Denne filens tegnsett: utf-8 Forside til denne rapporten: fil: jam-rapport-forside.pdf Den høyoppløslige forsiden erstatter denne siden. Illustrasjoner som følger med denne rapporten og som smettes inn mellom «Om JAM!» og «Rapport»: Logo: bilder-jam-logo.pdf Stønt: bilder-jam-stunt.pdf Media: bilder-jam-media.pdf Mekken: bilder-jam-mekken.pdf JAM! 2004-2005 Rapport og evaluering |Adbusters JAM! | |Co/Nasjonalmuseet for Kunst, | |Arkitektur og Design | |Postboks 7014, St. Olavgsplass| |0130 OSLO | | | |Tlf: 90638256 | |Epost: jamtour@gmail.com | | | |Av Tore Ferner, Maria Astrup | |og Inger Kristin Haugsevje | | | |Februar 2006, versjon 1.5 | I. Innholdsfortegnelse I. Innholdsfortegnelse II. Sammendrag JAM! 2004 – 2005 III. Målsetning IV. Konseptuelt rammeverk Kort forklaring av rammeverket «Plug ’n play»-verksteder JAM! som en omreisende temporær «sosial skulptur»-katalysator V. JAM!-opplegget Sammendrag av JAM!-opplegget Elementene Verkstedene: Dag 1 Verkstedene: Dag 2 Samarbeid med besøkelsessteder VI. Rapport: Kronologisk oversikt 2004 - 2005 Produksjon og forberedelse til vårturneen 2005 Vårturné 2005 Høstturné 2005 VII. Evaluering av JAM!-produksjon 2004-2005 Sammendrag av produksjonsevalueringen Faser Samarbeid med Riksutstillinger under produksjonsfasen Prosjektstyring VIII. Evaluering av JAM!-turneen våren 2005 Sammendrag av vårevalueringen Målsetning og konsept Vårturneen Målgruppen og by vs. bygd Informasjonsarbeid og media Mediedekning og sivil ulydighet Samarbeidet med Riksutstillinger under turnéfasen Penger / økonomi(er) Forbedringer til høstturneen IX. Evaluering av JAM! høsten 2005 Sammendrag av høstevalueringen Samarbeidsproblemer med Nasjonalmuseet Forbedringer i samarbeidet med Nasjonalmuseet Komplikasjoner under turneen (Stokke og Sandefjord) «Grei skuring» på resten av turneen Kommunikasjon og informasjonsflyt Verkstedene Bussen Ut i tide Tydeligere arbeidsforhold Målgruppe Nettsted X. Evaluering av JAM! som en kulturjam Sammendrag Ulike stemmer og feedback JAM! som konstruksjon av situasjoner JAM-bokens kontroversialitet Forundring, forvirring og misforståelser XI. Annet Økonomi Bidragsytere II. Sammendrag JAM! 2004 – 2005 JAM! har i løpet av våren og høsten 2005 gjennomført 16 skolebesøk på 14 ulike skoler i Telemark, Oppland, Vestfold og Oslo. Dette inkluderer generalprøven i Skien. I tillegg har vi besøkt en ungdomsklubb i Vestfold og et bibliotek i Oslo. På nesten alle besøk har vi hatt fire forskjellige verksteder. Samlet har vi holdt 63 verksteder. Totalt har omtrent 1300 ungdommer deltatt i JAM!. Vi har oppnådd våre ambisjoner med JAM!-prosjektet, både hva målsetting og konsept angår. Foruten at vi har fått ungdom til å kulturjamme, har JAM! som et lite sirkus selv fungert som en omreisende «sosial skulptur»-katalysator. Vi har fått film, bok, utstilling og verksteder til å gå sammen til et solid, helhetlig resultat. Vi har både under produksjon og på turné fått nyte godt av både engasjementet og kompetansen til en rekke dyktige fagfolk. JAM! har generert diskusjoner om, etter vår mening, viktige saker som ytringsfrihet, ungdommers rolle i vårt samfunn, sivil ulydighet og offentlige rom. Likevel har denne debatten sjelden vært på ønsket nivå, og den har også ført til en del negativ medieoppmerksomhet og kanselleringer av opplegget. Men samlet sett mener vi at turneen har vært vellykket. Kun positiv medieomtale og full tilslutning fra alle hold kunne man ikke ut fra JAM!- prosjektets natur forvente. Det viktigste er JAM!-deltakernes meninger og opplevelser av JAM!, og disse har vært overveldende positive – både fra de deltagende ungdommene og de voksne vertene. JAM! er et av det tidligere Riksutstillingers største og mest medieomtalte prosjekter. JAM! er nå etablert i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. JAM! er fullbooket for våren 2006. Flere skoler, ungdomsklubber, folkehøyskoler og andre har uttrykt ønske om å få besøk av JAM! høsten 2006. Dette er et ønske vi håper å innfri. JAM! ønsker fortsatt å teste ut flere ting og spille videre på visse momenter, samt utforske helt nye muligheter ut fra en videreutvikling og gradvis evolusjon av prosjektet. Tre skoler på vårturneen og tre skoler på høstturneen kansellerte sine JAM!-besøk, flere på grunn av mediestyret rundt sivil ulydighet og lignende, en av administrative grunner, en på grunn av at lærerne ikke fikk være med i verkstedene og en av ukjente grunner. III. Målsetning Vi har nådd alle delmålene i målsetningen. I tillegg har vi erfart at opplegget vårt i mange tilfeller har gitt elevene økt selvtillit og selvstendighet. JAM! har en firepunktsmålsetning: • Gjøre kulturjamming sammen med verksteddeltakerne. Dette skal oppleves som morsomt. • Sette i gang refleksjon og kritiske prosesser hos deltakerne. • Lære bort kulturjamming som arbeids- og erfaringsmetode. • Inspirere til fortsatt dialogisk deltakelse i det offentlige rom. IV. Konseptuelt rammeverk • Kort forklaring av rammeverket • «Plug ’n play»-verksteder • JAM! som en omreisende temporær «sosial skulptur»-katalysator Kort forklaring av rammeverket Sammenfatningsvis kan man si at JAM!-prosjektet er en omreisende kulturjam. Kjernen i JAM! består av verksteder hvor man samarbeider om å utvikle aksjoner. I dette prosjektet opererer vi med følgende definisjon av kulturjamming: Med kulturjamming menes integrering av kulturelle og kunstneriske metoder eller uttrykk med aktivistiske metoder for å tematisere, problematisere eller utforske samfunnsmessige forhold i det offentlige rom på en dialogisk måte. En kulturjam ender i en konkret handling på et konkret sted og vi kaller det for en aksjon. En aksjon, eller en intervensjon om man vil, kan være alt fra gatefest, via kunstnerisk lek, underliggjøring eller undersøkelse til mer tradisjonelle politiske handlinger, bare det er relatert til et (tilnærmet) offentlig rom eller et rom som burde være offentlig. På hvert besøkelsessted bør det tilstrebes en balanse mellom ulike aksjonstyper. Av ulike grunner, for eksempel kunstneriske, formidlingsmessige eller pedagogiske grunner, kan man godt bruke andre ord enn «aksjon» i verkstedene, for eksempel for å unngå assosiasjoner hos målgruppen eller deltakerne, som man opplever som forstyrrende eller hemmende. JAM! fungerer som kulturjamming på to nivåer. På et nivå hjelper vi i løpet av et besøk verksteddeltakerne til å utføre kulturjammingsaksjoner lokalt ut fra hva de selv har lyst til å gjøre. På et andre nivå er JAM! som en omreisende gjest, i seg selv kulturjamming når den installerer seg lokalt hos sin vert. Ved å justere den lokale situasjonen skapes muligheter for enda mer jamming. I sin form er ikke dette et kurs i kulturjamming, men en kulturjam for å generere mer kulturjamming. For utvikling av kulturjamming, eller når man kjører et verksted som skal ende i kulturjammingsaksjoner, opererer vi med en rekke idealer og hensyn som må tas med i betraktning: • Opplegget i verkstedene må være helt åpent slik at deltakernes (for eksempel elevenes) eget engasjement og deres egne problemstillinger bestemmer det konkrete innholdet i de resulterende aksjonene. • Siden JAM!-aksjoner foregår i det offentlige rom hvor tilfeldig forbipasserende ikke er forberedt på «sær» oppførsel, slik kunstkjennere som regel vil være når de beveger seg i et kunstgalleri, må man ta hensyn til at det offentlige rom tilhører «alle». Derfor blir deltakerne bevisstgjort på at man må være hensynsfull og tilstrekkelig respektfull i forhold til omgivelsene selv om man holder på med, og kanskje inviterer andre til, aparte aktiviteter. • Et verkstedopplegg i JAM! eller en aksjon må være dialogisk på en måte som er reell, i den forstand at deltakernes synspunkter og prioriteringer har reell innvirkning på verkstedprosessen og i utviklingen og gjennomføringen av aksjonene. • JAM!-mannskap og deltakere skal være likeverdige partnere i samtalene i verkstedene. JAM!-mannskapet må både unngå å dominere i kraft av sin rolle og samtidig unngå å bli så ivrig etter å ikke legge føringer at de nærmest forsvinner. JAM!-mannskapet er også meningsberittigede, for eksempel dersom de vurderer en aksjon som etisk uforsvarlig eller for dårlig gjennomtenkt. En reell dialog forutsetter at alles meninger tas på alvor, både deltakernes og JAM!-mannskapets. Ellers kan det lett bli liksomdialog eller pjatt. • Det er et mål at diskusjonsprosedyrene vi bruker skal være transparente, dvs. at de skal være enkle, og deltakerne skal lære dem slik at de kan bruke dem i sitt arbeid og dermed kjenner til et minimum av operasjonaliserte kriterier for likeverdighet i diskusjonene, både seg imellom og med JAM!-mannskapet. • Kommunikasjonssituasjonen mellom verksteddeltakerne og JAM!- mannskapet skal være så symmetrisk som mulig. Kravet om likeverdighet i samtalene mellom veiledere og deltakere skal likevel ikke være til hinder for den asymmetri som naturlig følger av at JAM! har et opplegg som skal gjennomføres. Dessuten sitter JAM!-mannskapet på kunnskaper og erfaringer verksteddeltakerne kan ha godt av å lære. • Som en del av å ta verksteddeltakernes meninger på alvor, skal JAM! ha et opplegg for å håndtere og ta sivil ulydighet på alvor. Sivil ulydighet er etter JAM!s syn en naturlig del av et sunt demokrati, men er et virkemiddel som må brukes med omhu. Det legges ikke opp til at deltakerne skal begå sivil ulydighet, men vi forbyr det heller ikke uten å vurdere hver enkelt aksjon konkret først. Under diskusjoner om konkret gjennomføring og sammenheng mellom målsetting og virkemiddel, fjerner som regel deltakerne av seg selv ting som nærmer seg sivil ulydighet. Det legges vekt på at deltakerne må ta ansvar for egne handlinger og at de ikke kan henvise til JAM! for å «unnskylde» seg. • De elementene i JAM! som ikke kan være dialogiske eller interaktive bør være «polyfoniske» eller «flerstemte» slik at leser eller seer må reflektere over egen posisjon i forhold til det som presenteres. Dette gjelder særlig filmen og boken. Det er åpent for videreutvikling (evolusjon) av det konseptuelle rammeverket og målsettingen. Opplegget er sterkt tverrfaglig eller preges av ekstrem «cross- over». Dette gjelder både hva rekruttering av JAM!-mannskap og struktur angår. Selv om de enkelte verkstedene har et faglig eller tematisk fokus, oppmuntres det til samarbeid mellom dem, både i utviklingen av verkstedene og i det konkrete (sam)arbeidet som deltakerne skal gjøre. Det er derimot ikke noe krav om tverrfalighet. Grunnen til det er at samarbeid må bygge på inspirasjon og praktisk gjennomførbarhet. At verkstedene følger et «plug ’n play»-prinsipp og at JAM!- prosjektet i seg selv er en kulturjam, er også en del av det konseptuelle rammeverket. Dette blir forklart i de to følgende underkapitlene. «Plug ’n play»-verksteder JAM! følger et «plug 'n play»-prinsipp: De ulike verkstedene som utvikles skal kunne plugges ut og inn i JAM! avhengig av behov og av når de ulike kreative teamene kan være på turné. Synkronisering og samkjøring av de ulike verkstedene må derfor skje individuelt for hvert besøkelsessted. De kreative teamene som utvikler verksteder gjør dette i tråd med målsettingen og det konseptuelle rammeverket (og kan gjerne konkretisere disse enda mer). Hvert team utvikler innenfor denne rammen et selvstendig verkstedkonsept og lager et konkret opplegg for øvinger, oppgaver og dialog i verkstedene. Videre er det viktig at verkstedene kan utvikle seg over tid slik at det er faglig eller kunstnerisk utfordrende og spennende for dem som kjører verkstedene. JAM! som en omreisende temporær «sosial skulptur»-katalysator Når JAM! ankommer et besøkelsessted, leker vi med de sosiale relasjonene og reglene som fins på stedet fra før. Det opprettes strukturer og prosedyrer som folk oppfordres til å ta i bruk og situasjoner de kan delta i. Kort fortalt går det ut på at folk settes i stand til å leke med normer, vaner og praksis. Aldri tas alle muligheter i bruk, men alltid noen, ofte på en måte vi i JAM! ikke har forutsett. Det oppstår et knippe med avvikelser fra hverdagen som skaper nye møter. Fordi folk på et besøkelsessted som regel har ulike holdninger til hva JAM! har å tilby og til hva deltakere og andre personer finner på, oppstår det samspill mellom menneskene på det lokale besøkelsesstedet, et spill som genererer en kjede med midlertidige, små unntak i hverdagen. Siden dette gjøres i det offentlige rom, oppstår det for besøkelsesstedet nye kommunikasjonsmuligheter og -former. På denne måten får de en sjanse til å oppdage nye sider ved sitt lokalsamfunn og seg selv. JAM! blir en katalysator for kommunikative døgnfluer og påbegynte prosjekter, som menneskene i lokalsamfunnet vil vurdere ulikt og kanskje videreutvikle på forskjellig vis. I noen tilfeller kan det bli mer enn en døgnflue. JAM! handler ikke først og fremst om møtet mellom JAM! og de vi møter, selv om det også er viktig. JAM! er heller ikke bare interaktiv på samme måte som en ferdigkonstruert installasjon eller situasjon, som folk kan manipulere eller delta i. JAM! handler om at deltakerne er med på å konstruere og delta i en situasjon som i sin tur genererer nye møter og situasjoner på helt andre steder og med helt andre mennesker. Vårt spørsmål er: «Hva skjer når vi inviterer folk på JAM!?» V. JAM!-opplegget • Sammendrag av JAM!-opplegget • Elementene • Verkstedene: Dag 1 • Verkstedene: Dag 2 • Samarbeid med besøkelsessteder Sammendrag av JAM!-opplegget JAM!-opplegget går over to dager. De ulike elementene står selvstendig, men er bygd opp innen et felles rammeverk bestående av et konsept og en målsetting. JAM! har opplevd det som positivt med et løst program for de to dagene. Dette har gitt rom for lokal tilpassing, improvisasjon og spontanitet. Elementene Det har blitt produsert en film, en bok, flere verkstedmoduler, en ombygd buss med et ressurssenter, et nettsted, samt en installasjon (også kalt «utstilling» i begynnelsen av prosjektet). Kjernen i opplegget er verkstedene. Per i dag har vi følgende verksteder, men det utvikles nye verksteder etter hvert som nye folk knyttes til JAM! eller når man i JAM! finner ut at man vil undersøke nye måter å kulturjamme på. • Stønt: (Engelsk: Stunt.) Gate- og bildeteater, skjult teater, levende rollespill (LAIV), performance, stunt, dans, bevegelse, kroppslig kommunikasjon, kroppsbeherskelse og romforståelse. • Gjøresjøl: (Engelsk: DIY eller Do It Yourself.) Intervensjon og effekter. Installasjon, 3D/ skulptur, mekking, flyer, pressemelding, banner, røykeffekter, pappmaché, mobilt lydanlegg, konsensus og heliumballonger. «Man tager hvad man haver.» • Gatekunst: (Engelsk: Street Art.) Design, trykk og gatekunst. Logoer, ikoner, symboler, T-skjortetrykk, klistremerker, plakater, krittegning, spray og sjablonger (engelsk: stenciling). • Media: Verktøy for oppretting av egne mediekanaler, taktiske medier, media hoax, dokumentasjon og pressearbeid gjennom tekst, bilde, video og web. Fanzine. • Rap og hip-hop: Verksted for å utvikle sine egne tekster, med fokus på å fremføre dem til musikk foran et publikum. • Hybrid: Ulike hybridgrupper basert på de andre gruppene, for eksempel støntgruppe i kombinasjon med media. I hvert verksted er det ulikt fokus på hver skole, avhengig av hvem som akkurat da bemanner verkstedet. For eksempel vil det i Stønt noen ganger være mer teater, mens det på andre skoler er mer dans. Filmen er til inspirasjon og fungerer også som stemningsskaper helt på begynnelsen av et JAM!-besøk. Den er i seg selv en jam, da den er bygget opp som en collage av klipp og referanser fra populærkultur (storfilmer), reklamesnutter og nyhetssendinger. JAM-boken skal være til inspirasjon og informasjon både under besøket og etter at JAM! har reist videre. Den er en anti-lærebok i kulturjamming, som formidler et sprikende mangfold av teknikker, eksempler og synspunkter. Til forskjell fra en lærebok formidler den derfor ikke en sannhet, men igangsetter refleksjon, debatt og aktivitet. Bussen og installasjonen skal forandre situasjonen og stemningen på besøkelsesstedet: Bussen og ressurssenteret utendørs, for eksempel i skolegården, installasjonen ved å infiltrere for eksempel bygningene på innsiden. Bortsett fra de teknologibaserte delene av den infiltrerende installasjonen, som ble stjålet helt på begynnelsen av vårturneen 2005, er alle elementene med på besøkelsesstedene. Verkstedene: Dag 1 På noen skoler er det god plass. Da begynner det slik: Når elever og lærere ankommer, står en sølvfarget buss midt på skolegården og inne i skolen kryr det av «dosere» som mekker og ordner. Elever sendes til filmvisning hvor de får se JAM-filmen. På andre steder er det mindre plass. Bussen står da gjerne på gaten like utenfor huset. Dersom det lar seg gjøre, forsøker vi med bussen som vesentlig element å endre stemningen i nærområdet. Folk føres direkte til filmvisning. Etterpå loses deltakerne (for eksempel elevene) gjennom en introduksjon. I løpet av denne, eller umiddelbart etterpå, velger de verksted. I verkstedene lærer og øver deltakerne på estetiske eller mediale basisferdigheter. Eksempler på dette kan være å bygge en (teater)karakter, å være kroppslig nærværende, å lage sjablonger, å redigere videofilm, å lage en fortellende fotoserie, rigge opp og lage radiosending, trene på å være ordstyrer, taktisk mediebruk og lignende. Deltakerne reflekterer over sitt lokalmiljø eller andre ting de er opptatt av eller lurer på. De snakker om samarbeid og påvirkningsmuligheter, og lærer enkle teknikker for å effektivisere kommunikasjon i grupper, blant annet konsensusteknikker. Man begynner også å tenke på hva slags aksjon man vil gjøre. Deltakerne reflekterer over forholdet mellom form og innhold samt mellom mål og virkemiddel. I noen verksteder er refleksjonen en integrert del i det estetiske arbeidet mens i andre verksteder er det et tydeligere skille mellom estetisk aktivitet og analytisk arbeid. Verkstedene: Dag 2 Deltakerne videreutvikler og forbereder seg nå helt konkret på aksjoner og «finpusser» på de teknikkene de behøver. På et fellesmøte informerer de ulike verkstedene hverandre om hva de har lyst til å gjøre, og det er mulighet til å samarbeide på tvers av verkstedene. Aksjoner gjennomføres. Noen av dem dokumenteres av deltakerne selv, som regel av medieverkstedet. Til slutt samles alle for å snakke om det som har skjedd. Dersom noen radioinnslag, filmer eller fotoserier allerede er «ferdige», fremføres disse i plenum. Se også informasjonsark som nå sendes ut til skoler og andre, vedlegg 9. I denne nevnes kun fire basistyper av verksteder. Samarbeid med besøkelsessteder JAM! krever ganske mye tilrettelegging fra vertens side, blant annet hva gjelder bruk av flere verkstedrom, filmvisningsrom og gymsal. Dessuten overnatter JAM! på besøkelsesstedet og har behov for å lage mat til mannskapet. På skoler har dette gått veldig bra på grunn av ordningen med kulturkontakter. På skoler deltar lærerne som regel ikke i verkstedene med elevene. Derimot har vi nesten alltid mye kommunikasjon og rådslagning med skolens ansatte underveis. De ansatte kan være med på fellesmøter, og det arrangeres vanligvis omvisning for dem så de kan se hva som skjer i verkstedene. På noen skoler er lærerne veldig fornøyde med å få to dager «elevfri», mens på andre skoler følger de mye mer med på hva som skjer. På skoler må elevene under en aksjon ha følge av minst en fra JAM!- mannskapet og eventuelt en lærer. På noen skoler har også lærerne fått små-absurde, men lette oppgaver. Gjerne en form for enkel performance eller «flash mob». Opplegget kan tilpasses andre aldersgrupper og andre typer av steder, for eksempel videregående skoler eller fritidsklubber. Også voksne målgrupper som ikke er redde for å leke kan få besøk av JAM!. Tilpassingen er alltid stedsspesifikk, noe som kan kreve en del forarbeid. VI. Rapport: Kronologisk oversikt 2004 - 2005 • Produksjon og forberedelse av vårturneen 2005 • Vårturné 2005 • Høsturné 2005 Produksjon og forberedelse til vårturneen 2005 2003, invitasjon: Riksutstillinger inviterte i 2003 Adbusters Norge til å lage en utstilling om kulturjamming som skulle turnere landet rundt. Adbusters takket ja til invitasjonen, men foreslo en justering av konseptet. I stedet for kun å sende rundt en utstilling som elevene kun kunne være passive tilskuere til, foreslo Adbusters å lage et verksted hvor elevene kunne lære seg å kulturjamme. I tillegg foreslo Adbusters at elevene skulle få se en film og motta en bok om kulturjamming. Riksutstillinger syntes justeringsforslaget var bra og gikk med på det utvidede opplegget. Påsken 2004 – julen 2004: Riksutstillinger og Adbusters ble enige om å samarbeide om å produsere og turnere opplegget. Adbusters fikk full frihet til å utvikle konseptet og et konkret opplegg. Konseptutvikling og påbegynt produksjon I løpet av våren og sommeren ble målsettingen og det meste av det konseptuelle rammeverket for JAM! bestemt. Om sommeren og på høsten 2004 ble det jobbet mye med rekruttering til prosjektet, og et par omstruktureringer fant sted. Høsten 2004 ble flere av verkstedene utviklet, og produksjon av film og bok kom i gang. Mediedekning: Intervju i Klassekampen om konseptet bak JAM! på dets daværende stadium. Se presseklipp: Rikspresse. Etter utspill fra lederen i Kreativt Forum, som er kritisk til at skattepenger går til å støtte et nettverk (dvs. Adbusters med venner) som etter KFs (uriktige) mening bedriver hærverk og ensidig propaganda, ble det debatt i media, både på Internett, aviser og på NRK radio. Debatten var ikke særlig relevant i forhold til JAM! siden reklame ikke er sentralt i JAM!, og elevene selv bestemmer innholdet. (På to steder har elever selv tatt opp reklamerelaterte temaer. På Gulset i Skien utførte Street Art-gruppen krittaksjon mot kroppsfiksering i reklamen i byrommet. På Lillehammer tok Støntgruppa opp kroppsfiksering og slankehysteri innen mote og som følge av klesutvalget i klesbutikker.) 1. januar – 30. mars 2005: Avsluttende produksjon og testing av JAM! Ferdigutvikling og konkretisering av de ulike verkstedene og fullføring av arbeid påbegynt i 2004. Jobbing med å klargjøre bussen. Hektisk periode med mye dugnadsarbeid. Deler av opplegget testes på to skoler i Oslo og justeres noe på basis av disse erfaringene. Bok og film ble ferdigprodusert. Prototyper til den infiltrerende installasjonen ble også utviklet. Bussen ble klar til turnéstart på Brandbu. Vårturné 2005 I denne rapporten fra vår- og høstturneen skisseres kort hva slags kulturjamming ungdommene har gjor på de ulike besøkelsesstedene. Det rapporteres også kort om samarbeidet med vertene og hvordan mediedekkningen har vært. Redegjørelsene fra hvert sted er ikke komplett, men samlet sett skulle de vise noe av bredden. Opplysningene om antall verksteddeltakere per sted er basert på tall vi fikk fra vertene like før ankomst på hvert sted. 31. mars 2005: Generalprøve på Gulset skole, Skien Eksempler på elevaktiviteter: Gateteateraktige støntaksjoner for likestilling i et lokalt kjøpesenter, en sak særlig gutta var opptatt av. Utkledd som kvinner skapte de rørende kontakt med kjøpesenterdamene på tvers av generasjonene. Ved å «svømme i luften» like ved den lokale svømmehallen ville andre elever trekke oppmerksomhet til sitt ønske om at svømmehallen ikke skulle stenges. En gruppeperformance for bedre mat ble utført inne på skolens kantine, og de hengte opp bannere. Radioaktivisme med «roof radio» fra et av skolebyggene og «jam-sending» på calling-anlegg på lokalt kjøpesenter. Kritt-stønt om kroppsfiksering og klistremerker til oppmuntring i grønnsaksdisken. Generalprøven gir for første gang JAM! anledning til å teste hele opplegget med reell tidsramme og skala. Samkjøring av verksteder blir endelig testet. Antall verksteddeltakere: omtrent 80. Mediedekning: En aksjon for bedre gatebelysning på skoleveien ble dekket i Varden og Telemarksavisa, hvor elevene kom til orde samtidig som noe av JAM!-opplegget på skolen ble omtalt. Se vedlegg 2, presseklipp: Lokalpresse. Mediestyr begynner: Det meste går bra, men generalprøven genererte en del fokus i pressen da rektor Tore Andersen trakk JAM-boken tilbake etter at en mor reagerte på deler av innholdet og fordi han ikke hadde fått se og godkjent boken på forhånd. Noe av turbulensen skyldes at noen feilaktig ser på JAM!