Mens alle de andre (dvs. snikefolkene) er ute og sniker og vi andre driver dank (dvs. trener, sliper steiner og slikt) kommer Delthrin traskende opp til Grimm i det han tar seg en (sikkert planlagt som kort) pause fra slipingen.
"Hei. Har du tid til å snakke litt?"
Grimm polerer et verktøylignende lite stykke stål og legger det fra seg "Klart. Vil du prate her, eller skal vi trakke oss tilbake til et av rommene?"
"Jeg har ingen store hemmeligheter, tror jeg, så vi kan godt sitte her."
Delthrins smil tar som vanlig det meste av brodder ut av det han sier.
"Det gjelder den episoden i Bellhold. Etter at vi hadde uskadeliggjort
drageliket..."
Grimm nikker. "Det var en brukbar smell, ja.." Han stopper opp litt. Dette kan bli langvarig eller det kan bli veldig kort. Hm. "Vil du ha en stol å sitte på?" Han reiser seg for å gå og hente en til Delthrin.
"Takk." Delthrin studerer sitt eget verk på veggen litt mens han venter. Når han setter seg sitter han med ryggen delvis til trappen. "Har du noe i mot å fortelle hva som skjedde i detalj fra ditt ståsted?"
Grimm tenker litt. "Jeg hadde en dialog med Khar Amman om den portalen da vi fant den. Han klarte å finne hvor den gikk hen, men trengte å passere gjennom den for å finne ut mer. Jeg hadde ikke veldig lyst til å passere gjennom til et demonreir, som jeg visste Thetyamar var blitt, men jeg har også ansvar for å berge Klanen. Herunder å finne en måte å hive styggedommen ut av Klansheimen vår på. I tillegg kom det enkle faktum at den portalen bare ikke kunne få lov til å fortsette å være åpen. Fri vei for demoner og annet pakk inn til et lite gruvesamfunn er ikke bra."
Delthrin nikker til dette.
"På det grunnlaget valgte jeg å gå gjennom portalen. Da jeg passerte gjennom
skjedde det noe som jeg ikke egentlig er i stand til å beskrive særlig godt. Det
eneste jeg var helt sikker på, var at det ikke skulle føles sånn når man
gikk gjennom en portal. Jeg så...."
Grimm tar en lang pause.
"Jeg kjente en enorm sitring i hele meg og et potensial som utløstes. Det fylte
hele meg og hele verden. Aner ikke hvordan jeg kunne føle det, men kanskje jeg i
det øyeblikket av et øyeblikk var en del av den helheten på et mer "direkte" vis
enn vanlig. En del av Veven. Så raste kraften i storm og fjernet noe fra verden
før den atter samlet seg i et lite punkt. Jeg kunne også kjenne at noe annet
hadde kommet i stedet for det som nå var borte. Det føltes veldig riktig.
Jeg så hele verden fylt av et klart, blått lys. Jeg så...måner og
stjerner.....eller noe som lignet veldig.
Alt dette må ha skjedd i løpet av et halvt sekund eller så, men det kunne like
gjerne ha gått en hel livstid."
Han snurrer en skjeggflette ettertenksomt rundt pekefingeren. "Etter det begynte Khar Amman å stenge portalene i den hulen vi kom ut i."
"Så du følte først at noe ble fjernet fra verden, og så etterpå stengte
du og øksa portalene? Og når alle kreftene samlet seg i et lite punkt igjen,
hadde du noen formening om hvor det var?"
Grimm nikker til det første spørsmålet og rister på hodet til det neste. "Nei, ikke egentlig. Det samlet seg i et punkt i Veven så vidt jeg kunne forstå." Etter en kort pause legger han til: "Uten at jeg skal påberope meg noen dyp innsikt i selve Veven. Jeg er ikke Mystraprest."
"Har du noen formening om hva det var som ble fjernet fra Veven? Det intuitive blir jo å tenke på magien som gjorde Portalene mulig, men da skulle vel ikke du og øksa behøve å stenge portalene?"
"Jeg vet ikke hva som ble fjernet, men jeg tror det var portalene. Jeg
kunne føle at det sto igjen tomme "skall" noen steder. Jeg vet heller ikke hva
det er som kom inn i stedet for dem."
