Kjærlighetens ABC

Sheira gikk til Gerard for å spørre om råd om hvordan hun skulle gå frem når det gjaldt Mikhail og psykeimprintet hans. Hun hadde oppdaget at psyken hans føltes klin lik Brands - ingen forskjell! Gode råd var dyre, og diskresjon var påkrevd. Det skulle veldig fort vise seg at Gerard var feil adresse for slike bekymringer. Jordnær som han er ga han glatt blanke i metafysikken, og ledet raskt og nådeløst Sheira inn i en samtale som hun aldri i sine villeste fantasier kunne ha forestilt seg… Vi åpner dagboka i det Gerard har klart å bringe ting ned på jorda og snudd oppmerksomheten vekk fra Astralplanet (eller hvor de nå var..):

Jeg vred meg litt. Det var så fordømt vanskelig å svare på det han spurte om. Men jeg måtte bare la det stå til. Bare han ikke ble sint. Jeg samlet mot og sa, veldig lavt: "Det hadde vært bedre om han var sønn av Brand... Ting....hadde blitt ...noe enklere." Gerard klødde sitt bustete hode.

"Du vil altså helst at Mikhail skulle vært sønn av Brand, fordi da hadde 'Ting' vært enklere. Jeg forstår ikke helt hvilke 'Ting' som skulle bli enklere av det?" Jeg trakk beina opp i stolen, dro knærne helt opp under haka, og la armene rundt dem. Jeg trengte et skjold mot verden. Jeg hvilte panna på knærne en liten stund. Uten å løfte hodet fortalte jeg så Gerard hvor landet lå:

"Dersom vi var søsken, så hadde jeg hatt et lovverk til å låse ned..."ting". Mine følelser for ...ham... hadde vært forbudte. Punktum. Nå har jeg ingenting å stoppe dem med. Spesielt dersom jeg skal ta hensyn til forbannelsen som Benedict og Llewella kastet." Stemmen min ble lavere og lavere. Det siste ble bare en nesten uhørlig mumling. Jeg løftett hodet og så på Gerard. Jeg visste at jeg var blank i øynene, men håpet at han trodde det var alkoholen. Det så ikke helt slik ut. "Det var galt å drepe dem.", avsluttet jeg.

Gerard klødde seg litt mer i hodet, startet opp som for å si noe et par ganger, men tok seg i det. "Det var ikke galt å henrette dem." Stemmen var uventet myk. "Begrunnelsen var kanskje ikke god nok, men det er en velkjent ting i systemet at man kan få dommen for en annen forbrytelse enn den man er tiltalt for. Høyforræderi er det jo dødsstraff for, selv om de muligens kunne klart å forhandle en litt mildere straff med Random. Så var det følelseslivet ditt, da, lille pike. Du har altså om jeg forstår det rett klart det kunststykke å forelske deg i Floras lille Engel, Kongens fostersønn, han som 15 år gammel drepte sin onkel i mann mot mann kamp med forgiftede våpen. Det er vel egentlig ingenting som tyder på at han ikke skulle være sønn av Brand, slik som det ble sagt ved opptagelsen i familien? Dessuten er vel du i følge Dworkin datter av Eric. Jeg tror du må gi meg litt mer bakgrunn om jeg skal klare å følge resonnementet ditt."

Han reiste seg og trasket litt omkring i kabinen (den virket liksom litt liten da han gjorde det). Mot slutten stoppet han bak meg og strøk meg litt klossete over håret. Det var så godt. Jeg kjente at det jeg lengtet aller, aller mest etter i hele verden akkurat nå, var en trygg skulder å gråte på. Men jeg kjempet likevel som besatt for å holde kontrollen over meg selv. Jeg knep munnen sammen, og spente alt av muskler for å tvinge tilbake tårene. Det virket. Så vidt... Konsentrasjon....