-boken som ordinært pedagogisk undervisningsmateriale. Den er ment som et kunstnerisk uttrykk med en annen virkemåte enn det undervisningsbøker vanligvis tiltenkes. En annen grunn til turbulensen var misfornøydhet med innholdet. Det var særlig artiklene om sivil ulydighet, rørblokkade og elevstreik som provoserte. Et avisoppslag med den omtalte moren i Varden startet en debatt som senere fortsatte i både TV, Radio og andre aviser. Flere uttalte seg om saken, og særlig politikere på høyresiden var skeptiske til boken og JAM!. Venstresidens politikere var positive til hele JAM!-opplegget. Temmelig forutsigbart. Felles for begge parter, var at ingen av dem hadde satt seg tilstrekkelig inn i saken. Det som ble diskutert hadde lite eller ingenting med JAM! sin skoleturné og det som konkret skjer i JAM!-verkstedene å gjøre. Se presseoppslag: Sivil Ulydighet for Telemarksavisas fokus på saken. Samarbeid med skolen: Selv om vi var veldig glade for å få en generalprøve og fornøyde med den praktiske tilretteleggingen på Gulset, tyder rektorens ublide reaksjon i ettertid på at han kanskje ikke var tilstrekkelig innsatt i saken. Kanskje han for eksempel ikke visste at det skulle deles ut en bok. Det kan være vår feil, selv om ordinært informasjonsmateriale ble sendt til skolen på forhånd. Avtale og gjennomføring skjedde ganske kjapt. Selve gjennomføringen av verkstedene gikk derimot greit i den forstand at vi hadde kontakt og enighet med lærerne om hvordan håndtere et par vanskelige situasjoner (ødeleggelse av pulter og bråk fra radioen og andre lydanlegg). Lærerne som var våre kontakter virket stort sett fornøyde. Et par lærere var skeptiske til at elevene fikk gå utenfor skoleområdet, mens andre fulgte med elevene ut i felten for å se hva elevene gjorde. UKE 9 Brandbu ungdomsskole, Hadeland Eksempler på elevaktiviteter: Produksjon av forskjellige dyrevern-T- skjorter. Festivallignende parade for flere fritidstilbud i Brandbu sentrum, blant annet McDonalds og bowlinghall. En røyk-beledsaget parole for «Flere fine jenter hit» deltok også. Rapping på JAM!- bussens tak. Lek med ulike radiogenre med skolegården som base. Bra radioverter på Brandbu. JAM!-armbånd. Ellers flere aksjoner som går ut på at elevene vil ha JAM!-boken som rektoren har holdt tilbake, blant annet iscenesettelser av hvordan de kunne «lure» rektoren slik at de fikk boken likevel. Antall verksteddeltakere: omtrent 95. Samarbeid med skolen: Bra praktisk tilrettelegging på skolen. JAM!- mannskapet får låne svømmebassenget, noe som var veldig populært. Brandburektoren, Geir Svingheim, nekter JAM! å dele ut boken etter råd fra rektoren ved Gulset. Han ville holde tilbake boken til han hadde fått bedre tid til å sette seg inn i innholdet. Etter forhandlinger mellom JAM! og rektoren ble det en ordning hvor vi midlertidig kunne bruke boken i løpet av JAM!-besøket mot at den på slutten av Dag 2 skulle leveres inn igjen så rektoren kunne lese igjennom boken. Deretter skulle den brukes i et senere pedagogisk opplegg på skolen. Vi merket også en glidning i skolens forhold til sivil ulydighet. Fra på ankomstdagen å ha gitt JAM! totalforbud mot å snakke om sivil ulydighet som noe annet enn ulovlig og uakseptabelt i et demokrati, gikk rektoren ut og sa at «det kan hende det er riktig å lære om sivil ulydighet, men det er måten det skal læres på som jeg reagerer på» (hvis han nå er riktig sitert i Oppland Arbeiderblad, se presseklippene: Sivil ulydighet ). Vi innrømmet at vi nok kunne ha informert bedre i forkant, til tross for at vi i utgangspunktet hadde en jam-strategi bak boklanseringen (se vårevalueringen under «Informasjonsarbeid og media» og i evalueringen av JAM!-prosjektet som en kulturjam under «JAM-bokens kontroversialitet»). Mediestyr: Medieoppmerksomheten fra Skien fortsetter og intensiveres, først med lokal presse fra Hadeland, så med regional mediedekning. Det kulminerer med riksdekkende dekning i NRK og senere i Aftenposten når JAM! besøker Gran og omtale på lederplass i Dagbladet mens JAM! er på Harestua. Fokuset er fortsatt på «kokebok i sivil ulydighet», skjønt både lokal presse og Aftenposten skriver også litt om hva som konkret skjer i JAM!. Mediedekning: Mediedekningen av elevenes aksjoner druknet litt i alt mediestyret rundt spørsmålet om «kokebok i sivil ulydighet», hvorfor Brandbu-rektoren ville holde tilbake JAM-boken og hvordan elevene reagerte på det. Samlet synes vi likevel at mediefokuset på Hadeland var til JAM!- prosjektets fordel. Riksutstillinger var fornøyd med medieoppmerksomheten. (Se vårevalueringen nedenfor.) Gran ungdomsskole, Hadeland Eksempler på elevaktiviteter: I en aksjon spiller elevene «bowling» i Gran sentrum. Noen av dem simulerer kjegler som «velter» når den store «bowlingballen» treffer dem. «Kjeglene» hadde blant annet trent på fallteknikk, impuls og synkron bevegelse. For å sette søkelys på altfor kalde klasserom på skolen oppretter elevene klasserom i rundkjøringen ved Gran sentrum. Forbikjørende bilister kan lese plakatene som forteller om dette. Formasjonskoordinert springing gjennom sentrum bekledd med pappbiler utgjør en aksjon for go-cart-bane. Mediaverkstedet dekker andre elevers aksjoner. Aksjoner for selvstyrt ungdomshus. De bedriver journalistisk undersøkelse av hvorfor det er så lite å gjøre for ungdommen på Hadeland. Dette utgjør et eksempel på hvordan journalistaktig mediearbeid kan aktivere ungdommen og generere nye samtaler som ungdommene er med på å sette premissene for. En sammenheng mellom mye narkotikamisbruk og lite fritidsaktiviteter på Hadeland var noe av det som ble undersøkt. Antall verksteddeltakere: omtrent 72. Samarbeid med skolen: Rektor Bjørn Tollaas får mye bedre tid enn Brandburektoren til å sette seg inn i hva JAM! dreier seg om. Som følge av et møte med en av koordinatorene for JAM! i forkant for å få konkret informasjon om verkstedopplegget og for å oppklare eventuelle misforståelser som følge av mediestyret, var han godt informert om JAM!-besøket på Brandbu. Han ble også informert av Brandburektoren og av Brandbuelever. Gran skole ser ut til å ha et mer tolerant syn på sivil ulydighet enn Brandbu. De velger å dele ut boken og la JAM! kjøre som planlagt. «Boken selges i bokhandelen og er derfor uansett offentlig tilgjengelig», resonnerer han. En lærer deltok i verkstedet med de «uroligste» elevene. Mediedekning og mediestyr: Som følge av tidligere mediestyr kommer Aftenposten til Gran og skriver om sivil ulydighet og dekker også noen av elevenes aksjoner. Se presseklipp: Rikspresse. UKE 10 Harestua ungdomsskole – 8. & 9. klasse, Hadeland To påfølgende besøk på samme skole. Eksempler på elevaktiviteter: Elevene aksjonerte nok en gang for å få ungdomsklubb og bowlinghall ved å spille bowling osv. Medieverkstedet laget i samarbeid med «skuespillere» fra Stønt- gruppa to kortfilmer, den ene kalt «Påskenøtter», den andre var ambisiøs og ble ikke ferdig. De sistnevnte var åpenbart mer opptatt av å finne på en story og spille ut roller som regissør, skuespiller og kameramann enn å lage et ferdig produkt. Medieverkstedet dokumenterte som vanlig også andres aksjoner. I Street Art-verkstedet lages det sjablonger og T-skjorter. Radiogutta laget et innslag fra blant annet et gamlehjem hvor de intervjuet folk om et (falskt) påtenkt flyktningemottak på Harestua, en slags medielureri (men ikke en media-hoax). Videogjengen laget et lignende innslag. Det var en aksjon i nabobygda for bedre fotballbaner. Noen spilte skjult teater om mobbing på forskjellige steder for å se hvordan folk reagerte på helt åpenbar mobbing. Noen jenter som ville ha et rusfritt sted å være på fritiden, dro til nabobygda Grua, hvor rådhuset ligger, og gjennomførte flere bevegelsessekvenser: Utenfor «realiserte» de alle fasiliteter de mente at en slik kafé burde ha, og de avsluttet med å danse disco inne på rådhuset. Alt dette for å påkalle ordførerens oppmerksomhet. Den fikk de, og det ble et møte om fritidskafé. I en annen aksjon var en gutt fastlenket til et gjerde og ble kastet vann på av to jenter; etter hvert gled det over til en danseforestilling inne på skolen, hvor de tre benyttet løftesekvenser, temposkifte m.m. Det var også andre påtenkte aksjoner som ble kansellert fordi elevene hadde gjort for dårlig research da det viste seg at det de ville kjempe for, nemlig en cross-bane, antakeligvis var i ferd med å bli realitet likevel. Antall verksteddeltakere: omtrent 134 (64 + 70). Samarbeid med skolen: Veldig bra praktisk tilrettelegging fra skolens side. Rektoren på Harestua barne- og ungdomsskole, Arild Sandvik, fikk også besøk av JAM! på forhånd. På Harestua var de positive til JAM! generelt og vårt opplegg for å håndtere sivil ulydighet spesielt. De trodde at JAM! kunne støtte og fordype deres pedagogiske arbeid med PALS (Positiv Atferd, støttende Læringsmiljø og Samhandling i skolen), et pedagogisk pilotprosjekt i regi av Barne- og familiedepartementet. Mediedekning: Redusert medieinteresse. Se presseklipp: Lokal presse. Ikke noe heseblesende mediestyr. UKE 11 Lena ungdomsskole skole, Toten Eksempler på elevaktiviteter: Aksjoner for mer miljøvennlig fyring på skolen og for å få lov å holde på med skateboard. Et lite festivalopptog gjennom sentrumsgaten dreide seg om lavere aldersgrense for bilkjøring. En aksjon for innføring av bøter for hester som bæsjer i sentrum (akkurat som for hunder); nye trafikkskilt i sentrum ble brukt som propagandakanal. Gateteater mot dyremishandling fant sted på torget og inne på kjøpesenteret, de utkledde «hundene» og «kattene» ble mishandlet av sine «eiere». Samarbeid med elever fra Street Art-verkstedet som også jobbet med dyrevern. Mediegruppa jobbet blant annet med et tema om at ungdommer ikke er som foreldrene tror. Mediegrupppa lager en sak på skateboards. Antall verksteddeltakere: omtrent 91. Samarbeid med skolen: Fin-fint og positivt samarbeid. Bra praktisk tilrettelegging (men data-nettverket var litt ustabilt). Skolen fikk ikke noe forhåndsbesøk fra JAM!. De var spente på hva JAM! var for noe på grunn av medieoppmerksomheten, men frykten eller engstelsen hadde gitt seg, kanskje etter informasjon fra fylkeskommunen. Lærerne på denne skolen var forholdsvis nysgjerrige og fulgte mye med. Ingen mediedekning og intet mediestyr. UKE 12 Vestre Slidre skole, Valdres Hele ungdomstrinnet deltok på verkstedene. Dette var et av de mer «greie» skolebesøkene til JAM! og bar preg av at Vestre Slidre er et svært lite tettsted med ett veikryss i «sentrum», med skolen, kommunehuset, legekontoret, politihuset og en liten kolonialbutikk som naboer. Det ble mye aktivitet rundt dette ene veikrysset. All infrastruktur rundt sentrum, unntatt politiet, ble tatt i bruk. Eksempler på elevaktiviteter: Elever aksjonerte for sikker sex med en loddsalgparodi og nye «trafikkskilt» i krysset, delvis sponset av legekontoret med kondomer brukt som ballonger og premie. Flere aksjoner om bedre kantinemat (flyers-aksjon på lærerværelset, plakater, radio-sending). En enmannsdemo med plakat kjempet for gjenopprettelse av togtrasseen Valdresbanen. Aksjon mot for mye miljøskadelig bilkjøring i Valdres med et svakt kostymepreget one- man-show med stopping av biler og argumentativ dialog med bilister som virkemiddel. I medieverkstedet er noen radio-DJ. To jenter sang i barnehagen for å glede barna, etterpå gikk de til radioen for å fortelle om det. Medieverkstedet lager sak om behovet for flere hamburgersjapper i Valdres. Møljeansamling hvor elevene ligger i en haug på kommunekontoret for underlig kroppslig nærvær, etter hvert ledsaget av «allsang» for flere fritidstilbud til de unge. Saken ble fulgt opp på elevradioen. En spørreundersøkelse om ikke Vestre Slidre skole burde ha bedre IT-utstyr. «Nei til heldagsskole.» Antall verksteddeltakere: omtrent 85. Samarbeid med skolen: Bra praktisk tilrettelegging, bortsett fra noen problemer med data-nettverket. Skolen og rektoren var positive og hjelpsomme. Skolen ble noe misfornøyd med «spray» på nyvaskede vinduer som vi sammen med elevene fjernet. (Dette var spesialspray som er lettfjernet.) Mediedekning: Lokalavisen Valdres hadde et oppslag om elevaksjoner, samt litt om JAM!. Se presseklipp: Lokalpresse. Intet mediestyr. Øystre Slidre skole, Valdres Østre Slidre er også et veldig lite sted, men noe større enn Vestre Slidre. Likevel ble fokuset i Østre Slidre mye mer rettet mot skolen. Eksempler på elevaktiviteter: En slags teaterfremføring på lærerværelset om å få seksualundervisning før det er for sent, etterfulgt av en apell. En jentegjeng testet ut hvordan det arter seg når de samlet bare ramler sammen og så går videre som om ingenting har hendt hver gang de passerer andre (utforskning av kroppslig kommunikasjon). Medieverkstedet laget en aksjonsvideo om å få lov til å bevege seg utenfor skolens område og om å få få lov til å handle på en nærbutikk. Mekkenverkstedet (som nå heter Gjøresjøl) laget diverse turskilt i området for å veilede vandrende. En helt tradisjonell demonstrasjon toget til en nærliggende bensinstasjon for å handle. De slo seg etter hvert seg sammen med en annen demo for mer frihet på skolen. Senere sluttet også en kroppsapatisk danseaksjon som handlet om forbud mot å være inne i friminuttene, seg til. Det endte med en samlet sitt-ned- aksjon på lærerværelset hvor elevene, etter noe nøling, fremmet ønske om å få være med på å bestemme reglene på skolen. De inngikk avtale om å fortsette «forhandlingene» på et nytt møte om en uke. Se vedlegg 7: Rapport «elevopprør», Øystre-Slidre. Aksjonen «Ja til røyking» besto i en kjempestor simulator-røyk. Antall verksteddeltakere: omtrent 90. Samarbeid med skolen: Den praktiske tilretteleggingen var bra bortsett fra noen problemer med data-nettverket, og skolen hadde ingen problemer med JAM!-opplegget på forhånd. Selv om skolen ga et inntrykk av et småstrengt regelregime slik elevene beskrev den, var skolens ledelse i så fall tydelig innstilt på at JAM! skulle være et «unntak». Selv om det ble et slags «elevopprør» mot det elevene opplevde som strenge eller uforståelige regler, gikk både lærere og rektor etter noe nøling i dialog med elevene om dette. Under diskusjonene som vi hadde med lærerne i etterkant, kom det fram at skolen tidligere har forsøkt å la elever få mer medbestemmelsesrett, men syntes at det fungerte dårlig og at ordningen skled ut. Elevene på sin side virket ikke fornøyd med den eksisterende elevrådsordningen. Ingen mediedekning eller mediestyr i Østre Slidre. UKE 13 Åretta ungomsskole, Lillehammer (besøk 1) Eksempler på elevaktiviteter: Aksjonen «Bassenget vårt tørster» for vann i skolebassenget fant sted på rådhuset. Her tok elevene i bruk bannere, props og journalistikk for å komme i dialog med skolesjefen. Det var gateteater i gågaten mot kroppsfiksering i moten. Noen elever i Mekkenverkstedet ommøblerte et siderom til klasserommet sitt til et koserom som nok best kunne beskrives som kosebryterom. Antall verksteddeltakere: omtrent 68. Samarbeid med skolen: Nok en skole med meget god tilrettelegging og forståelse av JAM!. De var noe misfornøyd med vår opprydding etter oss. Det ble laget en informasjonsfilm om JAM! på denne skolen, se vedlagte DVD (varighet: 12 min). Mediedekning: Ungdomsprogrammet guru på NRK, NRK Oppland og lokalavisen Gudbrandsdølen Dagningen laget innslag fra skolen. Se presseklipp: Lokalpresse. UKE 14 Sel ungdomsskole, Gudbrandsdalen Eksempler på elevaktiviteter: Parodiering av diverse radioverter var populært, og det ble spilt live-musikk i JAM!-radioen. Gatekunstverkstedet pyntet både buss og JAM!-kasser med sjablonger, logoer og symboler. De lagde også T-skjorter med egne logoer og sjablonger. Flere aksjoner samlet seg utenfor rådhuset hvor de demonstrerte mot Clemets nasjonale prøver. En modell av et ungdomshus med blant annet et svømmebasseng med vann i ble overrakt til Rådmannen. To gutter leste opp en appell for mer kuleis på Otta. Gateteater ble spilt inne på et kjøpesenter på Otta. Antall verksteddeltakere: omtrent 90. Samarbeid med skolen: Enda en skole med eksemplarisk tilrettelegging. Vi merket ingen skepsis eller engstelse i forhold til JAM!, slik vi tidvis opplevde i begynnelsen av turneen. Lærerne fulgte ivrig med på hva elevene foretok seg, og mange lærere fulgte med ut for å observere aksjonene. Lærernes små-absurde oppgaver ble utført til punkt og prikke og med godt humør. Mediedekning: Lokalavisen Vigga og Gudbrandsdølen Dagningen skal visst nok ha dekket noe av det som skjedde på Sel. JAM! er ikke i besittelse av disse medieoppslagene. (En journalist fra Vigga var i hvert fall inne på skolen og intervjuet flere elever og tok bilder av fritidshusmodellen; to journalist-fotografer var aktive ved Rådhuset.) SOMMERFERIE Avlysninger på vårturneen Skreia skole på Toten sa opp sin bestilling like før turneen begynte fordi de var skeptiske til at lærerne ikke fikk være med i verkstedene med elevene. Lunner skole fikk kollisjon på timeplanen på grunn av eksamensavviklingen. (JAM! besøkte i stedet Harestua to ganger rett etter hverandre.) Heidal ungdomsskole i Gudbrandsdalen avlyste JAM! av ukjente grunner, men trolig på grunn av medieoppstyret rundt sivil ulydighet og lignende. Alle avlysningene på vårturneen skjedde i god tid. Derfor var de greie å håndtere og de medførte ingen utgifter for JAM!. Høstturné 2005 Sensommeren og tidlig høst Diverse turnéforberedelser ble utført på sensommeren og tidlig på høsten. Blant annet ble ulike elementer på bussen produsert og utbedret. Noe av dette arbeidet ble utført i samarbeid med verkstedet til det tidligere Riksutstillinger. Et par JAM!- verksteder jobbet med å rekonseptualisere seg selv. Tanker om nye verkstedmoduler begynte også å ta form og ble senere videreutviklet i løpet av turnéperioden. De ble først utprøvd på slutten av turneen (på Deichmanske bibliotek). Visse samarbeidsproblemer med Nasjonalmuseet i turnéforberedelsene forekom, se høstevalueringen for detaljer angående dette. Uke 36 Turnéstartseminar og forberedelser til høstturneen I tråd med anbefalinger fra vår egen evaluering etter vårturneen ble det arrangert et seminar for alle veiledere som skulle ut på turneen til høsten. Uke 37 Stokke ungdomsskole, Vestfold Eksempler på elevaktiviteter: Elevene engasjerte seg for å få mer praktisk erfaring i naturfagtimene i stedet for bare teori (som følge av redusert budsjett), mot nedskjæringer i lærerstaben og for billigere kantinemat på skolen. Plakater og flyere ble spredd. I videoverkstedet intervjuet en jentegjeng folk i Stokke sentrum om det ikke burde bli flere butikker der, særlig klesbutikker. Utenfor rådhuset samlet flere aksjoner seg: De var alle skeptiske til rådhusets prioritering av å bruke penger på nytt rådhustak og ny fontene med gressplen i stedet for på andre ting, som for eksempel billigere fotballtrening, billigere inngang på ungdomsklubben og mer penger til skolen. Aksjonene tok form av vading i fontenen (et slags stønt), forsiktig fotballspilling på gressplenen utenfor rådhuset (gateteater) og stilisert fotball inni korridorene på rådhuset med trilling av ballen mellom spillerne (stønt), røykeffekter utendørs (situasjons- eller stemningsforandring) og radiosending ute på P-plassen inn til de ansatte inni rådhuset (såkalt taktisk mediebruk; det siste fungerte ikke like bra som det var tenkt). En gjeng fra Street Art-verkstedet dro i følge med en JAM!er og en lærer til Tønsberg for å gjøre en aksjon mot McDonalds miljøskadelige kjøttproduksjon. Øvelser i å bruke Internettverktøy. Antall verksteddeltakere: omtrent 85. Samarbeid med skolen: Den praktiske forberedelsen fra skolens side var helt grei, bortsett fra noe problemer med data-nettverket og andre ting som måtte improviseres på begynnelsen av Dag 1. Lærerstaben på Stokke ungdomsskole var tydelig mer todelt i synet på JAM! sammenlignet med andre skoler. Rektoren, som ikke var på skolen mens JAM! var på besøk, var svært misfornøyd da han åpenbart ikke visste at JAM! handlet om å gjennomføre aksjoner utenfor skolens område, noe han aldri ville ha godtatt i utgangspunktet. Han følte seg lurt og han var svært misfornøyd med presseoppslagene og over Stokke-ordførerens reaksjon på aksjonene utenfor Stokke rådhus og i Tønsberg. (Det var nok neppe noen som ville lure ham på det punktet, se høstevalueringen nedenfor under «Komplikasjoner under turneen» og egne rapporter i vedleggene om hendelsene i Stokke og Vear.) Flere lærere var skeptiske til at radiobruken skled litt ut på Stokke. I forbindelse med radioen er det også et PA-anlegg som gjør at det er god lyd på gårdsplassen (lydnivået varierer avhengig av om det er time eller friminutt). Noen av ytringene over radio og PA-anlegg var unødvendig pubertale og lite meningsfulle. Vi i JAM! er enig med skolen i at det kunne vært jobbet mer med kvaliteten på radiosendingene i skolegården. Årsaken til kvalitetssvikten var de samme interne logistikkproblemene som førte til at noen elever kom seg ned til rådhuset uten voksent følge. Mediedekning: Det var politisk møte ved rådhuset på aksjonsdagen, så pressen var der allerede da elevene ankom rådhusplassen og Tønsberg Blad dekket saken. Se presseklipp: Lokalpresse. I tillegg ble aksjonistene i Tønsberg intervjuet på lokalradio og ble visstnok slaktet av daglig leder på McDonaldsrestauranten, og journalisten mente også at elevene var inkonsekvente i og med at de handlet andre ting på McDonalds. I et brev til rektoren på Stokke ungdomsskole hevdet McDonalds at Adbusters manipulerte elevene til å gjennomføre aksjoner de egentlig ikke ville ha gort på egenhånd. Dette var første gang på turneen vi opplevde at media var ute etter «å ta» elever. Se presseoppslagsmappen under Stokke og Sandefjord og høstevalueringen. Mediestyr: Akkurat som på Gulset i Skien, hadde en Stokke-forelder lest JAM-boken og gikk ut i pressen og hevdet at JAM! oppfordrer til ulovligheter og skolestreik. Akkurat de samme bokartiklene som på Brandbu provoserte. Lokalt politi mente JAM-boken undergraver folks tillit til politiet, og rektoren klaget over JAM!. Se vedlegg 2, presseklipp under Stokke og Sandefjord. Vear skole, Vestfold Eksempler på elevaktiviteter: Stønt-gruppa planla aksjoner for å få lov å ri i skogen og en dans for fred i Tønsberg. Rytmer med håndtrommer. Ivrig radiojournalistikk. I mediegruppa var det noen som laget en slags jackass-film. Øvinger i å fortelle en historie med stillbilder og lage fotoportretter. Mobilt lydanlegg med mp3- spiller transportert rundt på skolen som protest mot mp3-forbud på skolen. Antall verksteddeltakere: omtrent 56. Samarbeid med skolen: Veldig bra praktisk tilrettelegging fra skolens side. Dag 1 på Vear forløp på vanlig, god måte. Men på Dag 2 la rektoren ned forbud mot at elever skulle få forlate skolens område. På et allmøte hvor alle elever, Vear-rektoren, skolens faglige ansatte, DKS-representanten i Stokke kommune og rektoren ved Kulturskolen, samt JAM!