En krusning i munnviken senere legger han så til: "Og nei, jeg fikk ingen
formening om "steder" i en normale geografisk sammenheng, så jeg vet ikke hvor
disse "skallene" er.
Det blir en lite pause før Grimm fortsetter.
"Husk på at det kom to smell i Veven. Det første da jeg gikk gjennom med Khar Amman, det andre etter at jeg var tilbake sammen med dere. Og den smellen var minst like stor som den første."
"Jeg husker det... Det som fylte de tomme skallene, var det det som føltes godt og riktig? Fra vår side ble portalen lukket når du gikk gjennom, men fra din side var de fremdeles der, ikke sant? Hvordan kom du deg tilbake?"
"Teleport. Og det var vel helheten som føltes riktig. Både det at noe var tatt bort og at noe nytt var kommet i stedet. Noe som for så vidt ble bekreftet da jeg for første gang hørte Moradins stemme, sammen med Dumathoin og Khar Amman. Ondskapen ble tildelt et hardt slag den dagen, men det er plenty igjen. Kampen er ikke over på lenge enda."
Delthrin lar akkurat den delen ligge for nå. "Det er fremdeles noen biter av dette jeg ikke har fått helt tak på. Øksa og du begynte å lukke portaler. Hva skjedde da? Så du noe om hvordan den gjorde det? Diskuterte dere hva som hadde skjedd? I det hele tatt hvordan foregikk det hele frem til du teleporterte tilbake?"
Grimm begynner å bli litt lei av tredjegradsforhøret, men viser det ikke. "Khar Amman hang i lufta og lyste kraftig. Skinte er kanskje et bedre ord. Det var knapt mulig å se farger i det lyset, men jeg kunne se blåskjær i skinnet fra øksa. Portalene forsvant en etter en i et kraftig glimt av lys, som ble trukket mot Khar Amman. Dette skjedde veldig fort. Det var ingen diskusjon. Alt var over i løpet av fem-seks sekunder. Jeg var atskillig mer opptatt av å holde øye med den digre baloren som lå på gulvet og rykket til for hver portal som forsvant."
Delthrin tenker seg litt om. "Vet du noe om Mystras rolle i det som skjedde? Om jeg ikke har forstått ting helt feil så er vel Mystra Veven, og når man erstatter deler av den med andre deler blir det vel nesten som å skjære av en bit av henne og sette inn en annen? Enten må hun vel ha vært med på det, eller så..."
Grimm nikker "Jeg har tenkt på det og jeg har ikke noe svar annet enn at hun må ha visst om det. Kan ikke forestille meg at hun ikke skulle ha visst noe. Men jeg skulle likt å hørt hva som eventuelt har skjedd med prestene hennes."
"Det er vel ikke noe Mystratempel i rimelig nærhet, er det vel? Jeg vet ikke helt hvor godt Gudene kan vite om et angrep på seg selv så jeg vet ikke om hun ville vist om det om Dvergegudene planla et angrep. For det er vel det eneste alternativet til at hun har vært med på det? Hva ville i så tilfelle være konsekvensene? Full krig mellom Mystra og Dvergepanteonet, eller?" Det virker ikke som om Delthrin tror på at et overfall har skjedd, mer som en ubehagelig 'verst mulig' situasjon.
Grimm rister på hodet. "Det finnes muligens et tempel i Ordulin. Jeg nekter å
tro at mine guder ville gått inn i et direkte angrep på Mystra - like lite som
alvenes skaper ville gått til krig mot din gudinne. Rent logisk sett så burde
hun ha visst om dette i god tid i forveien uansett. Det var ikke bare Moradin
som visste hva som skulle skje. De andre ville i utgangspunktet ikke kunne
skjule det for henne. Kanskje Dumathoin på grunn av hva han er, kanskje kunne ha
funnet en måte å skjule det på. Selv for henne. Men...
Majoriteten av mine guder, med Sjelesmeden i spissen er gode. De sendte
meg hit for å bekjempe ondskap, og de er vise. De ville ikke gjøre noe som er
garantert til å starte krig innad i det godes side."
