Røving & Ritualer

Etter tragedien i Myth Drannor på sensommeren, bestemte vi oss for å ta en liten pause. Imrahil hadde til slutt fått tak i det han søkte, og vi var alle beinslitne. Thalassar trengte å være i skogen, Imrahil og Tessandria hadde mye å gjøre i kirken og Glendar hadde en del å forske på.

Faktiask så gikk for Thalassars del høsten og vinteren uten at det skjedde veldig mye spennende. De andre dro på en liten ekspedisjon inn i Edderkoppskogen... I Cormanthor var det stort sett fredelig den vinteren. Det kom en delegasjon fra Evereska sist på høsten med det gledelige budskap (for Thalassar), evt. det sorgens budskap (for Starymklanen) at rådet i Evereska nå hadde frafalt alle krav mot Cormanthor. Thalassar hadde vunnet frem på alle punkter. Delegasjonen ble godt mottatt, og når Thalassar nå kunne puste lettet ut var det tid for å starte byggingen av normale politiske kontakter.

Tidlig på våren følte alle vennene kallet fra Gamle Skalle i Shadowdale. Det var tid for å møtes igjen. I løpet av noen dager var Tessandria, Thalassar og Glendar samlet på vertshuset over en bedre middag og god drikke. Nytt og gammelt utveksles, men når tiden kommer for detaljer trekker man seg tilbake til Krystallslottet. Det kan en stolt og kry Glendar demonstrere for sine gjester at han har tatt flysertefikat for Flygende Slott.

Etter litt frem og tilbake er alle enige om at alle krefter nå skal settes inn på å finne Enhjørningens Hvite Bok. Så kan vi stjele tilbake en Svarte Boken når vi har alt det andre på plass. Det skulle ikke noe orakel til for å skjønne at når vi henter den artifakten så har vi svært begrenset med tid på oss til å få den ødelagt. I verste fall kun timer. Alle hint vi har fått fra de vise (dødelige, udødelige og guder) peker mot Myth Drannor og Intevars bibliotek. Avgjørelsen er lett å ta etter en oppsummering av det vi vet: Vi må på ny prøve å ta oss inn i biblioteket. Denne gangen på DAGTID. Da slipper vi i det minste å plages med de vandøde...

Vi forbereder oss raskt og effektivt, og tilbringer et par kvelder på Gamle Skalle for å se på folkelivet. Der dukker våre gamle "venner" Dukkemestrene opp. De har skaffet seg nye muskler etter at Tessandria drepte Blodklandvergen deres, og var klare som egg for å dra inn i Myth Drannor. De la avgårde med mye skryt og machismo, vi gorde et større nummer av å telle dem og sette i gang veddemål på hvor mange som ville komme seg ut igjen.

Turen inn til Myth Drannor gikk raskt og smertefritt. Vi forberedte oss med Lathanders gaver før vi gikk inn i Mythalen samme vei som før: Gjennom tunellen inn til Dyretemmerhallene. Vi snek oss raskt gjennom hallene og opp i friluft, og listet og lurte oss de 300 metrene frem til muren rundt Intervars bibliotek. Etter litt nerving på grunn av en demon Tessandria så flygende på andre sida av byen, var det opp med tau og klatre over muren via en shadowtop. Vel inne fant vi det som var igjen av William Hultall. Det var dessverre rester av et slags liv der, så vi var nødt til å drepe ham. Thalassar var rystet langt inn i sjelen og guilttrippet heftig. Vi slo hellig vann over liket og leste en kort messe over ham. Thalassat tok med seg hjelmen og sverdet hans slik at familien hans kunne få det i det minste.

Så listet vi oss i retning av en inngang. Det sto en dragestatue på hver side av trappefoten, og de så skremmende livaktige ut. De så på oss med strenge blikk. Glendar skulle til å vasse opp trappen da Thalassar begynte å snakke til statuene: "Jeg er Lord Khalerian. Jeg og mitt følge søker adgang til Intevars Bibliotek. Tillater dere at vi går inn?"

Vi skvatt litt da de svarte: "JA! Det kan dere. Det er lenge siden noen har spurt oss om å få gå inn." Litt høflighetsprat til, og vi var lykkelig på vei inn dit vi hadde hørt at det bodde en grønn eller en rød drage... "Et lite råd.." kom det plutselig fra en av statuene i det vi skulle til å gå inn i biblioteket. "Det er regnet som god skikk å bringe med seg en gave til vokterne..." Gulp.