-mannskapet, var til stede, uttrykte elevene at det ville være meningsløst å utføre aksjoner på skolen. Etter å ha spurt om råd om hva vi skulle gjøre, gikk JAM! for å holde et internmøte for å finne ut hva vi skulle gjøre. Vi fant ut at vi ville unngå det som skjedde på Brandbu, hvor det ble veldig mange aksjoner mot rektoren. JAM! bestemte seg derfor for å reise fra skolen på Dag 2 uten å fullføre opplegget. For elevene ble det vanlig skole resten av dagen. Se vedlegg nr 3, Rapport fra Vear, samt høstevalueringen nedenfor. Mediedekning: Ingen. Uke 38 Åretta ungdomsskole, Lillehammer (besøk 2) Eksempler på elevaktiviteter: Det ble gjennomført ordinært politisk arbeid som nettverksbygging og lobbyvirksomhet for oppretting av bookinggruppe for å få flere rockeband til ungdomsklubben. Med flyere, radiointervjuer med mange folk rundt omkring på skolen arbeidet elevene for at oppsummeringsuke skulle gjeninnføres på skolen, for de mente at det ville føre til bedre læring (fikk delvis gjennomslag men ikke så mye mindre lekser som forventet, se filmen «JAM! besøker Åretta ungdomsskole» på vedlagt DVD). Såpeboblefest i skolegården – en motaksjon til «Gatefest for å bytte fysak til musikkundervising». Radio med egne sendinger. Øvelsen med fokusering på verdens viktigste ord, denne gangen «Frihet», videreutviklet seg til en film om frihet utført i samarbeid med lokalt politi for å simulere arrestasjon (se filmen «JAM! besøker Åretta ungdomsskole» på vedlagt DVD). Noen jenter danset for seg selv. Antall verksteddeltakere: omtrent 70. Samarbeid med skolen: Veldig godt. Rektoren ved skolen var velinformert og engasjert i JAM! gjennom hele prosessen. Rektoren på Åretta bestilte JAM! for høsten basert på erfaringen med JAM! på Åretta den samme våren. Det gode samarbeidet med skolen, kan ha vært hemmende for JAM! i den forstand at overraskelsesmomentet var borte. Mediedekning: Ingen. (Kun elevenes egen radiokanal.) Halvparten av elevene i 8. klasse på våren hadde besøk av JAM! i løpet av vårturneen. Skolen var fornøyd og ville gi det samme tilbudet til resten av elevene i det samme kullet høsten 2005. Uke 41 Breidablikk ungdomsskole, Sandefjord - AVLYST Eksempler på elevaktiviteter: Ingen. Samarbeid med skolen: Samarbeidet om forberedelsene med kulturkontakten på skolen var godt. Men idet turnémannskapet var klar til å legge ut på turné, mottok vi en SMS fra rektoren ved skolen med beskjed om at opplegget var avlyst. Dette var på grunn av kritikken av JAM! ved Stokke skole og fordi Breidablikk var skeptisk til innholdet i JAM-boken (se høstevalueringen for nærmere detaljer, og presseklipp: under Stokke og Sandefjord for mediedekningen). Mediedekning: Blant annet intervju med rektor Arne W. Gregersen og en representant fra JAM! i Sandefjords Blad. Begge deltok i debatt på radio i Kanal24. JAM! ble intervjuet i Kulturnytt på NRK P2. Se oppslagene ordnet under Stokke og Sandefjord i presseoppslagspermen. Uke 42 Bugården ungdomsskole og Ranvik ungdomsskole, Sandefjord - AVLYST Eksempler på elevaktiviteter: Ingen. Samarbeid med skolen: Ingen. Mediedekning: Ingen. Begge skolene avlyste som følge av mediestyret i Vestfold. Se oppslagene ordnet under kapittelet Stokke og Sandefjord i presseoppslagspermen. Studentkafeen (eller ungdomshuset) Punkt1, Sandefjord sentrum Eksempler på ungdommers aktiviteter: På stønt gjennomførte de tørrtrening på bevegelsesteknikker innendørs og bevegelseseksperimenter ute på gata. På Street Art jobbet de med ulike visuelle teknikker, blant annet sjablonger. Det var mange diskusjoner om hvordan det er å være ungdom i Sandefjord. Det endte med aksjon for å bevare det kommunale kulturhuset, Verdensteateret, og kampanje for å flytte studentkafeen, Punkt1, til det verneverdige funkishuset, Napergården, som ligger ved siden av Verdensteateret. Disse to ungdomsstedene ville da ligge nær hverandre, noe som ville kunne få synergieffekter for ungdomsmiljøet. Ungdommene forfattet et skriv som de ga til politikerne med journalister til stedet for å få fokus på rusfrie alternativer for ungdom i Sandefjord. De bar T-skjorter med selvlaget logo med ordlyden: KultuRus. Slagordet var «Nei til privatisering av Verdensteateret». I ettertid har ungdommene arrangert en støttekonsert på Verdensteateret. De allierte seg med kulturlivet i Sandefjord. Den 25. januar 2006 var det et seminar om ungdom i byrom i Sandefjord, hvor disse ungdommene holdt åpningsforedraget. Antall verksteddeltakere: ukjent. Samarbeid med ungdomsklubben og kulturseksjonen: Meget godt samarbeid, men dessverre hadde ikke de lokale arrangørene (Punkt1 og kulturseksjonen i Sandefjord) tid eller mannskap til å jobbe med rekrutteringen til JAM!-besøket på Punkt1. Dermed forsøkte vi i JAM! å mobilisere ungdom i Sandefjord. Selv om det kom nok folk til å gjennomføre JAM!-opplegget, hadde vi kapasitet til mange flere. Se vår egen høstevaluering under «Komplikasjoner under turneen» og vedlegg nr. 14 for Punkt1s vurdering av opplegget. Mediedekning: Mye dekning, særlig i etterkant. Mediedekningen var konstruktiv, og har ført KultuRus-saken videre. Ekstra positivt var det at ungdommene fortsatte å jobbe med saken sin etter at JAM! forlot Sandefjord. Se under Stokke og Sandefjord i vedlegg 2, Presseoppslag. Uke 44 Engebråten skole, Oslo Eksempler på elevaktiviteter: Aksjonen «Mer basket, mindre fotball». Etterforskningstjeneste. Symbolsk avsendelse av president George W. Bush til verdensrommet. Teater på trikken med absurd telefonsamtale til elektriker i form av en sang. Radio med egne sendinger. Elever utkledd som prester spør hver enkelt på bussen: «Er Gud mann eller kvinne?» Absurd teater på trikken om setekontrollører som ber folk om å reise seg slik at de får testet blant annet spensten i setet. Elever som går på trikken og starter diskusjoner med folk og prøver å få dem med på allsang. Antall verksteddeltakere: omtrent 84. Samarbeid med skolen: Samarbeidet var godt. Klasseromfordelingen var godt tilrettelagt, og skolen stilte med mye ekstra utstyr til disposisjon. Litt rot med nøkkelfordeling. Mediedekning: Noen elever hadde ambisjoner om å få aksjonen sin dekt av media, men elevene var for ukonsentrerte og brukte for langt tid på å forberede aksjonen til at det ble tid til å sende ut pressemelding. Elevene fikk heller aldri realisert ønsket sitt om å publisere videoopptaket av den symbolske aksjonen mot Bush på Internett. Under oppholdet på Engebråten ble JAM! frastjålet flere videokameraer og digitale fotoapparater. JAM! fikk dermed en ekstrautgift på over 11 000 kroner. Etter at JAM! var ferdig ved skolen, ble kameraene likevel levert tilbake etter elevers initiativ til å starte en etterforskingsaksjon. Ellers observerte vi at vi på denne skolen hadde større problemer med hærverk enn vi har hatt tidligere. Bjølsen skole, Oslo Eksempler på elevaktiviteter: Med abstraherende ansiktsmasker stilte flere seg opp på bussholdeplasser mens én av dem «tilfeldig» ankom og sa «Du er unik» til de som ventet på bussen eller til tilfeldig forbipasserende. Aksjon i sentrum med ballonger mot rasisme. Noen hengte opp snakkebobler på Bjølsen. En gruppe fra medieverkstedet gjorde en undersøkelse av kvaliteten på hamburgere og undret seg over denne mattypen. To videodokumentarer, en om «Byen slik vi ser den» og en av steder på skolen som er stygge. Elevene lagde sin egen radiokanal med radioshow og jammet ufrivillig en annen lokal radiostasjon i området. Antall verksteddeltakere: omtrent 80. Samarbeid med skolen: Godt samarbeid, godt tilrettelagt. Særlig var samarbeidet med skolekjøkkenet godt. På grunn av størrelsen på skolen, ble de ulike verkstedene litt spredt. Lærerne stolte på oss i forhold til elevene, og tittet nysgjerrig fra sidelinjen. JAM! kunne ønsket seg bedre informasjon på forhånd om frafallet av mange elever som følge av alternativ undervisning deler av Dag 1 og feiring av Id på Dag 2. Skolen var flink til å innhente god informasjon fra foreldre og foresatte om tillatelse til at elevene kunne delta i filmprosjekter. Vi var på forhånd blitt advart av lærerne at denne skolen kunne bli vanskelig. Elevsammensetningen er svært variert både i kulturbakgrunner og sosiale klasser. JAM! opplevde imidlertid at det var lettere å jobbe med disse elevene enn elevene på Engebråten (med unntak av Støntgruppa som synes motsatt). Bjølsen har levert en evaluering av JAM! sitt besøk, se vedlegg nr 8. Se også tilbakemelding i vedlegg 14. Mediedekning: Ingen. En filmdokumentar til internt bruk i DKS ved Norsk kulturråd ble tatt opp på Bjølsen. Bjølsen skole er kjent for å være belastet med rustilknyttede miljøer og mye mobbekultur. Vi ble derfor ekstra stolte da vi fikk tilbakemeldinger fra flere lærere om at vi hadde utrettet mirakler. Vi opplevde at elevene hadde en veldig positiv progresjon mot selvengasjement gjennom de to dagene. Ifølge en veileder på Gjøresjøgruppa var det særlig bruken av konsensusteknikker til å høre alles stemmer for å oppnå forståelse og enighet, som virket oppvekkende på elevene. Uke 45 Haugen skole, Oslo Eksempler på elevaktiviteter: Tufte vs. Haugen-fotballkamp. Ja til vegetarisk mat på skolekjøkkenet. Vi vil til utlandet: Underskriftskampanje for å starte en elevbedrift til inntekt for skoletur. Intervjuer med lærere og elever om man vil ha et klassebilde fra 10. som er fargerikt og hyggelig (skoletur til utlandet) eller grått og trist (ikke skoletur til utlandet). Banner med slagord om å reise til utlandet i 10. klasse. Diskusjonsgruppe om fattigdomsproblematikk. Kampanje for å fargelegge fotballbingen. Antall verksteddeltakere: omtrent 41. Samarbeid med skolen: Godt samarbeid. Klasseromsfordelingen var god, men samarbeidet med skolekjøkkenet skar seg underveis og JAM! måtte lage maten sin i elevkantina sammen med elevene i stedet. Mediedekning: Ingen. Se ellers egen elevevaluering fra Haugen, vedlegg 4. Uke 46 – 48 Produksjon og tilrettelegging av JAM! Vi fikk en forespørsel om å gjøre JAM!-opplegget over tre dager på Deichmanske bibliotek med elever fra Introduksjonslinja ved Sofienberg tekniske fagskole. Siden det ville by på utfordringer i forhold til norskferdigheter, krevde det en omforming av mange av elementene i verkstedene samt en helhetlig justering i forhold til å utvide med en dag ekstra. Dette krevde naturligvis mye planlegging og møtevirksomhet. All møtevirksomhet ble gjort på dugnadsbasis. Vi produserte også et oppgavehefte som elevene jobbet med i to dager før verkstedet. Se vedlegg nr. 15. Uke 49 Sofienberg tekniske fagskole på Deichmanske Bibliotek, Oslo Eksempler på elevaktiviteter: Rap-show, dans og gatefest på Schous plass, protest mot våpenproduksjon og -handel utenfor Stortinget, tavle med egne logoer og meninger i sjablongteknikker. Kurdisk folkedans, fotoserie med ønske om flere steder å spille fotball om vinteren, videointervjuer om kjærlighet, video med fokus på jordskjelvet i Pakistan. Skuespill og video om fattigdom. Samarbeid med skolen og biblioteket: Det var gode møter med lærerne og biblioteket i forkant. Blant annet deltok noen fra JAM!s mannskap i en undervisningstime på Sofienberg for å kunne forberede et best mulig tilpasset opplegg. Det fløt mye informasjon begge veier. Lærerne tok fravær om morgenen på Dag 1 for så å følge elevene ned til verkstedene. Nesten samtlige lærere møtte opp til avslutningen. Alle parter er innstilt på å få til et tilsvarende samarbeid våren 2006. Mediedekning: Ingen. Vi inviterte elever fra Oslo Katedralskole til å drive ressurssenteret, med litt hjelp fra oss. Dette var veldig positivt både for oss og dem. Vi fikk dessuten testet ut mange nye verksteder, blant annet et rap-verksted med Skranglebein og Nils med skills. Se vedlegg nr 5. Mange av de erfaringene vi fikk i arbeidet med Deichmanske har vært nyttige i forhold til å tenke nytt og justere JAM! frem mot vårturneen. JULEFERIE VII. Evaluering av JAM!-produksjon 2004-2005 • Sammendrag av produksjonsevalueringen • Faser • Samarbeid med Riksutstillinger under produksjonsfasen • Prosjektstyring Sammendrag av produksjonsevalueringen Målsetting og konseptuelt rammeverk ble utviklet i løpet av våren og sommeren 2004. Produksjon av film, bok, buss med ressurssenter, installasjon og nettside kom i gang i løpet av høsten 2004. Det tok litt tid å rekruttere en person til å ta ansvaret med å produsere verkstedene, men så fort en ble funnet, startet produksjon og konkretisering av verksteder høsten 2004. I løpet av høsten ble nye folk rekruttert og JAM! foretok intern, organisatorisk restrukturering. Forholdet til Riksutstillinger er godt i hele 2004. Først idet institusjonen begynner å forberede seg på integreringen i Nasjonalmuseet, omtrent 6 uker før turnéstart, oppstår det praktiske problemer for JAM!. Alle elementer i JAM! blir ferdigprodusert til turnéstart og verkstedene er både blitt testet på skoler i Oslo og har gjennomgått en generalprøve i Skien før turneen i Oppland begynte straks etter påske i 2005. Faser Fase 1: Rekruttering og konseptualisering, våren → sommeren 2004. Rekruttering og konseptualisering. Problemer med å besette noen nøkkelposisjoner. Dette førte til forsinkelser og noe mannskapsfrafall. Basisstruktur og hovedrammer (målsetting og konseptuelt rammeverk) ble fastlagt. Det var bra samarbeid mellom Adbusters-nettverket og Riksutstillinger i denne fasen. Fase 2: Intern Adbustersrestrukturering, høsten 2004. Alle nøkkelposisjoner besatt. Ny rekruttering. Samarbeidsproblemer i koordineringsforumet (på den tiden det høyeste besluttende organ i JAM!) samt i buss- og utstillingsgruppen. Dermed ble det behov for å restrukturere JAM!-prosjektet internt i Adbustersnettverket (for eksempel koordineringsforum var ikke i bruk lenger og enda mer desentralisert arbeidsform). Siden mye av det konseptuelle rammeverket allerede var fastlagt, ble det mindre konseptutvikling i denne fasen. Til gjengjeld var det desto mer konkretiseringsarbeid og produksjon i de ulike produksjonsgruppene (film, bok, Internett, buss og ressurssenter) og verkstedgruppene. Medieverkstedet ble sent bemannet. Det var bra samarbeid mellom Adbusters og Riksutstillinger. Fase 3: Konkretisering, sen høst 2004 → medio februar 2005. Mye av konkretiseringsarbeidet i medieverkstedet og bussgruppen kom sent i gang etter drømmefasen, men gikk greit når det først begynte. De andre gruppene fortsatte sitt arbeid. Det var forsatt bra samarbeid mellom Adbusters og Riksutstillinger. Fase 4: Forvirring og «diffus motstand», medio februar → turnéstart. Integreringen av Riksutstillinger i Nasjonalmuseet medførte en forvirrende periode for Adbusters, for eksempel hvordan forholde seg til Riksutstillinger som nå ble mer utydelig. Mye styr om småting og mye kommunikasjonsbehov for å fikse disse. «Diffus motstand» ble lokalisert hos én person på Riksutstillinger. Å få avklart det hjalp for å kunne håndtere situasjonen mer konstruktivt. Det var fortsatt noe tempoforskjeller mellom Riksutstillinger og Adbusters. Diverse misforståelser m.m. ble ordnet opp i innen turnéstart. Samarbeid med Riksutstillinger under produksjonsfasen Generellt: Alle på Riksutstillinger (unntatt én person) har vi opplevd som veldig støttende og konstruktive i forhold til «JAM!». Vi følte etter hvert at Adbusters og Riksutstillinger var et team. Vi fikk bra støtte under produksjon av boken og mange gode tips om hvordan kommunisere med skolene. Det var veldig bra med tilgang til Riksutstillinger-lokaler etter arbeidstid med nøkkelkort osv. Men vanskeligheter rundt bruk av verksted etter ordinær arbeidstid og tilgang for bussansvarlig til lokalene var et irriterende praktisk problem for oss, om enn forståelig ut fra Riksutstillinger sitt ståsted. En uheldig kombinasjon av problemer med å finne P-plass til buss, for sent godkjent buss, og et overraskende oppholdsforbud på Riksutstillinger i påsken var medvirkende til at noen detaljer på bussen ikke ble ferdigprodusert til turnéstart. Forberedelsene til generalprøven på Gulset ble også unødvendig hektisk på grunn av dette. Vi leverte utstyrsliste senere enn ønsket til Riksutstillinger, og når listen endelig forelå hadde Nasjonalmuseet tatt hele post 45, en spesialpost i Riksutstillingers interne budsjett. Både Riksutstillinger og JAM! hadde i planleggingen basert seg på å anskaffe nødvendig utstyr med penger fra post 45. Bortfallet av posten skapte derfor problemer i avslutningen av produksjonsfasen. De ble delvis løst ved dugnadsarbeid og ved at vi fikk positivt svar på søknader om støtte fra Norsk filminstitutt, Fritt Ord og Norsk kulturråd. Folkene på Riksutstillinger-verkstedet, som allerede var overarbeidet, var veldig vennlige og samarbeidsvillige. Bruk av kontoret til utstillingslederne like før turnéstart og bruk av telefoner, skrivere, osv. var til stor nytte i forberedelsene. Nettverket Adbusters er forholdsvis fleksibelt på grunn av dets løse organisering og meget tverr- eller flerfaglige sammensetning (fra forskjellig fag og kulturelle miljøer). Tidligere, mens Riksutstillinger fortsatt fungerte godt, hadde Riksutstillinger en fleksibilitet av en annen type enn netverket. De ansatte ved Riksutstillinger var samlet på ett sted under arbeidstiden og var dermed i stand til å møtes kjapt, for eksempel for å løse problemer. De hadde også erfaring med å produsere utstillinger og turnere dem i samarbeid med deres nettverkspartnere. Selv om dette skapte gode forståelsesmessige forhold for et godt samarbeid mellom Adbustersnettverket og Riksutstillinger, var det samlet sett for produksjonsfasen visse praktiske problemer: Nettverket og Riksutstillinger har tidvis hatt problemer med å kombinere hverandres fleksibilitet til gjensidig fordel. I stedet ble det til tider synkroniseringsproblemer. Årsaken var til dels at nettverket kan være tregt. Å finne egnede tidspunkter når noe må gjøres samtidig av flere, kan være kinkig. Og når man først har funnet et slikt tidspunkt må gjennomføringen ikke hindres. Dette er noe ikke Riksutstillinger forsto til å begynne med, da de av og til kunne finne på å flytte en avtale til en annen dag med meget kort varsel og lignende. Andre ganger setter Riksutstillinger for kort tidsfrist i forhold til hvordan nettverket fungerer. Noen ganger har nettverket bare vært unødvendig tregt. Også Riksutstillinger har bidratt med sin egen form for treghet eller infleksibilitet. Et eksempel er at manglende avklaring av hvilket utstyr hos Riksutstillinger vi kunne bruke, skapte mye usikkerhet i deler av konkretiseringen av delkonsepter i JAM! (Riksutstillinger på sin side ville vite hva vi ville ha før de sa om vi kunne bruke det). Fordi Riksutstillinger som en seriøs organisasjon var en delvis formelt organisert arbeidsplass, kunne visse ting bli plassert på vent inntil andre ting var på plass først, selv om de rent praktisk godt kunne ha blitt gjort i omvendt rekkefølge. Etter vår vurdering var det hos Riksutstillinger trolig en tendens til «overproduksjon», noe som blant annet førte til kø, en del overtidsarbeid for de ansatte og stor belastning på Riksutstillingers verksted. Nærmere turnéstart ble også Riksutstillinger generelt tregere og uforutsigbar i forbindelse med integreringen i Nasjonalmuseet. Fra noen uker før flyttingen av Riksutstillinger til Nasjonalmuseet (dvs. fra februar av), føler vi at noe av kontakten med Riksutstillinger ble borte. Fra å ha følt oss velkomne på Riksutstillinger følte vi oss etter hvert litt i veien og som «problembarn». Slike følelser kan være noe diffuse å håndtere. Trolig hadde de strukturelle årsaker i integreringen av Riksutstillinger i Nasjonalmuseet. Fordi Riksutstillingers rolle i det integrerte Nasjonalmuseet på den tiden var meget uklar, hadde sannsynligvis Riksutstillinger-folk sine egne (karrière)liv å tenke på oppi oppløsningen av deres egen institusjon og usikkerheten med fremtiden, for eksempel om de ville ha en jobb etter sommeren og lignende. Prosjektstyring En viktig del av JAM!-prosjektet har vært eksperimentet med å gjennomføre et så stort prosjekt med konsensusavgjørelser og mest mulig flat struktur. Men å avgjøre alt fullstendig flatt hele tiden, er ugjennomførbart. Ganske tidlig ble det derfor i JAM! enighet om en demokratisk struktur og et internt prosjekthierarki med ansvarsfordeling knyttet til ansvarsroller som kan gå på rundgang. Det formelle hovedansvar for prosjektet lå på de to kuratorene og prosjektkoordinatorene Tore Ferner og Maria Astrup. Selvstendige grupper jobbet med å produsere film, bok, buss, utstilling, nettsted og verkstedmoduler. Hver gruppe hadde sin ansvarlige. Det øverste organet (koordineringsforumet) gikk i løpet av høsten 2004 i oppløsning når hovedkonseptet og målsetningene var ferdigutviklet og de ulike delene av prosjektet skulle konkretiseres. Fra da av klarte ikke forumet av gruppeansvarlige å samarbeide som planlagt. Dette medførte tidvis enkelte samkjøringsproblemer. Oppløsningen av koordineringsforumet bidro videre både til mer hierarki i JAM! ved at flere ting ble avgjort av koordinatorene, men samtidig til mer autonome produksjonsgrupper. Slik ble det mer administrasjon på prosjektkoordinatorene, og mye kommunikasjon med omverdenen måtte utføres av dem. Dermed - og på grunn av en uheldig livssituasjon for den gruppeansvarlige for verkstedene - var det vanskelig for koordinatorene å få ønsket tid til å bli del av bokprosjektet og verkstedene. Viktigheten av tett kommunikasjon og informasjonsflyt mellom koordinatorene og de gruppeansvarlige er enorm. Prosjektkoordinatorene har av og til i for stor grad stolt på at folk i de enkelte gruppene gjorde det de hadde sagt de skulle gjøre, men generelt har alle tatt ansvar for prosjektet og gjort en fantastisk innsats. Under turneen har JAM!-mannskapet ment seg godt informert og verkstedkoordinatorer har oppfattet det som klart hvilke funksjoner og oppgaver de har hatt. Blur-nettstedet (internt for JAM!-mannskapet) har fungert bra, selv om det er noe uoversiktlig på grunn av den enorme mengden informasjon der. VIII. Evaluering av JAM!-turneen våren 2005 • Sammendrag av vårevalueringen • Målsetning og konsept • Vårturneen • Målgruppen og by vs. bygd • Informasjonsarbeid og media • Mediedekning og sivil ulydighet • Samarbeidet med Riksutstillinger under turnéfasen • Penger / økonomi(er) Sammendrag av vårevalueringen Vi har klart å holde ambisjonene, både hva gjelder målsetning og konsept. Vi har fått film, bok, installasjon, buss, nettsted og verksteder til å gå sammen til et solid helhetlig resultat. Vi har satset høyt, og vunnet. Generalprøven til JAM! på Gulset ungdomsskole i Skien medførte en del mediedebatt om sivil ulydighet. På grunn av spekulasjoner i media basert på JAM-boken, fikk JAM! rykte på seg som anarkiinnstifter på skoler. I samarbeid med Oppland fylkeskommune og Riksutstillinger fikk vi informert rektorene og gjennomført et bra opplegg på de første skolene. Det reddet den videre turneen, og vi fullførte hele turneen med meget godt resultat. Etter hvert fikk vi mer positiv medieomtale, med et tresidersoppslag i Aftenposten og med forsvar for JAM! på lederplass i Dagbladet. Likevel gjenstod en del ting å forbedre etter vårturneens slutt: vår egen interne organisering, samarbeidet med Riksutstillinger (nå Nasjonalmuseet), hvordan informere rektorer eller skoler bedre (uten å overinformere) og justering av JAM!s målgruppe. Målsetning og konsept Går man gjennom punkt for punkt i målsetningen, har vi etter egen vurdering oppnådd alle delmålene, om enn ikke like mye på hvert punkt. Vi har de facto gjennomført mange aksjoner med elever, og de har unektelig opplevd det som gøy, noe vi har sett med egne øyne og hørt fra deres lærere underveis. Fordi refleksjon er innbakt i øvingene og oppgavene i verkstedene, har vi klart å oppnå refleksjon hos elevene. Men dette er åpenbart vanskeligere å oppnå hos 8.-klassinger enn hos 10.-klassinger, og for en del 8.-klassinger er det nok blitt så som så med refleksjonen. Det samme kan man si om evnen til kritisk refleksjon og aktivitet. Men vi har utvilsomt lykkes med å få mange elever til å tenke over hva de er opptatt av, hva de liker og ikke liker, hva de har lyst til å beskytte, hva de vil kjempe for eller hva de vil kritisere eller forsvare offentlig. For eksempel er det et gjennomgående tema at ungdommene er misfornøyde med fritidstilbudene. Vi har klart å hjelpe elever med å sette dette på agendaen i deres lokalmiljø, både på morsomme måter og på litt mer konfronterende vis. Akkurat som for refleksjon, er det også variasjon i hvor stor grad elever tar poenget med kulturjamming. En del aksjoner blir mer tradisjonelle former for politisk demonstrasjon eller agitasjon snarere enn genuin jamming. Bortsett fra i Street Art-verkstedet har det tidvis vært vanskelig å få til noe mer underliggjørende og aksjoner som ligger nærmere den kunstneriske aksen. Eksempler på slike har vi på alle skoler, for eksempel på Støntverkstedet. De trekker sjelden til seg oppmerksomhet, verken fra media eller internt på skolen og blant elevene. Disse utspiller seg gjerne i periferien når elevene i større grad leker og tuller enn når de forsøker å tilfredsstille oss med å være «flinke». Men også fullstendig planlagte aksjoner har vært kunstneriske. Etter hvert har vi lykkes bedre med å få til dette. (Og til høsten gikk det enda bedre, se høstevalueringen.) Om vi har klart å inspirere til videre dialog i det offentlige rom blant elevene i løpet av vårturneen er noe vi ikke vet noe særlig om. Derimot vet vi at voksne noen steder har fortsatt å diskutere JAM! etter at vi har dratt videre, for eksempel på Hadeland (se tilbakemelding fra Gran-rektor i vedlegg 14). Når det gjelder det konseptuelle syns vi selv at verkstedene er i tråd med rammeverket. Selv om det stort sett går bra, er det noen momenter som kan bli bedre. Det mest utfordrende er å få elevene til å operere etter konsensusmodellen, særlig der hvor refleksjon eller samtalene går tregt. God dialog og bra refleksjon går ofte hånd i hånd, men man kan også bruke konsensusmetoder for praktiske ting noen ganger, noe som fungerer rimelig greit, også i 8.