Delthrin ser veldig takknemlig ut. Det virker kanskje litt merkelig i
situasjonen, som om han er fornøyd med noe helt annet enn det du egentlig har
sagt "Ordulin... Det er en skikkelig by, men den er i Sembia. Er det ikke det
som er situasjonen? Det hadde vært kjekt om vi kunne teleportert...
Men siden Mystra ville vist om et angrep, er det noen av de Mørke gudene som
kunne skjult en slik plan for henne om de visste om den? Jeg tror fremdeles at
det mest sannsynlige er at Mystra var med på det hele, noe som helt sikkert også
kommer til å skape bråk internt på de godes side, men er det mulig at noen av de
Mørke kunne klare å lure Moradin og de andre? Flere av dem har jo lureri og
svindel som hovedgesjefter, og en splid på den gode siden ville tjene de fleste
av dem..."
Grimm sukker og tenker seg om. "Det er så vidt jeg vet kun en gud som er sterk nok til å kunne gjøre noe slikt, og hennes navn vil jeg ikke si høyt. Hun måtte i tilfelle vært alene om det, for de andre mulige gudene ville Mystra og Moradin se tvers gjennom. Mystra fordi det ville skade henne, Moradin fordi det ville skade dvergene."
Delthrin ser litt ut som om han tar seg litt sammen. "Jeg burde kanskje slutte å småsnakke og diskutere teologi. Det var ikke derfor jeg kom for å snakke med deg. Formålet var å forsøke å 'rydde opp' litt etter episodene i Bellhold." Delthrin ser litt avventende på Grimm
"Mhm." Grimm ser rolig men reservert ut. "Hva er det spesifikt du vil snakke om da?"
Delthrin ser ut som han for en gangs skyld leter etter formuleringer. Han
puster dypt en gang og starter å snakke. "Etter at jeg forsøkte å klenge deg
oppetter veggen og helst slå deg gjennom den har jeg tenkt en hel del. Jeg har
samtidig hatt en gjennomgående avsky for alt som er dvergisk og gudene deres i
særdeleshet.
Min informasjon og Gudinne sier fremdeles at det som ble gjort var feil, dumt,
overilt og tåpelig. Og at det skadet den gode siden svært hardt.
Likevel. Det som står fast er at min jobb som en tilhenger av Sûne er å arbeide
for Henne, for å spre hennes verdier og ord i verden, og en av de viktigste
verdiene er kjærlighet. Ikke bare som i vill forelskelse og sex på GreenGrass og
Midtsommer, men også som i den stille tillitt og trofasthet i et godt vennskap.
Jeg har kommet til at jeg ikke kan gjøre unntak for det som er mine absolutte
mål om å gjøre verden et vakrere og bedre sted bare fordi et sett guder har
kommet på tvers av Sûnes planer. Jeg har ikke fått noe som helst tegn på at jeg
ikke skal innbefatte Dverger i en bedre verden, og da er den avskyen jeg føler
og den avvisende måten jeg konsekvent og bevisst oppfører meg på direkte i
motsetning til det Hun ønsker jeg skal arbeide for i verden. Dersom det skulle
vise seg at Hun kommer i en langvarig og hard konflikt med Dvergegudene får jeg
sikkert høre om det, og da vil vi ha et problem i vår lille gruppe. Med dine ord
i dag som forteller mer om Gudene dine enn du har fortalt noen annen gang jeg
har spurt, er jeg rimelig sikker på at det ikke vil skje.
Derfor: Jeg beklager oppførselen min siden Bellhold. Jeg skulle fremdeles ønske
jeg hadde visst nok til å kunne ha stoppet deg, men det kan jeg ikke gjøre noe
med. Jeg tilbyr et vennskap, om du vil ha det." Delthrin smiler litt småbrydd,
og spent, og rekker frem neven.
Grimm må faktisk blinke i overraskelse og øyenbrynene gjør et hopp. Han ser
ut til å gjøre en lynrask mental jig, før han strekker ut handa. "Jeg vet ikke
om jeg kan tilby deg vennskap tilbake - til det er vi kanskje for forskjellige
og tjener for forskjellige makter. Men lojalitet både kan og vil jeg gi.