Vel inne tydet omgivelsene på en rundgang rundt sentraldomen, med innganger til de fire mindre domene på hvert sitt "hjørne". Vi hadde bare gått noen få skritt innover gangen da innerveggene brått løste seg opp og vi sto ansikt til ansikt med to digre, grønne drager, en enorm skattehaug, masse beinrester etter uheldige eventyrere og ikke mindre enn tre "små", grønne drager. Iiik!

De stirret nærmest avventende ned på oss, og det var en god ting for det ga oss tid til å tenke og legge merke til at de var smaragdgrønne. At de faktisk hadde skjell som lignet veldig på mineraler. Smaragddrager! Da dreper de oss i vertfall ikke med en gang! Thalassar fikk summet seg etter to sekunders febrilsk tenking, og presenterte seg og de andre høflig før han spurte om dragene var Vokterne av biblioteket. De var de vel på sett og vis, fikk vi vite. og dermed var det tid for gaveoverrekkelse. Thalassar gav dem en alvekniv fra svundne Aryvandaar, Glendar ga dem en scroll med et svært sjeldent spell og Tessandria ga en pose med overraskelser som falt i svært god jord hos "barna". Dermed hadde vi tillatelse til å vandre fritt i biblioteket.

Det var et mektig byggverk. Inne i midten var det foruten drager en masse statuer. Det var malerier, skulpturer, gobeliner og kunstgjenstander. Alle fortalte de en historie. Ingen var der bare fordi de var fine. Glendar spurte dragene om de hadde hørt noe om Shoon og Enhjøringens bok. De var litt usikre, med pekte mot et maleri som de trodde hadde noe med Shoon å gjøre. Glendar gikk bort og så på et bilde som kunne ha vært av ham selv. Likheten var skremmende. Det var et av Myth Drannors famøse levende malerier. Det viste scener fra Shoonrikets fall, bl.a. Shoon selv som laget en bok... Enhjørningens Hvite Bok. Glendar prøvde på en innskytlse å plukke boka ut av bildet, men det gikk dessverre ikke.

Noen små timers utforsking av biblioteket lærte oss litt om oppbyggingen. Den ene hjørnedomen var rast sammen, I de tre andre var det: Et slags herbarium (og en skokk wraiths som ikke er der lenger...) med essenser og greier, en samling med syngende statuer - de virket slik at man måtte synge med dem for å få høre kunnskapen de hadde å gi, og et rom stappfullt av minnekrystaller.

I statuerommet oppdaget vi at noen hadde gravd seg opp gjennom gulvet og drept en alv. En gullalv kledd i togaen til Intevars Orden, og han hadde ikke vært død i mer enn tre- høyst fire år. Han lå ved siden av en diger, firkantet blokk med obsidian som var delt på midten. Den var hul inni, som om noe hadde vært innkapslet i den. Faktisk så var dimensjonene på hulrommet omtrent identiske med dimensjonene på Enhjørningens Svarte Bok. Og det var sirka da at Thalassar merket at statuene nærmest hullet og obsidianblokken sang surt... Bare en vanvittig mektig artifakt kan gjøre slikt med omgivelsene.

I krystallkammeret fant vi et teleportfelt som bragte oss opp i den virkelig kule avdelingen. En etasje over sentraldomen, var det en kuppel med et himmelhøyt spir. Inni den kuppelen var det endeløse hyller med bøker, bøker og atter bøker. Problemet var bare at de befant seg inne i et minnekammer og kun ekte alver kunne gå in dit uten å få hjernen kokt av alle minnene som svevde rundt der. Tessandria og Thalassar gikk inn og lette etter relevante bøker. I ytterkanten av bevisstheten var det hele tiden en storm av minner som ville inn. Da Lathanders beskyttende magi omsider sluttet å virke, fikk Tess seg en slem overraskelse. Minnene overtok henne og lammet sinnet hennes fullstendig. Hun var dessverre ikke fullblods alv...

