11. Tarsak 1375 DR. Når jeg var ferdig med vakten og gjorde morgenritualet mitt følte jeg at det var noe av maleferdighetene som hadde våknet igjen. Litt usikker på hva det var tegnet jeg en skisse av Sune og viste den til Grimm. Klok av skade advarte jeg ham først, og det viste seg å være et Symbol. Helt klart et kjærlighetssymbol, men det vil sjarmere de som ser det. Til meg, ikke til Sune.
Etter det sov jeg. Det ble ikke så lenge, men nok til å holde ut en lang natt til. Frokosten var blitt formiddags og Storm har avtalt med de andre at hun blir hos oss til dette er ferdig. Hun regner med at det blir bråk og har noe forsterkninger på hånden. Det er helt klart at det er vi som rister i trærne nå, og dersom vi fullfører dette vil det komme mye rart ramlende. De som er med må vise seg, og de vil måtte vise mye av det de har å fare med. Før vi går i gang med planene for natten og for Myth Drannor sjekker vi ut om Storm husker de tingene hun skulle sjekke. Det gjør hun, heldig vis, så vi får status på noen gamle løse tråder.
Dragekulten har samlet seg i hovedkvarteret og holder seg der. De forbereder seg til noe (f.eks de vandødes tidsalder...) og bygger opp styrke. Det er ingen tegn til at Sammaster er tilbake. Han skal være skikkelig død.
Garreth har forsvunnet fra Sembia. Han har realisert alle sine verdier og etterlater seg stort sett varkgodset. Det er noe mer informasjon der om noen overraskende allierte blant annet, men vi nøyer oss med at Shandri vet om det. Det er ingen som har sjekket huset med klonetankene og baloren i kjelleren. Sannsynlig vis er Garreth i Thay og med i ritualet. Jerntronen er stort sett oppløst.
Om Fzoul har ingen verken hørt eller sett noe.
Litt etter midt på dagen kommer det inn et selvmordslag med Cyrricister. De teleporterer inn og setter kursen mot buskene. Storm kommandere dem til å legge seg ned og ligge stille, og den ene soldaten og den ene presten som står igjen ekspederer Marek og Delthrin. Etter litt diskusjon om hva vi gjør med 3 Cyrricister som ligger på magen i hagen ender vi opp med å legge en MindFog over dem før jeg viser dem symbolet jeg har tegnet. De blir plagsomt gode venner med meg, og vi snakker litt med dem. De har ikke noe nyttig å fortelle, så vi sender dem tilbake. Vi har mest lyst til å drepe dem, men klarer ikke å bli enige om det.
Etter at vi har fått et angrep mot buskene beskytter vi dem. Storm legger en landskapsillusjon over hagen. Tammith setter et ForceCage rundt hver busk. Grimm lager en steinvegg der den ødelagte porten var og Arkath, Shandri og jeg barrikaderer bakporten til hagen. Ikke noe som stopper en dyktig motstander, men det gir oss litt mer tid til å stoppe dem.
Mot kveldingen kommer Talas og Tania tilbake. Talas har tenkt og diskutert. Han er fremdeles for å renske Cormanthor, men på en annen måte. Han vil gjenoppbygge det originale Myth Drannor compactet men inkludere dverger i tillegg. Det gjør selvsagt ting mer komplisert. Vi trenger en representant fra hver rase. Vedkommende må være en verdig representant som bifaller planen og vil jobbe videre med å få forbundet til å leve. Vi tenker på Illmeth for menneskene og først Grimm for dvergene, men som Nexus er hun nok diskvalifisert. Alvene overlater vi til Talas og Tania, og etter å ha diskutert en stund overlater vi det hele til Grimm.
En stund før midnatt kommer Senniel og Brakar, og Tammith fjerner Grimms noe solide (og permanent lukkede) port. De ser begge to mye bedre ut nå, og Senniel takker alle sammen, og Arkath spesielt. Han er dog bekymret for månen. Det var fullmåne i går, og det er neppe noe lettere i dag. Vi får Grimm til å sende Selina, og hun svarer at hun skal be, men Selune er sliten.
Jeg får idéen at selv om vi ikke vil ha Lathander med i ritualet fordi blomstene ikke skal ha sollys så kan kanskje Lathander forstyrre de som ikke vil ha fullmåne. Jeg går inn i huset og søker kontakt. Den kommer lett og klart. Lathander kan fortelle at Den Sorte Månen (Shar) motarbeider det vi arbeidet med. Lathander kan hjelpe oss, men han trenger et fokus. Jeg kan jo alltids være et fokus, og kravet er ikke større enn at jeg må være i Faerun. Han nevner også at Shar er "her", og litt sener tenker jeg over at det kunne jo faktisk bety at hun fysisk var her...
