Natt & Tåke

Gjengen var samlet i Shadowdale, nærmere bestemt Gamle Skalle. Glendar hadde lest noe om De Dødes natt og en av de andre hadde oppdaget et oppslag om at Madam Fortuna var å treffe om noen dager, inne i Spider Haunt skog.

Dagen etter kom det en hardt skadet mann inn og sa at han var blitt angrepet på veien forbi skogen. Han visste ikke helt hva det var, og vi, Glendar, Imrahil og Tessandria, bestemte oss for å dra for å få svar på noen spørsmål.

I skogen traff vi på det som var igjen av kameratene til mannen, og måtte ta dem av dage. De var tydeligvis forhekset. Etter hvert fant vi lysningen hvor Madam skulle være, og den besto av en steinsirkel og en steinportal oppe på en jordhaug like ved. I utkanten av sirkelen lå det skjellettrester, og blant dem fant vi en liten kattefigur. Det var kveld og mørkt, og inne i sirkelen fant vi en vogn som måtte være Fortunas. I vognen var det en gammel spåkone som ga hver av oss krypiske beskjeder, som bla besto av advarsler mot både vær og vind, pluss noe om en landsby som vi ikke hadde hørt om, sør for oss.

Vi bestemte oss for å sove utenfor sirkelen og da vi våknet, så vi at skogen var endret seg rundt oss, og vogna var borte. Vi fulgte veien sørover, hvor vi fant hjulspor. Etter hvert fant vi en større vei som ledet oss til en landsby. Vi møtte bønder, og spurte om hvor vi var kommet, men ingen ting av det han hadde å si stemte overens men noe vi hadde hørt om. Men en ting kjente vi igjen, og det var religionen de dyrket her: Karsus og septer symbolet! Men det så ut som folk levde i fred og fordragelighet, bortsett fra en del ting: Baronen, Urik al'Speer, som styrte her hentet en ung jomfru som han skulle gifte seg med, og dette så ut til å skje regelmessig siden de han hadde hentet tidligere fikk en sykdom og døde. Og ute i skogen var det visstnok et udyr som herjet, og dessuten: Imrahil fikk ikke kontakt med guden sin? En annen ting var at den lille kattefiguren vår fikk liv og ga oss en spirituell opplevelse, hvor vi fikk vite om en magiker som hadde slått seg ned her, men som senere var forsvunnet.

Vi delte oss litt, og mens Glendar utforsket det forlatte tårnet til den eneste magikeren, Felkovic, som hadde vært i området, så stakk Tessandria til skogs for å finne ut av utysket som spiste sauer og lignende. Glendar fant ikke så mye i tårnet, bortsett fra en krystallkule og en katt som så ut til å være stivnet i stasis. Tessandria oppdaget at sporene til udyret så ut til å komme fra festningen til Baronen og hans svarte Leoparder, vaktstyrken hans.

Vi bestemte oss for først å se om vi kunne gjøre noe med monsteret som var i skogen. Vi fanget en uskyldig sau, som vi skulle bruke som åte. Utysket, en panter, dukket opp og etter en vill kamp beseiret vi den. I det vi drepte den steg det ut en ånd og fram kom Felkovic og berettet om hvordan han hadde prøvd å stoppe Urik, da Urik hadde tatt kona hans. Og denne leoparden som vi nå hadde drept hadde vært det som var igjen av henne. Nå fikk vi også vite at den kattefiguren vi hadde med oss kunne brukes til å ta baronen, nemlig ved at figuren ville gjøre seg om til en sabeltanntiger i kamp mot Urik. I tillegg måtte det brukes bein for å drepe han.

Nå skjønte vi at vi måtte angripe baronen og snart var vi ved festningen for å planlegge. Vi ville prøve å finne baronen før midnatt, men dro dit slik at det var begynt å bli mørkt for at de fra landsbyen skulle ha reist heim for dagen.

