Brennende Kjærlighet

Et blikk inn i Torgeir Hollas siste dager

 

Torgeir rid åt Søllondo

Vilja han skoda møy.

Han var ikkje laga til atter koma

Og difor så laut han døy.

 

I dag skal vi dra. Det er endelig klart for avreise. Bagasjen ligger pakket, maten er kjøpt inn, og det summer på hele skolen. De andre på friluftslinja er skikkelig misunnelige, særlig Frank, for at jeg får være med historielinja til Russland. Fordelen med å ta seg et halvteoretisk valgfag. De kan jo ikke få det så ille her heller, siden Georg (fy) Flaten skal være med oss i stedet for å være på skolen. Det skal bli interessant å se hva man kan finne å leve av i Russland. Kanskje det er noe bær og sopp fremdeles?

Det har blitt skikkelig koselig på skolen her oppe. Langt fra folk, langt, langt fra Sande og nært Ingrid. Hun er definitivt det hyggeligste som har skjedd på en stund. Helt perfekt. Koselig, vennlig, pen, interessert i friluftsliv og veldig pyntelig. Ingen ubehagelig klining eller slikt, bare en uendelig god venn.

 

Møkkaspiller!  Jeg burde ha testet den ut på tur før jeg satte meg på bussen østover. Det er jo så dårlige veier her oppe at det humper og dumper uten stans. Og spilleren hakker. Både Stina og jeg har jo med hver vår lille bærepose med musikk, men det eneste som spiller noenlunde uforstyrret på denne skranglebussen er Miriams MP3spiller, og den kan man ikke fylle bussen med. Ingrid sitter faktisk mye av turen bak sammen med oss, men sitter sammen med de andre kristne også, særlig når vi får spilleren til å virke. Kanskje like greit den ikke virket hele tiden, men det er noe med Ingrid jeg ikke helt forstår. Hun klenger litt mer enn vanlig.

Georg Flaten er den samme tafatte tufsen som alltid, og klarer å utnevne Vibeke til førstehjelpsansvarlig. Hun som knapt kan sette plaster. Ingrid, som er flink, ble brannvakt sammen med Lana. Og Stina og Anne skal være ’radiovakt’ sammen fordi ’de trengte å bli bedre kjent’. Stinas uttrykk sa mer enn ord kan si om hva hun mente om lange vakter på tomannshånd med frøken Prektig. Hun lot seg trøste med litt sjokolade og Rage.

 

Helvetes idioter av noen universitetstufser!  Hvordan i all verden hadde de trodd at den digre bussen skulle komme seg over og på den smale brua?  Så stopp midt i ødemarken og all bagasjen ut i regnværet. Den ene professoren klarte visst å få tak i noe lokale russere til å kjøre det vi ikke klarte å bære, men det er jo langt å gå. Ikke har jeg pakket for fottur heller. 8 kolli fellesutstyr i tillegg til sekken som veier tett opp mot 50 kilo. Det får gå.

Det går jo greit, for så vidt. Koselig blir det også når de med små sekker stikker av gårde. De tregeste blir hengende bak og jeg får gå stort sett alene med Ingrid. Det er godt å være ute i skogen igjen etter et par døgn på bussen. Det er godt helt til jeg ser de andre stopper og hører den umiskjennelige lyden av et håndvåpen som avsikres.

Russisk militære, med sløve blikk, dårlig utstyr, men våpen pekende mot oss. En offiser og minst et par menige. Det løser seg ved at Johan Fehren bestikker dem. De var usedvanlig billige å komme forbi?  Bare 200 spenn og noen sigaretter. Det kan ikke ha mye utstyr eller penger.

Vi når parkeringsplassen hvor bussen burde ha satt oss av, og fellesutstyret ligger der. Noen av studentene fra Tromsø har også en gettoblaster, og spiller opp Indiana Jones temaet. Det ser ut til å bli en kul tur.

 

Jeg gjør en avtale med Peter om at han fikser fellesteltene og slikt, så skal jeg fikse maten. Men Russerjævlene har stukket av med Smitt og Smule. Jeg tenker på å klage til Georg men tar det på et tidspunkt hvor Johan Fehren også er der. Han klarer å skaffe dem tilbake på halvannen time. Dermed blir det mørkt før maten. Til gjengjeld får jeg rigget opp teltet mitt og slikt før matlagingen. Det skal være fest senere. Ingrid gå med på å sove i teltet mitt også. Det skal bli godt å kunne ligge for oss selv og snakke.