Jeg går ut igjen og snakker med de andre, og foreslår at jeg er i Tempelet. Der er Tåren og Cathalandra kan kanskje hjelpe til også. Vi hopper inn til Hap og jeg fortelle Cathalandra alt. Hun ber en stund og melder seg så som fokuset. Jeg lurer på å si at det er min jobb, men det føles feil å nekte henne å gjøre sitt offer i sitt tempel. Hun er utvalgt til å ha Tåren, og det er hennes valg. Shandri snakker med henne på tomannshånd, og så drar Storm og Shandri tilbake til buskene. Jeg har et telepatisk bånd til Tammith så jeg kan følge med.
Tilbake ved buskene forbereder Senniel seg, og Grimm og Talas starter å trekke på krefter for å lage fullmåne. Det skjer lite og så teleporterer noen inn. Det er full oppstandelse til de ser det er Selina. Hun ble sendt av Selune for å hjelpe. De tre prestene kanaliserer mer krefter og selv om Selina vakler klarer de å sende en tynn lysstråle opp til skyene, som skiller seg og viser fullmånen. Ritualet starter og i tempelet kontakter vi kreftene og ber.
Så faser Garreth inn rett over muren vår, og skyene smeller sammen. Så kommer det masse demoner. Tammith refererer 4 balorer, 4 Nafleshnee'er og 18 vrocker. Før det neste som kommer er den Dracolich'en vi slapp løs fra dragekulthulene ved sumpen. Tammith sier noe om destruction og så blir det helt stille. Senere fikk jeg vita at hun imploderte til en liten våt flekk. Storm klarer etter hvert å få tak i 5 av Søstrene og i Tempelet har vi startet å trekke tak i de krefter vi kan få. Arkath legger merke til at Anubis står i tempelet og beordrer ham til å slutte å stå og kope og heller få tilbake Tammith.
Mens Anubis går langsomt over til Tammith og bøyer seg over der hun døde klarer Simbulen, Khelben, Alustriel og Dove å kvitte oss med balorene. Senniel har forvandlet seg til en kjempedrage og sloss med Darcolich'en, og Arkath er en racer med solstaven. Hele tiden står de tre prestene og konsentrere seg i en kamp av viljer mot Garreth. Arkath og Shandris forsøk på å skade ham har prellet av, og selv Mareks piler er bortkastet tid. De brukes bedre på alle gruppene av Vroc'er. Så reiser det seg en Tammith med ulvehode foran Anubis, og setter seg ned og går i transe. I det Grim gir sine siste krefter og vakler fanger Tammith henne opp i et sjelebånd mellom seg, Grimm og Delthrin.
I Tempelet har jeg og Cathalandra dratt ned det vi tør av krefter og er på et vis lenket sammen. Når jeg kjenner at Tammith kobler oss sammen og jeg føler noe jeg tolker som desperasjon og mangel på krefter så sier jeg at vi må gi alt vi kan. Så kanaliserer jeg fritt. Alt jeg kan trekke av krefter pøses inn i sjelebåndet, og jeg lar Egget trekke så mye det klarer. Selv kryper jeg langt opp i en krok i hodet mitt og gjemmer meg. Jeg vet at om jeg ser ut eller lar det vaske over meg så forsvinner jeg. Men det er utrolig frisende å bare kjenne litt på de enorme kreftene. Men jeg klarer å holde meg.
Ved huset ser de et enormt lys over Hap, og Garreth forsvinner like fort som han kom. Fullmånen lyser og Senniel høster blomstene. Mens jeg gjemmer meg i hodet ser de ved huset at lyset kommer nærmere. De som henger høyest oppe ser at det er Lathander. Gående. På vei mot huset. Søstrene, Khelben, Marek og Arkath stormer mot ham for å stoppe ham fra å ødelegge ritualet og blomstene. I det de møter ham ser Marek en skygge bak ham, men advarselen kommer for sent. Et sverd stikker ut gjennom Lathanders bryst, og han synker til bakken til manisk latter. Når Arkath stormer etter det han tror er Cyrric viser det seg å være en illusjon, og Arkath drepes også av Cyrrics snikangrep. Resten drar til huset.
Tilbake i Tempelet har jeg våget meg ut i kroppen igjen nå som det ikke strømmer så mye gjennom den. Det føles rart. Litt som om jeg er en gjest i min egen kropp. Cathalandra ligger ved alteret og Tåren er borte. Taket er også helt borte. Cathalandra er livløs og jeg antar hun har brent seg ut. Jeg legger henne på alteret, og etter en liten stund kommer Shandri og Storm. De har vært med på å hente Arkath til huset på veien, og forteller meg om Lathander. Shandri blir igjen i Tempelet hos meg, mens resten drar til huset. Jeg vil våke over Cathalandra i natt.
