Det skal ha brutt ut opprør i Volkhov, og Mikhail ba meg om å grave opp flere detaljer. Glad for å ha noe nyttig å konsentrere meg om, dro jeg rett til Fanira. Der fant jeg ut at Ambassadøren ikke visste noe, og at opprøret et lite og under tilsynelatende kontroll.
Etter det var det bare å briefe Rådet litt mer, før jeg trumfet Mikhail for å returnere til Amber. Det er fire timer siden. Fire fryktelige timer.
Mikhail var i et fryktelig humør. Han var kald og sint, og satt bare og stirret på meg mens jeg avla rapport. Han følte avsky og vemmelse og sinne, og jeg ble naturlig nok bekymret. Hva hadde hendt. Hva hadde jeg gjort for noe galt nå, da? Jeg måtte åpne kjeften min og spørre! Jeg bare måtte... At jeg aldri lærer!
"Er det noe galt..?"
"Nei. Shamiza er død."
Det hadde jeg ikke ventet. Jeg fikk sjokk med det samme. Shamiza død! Det gikk bare ikke an! Jeg senket blikket. Masse vonde følelser løftet på de stygge hodene sine. Jeg tok meg sammen og så opp igjen. Gjorde en tafatt bevegelse med hendene.
"Jeg... Hvordan...." Jeg stoppet opp og tok meg mere sammen. "Det var sørgelig. Hvordan døde hun?"
"Angivelig av alderdom. Ingenting ble funnet ved obduksjonen."
"Alderdom...?"
Jeg har svært liten tro på den diagnosen. Hun så ikke spesielt aldrende ut da jeg så henne sist. Siden jeg er ustoppelig i min søken etter å påføre meg selv mest mulig ubehag og smerte, var jeg selvfølgelig nødt til å åpne kjeften igjen. Jeg syntes så synd i Mikhail...
"Er det noe du trenger? Noe jeg kan gjøre for deg?"
Rolig og veloverveid svarte Mikhail: "Hvorfor tror du jeg trenger noe? I følge deg behandlet jeg henne som et møbel, noe jeg brukte når jeg trengte det. Nå har møbelet gått i stykker."
Han kunne like gjerne ha pisket meg. Jeg kan ikke beskrive hvor vondt det gjorde. Jeg hadde akkurat tenkt på alle de fryktelige tingene jeg sa til ham inne i Brands laboratorium. Jeg klarte ikke å hindre at tårer vellet opp i øynene. Uvilkårlig rygget jeg vekk fra ham.
"Jeg sa veldig mye stygt der inne. Giftige, stygge ord som skulle såre. Ting jeg skulle ønske jeg hadde usagt... "
Jeg svelget tungt.
"Shamiza var ikke noe møbel... Jeg vet at du var glad i henne..." Jeg rygget litt til, og snudde meg halvt vekk for at han ikke skulle se tårene som truet med å renne over kanten.
Mikhail var påtatt overrasket: "Men jeg er jo totalt ute av stand til å være glad i noen, visste du ikke det? Alt jeg gjør, alt jeg føler og alt jeg sier har en baktanke...jeg manipulerer og ødelegger det jeg får taket på."
Jeg slo hjelpeløst ut med armene som jeg til da hadde holdt tett inntil kroppen som en slags beskyttelse. "Jeg følte meg såret og sint - trengt opp i et hjørne, så jeg mistet kontrollen og såret deg tilbake. Jeg er lei for det.... "
Det virket som om Mikhail mildnet litt, han var ikke fullt så stram i maska lengre, og følelsen av sinne dempet seg.
"Hysj, lillesøster. Vi ber ikke om unnskyldning. Jeg har ikke mer å fortelle deg, så du kan gå om du vil. Eller sitte her litt lengre, om det er det du ønsker. Du må ikke forlate Amber før etter rettssaken." Han bøyde seg igjen over papirene.
