Røykbomber som kunst?

FORMIDLING av samtidskunst for skoleungdom er blitt et offentlig satsingsområde de siste årene. Mye av det som fremføres, har et uttrykk som skaper tvil om hvorvidt skolen er det rette forum, og om barn og ungdom er det rette publikum.

direktør i Momentum - Nordisk festival for samtidskunst i Moss
JØRN MORTENSEN

NY ARENA. Da Stortinget i juni 2002 vedtok å endre lov om pengespill, slik at overskuddet fra Norsk Tipping skulle fordeles med en halvdel til idrettsformål og en halvdel til kulturformål, foretok det samtidig en stille kulturpolitisk revolusjon. Mens konsekvensen for forskningen var at man mistet store overføringer til bl.a. grunnforskningsprogrammer, var situasjonen en helt annen på kunst- og kulturområdet. Ikke bare ble det tilført friske midler til produksjon og formidling av kunst og kultur, det ble også etablert en ny statsstøttet arena og et nytt publikum for mange profesjonelle kunstnere, nemlig grunnskolene og grunnskoleelevene.

Likhetsideologi.

I Stortingsmelding nr. 38 (2002-2003), "Den kulturelle skolesekken", gis det flere og ulike begrunnelser for ordningen. Det snakkes først om at barns og unges rett til å oppleve kunst og kultur skal være likeverdig med de voksnes. Denne "rettigheten" må ses i sammenheng med en av Statens overordnede målsetninger med kulturpolitikken, nemlig å sikre et stimulerende og utfordrende kulturtilbud for hele befolkningen. Dette er likhetsideologi i god fransk opplysningstradisjon som i praksis betyr "kunst til folket".

Samtidig understrekes det et mer instrumentelt mål med ordningen, nemlig å gi barn i grunnskolen en kulturell kapital og en kulturell kompetanse som vil gjøre dem i bedre stand til å møte de nye utfordringene i samfunnet. I bunnen her ligger en forestilling om at estetiske verdier, kunst og kultur er forutsetninger for å lykkes i det senindustrielle samfunn, hvor nettverksbygging, fantasi og kreativitet er kjerneverdier. I tråd med denne tenkningen er Den kulturelle skolesekken vår tids første investering i hva den danske fremtidsforskeren Rolf Jensen karakteriserer som "drømmesamfunnet", tilstanden etter industrialderen og informasjonsalderen.

Sist knyttes ordningen til Læreplanen for grunnskolen ("L97"), hvor det fremgår at den estetiske dimensjonen i læreplanen henger nært sammen med formålet for grunnskoleopplæringen, som er "å hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmenkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølstendige menneske i heim og samfunn".

Surrealisme og sivil ulydighet.

Det må ha vært her det skurret for rektor Arne W. Gregersen ved Breidablikk ungdomsskole i Sandefjord, da han avlyste avtalen med aktivistnettverket Adbusters, som var på "Den kulturelle skolesekkturné" i regi av Riksutstillinger tidligere i år. Adbusters, som er kritiske til meningsproduksjonen i samfunnet, og bl.a. ønsker å redusere massemedienes påvirkning, var på turné for å lære elevene "kulturjamming", som er en form for kreativ bearbeiding av kommersielle og politiske uttrykk i det offentlige rom. Ifølge Riksutstillinger kan formen variere mellom surrealisme og sivil ulydighet. Gregersen var redd elevene ville bli inspirert til å bedrive nettopp sivil ulydighet, og mente vel at dette var i strid med både "kristen og moralsk oppseding" og dette med "gagnlege" mennesker. Sandefjordrektoren var ikke alene. To andre skoler i Sandefjord gjorde det samme. Det gjorde også skoler i Oppland, og rektor ved Brandbu ungdomsskole nektet å dele ut boken "Jam" som følger med prosjektet.

Disse hendelsene illustrerer et tiltagende dilemma for ordningen. På den ene siden finnes ideelle og gode begrunnelser for etableringen av Den kulturelle skolesekken, på den annen side er det spørsmål om den samtidige kunsten passer inn. Oppfyller egentlig den nye kunsten rollen som individutviklende, oppmuntrende og estetisk, i henhold til ambisjonene i stortingsmeldingen om Den kulturelle skolesekken?