De andre liker maten når den først blir ferdig, og Georg skal ha Stina til å lese kveldsandakt. Ingrid tar det på seg til slutt. Hun har en fin stemme. Hun setter seg nært meg etterpå, og hekter fast håret i jakka mi. Det lugger selvsagt, og Stig spør hva det er. Jeg sier at Ingrid er Hekta på meg, og hun svarer at det er vanskelig å ikke feste seg ved meg. Mener hun mer enn en spøk?

Festingen blir ikke noe fart i, så jeg legger meg ganske tidlig sammen med Ingrid. Hun er mer kosete enn vanlig, men det går greit å holde avstanden når vi er i hver vår sovepose. Bakken er slik at vi glir fra hverandre også.

 

Midt på natta vekker Ingrid meg og sier det henger en bamse i et tre. Jeg ser ingen ting, men merker at hun er skikkelig redd. Snakket ikke noen om at Anne manglet en bamse, men den kan jo ikke ha kommet seg ubemerket hit?  Jeg forsøker å roe henne ned slik at hun kan få sovet litt igjen, men i det vi har fått lagt oss så hyler noen ’Hjelp!’ i skogen. Jeg bør definitivt se etter, men Ingrid er ute før jeg rekker å stå opp. Hun klarer sikkert å fikse førstehjelpen, og ellers så vekker hun meg vel. Hun vekker meg flere ganger, med snakk om en syk russer som har sneket seg inn i teltet til de andre, og en amerikaner fra Bellona eller noe slikt. Til slutt lysner det i det jeg endelig får henne til å sove litt.

 

Jeg våkner av at Georg står og messer til de andre om å stå opp og slikt. Ingrid sover og jeg har ingen stor interesse av å våkne heller. Vi blir til slutt vekket med beskjed om at det er 15 minutter til briefing. Dermed blir det ingen frokost, uten at det er noe stort problem. Jeg tar bare med en av de mange posene med godter.

Det blir ikke gitt noe informasjon om ting som skjedde i natt, men russeren skal visstnok være død. Vi får ikke vite mye mer, men blir satt i utgravingsgruppe med Jonna og Bente. Jeg fikk øyekontakt med Prof. Anne Schröder og hun lot meg og Ingrid være på samme gruppe. Hun er grei.

Utgravingen er bare å flytte på stokker, og lite givende. Bente er søt når hun graver, som en unge i sandkassa, mens Jonna ser profesjonell ut. Det er ikke så spennende, men det blir en fin tur i skogen sammen med Ingrid. Jeg finner et tre man kunne overnatte i, og en del annen morsom natur. På veien tilbake ser jeg en stor frosk, og de andre synes det er veldig spennende. Den var neppe spiselig, men det er mye bær, og jeg så noen matrisker langs veien. Her kunne man overleve en stund uten forsyninger.

 

De andre gruppene bruker lang tid, men det er kommet flere folk. Noen paramilitært utsende folk fra ’GAK’ og en skikkelig paramilitær fyr med hukommelsestap. Det var han Ingrid var med ute og lette etter i natt. De fant ham til slutt, og hadde fått han inn i teltet til lederene. Ingrid trodde han var dopet på et eller annet. Russeren fra i natt er definitivt død, og den andre var en norsk bellonamedarbeider, som er svært syk. Han kaster opp voldsomt, og jeg forsøker å gi ham noe krampestillende. Det virker litt.

Ingrid er også blitt syk. Er det noe smittsomt, tro?  Hun var ute og hjalp dem i natt. Og så sier Johan Fehren at det er noe som kan være farlig, og at de skal isolere de syke. De putter bellonafyren i et utstyrstelt, og skal til å putte Ingrid der også. Skal hun isoleres, så burde jeg også isoleres, og hun skal definitivt ikke sammen med en dødssyk fyr bare fordi hun har litt forkjølelsessymptomer!  Jeg får puttet henne i vårt telt, og er vel litt for hissig når jeg påpeker at om hun er smittefarlig er jeg like farlig, sannsynlig vis. Jeg holder meg i nærheten av Ingrid så mye som mulig, og forsøker å følge med hva som skjer. Ved det andre isolatteltet sitter Lana og holder bellonafyren i hånden…

Det er en engstelig stemning i leiren, ikke minst når noen finner en fyr i en ’mystisk drakt’ i skogen, med noen flasker, biler og papirer på seg. Ut fra beskrivelsene er det BL4 beskyttelsesutstyr, men det kan ikke være tilfelle. De ville aldri sluppet oss noe sted i nærheten av nedgravde biologiske våpen?  Ikke når vi skal grave i bakken.