Jeg roet meg ned. Pokkers klump i halsen som gjorde vondt og gjorde det vanskelig å snakke. Jeg klarte ikke holde bitterheten jeg følte unna stemmen. "Og hvorfor skulle en datter av Eric få øst over seg alt arvegodset til Brand, når hans sønn og formodentlige arving står rett ved siden av? Synes ikke du også at det er litt rart?" Jeg la hodet bakover og stirret opp i taket. Tårene presset nådeløst på, så jeg lukket øynene ganske fort. "Dette er dumt, er det ikke? Det er bare nok en Dum Ting Som Sheira Gjør fordi hun er et Dumt Lite Nek som har havnet på Feil Klode." Så klarte jeg ikke å holde det tilbake lenger. Jeg begynte å gråte. Fullstendig hjelpeløst som en liten unge satt jeg der og hulket og gråt. Hva måtte han ikke tro...

"Så, så. Det er ikke så ille som du synes det ser ut. Prøv nå å ta alt sammen fra begynnelsen. Jeg kunne for såvidt vært far til Mikhail også, men det ser ikke slik ut, gjør det vel? Hvem du er datter av er vel ganske uklart også. Hverken Brand eller Dworkin hadde skrupler med å bruke folk som brikker." Han gjorde et (litt hjelpeløst) forsøk på å trøste og tørke unna noen tårer og holde rundt meg. Han må vel neppe takle slike situasjoner særlig ofte...

"Så, så, så. Ta litt rom, og så forteller du fra starten av, så skal vi se om jeg kan hjelpe deg eller se noen løsninger du ikke ser." Stakkars, snille onkel. Men det var godt nok i massevis for meg. Jeg smakte på rom'en og fikk et kraftig hosteanfall. Jeg bestemte meg for å ikke smake mer... Jeg sukket og lente meg tungt mot store, trygge Gerard. (Utrolig, er det ikke? Jeg satt og øste ut alle mine innerste sorger og private følelser til en mann som jeg knapt kjente, og som til alt overmål var en Amberitt!) Jeg fortalte ham hele historien. Helt fra jeg døde i Vårens Dal og møtte Dworkin til den siste isfronten…

"Jeg tror han ser på meg som en plagsom "lillesøster" 80% av tiden, som et interessant prosjekt 15% av tiden og de resterende 5 er satt av til hat. Han hjelper til i Fanira fordi Random har gitt oss begge ansvaret for den skyggen." Jeg følte meg fortsatt blek og uvel etter å ha gjennopplevd møtet med Brand.

"Lillesøster og interessant prosjekt", gjentok Gerard ettertenksomt. "Ikke bra. Har du noen formening om hva som gikk galt?"

Jeg bestemte meg for å fortelle slutten også. "Det skjedde det noe som forandret ting. Fra mitt synspunkt så forandret de seg til det verre..." Jeg så ned. Dette var den vanskelige delen. Gerard så avventende og vennlig ned på meg. Jeg satt nesten på fanget hans. Det var ikke egentlig plass til begge oss to i den stolen, og helt hvordan han hadde greid å kile seg ned sammen med meg, vet jeg ikke. Men jeg er glad for at han gjorde det. Det var bare å fortsette. Jeg tok meg sammen og vasset ut på dypt vann atter en gang:

Gerard så lett uforstående ut.

Jeg rødmet litt. Igjen. Gerard fikk det med seg. Igjen.

Men så ble jeg sittende innesperret i et fjell i Fanira etter at angrepet på Amber var over. For meg gikk det nesten to uker, for de andre gikk det bare et par dager. Der fant jeg en del høyst uvelkomne deler av arven etter Brand..."

Jeg så igjen for meg krypten. Sarkofagene, arbeidsbordet meg remmer på. Remmer som hadde vært brukt. Kanalene som hadde samlet opp blod. Utstyret i skuffene. Boktittelen... Avmektig raseri og kvalme kjempet om plassen i brystet mitt. Sorg. Det der er mitt opphav.. Jeg klarte ikke å se opp på Gerard. Var nødt til å svelge ned en stor, vond klump som sperret veien i halsen min før jeg kunne fortsette.

"Han var en sinnssyk og ond mann. Jeg håper ikke at det går i arv... Etter en...uvanlig...drøm (Jeg kjente blodet strømme til fjeset mitt i stor hastighet.), ble jeg angrepet av en magiker som sto inni veggen på et vis. Det viste seg å være Mikhail. Vi hadde en helt forjævlig krangel..." Han strøk meg sakte og forsiktig over håret. Sa ingen ting, bare holdt rundt meg og strøk meg over håret. Ordene kom sakte. Det var vanskelig å snakke.

