Jeg hadde lagt det opp som en ordinær jakttur. Første dagen gikk med til å opprette basecamp og en rask rekognosering i området. Det virket ikke som om Emma hadde luktet lunta. Dagen etterpå dro vi ut for å se om vi fant raptorene jeg hadde sett spor av dagen før. Pokker så vanskelig å lage spor som kunne lure Emma. Var heldig i at en raptor-familie hadde gått forbi litt før. Skjønt heldig, man har da kontroll over skyggen.
Etter å ha nedlagt raptorene og tagget dem for å bli plukket opp, sa jeg at jeg hadde noe å vise Emma. Hun spurte hva det var, men jeg sa at jeg ville vise henne det og ikke spolere overaskelsen. Jeg ført an oppover gjennom dalen vi var i. Jeg merket at Emma så på sola og tydligvis vurderte avstanden tilbake til leiren, men hun sa ingenting. Hun stolte vel på at jeg visste hva jeg gjorde, og om nødvendig ville det ikke være noe problem å overnatte vekk fra leiren en natt.
En times marsj opp i dalen gikk jeg opp fra dalbunnen og opp mot en skrent i dalsiden. Et mørkt hull ledet inn i fjellet og jeg gjorde tegn til Emma at vi skull inn i hulen. Før vi gikk inn trykte jeg inn en knapp på den skjulte senderen jeg hadde med meg. Hvis alt gikk bra ville tjenerne forlate målet vårt før vi kom ut på den andre siden.
Vi kom ut på den andre siden. Emma likte det hun så. Nydelig kalte hun det. En liten skjult dal med bratte sider. En høy foss som faller ned i en liten sjø. På bredden av sjøen ligger en bungalow med en terasse foran. Solen på vei ned bak fjellene. Ingen tegn til tjenestefolkene. Perfekt.
Vi gikk inn i bungalowen og satte fra oss oppakningen. Jeg tok Emma med ut på terrassen hvor det stod et bord dekket på til to. Jeg holdt fram stolen for henne og sjenket vin opp i glasset hennes. Så en rask tur inn på kjøkkenet etter maten. Måltidet ble inntatt stillhet under stjernehimmelen. Ved desserten hadde jeg en siste overaskelse til Emma. En liten eske med en ring i.
Hun svarte ja på spørsmålet.