 

Faen inn i svarteste helvete! De har funnet en lab i skogen bortenfor oss. Det er en mobil biolab, nivå BL3, om jeg forstod beskrivelsen til Kai Ivar riktig. Han har vært inne i den og hentet ting, selv om Anne Schröder sa at hun ikke ville det skulle gjøres. De har vist noe som kanskje er et virus, eller kanskje det er vaksiner eller kur mot viruset. Det virker dessuten sivilt. Militære vil alltid ha motgift mot det de produserer, men hva et sivilt firma gjør er ikke like godt å si. De har også fått tak i en CD og en laptop med RedHat på.

Heldig vis kan jeg nok til å montere den og lese, men hvorfor de ikke bare leste den på Kristian sin Windoze-box vet jeg ikke. Jeg fikk i hvert fall lese journalen, og plutselig forstår jeg hva som foregår: Noen driver på å lage virus eller medisiner og tester dem på folk. Vi har sannsynlig vis noen vaksiner, og jeg diskuterer litt med Kai Ivar, Anne og Fehren hva vi kan gjøre med dem. Sylvia af Ørnhufvud er også blitt syk nå. Jeg har muligheten til å porsjonere motgift/vaksine med kanyler, og kanskje ha til litt flere enn de 3 vi har i dag. Med tre røde og tre grønne er det ikke godt å si hva de gjør. Foreløpig avventer vi.

Når vi kommer ut for å informere alle om hva som faktisk foregår blir vi sperret inne!  Merking i skogen rundt oss, BioHazard advarsler og væpnede vakter som ser ut til å skyte de som vil krysse sperringene.

 

Hva er det for skriking?  Stig og Johan krangler visst om noe tyveri, og Johan løper av gårde mot sperringene!  Og en masse folk etter?  Skjønner de ikke at det beste er å la ham roe seg ned. Jeg begynner å lage mat, for å roe meg nett litt. Stapper mer roquefort i filetene og tenner opp grillene. Et skudd, og Peter roper på meg!  Jeg løper bortover, men det var bare en advarsel, og Johan er uskadd. Utenpå. Peter vil ha meg der for å gi meg vesken til Johan. Den er full av tyvegods. Blant annet 3 av vaksinedosene. De grønne. Jeg snakker med Anne igjen, og Miriam blir helt gal når hun ikke får igjen kniven sin som er blitt borte. Bare omslagsstoffet er i vesken.

Så lager jeg mer mat. Ingrid kommer og verden føles litt bedre. Det er noe ved henne som gjør at jeg roer meg ned. Jeg kan passe på henne, og snakke med henne. Så roper Anne ut i panikk. Lana har skadet seg, nede ved vannet. Jeg løper ned dit. Så rolig, så stille og så vakker sovende. Bortsett fra blodet. Store dammer med blod under armene hennes. Dype kutt langs blodårene i underarmene. Den lille bamsen full av blod. Klokken fjernet for å kunne skjære fritt. Hvorfor?  Hvorfor kunne vi ikke se henne?  Hvorfor kunne jeg ikke hjulpet henne?  Jeg vasker henne ren for blod mens Miriam kommer og kaster seg over henne. Miriam er i ferd med å bryte sammen. Jeg kommer aldri til å miste bildet av Lana som ligger blek og stille, som om hun drømmer, med dammer av blod.

Maten er blitt ferdig mens jeg forsøkte å trøste Miriam, uten stort hell. Hun lukket seg inne. Helt inne. Maten smaker ok, selv under forholdene, men det er ikke så mange som vil ha.

Ingrid er syk!  Veldig syk. Hun har kramper, kaster opp og ser ut omtrent som den døde bellonafyren. Jeg går rett til Anne og Kai Ivar og sier at nå må vi starte å bruke vaksinene om vi skal ha noen nytte av dem. De sier heldig vis ja, og jeg skal til å starte med Ingrid. Da kommer et hyl fra Sylvias telt. Det er Johanna og Ingrid som er der inne sammen med Sylvia, som er i ferd med å dø.