Jeg sto litt og nølte før jeg beveget meg fremover i rommet igjen. Hjertet mitt blødde for ham. Jeg vet at han var glad i Shamiza. Jeg vet også at han hadde dårlig samvittighet overfor henne - selv om hen kanskje ikke ville innrømme det. Han hadde fortjent en sjanse til å bli venner med henne igjen. Jeg gikk helt frem til skrivebordet. Betraktet Mikhail. Jeg ville ta omkring han, holde ham. Være en venn. Han så så sliten ut... Om det bare var noe jeg kunne gjøre for ham! Men det beste var nok at jeg lot ham være i fred. Jeg strakte ut en hånd og strøk ham veldig forsiktig over håret mens jeg hvisket:
"Jeg vet det er ting man "ikke sier" her i gården. Men jeg liker mine regler bedre... Den største feilen i denne familien er at ting som burde vært enkle, om enn ubehagelige og vonde, blir gjort til uendelig kompliserte verkebyller. I følge mitt oppsett fortjente du en unnskyldning, jeg skulle bare ønske jeg hadde gjort det før...."
Jeg trakk hånden til meg igjen. "Du har mye å tenke på, så jeg skal la deg være i fred nå..."
Mikhail bare nikket, og lot meg gå.
Det siste jeg sa idet jeg gikk ut var: "Dersom det er noe jeg kan hjelpe til med - praktiske ting..., så vet du hvor du finner meg. Prøv å få deg litt søvn, bror."
Jeg gikk rett hit, låste døren, kastet meg på sengen og gråt som et barn. Og så jeg som trodde at det ikke kunne bli verre... Jeg gråt til jeg var tom for tårer. Tre timer i strekk! Så mye har jeg aldri grått før. Det var noe jeg gjorde meg ferdig med da jeg var veldig liten. Det har ikke vært plass for tårer i livet mitt siden jeg var syv. Ikke før jeg kom til Amber... Jeg følte meg akkurat like forferdelig som inne i gravkammeret. Så intense følelser kan umulig være normale, kan de? Og for en gangs skyld gir jeg blaffen i at Mikhail kan kjenne hvordan jeg har det. Han har det neppe stort triveligere selv.
Jeg angrer fortsatt på de stygge tingene jeg sa til ham da vi kranglet. Det aller meste av det jeg sa er sant. Han er til tider feig, han er kald og manipulerende og han har ikke behandlet Shamiza stort bedre enn et møbel i det siste. Men det at noe er sant, gir ikke meg blankofullmakt til å slenge det i trynet på en annen. Det er noe jeg har lært de senere årene. Sannheten er viktig, men av og til bør man tie med den. Jeg sa det for å såre, og med slike motiver hjelper det lite at det jeg sa var og er sant.
Da jeg "møtte" min far, oppdaget jeg at han og Mikhail var veldig like av sinn. Senere har jeg kommet til at de er identisk like. Og det uroer meg mer enn litt. Nå må jeg for ordens skyld ta med i regnestykket at Brand var en mester i å maskere seg, så det er vel bare én av inntrykkene hans jeg kjenner. Men han kan ikke ha fått det fra meg, så da står jeg fortsatt igjen med det faktum at et av Brands ansikt er Mikhail.
Og hva med meg? Det har
vist seg at Mikhail og jeg har nesten helt like Mønstre. Hvordan kan det
gå an? Fiona sier at vi ikke er søsken. Jeg håper virkelig at det er sant
- for dersom vi er kjødelig bror og søster, så er mine følelser for ham
desto mer vanvittige. Og hvor lik Brand er jeg? Jeg må spørre Kim om det
en dag.
Hva mente jeg egentlig nå? Hvor lik Brand jeg er eller hvor lik Mikhail jeg er. Og hva er i tilfelle forskjellen?
Jeg er nødt til å tro at det er en større forskjell enn bare styrken! Det jeg klamrer meg til er det Fiona og Bleys sier om min fars evne til å maskere seg. At den fasetten jeg møtte i rubinen er kun en liten del av personen Brand. At Mikhail er identisk med den delen og ikke noe mer.