"En del ting ble sagt som ikke burde vært sagt..." Jeg trakk pusten dypt og fortsatte. "I hvertfall... Til slutt og sist gjorde vi det vi nærmest som instinkt gjør når vi er i en skikkelig knipe. Vi mindlinket. Det var ikke lurt. Nå vet han..." Nye tårer flommet over og silte nedover kinnene mine. Jeg følte meg så DUM. Et ynkelig lite krek som satt og sippet fordi hun ikke kunne takle livet sitt som en voksen.

Jeg bare ristet på hodet. Med en kraftanstrengelse fikk jeg sånn noenlunde kontroll over stemmen.

Jeg beit meg i leppa. Stille sa jeg: "Det er fælt å se hvor vondt han har det nå. Jeg håper han kommer ut av dette med vettet i behold."

"Skal vi se, jenta mi. Han elsker deg ikke ennå. Når du elsker noen kan du da ikke bare sette deg ned og gi opp? Dersom du elsker noen er de verd å sloss litt for, og da må vi begynne med å gi deg litt mer selvtillit, hva?". Gerards stemme var mye snillere og vennligere enn ordene skulle tilsi. "Du har kanskje ikke så mye erfaring med at menn ikke gjengjelder følelsene dine?"

Jeg bråstoppet å gråte. Var fullstendig paralysert en stund. Hva var det han var ute etter? "Jeg skjønner ikke helt hva du mener...", mumlet jeg. Han hadde da ingenting med hvor mye erfaring jeg hadde eller ikke hadde med menn?!! Eller prøvde han å gjøre narr av meg. Han var jo tross alt en erfaren mann, så han kunne val lett se at jeg ikke hadde noen som helst erfaring på det området.. Jeg bestemte meg for at jeg ikke hadde lyst til å fortsette på dette samtaleemnet. Det var på tide å skifte tema. Jeg prøvde å roe meg ned, men kjente at fjeset mitt var i ferd med å bli rødt. Det var da pokker så vanskelig det skulle være å kontrollere blodtilførselen, da.

Jeg måtte si noe fort. Få avsluttet dette marerittet. "Han er uansett opptatt. Ferdig med det! Jeg visste ikke at det var flere av dere som var gift. Trodde det var kun Random?"

"Hvor gammel er du Sheira, sånn subjektivt?" Gerard hørtes vennlig interessert ut. Men jeg var sikker på at han lo inni seg. Nå er jeg ikke så sikker på det. Nå tror jeg faktisk at han gjorde sitt aller, aller beste for å hjelpe meg. Men der og da var det ikke så greit... Jeg vred meg litt og konsentrerte meg veldig om et enormt interessant punkt på gulvet. Men jeg måtte ut med det. Det var ikke som om det var noen vits i å lyve. Det ville jeg ikke ha gjort uansett.

"Omtrent tredve." "Å nei!! Nå har jeg virkelig tråkket i salaten! Han kommer til å le", tenkte jeg desperat. Men han virket seriøst interessert og vennlig.

"Det ville jeg aldri gjettet. Du oppfører deg mer voksent enn enkelte gjorde når de var 300. Du har kanskje ikke hatt så mange kjærester da?" Det var da også et spørsmål å komme med...

"Heh! Voksent... Det er vel ikke spesielt voksent å aldri gjøre annet enn tabber? ...bortsett fra én..." Jeg smilte ved tanken på Enhjørningen. Så reiste jeg meg opp og gikk bort til en hyggelig og meget interessant vegg. Jeg hadde ikke lyst til at han skulle seg ansiktet mitt akkurat da. I et lite sekund vurderte jeg faktisk å gi inntrykk av at jeg hadde hatt kjærester. I hvert fall én. Kanskje det ville bli lettere å få slutt på denne samtalen da. Men jeg var overbevist om at han ville avsløre meg øyeblikkelig. Jeg visste jo ingenting om emnet - og ett eneste feil svar var alt som skulle til... Da kom han til å bli sint, det var jeg sikker på. Så jeg svarte ærlig.

