpensjon. 2. Den som ved lovens ikrafttreden har rett til alderstrygdpensjon, er berettiget til alderspensjon (full grunnpensjon) etter denne lov selv om vedkommende ikke har fylt 70 år. Hustru som ved lovens ikrafttreden sammen med ektefellen har rett til alderstrygdpensjon for ektepar, får ved mannens død rett til alderspensjon (full grunnpensjon), selv om vedkommende ikke har fylt 70 år. Det samme gjelder hustru som det før 1. januar 1965 var tilstått forsørgingstillegg for etter loven om uføretrygd. Alderspensjon som nevnt i de to foregående ledd faller bort hvis vedkommende tilstås ytelser etter denne lovs kapittel 10. § 19-5. Alderspensjonist som er født i året 1899 har rett til tilleggspensjon hvis vedkommende er blitt godskrevet pensjonspoeng for to år. § 19-6. Tilleggspensjon i form av uførepensjon kan bare tilstås hvis vedkommende etter at loven trådte i kraft a. har fått sin ervervsevne nedsatt i slik grad som nevnt i § 8-3 første ledd, og b. har hatt en ervervsinntekt som tilsvarer en årlig pensjonsgivende inntekt minst så stor som grunnbeløpet. Er ervervsevnen blitt nedsatt i et av årene 1967, 1968, 1969 eller 1970, skal det beregnes pensjonspoeng for de nærmest foregående fire år, herunder også for år før lovens ikrafttreden. Departementet fastsetter størrelsen av det grunnbeløp som skal nyttes og gir nærmere regler om ansettelse av ervervsinntekt for år før lovens ikrafttreden. Pensjonspoeng for år før lovens ikrafttreden tas i betraktning ved beregning av framtidige pensjonspoeng, men medregnes ikke ved fastsettelsen av antall poengår. § 19-7. Engangsstønad etter bestemmelsene i § 9-1 og ytelser til enkemann eller fraskilt ektemann etter bestemmelsene i kapittel 10, gis bare hvis dødsfallet inntreffer etter lovens ikrafttreden. § 19-8. Departementet kan gi bestemmelser om bortfall av pensjon etter denne lov for personer som etter utenlandsk lov har rett til tilsvarende ytelser. Nils Hønsvald president Martha Johannessen, sekretær. --- Denne filen er laget ved å 1. Laste ned Besl. O. nr. 38 (1965—66) som PDF-fil fra stortinget.no https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1965-66&paid=6&wid=b&psid=DIVL734&pgid=b_0139&s=True 2. Konvertere PDF-filen til PDF-fil med søkbar tekst med ABBYY PDF Transformer+. 3. Lagre teksten i egen tekstfil. 4. Korrekturlese resultatet. (Med Emacs og stavekontroll. Alle feil er sikkert ikke luket ut.) (Nasjonalbiblioteket har også scannet stortingsdokumenter. De har i tillegg kjørt OCR slik at dokumentene er søkbare, og man kan laste ned PDF-filer med søkbar tekst, som man kan kopiere tekst fra. Men jeg syns det er vel mye å rette opp i når man lagrer PDF-filen som tekst. Jeg syns ABBY PDF Transformer+ lager noe mer strukturerte tekstfiler, og det blir mindre å rette opp i. En annen merkelig feil er forresten at teksten i side 54 i Besl. O. ikke kan markeres når man laster den ned fra Nasjonalbiblioteket (man får bare et bilde av dokumentet/teksten); men siden er søkbar på nett, og lagrer man PDF-filen som tekst så får man også tekst for denne siden — men jeg syns som sagt det er vel mange feil å rette opp i når man lagrer tekst på denne måten (dette gjelder særlig struktureringen av teksten i dokumentet). Besl. O. nr. 38 hos Nasjonalbiblioteket: https://www.nb.no/statsmaktene/nb/29995ae9904237e89b8a049c65833045?index=1#140 (Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1965/66 Vol. 110 Nr. 6b) Thomas Skogestad, 11. nov. 2015 * Kunngjøringen av folketrygdloven i Norsk lovtidend 1966: 1. avdeling s. 830 flg.: https://www.nb.no/nbsok/nb/2b21135357d3ddb4d0805ab8b7a17d06?index=1#865 2. avdeling s. 352 flg: https://www.nb.no/nbsok/nb/1ea701d7f15549d7f6590667ec1a09e7?index=2#433 * Oppdatering 15. okt. 2021: Linken til Nasjonalbiblioteket (statsmaktene) virket ikke. La til link til Lovdata. 22. november 2021: La til link til Norsk lovtidend. 23. nov. 2021: La til kapitteloveriskt i begynnelsen av filen.