Hva om jeg møtte Brand? Jeg hater ham så mye at jeg ikke har plass til å hate noen andre. Jeg tør ikke å analysere det hatet for mye, for jeg er redd for hva jeg kunne komme til å finne...
Det finnes ting man helst ikke vil vite om seg selv; hva man under visse omstendigheter ville være i stand til å gjøre... Men hva om han bare viste den siden av seg som er Mikhail? Ville jeg fremdeles hate ham? Hva om jeg ikke kunne se forskjell?
Jeg elsker Mikhail.
Jeg hater Brand.
Jeg føler jo ikke noe hat for Mikhail. Ville jeg elske Brand slik jeg elsker Mikhail?? Tanken er motbydelig for å si det mildt. Det vrenger seg i meg. Jeg må ha vann!
Jeg kan jo også snu det på hodet. Hva om jeg kom til å hate Mikhail slik som jeg hater min far? Ville jeg da drepe Mikhail, dersom jeg fikk sjansen? Jeg er redd for at svaret er ja.
I en gitt situasjon hvor jeg i stedet for Mikhail ser Brand som jeg hater, så ville jeg drepe ham.
Noen har lagt planer for oss - det er jeg ganske sikker på. Og stakkars Shamiza vært i veien. Man kan si hva man vil om Mikhail og hans moral, men trofast er han. Og jeg er ikke den som stjeler andre folks ektefeller. Selv om det for utenforstående kan se slik ut. De skulle bare visst.... Som Brand sa: "Du ser ikke ut til å være typen som kysser...". Det har han rett i. Jeg har aldri kysset noen og aldri blitt kysset av noen.
Og så tilbringer altså Mikhail to timer med å stirre på meg og smile henført. Han strakte ut hånden og strøk vekk en hårlokk fra ansiktet mitt. Ømt og forsiktig. Og den glippen om hvorvidt det var hans følelser, forvirringen, facinasjonen... Samtidig er plutselig Shamiza ute av bildet. Har det blitt trukket i tråder for å fjerne henne? Jeg tror det er ganske sannsynlig. Det var den første tanken som slo meg da jeg fikk ristet av meg det første sjokket. Og det gjorde minst like vondt som Mikhails sinte ord. Hun fortjente ikke å gjennomgå all denne dritten for så å bli ryddet av veien. Hun var en uskyldig tredjepart som fikk lide på grunn av en gal manns visjoner.
Eller er det snakk om to gale menns visjoner? Jeg tror jeg kommer til å tørne gal selv snart....
Jeg må ta mer hensyn til meg selv. Samværet med Mikhail har kun brakt meg problemer. Etter at jeg oppdaget at jeg elsker ham, så har det også brakt meg uendelig med smerte. Det er grenser for hva et menneske kan tåle. Jeg er seig, men selv jeg har begrensninger på hvor mye det er mulig for meg å bære på. Det hadde neppe vært så ille dersom han ikke hadde visst. Han er mitt svake punkt, og når han lider så lider også jeg. Og for å gjøre det helt klart: Når han har det vondt, så sørger han for at jeg har det minst like vondt. Han har fått en stor og fin knapp å trykke på, og i kveld ble den brukt for første gang. Det blir neppe den siste. Det han kanskje ikke har skjønt, er at han ikke trenger å trykke. Jeg føler for ham, og det går av seg selv. I hvert fall så lenge disse Helvetes ringene er på.
Jeg må re-insette meg selv som hovedpersonen i mitt private univers. Vi kan aldri bli noe mer enn søsken.
... Så planen fremover er å samle krefter, og fryse til is. Jeg skal trekke meg tilbake og slikke sårene mine. Dersom Mikhail finner ut at han tenger meg, så skal jeg være der for ham. Dersom noen andre vil ha min hjelp, så får de den (innenfor rimelighetens grenser). Men jeg må begynne å beskytte meg selv - det er det aller viktigste punktet på min personlige agenda nå. Og begynne å betrakte Mikhail som en bror - ikke en Mann. Da gjenstår det bare å bli kvitt Kaos-kreften...