"Kjærester har ....aldri vært et tema. De har aldri plaget meg og jeg har ikke plaget dem." Jeg holdt stemmen nøytral og uttrykkløs.

"Før nå...", sa Gerard stille og tok en liten kunstpause. "Skal vi snakke litt om kjærester og slikt, Sheira. Det er kanskje noen ting du burde vite om, og om du fortalte meg litt om hva du ser for deg så kunne jeg knuse noen illusjoner litt snillere enn du klarer selv?"

Søren óg! Det var ikke dette jeg kom for å snakke om! Dette var jo ikke viktig - det var Mikhails likhet med Brand og hva jeg burde gjøre som skulle være temaet. Ikke mitt mangelfulle kjærlighetsliv. En stadig mer høyrøstet liten stemme i bakhodet mitt ropet til meg at dette var viktig. Det var viktigere enn noe annet i hele verden, og jeg måtte benytte meg av sjansen når jeg hadde den. Men... Gerard.... Han var jo en mann... Jeg kunne da ikke snakke med en mann om dette? Kunne jeg, vel? Det skulle etter hvert vise seg at det var akkurat det jeg kunne. Samtalen haltet videre:

Jeg bøyde hodet litt. Ansiktet holdt jeg fortsatt vendt mot veggen. Det var nå lysende rødt. "Jeg hadde ikke regnet med at det skulle endre seg. Du kan vel si at jeg ble en smule overrasket." Bitterhet vellet plutselig opp i meg. Hvorfor måtte det skje med meg? Hva galt hadde jeg gjort for å fortjene å få livet mitt enda mere ødelagt? Jeg klarte ikke lenger å holde stemmen nøytral. Det kom et hint av gift i tonen. "Eller 'tatt på senga', om du vil.. det var vel grunnen til at det tok over en måned før jeg skjønte noe som helst." Jeg tvang blodet til å la ansiktet mitt være i fred. Så snudde jeg meg mot Gerard igjen. Tuslet bort og satte meg på armlenet.

Det såret meg at han trodde jeg spilte med ham. Kanskje han ikke forsto helt hvor vanskelig dette var for meg? Å skulle snakke om så intime ting med en mann jeg knapt kjente. Som til alt overmål var noen tusen år eldre og mer erfaren enn meg... Jeg klarte ikke å skjule det.

Jeg fikk tårer i øynene igjen, men de rant ikke over. Og egentlig så ga jeg blaffen. "Jeg trenger ikke å ignorere noe som helst for å vite at jeg elsker Mikhail, og trolig aldri vil slutte med det. Den følelsen bare er der. Solid og absolutt. Han er den viktigste personen i mitt univers, og jeg ville gladelig gått gjennom alle tenkelige og utenkelige helveter og rett ned i Avgrunnen dersom hans sikkerhet, liv og lykke avhang av det. Og jeg ville smilt hele veien ned. Men jeg verken kan eller vil gå videre med dette. Hvordan kan jeg vite om det er ekte følelser som har sneket seg opp på meg og tatt meg i bakhold fordi jeg ikke visste hva de var før det var for sent? Eller om de er blitt til på grunn av at vi klistret sammen Mønstrene våre og gikk dem sammen. Med gjenferdet til Brand hakk i hel. Eller at de har oppstått som en motvekt mot hatet jeg føler mot Brand?

Som du sier, så er det jo ikke umulig at Mikhail er min bror. Uansett hva Fiona påstår. Og du kan være forbannet sikker på at den jævelen hadde planer for sitt avkom. Mitt liv skal ideelt sett bestå i å motarbeide alle hans planer." Jeg tok meg en slurk øl og konstaterte at det hadde blitt dovent.

Gerard lente seg tilbake og snakket rolig og vennlig. En anelse i kontrast med den brumlebassen jeg har sett stå til rors på Enhjørningen men ganske lik en solid fjellblokk av en kaptein som står fast til rors i en storm og sprer ro og tillit blant mannskapet.