Shandri kan fortelle at Cathalandra og Silas var sammen. Meget diskret men lenge. Så jeg får sendt etter Tessa og hentet Vania mens Shandri henter Silas. Vi får roet ned folk noenlunde, men når vi forteller ting legge Silas all skyld på meg. Han vil ikke engang snakke til meg, men bare vi Shandri. Det er ikke noe å gjøre med. Han har mistet den han elsker, og jeg er i livet. Det er ikke rettferdig. Det er ikke logisk. Og uansett hva jeg sier vil det ikke hjelpe, men jeg nekter å forlate tempelet. Shandri og Silas våker over Cathalandra i sakristiet, mens jeg våker under åpen himmel i tempelet.
Om morgenen bærer vi Cathalandra tilbake til alteret og samles i tempelet for morgenbønn. Shandri, Silas og jeg er de eneste der i tillegg til Cathalandra. Men solen kommer ikke opp. Det går litt tid til, og det er ingen tegn til soloppgang, men jeg begynner å kjenne at noe drar i meg. Jeg nevner det fort for Shandri og stiller meg opp ved alteret og kjenner på kreftene. Det er Solens krefter som ligger i meg. Jeg kan omfavne dem og bli den nye soloppgangen. Stige opp og spre lys, varme og godhet i verden. En stor gjenfødelse av Solen. Men jeg nøler. Det finnes kanskje et alternativ, og jeg kjenner at jeg kan gi opp alt og gi det til Cahtalandra. Hun kan bære denne børen, men jeg må gi alt. Hvor mye alt er vet jeg ikke, men det er sikkert mer enn kreftene fra Egget. Det spiller ingen rolle. Min oppgave er ikke å være Solguden. Jeg har fremdeles ting jeg skal ha gjort. Og jeg har valgt å tjene en gudinne, ikke å bli en gud.
Så jeg gir fra meg alt. Jeg legger hendene på Cathalandras skuldre og det brer seg sakte et varmt lys fra henne. Det føles uendelig tomt og uendelig rolig når jeg synker sammen ved alteret. Cathalandravåkner og reiser seg. Hun takker meg for gaven jeg har gitt henne, og Shandri for tillit og tro. Så ser hun Silas inn i øynene og de kommuniserer for bare de to. Så reiser hun seg og sier
"Vit at så lenge det er Håp og Tro
vil det Gode alltid gjenoppstå.
Det gode er ikke i Meg men i dere.
Våre veier skilles i dag, men jeg tror vi vil møtes igjen"
Så stiger den nye solgudinnen opp fra tempelet i Hap til et brus av ærefrykt fra folkemengden.
Tilbake i tempelet er Silas, Shandri og jeg. Jeg føler meg veldig svak, og jeg er tilbake der jeg var første gang jeg kom til Hap. Ingen vinger, ingen lysende aura, ikke noe rødt hår. Og føler meg helt tom. Marek kommer etter en liten stund, og Silas skuler på meg når han går til vertshuset. Han er i det minste rolig nå, så får jeg snakke med ham senere. Vania kommer også etter hvert, og det blir ganske snart bare oss igjen. Jeg spiser litt og prøver ellers å finne noen krefter.
På ettermiddagen går jeg sakte og rolig tilbake til huset. Storm og de andre kan fortelle at når Cathalandra steg opp så fikk hun og Talas en direkte beskjed fra Ao: "All tilkalling av ekstraplanære er herved forbudt". Talas dro med en gang, og håpet han kunne komme tilbake. Tammith bruker Shandris "Hat of Disguise", men det er tydelig at hundefasongen på hodet er uvant. Arkath hadde våknet av seg selv omkring soloppgang. Kelemvor hadde sagt at det var ting på gang i Hap, så han burde nok heller være der enn hos Kelemvor. Når Storm sier det husker jeg forresten på at Vania også hadde fått den beskjeden av Ao. Det virket bare ikke så viktig tidligere på dagen.
Så er det min tur. Jeg forteller de andre alt som skjedde, og sammen klarer vi å sy sammen historien omtrent som jeg har skrevet den ned. Storm kan selvsagt fremdeles ikke forstå noe om tideverv, og synes at innsatsen og virkemidlene ikke stemmer over ens med hva som står på spill. Vi forsikrer henne om at det (dessverre) stemmer alt for godt over ens. Hun rister på hodet, men tar vårt ord for det. Det andre hun finner merkelig er Lathander. Normalt burde han vært forutsigbar, men dette var helt uventet og helt merkelig. Vi legger frem 2 alternative forklaringer:
Vi blir sittende å diskutere hvem og hvordan og hvorfor hele kvelden. Uansett hvordan vi vrir og snur på ting kommer vi frem til at vi får vente på at Talas kommer tilbake, og så forsøke å gjennomføre det store ritualet i Myth Drannor. En god ting har i det minste kommet ut av hele ståheien omkring blomsterplukkingen: etter å ha gjort aftenritualene sine føler Grimm seg meget elsket av Dumathoin og hun har det faktisk svært bra både med seg selv og med gudene.