-klasse. Spesielt når elevene er blitt ivrige, kan de mangle den nødvendige tålmodighet for å følge konsensusmodellen. Da går de gjerne over til den type «forhandling» man operer med når man leker, en slags kontinuerlig «reforhandling» av lekens regler, som liksom forblir legitime så lenge alle har det gøy. Elevene tar derimot nesten alltid at vi er «likeverdige». De skjønner at de faktisk kan påvirke hva som skal skje og være med på å bestemme utfallet. Det følger både av hvordan vi kjører samtalene og oppgavene de får. Gitt all undringen, diskusjonen og nysgjerrigheten både på og rundt skolene samt i media, synes vi at JAM! i seg selv har fungert som en jamming på de stedene vi har besøkt, mye takket være konseptet og arenaene vi har jobbet innen. Vårturneen De fire verkstedene utfyller hverandre godt. Elevsamarbeid på tvers av verkstedene på Dag 2 forekommer nesten alltid, men det er likevel flest verkstedinterne aksjoner. To dager synes å være minimum for å kunne gjennomføre opplegget: Elevene gjennomgår en endring i innstilling mot slutten av Dag 1 eller på begynnelsen av Dag 2, fra en avventende og noen ganger skeptisk innstilling på begynnelsen av Dag 1, til (tilnærmet) selvdrevent engasjement. Som regel oppstår en passe blanding av elever som er primus motorer, deltakere og tilskuere/vedheng. Antall aksjoner per skole varierer mye, trolig avhengig av antall primus motorer samt opplegget til utstillingslederne i hvert verksted, som varierer med mannskapet på den enkelte skole. Lærere meddeler ofte at elevene klart er mer ivrige eller engasjerte enn vanlig. Tilbakemelding fra flere lærere om at også «vanskelige» elever som det vanligvis er vanskelig å få engasjert i normal undervisning, blir ivrige og/eller tar ansvar. Vi opplever at de fleste elevene er stolte av det de har laget eller gjort. Samarbeidet med hver enkelt skole som vi har besøkt, har som regel gått svært bra, og de har nesten alltid tilrettelagt mer enn vi i utgangspunktet har bedt om. De har slått av alarmer osv. Om det har vært problemer, skyldes det gjerne at vi har vært for sene med informasjon og brev eller at kulturkontakten eller rektoren på skolen har satt seg inn i materialet for sent. Når skolen har tilbudt det, har bruk av skolenes svømmebassenger vært veldig populært blant turnémannskapet. Det har vært nyttig å ha tett kontakt med lærerne. Dette er viktig også for fortsettelsen. Noen lærere har vært litt skeptiske til hvorfor de ikke fikk være i klasserommene under verkstedene (bare halvparten av skolene ble informert om hvorfor – som test for å se på om reaksjonene ble forskjellige; ingen systematisk forskjell oppdaget), men etter muntlige forklaringer på stedet, omvisninger og lignende, har skepsisen gitt seg. På noen skoler har også lærerne fått små-absurde men lette oppgaver. Det fungerte etter vår mening bra, for eksempel ved at lærerne kunne oppdage at folk ofte ikke legger merke til eller ikke bryr seg noe særlig om deres lett absurde oppførsel. JAM!-opplegget er så innholdsrikt at det fungerer med mangler, frafall osv. Skolene merker ikke manglende elementer som byttes ut eller faller fra (men noen lurte på hvor en stjålet installasjon var blitt av). Hva gjelder tekniske ting, har skoler noen ganger ressurser som settes inn i stedet for vårt eget utstyr. Hypotese: En av grunnene til at opplegget fungerer er at det er «massivt» og inneholder mange ulike momenter. Det opprettes mange nye muligheter for elevene og opplegget har en klar aktiviserende tendens som har nok energi til å etablere seg selv om elevene til å begynne med reserverer seg. Vi har hatt et kunnskapsrikt og engasjert turnémannskap. Samarbeidet ute i felten har vært godt også ved motgang, hindringer, mangler osv. De har vært konstruktive og problemløsningsorienterte. Stemningen har vært god, også når folk har vært slitne. Noen smågnisninger har forekommet, men overraskende lite. Utskifting av verkstedveiledere fungerte godt fordi de fikk til overlapping, sånn at det alltid var én som hadde vært med tidligere. Medieverkstedet har noen ganger kapasitetsproblemer til å dekke nok aksjoner, eller mediegruppen kan være vanskelig å få tak i når elevenes aksjoner ikke er på skolen. Medieverkstedet har sjelden (i løpet av vårturneen) hatt egne aksjoner/prosjekter, men det forekommer. Oftest har det vært dokumentering av andre grupper og deres aksjoner. Mediegruppas egne prosjekter var gjerne journalistpregede og har typisk dreid seg om å undersøke noe. Til gjengjeld medfører dette at elever med video eller foto som medium får et mer aktivt og oppsøkende forhold til et sakskompleks. Det var lite videoaktivisme eller taktisk mediebruk og lite jamming med film/video. Det kan ha med den lave aldersgruppen å gjøre, siden vi hadde mange 8.-klassinger på vårturneen. (Dette gikk bedre på høsten.) Bussen fungerer bra sammen med radio, lydanlegg eller lignende og fungerer bra som stemnings- og situasjonsendrende element i skolegården. Dette ser ut til å være en god erstatning for resten av de infiltrerende installasjonene som ble stjålet på begynnelsen av turneen, om enn av en helt annen type. Det har tidvis vært noe trangt på Riksutstillinger under lasting av buss, men greit når været er fint. Det har også vært vanskelig å organisere påfyll av materiale til verkstedene andre dager enn take- off: Siden vi var på turné tirsdag – fredag, var mandag den eneste ledige arbeidsdagen til slikt. Innkjøp og anskaffelser skapte ofte forsinkelser. Av samme grunn var det også kinkig å gjennomføre vedlikehold eller forbedringer under turnéperioden. Målgruppen og by vs. bygd De ulike klassetrinnene er ulikt flinke til å ta det konseptuelle ved «JAM!». Det er store individuelle forskjeller på elevene og forskjeller mellom ulike skoler. Likevel er det noen generelle tendenser: 8.-klassingene er tregest. De er lite samfunnsengasjerte - i hvert fall på en måte som de vil dele med utenforstående. De har også større flokktendenser, både i samtaler og i hva de vil gjøre. 9.- og 10.-klasse fungerer bedre siden disse har samfunnsengasjement, og de er mer individuelle. Men mange av disse tar heller ikke helt det konseptuelle ved kulturjamming som aksjons- eller erfaringsform. Vante ideer henger igjen. Aksjoner blir ofte noen tradisjonelle politiske arbeidsformer ispedd fargerike eller kreative elementer. Noen av elevene ser dog ut til å se nye muligheter i løpet av aksjonene. Andre ganger blir aksjonene mer tradisjonelle etter hvert som gjennomføringen skrider fram. Selv om enkeltelever og de ulike målgruppene kommer ulikt langt i å skjønne hva «JAM!» dreier seg om, ser opplegget ut til å være fleksibelt nok til at elevene selv får mer enn nok utbytte av «JAM!» ut fra det utgangspunkt de har. For noen 8.-klassinger blir JAM! bare en slags atypisk aktivitetsdag. Uansett aldersgruppe ser de fleste elever ut til å sette pris på å få en stemme i aviser, på skolen, på gata eller på andre steder. For mange er dette en ny erfaring. Andre elever igjen er tilfreds med de rent estetiske erfaringene underveis eller av å erfare at det de sier får reell innflytelse på hva som skjer. (Dette er bare basert på våre inntrykk og uformelle innspill fra lærere.) Det ser ut til å være enighet blant turnéveilederne om at vi ikke bør ha 8.-klassinger. Det hadde vært fruktbart å teste opplegget på videregående for å se om vi kommer nærmere måloppnåelse med denne målgruppen, og om de skjønner mer av kulturjamming som arbeidsform. (Vi har én slik erfaring fra høsten 2005 på Deichmanske bibliotek i Oslo.) Å i enda større grad enn nå «kaste» elever ut i mer kulturjammende erfaringer eller praksiser er også en mulighet for å øke forståelsen for kulturjamming som konsept, men det vil på den andre siden redusere noe av den friheten vi etterstreber i opplegget siden vi har begrenset med tid. Vi har merket oss en forskjell på by og land. I byene er det ofte en eller annen gruppe elever som er så kule at vi er «teite» eller for «snille». Til gjengjeld er det mer energi og/eller aggresjon i byen sammenlignet med bygda, noe som er bra å jobbe med. På bygda er elevene vanligvis tregere å dra i gang, men samtidig mer «flinke» og samarbeidsvillige i forhold til vårt opplegg enn i byen. I byer bør nok aksjoner bli mer pågående i forhold til allerede eksisterende offentlige rom, mens vi på bygdene nærmest må være med på å opprette offentlige rom eller lignende. Selve skolen blir viktigere på bygda enn i byen, da man der ganske enkelt ikke har så mange andre steder å fokusere på, men også i byene er skolehverdagen noe elevene alltid engasjerer seg i. Informasjonsarbeid og media Mediestrategien med å sende inn informasjon den gale veien i skolen, fungerte bedre enn forventet og av grunner vi ikke hadde forutsett. Det fungerte bra som jam siden det førte til en god del mediestyr og diskusjon, særlig i lokale massemedier med noe debatt. (For mer om hvordan det å sende boken den«gale veien i skolen» var ment å fungere, se evalueringen av JAM! som en kulturjam, kapittel X, under «JAM-bokens kontroversialitet».) Samtidig medførte mediestyret til vanskeligheter fordi det skapte problemer for den praktiske gjennomføringen på begynnelsen av turneen, blant annet fordi rektorene på Brandbu og Gran samt andre steder ble engstelige. På Brandbu fikk vi en hel smørbrødliste med restriksjoner for den konkrete gjennomføringen, som riktignok ble lempet en god del etter hvert som vi ble bedre kjent med hverandre i løpet av Dag 1. Selv om vi i utgangspunktet hadde en jam-strategi for lansering av boken, ble vi overrasket over reaksjonen, fordi vi på forhånd ikke kjente godt nok til rektorers både maktfulle og utsatte posisjon. Denne kombinasjon gjør dem litt skvetne i forhold kritikk fra media eller foreldre, virker det som. Dette gjelder ikke bare rektoren på Brandbu, og ser ut til å være et ganske allment trekk. Derfor er det viktig å informere rektorene grundig. På den andre siden er rektorer travle, og mange skoler har opplagt et system for å skjerme rektorer mot støy fra alle mulige mennesker som vil inn i skolen for å «informere». For JAM!s del dreier det seg i denne situasjonen om å informere skoler som allerede har bestilt JAM!. Av systematiske grunner kan det derfor være vanskelig å komme igjennom med informasjon før de selv innser at de burde sette seg godt inn i materialet – noe de kanskje ikke innser før de plutselig aner problemer for eksempel på grunn av oppslag i media. Da kan det være for sent å rekke og sette seg tilstrekkelig inn i saken innen JAM! ankommer. Dermed kan en skole foretrekke å avlyse eller innføre restriksjoner heller enn å la JAM! kjøre som planlagt. Dessuten er det velkjent blant kunst- og kulturarbeidere at omfattende informasjonsmateriale ikke blir lest på skolene. Men dette er antakelser om hvordan ting henger sammen. Det kan også skyldes at JAM! ennå ikke har klart å finne den riktige balansen mellom (1) å informere riktig og presist uten å overinformere og samtidig (2) bevare behovet for overraskelse og nysgjerrighet mens JAM! er på besøk. Med for mye informasjon forsvinner lett overraskelsesmomentet og nysgjerrigheten i det aktuelle møtet. Det er tydeligvis lett å misforstå eller å bli bekymret for JAM!, noe som har både positive og negative konsekvenser, og det gjelder å finne ut hvor mye misforståelse (eller uvitenhet) og praktiske problemer vi og andre kan trives med, samtidig som vi tar folks legitime rett til informasjon på alvor. Samtidig er det spennende å kjøre JAM! i institusjoner hvor det er ulike oppfatninger om JAM! for da er det på en måte mer som står på spill for de som deltar og de som konfronteres med hva som skjer i forbindelse med et JAM!-besøk. Da er det utvilsomt mer nerve i interaksjonen mellom de lokale aktørene. Fra og med Gran gikk turneen derimot helt smertefritt. Her var hjelpen, støtten og tipsene fra Riksutstillinger og Oppland fylkeskommune svært nyttige og bra. Riksutstillinger var lojal i forhold til oppsatt medie- og informasjonsstrategi, skjønt noen av unnskyldningene i media fra Riksutstillinger sin side virket trivialiserende i forhold til jam-strategien for lanseringen av boken (de sa aldri at det var meningen at boken skulle deles ut direkte til elevene). På den andre siden var det ikke tid til å ta opp de mer prinsipielle sidene ved debatten da det var mer presserende å gi rektorer full, saklig informasjon. Så at det ble som det ble, er nok like greit. Det var mye oppklarings- og gjensidig forståelsesbehov mellom JAM! og fylkeskommunen i en kort periode i forbindelse med mediestyret på Hadeland. Til slutt fikk vi full støtte av fylkeskommunen, både av skolesekkadministrasjonen og av den politiske ledelsen. Fylkeskommunen var behjelpelig med å trykke på de riktige knappene for å få turneen på skinnene igjen etter at rektorer hadde begynt å få kalde føtter. Blant annet hjalp de til med at vi fikk møte rektorene på Gran og Harestua og på annet vis forklare JAM! for alle rektorene og distribuere informasjon. Oppland fylkeskommune virker meget proaktive. Mediedekning og sivil ulydighet Det ble ikke mye prinsippdebatt i mediene, men noe om sivil ulydighet. Et inntrykk er at skolene vi har besøkt i løpet av vårturneen (med unntak av Gulset og Brandbu) har et ganske tolerant syn på sivil ulydighet. På Lena ville lærerne også gjerne ha et «kurs i hvordan gjøre opprør», som de sa. På Hadeland druknet nok elevenes egne aksjoner litt i mediestyret rundt «kokebok i sivil ulydighet». At det likevel ble en debatt mellom tredje parter i media om sivil ulydighet anser JAM! tross alt som et positivt resultat i seg selv, da det ofte er et delmål for en kulturjammer å få andre til å vise eller «avsløre» sine posisjoner uten nødvendigvis å gjøre sin egen posisjon veldig tydelig med en gang. Den form for refleksjon med det offentlige rom som medium via en (delvis misforstått) debatt vil nok noen oppfatte som en uheldig estetisering av debatter i det offentlige rom, særlig de som verdsetter det skrevne eller talte ord fremfor andre ytringsformer. Mediestyret førte som sagt til en del praktiske problemer for den videre JAM!-turneen, men ikke verre enn at totalsummen blir positiv. Mediedebatten ga liten anledning til å videreformidle JAM!s syn på sivil ulydighet til allmennheten delvis fordi vi prioriterte å vise hva elevene konkret gjorde og få elevenes egne ytringer fram i media. Dette er i overensstemmelse med JAM!s generelle mediestrategi om å hjelpe elever til å komme til orde snarere enn å ha fokus på oss selv. (Eksempler på slike elevoppslag er kampen for bedre belysning på gangvei ved Gulset, se vedlegg 2, presseklipp: Lokalpresse, og for selvstyrt ungdomshus på Gran.) En slik mediestrategi krever at vi i JAM! må leve med den frustrasjonen det er å «bli misforstått» i media og at vi har en god, gjensidig forståelse med våre konkrete samarbeidspartnere. Dette gikk bra i Oppland (vårturneen), men ikke like bra i Vestfold (se evaluering av høstturneen). Men det er ikke enighet i nettverket på dette punktet. Noen mener at man stort sett bør gi blaffen i media og ikke bekymre seg om hva de sier eller skriver. Behovet for å «berolige» rektorer tilsier at en slik strategi ikke er mulig for JAM!. På den andre enden har du dem som mener at det burde være mye bedre samsvar mellom hva JAM! gjør og hva som står i pressen. Helt generelt, dvs. også utenom mediehysteriet på Hadeland, ser lokale medier ut til å være tilstrekkelig interessert i hva elevene gjør til at de dekker noen av aksjonene. Mediedekning er ikke alltid et mål for «JAM!» (fordi det kan være kontraproduktivt i forhold til noen aksjoner) selv om Riksutstillinger og fylkeskommunen åpenbart setter pris på eller har behov for mediedekning eller -omtale. Det var ingen mediedekning på Harestua, Lena og Øystre Slidre. Riksutstillinger, Nfi og PAX burde kanskje vært nevnt oftere i medieoppslagene. Vårt ønske om å fokusere på elevene og hva de har å si kan ha bidratt til denne undereksponeringen. Samarbeidet med Riksutstillinger under turnéfasen Det var bra støtte fra Riksutstillinger under mediestyret på Hadeland (se over). Til høsten bør det nok smettes inn noen tomme uker med ordinære arbeidsdager inn i turnéperioden slik at det blir tid til å bedrive utbedringer av buss, utstyr, logistikk, evaluering m.m. I vår var det behov for diverse forbedringer underveis, men det var aldri tid til å gjøre det fordi turnéplanen var for tett. Vi må derfor heretter i større grad være med i turnéplanleggingen og ikke overlate det til fylkeskommunene og Riksutstillinger alene. Penger / økonomi(er) Den største pengeposten og det som har muliggjort JAM!, er basisbeløpet fra Riksutstillinger og Nasjonalmuseet (DKS-penger). Ellers har den finansielle støtten fra Norsk kulturråd, Fritt ord og Norsk filminstitutt vært til stor hjelp. Ellers er all dugnadsinnsatsen uført av JAM!-mannskapet fundamental og utgjør en betydelig innsats rent verdimessig. For mye av arbeidet i JAM! er basert på dugnad. Det er et sterkt ønske om å gi flere i prosjektet honorar for allerde nedlagt arbeid og for fremtidig innsats, men et betydelig beløp må tilfalle prosjektet for at det skal ha noen hensikt utover rent symbolske gester siden så mange har bidratt og bidrar til prosjektet. For å skape større forutsigbarhet rundt en intensiv, avsluttende produksjon (både rekonseptualisering og konstruksjon av nye og ødelagte ting) av JAM! for ny turné høsten 2005, kan det være aktuelt å lønne noen for arbeidet - dersom pengeøkonomien tillater det . Hvis ikke må tilfeldighetene integreres i det hele. Forbedringer til høstturneen Problem: Det har vært vanskelig for verkstedgruppene å ha kontinuitet i prosessen fram mot turnéstart på grunn av at det har vært vanskelig å samle alle de involverte på samme sted til avtalt tid. Tiltak: E-post fungerer ikke like godt for alle. Det kan lønne seg å bruke telefon, fordi det er sikrere og mer forpliktende. Det må bli nedre struktur på neste produksjonsfase. Det blir en obligatorisk samling for alle som skal ut på turné til høsten. Her vil det bli gjort godt rede for arbeidsoppgaver i forkant og under turné, slik at alle er informert om arbeidsmengde. Denne samlingen vil vare en arbeidsdag, og er lagt til mandag 5. september. Det blir lagt fram forslag om at noen (prosjektledere og en representant fra hvert verksted) får lønn i noen dager for å gjøre klart til turné. Problem: Vi var seint ute med å gjøre bussen ferdig for turneen, grunnet uventede problemer ved EU-godkjennelse og arbeidsforholdene på Riksutstillinger. Tiltak: Hva bussen angår, så ligger problemet egentlig hos eierne av bussen. De tar selvkritikk for å ha vært seint ute med å starte prosessen med å få bussen EU-godkjent. Angående Riksutstillinger: Vi må ha klarere avtaler mellom Jam! og verkstedet i Maridalsveien. Vi må gi bedre informasjon fra vår side til Institusjonen tidligere kalt Riksutstillinger om hvem som har hvilke arbeidsoppgaver. Det bør utarbeides en kontaktliste for Jam!-personalet. (Men de hadde allerede fått et organisasjonskart med oversikt over alle gruppeansvarlige.) Problem: Gjennom hele vårturneen har mandagen nærmest vært full arbeidsdag for turnécrewet, noen ganger mer enn full arbeidsdag. Dette skyldes forberedelser før avreise, lang reisetid (noen ganger over tre timer), og rigging etter ankomst til skolen. Et annet problem på avreisedagen, er at folk ofte har kommet seinere enn avtalt. Dette har ført til at det har vært vanskelig å koordinere denne dagen, noen har måttet gjøre veldig mye, og avreisen har flere ganger blitt kraftig forsinka. Tiltak: Et «bakkemannskap» i Oslo som tar seg av praktiske gjøremål før avreise. Slik kan mandagen bli lettere for de som reiser ut. Dette vil gjøre pakking av bussen mer effektiv, og kan dermed hindre forsinkelser. I og med at man jobber på mandag, så blir det full arbeidsuke. Det er viktig at alle som reiser på turné er klar over dette, og holder helgene fri. Problem: Det var ofte for lav alder på elevene. Det er bred enighet om at åttende klasse er for unge. Tiltak: Vi må forsøke å få elever fra 10. trinn. Det bør i hvert fall unngås å booke 8. trinn. Det er stort ønske om å få prøve prosjektet på videregående skole. Institusjonen tidligere kalt Riksutstillinger er informert. Problem: Antallet deltakere på hvert verksted er høyt nok. Alle gruppene bortsett fra Stønt mener at det vil være bedre med færre deltakere. Tiltak: Senke maks antall elever per skolebesøk til ca 80 elever. Dette må konsulteres med Institusjonen tidligere kalt Riksutstillinger, da dette kan være problematisk å endre for de skolene som allerede har booket prosjektet for 90 elever. Problem: Det var flere som påpekte at det er ønskelig med mer samarbeid mellom verkstedene, spesielt på Dag 2. Tiltak: Forbedre kommunikasjonen mellom verkstedene (på skolene). Bruke oppslagstavlen mer. Involvere medieverkstedet mer enn tidligere, kanskje på et tidligere tidspunkt. Det har fungert bra når medieverkstedet har laget filmer om de andre verkstedene, og holdt visning på slutten av Dag 1. Dessuten kan man organisere at de forskjellige verkstedene besøker hverandre, forutsatt at dette ikke stjeler for mye tid/fokus fra prosessen på de enkelte verkstedene. Problem: Websida (Mzoon) fungerer dårlig. Lite tilgjengelig. Tiltak: Lage vår egen web-side. I første omgang en Indymediaside på www.blurring.net/jam. Problem: Det har tatt for lang tid før lønningene ble utbetalt. Tiltak: Undersøke om Institusjonen tidligere kalt Riksutstillinger har mulighet for å gjøre dette fortere, eller om det kan gjøres på en annen måte. Det er dessuten veldig tungvint at alle skal fylle ut nøyaktige opplysninger om reiserute, når alle har vært på samme sted. Er det mulig å gjøre dette enklere? Problem: Det har vært vanskelig å evaluere og endre noe underveis på turneen. Tiltak: Årsaken er at det ikke har vært tid. Dette kan oppnås ved å legge inn en ukes pause midt i turnéperioden. Problem: Street Art-gruppen får ofte grafiske ønsker i siste liten fra andre grupper. Tiltak: Noen ganger er oppgavene så trivielle at de andre gruppene kunne gjort det selv. Ellers bør kanskje utveksling mellom Street Art og de andre gruppene skje tidligere enn på presentasjonsmøtet på Dag 2. Problem: Hva gjør vi med de elevene som ikke gidder å være med? Det har noen ganger vært et problem for verkstedene at de har fått elever som ikke vil være med, og som noen ganger saboterer opplegget. Tiltak: Dette ble diskutert, men det ble ikke lagt fram noen konkrete forslag til hvordan man kan løse dette problemet. Problem: Nasjonalmuseet har etterlyst evaluering fra turneen. JAM! ønsker også å ha et bedre selvevalueringssystem Tiltak: Dette kan for eksempel være en oppgave for «bakkemannskapet». Dette kan muligens Institusjonen tidligere kalt Riksutstillinger hjelpe oss med. IX. Evaluering av JAM! høsten 2005 • Sammendrag av høstevalueringen • Samarbeidsproblemer med Nasjonalmuseet • Integreringen av Riksutstillinger i Nasjonalmuseet • Nasjonalmuseets struktur og vansker med prosjektstyring • Konsekvenser for JAM!s turnéforberedelser • Forbedringer i samarbeidet med Nasjonalmuseet • Komplikasjoner under turneen (Stokke og Sandefjord) • Et par uorganiserte aksjoner ved Stokke rådhus • Provosert ordfører • Negativ presseomtale og skadelidende rektor • Elevers håndtering av media • Vear skole • Mye kommunikasjon med fylkeskommunen og feilslått medietaktikk • Avlysninger i Sandefjord • Erstatning i Sandefjord: JAM! på Punkt1 • Økonomiske konsekvenser • «Grei skuring» på resten av turneen • Kommunikasjon og informasjonsflyt • Intern kommunikasjon: infrastruktur og koordinering • Intern kommunikasjon: miljø, konsensus og fleksibilitet • Nasjonalmuseet • Elevene • Skolene • Mediene • Foreldre og foresatte • Verkstedene • Media • Gatekunst • Gjøresjøl • Stønt • Andre verksteder • Bussen • Ut i tide • Innkjøp • Mannskapsforsinkelser • Tydeligere arbeidsforhold • Målgruppe • Nettsted Sammendrag av høstevalueringen Som for våren 2005 synes vi at vi i løpet av høstturneen har oppnådd alle våre mål og at konseptet fungerer bra (for detaljer for denne vurderingen, se vårevalueringen). Nå har vi i tillegg dokumentasjon på at vi har inspirert ungdom til fortsatt deltakelse i det offentlige rom, se rapport-delen fra Punkt1 i Sandefjord. Generelt fungerer konseptet enda bedre praktisk sett: En forskjell er at siden gjennomsnittsalderen til verksteddeltakerne nå er høyere, har det gått bedre med å fremme refleksjon og få til en noe tettere integrering av de kunstneriske og aktivistiske metodene. En annen forskjell er at vi er i ferd med å utvide JAM!