Man kan like det eller ikke like det, men realiteten er at mye av samtidskunsten som lages i dag involverer seg i den politiske, sosiale og kulturelle virkeligheten vi omgir oss med på en måte kunsthistorien knapt har sett maken til. Denne kunstpraksisen er gjerne omtalt som "relasjonell estetikk", kunstaktivisme eller sosial kunst. For å tydeliggjøre hvor vanlig og allerede institusjonalisert denne formen for kunst er blitt, kan man bare vise til Nordland fylke og arvtageren til det kjente Skulpturlandskap Nordland. Da prosjektet med skulpturer i Nordlands-naturen skulle følges opp, valgte Nordland fylkeskommune heller å satse på dynamiske og dristige møter mellom ulike lokalmiljøer og kunstnere. Møtene ender i forskjellige kunstneriske prosjekter som engasjerer, aktiverer og tidvis provoserer lokalmiljøet, og derfor navnet "Kunstneriske forstyrrelser" på hele oppfølgingsprosjektet.

Røykbomber.

Denne formen for kunstnerisk virke har som ambisjon å føre til reell sosial, politisk eller kulturell endring, ikke bare en passiv estetisk opplevelse eller erfaring. Når Adbusters sendes på turné av Riksutstillinger, er det for å lære elevene strategier for å infisere eget budskap og egne meninger inn i det offentlige rom. Selv om det er et poeng i læreplanen L97 å utvikle reflekterte og kritiske unge individer, bør det likevel ikke komme som en overraskelse at det endte med røykbomber utenfor rådhuset i Stokke kommune med krav fra elevene om mer penger til skolene. Elevene viste bare at de var lærenemme!

Spørsmålet er om Den kulturelle skolesekken skal ha plass til røykbomber, aktivisme og sivil ulydighet i den frie kunstens navn, eller om reglene som gjelder i det samfunnet kunsten så gjerne vil virke i, også skal gjelde kunsten? Denne problematikken er reist senest av prosjektleder for nettopp Kunstneriske forstyrrelser, Per Gunnar Tverbakk, som hevder at dersom kunsten skal tas alvorlig, så må nettopp de samme reglene gjelde. Hvis ikke, blir kunsten bare betraktet som en uansvarlig narr på utsiden av samfunnet, uten mulighet til å utøve reell innflytelse.

Jeg mener dette viser at Den kulturelle skolesekken ikke har plass til røykbomber, fordi denne kunsten og disse kunstnerne må tas på alvor. Da leker man ikke med dette, under dekke av å drive med estetisk oppdragelse for å gi ungene kulturell kapital så det skal gå dem godt og de blir "gagnlege og sjølv-stendige menneske i heim og samfunn".

Videre kan det godt være at det finnes kunstprosjekter av "relasjonell karakter" som egner seg for skolesekken, men ikke sjelden har slike møter en konfronterende og nettopp "forstyrrende" kvalitet ved seg. Er barn og unge i grunnskolen det riktige publikum for slike konfrontasjoner? Eller griper man til denne arenaen fordi det finnes støtteordninger her?

Det er ikke nødvendigvis noe galt med intensjonene til Den kulturelle skolesekken. Problemet er at deler av den samtidige kunsten på ingen måte forholder seg til utgangspunktet for ordningen. Det er ikke sikkert denne kunsten hverken kan eller skal gjøre jobben som personlighetsutviklende, oppdragende eller genererende for kulturell kapital.

Ambisjonene må justeres.

Når ordningen nå skal evalueres i 2006, bør man derfor ta innover seg at deler av samtidskunsten både er, og kan komme til være, uegnet for dette formålet. Det er ikke noen som har skylden for en slik utvikling, for kunstens veier er vanskelig å forutse, men ambisjonene med ordningen må justeres, slik at vi slipper hysteriske kunstformidlingsprosjekter, med tilhørende sjokkerte foreldre og rektorer som må ty til sensur. Det bidrar i hvert fall ikke til forståelse av kunsten.

Dette er en artikkel fra www.aftenposten.no.
Oppdatert: 17. november 2005 kl.01:07
Adressen til denne artikkelen er: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1158157.ece

Innholdet i Aftenposten, Aftenposten.no og Oslopuls.no er beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk.Kopiering og utskrift til annet enn privat bruk er ikke tillatt uten avtale med Aftenposten.
Vilkår for publisering finner du på www.aftenposten.no/generellebetingelser.