Det var litt av en kamp å kjempe seg forbi alle Naturog-ungdommene i Rundhallen, man følte seg hensatt til Hare Krishna-ansamlinger på amerikanske flyplasser, nesten. Siden Fredrik Bellona ikke kunne komme, han er formodentlig på en uhm... misnt 21-dagers ferie på et ukjent sted, enda det ikke var hans ting i ikke hans lomme i ikke hans jakke engang, de fant. Så i stedet gjorde N&U alt de kunne for å informere. De som vil kan ringe Kari på 73 90 10 96 og bli bedt på møte på AVH-senteret 5.mars klokka 19, eller eventuelt bare lenke seg fast til nærmeste motorvei.
Men nok om det. Strabasene var ikke over med at man kom seg forbi løpeseddel-området. Dørene inn til Storsalen var rett og slett låst frem til litt over klokken 20. Da vi omsider slapp inn, hadde Chumbawamba fra England tatt det aller meste av lydkapasitet gjennom Storsalen, og det var tydelig at røykmaskina også hadde vært testet. Dermed satt vi der, med en nokså tåkete utsikt til en god, gammeldags Stum-Lørdagsrevy. Og det varte helt til værmeldingen var over.
Atten minutter over ble møtet satt, av Stein-Håvar og Eva. Dunk, liksom. Noen hadde funnet på å legge pausen midt i innledningene for en gangs skyld, uten at noen protesterte på det ved gjennomgang av dagsorden. Og. Det ble politisk femminutt.
En skinhead, som viste seg å ikke være det likevel, fra SOS Rasisme, fortalte oss at nå var det kirkeasyl på gang i Strindheim kirke igjen. Tyrkisk familie er bestemt hjemsendt, men faren vil hverken i tyrkisk militære eller fengsel, hva som er verst vet ikke jeg, så derfor må de bli her i Norge. Uhm. Kampfondgreie neste lørdag, for det er ikke gratis å gå i kirka, eller noe.
Aperitiffen var ved Simen Eriksrud. Aperitiff betyr forresten noe som skal virke apetittvekkende foran det som kommer etterpå. Og kanskje gjorde den det for enkelte. Uansett. Det var en fyr som satt og spilte piano, og hadde de ikke brukt opp alle lydkanalene til konserten etterpå, så hadde han nok fått en mikrofon til, for å sitte og si dubbidubbidubb inn i, for det var den typen musikk han spilte først. Etterpå spilte han litt annerledes, og jeg synes nok de burde fått ham til å spille mens Lørdagsrevyen gikk, for da hadde det blitt ordentlig onkli stumfilmstemning. Til slutt gav han seg.
Gunner Kommisrud er hele 24 år gammel, men har ikke kommet lenger enn til 2.maskin her i livet, så han passer nok fint inn som gjengsjef i Regi. Vi godkjente ham i alle fall. Og takk til Kristine Fix for lang og tro tjeneste i året som gikk.
Dermed var vi kommet frem til første innleder, Sverre Stub fra ressursavdelingen i Utenriksdepartementet, kontortelefon 22 24 36 15 (Jihoo, departementet er på Nett!). Han hadde antydning til panikk da lampa på talerstolen ikke virket, men det gikk på et vis. Han startet med å fortelle om sin skeptiske Oslo-sønn, som tilhører en type mindre samfunnsbevisste mennesker enn vi i Trondheim er. Visstnok. Vi var jo minst 70 stykker i salen da han sa det, så det er mulig, det.
Det ER veldig store miljøproblemer på Kola-halvøya, men media overdriver visstnok i de verste skrekk-scenariene sine. Etter at den kalde krigen gikk over, fant man ut at det er minst like dyrt å ruste ned som opp. Derfor ligger det mye radioaktivt materiale rundtomkring i nordvest-Russland. Og vi har IKKE bevilget 100 millioner kroner til opphogging av deler av dette, slik Dagbladet har skrevet i det siste. Men kanskje vi gjør det en vakker dag.