Jeg setter den første vaksinen på Sylvia, deretter på Ingrid, Martine og Peter. Den siste syke, 1. am. Hätta, vil ikke ha sprøyte. Verden er i ferd med å gå under.

 

Jeg sitter ved føttene til Ingrid mens Vibeke holder andakt. Hun leser noen bibelvers og så synger vi. Det er en god følelse av fellesskap, selv om alle virker redde. Det er ikke så mange av oss heller, og jeg blir stadig forstyrret. Først er Kai Ivar blitt syk. Så slår Hätta seg vrang og sloss med Kai Ivar med kniv. Jeg vaksinerer begge. Så kommer Miriam fra fyllefesten i teltet og vil ha noe beroligende likevel. Jeg gir henne noe Valium.

Kai Ivar tester ut hvor mye vi kan kjøpe fra Russerne, og kjøper utvidelse av området til bålplassen for to pils. Så blir Anne også syk. Jeg snakker med Anne S om det, og vi to og Kai Ivar blir enige om at jeg skal ha en dose medisin, slik at jeg ikke er avhengig av å finne dem. Jeg er nesten stupferdig, og det begynner å krible i halsen og dunke i tinningene. Er jeg også i ferd med å bli syk?

 

Jeg er blitt syk. Jeg har en eneste dose medisin igjen, og den trenger jeg selv. Jeg klarer ikke skjule det for Ingrid heller, og jeg vil ikke lyve for henne. Hun blir med meg bort til bålplassen for å snakke med Kai Ivar. Han har to fulle flasker vaksine, så jeg setter min siste dose i meg selv og bommer. Jeg treffer enten en nerve direkte, men mer sannsynlig punkterer jeg en av de litt større blodårene. Det gjør himla vondt, og jeg kommer vel til å ha et stivt lår en ukes tid fremover. Det blir verst i morgen.

Kai Ivars flasker har grønn medisin, jeg får håpe den virker like bra som den røde jeg har brukt opp nå.

Ingrid insisterer på at jeg bør legge meg, og det er for så vidt greit. Selv om hun har vært mye mer klengete enn vanlig på denne turen. Jeg må forsøke å få orden på dette, jeg kan ikke slippe henne nærmere inn på kroppen.

 

Det blåser så teltet blafrer svakt. Lyset fra gasslykten ute gir oss akkurat nok lys til å se hverandre, og det er godt å ligge varmt i soveposen. Jeg forsøker å finne en måte å få ting til å være som de skal være. Jeg vil ikke miste Ingrid, men jeg kan ikke slippe henne lenger innpå meg. Jeg forsøker å snakke om epleskrottkampanjen hennes, men hun vil ikke si noe om det i det hele tatt. Blikket hennes sier at det er noe helt annet hun vil. Hvorfor kan jeg ikke bare gjøre som før?  Plukke blomsten og kaste den etterpå?  Hun er bare en til, og jeg vet hvordan jeg glemmer igjen. Men det er noe ved henne. De varme øynene som viser at hun vil mer enn å knulle i skogen. Bekymringen og omsorgen.

Kunne jeg se meg selv i speilet om jeg var skyld i at hun var lei seg?  Stemmen som klarer å jage de mørkeste skyggene unna, og erstatte dem med varme og lys. Jeg er redd, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hun kommer til å forsvinne uansett. Ingen kan akseptere det. Hvorfor gidde å prøve?

Bente kommer panisk inn i teltet. Hvorfor må hun komme nå?  Hun har litt hodepine, men det kan umulig være viktig. Ikke har jeg nok vaksine til alle heller. Vi skal forsøke å holde på noe slik at vi kan overlevere det til myndighetene for masseproduksjon. Jeg sender henne tilbake for å se om hun blir ordentlig syk.