Vi tilbragte tre døgn oppe i kuppelen, Tess våknet heldigvis etter noen timer uten varige men. Det sto en trone eller stol inne i det store minnekammeret, der kunne en alv sitte og slippe til minnene som var i rommet. Thalassar var i utgangspunktet lite lysten på å gjøre det, siden han ikke var det minste sikker på at han var sterk nok i sinn og sjel til å kontrollere dem. Men allerede på dag to tok han sjansen. Forsøk på å tilkalle minner eller søke etter minner fra bestemte personer gikk ikke. Den siste dagen lot Thalassar minnene flyte fritt. Han fikk inn et par interessante minner fra "Onkel Reisende Khalerian" og en kammerpike for Aravae Irithyl. Men intet relevant for oppdraget vårt. Glendar og Tessandria satt i forkammeret og leste.

Selv helter har kroppslige funksjoner som ikke kan ignoreres, og tre døgn uten avtrede var litt i meste laget. Det var ikke snakk om å holde seg lenger UANSETT hvor interessante bøker og minner var. Vi kom oss ned og fikk gjort våre ærender. Aaahhhhhhhhh....

Med hjernen klar av 'må gå NÅ'-tåka, oppdaget plutselig Glendar en statue vi hadde oversett i sentraldomen. Det var en statue av Shoon og han sto i en litt rar positur. Den ene armen var hevet og strekt ut som om han holdt noe. En tryllestav eller.....et scepter kanskje? Adrenalinet kokte plutselig i oss. Glendar tok scepteret sitt (som en gang hadde vært Shoons) og stappet det i handa på statuen. Det lyste opp i et kraftig flash og en kraftig lysstråle skjøt ut fra juvelen i scepteret mot maleriet av Shoon og Boka.

Scenen fra Shoons tårnkammer utspilte seg nok en gang: Shoon legger siste hånd på artifakten, tar med seg scepteret sitt og forlater rommet. Boka ligger igjen. Glendar hadde ikke tenkt å vente mer - han gikk inn i bildet og tok boka. Så kom han ut igjen, men ble stående og se på bildet med et drømmende, spekulativt ansiktsuttrykk. Dette ble Thalassa passe paranoid av, så han klæppet tak i magikeren og dro ham tilbake til statuen med scepteret.

Folk var veldig klare for å dra hjem og få satt Glendar i lesing, så ut bar det. Vi tok med oss restene av unge Hultall innrullet i et teppe, for Thalassar var ikke ferdig med å guilttrippe og insisterte på begravelse. Alt gikk aldeles utmerket helt til vi kom ned sjakta til Dyretemmerkjelleren. Der foregikk det tydeligvis noe, for vi hørte ståk og leven og så kraftige lysglimt et sykke lenger innover.

Det viste seg å være en gjeng drowraidere med Ylza Du'Zinith i spissen i kamp på liv og død med en...gulp...phaerrim. Drowene var ute av stand til å gjøre noe særlig inntrykk på den, mens den derimot var fullt i stand til å mose dem. Thalassar hadde max uflaks og gikk litt for langt ut i tunellen for å titte, og fikk dermed en avsindig tordenkile rett i kassa. Av dette tok han heldigvis ikke sin død, men det var nære på. Drowene ga opp på dette tidspunktet og løp som bare rakkern ut. Det gjorde vi også, da vi ikke hadde spesielt lyst til å være alene med en sur phaerrim. (Vi hadde ikke lyst å holde noen som helst slags phaerrim med selskap uansett humør, faktisk. Snodig det der.) Liket av William Hultall ble atter engang etterlatt...

Vi hanglet oss utover, og gikk oss snart på svartingene. De prøvde seg med å forlange at vi skulle gi dem alt stæsjet vårt eller dø. Vi var ikke veldig klare for det. Thalassar klarte heldigvis å forhindre nok et magisk blodbad (han hadde 1 hitpoint igjen og var veldig klar for en fredelig løsning). En kjapp deal med Ylza ga resultatet om at begge gruppene skulle late som de aldri hadde sett hverandre og gå rolig ut uten noe mer tull. Drowene måtte gjerne gå først. Siden Ylza teknisk sett var skyldig Thalassar og Glendar friheten sin (og livet?), og hun i grunnen ikke hadde noe å tape på dealen, gikk hun med på det. Klart det gjorde vondt å la dem gå, men noen ganger må man bare svelge malurten og være glad til.