"Så du har tenkt å la Brand ikke bare skaffe deg ubehagelige overraskelser og arv som skaper problemer, men du har tenkt å la han ødelegge og styre livet ditt også? Er det ikke litt optimistisk å tro at du skal klare å gjette riktig på hva han mente som ganske sikkert ikke gikk ut fra at du skulle være han mest hengivne tilhenger og var en av familiens beste manipulatorer. Den eneste som klarte å utmanøvrere Oberon." Han hadde definitivt et poeng, men... Gerard fortsatte:

Jeg var nødt til å få ham til å forstå. Jeg var nødt til å få gjennom til Gerard at det aldri kunne bli noe mer med meg og Mikhail: "Mikhail elsker en annen like mye som jeg elsker ham, Gerard. Jeg vet det fordi han har vist meg det. Samtidig som han fikk vite om meg... Jeg kommer ikke til å stille meg i veien for ham. Jeg vil bare at han skal ha det bra." Der var det! Så enkelt. Jeg hadde sagt det høyt, og det var sant. Jeg kjente hvordan muskler og nerver begynte å slappe av. Jeg vil at Mikahil skal ha det bra og være lykkelig. Først og fremst. Det spiller null rolle hvem han er lykkelig sammen med, så lenge han har det bra!

Jeg begynte å smile. Et ordentlig smil. En innsikt kom over meg og i min uskyld overbrakte jeg den til Gerard: "Jeg er en grå mus. Grå mus passer best i bakgrunnen." Det var ikke en lur ting å si...

Gerard reiste seg opp, og så oppgitt og irritert ut. "Nå får det pinadø være nok tullpreik. Du er av Amber, Sheira. Du er niese av Gerard. Niese av Corwin. Niesa av Random, Konge av Orden og Enhjørningen vet hva. Du er deg selv, først og fremst, og det er ingen 'grå mus'" De siste to ordene nærmest spyttet han ut.

"Du får pinadø ta tørn og se deg sjøl i speilet. Du er attraktiv, interessant, kompetent og ung. Du er alt en ung mann skulle ønske seg, og burde skaffe deg litt selvtillit deretter! Så vidt jeg kan forstå har du møtt Brand i hans eget fagområde og slått ham. 2 ganger. Du har lurt kontrollen over skyggene hans ut av hans kalde, døde fingre, og brukt dem mot ham. Du har ledet felttog mot Benedict, Krigernes Kriger, og ikke bare overlevd, men vunnet. Og så kommer du med slikt nonsens som at" - Gerard apte etter min lyse stemme: "'Jeg kommer ikke til å stille meg i veien for ham.' Hva er det for slags vrøvl!?!

Nå skal vi sette oss ned her," Han gestikulerte mot salongen og satte seg i lenestolen igjen, "og så skal vi finne ut hvem det er du kjemper mot og hvordan du skal vinne den kampen. Mikhail er ikke annerledes enn andre menn, han bare tror det. De gode, gamle knepene virker på ham også. Det fine med dem er at de virker selv om han er klar over dem og at du bruker dem. Kom, så. Vi kan ikke ha noe av at en så kjekk jente går omkring med kjærlighetssorg." Gerard hadde etter hvert rast fra seg, og gliste igjen i de siste setningene.

Jeg må ha sett temmelig overrasket ut over den utblåsningen. Jeg følte meg temmelig forvirret en stund, det er i alle fall sikkert. Litt engstelig også med det samme.. Jeg husker at jeg tenkte noe sånt som at "Bestikk- og steintøybudsjettet i Fanira kan gå harde tider i møte dersom Gerard får det som han vil..." Visjonen av meg som skulle sparke Fiona veggimellom gjorde ikke saken noe bedre. Gerard kom til å få caramba dersom han fikk vite det. Det var ikke tvil om at jeg måtte ta i bruk klar tale. Bare tanken på Gerard som 'Kirsten'....

"Gerard. Jeg kan ikke fortelle deg hvem min 'rival' er. Det har jeg ingen rett til. Det er Mikhails privatsak. Og synes ikke du det er litt risikabelt å prøve å føre to amberitter sammen, i lys av det som skjedde her for to dager siden?"

