Vedlegg 20
Adbusters Norge/diverse forfattere og illustratører: Jam
Kokebok
i aksjonisme
144 sider
Utgitt i samarbeid med
Riksutstillinger og Omnipax 2005
Anmeldt av Nina
Goga
Holdningskapende arbeid
Tittelen på
boken eller prosjektet bør gi leseren flere assosiasjoner. Jam
kan forstås som både syltetøy, floke,
improvisasjon og spontanitet. De siste forståelsesmåtene
er sentrale både i forbindelse med bokens utgivelsessituasjon
og med prosjektets eget fokus på begrepet kulturjamming.
Jam er en del av Riksutstillingers og Adbusters’ turné
med samme navn. I pressemeldingen fra forlaget Omnipax heter det at
Jam
er ment å fungere som inspirasjon og kunnskapskilde for elever i ungdomsskolen og videregående skole som deltar i Adbusters’ opplegg, og skal bli igjen hos hver enkelt elev etter at turnéen har dratt videre.
Adbusters Norge er et aksjonsbasert nettverk. På nettsiden skriver de at de
ønsker å forandre hvordan vi påvirkes av massemediene og hvordan meninger og behov blir produsert i samfunnet, for eksempel hvordan informasjonen flyter, hvordan institusjoner utøver makt samt hvordan TV-stasjoner og aviser drives. Vi vil endre på hvordan konsum- og kulturindustrien setter agendaen. Vårt mål er å fremme en grunnleggende gjennomtenkning av måten vi lever på i det 21ste århundre.
Boken har mange innganger. Den kan i
utgangspunktet åpnes hvor som helst. Tekstene fungerer hver for
seg, men får selvsagt en mer markert mening ved å stå
i en større tekstsamling. Åpner man boken forfra finnes
der faktisk to muligheter. Den ene forsiden har tittelen påtrykt,
og lest fra denne kanten inneholder boken en nesten teoretisk del som
gjør rede både for begrepet ’kulturjamming’ og for
ulike former for aksjonisme. Den andre forsiden viser et åpent
syltetøyglass og lest fra denne siden er boken en praktisk
idébank i aksjonisme.
Kulturjamming blir forklart
gjennom et slags stemmekart, en polyfon diskusjon som nettopp
demonstrerer mangfold. I den mer tradisjonelle redegjørelsen
på de følgende sidene heter det blant annet at
kulturjamming er en ”spontan motstand mot den etablerte
sammfunnsorden”. Man snakker ofte om behovet for holdningsskapende
arbeid blant barn og ungdom. Alt i kolofonteksten er det spor av
denne bokens holdning over underholdning:
Det er tillatt å kopiere, endre og videreutvikle materiale fra boka bare dersom det brukes til ikke-kommersielle formål (formål uten profitt) og navnet på opphavspersonen oppgis.
Kan det være slik at negative reaksjoner mot boken bunner i en
redsel for at barn og unge skal komme til å tenke selv og vende
seg kritisk mot det etablerte? Det er nærliggende å tro
noe slikt.
Etter de mer generelle betraktningene gir boka
ulike eksempler på aksjoner som har funnet sted. Blant annet
fortelles det om kunstneren Morten Viskums rotter på
olivenglass, om forskjellen på gatekunst (Street Art) og
graffitti og om sampling. Sampling knyttes i hovedsak til musikk, men
Geir Gitlestad viser også til sampling i bildekunst og
litteratur.
En anti-hierarkisk kultur skal ikke ha noe toppunkt, som makt og verdier sprer seg ned fra. Den skal bestå av likestilte punkter bundet sammen i nettverk.
En egen bolk er viet eksempler fra det offentlige
rom der folk har ytret seg om ulike samfunnsforhold, for eksempel
parkeringsplass-parker og det lille gule Bush-flagget som kan
plasseres i hundebæsj for å lage en bæsj mot Bush
markering. I kokeboken finner man oppskrifter på flere av de
eksemplene som omtales i teoridelen.
Adbusters Norge sporer
røttene sine til dadaister, surrealister, situasjonister,
anarkister og punk. I alle disse kategoriene og gruppene ligger det
en latent trang til ikke å tilhøre det som kan holdes
fast i språket, av makten. Begrepene avsporing og
kulturvrenging er derfor sentrale både i forhold til det
nettverket driver med og i forhold til nettverkets selvforståelse
og selvrefleksjon. Ikke minst er Adbusters klar over faren for at
maktens kommersielle språk skal gjøre motstanden og
opprøret til vare. Er dette i ferd med å skje, er det
bare å fortsette å vrenge bildene.
Forbrukermakt
og økologiske økonomi er tatt opp i en egen avdeling
under overskriften Jam turbo. Blant annet kan må bli
oppmerksom på at hva bankene bruker sparepengene dine til å
investere i ikke alltid er like uproblematisk. Boken kan gi ungdom
tro på at motstand nytter. Mange av eksemplene det vises til
har ført til endringer. Blant annet viser aksjonene mot
belgiske banker dette. Et annet eksempel som fikk i gang en diskusjon
om hva som passer og ikke passer i gatebildet er betong-firfislene
som ble plassert på t-banestasjoner, langs toglinjer, under
broer og flere steder. Først trodde Oslo Sporveier det var
kunst de hadde kjøpt inn, så fant de ut at det var ingen
hos dem som hadde bestilt det. Da skulle det vekk, men så ble
det så mye oppmerksomhet rundt det at noen fikk bli stående
og også andre kunststudenter ble invitert til å lage
utsmykking. Det er et viktig og prinsipielt spørsmål
hvorfor det er greit med store reklamer men ikke med graffitti.
Noen
har vært bekymret fordi de mener Adbusters ikke opplyser
mottakerne om mulige konsekvenser av aksjoner, avsporinger eller
motstand. Det vil si at de ikke opplyser om ordensmaktens
strafferegister. De som hevder dette kan ikke ha lest boken grundig.
Mange av historiene og eksemplene som det vises til forteller også
om den motstand aksjonene ble møtt med. I den selvstendige
teksten Sivil ulydighet heter det i et av kulepunktene at
aksjonistene må vite at de risikerer straff fra maktapparatet.
De som hever sine strenge advarende pekefingre burde betenke romeren Quintilians ord om at ungdommen har en tendens til å falle for det som egentlig er tenkt til skrekk og advarsel. Et forbud eller en avvisning av boken, gjør den sannsynligvis ikke mindre interessant. Adbusters samarbeid med Riksutstillingene er i så fall logisk vellykket: gjennom samarbeidet når de ungdommen, gjennom formynderiets ønske om sensur tiltrekker de seg også ungdommens oppmerksomhet. Det er en herlig Catch 22.
Hentet fra:
http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=256