Jeg rykker litt til når Ingrid kommer enda litt nærmere. Det er vanskelig å holde kontrollen. Jeg vil vekk, men jeg vil heller dø enn å gå. Og så stryker hun meg over kinnet. Akkurat som Han gjorde det. Jeg holder håndleddet hennes steinhardt. Jeg tror jeg gjør henne vondt. Hun ser redd ut, og jeg kjenner at noe i meg knuses. Hun tror det er hennes feil. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Tankene bare koker. Jeg må finne en måte å fortelle på, men jeg kan ikke si det!  Jeg forsøker å snakke om barndommen, men hun vil ikke si noe om sin egen. Jeg forsøker å snakke om Gud, og om hvordan man vet hva som er riktig vei. Jeg kan fremdeles velge å dumpe henne, men bildene i hodet mitt sier meg at det er feil vei å gå. Da vil jeg ikke få flere sjanser.

Jeg trekker pusten og forteller hva som er feil. Hun stryker meg over kinnet slik Far alltid gjorde. Forteller om hvordan jeg hater ham for alt han har gjort og alt han hat tatt fra meg. Jeg puster ut og venter på at hus skal gå. Men hun blir. Hun holder rundt meg og blir hos meg. Hun sier hun aldri skal gå fra meg. Jeg har aldri kjent noe så deilig som henne.

 

PANG! Det skuddet er nært. Det kan umulig være utenfor sperringene?  Og den ubehagelige klaskelyden?  Er det noen som skyter på oss?  Jeg stormer ut sammen med Ingrid. Hun er faktisk rett ved siden av meg hele tiden. Det kjennes godt. Kai Ivar står i bare boksershorts over Fredrik. Har han ikke mer utstyr enn at han må kjenne at det dingler?  Fredrik er skutt i kneet på kloss hold. Heldig vis fra siden, så det kan hende vi kan redde kneet, om bussen kommer i morgen. Peter kommer og sier at Martine er blitt syk igjen. Virker ikke de røde vaksinene?  Jeg forbinder Fredrik først, så han kan legges i teltet.

Jeg finner frem den grønne vaksinen og gjør klar til å sette en dose i Martine, men hun ligger så stille?  Burde hun ikke hatt kramper og klynket?  Jeg er kommet for sent! Jeg setter kanylen tilbake i lomma, og legger vekk vaksinen. Jeg har valgt feil. Fredrik ville ikke mistet kneet, og uansett skulle Martine vært viktigere.

Jeg snakker litt med Vera mens jeg hører Peter i bakgrunnen. De andre kan trøste ham, han vil neppe ha min trøst. Jeg lot henne dø. Vera var en av de første til å bli syk, og hun har ikke fått tilbakefall. Hun har tatt en hel dose grønn vaksine. Så den røde bare utsetter sykdommen, mens den grønne helbreder den!  Jeg ser at Ingrid står borte og snakker med et par andre. Det interesserer meg ikke hvem. Hun skal ha en vaksine til. Så vaksinerer jeg meg selv også, før vi går og legger oss igjen.

Noen maser om at Peter er syk, og jeg gir beskjed om å passe på, og gi beskjed om det blir verre. Dessuten har han fått medisin. Kristian kommer og forstyrrer oss og sier at Bente er blitt ordentlig syk. De bærer henne inn til oss, og hun får en vaksine.

 

Vi småsover og snakker natten igjennom. Ingrid er så pen når hun ligger stille og sover. Jeg ligger mye våken og ser på henne. Når jeg lukker øynene ser jeg bare Lana. Og jeg hører Peter klage over Martine. Jeg lurer på om det er Gud som gir Ingrid den styrken og roen hun har? Innimellom våkner hun, og hun smiler når hun ser meg. Og er bekymret for at jeg ikke sover. Vi sovner med hendene flettet i hverandre, og våkner samtidig. Hun ser opp på meg og spør om jeg er klar over at vi må gifte oss nå? Jeg ser at det er sant for henne. Jeg har uansett gitt henne livet mitt allerede, så jeg sier at det er greit så lenge jeg slipper familien. Hennes kan sikkert gå, men jeg vil ikke se familien min.

Vi snakker mye og sover litt innimellom. Jeg forteller henne at vi bare har 3 doser vaksine igjen, og at det sliter på å bestemme hvem som skal få. Styrken fra at hun holder rundt meg er uendelig, tror jeg. Hun sier hun elsker meg, og jeg tror henne. Det er uendelig styrke i den kjærligheten.

 

”Torgeir!  Det kommer et helikopter!”  Hva mener de jeg skal gjøre med det?  Vaksinere det? Ingrid er tett ved siden av meg, så jeg nyter det og glemmer hele helikopteret.