De neste ukene leste Glendar så det freste, og vi fikk snart oppskriften på Anti-Svartebok medisin. Det var egentlig ganske enkelt: Bare samle de alvenymfene som var bundet til enhjørningene (det var 40 av dem alt i alt), ånden til Aravae Irithyl, utføre et nøye beskrevet ritual og være villig til å ofre livet i dette ritualet. Ja og så måtte selvsagt Enhjørningens Svarte Bok være til stede da. Piece of cake, ikke sant?

Ikke sant...?

Folk unngikk å møte blikkene til hverandre da ingrediensene ble diskutert. Det der med å ofre livet var sterke saker. Tanker ble tenkt i all stillhet. Første trinn: Finn ut hva som skjedde med alvenymfene. Ut fra teorien om at noen av entene måtte i det minste huske dem, dro Thalassar til skogs. En del intervjuer senere sto det relativt klart for ham og de andre at de 40 alvenymfene antagelig var blitt atskillig færre etter den kjedelige episoden ved Intevars Bibliotek. Fillern og! Hvordan kunne vi vite at de to snesene med banshees var viktige ingredienser i Planene våre?

Vel, vel. Vi bestemte oss for å begå en blitz ved midtsommer. Minstrelen hadde fått en vag beskrivelse av en mulig vei inn til den nye tempelbygget nord for Zhentil Keep, og det var alt vi trengte. I tiden frem til da, raste Thalassar land og strand rundt for å samle hjelp. Noen måtte holde vakt mens vi andre gjorde ritualet, nemlig. Siden dette var schvære greier, og siden vi nå faktisk skulle u-gjøre noe Karsus hadde gjort som hadde påkalt en del guders oppmerksomhet fant han det naturlig å høre med disse gudenes jordiske representatner om ikke de kunne assistere. Han fikk napp hos Mystra, Helm (de kom helt fra Sverdkysten!), Corellon og Sune. Moradins prester var dessverre opptatte med å hjelpe klanene sine med å motstå en unvasjon av orker i Far Hills. Lathander var allerede (bokstavelig talt) hjertelig til stede representer ved Tessandria.

Myth Drannors Krone ble etter litt sjelekval fra Thalassars side hentet frem. Glendar brukte tiden til å pugge ritualet fremlengs og baklengs, samle ingredienser og forberede seg mentalt. Så, natt til Midtsommer, bar turen nordover pr Stålvinge. Vi fant den forgjettede hulen og snek oss stille inn...

Etter mye sniking og minst en forvandling av stein til gjørme fant vi kjelleren til Scepter-tempelet. Usynlige og stille som mus tok vi oss videre inn i det enorme komplekset. Vi ante ikke hvor mye folk det var der, ei heller hvor mye og hva slags feller og annen dritt vi kunne treffe på. Adrenalinnivået var satt til 'MYE'. Flaksen var med oss, så vi greide å lure oss gjennom en godt magisikret dør i det en vaktpatrulje avløste en annen. Derfra kom vi oss opp en lang trapp til mørkloftet. (Nei det var ikke noe skummelt der! Alle vet da at det er kjellerne til slemme templer og borger som er skumle. Det heter Dungeons and Dragons, ikke Attics and Dragons!) Glendars superspion taktikk med å gjøre seg til et skrømt og utforske omgivelsene var som vanlig en strålende suksess. Mannen er en superspion!

Det som derimot var skummelt, var selve tempelet. Eller det vil si innholdet der. F'Zoul Chembryl satt nemlig i møte der med en gjeng blekkspruttryner (les illithider) og noen andre store parykker fra Kirken. Og langt, langt der borte kunne vi ane at målet for vår nattlige ekspedisjon befant seg.

Sniksniksnik... Vi kom nær nok til å se opplegget. Boka lå på et alter og hadde krampemye magisk beskyttelse rundt seg. Men det var ingen sak for oss! Vi hadde nemlig en flygende Glendar og Myth Drannors Krone! Denne kombinasjonen kan ingen tyverisikringer overvinne, så med høyt adrenalinnivå, høyspente nerver og klamme hender dalte vi ned i skjul like utenfor beskyttelsessirkelen. Vi var usynlige, må vite.

Planen var latterlig enkel: Bruke Krona til å blokkere av all magien i området, Glendar grabber Bok, Thal og Glendar jogger unna, magien kommer opp å kjøre igjen, vi svever opp i skjul. Vi ville selvsagt bli synlige så lenge magien var nede, men siden det var en halv kilometer bort til rådsmøtet mente vi det var verdt sjansen. Og det var det. Hele opplegget gikk som smurt, selv om alle alarmene gikk av som bare fy så snart systemet var i rute igjen. Tungt lasta som vi var gikk det nervepirrende sakte å fly opp til Tessandria, men derfra løp vi så fort og stille vi kunne i retning ut.