Vi er bundet sammen av et bånd som ikke kan brytes uten at store ting gjøres. Vi
er nødt til å leve sammen i overskuelig fremtid, og vi er nødt til å arbeide
sammen for å overleve og for å ha fremgang. For alle praktiske formål så
gjøre dette oss til familie på godt og vondt, selv om blodsbåndene er
fraværende. I en familie må man akseptere og leve med at folk er forskjellige
selv om enkeltindivider kan gi en stakkar småstein i magan av ren irritasjon.
Det har til slutt og sist ingenting å si, for samarbeid og lojalitet og
grunnleggende tillit er pilarene heimen bygges på. Vennskap er bra og godt, men
ikke grunnleggende nødvendig."
Grimm tar en kort pause. "Vel, det er nå i hvert fall slik i dvergiske familier.
Hos mennesker har jeg inntrykk av at ting kan være noe annerledes. Hvis en dverg
svikter på de grunnleggende stedene i familie- og klansliv, så har det store
konsekvenser. En dverg som bryter med disse verdiene er en trussel mot hele
klanen og kan i verste fall ende opp som utstøtt og navnløs. Det jeg prøver å si
her, er at jeg tilbyr brorskap i gjengjeld for ditt vennskap."
Delthrin smiler bredt. "Takk. Jeg tror vi mener det samme, men kulturen er så forskjellig at det blir forskjellige ord. Hva sier du til at vi tusler ned og benytter vår nyvunnede forståelse til å overtale Tammith til å lage noe ekstra godt til formiddags?"
Grimm mumler et eller annet på dvergisk, og reiser seg for å bli med Delthrin. Mat er godt. I det han reiser seg skotter han opp i lufta med et dystert blikk. "...og hvis dere har noe uoppgjort med hverandre, så fiks det dere i mellom og ikke plag oss!"
Delthrin og Grimm trasker sammen ned trappen og tramper inn på kjøkkenet litt for tidlig til formiddagsmat. Delthrin smiler glad og fornøyd, og Grimm ikke ser helt sur ut han heller.
"Hei, Tam!
Har du noe ekstra godt til en hardt arbeidende dverg og hans late ledsager? Og
noe godt øl?"
"Jada." Tammith lemper over en kasserolle med poteter til Grimm og Delthrin. "Disse kommer til å bli kjempegode. Når dere har skrelt dem og jeg har laget formiddagsmat..." Hun smiler pent. "Og øl før lunsj er en uting."
Grimm grynter: "Øl er aldri en uting så lenge det er skikkelig øl," og tar en potet og en kniv. Skrelling skjer raskt og effektivt.
Delthrin tar også en potetkniv og skreller i vei. "Og hva har du tenkt å lage for fortreffelige delikatesser ut av disse skarve rotfruktene i dag, da? Og det skader da ikke med litt god drikke selv om det er tidlig? Kanskje litt portvin?"
"Portvin?" Tammith ler. "Nei, det blir det i hvert fall ikke nå. Hva er det som har kommet over dere da? Så drikkfeldige bruker dere ikke å være :-)"
"Man må jo feire når man har noe å feire? Det minner meg forresten på at vi ikke har hatt noen skikkelig fest for å ønske Arkath velkommen hjem..."
"Vi får se om ikke jegerne våre greier å dra hjem noe godt kjøtt snart da. Så kan vi lage til en fest," sier Tammith og gjør ikke mine til å hente portvin til svimlingene.
Delthrin ser på Grimm, og rister så teatralsk på hodet. "Den strenge Kvinnen unner oss ikke edel drikke, gode bror, så vi får vel ta til takke med det hun kan klare å røre sammen av føde." Og så klarer han ikke holde ansiktet alvorlig lenger og gliser bredt. "Men det pleier jo ikke være så ille trøst."
Grimm sukker og Skreller Poteter. "Er du sikker på at du ikke er alv?"
"Jeg har jo ikke spisse ører? Og var jeg alv så ville jeg vel tilbedt den nest vakreste av gudinnene? Det føles bare godt å fått ryddet opp og dermed forhåpentlig vis gjort verden bitte litte granne bedre."
Og så fikk de nyforlikte kompisene formiddagsmat og alle var atskillig mer
fornøyd.