Så stormer Vibeke inn i teltet. Hvordan hun kom så fort inn uten å rive det ned er et under. Det er soldater i leiren!  Det tar bare en kort stund før jeg oppdager at det stemmer. En britisk offiser snakker mens en russer med avsikret våpen deler ut fuktige kluter til oss. Som om vi ikke er smittet fra før… Vi må kle på oss, sier han.

Jeg ordner en munnklut med buksestrikkene så jeg har begge hendene fri. Ingrid klamrer seg til meg, og sier om og om igjen at hun aldri skal gå fra meg. Hun er redd og skjelver. Vibeke er vettskremt. Jeg vet ikke hva slags folk dette er, men jeg forsøker å holde rundt Ingrid og ikke være altfor redd. Det kan ikke bli verre enn å dø av sykdommen.

Et par russere med maskinpistoler kommanderer oss ut. Først Vibeke, så Ingrid. Jeg kryper etter, men blir stoppet. Jeg skal sitte igjen. Jeg ser dem gå bort mot Annes telt, så kommer den britiske offiseren og stenger teltdøren.

Jeg ser meg om, og forsøker å se ut av den andre enden av teltet. Der er kjøkkenteltet i veien, men jeg ser dem når jeg stikker hodet ut. Jeg ser så vidt Ingrid før en russisk vakt beordrer hodet mitt inn. Hun er borte!  Jeg er alene.

Jeg kan akkurat nesten se dem fra inne i teltet. Jeg hører det snakkes og kommanderes, men ikke hva som sies. Så hører jeg Ingrids rop: ”Torgeir!”. Hun gråter og roper, og jeg kan ikke gjøre noe. Løper jeg ut så blir det bare for å dø mens hun ser på. Jeg kan bare vente. Det siste jeg hører når de føres bort er Ingrids rop som forsvinner i det fjerne. Jeg er helt alene i verden. Uendelig alene.

 

Jeg har sett på klokken hvert annet minutt etter at Ingrid forsvant og endelig kommer det en russer og sier jeg skal over til det andre teltet. Jeg har sittet alene i 38 minutter nå. Jeg er redd. Hva har de gjort med Ingrid?  Hva kommer de til å gjøre med henne? De andre er stille. Det er få igjen. Anne og Anne er der. Miriam er vettskremt. Sikkert noen gamle minner. Jeg setter meg ved inngangen og venter. Anne forsøker å trøste meg litt, men jeg bruker tiden til å se om det finnes noen måte å komme seg unna på. Men hver gang jeg forsøker å evaluere vaktene er det en som skiller seg ut. De er en gjeng slappinger, men sistemann har alltid et blikk i min retning. Alltid våken og klar. Jeg kunne klart å ta ut en av de andre, men han er alltid til stede.

Anne S starter noen teite leker for å få tiden til å gå, og det virker visst for en del. Jeg tenker bare på Ingrid og fluktveier.

En liten pause i tenkingen for å vaksinere Petter Vestvik og Sylvia. Nå har jeg bare en dose igjen.

 

Det er gått to timer og 43 minutter siden Ingrid forsvant. Vi får beskjed om å komme ut, og jeg tar på fullt utstyr. Det kan være en sjanse. Ikke snakk. Den samme enslige, våkne russiske soldaten er der nå også. Kunne de ikke ha plassert ham som æresvakt i Kreml!?  Vi føres gjennom skogen, og halvveis oppdager en av de paramilitære at jeg har begge hender fri, og to store kniver. Dessverre. De knivene ser jeg aldri mer.

De tar oss til en leir oppe i skogen. Et telt med en slags sykepleier eller lege og en militær sykesøster. Et avlukke hvor jeg kan skimte noen fanger. Jeg ser ikke Ingrid! Det ser ut til å ledes av en kar i noe KGB-aktig utstyr.

Noen spyr voldsomt inne i teltet, og litt etter sleper de Peter livløs ut!  Har de drept ham?!?  En kar i litt verneutstyr tar Peter på ryggen og dumper ham utfor en skråning bak teltet. Når han kommer tilbake smiler han til noen inne i teltet, og går inn til fangene. Da ser jeg jakka til Ingrid!  Og den rører på seg!  Hun er fremdeles i livet!  Jeg kjenner at hjertet slår fortere.

 

Anne blir tatt inn til avhør, og også Gry. Kristian taues ned og ser ut til å mishandles en del, men jeg bruker nå bare tid på å se på Ingrid. Hun ser ut til å være ganske uskadd.