-repertoaret. JAM! har videreutviklet allerede eksisterende verksteder og har fått et par nye verkstedtyper. JAM! har fått et bredere spekter av type steder som besøkes. I tillegg til ungdomsskoler har vi nå ungdomsklubber, biblioteker, folkehøyskoler og videregående skoler. Tre ungdomsskoler i Sandefjord avlyste sine besøk av JAM!. Hovedårsakene var at alvorlige samarbeidsproblemer med Nasjonalmuseet under turnéforberedelsene førte til praktiske problemer på begynnelsen av turneen og en del «negativ mediestorm». De påfølgende besøkene på en studentkafé i Sandefjord, en skole på Lillehammer, tre skoler i Oslo samt på Deichmanske bibliotek i Oslo var derimot svært vellykkede. I sum synes vi at selve høstturneen gikk bra. Mange av samarbeidsproblemene med Nasjonalmuseet fra tidlig i høst er nå løst, men ting gjenstår, særlig hvordan prosjektstyre JAM!- prosjektet i samarbeid med Nasjonalmuseet. De viktigste interne tiltakene som ble foreslått etter vårevalueringen har blitt implementert, og de fleste av disse har fungert godt. JAM! har også omstrukturert seg et par ganger, internt og i forhold til Nasjonalmuseet, og har fått nye koordinatorer for 2006. Inger Kristin Haugsevje og Peter Svenning overtar som koordinatorer for JAM! i 2006 etter Maria Astrup og Tore Ferner, som var koordinatorer fra begynnelsen og ut 2005. Det fins fortsatt forbedringspotensial i organiseringen av JAM!. Det dreier seg om intern kommunikasjon, beslutningstakelse, logistikk og administrasjon. Nye justeringer på disse områdene er allerede planlagt og delvis iverksatt, og vi forventer at det under vårturneen 2006 vil gå enda bedre på det rent praktiske planet. Samarbeidsproblemer med Nasjonalmuseet Under forberedelsene til høstturneen 2005 var det en del samarbeidsproblemer mellom Nasjonalmuseet og JAM!. Integreringen av Riksutstillinger i Nasjonalmuseet Som nevnt i evalueringen av vårturneen, ble det en del praktiske problemer i samarbeidet mellom JAM! og Riksutstillinger mens Riksutstillinger forberedte seg på å integreres i Nasjonalmuseet. Riksutstillinger var som nevnt mest opptatt av integrasjonsprosessen og all usikkerheten rundt den på grunn av deres uavklarte rolle i Nasjonalmuseet. (Se produksjonsevalueringen.) Sett ut fra JAM!s perspektiv ble dette enda verre da Riksutstillinger fysisk flyttet til Nasjonalmuseets lokaler i Kristian Augusts gate 23 i Oslo. Da gikk det gamle Riksutstillinger ganske enkelt i oppløsning som en fungerende enhet. Tidligere var Riksutstillinger en dynamisk produksjons- og turnéringsinstitusjon. Etter å ha blitt en del av Nasjonalmuseet, var virksomheten tilnærmet lammet. Heretter kaller vi restene av det tidligere Riksutstillinger som fra og med sommeren 2005 var integrert i Nasjonalmuseet for x- Riksutstillinger. I tillegg til at x-Riksutstillingers ansatte ble spredt rundt omkring i Nasjonalmuseets etasjer og at noen også sluttet, var deres arbeidsoppgaver og fullmakter internt i Nasjonalmuseets system uavklarte. Følgen av dette var at det ble ekstremt vanskelig for JAM! å samarbeide med Nasjonalmuseet, siden det foregikk via det umyndiggjorte x-Riksutstillinger. Ting som x-Riksutstillinger ikke hadde fullmakt til, var blant annet å avgjøre hvem som hadde tilgang til hvilke bygg eller lokaler blant Nasjonalmuseets bygninger (de hadde ikke en gang lov til å besøke sine tidligere lokaler), utstede nøkler, avgjøre økonomiske prioriteringer, overføre penger, inngå avtaler som innebar økonomiske utgifter eller forpliktelser, avgjøre om og i så fall hvor utstyr i kunne lagres i nasjonalmuseets bygninger og ordinere tjenester fra andre avdelinger i Nasjonalmuseets organisasjon. Nasjonalmuseets struktur og vansker med prosjektstyring I tillegg var det på Nasjonalmuseet et hierarki med flere sjefsnivåer med færre og færre sjefer jo høyere i systemet man kom. All kommunikasjon som lå utenom ens egen seksjon måtte gå langs de vertikale linjene i hierarkiet helt til noen et sted høyere opp hadde fullmakt til å formidle dette til riktig avdeling eller seksjon, men da alltid ved å gå ned via den vertikale linjen som vedkommende avdeling eller seksjon sorterte under. Dette var kombinert med liten grad av delegering av avgjørelsesmyndighet. Konsekvensen ble at ledelsen fungerte som en flaskehals og at alle andre lenger ned ikke visste hva de skulle gjøre og stort sett måtte vente til en avgjørelse kom fra et sted høyere opp i linjen. Det er vel nærmest opplagt at dette ikke er særlig effektivt og lite egnet til å kjøre prosjekter med. Prosjekter fungerer nærmest per definisjon på tvers av slike kommunikasjonslinjer og trenger gjerne ressurser fra flere seksjoner samtidig og hurtige avgjørelser for å kunne løse problemer. Med Nasjonalmuseets daværende organisering ble også en helhetlig tilnærming vanskelig siden avgjørelser ble fordelt utover på avdelinger og seksjoner som ikke kjenner til prosjektet. Som organisasjon har ikke Nasjonalmuseet en mal for prosjektstyring. Det må understrekes at dette er inntrykket vi i JAM! har av Nasjonalmuseet i denne fasen i vår rolle som ekstern samarbeidspartner. Vi kjenner ikke til detaljer fra det indre liv i Nasjonalmuseet, så det er meget mulig at våre opplevelser har andre forklaringer enn de vi her skisserer og at kjennskap til bakenforliggende prosesser ville kreve en annen beskrivelse av situasjonen. Situasjonen ble riktig nok noe bedre for JAM! på et senere stadium da x-Riksutstillinger fikk beskjed om å kjøre sine pågående prosjekter slik de hadde gjort før de ble en del av Nasjonalmuseet. Men før vi kommer inn på denne forbedringen, vil vi skissere hvordan lammelsen av x-Riksutstillinger i mellomtiden påvirket prosjektstyringen av JAM! og forberedelsene av høstturneen i 2005. Konsekvenser av x-Riksutstillingers lammelse for JAM!s turnéforberedelser Siden JAM! i utgangspunktet er et samarbeid med Riksutstillinger, er også prosjektstyringen og gjennomføringen av det avhengig av samarbeid. Fra og med sommeren 2005 var derfor JAM! avhengig av at problemløsning ble gjort i fellesskap mellom nettverket og Nasjonalmuseet. Flere etablerte løsninger innebar derfor en avhengighet av Nasjonalmuseet. Siden x-Riksutstillinger var blitt forholdsvis handlingslammet, var det før turnéstart vanskelig å få ordnet disse tingene i tide: • å få avklart hvem i Nasjonalmuseet, for eksempel hvem i x- Riksutstillinger, som skulle ha fullmakt til å avgjøre ting. • å få adgang og nøkler til x-Riksutstillingers tidligere lokaler hvor alt utstyret til JAM! lå lagret. • skaffe nye og egnede lokaler under turnéperioden siden x- Riksutstillingers gamle lokaler var under ombygging. • å få avklart at DKS-midler for høsten 2005 ville tilfalle JAM! og få bekreftet et budsjett for høstturneen 2005 slik at honorarer til turnémannskap, materialanskaffelser, turnélengde (antall skoler) og lignende kunne avklares. • å avklare honorarbeløp for JAM!-mannskap og hvilke rutiner man skulle bruke for utbetalingene. • å finne P-plass til bussen. For å hjelpe Nasjonalmuseet til å avklare punktene i listen ovenfor måtte koordinatorene i JAM! kommunisere med flere mennesker både i x-Riksutstillinger og på andre seksjoner og avdelinger. Dette var meget ineffektivt da de færreste var i stand til å avgjøre noe, ballen ble stadig sendt videre i systemet inntil man gjerne kom tilbake til utgangspunktet, vi ventet på avgjørelser høyere oppi systemet, osv. Det hendte også at når noen endelig hadde bestemt seg for en løsning (for eksempel at vi skulle få tilgang til vårt utstyr i x-Riksutstillingers tidligere lokaler), ble avgjørelsen omgjort på et annet sted (tilgang til lokalene ble trukket tilbake). For JAM! medførte dette at koordinatorenes nedlagte arbeid fikk en ekstremt lav virkningsgrad, og mye tid ble sløst bort på å fikse helt elementære ting. Som en følge av det igjen fikk ikke koordinatorene tilstrekkelig med tid til å koordinere arbeidet til resten av JAM!-mannskapet, og påkrevet arbeid internt i JAM! ble forsømt. Dessuten hindret disse forsinkelsene annet JAM!-mannskap fra å utføre forberedelsesarbeid som ganske enkelt må gjøres før man legger ut på turné. Blant annet ble informasjonen til de første skolene på turneen litt vel sparsom. Forsinkelsene påvirket også allerede eksisterende, interne problemer i JAM!, som det måtte gjøres noe med: • Evalueringen av vårturneen hadde påvist at det var nødvendig å rekonseptualisere og reprodusere visse elementer i JAM!. For å få gjort praktisk produksjonsarbeid var vi for eksempel avhengig av å få tilgang til utstyret vårt. • Det ene verkstedet var i ferd med å gå i oppløsning, både fordi noen sluttet av forskjellige grunner mens andre flyttet ut av landet. Det var også et behov for å rekruttere noen nye mennesker til andre steder i JAM!. Budsjettet ikke ble avklart i tide. Derfor var det mange av mannskapet fra vårturneen som ikke kunne forplikte seg til å delta på høstturneen siden de ikke turte å søke seg fri fra jobben uten å vite at de hadde kompenserende inntekt. Dermed ble det behov for både å rekruttere nye folk og lære disse opp før turnéstart. • Etablering av nye og bedre rutiner for gjennomføring av turneen; for å få gjort dette var vi avhengig av tilgang til lager og arbeidsplass for backup og videoredigering. • Det var vanskelig å motivere folk til innsats med så mange uavklarte momenter og mye usikkerhet, for ikke å si rot. Koordinatorene hadde ikke tid til å løse disse interne problemene siden det for eksempel unektelig var viktigere å få et budsjett i det hele tatt, og uten tilgang til utstyret får man ikke reprodusert eller endret på noe som helst. Det så kort og godt mørkt ut en stund. Selv om det meste løste seg til slutt, hadde disse problemene under turnéforberedelsene langtidsfølger som blant annet var medvirkende til at JAM! ble avlyst på flere skoler i Vestfold. (Mer om det nedenfor, i kapitlet om komplikasjoner under høstturneen.) Forbedringer i samarbeidet med Nasjonalmuseet Heldigvis ble det omtrent en til to uker før turnéstart bestemt at x-Riksutstillinger skulle få fullmakt til å kjøre som før de ble integrert i Nasjonalmuseet. Dermed ble det endelig fart i sakene. • Vi fikk tilgang til utstyret vårt og adgangsnøkler til det gamle lageret. • Vi fikk ny lagringsplass til utstyret vårt. • Vi fikk P-plass til bussen. • De to prosjektkoordinatorene fikk nøkkelkort til Nasjonalmuseet. • Vi fikk en rekke på tre kontorplasser i kontorlandskapet til Medieverkstedets PC’er som alle har Internett-tilgang. • Samme dag som høstturneen startet, fikk vi budsjettet for høsten i boks. • Vi kan bruke kantinen på Nasjonalmuseet ved å kjøpe kuponger. • Vi kan bruke kontor- og PC-plassene både i og utenom ordinær kontortid, noe som er helt avgjørende for JAM!. Dermed hadde vi også plass for videoredigering og kunne lage et system for backup. • Etter hvert har ytterligere et par JAM!-ere fått nøkkelkort, noe som forenkler logistikken en hel del, noe som i utgangspunktet er kinkig for JAM!, spredt utover byen som vi er. • JAM! kan bruke møterom på Nasjonalmuseet når de er ledige. Med disse tingene på plass, klarte JAM! å finne noen kriseløsninger for sine interne problemer og forøvrig klargjøre seg for å legge ut på turné i tide. Fra før fikk koordinatorene benytte en kontorplass i kontorfellesskapet til x-Riksutstillinger, og vi fikk bruke PC, skriver og telefon. Det har hele tiden vært en viktig ressurs for JAM!. De nye plassene med Internett-tilgang for JAM!s egne Linux-PC'er er veldig viktig. Nå har vi endelig et sted hvor vi kan utføre video- og fotoredigering. Slike egnede PC-lokaler er også nødvendig for dokumentasjon, publisering på Internett, backup og for teknisk vedlikehold av Linux-maskinene slik at de er fungerende på turné (det oppstår ofte «rot» etter et skolebesøk). Nå er medieverkstedets PC'er og det øvrige utstyret på forskjellige steder. At vi nå har lokaler for begge, er til stor hjelp, men logistikken hadde blitt enda enklere dersom vi kunne samlokalisert disse. Men det har vært vanskelig å finne en lagerplass som også har kontorfunksjonalitet med Internett-tilgang. På selve lagerplassen behøver vi også mer gulvplass enn det antallet kubikkmeter som utstyret rent fysisk opptar, krever. Eller det ville i hvert fall forenkle logistikken betraktelig. Grunnen til det er at vi stadig behøver å omorganisere og/eller oppdatere utstyret samt fylle på med nytt forbruksmateriale. At både prosjektkoordinatorene og resten av JAM!-mannskapet er velkomne på huset og er sammen med de andre på formidlingsavdelingen i Nasjonalmuseet er bra for den gjensidige forståelsen, informasjonsutvekslingen, tilliten og støtten. De tidligere ansatte på Riksutstillinger har støttet oss gjennom tykt og tynt, det er veldig bra og vi behøver det. Det er mye kommunikasjon og administrasjon forbundet med å booke skoler og å forberede dem på et besøk fra JAM!. Å koordinere arbeidet internt i JAM! krever også en god del administrasjon og annet arbeid. Til dette er bruken av Nasjonalmuseets lokaler til stor hjelp. En hel rekke uforutsigbare oppgaver oppstår stadig vekk, på løpende bånd så å si, særlig i forbindelse med medieoppmerksomhet eller når det oppstår behov for unntakshåndtering eller problemløsning i forbindelse med skolebesøk. Nær kontakt med x-Riksutstillinger og andre på Nasjonalmuseet er avgjørende i slike sammenhenger, både for å trekke på hverandres erfaringer, ajourføre hverandre informasjonsmessig og for å opprettholde tilliten i samarbeidet. For eksempel var x-Riksutstillinger behjelpelige med å forberede oss til å opptre i radio i forbindelse med mediestyret om avlysningene i Sandefjord og vi kunne effektivt informere Nasjonalmuseet om vårt syn på hendelsene i Stokke og om opplegget forøvrig. Komplikasjoner under turneen (Stokke og Sandefjord) Et par uorganiserte aksjoner ved Stokke rådhus De nevnte kriseløsningene var selvsagt ikke perfekte. Det som på sikt skulle få størst konsekvenser var følgende problemer vi hadde på høstturneens første besøk på Stokke ungdomsskole: • at det var mangler og rot i utstyret vårt fordi vi ikke hadde fått tilstrekkelig tilgang til utstyret under turnéforberedelsene. • at vi på begynnelsen av turneen var nødt til å bemanne to verksteder med uerfarne verkstedveiledere fordi de erfarne veilederne ikke hadde tatt seg fri fra jobb til begynnelsen av turneen på grunn av stor usikkerhet angående honorar. • at muligens utilstrekkelig med informasjon var sendt ut til de første skolene og at informasjonsarbeidet på andre punkter ble forsømt. De ferske veilederne hadde ikke fått anledning til selv å kjøre tester eller se hvordan JAM! vanligvis kjøres på en skole. Kvaliteten på noen av verkstedene ble dermed noe skadelidende på Stokke, uten at det i seg selv er et alvorlig problem selv om det selvfølgelig er ekstremt kjedelig å prestere sub-optimalt. Det var et innkjøringsproblem som ble løst til neste skolebesøk (Vear). Det som derimot var alvorlig med tanke på den videre turneen, var interne logistikkproblemer i JAM! på skolen på grunn av rot i utstyret vårt. I tillegg til å få oversikt og orden på det, måtte vi skaffe manglende ting og på annet vis improvisere, noe som tar tid og konsentrasjon fra andre aktiviteter. Under besøket på Stokke ungdomsskole klarte vi ikke å forhindre at noen av elevene gikk ut for å aksjonere ved rådhuset uten følge med en fra JAM!. Årsaken til dette var trolig svekket kapasitet til å holde oppsyn med noen av elevene eller at avtalene vi hadde inngått med noen elever ikke var klare nok. Manglende rutine hos de uerfarne veilederne kan også ha medvirket. Vanligvis har elevene følge med noen i JAM!. Innen noen fra JAM! ankom rådhuset på Stokke, forløp derfor et par av aksjonene utenfor rådhuset litt uorganisert og rotete. At elevene forlot skolen for å aksjonere uten voksent følge er selvfølgelig noe som ikke skal skje. Vi har beklaget dette overfor skolen, Vestfold fylkeskommune og DKS-representanten i Stokke kommune. Se rapport om hendelsen i Stokke sendt til Stokke ungdomsskole, Vear skole og Vestfold fylkeskommune, vedlegg 16. At aksjonene utenfor rådhuset ble litt uorganiserte og dermed dårlig artikulerte, var i seg selv ikke så farlig, det er bare uheldig. Det medførte at elevenes kulturjammingserfaring ikke ble så bra som den kunne blitt, noe vi selvfølgelig er lei oss for og beklager. Forbedrede rutiner for dette var allerede på plass ved neste skole, Vear, som også ligger i Stokke kommune. Provosert ordfører Ordføreren i Stokke ble provosert av aksjonene utenfor og inni rådhuset. Foruten en noe uorganisert ansamling av ungdommer utenfor rådhuset, var det også en god del ungdommer som gikk inn i vestibylen på rådhuset med plakater og ropte slagord, men det var aldri voldsomt eller aggressivt. Dette inntoget i rådhuset var ikke planlagt. I tillegg var det en planlagt aksjon inne i korridorene på rådhuset hvor man gjennomførte stilisert fotballspilling ved å trille ballen mellom seg. Denne aksjonen var etter våre begreper velorganisert og vellykket. De påfølgende aksjonene utenfor rådhuset forløp også på en velorganisert måte. I en av aksjonene ble røykeffekter brukt, gjerne omtalt som «røykbomber» i media. (Se rapportkapittelet for flere detaljer.) Som følge av disse aktivitetene kalte Stokke-ordføreren inn rektoren på Stokke ungdomsskole til ekstraordinært møte. Rektoren ble også innkalt på teppet hos skolesjefen i Stokke (denne informasjonen er fra Stokke-rektoren). Negativ presseomtale og skadelidende rektor Det ble en del negative presseoppslag, blant annet om de uorganiserte aksjonene ved rådhuset. En mor som hadde lest JAM- boken kom også med mange negative synspunkter om boken og antakelser om verkstedene og hvem som kjører dem. Lokalt politi mente at JAM-boken var med på å undergrave folks tillit til politiet, med henvisning til artikkelen om rettigheter og sikkerhet ved arrestasjon. (Leseren oppfordres til å lese hele artikkelen, den er ikke lang.) I avisoppslaget ble et par sitater løsrevet fra konteksten brukt som belegg. Ordfører og rektor uttaler seg også negativt. Se presseklipp: Stokke og Sandefjord. Stokke-rektoren har i samtaler med JAM! sagt at flere års arbeid fra skolens side med å forbedre forholdet til rådhuset og ordføreren ble ødelagt av JAM! i løpet av et par timer. Videre har skolen ifølge rektoren i flere år slitt med å opprette goodwill i opinionen etter at det for noen år siden var mye rasisme blant elevene. Og for ikke så lenge siden var det mye skriverier om mobbing på skolen. Rektoren mente at på grunn av de dårlige presseoppslagene hadde vi i løpet av et par timer lyktes med å ødelegge den allmenne goodwill skolen over flere år møysommelig hadde bygd opp. Rektoren fant det også belastende at elever i skoletiden hadde en aksjon utenfor McDonalds i Tønsberg mot restaurantkjedens miljøskadelige kjøttproduksjon. McDonalds i Tønsberg skrev et brev til rektoren hvor de forlangte en unnskyldning. Rektoren på Stokke ungdomsskole følte seg også lurt. Hadde han visst at JAM! innebar aksjoner, så ville han aldri bestilt JAM! i utgangspunktet. Akkurat dette siste punktet skyldes sannsynligvis dårlig informasjonsflyt internt på Stokke ungdomsskole, for i den informasjonen som alle skoler mottar eller kan lese på nettet, står det at elever som deltar i JAM! skal gjøre aksjoner utenfor skolens område. Dersom det ikke var informasjonsflyten internt på skolen som sviktet, så var kanskje informasjonen Stokke ungdomsskole fikk om JAM! utilstrekkelig. Etter vår mening kommer det i informasjonsmaterialet tydelig fram at det dreier seg om aksjoner utenfor skolens område. Leseren får selv avgjøre, se vedlegg 17 («faktaark» på ksys-websidene). Under ingen omstendighet har vi interesse av å holde skjult at elevene skal ut av skoleområdet. Etter hendelsene på Stokke og etter samtale med rektoren på Vear skole og med DKS-representanten i Stokke kommune, har vi endret den andre DKS-informasjonssiden («lærerveiledningen» på ksys) slik at det er enda tydeligere at det under JAM! er meningen at elevene skal forlate skoleområdet, se vedlegg 18. En annen faktor som kan ha bidratt til utilstrekkelig informasjon til Stokke ungdomsskole, er at det er mange ledd involvert under bestilling av kulturtilbud via den kulturelle skolesekken. Først sendes informasjon om tilbud ut fra Riksutstillinger/Nasjonalmuseet til fylkeskommuner, deretter går informasjonen eventuelt videre via kulturarbeidere i kommunen, slik som tilfellet var i Stokke, til skolenes kulturkontakter. Dernest informeres rektoren av skolens egen kulturkontakt. DKS-representanten i Stokke kommune har – i tillegg til JAM! – tatt på seg noe av ansvaret for at tilstrekkelig eller riktig informasjon kanskje ikke kom fram til rektorene i Stokke og Vear, uten at det egentlig er så lett å fastslå hvor informasjonsoverføringen eventuelt sviktet. Både DKS-representanten i Stokke og en annen person fra DKS Vestfold var til stede som observatører på Dag 2 mens JAM! besøkte Stokke ungdomsskole. De var også vitner til hendelsene ved Stokke rådhus. Elevers håndtering av media På Stokke opplevde vi for første gang at media var ute etter «å ta» elevene. Det skjedde under aksjonen mot McDonalds i Tønsberg (se rapportkapittelet). Hittil på turneen hadde media bare vært «ute etter» JAM!. Elevene får, ved behov, heretter lære seg enkle og effektive rutiner for å håndtere media i forbindelse med gjennomføring av aksjoner ute i felten. Dette nye medieopplegget var klart til neste skole på turneen (Vear skole). Vi hadde opprinnelig fokusert mer på det å være en selvstendig medieaktør og PR enn å håndtere media under selve aksjonene. Det er populært blant elever å tiltrekke seg medieoppmerksomhet, så denne forbedringen av mediehåndtering var påkrevet. På den andre siden er det ikke entydig uheldig om elever får erfaring av å bli «dårlig» behandlet av media eller at de ikke automatisk har media på sin side. For på denne måten kan elevene lære noe om hvordan media kan fungere, noe som kan være en god erfaring for en mediebevisst samfunnsborger. Vear skole Rett etter besøket på Stokke, besøkte JAM! Vear skole. Vi forbedret rutinene for å forhindre at elever forlater skoleområdet uten voksent følge. Den første dagen på Vear forløp bra, men på slutten av Dag 1 fikk vi vite at rektoren og lærerstaben på Vear ville forby elever å forlate skolens område på Dag 2. Etter hendelsene på Stokke ville de forhindre at elever skulle treffe 3.-part i det offentlige rom for å være sikker på at noe lignende ikke skulle skje igjen. Rektoren mente at elever kunne gjennomføre aksjoner på skoleområdet i stedet. JAM! kunne ikke uten videre gå med på det og innkalte til allmøte hvor alle involverte elever, rektoren, lærerne, Stokkes DKS- representant, rektoren på kulturskolen og JAM! var til stede. Møtet ble holdt både for at alle berørte parter skulle kunne snakke om saken og vi ville ha råd om hvordan vi skulle håndtere saken, både fra lærerne og elevene. Kvelden før hadde JAM! brukt mange timer på å diskutere hva som ville være best for elevene og skolen, uten å komme til noen konsensus. Noen av oss ville forlate skolen fordi forbudet stred mot JAM!s konsept og det å gå med på forbudet ville underminere det vi forsøkte å viderebringe til elevene. Andre ville bli værende for enten å hjelpe elevene med å gjøre andre aksjoner eller bare lære ut ferdigheter som elevene kunne bruke i andre sammenhenger. Mange ville forlate skolen for å unngå at det samme skulle skje på Vear som på Brandbu: at det ble flere aksjoner rettet mot rektoren og hans tilbakeholdelse av JAM-boken. Så behovet for hjelp var reelt. På allmøtet viste det seg at flertallet av elevene fant det meningsløst å gjennomføre aksjonene på skolens område siden de var uttenkt overfor spesifikke målgrupper utenfor skolen eller for et offentlig rom. JAM! fikk ingen gode råd om hvordan håndtere situasjonen bortsatt fra at både elever og rektor oppfordret oss til å fullføre Dag 2. Etter allmøtet tok JAM! et internt møte for å bestemme seg, og konklusjonen ble at JAM! burde forlate Vear for å unngå en eskalering av konflikten mellom rektoren og elevene. Det var ikke noen ideell løsning, men vi kom ikke på noe bedre der og da. Vi informerte skoleledelsen og elevene. Elevene hjalp oss å pakke sammen, JAM! reiste hjem og deretter fikk elevene vanlig undervisning. Se vedlegg 3 for en rapport om hendelsene ved Vear, sent til Vear skole og Vestfold fylkeskommune. Mye kommunikasjon med fylkeskommunen og feilslått medietaktikk Etter hendelsene i Stokke hadde vi i JAM! møte med DKS- representanten i Stokke. Vi kommuniserte mye med både Vestfold fylkeskommune og kulturseksjonen i Sandefjord kommune. Det var omtrent som med Oppland fylkeskommune under vårturneen. Bare at denne gangen var utfallet mindre heldig. Under telefonsamtalene med rektoren i Stokke kom det fram at han helst ville dysse ned JAM!