Jeg vokste opp hos det jeg trodde var onkelen min og ble etterhvert sendt på kostskole som var vanlig for unge adelige i Skottland. I 16-års alderen ble jeg sendt på militærakademiet og ville sansynligvis gått inn i en behagelig (om enn kjedelig) skrivebordsjobb om ikke den største konflikten på flere hundre år brøt ut like før jeg var uteksaminert. Jeg lurer på om noen i familien hadde en finger med i spillet.
I 1915 ble jeg sendt sammen med Scottish Expeditionary Force til Hamburg og deltok der i kampene rundt byen de neste 3 årene. De kalte krigen for Den Store Tyske krig og krigen som skulle ende alle kriger. På et hvis gjorde den jo det. I ettertid har jeg sett at den ikke var spesielt ille til krig å være. Noe over middels vil jeg si, jeg har vært med i verre kriger. Svarte heller, jeg har startet verre kriger. Men for ungdommer som knapt hadde fyllt 20 var det helvete på jord. Jeg overlevde som en av to i mitt kull.
Etter krigen ble jeg satt til å trene rekrutter. Dårlig ide. Jeg har en mistanke om at onkel Clive klarte å hindre et par rettsaker mot meg. Jeg var ikke interessert i å trene folk som ikke taklet kjøret. Heldigvis fikk jeg et nytt tilbud etter noen år. Fra onkel Clive igjen. Spesialoppdrag bak fiendens linjer, bare før de var blitt fiender. Den nye formen for krig skulle det vise seg. Har du trøbbel med den nye rabiate diktatoren i nabolandet sender du inn noen for å "dempe konlfikten". For ikke-politikere betyr det å drepe vedkommende. Passet meg utmerket.
Forlovelsen min hadde gått i vasken før dette. "Du er blitt så kald og fremmed" sa Elizabeth. Skjønner henne godt. Heldigvis slo jeg henne aldri. Hun døde visst som 87-åring med en haug barn, barnebarn og oldebarn. Jeg har lurt noen ganger om det kunne ha funget for oss, men har vel kommet til at jeg aldri fortjente henne. Eller hun meg. Det er grenser for hvor vondt man ønsker sine eks-kjærester.
Jeg ble etterhvert sparket fra spesialtjenesten. Selv ikke onkel Clive klarte å hindre det. Ordrenekt, vold mot sin overordnede og for å ha vært beruset i tjenesten. Stemmer forsåvidt det. Rart at de ikke hadde sparket meg før, men det ble vel først alvorlig når det gikk ut over offiserene. Drikkingen kunne de ha oversett, så mange av mine venner og tjenestekamerater jeg hadde sett dø. Alkohol var jo det anerkjente midlet for å "fikse" psykiske problemer. Men det å nekte å gjøre noe idiotisk og deretter banke opp idioten som ga ordren kunne de ikke takle. Dessuten spillte det vel inn at han ble lam fra livet og ned.
Jeg ble leiesoldat. Dro fra krig til krig. Eller fra situasjon til situasjon. Media likte ikke ordet krig. Man hadde jo hatt krigen som endte alle kriger så derfor var man nødt til å bruke andre begeper. Konflikter ble løst ved at spesialstyrker sloss mot hverandre og drepte politikere. Rart at ikke politikerne protesterte.
Jeg må jo innrømme at det er en av de mindre brutale måtene å føre krig på som jeg har vært borti. Iallefall for sivilbefolkningen. Ikke for de som var med. Jeg begynnte å få et rykte. Folk som var med på oppdrag sammen med meg kom ikke tilbake. Oppdraget ble utført, men du kunne sette penger på at det kun var MacAllen som kom ut av jungelen etterpå. Jeg skiftet navn. Flere ganger.
Onkel Clive døde og jeg begynnte å gå lei. Av alt. Så jeg tok ut famileformuen og begynnte å leve som playboy. Jeg gikk lei av det også og begynnte å drikke tett. Etter en stund fant jeg ut at jeg skulle prøve å drikke meg ihjel. Det gikk veldig dårlig. Amberitter er utrolig seige, og "don't take dying lying down". Etter å ha holdt på i 10 år uten annen effekt enn at formuen var borte innså jeg at jeg enten måtte sette en kule i panna eller begynne å jobbe igjen. Jeg begynnte å jobbe.
Dette var på slutten av 60-tallet, og jeg hadde forstått at jeg ikke var helt normal. Hvis vi ser bort fra min store toleranse for alkohol, så jeg fortsatt ut som jeg var i begynnelsen av 30-åra selv om jeg nærmet meg 70. Jeg var litt bekymret en stund, men fant ut at jeg fikk gjøre det beste ut av det. Evig ungdom, er ikke det noe alle ønsker seg? Jeg sluttet å bruke fiktive navn. Ville noen merke det? Hva ville de i så fall gjøre? Jeg vet ikke om det var et skrudd forsøk på å ta livet av seg igjen, men jeg overlevde eventuelle forsøk.
Jeg begynnte som sagt å jobbe igjen. Jeg dro verden rundt på alle mulige slags oppdrag. Verden rundt med et spor av lik. Jeg jobbet mye alene. Det var ingen som klarte å holde følge med meg fant jeg ut. I allefall overlevde de ikke. Jeg fikk et navn i leiesoldatkretser. Jeg kunne plukke de oppdragene jeg ville til den prisen jeg ville. Alt var vel og bra. Om du ikke var med meg på oppdrag da.
Så gikk ting til helvete. På et vis. Det ene oppdraget alle leiesoldater snakket om hvor du møtte den kula med ditt navn på. Bortsett fra at jeg var udødelig. Jeg møtte en ny onkel. Corwin. vi møttes i en tunnel med et stengt skott i den ene enden og en vegg av vann som kom mot oss i den andre. Han påstod at han kunne få meg ut derifra, og situasjonen var håpløs, så jeg slo til. Han tok meg til Amber. Der gikk jeg mønsteret.