Festningen besto av et hovedtårn og et lite tårn. Vi bestemte oss for å innta borgen fra toppen av hovedtårnet, og etter litt flyging og sniking var vi oppe på balkongen. Der inne fant vi den innhentede jomfruen lenket, og hun hadde allerede rukket å bli blek og blodfattig. Vi bega oss nå nedover trappa og i neste etasje fant i et rom som stinket kraftig forråtnelse, og vi så noen gjørmehull fylt av planter. Neste rom så ut til å være helt tomt, men da vi kom inn, begynte et punkt på veggen å lyse og like etter eksploderte veggen og ut kom en stor bein-golem. Det første den gjorde var å kaste et mektig spyd som boret seg gjennom veggen, men etter en kort kamp måtte den gi seg og trekke seg tilbake som beinstøv. Nå ventet vi vaktene hvert øyeblikk siden det var blitt en del bråk, så vi skjulte oss og tok dem overraskende da de ganske riktig kom stormende inn fra brystvernet.

Etter å ha kvittet oss med dem, beveget vi oss videre nedover i tårnet og kom til et bibliotek. Her ledet to dobbeldører merket med septersymbol videre, men vi tok oss i stedet videre nedover trappa og kom ut i en spisesal med kjøkken. Ikke noe spesielt fanget interessen vår her, så vi fortsatte ned i dypet og kom til en tronsal. Mens vi så oss rundt her buldret det bak en vegg og i neste øyeblikk knuste en stor mekanisk hund(!) en vegg og kom med skrikende lyder mot oss. Da fant Glendar det lurest å forvandle gulvet til et gjørmehav, og det siste vi hørte var noen klynkende metall-lyder.

Nå var det en dør ut til borggården, men vi fulgte en gang som ledet ned til en fangekjeller. Her så det ikke ut til å være noe spesielt, og vi begynte å få det travelt. Mens det nærmet seg midnatt, og vi begynte å bli desperat etter å finne baron Blod, eh, Urik, fant vi ut at det var på tide å prøve oss på dørene med septermerker. Vi slengte opp dørene og stormet heroisk inn fast bestemt på å ta et oppgjør. Og det fikk vi! Først ble vi møtt av en blek prest som kalte oss både det ene og det andre før gudens vrede traff oss med full kraft. Og før vi visste ordet av det, hadde kattefiguren gjort seg om til en sabeltanntiger og baronen hadde tatt oss i bakhold. Full forvirring og magi og klør i øst og vest! Men så takket plutselig både baronen og presten for seg og forsvant. Baronen stakk ned en hemmelig gang i biblioteket, men trakk seg etter hvert tilbake i gassform da vi ikke ga han fred.

Vi var alene og begynte en desperat leting etter kistene til vampyrjevlene. Først sjekket vi ut det stinkende rommet, og der hadde vi oversett en kiste, men den var tom. Deretter sprang vi ned i fangehullene får å ta en ny sjekk og der oppdaget vi en luke, etter at Tessandria insiterte på å sjekke en spesiell celle! Snart var vi nede i en mørk hule hvor 3 trekister lå. Vi åpnet dem og fant, både baronen, presten og kokken! Etter at spisse beindolker fikk gjort sitt, var vi kvitt det tre vampyrene. Men ut fra fangehullet ledet det også en gang til det andre tårnet, og der var det også en kiste. I denne lå det en svartalv med et slør som skjulte et forråtnet ansikt. Hun hadde en medaljong som tydet på at det var en Du'Zinith vi hadde funnet! Vi gjorde det av med henne også.

Nå var vi kvitt tyrannen, men så det ut til at vi hadde kvittet oss med landet også. Fra himmelen regnet det ild, og jorden åpnet seg opp i store gap. Vi fikk med oss en dagbok som baronen hadde og la på sprang mot det eneste vi kunne tenke oss som kunne berge oss: Steinsirkelen. Vi kom oss dit på et mirakuløst vis mens verden rundt oss falt i ruiner. I det vi entret sirkelen så det ut til å bli roligere, og vi oppdaget at vi var utrolig sliten og sovnet fort da vi la oss for å hvile. Da vi våknet var vi på ny omgitt av fremmed skog?

To be continued!