-besøket og medieoppslagene rundt det så fort som mulig. Fordi rektoren i Stokke var så misfornøyd og opplevde det som at han var meget skadelidende og fordi vi ikke hadde noen interesse av å gå i polemikk med ham i media, valgte JAM! å ikke gå ut i media og forsvare seg mot diverse spekulasjoner og anklager, selv om vi opplevde dem som uriktige. For det første var medieoppslagene først og fremst rettet mot JAM! og ikke mot elevene. For det andre innbilte vi får oss at vi sammen med Vestfold fylkeskommune ville klare å berolige de andre skolene i Vestfold ved å informere dem om hva JAM! helt konkret går ut på. Den siste antakelsen bygde på erfaringene fra Oppland. Men det var en feilslått medie- og informasjonstaktikk. For det første, i Vestfold viste det seg at fylkeskommunen ikke var villig til å gå ut i media og støtte oss slik som de gjorde i Oppland hvor både den faglige administrasjonen og den politiske ledelsen støttet JAM!. De ville for eksempel ikke gå ut i media for å korrigere ting de var blitt feilsitert på. En grunn til det kan være at saken i Vestfold var mer politisk betent enn den var i Oppland på grunn av det som hadde skjedd i Stokke. DKS ville nok beholde gode relasjoner til skolene i for eksempel Stokke. For det andre lyktes det verken fylkeskommunen, kulturseksjonen i Sandefjord eller JAM! å tale vår sak overfor ungdomsskolene i Sandefjord. Da den første ungdomsskolen i Sandefjord, Breidablikk, avlyste JAM!, var det derfor allerede for sent å snu trenden. Det viste seg at Stokke-rektoren også hadde gått ut i media og kritisert JAM!, hvilket jo er det motsatte av å dysse ned en sak. Vi hadde ikke lagt merke til dette tidligere. I tillegg var Nasjonalmuseet lenge helt passiv, i kontrast til Riksutstillingers mye mer aktive tilnærming under vårturneen. JAM! endret dermed taktikk og bestemte seg for heretter å uttale seg om hendelsene i Stokke. Vi syntes det var legitimt siden rektoren i Stokke kritiserte oss i media og fylkeskommunen ikke ville støtte oss offentlig. Vi informerte fylkeskommunen om taktikkendringen. Vi uttalte oss i Sandefjords Blad og deltok i diverse radiosendinger på NRK og Kanal24. Men det var for sent til å unngå flere avlysninger i Sandefjord. Avlysninger i Sandefjord Som følge av presseoppslagene fra Stokke, fikk JAM! naturlig nok et dårlig rykte i Vestfold. Breidablikk-rektoren fant de samme artiklene i JAM-boken, som hadde blitt omtalt i forbindelse med oppslagene fra Stokke, uakseptable, særlig artikkelen om rettigheter og sikkerhet. Vi forsøkte å få kontakt med rektorene på de tre Sandfjordskolene som JAM! etter planen skulle besøke etter Vear skole. Vi ville informere om hvordan JAM! egentlig fungerer og fortelle vår versjon av hendelsene i Stokke, slik vi tidligere med hell hadde gjort i Oppland. Men vi fikk ikke noen respons fra skolene på våre forsøk. De foretrakk sannsynligvis å sette sin lit til informasjonen og spekulasjonene i media. Og etter å ha konferert med den misfornøyde rektoren ved Stokke ungdomsskole, avlyste rektorene på de tre Sandefjordskolene JAM!-besøkene sine, den første skolen kun ti minutter før vår planlagte avgang fra Oslo. Først idet Sandefjordskolene hadde avlyst JAM! kom vi i kontakt med rektorene. Dermed fikk vi anledning til å finne ut hva de hadde vært misfornøyde med, hvordan beslutningsprosessen ifølge dem burde foregå og hvordan de begrunnet sine avgjørelser. Rektorene sa at usikkerhet rundt JAM! var hovedgrunnen til kanselleringene. JAM- boken var også medvirkende til beslutningen. En av rektorene mente vi burde anbefale rektorer å konferere med foreldrenes arbeidsutvalg, FAU, skolens samarbeidsutvalg eller lignende før man takket ja til JAM!. Denne informasjonen har bidratt sterkt til hvordan vi har endret rutinene for hvordan skoler kan booke JAM! - eller rettere sagt for hvordan vi finner skoler som vil ha JAM!. Erstatning i Sandefjord: JAM! på Punkt 1 Før de to siste Sandefjordskolene avlyste, gikk det rykter om at de skulle ha et møte om JAM! på rådhuset i Sandefjord hos skolesjefen. En representant fra JAM! reiste dit i et forsøk på å komme på møtet og informere om JAM!. Men ryktet stemte ikke, møtet var på et annet sted og skolesjefen var ikke til stede. Til gjengjeld fikk JAM! god kontakt med kulturseksjonen i Sandefjord og med studentkafeen (eller ungdomsklubben) Punkt1. Det ble enighet om at JAM! kunne kjøre på Punkt1 i stedet for på ungdomsskolene. JAM! var jo uansett klar til å dra til Sandefjord, så det passet fint. Mannskap hadde allerede fått fri fra annen jobb og noen måtte uansett lønnes siden avlysningene kom på så kort varsel. Dette ga JAM! en god anledning til å teste en annen arena enn ungdomsskoler. Særdeles positivt ved denne måten å lære bort kulturjamming på, er at vi ser at sakene ungdommen var opptatt av var mer reelle enn de av og til kan være blant ungdomsskoleelever, og dette førte til at engasjementet var større enn det noen ganger er på skoler. Ekstra positivt var det at ungdommene som deltok på Punkt1 helt selvstendig og for egen motor fortsatte å jobbe med og videreutvikle saken sin selv etter at JAM! forlot Sandefjord. Se presseklipp: Lokalpresse. Så nå har vi pressedokumentasjon på at JAM! også oppnår sitt 4. delmål om fortsatt deltakelse i offentligheten på en dialogisk måte etter at JAM! har reist videre. Som nevnt i rapportkapittelet hadde ikke kulturseksjonen i Sandefjord og Punkt1 anledning til å mobilisere lokale ungdommer til JAM!-besøket på Punkt1. Dermed hadde JAM! bare en snau uke til å mobilisere på egen hånd. Selv om det er vanskelig å rekruttere fra en annen by, de fleste i JAM! holder til i Oslo, forsøkte JAM! likevel: Vi reiste rundt til klasser på den videregående skolen og på kafeer for å informere og mobilisere. Vi fikk noe forhåndsomtale i lokal presse om JAM!-besøket på Punkt1. Plakater ble hengt opp rundt omkring i byen. Vi tok også telefonisk kontakt med diverse kulturinstitusjoner som jobber med ungdom og kultur eller kunst, men denne oppsøkende kontaktvirksomheten hadde nok fungert bedre om noen lokale aktører hadde gjort det. Samlet var ikke vår aktivitet tilstrekkelig for å få veldig mange ungdommer til Punkt1, men det kom mange nok til at vi gjennomførte opplegget. Miljøarbeideren på Punkt1 mener vi burde vært flinkere til å mobilisere. Etter erfaringene på Punkt1 har vi nå som policy når vi inngår avtaler med fritidsklubber at de lokale vertene tar på seg oppgaven med å mobilisere lokal ungdom. Vi syns det er for vanskelig å gjøre slikt fra Oslo. Samlet sett syns vi erfaringene med å kjøre JAM! på en ungdomsklubb/studentkafé var meget positive og har lyst til å gjøre det flere ganger. Økonomiske konsekvenser av kanselleringene i Sandefjord Siden de tre avlysningene i Sandefjord kom på svært kort varsel, var vi nødt til å lønne turnémannskapet for noen av de dagene det ikke ble noen JAM!ing. Kanselleringen fra Breidablikk kom så brått på at det var umulig å finne noe alternativt besøkelsessted. For de to siste skolebesøkene i Sandefjord fikk vi nesten en fullgod erstatning ved å være på Punkt1 i tre dager. Vi klarte å unngå noen av honorarutgiftene som vi normalt ville ha hatt på den fjerde dagen. Vi sparte også en god del material- og matutgifter. Selv om kanselleringene truet med å resultere i unødvendige utgifter for snaut seks skoledager og to dager med transport og rigging, ble sluttresultatet for Vestfold at de totale unødvendige utgiftene «bare» tilsvarte omtrent to og en halv skoledag og en dag med transport og rigging. Samlet medførte kanselleringene til en noe dyrere høstturné per ungdom enn budsjettert. «Grei skuring» på resten av turneen Resten av turneen besto av Åretta ungdomsskole på Lillehammer og fire steder i Oslo. Denne delen av turneen gikk bra, slik feedbacken fra disse stedene viser, se vedlegg 14. På denne delen av turneen fikk vi til å integrere de kunstneriske og aktivistiske metodene litt mer, og det ble noe mer sprik i stil, flere kunstneriske aksjoner og færre entydige, politiske aksjoner. Se i rapportdelen om disse skolebesøkene. Kommunikasjon og informasjonsflyt Selv om mye av kommunikasjonen fungerer, har det vært en del kommunikasjonsproblemer i forbindelse med JAM!-opplegget på forskjellige fronter. Kommunikasjonen kan deles i seks sfærer, som alle påvirker hverandre: internkommunikasjon, kommunikasjon mellom nettverket og Nasjonalmuseet, elevene, skolene, mediene og foreldre/foresatte. Intern kommunikasjon: infrastruktur og koordinering Det er mange mennesker som er involvert i JAM!-prosjektet. Under konseptualiserings- og produksjonsfasen 2004/2005 var omtrent så mange som 80 mennesker mer eller mindre delaktige. I prosjektets nåværende fase, hvor film, bok og buss er ferdigproduserte, har vi over 40 verkstedveiledere i tillegg til koordinatorer, bokredaksjonen osv. som samlet kjører og videreutvikler prosjektet. For å holde kontakten oss imellom har vi laget e-postlister. I tillegg har prosjektet hatt et nettsted for intern dokumentutveksling. Disse teknologiene brukes fordi så mange er involvert og folk er geografisk spredd. Slik Internett-basert kommunikasjon er ikke tilstrekkelig. Derfor brukes også mobiltelefon, møter og workshops flittig. Vi har også hatt noen helgesamlinger for mer intense økter og sosiale treffer, samt noen fester. Likevel kan tilrettelegging av prosessene rundt blant annet beslutningstaking fortsatt bli bedre. Det er ingen store problemer i forhold til kontakten mellom ulike mannskapsgrupper i samme verksted, men vi ser potensialet for at dette kan bli enda bedre. I 2006 skal det i vårens kontrakter være spesifisert at det er påkrevd å ha kontakt med de som skal på i neste turnéuke for å overlevere informasjon om utstyr og for å dele erfaringer. Til tider har aktiviteten på e-postlisten vært så stor at det har ligget 20 nye e-poster i innboksen daglig. Dette har vært et problem for kommunikasjonsflyten av to grunner: Den ene er at innboksen blir fysisk full og meldingene blokkerer for andre meldinger. Det andre problemet, som nok er det største, er at folk ikke har tid nok til å lese alle e-postene, og dermed ikke får med seg nødvendig informasjon. Vi har prøvd å effektivisere e-postkommunikasjonen. Vi har innført bruk av konsensusteknikker også på e-post. Med dette tiltaket reduserer vi størrelsen på e-postene som blir sendt, slik at det er lettere å få lest gjennom alt. Samtidig løser dette problemet med at man får manglende respons på e-postene sine. Dette tiltaket har fungert delvis bra. Spesielt bra har det fungert som påmelding til div. arrangementer. Kommunikasjonsstrømmen er fremdeles treg, og i noen tilfeller hvor man trenger rask avklaring eller å høre alles stemmer er det nødvendig å telefonere. Våren 2006 har vi tenkt å søke støtte fra Fond for Lyd og Bilde til å opprette vår egen server hvor vi kan opprette egne e-postkontoer, hjemmeside med diskusjonsforum og dokumentasjon både for intern og ekstern bruk. Vi håper dette kan lette kommunikasjonen internt og informasjonsflyten utad. Foruten denne teknologimedierte kommunikasjonen, er det å treffes ansikt til ansikt den viktigste kommunikasjonsformen, både i møter og i interne workshops for å (videre)utvikle og koordinere prosjektet. Disse møtene og workshopene fungerer isolert sett veldig godt, men det er et problem at ikke alle som burde delta på slike møter eller workshoper kommer. De ulike kommunikasjonsproblemene nevnt ovenfor (både ansikt til ansikt og teknologimediert) skyldes flere ting: folk er spredd geografisk i Oslo og mellom flere byer. Folk har jobber i andre sammenhenger og til ulike tider så det kan være vanskelig å få alle de som burde delta på et møte til å komme. Folk foretrekker forskjellige kommunikasjonsformer og -medier. Vi har ikke ett felles kontor eller møtested som fungerer som «vrimlepunkt» fordi vi ikke er en del av Nasjonalmuseet og ikke har noen egne lokaler. Derfor varierer møtested med hva vi skal gjøre. Alle disse forholdene medfører at man ikke kan innføre enkle regler for å få bedre kommunikasjon, for eksempel at alle møter skal være på ett sted eller til et visst klokkeslett. Vi er av den oppfatning at det som kan holde JAM! kommunikativt samlet, er at to personer har som en av sine viktigste oppgaver å være kommunikativt bindeledd, dvs. delta på ulike møter til forskjellige tider og på ymse steder. Dette er en ganske stor arbeidsoppgave i tillegg til å koordinere andre praktiske og administrative oppgaver. At det er bra å være to koordinatorer for å knytte sammen kommunikasjonen er ikke bare at den «kommunikative kapasitet» derved blir større. Hva man får ut av en kommunikasjon er vesentlig påvirket av hvilken rolle man har i den, for eksempel aktivt samtalende/deltakende eller kun lyttende/observerende. En observatør av en samtale får alltid med seg andre ting enn den som deltar i samtalen. Fordi et prosjekt som JAM! krever god kommunikativ kompetanse i koordineringen av det, vil det være en stor fordel for vellykket prosjektstyring at to stykker hyppig veksler på å være samtaledeltaker og observatør og kan plukke opp forskjellige hint fra andre mennesker rundt omkring. De kan dermed utfylle hverandre informasjonsmessig eller kritisere hverandre på et likeverdig grunnlag (den ene er ikke sjef for den andre). Vi anser det derfor som viktig for en videreføring av JAM! at vi klarer å finansiere to koordinatorstillinger som nærmere beskrevet i underkapittelet «Tydeligere arbeidsfordeling». Koordinatorene så langt i prosjektet (i 2004 og 2005) har vært Maria Astrup og Tore Ferner. Fra og med 2006 tar Inger Kristin Haugsevje og Peter Svenning over som prosjektkoordinatorer. De nye koordinatorene har i en overgangsperiode på to måneder blitt coachet gjennom alle typiske arbeidsoppgaver knyttet til det å prosjektstyre JAM!. De er derfor godt rustet til sine nye oppgaver i JAM!. Intern kommunikasjon: miljø, konsensus og fleksibilitet Også i høst har vi klart å holde en meget god arbeidstone internt i JAM!, selv etter kraftpåkjenningen på Vear da samholdet til turnémannskapet ble satt på en prøve og temperaturen på diskusjonene ble ganske høy. Mange i JAM! er fornøyde med at vi har klart å bevare lekenheten, improvisasjonen og problemløsingen når vi er ute på turné. Dette ser delvis ut til å være knyttet til den flate strukturen vi klarer å opprettholde mens vi er på turné. Når ingen «sjefer» bestemmer hva som skal skje, får de som kjører verkstedene anledning til å bruke kreativiteten sin, både hver for seg og på tvers av verkstedene. Dermed blir det rom for improvisasjon og fleksibilitet. Og videre, hvordan situasjoner, etiske dilemmaer eller andre kinkige ting i arbeidet med ungdommene skal løses, kan tas opp i åpne møter. Siden vi ute i felten kjører konsensus, er alle med på avgjørelsene og føler ansvar på løsninger de har vært med på å finne. Men på den andre siden kan noen ganger uavklarte ansvarsforhold lede til at ting ikke blir gjort eller ikke gjort i tide fordi man lett kan tenke «at det fikser noen andre». Vanligvis når det er tverrfaglig arbeid, oppstår det lett konflikter på grunn av ulik verdensoppfatning, ulik vurdering av fagenes «natur» og/eller «verdighet». Dette har vi til en viss grad opplevd i JAM! også, men overraskende lite. At det for en gruppe bestående av forskjellige typer av akademikere, kunstnere, praktiserende pedagoger, aktivister, teknikere, osv. ikke blir mer krøll, er egentlig litt pussig. (Vi har ingen teori om hvorfor det er slik - ennå.) Nasjonalmuseet Kommunikasjonen mellom nettverket og Nasjonalmuseet/Riksutstillinger er allerede delvis behandlet ovenfor i evalueringen av samarbeidsproblemene mellom dem og de forbedringene som etterpå fulgte. Som sagt ble samarbeidet med Nasjonalmuseet mye bedre etter at x-Riksutstillinger fikk beskjed om å jobbe som før de ble en del av Nasjonalmuseet. Vårt gamle, gode forhold x-Riksutstillinger er delvis gjenopprettet hva gjelder opplevelsen av å være et team. Men problemet er at x- Riksutstillinger forsatt er noe vingeklippet hva gjelder fullmakter og mulighet til å bestemme over budsjetter osv. At vi kan være i det samme kontorlandskapet som flere av våre samarbeidspartnere i x-Riksutstillinger er bra. Det gir oss også mulighet til å bli bedre kjent med andre deler av Nasjonalmuseet, noe som er viktig for den gjensidige tilliten og for kommunikasjonen generelt. Kommunikasjonen med mange av enkeltmenneskene er derfor blitt bedre, men organisasjonen er fortsatt treg. Det gjenstår noen problemer i samarbeidet med Nasjonalmuseet. Institusjonen er stor. Den ene enden vet ikke alltid hva den andre gjør (det problemet har forresten JAM! også av og til). Nasjonalmuseet har så langt vært meget opptatt av seg selv og sine egne problemer. Da turneen begynte i høst og mediestyret på Stokke tok av, opplevde vi at flere i Nasjonalmuseet temmelig ukritisk tok versjonene i media for god fisk og gikk ut fra at vi var så «håpløse» som oppslagene kunne tyde på. Noen fant det også plausibelt at vi ikke skulle ha tenkt igjennom helt elementære problemstillinger, for eksempel at elever skulle kunne gjøre upopulære ting. Men det fine med Stokkehendelsen var at et noe bredere lag innen Nasjonalmuseet enn x-Riksutstillinger måtte ta stilling til JAM! og dermed sette seg litt mer inn i prosjektet. Slik kan «kriser» på en bra måte bidra til å vekke nysgjerrighet internt i organisasjonen. Organisatoriske forbedringer er på vei i Nasjonalmuseet. Den 13. desember 2005 ble hierarkiet endret slik at det er færre nivåer og ledere på toppen. Dermed kan kanskje kommunikasjons- og beslutningshastigheten gå opp siden antall mellomledd reduseres. Men det ser fortsatt ut som om Nasjonalmuseet har problemer med å delegere ansvar og fullmakter nedover i systemet, så kanskje færre ledere bare betyr enda flere forsinkelser? Vi får se. En mal for prosjektstyring skulle også ha blitt vedtatt den 13. desember, men fortsatt har ikke organisasjonen noen mal. Det synes vi i JAM! er bekymringsfullt. Selv om den malen ikke ville vært direkte anvendbar på JAM!, er likevel det generelle fraværet av velfungerende prosjektstyring et problem. Har de ikke et generelt opplegg for prosjektstyring, er det lite som tilsier at de kan lage en fleksibel spesialordning for samarbeidet med å prosjektstyre JAM!. - Men det er jo håp, siden en mal er på vei. Vi har en prosess gående for å få en avtale om hvordan JAM! skal prosjektstyres i samarbeid med Nasjonalmuseet, men det går tregt. I skrivende stund er for eksempel budsjettet for vårturneen uavklart, men på grunn av planleggingsgrunner har vi allerede inngått avtaler med skoler for hele vårturneen. Skoler har allerede lyst til å inngå avtaler for høsten 2006. Vi er blitt «vant til» denne typen budsjettsituasjon nå, men ut fra prosjektstyringssynspunkt er dette å gjøre tingene i feil rekkefølge. Etter vår mening er denne bakvendte situasjonen et symptom på at hierarkiets hensyn i for stor grad går foran prosjektenes. JAM! har en person på Nasjonalmuseet som er JAM!s «prosjektleder in house». Policy i Nasjonalmuseet er at deres «prosjektleder» skal følge et prosjekt fra begynnelse til slutt. Men det i seg selv løser lite med mindre vedkommende har tilstrekkelige fullmakter og tid til å hjelpe til med å drive prosjektet fremover. Dersom ikke Nasjonalmuseet som organisasjon klarer å få på plass et bra opplegg for prosjektstyringssamarbeidet, må JAM! vurdere å prosjektstyre og administrere seg mer uavhengig av museet, hva gjelder det rent praktiske planet. Men det har vi per dags dato ikke ressurser til siden vi er avhengige av de sentrale DKS-pengene som strømmer via Nasjonalmuseet. Vi har også behov for å kunne bruke kontorplassene m.m. vi får disponere på Nasjonalmuseet. Vi syns egentlig at Nasjonalmuseet burde kunne håndtere blant annet skolebooking og budsjett, men da organisasjonen hittil ikke har vært tilstrekkelig innsatt i JAM! til å kunne lage en hensiktsmessig turnéplan i samarbeid med fylkeskommunene og heller ikke klarer å få avklart et budsjett i tide, er det kanskje bedre at vi holder orden på dette selv, dvs. utenfor hierarkiets kontroll eller at vi i det minste får delegert et ansvar til å forvalte en pott fritt. Ellers er det vanskelig å bedrive helhetlig prosjektstyring. På den andre siden er det lite sannsynlig at penger fra DKS sentralt vil kunne gå direkte til JAM! i stedet for via Nasjonalmuseet eller at pengene på annet vis i sterkere grad blir øremerket JAM!. Slik situasjonen nå er, utfører vi i JAM! et arbeid Nasjonalmuseet burde utført (blant annet booking av skoler), mens de samtidig holder igjen pengene fra DKS sentralt fordi de ikke vil avklare budsjettets størrelse, dvs. om det beløpet DKS sentralt har satt opp til JAM! for våren 2006 faktisk vil tilfalle JAM!. I et «worst case» scenario kan vi risikere at JAM! utfører masse gratisarbeid for Nasjonalmuseet samtidig som vi får for lite penger til å gjennomføre avtalt turnéplan. Dermed risikerer vi å måtte utføre gratisarbeid under turneen i tillegg – eller bryte inngåtte turnéavtaler. Hvis vi får inn penger fra andre steder i tillegg til «våre DKS- penger» i Nasjonalmuseet, vil vår situasjon forbedres betraktelig. Det vil gjøre oss mer fleksible vis-à-vis Nasjonalmuseets sendrektighet og usikkerhet. Så langt har samarbeidet mellom JAM! og Nasjonalmuseet gradvis blitt bedre, så vi har tro på at tingene vil løse seg. - Men det bør nå en tilfredsstillende status før prosjektet er over. Elevene Vår viktigste samarbeidspartner ute i felten er de som deltar i verkstedene, foreløpig elever og annen ungdom. Vårt mål er å fremme refleksjon og kulturjammende aktivitet. En utfordring er selvfølgelig at det fins «trege» elever eller elever som av en eller annen grunn ikke vil eller tør. Dette kan oppleves som tungt når man kjører et verksted. Men i løpet av de to dagene løser dette seg nesten altid og elevene blir aktivert. De kan finne seg til rette i en rolle som primus motor, deltaker eller tilskuer. Alle disse rollene hører naturlig hjemme i JAM!. Andre mer konkrete «løsninger» kan også by seg: Siden elevene tilbys mange forskjellige aktiviteter, kan de ofte bytte verksted dersom det ikke fører til plass- eller kapasitetsproblemer i vedkommende verksted. Om de ikke selv er blitt aktivert, er det meget mulig at en av deres venner på en annen gruppe er blitt det, og da får de noe å henge seg på selv om de til å begynne med kanskje ikke kjenner til hva det dreier seg om. Noen elever aktiviseres fordi de i samtalene «tvinges» til å være aktiv på grunn av de konsensusmetodene vi bruker (for eksempel noe så enkelt som «runder» i diskusjoner og ja- og nei-tegn), skjønt det hender at diskusjoner også virker passiviserende. Til gjengjeld er det ofte slik at klasserommets vanlige oppdeling i passiv og aktiv snus på hodet sånn at de som vanligvis er passive nå blir aktive – og muligens omvendt. Det er gjerne de tenksomme som aktiviseres i disse diskusjonene. Det beste er selvfølgelig om alle blir aktive på et eller annet nivå, hvilket er det vanlige. De mer estetiske aktivitetene virker ofte aktiviserende på elever som regnes som teoretisk uinteresserte. I JAM! finner elevene blant annet nye måter å bruke språket sitt på, nye innfallsvinkler til å angripe problemstillinger og nye verktøy. Ved enkle virkemidler viser vi hvordan og at man har rett til å forandre på ting som ikke fungerer og snu opp ned på hverdagen sin. Ved at vi på denne måten delvis frigjør elevene fra de rutinene, reglene og rollene de til daglig har i skolesammenheng og ellers, blir elevene fristilt til å jobbe sammen på en ny måte, og de blir «nødt til» å delta aktivt i beslutningsprosesser under verksteddagene (for eksempel på grunn av runder i diskusjoner og konsensusavgjørelser). Ellers er nok bare det at elevene selv får bestemme selv hva som skal gjøres motiverende. At vi skal ut i det offentlige rom er kanskje noe som virker utfordrende og spennende på noen, eller kanskje det bare er gøy å vise seg fram, mens andre igjen ikke er så interessert i det (og da tvinger vi dem heller ikke til det). Ungdom virker generelt veldig nysgjerrige på hvordan andre reagerer på hva de gjør. Flere i JAM! er fornøyde med at vi har klart å ha autoritet samtidig som vi har unngått å være autoritære i arbeidet med elevene. Dette kobles av flere opp mot at vi klarer å ha en forholdsvis flat struktur med mye åpenhet oss i mellom, noe som gjør at vi kan improvisere mye når vi er på skolene. Dermed kan vi respondere fleksibelt og individtilpasset til hva verksteddeltakerne har lyst til å gjøre. I JAM! er vi opptatt av ytring og lek snarere enn prestasjon eller konformitet. At JAM! klarer å aktivisere elevene har mange lærere og rektorer sagt til oss. Spesielt påpeker de at vi lykkes med å få «svake» elever til å bli aktive eller ta ansvar. Det skjer ofte. (Se feedback fra skoler og elevlogg, vedleggene 14 og 4.) At vi lykkes med det, er vi veldig glade for. Mange i JAM!