Jeg håper at det ikke er typisk kvinnehumor å la stakkars meg og alle de andre stå i kø og fryse i 20 minutter, men det var nå likevel det som ble innledningen til møtet for en ganske stor del av publikum. Men for all del, det er da flott at det kommer folk på møtene av og til. Så kvinnehumor bør man kanskje ha med på møtene sine litt oftere. Eller humor generelt, kanskje.
Det er godt at man har avtjent verneplikt, ellers er det ikke sikkert at man hadde klart å stå helt rak i ryggen og være tilskuer i to timer. Men det gjorde man. Var jo rene ferien det, når man ellers er vant til å ta armhevinger og løpe 3-mila samtidig. Var uansett verdt det. Fordi.
Møtet kom i gang 20:19, og det var passe, når man tenker på at man ikke kom inn i Storsalen før kvart over, fordi møte-tema denne gangen hverken var sært eller seriøst, og dermed trakk en hel masse mennesker, som etterhvert helt sikkert kommer til å fortelle vennene sine at på lørdagsmøtene på Samfundet er det tjo og hei, og masse mennesker og sånn. Uhm. Men vi vet bedre. Pyttsann.
Vi startet, og Strindens var ikke sene om å gjøre det samme. Like bra som vanlig, og for anledningen vred de Stars'n Stribes over i kjenningsmelodien til IRMA 1000. Stakkars trommemannen fortapte seg helt i Vera Kvaals fjellvannsdype havsblå øyne, og glemte å slutte å spille. Men de andre fikk da dyttet borti ham etter en stund, og så kunne vi gå videre. Og så var kanonen og konfettien tilbake. Hipp hipp.
Politisk fem-minutt ble avlyst på grunn av dårlige forflytnings- muligheter, så vi slapp inn Candiss. Lalalalala. Også de markerte IRMA 1000 med hornbriller, og Kari og Barbara så ut til å føle seg stadig mer hjemme. Candiss sang "You can't do that" og mente sikkert noe med det, deretter bælja de av seg uhm... den der hvor Sørpå driver hor på nordpå. Det er når folk ler av den at man skjønner at det er mange folk som sjelden er på Huset der. Men, men. Det obligatoriske mord-eposet om Karl Bjarne *klappklapp* kom også med før damene forlot oss.
TV-suksess-damestjernen Vera Kvaal ble første innleder. Hun brukte Else Michelet som eksempel på kvinne som bruker humor til å utfordre etablerte normer for hvordan kvinner og menn skal oppføre seg. Andre kvinner vokter seg vel for å fortelle alle grisevitsene sine, med mindre publikum kun består av andre kvinner. For. Det verste vi menn vet, er damer som er morsomme. Eller noe. I hvert fall nekter vi å bli med damer som forteller annet enn søte små isbjørnunge-vitser hjem. Og siden mange damer foretrekker å få følge hjem, så later de som om de ikke har kvinnehumor, og ler høflig av mannehumor-vitsene våre.
Radio-og-tv-kastratkomiker-mannen Per Inge Torkelsen ble innleder nummer to. Som vanlig var han ikke spesielt politisk korrekt i det han sier, samtidig som han klarer å avslutte avsnittene sine på en sånn måte at vi nikker og er enige med ham uansett. Han fornærmet både kone og svigermor på det aller groveste, og ønsket at de reiser seg og tar igjen. Men kvinnesaksdamene fra Ottar, de likte han ikke. De eier ikke selvironi, og skal man komme noen vei her i verden, så må man være i stand til å spøke med seg selv og ikke vedta at enkelte ting er det ikke lov til å si. Menn driver med mange idiotiske ting, hvorav krig og sport fremstår som det aller teiteste, så kvinner må da i grunnen være ganske fornuftige, og har sikkert til og med humor. Vis den frem, da. Og det må vi som ikke trenger å skjule at vi har skjeggvekst la dem få lov til.
Så var det rosinen i grøten, IRMA-damene. De rett og slett satte seg ned i sofaen sin og lagde et program, selv om de hadde jukset ganske mye med lapper og greier på forhånd. OG. Ros til Student-TV og Nettverksgruppa som kringkastet det hele på Internet live. Stilig prosjekt. Uansett, vi fikk høre to dikt på en gang samtidig, et foredrag om øh... kvinnen. Som har en rekke egenskaper. Det er plass til to, og hun kan minne om et jetfly og en komplisert bilmotor. Allsang med Sugarclown. Pornovarsel for året, og generelt nokså usammenhengende om mye som på en måte var merkelig, men alle lo hele tiden likevel. Muligens en vanesak, men det var altså morsomt. Den ene damen blottet seg for oss, for å vise at hun var gravid, og altså har momsfritak. Grunnen til at damer ikke er særlig morsomme er at de har momsen hele tiden. Muligens. Men men. Alle fikk det de var kommet for, nemlig to timer veldig god underholdning.
Som vanlig når møtet er flott, solgte man veldig mye øl, og så er det jo ikke så nøye hvem man stabler opp for å spille i Storsalen etterpå. I dette tilfellet var det "Lonely Crowd", og da konserten begynte var det ikke akkurat vanskelig å skjønne hvor de hadde fått navnet sitt fra.
Men. Terningkast 5. Flott nok. Selv om det ikke akkurat var noe kjeks igjen da jeg kom.
Takk for oppmerksomheten,
Bjørn.
Spyposesamlingen min.