Retning ut var 'ut fra tempelsalen' og så grov vi oss rett og slett ut gjennom det fordømte taket. Ingen vits i å være subtile lenger, for nå var det bråttom. Teleportasjon virket ikke (som vi trodde), så vi fløy pinefullt sakte i rett linje vekk fra taket og tempelet. Glendar brukte litt krefter på å teste teleporteringsmulighetene etterhvert, og på andre forsøk var vi kommet langt nok vekk fra tempelet. *POFF* til Krystallslottet.

I dalen var alle prestene på plass, men vi manglet fortsatt bansheene. En sending ble sendt til Stålvinge som kom flygende og skysset oss inn til Myth Drannor. Drager flyr styggfort! Om raidet i Scepterkirken var nervepirrende, så var det å dra inn for å møte et dusin bansheer enda verre. Potensielt instantan død for minst to av oss. Glendar hadde med den Svarte Boka, og gråteåndene så ut til å fiksere på den. Thalassar kastet bort null tid og ba dem om å bli med slik at de kunne bli satt fri. Heldigvis holdt de kjeft.

Det nærmet seg morgengry da en drage med tre ryttere og et dusin spøkelser på slep drev lavtflyging over Shadowdale. Et par uheldige bønder så reia og sverget dyrt og hellig på at de aldri skulle drikke så mye på midtsommerfesten mer!

Ved ankomst til passet over Gardaks Dal var det en del prester som rykket til og instinktivt kleip tak i sine hellige medaljonger. Heldigvis var de disiplinerte nok til å la det bli med det. Templene hadde sendt bare seniorprester og det var vi svært glade for. Glendar tok over showet derfra og begynte å dirrigere ritualet. Thalassar marsjerte inn i ringen med bestemt mine. Han hadde bestemt seg for at dette var en sak det var verdt å ofre livet for. Vi tok oss tid til et kort farvel, men soloppgangen var faretruende nær så vi hadde ingen tid å miste.

Under Glendars myndige ledelse gikk ritualet sin gang. Snart begynte en kald vind å blåse i dalen, og det begynte å prikke i huden til alle tilstedeværende. Du trengte ikke være magiker for å føle at det var store ting på gang. Vinden ble til en veritabel virvelvind som dro med seg spøkelsene i vill fart rundt Glendar, Thalassar og de to bøkene. Livskraften ble sugd ut av alven og han kollapset i en haug på bakken. Et digert lysglimt gikk av akkurat i det sola tittet over horisonten og Veven sang ut i triumf.

Etter noen minutter fikk folk synet tilbake, og det de så var enestående: 12 enhjørninger sto samlet rundt Glendar og liket av Thalassar. Suksess!!

Skjønt det var noe taust i rekkene... Helt til Thalassar sa "Gøh.." og satte seg opp. Og prompte fikk et stykk Tessandria over seg. Da var det tid for jubel, så man jublet og de mer paranoide av oss holdt et lite øye med horisonten.

Etter relativt kort tid kom kavaleriet til Fienden fllygende og teleporterende inn. Det var illithider, rødmagikere og ikke fullt så røde magikere. Nå var samtlige prester veldig klare for å Smite eklinger så kaos brøt løs umiddelbart. Det tok ikke engang et halvt minutt før slemmingene var døde. De litt mer intelligente av dem teleporterte ut i det øyeblikk de så forsvarerne. Det er ikke bare-bare å bølle med en skokk tøffe prester av Mystra, Helm, Sune, Corellon, Lathander og en høytstående paladin av Tyr - samt en drage, Glendar al-Hazrad, Tessandria, Lathanders hjerte, Myth Drannors Krone, Thalassar og en flokk enhjørninger. Det ble som sagt en meget kortvarig kamp.

Etterpå dro alle ned til Shadowdale og feiret det remmer og tøy kunne holde.

Og i løpet av ettermiddagen ble Glendar og Stålvinge såpass fulle at de dro inn til Intevars Bibliotek og hentet ut obsidianblokka som Glendar ville bygge golem av... Overlevde gjorde de også.