-mannskapet har rapportert at de har fått meget positive tilbakemeldinger fra elever. Elevene har for eksempel sagt at dette er noe av det morsomste de har vært med på, at det er kult, at vi bedre enn andre voksne forstår dem og at vi må komme tilbake. Skolene Det har alltid vært et poeng for JAM! å utnytte overraskelseseffekten. Derfor ønsker vi ikke å overinformere lærerne om prosjektet på forhånd. Dette kan rett og slett ødelegge noe av opplegget vårt fordi elevene kan bli forutinntatte og fordomsfulle (i både positiv og negativ forstand av ordet). Likevel har vi sett at informasjon til ledelsen ved skolen er viktig for å unngå problemer lignende Stokke og Gulset, der media tar overhånd og eventuelle problemer blir hauset opp til store mediesaker. En taktikk for å unngå sjokkerte rektorer har vært å fortelle lærere og rektorer om hva slags reaksjoner vi har møtt på de andre skolene. På denne måten har ledelsene ved skolene vært mer forberedte og ikke reagert med redsel når de ser elevene i full aksjon. Etter all mediefokuset og diskusjonene rundt samtidskunst, har vi også merket en tendens til at JAM! har blitt ett opplegg som er populært blant rektorer og kulturkontakter som er mer radikale i sitt syn på kunst og formidling av kunst til elever i ungdomsskolen. Utfordringen er altså å forsikre seg om at rektorene er tilstrekkelig informerte samtidig som vi ikke overinformerer skolen slik at nysgjerrigheten blir borte, jevnfør betraktningene i vårevalueringen, se «informasjonsarbeid og media». Som det kom fram der, er det systematiske grunner til at det kan være vanskelig å nå fram med informasjon til rektorer. Sannsynligvis er dette problemet størst når vi bruker Nasjonalmuseets (eller det tidligere Riksutstillingers) vanlige bestillingsrutiner via DKS og nasjonale nettverk, for da kan skoler som ikke vet hva JAM! er, «ved en feil» bestille et besøk. En skole som på eget initiativ oppsøker JAM! for å bestille det, er sannsynligvis allerede tilstrekkelig informert, og hvis de ikke er det, setter de trolig pris på den informasjonen vi har å tilby og vil være selvdrevne i informasjonstilegnelsen. Men det er ingen garanti, for selv blant de skolene som avlyste oss under høstturneen var det ivrige kulturkontakter som var overbeviste om at alt var i orden inntil plutselig avlysningen var et faktum. Så selv med denne «fleksible» booke-metoden kan det være lurt å forsøke å verifisere at rektorene faktisk er informerte – i tide. Trolig er det samtidig lurt å informere alle nivåer i det lokale DKS-systemet idet man rekrutterer skoler i et visst område, slik at man både informerer fylkeskommunen (DKS) og den enkelte skole parallelt om JAM!. Dette vil gjelde både når man rekrutterer via DKS-systemet eller når prosessen begynner med en direktekontakt med skolen. Da kan en muntlig - og aller helst også en personlig - kontakt med skolen etableres på et tidligere stadium enn når man går ovenfra og ned i DKS-systemet og venter på respons fra skoler. På denne måten vil det bli lettere å informere om JAM!. Fra og med sent på høsten 2005 har JAM! endret booking-prosedyrene for året 2006 til en slik «fleksibel booking». Vi kommuniserer direkte med skolene og bruker egne maler for informasjonsark (se vedlegg 9) og forteller om opplegget muntlig for å avklare eventuelle misforståelser på et mye tidligere stadium. Den fleksible fremgangsmåten ser ut til å fungere bra. Våren ble på kort tid fullbooket, og flere skoler har meldt sin interesse for høsten. Vi benytter fortsatt skolesekkens vanlige apparat, men påser nå å være mer personlig til stede på kulturtorg og lignende. Nasjonalmuseet støtter med honorar for at vi skal kunne delta på kulturtorg, for eksempel «Vårsleppet 2006» i Vestfold. Etter samtaler med rektoren på Vear skole og kulturkontakten i Stokke kommune har vi også forbedret informasjonsarkene som følger den gamle malen fra Riksutstillinger, og som ligger på nettet (ksys), se vedlegg 18. Den fleksible måten å booke på kan være behagelig av flere grunner. For det første slipper man mye ekstrakommunikasjon når det ikke oppstår misforståelser eller kontrovers. For det andre slipper man hele tiden å bli konfrontert med rimelige og urimelige innvendinger og anklagelser. Men å booke på denne «fleksible» måten er kanskje ikke uten uheldige konsekvenser. For å spekulere om en mulig fremtid: Idet øyeblikk JAM! som prosjekt er blitt totalt uproblematisk og ukontroversielt og enhver skole vil kunne akseptere det uten å mukke, så er JAM! blitt overflødiggjort. For som denne turneen hittil har vist, er det flere skoler som finner JAM! utfordrende, også blant de skoler som til slutt har endt opp med å sette pris på JAM!, og denne typen motstand - til å begynne med eller underveis - har definitivt vært med på å gi deler av turnémannskapet en overbevisning om at JAM! fyller en viktig funksjon. Dersom JAM! hadde vært 100% akseptert overalt, ville kanskje mange ikke lenger se noen vits med å kjøre JAM! i det hele tatt, da det ikke ville være noe å forbedre. Kulturjamming ville allerede være en naturlig del av samfunnet over det ganske land. Da kunne man kanskje like godt jobbe for noe annet? For å ta en analogi med et retorisk spørsmål: Hva er vitsen med å kjempe for allmenn stemmerett når alle har stemmerett? Å opprettholde et system med allmenn stemmerett er riktignok viktig, men et slikt vedlikeholdsprosjekt ville ikke være analogt med JAM!, for JAM! er ikke et vedlikeholdsprosjekt. Dersom man nå går over til kun å booke skoler som syns JAM! er topp, vil man til en viss grad «simulere» eller «ta på forskudd» den ideelle situasjonen med «allmenn kulturjamming». For da kommer kanskje ikke JAM! borti skeptiske skoler. Og dermed ville noe av det som gir mening til JAM!, at det lokalt er noe å kjempe for, delvis bli borte. Eller for å si det slik: Hele prosjektets karakter av selv å være en kulturjamming ville bli mer utydelig og kanskje forsvinne helt. Kanskje. På den andre siden er det ganske sannsynlig at skolens omgivelser er mer skeptiske eller at det er uenighet blant de ansatte og elever på de skolene som gjerne vil ha JAM!. Dermed vil det med den fleksible booke-metoden kanskje likevel være en jobb for JAM! å utføre. Selv om JAM!-prosjektet skulle miste noe av sin karakter av selv å være kulturjam mens den reiser rundt, kan likefullt elevenes aksjoner bli bra. Det kan i seg selv være en grunn god nok for å holde JAM! på veien. Vi tror at en bedre hjemmeside vil hjelpe oss i å gi bedre informasjon til skolene og foreldrene om hva JAM! egentlig er. Vi har i denne evalueringen valgt å gå ganske grundig inn på dette om informasjon (se også vårevalueringen under «informasjonsarbeid og media» og «media og sivil ulydighet») da oppslag i media har gått ut på at vi ikke er troverdige og forsøker å lure folk. Vi mener at vi med dette kan påvise at vi ikke forsøker å feilinformerer folk, men at vi har forsøkt å finne en balanse mellom å informere og ikke overinformere. Under ingen omstendighet har vi interesse av å holde hemmelig at elevene under et JAM!-besøk skal ut av skolegården for å aksjonere. Det er jo blant annet det JAM! dreier seg om. Mediene Vi har i høst akkurat som i vår ikke hatt nok kapasitet til å håndtere mediesituasjonen tilfredsstillende mens vi er på turné fordi det da er så mye annet som må fikses. Bortsett fra at vi gjerne kunne tenke oss større kapasitet, er det foreløpig ikke noen grunn til å endre selve mediestrategien. Med den mer fleksible bookingen, blir vi mindre avhengige av hva media til enhver tid skriver, for med en mer direkte kommunikasjon med skolene er de nok bedre informert når skriveriene begynner. Negativ mediekritikk er litt kinkig å forholde seg til. Noen ganger er det bra, slik det fungerte i Oppland, for vi fikk en interesse som var av den nysgjerrige typen. I Vestfold ble den av den avvisende typen. Det kan være vanskelig å se hvilken av disse som er i emning mens man er midt oppi det, det fremstår klart først noe etterpå eller etter en stund. Generelt har vi god erfaring med å ikke bry oss så mye med å korrigere feilaktige omtaler av oss i media og heller konsentrere oss om å gjære en bra jobb «på bakken». Men i JAM!-prosjektet er vi likevel nødt til å håndtere media på en mer proaktiv eller «imøtekommende» måte fordi vi i JAM!-prosjektet må ta hensyn til våre samarbeidspartnere da noen av dem er mer sårbare enn oss for negative medieoppslag. Noen skoler er meget opptatt av sin omtale i media og virker forholdsvis sårbare på det punktet. Men en «tilbakeholden» mediestrategi er ikke universelt gyldig. Av og til skulle vi gjerne likt å benytte anledning til å si noe mens det er «mediestyr», som regel ikke (bare) for å forsvare oss, men gjerne for å ta opp mer prinsipielle ting eller for å jamme i media. Men gjennomtenkte medieutspill av den siste typen krever en del forberedelse og er ikke lett å få til mens man er på turné og har hundre andre ting som må gjøres. Dette er igjen et kapasitetsproblem. I tillegg krever det å gå ut i media mens det er mediestyr, dvs. det å ha en medieaktiv innstilling i en slik fase, en egen disiplin til ikke å la seg friste til unødvendig selvforsvar. Er man i felten med hundre ting i svirrende i hodet, er det lett å gi etter på disse selvdisiplinerende tøylene. Da er det fort gjort at man handler i «panikk» eller i hvert fall ikke tilstrekkelig overveid. Da kan det være like greit å ikke komme med noe medieutspill, og heller vente til man har tid og se om man får slippe til da. Foreldre og foresatte I planleggingen av JAM! hadde vi forventet og tilrettelagt for kontakt med foreldre eller foresatte. Vi har vært tilgjengelige per e-post og mobil. Opplysning om disse ble sendt til foresatte i et brev hvor de på en svarslipp blant annet gir tillatelse til fotografering og filming av deres barn. Men det har ikke vært direkte kommunikasjon mellom JAM! og foreldre. Det ser ikke ut til å være behov for noen direkte kommunikasjon med foreldrene utover informasjonsarket. Likevel bør vi fortsatt informere dem om JAM!s e-post og mobilnummer slik at muligheten for kontakt er der. Skolen tar seg trolig av den nødvendige informasjonen, og i den grad skolene har forstått opplegget, er det tilfredsstillende. JAM! har ikke kapasitet til å øke kommunikasjonen med foreldrene med mindre skolene skulle legge til rette for det. Verkstedene Media Medieverkstedet hadde på vårturneen mer – om enn ikke utelukkende – fokus på dokumentasjon og journalistisk arbeid, og deltok kanskje for lite i de andre elevenes aksjoner. De ble litt betraktende. Et forsøk med å spleise medieverkstedet sammen med mekkenverkstedet var ikke så vellykket som vi hadde håpet på, delvis fordi vi ikke hadde nok tid, delvis fordi vi manglet folk og ideer. Målet var å gjøre medieverkstedet mer aktivistisk. Resultatet har i stedet blitt en mediegruppe som nå fokuserer mer på «mentalt miljøvern». Det er fremdeles mye dokumentering på medieverkstedet. Likevel har noen av verkstedets aktiviteter fått en mer «aktivistisk» vinkling, særlig på de siste Oslo-skolene. For eksempel har medieverkstedet begynt å sette opp videoprojektor og koble det sammen med et mobilt lydanlegg, slik at de kan vise filmer hvor som helst. Filmene som vises diskuteres etterpå i plenum, og man får et innblikk i ulike virkemidler brukt i propagandafilmer. De bruker også video og kamera til å utforske omgivelsene i større grad. Gatekunst Gruppen har skiftet navn fra Street Art til Gatekunst. Denne gruppen har lagt opp til mindre samarbeid på tvers av gruppen enn de andre gruppene. Opplegget deres har vært det samme i høst som det var i vår. De har fokusert mest på de kunstneriske virkemidlene og individuell utvikling (Se uttalelse fra verkstedveileder, Rune, vedlegg 19). Dermed ender ikke den gruppen alltid opp med autonome aksjonsprosjekter. Men ved flere av skolene, Bjølsen og Engbråten, var det et tett samarbeid mellom Gatekunstgruppen og Gjøresjølgruppen. Eksempel: en heliumballong (Gjøresjøl) med en sjablong (Gatekunst) av den amerikanske presidenten, Bush, formet som en rakett. Ballongraketten ble sendt i været med røykeffekter (Gjøresjøl) som om det var en romrakettoppskytning med slagordet: «Bush til verdensrommet!». Gjøresjøl Gruppen har skiftet navn flere ganger fra FX til Mekken, til Propaganda (fusjonsforsøket med media) til Gjøresjøl. Gruppen hadde en «identitetskrise» på begynnelsen av semesteret. Det var foreslått fusjon mellom media og FX-gruppen for å unngå at mediegruppen fokuserte så mye på dokumentasjon. Det lyktes ikke å gjennomføre en slik sammenslåing og opplegget forble mer eller mindre uforandret. Men fordi mange av verkstedveilederne på Mekkenverkstedet var nye, tok det tid å få opplegget til å fungere optimalt. De nye veilederne brukte tid på å finne ut at de hadde frihet til å forandre på opplegget slik at det ble mer tilpasset den kunnskapen den enkelte verkstedveilederen sitter på. Selv om denne prosessen tok mye tid, var den nyttig i det at verkstedveiledernes innsikt i hvilke elementer som funger godt ble høyere. Stønt Gruppen er fornøyd med opplegget for Støntverkstedet. Det har vært god informasjonsflyt og at det har vært tydelighet ifra verkstedprodusentens side om hva som har vært forventet. (Verkstedprodusent kalles også verkstedkoordinator.) Verkstedet har fungert bra, og informasjonsutvekslingen mellom verkstedveilederne som trer av og på i løpet av turneen har fungert tilfredsstillende. Det har vært bra initiativ på gruppa. (Men det var noe laber oppslutning i perioder under produksjonsfasen på høsten 2004.) Gruppen har mindre fokus på LAIV nå enn tidlig på våren 2005. I løpet av hele turnéperioden har gruppen vekslet mellom å jobbe mest med teater eller dans. Vekslingene skyldes kompetansen til de ulike verkstedveilederne som til enhver tid har bemannet støntverkstedet. Andre verksteder De fire foregående verkstedene har vært hovedverkstedene gjennom hele vår- og høstturneen. Men på JAM!-opplegget på Deichmanske Bibliotek på Günerløkka, hadde vi muligheten til å teste andre former for verksteder. Vi hadde en egen dans og lydgruppe som jobbet med utarbeidelse av tekster til rap og fremføring av disse i veksel med bevegelse til musikk. Vi testet også muligheten for å integrere media og Gjøresjølverkstedet inn i et Støntverksted. Gatekunstgruppen hadde ordinært opplegg. Eksperimentene var produktive og nyttige for videreutviklingen av gruppene for vårturneen, selv om gruppene ikke vil gjenoppstå slik de var på Deichmanske. Sammenspleising av grupper er fint, men det kreves mer tid for å gjennomføre et slikt opplegg enn det et vanlig todagersbesøk gir rom for. Et kombinert verksted må trolig gå over tre dager. Dessuten krever det flere verkstedveiledere enn vanlig, noe vi ikke har budsjett til. Bussen Bussen har blitt EU-godkjent. På Stokke, Vear og Åretta var det tekniske problemer med bussen, og vi måtte følgelig leie tilhengere, noe som førte til ekstrautgifter. Det har vært diskutert om vi skal gå for andre løsninger enn å kjøre turnébuss. Blant annet har en idé om å reise med personbiler og en campingvogn som ressurssenter vært fremmet. Diskusjonen om dette temaet angår to aspekter: diskusjonen om transportmåte og diskusjonen om ressurssenterets utforming. De fleste i JAM! er enige om at bussen har en klar fordel når det gjelder transport, men at den har visse problemer som ressurssenter. Blant annet er det kaldt å være der om vinteren i og med at begge dørene står på vidt gap hele tiden. Ressurssenteret, som har tilholdssted i bussen, fungerer fremdeles ikke optimalt. Det har vært planer for våren 2006 om å styrke dette elementet slik at det får mer tyngde. Det har vært diskutert om ressurssenteret skulle rustes opp med enda en person og at det skulle legges til flere elementer for å gjøre det mer attraktivt. Den foreløpige konklusjonen er at det ikke er nødvendig å ruste opp ressurssenteret fordi de ulike verkstedene ikke har noe behov for å bruke bussen. Dermed vil elevene bare være til stede i bussen i friminutter. I stedet for å styrke ressurssenteret, vil vi heller styrke medieverkstedets radio. Radiostudioet vil holde til bakerst i bussen. Ut i tide Innkjøp Rutinene for innkjøp til turné er skjerpet. I høst hadde vi en egen ansvarlig som foretok innkjøpene, vedkommende ble lønnet pr innkjøpsrunde. Vedkommende fikk tittelen bakkemannskap og hadde også ansvaret for å sørge for orden i verkstedkassene. Innkjøpsløsningen med handlelister har fungert veldig bra, og alle gruppene har blitt mye flinkere til å ha orden i utstyret sitt. Dermed har ikke innkjøp forsinket turnéavreisepunktet noe nevneverdig. Koordinatorene vil ha ansvar for innkjøp i 2006, og det vil bli satset på å kjøpe inn nødvendig utstyr for hele turneen i forkant for å begrense lønns- og drivstoffsutgiftene ved handlingen og for å oppnå kvantumsrabatter. Mannskapsforsinkelser Mannskapet har blitt flinkere til å komme i tide. Løsningen med å betale noen for å møte opp tidligere for å rigge bussen har fungert rimelig godt. Likevel er det fremdeles en kultur i JAM! på å komme 15 min forsinket. Vi ønsker å lage bedre rutiner for pakking av bussen, slik at hver enkelt verkstedveileder i enda større grad vet når vedkommende skal møte opp og hva som skal gjøres. Tydeligere arbeidsforhold Hele JAM!-prosjektet er i bunn og grunn basert på dugnadsinnsats. Likevel har noen av de som har lagt i mest dugnadsarbeid, fått noe kompensasjon i form av honorarer. Dette gjelder i størst grad koordinatorene. Denne kombinasjonen av dugnadsinnsats og lønnet arbeid har ført til skjevheter i forhold til hvem som har fått hvor mye og for hva. Generelt har ingen fått nok kompensasjon i forhold til arbeidsinnsats. I tillegg til skjevheten i honorarene er det en skjevhet i mengden med gratisarbeid som har blitt lagt inn. Det har vist seg å være veldig mye mer jobb med å administrere JAM! enn først antatt, og det er umulig å ta seg arbeid ved siden av en koordineringsrolle dersom man skal ta koordineringsjobben seriøst. Våren 2006 blir dette løst ved at to koordinatorer jobber fast med JAM!. Disse skal jobbe full uke og får fast lønn for dette (den ene på 100% stilling og den andre på 80%). I tillegg er det nedsatt et administrasjonslag, som har til hensikt å avlaste koordinatorene i hektiske perioder. I tillegg vil alle verkstedveilederne bli lønnet for riggingen den første dagen på turné. Innbakt i denne lønnen er lønn for utarbeidelse av verkstedtimeplan, forberedelser osv. For å unngå at folk ikke gjør jobben sin, vil vi tydeliggjøre hva som er forventet av dem ved å lage en mer definert arbeidskontrakt for hver enkelt verkstedveileder. At man følger opp arbeidsoppgavene er en forutsetning for å få betalt for turnévirksomheten. Dersom for eksempel et verkstedlag ikke leverer sluttrapport og oversikt over materiale i egen beholdning, får de ikke betalt for riggingen på mandagen. Dette er også viktig for at flere skal dele arbeidsmengden, slik at vi unngår at ildsjeler brenner seg ut på å gjøre andre folks arbeidsoppgaver. Målgruppe Det har, allerede tidlig på vårturneen 2005, vært bred enighet i JAM! om at 8. klassinger er for unge for opplegget. Ideelt sett bør turneen gå for 10. klassinger på høsten og for 9. og 10. klassinger på våren. Vi har også positive erfaringer med å gjøre JAM! for elever i enda høyere aldersgruppe (Sofienberg og Punkt1). Det er en nysgjerrighet i JAM! på å utforske andre arenaer enn skoler i 2006. Og allerede i vårturneen er det lagt opp til tre alternative JAM!-opptredener. Nettsted Websidene til JAM! er den delen av prosjekt som har fungert dårligst. Dette skyldes hovedsaklig at JAM! ikke har ressurser til å administrere dem ordentlig. Det blir jobbet aktivt med å finne en økonomisk løsning på problemet, slik at dokumentasjonen av elevenes arbeider, samt informasjon til allmennheten blir bedre. X. Evaluering av JAM! som en kulturjam • Sammendrag • Ulike stemmer og feedback • JAM! som konstruksjon av situasjoner • JAM-bokens kontroversialitet • Forundring, forvirring og misforståelser • Demokrati • Kunst • Ansvarlighet • Mellomposisjon og konsept Sammendrag Ved å konstruere en ny situasjonistisk situasjon på det stedet som JAM! besøker, inspirerer vi andre til å kulturjamme. På grunn av JAM!s konsept og den kontekst vi opererer innenfor, fins det mange aspekter ved JAM! som folk opplever og tolker forskjellig. Det genererer nye møter, interaksjon, refleksjon og kommunikasjon, slik en kulturjam skal gjøre. Ulike stemmer og feedback Som nevnt i det konseptuelle rammeverket, er JAM! i seg selv ment å være en omreisende kulturjamming. Når vi har turnert, har vi generert undring, forvirring, refleksjon, glede, frustrasjon og diskusjon hos og mellom ulike grupper, både unge og voksne. Vi har fått i stand diskusjoner og møter internt på skolene, mellom skoler, i lokalsamfunnet, regionalt og nasjonalt i massemedia. På basis av følgende knippe av uttalelser, mediedebatter, feedback og rapporten for hele turneen 2005 (kapittel VI), vil vi våge å påstå at vi kan dokumentere at JAM! er vellykket som en kulturjamming. I vedlegg 4 er det notater av en elev på Haugen om hva han/hun husker fra JAM!-oppholdet på dennes skole. (Se også uttalelse fra elever på slutten av informasjonsfilmen om JAM!.) Det gjenstår å få mer feedback fra ungdommen selv. Vi skulle for eksempel hatt flere elevlogger, men vi har ikke hatt tid til å sanke inn flere foreløpig. I vedlegg 14 fins muntlige tilbakemeldinger fra ansatte på nesten samtlige skoler JAM! besøkte i 2005. I disse tilbakemeldingene kommer ulike synspunktene på JAM! fram. Mange er begeistret, noen er fornøyd, noen ambivalente og andre misfornøyde. JAM! har klart å sette mange ting på dagsorden, for eksempel sivil ulydighet, pedagogisk metodikk, frihet, hva er seriøst og hva er tull, hva er demokrati. I vedlegg 19 forteller et lite knippe av fire JAM!-veiledere hva de helt konkret gjør i sine verksteder og hva de forsøker å få til med dem. JAM! følger et «plug ’n play»-system for verkstedene. Ulike verksteder har forskjellig estetisk og metodisk fokus og kan plugges inn i JAM! på turneen. En av de siterte veilederne er opptatt av kritisk refleksjon og selvorganisering, en annen av kommunikasjon, den tredje av visuelle uttrykk og individualitet og den fjerde av konkrete medieverktøy for å frigjøre seg fra (tanke)vaner. Det fins mange andre personlige motiver blant JAM!- mannskapet enn det disse fire representerer. Dermed er det hele tiden en variasjon i hva JAM! har av veiledere i løpet av turneen og dermed hva vertene og deltakerne får oppleve. Også for JAM!- mannskapet selv blir det en gradvis variasjon og uforutsigbarhet i hva de skal gjøre sammen med de andre i mannskapet. Alle JAM!