Anne sier at de ikke har noen interesse av vaksinene. De virker å vite det de trenger. Det kan neppe bety annet enn at de vet hva som skjedde i laben. Om det stemmer er ikke dette russiske myndigheter, men Neoduct. Vi bytter vaksinebeholder, i tilfelle jeg skulle få bruk for mer, og for å ha to sjanser til å smugle den hjem.

Så tar de Ingrid inn til avhør i teltet. Det samme teltet hvor de mishandlet Peter til døde! Fortell dem det de vil vite, Ingrid. Anne sier de vet de likevel. Jeg skulle ønske jeg kunne be.

Fremdeles den samme, ensomme våkne vakten som holder øye med meg. Jeg ser ikke hva som skjer med Ingrid! Til slutt kommer hun ut igjen i live.

 

De kommer tilbake!  Bare en liten stund etter at Ingrid ble avhørt kommer alle sammen tilbake. Jeg skal til å løpe frem å møte henne da jeg ser at den ugudelig våkne vakten følger meg med både blikk og rifle. Jeg venter til Anne gir meg et tegn, og russeren slapper litt av før jeg flyr i armene hennes. Hun er tilbake!  Jeg ser ikke noe annet enn Ingrid, og kjenner henne gråte og be om unnskyldning for at hun gikk. Det er ikke noe å tilgi!  Hun er hos meg igjen!

Jeg ser russerne føre de tre fra GAK bort. Jeg holder hodet til Ingrid i fanget, slik at hun ikke ser. Det er helt klart at de har tenkt å skyte dem. De kan komme unna med det. Det er ingen som vet at de er her. Jeg fanger blikket til Kai Ivar, og vi forsøker å skjerme senen. Kristian, idioten, tar ikke et hint før jeg kaller ham en idiot. Da holder han kjeft. Jeg håper at ikke altfor mange så de tre oppstilt for å skytes.

Vi føres tilbake mot leiren. Fredrik har fått ødelagt kneet mer enn før, Johan ser ut til å være i sjokk, Peter, Fehren og Hätta er døde. Ingrid ser seg om etter dem, men det er ikke noe vi kan gjøre for dem. Vi må konsentrere oss om de levende, og jeg konsentrerer meg om Ingrid.

 

Anne sier vi skal pakke sammen. Vi har blitt lovet en buss vekk, og medisinsk hjelp. Vi pakker, og så kommer medisinsk personale i BL4-nivå drakter. De virker litt merkelige. Er de kommet for å drepe oss, eller for å hjelpe oss?  Jeg holder meg nær Ingrid. Etter å ha snakket litt kommer det frem at det er Neoduct folk. Vi kommer til å dø. Jeg skal bruke mine siste timer sammen med den som betyr noe for meg nå: Ingrid. Ingen ting annet betyr noe.

Vi går til parkeringsplassen hvor vi undersøkes av medisinske eksperter, med blodprøver og det hele. De legger faktisk en innsats i å få det til å virke som om vi skal hjem. Jeg tror ikke på det, men det er en gnist av håp som ikke vil slukke.

En kar deler ut appelsinjuice og spør om det er noe galt. ”Ikke noe du kan hjelpe med,” er mitt svar. Anne klarer på et vis å holde seg i det daglige. Hun sier at vi må ”tenke på miljøet og ikke slenge plastkoppene på bakken.”  Miljøhensyn i et BL4 kontaminert område. Ingrid bryter sammen i lattergråt.

 

Jeg får være tett ved Ingrid selv under desinfiseringen. Den er ikke god nok for BL4. God, men ikke god nok. De kan ikke sende oss hjem når vi får ta med oss bagasjen. Jeg tviler på at jeg får se igjen noen av de som har tatt bilen nedover.

Anne kommer bort til meg etter sjekk, tabletter og alt. Hun sier ikke mye, bare ’Takk’, men det betyr mye at hun tar seg tid til å takke. Jeg tror ikke hun takker så mange.

Vi sendes med bilen. Jeg kan kanskje kapre den, men jeg tror ikke jeg har noen mulighet til å komme unna. Kanskje alene, eller med Kai Ivar, men ikke med Ingrid, og da er det ikke noe poeng. Ikke har jeg utstyret jeg trenger heller.