Bergenseren fra EU-møtet 5.november 1994 var tilbake, uten at jeg kan si at jeg har savnet ham så veldig. Klokka 20:41 sukket han høyt og gikk ut. Klokka 20:44 kom han inn igjen. Han kjøpte en øl klokka 20:46, før han klatret litt rundt i salen, og satte seg ned ved siden av en snill dame, og forble der med et fårete smil om munnen, mens han bedrev armhevninger med ølglasset resten av kvelden.
Jøss. For en digresjon. Men altså, energi er for billig i Russland, forbruket blir for stort når det er en fast strømavgift uansett hvor mye strøm man faktisk bruker, og ikke betaler markedspris, slik gode nordmenn gjør. Eller hybelvertene våre, i alle fall. Fremdeles ingen som vet av noen som trenger hybel av høy standard frem til sommeren? Mail meg hvis dere finner noen. Ved Nardosenteret. Topp, spør du meg. Oj. Enda en digresjon.
Men altså. Siden strømmen er så billig, og forbruket er så stort, så trenger de veldig mye energi, og da er det ingen vei utenom å drive atomkraftverkene der borte enda en stund, gitt. Litt bekymringsverdig er det jo at de som jobber der ikke får lønn, det gjør det ikke akkurat mindre sannsynlig at de er litt mindre nøye med at de gjør alt riktig. Ikke så nøye hvis de får sparken, liksom.
I tillegg til dette, så dumper Russland i stor skala. På samme skala, men ikke på samme måte som studentene på tidligere AVH, heldigvis. Heldigvis er Barentshavet ufattelig stort, så det gjør ikke noe særlig. 100 ganger verre i Østersjøen. Man forsøker å få russerne til å holde opp med å senke de radioaktive greiene sine i havet, men det har ikke akkurat topp-prioritet.
Skal man være pirkete, så er nikkelverket i uhm... Nikel også et miljøproblem. Derfor bruker vi ca 300 millioner på å modernisere det, og det er faktisk en hel femtedel av hva som trengs. Resten ordner russerne. Muligens kanskje.
Stub, som er sørlandsk og betyr stup, avsluttet med å anbefale alle å studere til å bli atomsikkerhet og -nedrustningseksperter. Sikkert lurt.
Pausen kom der de hadde plassert den. Hva med å plugge NRK inn i pausene også? Så kunne vi fått med oss æres-Spellemannsprisen til Arne Bendiksen, eller noe. Men neida. Jeg satt og kikket på denne mannen fra UD i stedet. Han så ut som en Solo-reklame, han. "Jeg kjenner ingen her, og ingen vil snakke med meg, så... jeg kan jo likesågodt gå frem og tilbake her og drikke Solo, jeg."
Etterpå var det neste innledning, ved Lars Haltbrekken, lederen for Natur og Ungdom. Lyset var i orden for ham. Faktaopplysningene hans var omtrent de samme som de Stub hadde. Nikitin-saken ble tatt opp, og det ligger en liste på huset man kan underskrive på, for å vise at man er engasjert og protesterer vilt.
Som bidrag til den uendelige mengden merkelig statistikk her i verden, kunne Larser'n fortelle at 90 prosent av lyspærene i gangene på atomkraftverket på Kola ikke virket i 1992. Det er fire år siden, så man kan jo tenke seg hvor mange som virker nå. Merkelig form for ENØK.
Sikker atomkraft finnes ikke, basta bom, visstnok. Så selv om vi trenger energien så må vi legge ned atomkraftverkene. Og pengene vi gir til Russland, de setter russerne bare i banken, og så sier de at atomkraftverkene deres er helt sikre, for ellers ville Norge ha gitt dem enda mer penger. Dessuten kjøper både Finland og Troms Kraftforsyning strøm fra atomkraftverket på Kola. Og stor-industrien som kjøper/får strømmen sin derfra forurenser enormt på mange måter.