- veilederne følger målsettingen og det konseptuelle rammeverket som vi har kommet fram til ved konsensus, beskrevet i kapittel III og IV. På denne måten forblir JAM! et uforutsigbart fenomen både for JAM! selv og de som får besøk, men på en måte som likevel sikrer at omgivelser og mennesker respekteres og at JAM! forblir nettopp JAM! (på grunn av det konseptuelle rammeverket og målsetningen). I pressemappen, vedlegg 2, fins også flere ytringer fra elever, rektorer og andre som uttaler seg positivt eller negativt om JAM!. I rapporten ovenfor (kapittel VI) nevnes et utvalg av ting som elevene har gjort i sitt lokalmiljø. Disse handlingene er kulturjamming i forhold til 3.-parter i lokalmiljøet og noen ganger ganske langt unna. For en stund har ungdom hatt anledning til å sette ting på agendaen som ofte ignoreres eller ikke prioriteres – eller de har bare gledet noen eller tullet. Ved denne aktiviteten har ungdommene ikke bare satt fokus på den ene eller andre spesialsaken, av og til klarte de å sette ungdommenes plass i samfunnet på dagsordenen. Under punktene i rapporten som heter «Samarbeid med skolene», «Mediedekning» og «Mediestyr» kommer noe av de lokale diskusjonene, bekymringene, møtene og undringene som JAM! har forårsaket lokalt, frem. JAM! som besøkende sirkus, har – i hvert fall mens JAM! var på besøk – generert mange nye møter mellom folk lokalt, både via massemedia og ansikt til ansikt. JAM! som konstruksjon av situasjoner JAM! fungerer også som en konkret kulturjam på det stedet som besøkes. I sin «installasjon» hos verten oppretter JAM! en konstruert situasjon i analogi med det situasjonistiske begrepet. Som det fremgår av det konseptuelle rammeverket, vil vi justere situasjonen og de sosiale strukturene på besøkelsesstedet (vel og merke på en slik måte at folk respekteres, se det konseptuelle rammeverket). Det følgende er et knippe med eksempler på hvordan vi konkret har fått til det på skoler. Dette endrer seg over tid og med verkstedtypen. Bussen med ressurssenter plasseres midt på skolegården. Ressurssenteret inneholder kasser, kostymer, verktøy, gass, bibliotek, filmer og mye mer. De nye muligheter for handling og lek som bussen og ressurssenteret tilbyr, blandes med den aktivitet og lek som allerede foregår i skolegården. Det blir en glidende overgang mellom det vanlige livet i skolegården og JAM! som et unntak, en ny situasjon. Også det indre rom i bygningene justeres med enkle midler og teknikker som elevene kan lære og bruke på egen hånd. Vi ommøblerer klasserommene uten et autoritært sentrum. I de verkstedene hvor det er hensiktsmessig, oppfordrer elevene til selv å ommøblere klasserommene slik de syns at de burde være. Dette gir rommene som regel en helt ny karakter og gjør dem ofte mer multifunksjonelle og stemningsfulle eller -varierte. På flere skoler har vi laget installasjoner/ fysiske intervensjoner som også elevene som ikke deltar i verkstedene får oppleve, for eksempel hindringer i elevenes vante bevegelsesmønster i skolens trapper og fellesrom. JAM!-mannskapet inntar ikke kateterposisjonen i klasserommet. Vi følger enkle diskusjonsrutiner som gjelder like mye for JAM!- mannskapet som for elevene. For eksempel er alle underkastet ordstyrerens påbud, vi må også vente på tur, elevene er selv ordstyrere osv. Vi følger konsensusprosedyrer under avgjørelser i grupper. Kombinasjonen av de samme reglene for JAM!-mannskap og elever og bruken av konsensus, betyr at elevene får reell innflytelse på hva som skal skje, noe de ikke alltid har anledning til i skolehverdagen. Lærerne er ikke med på verkstedene, men vi arrangerer omvisninger for dem. Da inntar de midlertidig en slags gjesterolle snarere enn en typisk lærerrolle. På denne måten er det elevene som vet hva som skjer i verkstedene, og lærerne må spørre dem for å få kunnskap. Og kunnskap er som kjent «makt». Elevene får som regel boken før lærerne selv om rektor får den på forskudd. De vante rollene mellom elever og lærere får dermed en midlertidig justering. Samtidig som vi endrer på rollene, forsøker vi å opprette nye kommunikasjonslinjer mellom lærere og elever, noen oppstår spontant av seg selv. Lærerne kan komme på informasjonsmøter hvor elevene forteller hva de har tenkt å gjøre og hva de behøver hjelp til. Og skolens ansatte hjelper som regel til med å skaffe utstyr og informasjon til veie som elevene trenger, særlig på Dag 2. Vi bruker statusen JAM! har som et tilbud fra en sentral og nasjonal kunstinstitusjon til å få andre til å lytte til de ytringene elevene fremfører i det offentlige rom. Det kan godt hende at andre ikke hadde brydd seg med å lytte uten at ungdommen hadde fått «låne» denne statusen. Dette gjelder trolig for massemedier. På lokalt plan er nok dette mindre relevant. Disse tiltakene som nettopp er nevnt, har etter vår mening fungert godt i den forstand at de ser ut til å skape en ny og uvant situasjon på skolen, og den gir elever lyst til å kulturjamme. Som en ekstern bekreftelse på at dette resultatet er en realitet, se feedback fra skoleansatte i vedlegg 14. Siden JAM! klarer å skape en situasjon som får elever til å kulturjamme, fungerer JAM! også som katalysator for at andre skaper nye og helt andre situasjoner og aksjoner rundt omkring. Når dette foregår på et lite sted kan det bli mer intenst, sårt, flaut, osv. enn når det gjøres i en stor by. På et lite sted er det lettere å involvere flere institusjoner (rådhus, legekontor, lokal butikk osv), både fordi de ulike sosiale institusjonene ligger tettere rent geografisk, og fordi menneskene i de ulike institusjonene i større grad kjenner hverandre. Større steder har derimot fordel av å ha flere spennende offentlige rom å ty til, og det er en annen type energi blant folk. JAM-bokens kontroversialitet JAM-bokens innhold har provosert, se for eksempel presseoppslagene fra Gulset og Stokke. JAM-bokens form kan ha bidratt til diskusjonene. Den inneholder flere typer tekster, for eksempel oppskrifter, fakta, dokumentasjon, tilnærmet akademiske eller saklige innslag, tegneserier, subjektive vurderinger og erfaringer samt politiske oppfordringer og synspunkter. Boken er «polyfon». Den består av ulike stemmer som belyser flere – men ikke alle – sider ved kulturjamming. JAM-boken er en Artist Book. Som sådan er den et åpent verk, et verk som er laget slik at det åpner for et vidt felt av fortolkninger, assosiasjoner, betydninger og virkninger. For en utdyping av denne forståelsen av boken, kan vi henvise til en omtale skrevet av Nina Goga, redaktør for Norsklæreren (se vedlegg 20). Poenget med bokens «flerstemthet», er at leseren oppfordres til å finne sitt eget standpunkt i forhold til de stemmene som er i boken, ikke at leseren skal godta alt som står i den. Det er i tråd med fokuset på dialog i det konseptuelle rammeverket. Boken fremfører flere sannheter, ikke bare én sannhet slik mange lærebøker i norsk skolevesen gjør. JAM-boken er derfor ment å være mindre propagandaaktig enn disse. En pensumbok har ofte som funksjon å formidle fasitsvar og en ferdig viten, mens et åpent verk åpner for akltiv utforskning av mange slags fortolkninger. Dersom en leser betrakter alle oppslagene i JAM-boken som uttrykk for hva JAM! står for eller som et bidrag til en «saklig» og «objektiv» lærebok ment for normal undervisning i norsk skole, vil vedkommende derfor lett «feiltolke» innholdet. Eller leseren kan lett misforstå den modus tekstene opererer under. En tekst som vi vil vise frem, kan godt vurderes som «bra» eller «dårlig». Et par av artiklene er for eksempel slik at mange personer høyst sannsynlig vil oppfatte meningsytringene i dem som «utrolige» eller «urimelige», for eksempel artikkelen «Skolestreik». Sivil ulydighet er et tema som har vakt en del bekymring på noen skoler og blant en del foreldre. Hvis man leser artiklene «sivil ulydighet» og «Huller i demokratiet» i sammenheng, vil man se at de inneholder en blanding av fakta og argumentasjon for et ståsted. Å ha en slik tekst om sivil ulydighet i JAM-boken, innebærer en argumenterende redelighet fra bokredaksjonens og JAM!s side. For derigjennom ekspliseres ting tekstlig, som ellers kommer indirekte eller retorisk til uttrykk i noen av de aksjonene som dokumenteres og de metodene som forklares. På denne måten gis ungdommer anledning til å forholde seg argumentativt til temaet om sivil ulydighet, som andre steder i boken og JAM! behandler mer estetisk. Artiklene oppfordrer ikke til sivil ulydighet, men argumenterer for hvordan man bør forholde seg til det dersom man skulle utføre sivilt ulydige aksjoner. Disse to artiklene uttrykker JAM! sitt syn på saken og er signert redaktøren av boken. Selv om vi i JAM! er fornøyde med at det har blitt en mediedebatt rundt sivil ulydighet, er vi litt skuffet over at diskusjonen aldri kom videre enn de innledende, sensasjonsaktige oppslagene med nokså ensidige fortolkninger. Som nevnt i kapittelet ovenfor, «JAM! som konstruksjon av situasjoner», er poenget med å dele boken direkte ut til elevene at vi vil leke med de vante rollene mellom elever og lærere. Det har vært den viktigste grunnen til at vi har sendt boken «den gale veien» inn i skolen. Med «den gale veien» menes her at boken ikke har vært oppe til godkjenning hos departementet og av lærere før elevene får den. Dette er juridisk sett helt i orden siden boken ikke er en lærebok, men en del av et kunsttilbud Riksutstillinger og Nasjonalmuseet tilbyr via den kulturelle skolesekken. Når vi derfor sier «den gale veien» mener vi her i forhold til hvordan det vanligvis er for normale skolebøker godkjent ovenfra i skolesystemet. Vi forsøkte å markere skillelinjene mellom en pensumbok og et åpent verk ved å distribuere boken gjennom vår egen infrastruktur, så den ikke skulle framstå som fasitsvar. Likevel, fordi JAM-boken samtidig i sin visuelle utforming delvis eller nesten ligner på en vanlig bok, for eksempel en lærebok, kan utenforstående lett feilaktig klassifisere boken som nettopp en lærebok. En slik tvetydighet er bare bra, betraktet fra en kulturjammers ståsted. Som tidligere omtalt under mediestrategien, har Adbustersnettverket en tradisjon med å være restriktiv med å informere media om hva vi gjør. Dette har vi også anvendt på JAM-boken. Boken ble ikke lansert med brask og bram, kun med en uanselig pressemelding fra Riksutstillinger. Disse to momentene, det å sende boken «den gale veien» inn i skolen for å skape en ny situasjon mellom elever og lærere og den generelle, restriktive medietilnærmingen, var utgangspunkt for hvordan vi konseperte mediestrategien for lansering JAM-boken våren 2005. Denne mediestrategien kan ha vært en medvirkende årsak til mediedebatten som boken har generert. Opprinnelig gikk strategien ut på å sende boken «den gale veien» inn i skolen, dvs. at elevene fikk den først, og deretter kunne lærere, foreldre og andre få kjennskap til den ved at de fikk se på elevenes utgaver. Tanken var at dette ville skape medieinteresse for boken fordi denne fremgangsmåten i seg selv kanskje ville oppleves som «suspekt» fordi boken liksom var «hemmelig». Men i realiteten var den ikke hemmelig, for den var samtidig til salgs i bokhandelen. Dvs. meningen var at PAX skulle distribuere boken til lokale bokhandlere etter hvert som vi besøkte steder i løpet av turneen. Dette var kanskje ikke klart nok avtalt med PAX, for boken var som regel ikke tilgjengelig for salg lokalt. Det kan ha bidratt til at boken ble oppfattet som mer hemmelig enn den egentlig var. Tanken var så at noen ville lure på hvorfor de ikke hadde fått tilgang til denne «hemmelige» eller «suspekte» boken før elevene og at de ville gå til media om dette. Akkurat det slo til. (Se presseopplsag fra Gulset, Stokke og Sandefjord.) Som en følge av det igjen hadde vi på forhånd håpet på at det skulle bidra til at elevene opplevde JAM-boken som deres bok, ikke som en bok fra departementet som de var nødt til å lese som en del av det vanlige skolepensumet. Men det var flere ting vi ikke hadde vurdert riktig. For det første at lærere og rektorer også ville feilklassifisere boken som en undervisningsbok. Vurdert etter vanlige standarder for en undervisningsbok, er det lett å vurdere JAM-boken som «dårlig» siden den i sitt konsept er ment å bryte med nettopp disse standardene. Vi trodde nok at det faktum at JAM! er et tilbud fra Riksutstillinger eller Nasjonalmuseet i seg selv ville forhindre skolens ansatte i å feilklassifisere boken fordi de kjenner til hvor JAM!-tilbudet kommer fra. Men det var åpenbart en ukorrekt forventning fra vår side. Vi har nok også undervurdert hvor kontroversielle Adbusters eller JAM! er. Vi visste ganske enkelt ikke at så mange synes at vi er så skumle. Som sagt er det oppslag i boken som er åpenbart kontroversielle. Men det var også andre artikler i boken som vi ikke hadde regnet med ville være like provoserende. Ett eksempel er artikkelen om rettigheter og sikkerhet, som opplyser om legale rettigheter enhver borger har, selv om den selvfølgelig er «noe på kanten» for en del mennesker. Sett i sammenheng med det ryktet vi tydeligvis hadde, blir imidlertid det «suspekte» med denne artikkelen også noe mer forståelig for oss i JAM!, men vi står selvfølgelig fortsatt for artikkelens innhold. Den største feilvurderingen hos oss var nok at vi ikke kjente til hvordan kombinasjonen av rektorers maktfulle og sårbare posisjon (se vårevalueringen) gjør noen rektorer meget følsomme for medieomtale. For noen av dem har det å unngå brysom medieomtale meget høy prioritet. Og det er egentlig ganske forståelig, gitt deres forholdsvis sårbare posisjon, en sårbarhet vi ikke hadde kjennskap til før turneen. En ting vi hadde tenkt på, men undervurdert, var at vårt opplegg kunne oppfattes som at vi var ute etter å lure skolene. Selv synes vi at vi har vært åpne om hva vi ville gjøre. Alle skoler fikk for eksempel vite at elevene skulle se en film, de ville få en bok om kulturjamming og elevene skulle få anledning til å gjøre kulturjammingsaksjoner utenfor skolens område. Skolene visste også at lærerne ikke skulle være med i verkstedene. I tillegg har skolene fått tilbud om mer informasjon om opplegget. De har fått omvisninger i verkstedene. Samlet syntes vi med dette å vise at vi ikke har noe å skjule og i seg selv burde ikke dette være suspekt. Men så fort spekulasjoner om hva vi kanskje er og hva vi kanskje gjør (for eksempel Blitzere som oppfordrer til anarki og ulovligheter), kombineres med noen av tingene ovenfor, er det nok ikke så rart at noen skoler lurte på om vi ville lure dem. Det vi så har undervurdert her er hvor vanskelig det kan være å nå fram til rektorer med vår egen informasjon og hvor stor vekt noen av dem tillegger medieoppslag. For eksempel var ikke poenget med å gi boken til elevene før lærerne får den, at vi skulle lure lærerne, men å leke litt med de vante rollene mellom elever og lærere (som sagt like ovenfor). Lærdommen av alt dette er at noen rektorer må informeres forholdsvis grundig om hva JAM! går ut på, nærmest imot deres egen vilje (se vårevalueringen under «informasjonsarbeid og media»). Vi har ikke lyst til å kjøre JAM! på skoler som overhodet ikke vil ha oss, så det er viktig at skolene faktisk skjønner hovedkonseptet til JAM!. Erfaringene fra turneen er at opplegget vårt som regel har fungert veldig bra så lenge skolen ikke har avlyst oss, så utfordringen er altså fortsatt å informere uten å overinformere – og unngå at vertene får inntrykk av at vi er ute etter å lure dem. Det beste er nok om vi forklarer skolene hva JAM! går ut på før de (eventuelt ) får se boken. Den beste tilnærmingen her er nok å benytte den fleksible bookemetoden omtalt i høstevalueringen og så vurdere hvor mye informasjon den enkelte skole behøver for å bli tilstrekkelig beroliget til at de har lyst til å ha besøk av JAM!. Dette bør vurderes individuelt for hver skole. Erfaringene hittil er at skolene er meget forskjellige på dette punktet. Noen har ingen problemer med opplegget og vil nesten ikke ha og trenger ikke så mye informasjon, mens andre vil vite mye eller bør vite mer. Hendelsene i Stokke kan tyde på at vi fulgte samme framgangsmåte i høst som vi gjorde i våres, siden starten på høstturneen nesten ble en reprise på vårens turnéstart, men det er ikke tilfelle. I høst var det et arbeidsuhell som førte til at rektorene på Stokke og Vear ikke var blitt tilstrekkelig informert på forhånd. Og i Sandefjord klarte vi ikke å opprette kontakt med rektorene i tide. Se høstvealueringen under «Samarbeidsproblemer med Nasjonalmuseet» og «Komplikasjoner under turneen» for hva som gikk galt på begynnelsen av høstturneen. Forundring, forvirring og misforståelser Det er godt å undre seg, å reflektere litt. En kulturjammer kan forbeholde seg retten til å forvirre, til å fremme refleksjon og diskusjon fremfor å komme med entydige svar. Det er flere momenter ved JAM! som kan gjøre det vanskelig for folk å klassifisere hva JAM! er. La oss se på et par eksempler. Demokrati I JAM! oppfordres deltakerne til å «ytre» seg eller gjøre forskjellige ting i det offentlige rom i form av en kulturjamming. Fremmer JAM! seriøs demokratisk deltakelse eller det bare bajasstreker? En måte å se det på, er at siden kulturjamming blander «kunst» og «politikk», så blander det lek og alvor på en måte som er uren i begge leire. For mange er politikken for alvorlig til at man kan tillate seg den useriøsitet kulturjamming medfører. Dessuten dreier politikk seg i stor grad om å fremme gode og dårlige argumenter i det offentlige rom. Kulturjamming derimot, på grunn av sitt estetiske og uklare uttrykk, undergraver en slik saklig debatt, kan man mene. Da vil man lett kunne fordømme estetiske uttrykk fra den politiske sfære. Ergo: kulturjamming er bajasstreker. En annen kan både anerkjenne og anse estetiske uttrykk som politisk legitime. Man kan for eksempel se det som en legitim måte å få oppmerksomhet i media på. Har man ikke penger til å kjøpe seg oppmerksomhet eller politisk nettverk, kan man bruke andre virkemidler for å komme til orde. Dermed er det et virkemiddel som virker demokratiserende fordi det lar maktsvake grupper komme til orde. Eller man kan mene at de sannheter som ytres i estetiske uttrykk er like akseptable eller like gode eller like sanne som for eksempel akademiske resonnementer. Ergo: kulturjamming er seriøs demokratisk deltakelse. Andre kan for eksempel ha sans for en politisk-estetisk ytring, men likevel ikke anerkjenne den som legitim i det politiske spillet. Ergo: kulturjamming er verken bajasstreker eller relevant for det demokratiske liv. Noen vil hevde at fordi ungdommer og barn ikke er myndige, ikke har stemmerett osv., er det å gjøre «aksjoner» med dem bare et spill for galleriet. Aksjoner vil være liksom-handlinger og vil bare bli møtt med en slags repressiv toleranse fra for eksempel partipolitikere. Det blir ingen reell politikk av det, kan man mene. Ergo: JAM! og det elevene er med på, har ingenting med politisk deltakelse og demokrati å gjøre. Og slik kan man fortsette. Kunst JAM! er et tilbud fra den sentrale og nasjonale kunstinstitusjonen Nasjonalmuseet (eller det tidligere Riksutstillinger). Det gjør at følgende spørsmål melder seg: Er JAM! kunst, formidling eller politikk (eller aktivisme)? Eller er det alle tre på en gang? Eller ingen av dem? Er man opptatt av den estetiske kvaliteten på det som lages, vil en som opererer med strenge kvalitetskrav neppe anerkjenne det som JAM! får elevene til å lage eller gjøre som kunst. Ergo: JAM! er ikke kunst og det elevene er med på er derfor heller ikke kunst. JAM! foregår langt unna kunstverdenens gallerier og museer og omtales ikke av kritikere og andre aktører innen det eksklusive kretsløpet i kunstverdenen. Selv om det fins kunstnere i JAM!, er det også mange aktører i JAM! som ikke er det. Mange vil finne hver og en av disse tre sosiologiske faktaene tilstrekkelige for å si at JAM! ikke er kunst. Ergo: JAM! er ikke kunst og det elevene er med på er derfor heller ikke kunst. Andre derimot som er mer opptatt av konseptet til eller prosessene i JAM! eller av hvordan man i JAM! håndterer de ulike situasjonene, vil kjenne igjen lignende ting fra etablerte kunstretninger og på det grunnlag trekke slutningen, ergo: JAM! og det elevene er med på, er kunst. En tredje posisjon kan være at kulturjamming er en genuint ny type aktivitet som, ergo, verken er kunst eller politikk (eller aktivisme). Noen kan mene at barn og ungdom ikke er et kunstkyndig publikum, så kunst overfor dem er per definisjon formidling og en del av dannelsen av dem så de en gang kan nyte kunst på kyndig vis. Ergo: JAM! og det elevene deltar i, er kunstformidling, ikke kunst. Noen kan mene at kunst og politikk ikke hører sammen, og videre at fordi kulturjamming medfører politiske handlinger, kan ikke JAM! være kunst. Kunst kan behandle politikk estetisk, men kan ikke selv være politisk. Ergo: JAM! og det elevene er med på, er bare politikk. Ansvarlighet JAM! godtar i prinsippet sivil ulydighet og oppfordrer folk til å leke med hverdagens normer. Er JAM! uansvarlig lovløshet eller tar JAM! ansvarlighet på alvor? På samme måte som over, er det lett å konstruere ulike posisjoner. For noen er det å bryte loven ganske enkelt uakseptabelt, mens andre synes det er helt greit eller at det kan styrke karakteren dersom det gjøres med godt skjønn. Andre igjen kan operere med mellomposisjoner. Osv. Mellomposisjon og konsept Vi kunne fortsette å lage slike motsetninger, for eksempel rundt spørsmål som «Hvorfor er JAM! på skolen?» eller «Hva har JAM! med læring å gjøre?». Men vi stopper her. (Men se gjerne på feedback fra besøkelsestedene for ulike synspunkter angående dette, vedlegg 14.) Temaene ovenfor har vært oppe i mediedebattene og i diskusjonene på skolene. Vi skal ikke spekulere i hvilke posisjoner de ulike personene som har uttalt seg, representerer. Det overlater vi til leseren. Kanskje inntar aktørene helt andre posisjoner enn de vi har listet opp ovenfor. Uansett, det synes klart at JAM! har klart å generere refleksjon og debatt rundt slike spørsmål, og det er ut fra JAM!-prosjektets synspunkt positivt. En av grunnene til at JAM! genererer diskusjon, er at de fleste ikke kjenner til hva kulturjamming er. Fordi kulturjamming er en smeltedigel for ulike aktivitetstyper, blir folk lett uenige om hva det er eller hva handlingene, som man i en kulturjam utfører, går ut på. Dermed oppstår det diskusjon. En annen grunn er at JAM!-prosjektet både inntar en mellomposisjon mellom flere typiske posisjoner samt gjør noe konkret i samfunnet, en konkret praktisk-estetisk handling, en aksjon. Dermed blir noen folk nødt til å ta stilling, mens andre får lyst, enten det nå er på informert grunnlag eller ei. JAM! inntar i kraft av sitt konsept en nyansert mellomposisjon. Det er viktig i denne sammenhengen. For dermed oppstår det en mulighet til å innta mange posisjoner til JAM!, helt fra seriøs avvisning til seriøs aksept. Det er ikke opplagt for alle og enhver at JAM! er superbra eller superdårlig. Og videre er det mange aspekter ved JAM! som gjør at flere hensyn brytes mot hverandre, noe som igjen bidrar til posisjonsmangfoldet. Derfor fungerer JAM!-prosjektet bra som en omreisende kulturjamming. Hadde JAM! vært mindre nyansert eller dårlig på det praktisk- estetiske planet, så ville JAM! vært ute av den kulturelle skolesekken for lenge siden. Og hadde JAM! vært opplagt bra for alle og enhver, så hadde det ikke skapt noen diskusjon, verken lokalt eller i massemedia. For å ta et eksempel på synspunkter fra turneen (se vedlegg 14 og presseklipp i vedlegg 2 to under Sandefjord), rundt JAM! og demokrati: Noen rektorer mener: På Brandbu ble vi møtt med synspunktet at sivil ulydighet er ulovlig og helt uakseptabelt i et demokrati. På Stokke sa rektoren at demonstrasjoner ikke har noe med skolen å gjøre og at han heller ville invitere ordføreren for å fortelle elevene om hva demokrati er (hvis han nå er riktig sitert). I Vear ble vi møtt med mistanken om at bruk av konsensus kan føre til konformitetspress og at folk ikke tør å stå for meningene sine. Andre rektorer mener: På for eksempel Gran, Åretta, Harestua og Lena sa de at JAM! fremmer at elevene får trene på ulike måter å uttrykke seg og erfaring med å være aktive borgere, idet de får mulighet til å sette agenda. Og et demokrati trenger aktive borgere. XI. Annet Økonomi Regnskapsrapport ettersendes når revidert regnskap foreligger. Bidragsytere Selv om denne rapporten er forfattet av noen få, er det er mange i JAM! som har bidratt med innspill og synspunkter. ---- SLUTT ----