De andre er faktisk der når vi kommer. Vi samles opp ved en stor låve for å vente på bussen. Jeg ligger med hodet i fanget på Ingrid, og har det egentlig bra. Jeg er ikke redd for å dø, tror jeg. Jeg tenker ikke på det. Bare på Ingrid og meg. Sammen.

Kristian har sydd hodet på bamsen til Anne, som hun har fått igjen en gang i løpet av helgen. Den mangler fortsatt øyne, men hodet er reparert.

Kattfaen! Jeg skvetter så hjertet hopper over et hakk når en villkattunge smyger seg under bena til Ingrid og forsøker å overfalle den siste colaen min.

Bussen kommer, og de andre begynner å laste inn ting. Kanskje de vil la oss gå likevel?

Ingrid stryker meg over kinnet, og jeg rykker til litt. Hun skal til å be om unnskyldning, men jeg stopper henne. Jeg tar hånden hennes og stryker den samme bevegelsen om igjen. Det er en fryktelig kamp å ikke slå hånden vekk eller å stoppe, men jeg klarer det. Ingrid har vunnet den første seieren over Far. Det skal ikke bli den siste.

 

Alle kom seg på bussen, og nå stopper vi på en kontrollpost. Det skal vel være ut av militærområdet, og så blir det rake veien hjem. Det kan kanskje gå likevel.

NEI!

Russerne og Neoduct folkene er sammen. Det er ikke noe håp igjen, ingen ting kan redde oss. Militærsykepleiersken har en jerrykanne som hun heller ut rundt bussen. Flere andre har det samme. Væpnede soldater er oppstilt ved utgangene, og det er ingen tvil lenger. Jeg holder rundt Ingrid. Jeg vil beskytte henne mot flammene, mot russerne, mot verden, mot alt!

Eks-KGB mannen kommer inn foran og starter å lese opp en navneliste. Jeg vet ikke hvorfor. Kai Ivar, Anne og Hans Erik forsøker et desperat forsøk på å overmanne ham, men han og vakten skyter alle tre. ”I apoligize for this minor inconvinience. I will now continue the list”.

Når han er kommet halvveis ser jeg at de bærer inn likene av Lana, Hätta, Fehren, Peter og Miriam. De vil ha oss alle sammen i bussen.

Ingrid famler i bibelen sin. Hun finner ikke frem. Vi holder hverandre og hun ber. Jeg merker at jeg ber med henne. Det føles riktig. Vi er sammen. Vi skal dø, men vi skal dø sammen.

 

Ingrid har hodet mot meg og ser neppe så mye. Jeg ser Stina skjelle ut mannen de bruker som fotograf. Jeg ser militærsykepleieren som har skvettet diesel på bussen og søkt øyekontakt med oss stå utenfor med en pakke røyk. Hun tenner en sigarett og røyker den langsomt mens hun ser etter øyekontakt. Hun ser meg ikke, og jeg vet ikke om hun klarte å se noen andre. Til slutt knipser hun røyken over mot bussen.

 

Flammene slikker opp omkring bussen. Det går svært fort på utsiden. De må ha brukt bensin i tillegg. Jeg holder Ingrid tett inntil meg. Jeg skulle gjærne vært enda tettere inntil. Hun ber fremdeles, og jeg bøyer meg inntil øret hennes og sier mens jeg ber sammen med henne. ’Jeg elsker deg.’  Jeg har aldri sagt det og ment det før.

 

Varme og smerte. Så fort alt blir varmt. Det brenner i lungene. Jeg kjenner fremdeles Ingrids kinn mot mitt. En tåre renner nedover. Hendene er folder i hverandre. ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.” Ingrids stemme sprekker tørt i et smerteskrik som blandes med mitt eget.

Og så er det bare taus smerte i det flammene sluker oss.

 

Det voks opp i den dype dal

Tvo fagre liljegreiner

Dei krøktes i hop over rusta metall

Dei stend Neoduct åt meine

 

 

Ingrid Matland (19) og Torgeir Holla (20) omkom sammen med resten av en arkeologisk ekspedisjon fra Universitetet i Tromsø da bussen deres kjørte av veien og ned i en 60 meter dyp ravine på Kolahalvøya. Russiske myndigheter rapporterer at bussen tok fyr i det kraftige sammenstøtet mot bunnen av ravinen.