Dersom man hadde klart å energiøkonomisere forbruket med 25 prosent av dagens nivå, så hadde man spart all den strømmen som atomkraftverkene produserer. Det var vel lurt? Men neida, penger og forskning fra Norge holder liv i Kola-reaktorene. Fy skam oss.
Dagens kunstnerisk nummer 2 var stort sett lik den første, bortsett fra at nå fikk vi litt perkusjon og vokal samtidig, da Tone Hansen og Thomas Strønen spontant slo seg sammen med unge Eriksrud. Taffelmusikk. *Gjesp*. Men du verden som det rant inn folk mens de holdt på. Noe de gjorde lenge, forsåvidt, så det var kanskje ikke til å unngå. Styrebordet så i alle fall ut som om de holdt på å sovne et par ganger, stakkars. Uhm... Angående kunstnerisken i det siste... Det har ikke vært VELDIG mye av den, vel? Og i den grad den har vært der, så har det stort sett vært eksterne, unge mennesker som tar kunsten sin svært så alvorlig. Hvor ER Pirum? Det er nesten så en savner dem. Men bare nesten...
Det var intet debatt-punkt på dagsordenen, men et lite "Spørsmål og refleksjoner" punkt i stedet. Det benyttet lederen av Trondheim Nei Til Atomvåpen, naturlig nok heter han Bjørn Rød, seg av til å synes at man burde faktisk bruke skrekk-scenarier til å vekke opinionen i verden, slik at det kommer mer midler til å rydde opp i Russland. Det var forsåvidt Stub enig i, men han syntes det var litt dumt å lage reportasjene slik at barn ikke får sove etter å ha sett dem, på en måte. For SÅ akutt farlig er det antagelig egentlig ikke.
Kristian Ringstad lurte på om UD var klar over hva litt ENØK kunne gjøre med verden, slik Natur og Ungdommen hadde fortalt oss. Selvfølgelig var Stub klar over det, han hadde jo selv sagt det samme, bare på departementsvis, i sitt innlegg. Og det var det.
Vi fikk godkjent budsjettet for Studentersamfundets drift i 1996. 130 for, 0 mot og 2 avholdende. Hipp hipp. Like enkelt var det ikke å få gjennom avtalen mellom Samfundet og Sallt. Enkelte misliker fremdeles å bruke penger på Student-TV, men det gikk. 102 for, 9 mot og 1 avholdende. Det skyldtes neppe Student-TV's saksopplysning, som var en kavalkade over alt det fine de har laget helt eller delvis selv. FK brukte bare noen minutter på å finne volumbryteren på miksebordet sitt, så vi fikk etterhvert lyd til innslaget også.
På eventuelt kom en eller annen Brønstad med et lovendringsforslag, som skal gjøre det lettere å fatte vedtak på Samfundet. Som alternativ til 100-stemmers-regelen, foreslår han en regel som sier at dersom et forslag får mer enn 3/4 flertall på to påfølgende forsøk på å få en sak gjennom, så er det godt nok. Vi får se om det blir tatt til følge. Trolig like greit.
Neste møte er om Kulturelt Mangfold. Forhåpentligvis en anledning til å vise frem litt av det mangfoldet som er på Huset. Den store kunstnerisken neste gang blir imidlertid Sissel Endresen og Bugge Wesseltoft. Jazz, frykter jeg. Uhah. Men vi får nå se.
Kritikk av møtet. Humm. Tjah. Ok nok, egentlig. Lederen sa selv "Å hællvette!!", men det tror jeg var mest fordi høyttaleren bak ham plutselig holdt på å sprenges.
Ottar lurte på hvorfor man stadig brukte det puslete pianoet til kunstnerisk, når man har et enormt, svært, flott flygel stående bak på scenen. Jo, ser du, sa Stein-Håvar, da. Det flygelet der, det er æltfor dyrt til at vi kan drive og rulle det fram og tebars att. Så det så. Det er da bare å kjøpe et flygel til og sette det nede på gulvet. Skulle man tro. #:D)
Ha en ufattelig fin uke.
Bjørn. Uhm. Her.