"Med mindre det ingen sier noe om er viktigere enn det som opplyses om det er jeg langt mer nervøs for å hindre to Amberitter som ikke engang bryter noen lover å komme seg sammen. En dobbel bloodcurse er tøffe greier. Og når det gjelder din rivalinne så er det så langt fra Mikhails privatsak du kan komme. Når du elske ham er sjuska han glaner på din sak. Bare så det er sagt." Han hadde ikke tenkt å la meg slippe unna. Men jeg gjorde et tappert forsøk til:

Mikhail har ved flere anledninger bannet stygt over hvor sta og jævlig jeg er. Det har han hatt grunn til." Jeg satte meg bedre til rette og så på min snille onkel. Jeg vet ikke hva slags magi det er Gerard driver med, men jeg følte meg ufattelig mye bedre. Humøret var definitivt stigende og jeg følte meg modig: "Sånn bare av ren morbid nysgjerrighet: Hva hadde du tenkt å foreslå? Hva er Gerards kur for vettskremte jomfruer?" Jeg tittet ertende på ham.

"Den er bare til utdeling for trengende, og om du skal sitte og være grå mus i en krok å se lidende på at Mikhail blir lurt bort under nesen din av en rivalinne så pinglete at du ikke tør si hvem det er av frykt for at Store Stygge Onkel skal kaste henne på havet er du ikke trengende ennå." Gliset til Gerard sa ganske mye om hvor seriøs han egentlig var. Han skjenket opp mer øl og trakk opp en flaske vin.

Jeg fikk plutselig store problemer med å holde meg alvorlig. For mitt indre øye så jeg Gerard lempe Fiona på sjøen - det var litt av et syn... Jeg hostet og kremtet som besatt mens jeg fortvilet prøvde å holde latteren under kontroll. Jeg var bare nødt til å si det. Jeg følte meg av en eller annen grunn sikker på at han ikke kom til å bli sint. Jeg var mer bekymret for at han kunne komme til å le seg ihjel...

"Altså... Jeg tror kanskje at Fiona ville bli heller uglad dersom du prøver å hive henne på havet. Jeg har heller ikke noen planer om å sparke henne. Hverken veggimellom eller andre steder." Jeg himlet med øynene.

Gerard så ut som om han holdt på å spytte ølet ut før han kjempet det ned. Jeg følte et stikk av usikkerhet med det samme. Hadde jeg tabbet meg ut igjen? Han så litt overrasket ut. Kan man si.

"Så Mikhail har fått det fore seg å feste revepels på knaggen. Det er jo ikke store konkurransen, da. Fiona er ikke interessert i slikt, og ville nok ikke se humoren i en luftetur som endte i havet. Hun ville vel jukset og teleportert unna eller noe slikt. Men da kan du jo få noen tips, om du vil ha dem og lover å vurdere å bruke dem når du tar opp kampen med lille rødhette."

Hvilken språkbruk... Jeg trodde knapt mine egne ører. Jeg vet ikke helt hva det uttrykket 'henge revepels på knaggen' skal bety, men jeg vil tippe på at det neppe er helt anstendig. "Joda.. Tips i vei, du. Men niese av alle de verste skjørtejegerne i universet som jeg er, så tviler jeg på at jeg har noe som helst å stille opp med mot Mønsteret og Fiona. Han ser nemlig ikke forskjell..." Der var den katta også ute av sekken, men Gerard la tydeligvis ikke merke til det. Han må ha trodd at jeg mente noe annet.

Det der kan jeg ikke forstå annet enn at du egentlig kan ganske bra. Siden du har fått han til å dele rom og til og med seng med deg er det den siste biten som mangler. Da er det helt naturlig å bli vettskremt og få panikk. Trøst deg med at det har gutter også første gang. Minst."

Jeg ble litt svett. Insinuerte han at jeg hadde...? "Jeg har ikke fått ham til noe som helst. Han var lur nok til å agere "prinsgemal" da jeg ble kronet. Det førte til at vi måtte sove sammen. Mine protester hjelp ikke."

"Hør nå her, lille susehue." Gerard var fremdeles helt vennlig og koselig. Nesten kjærlig. "Tror du han ville delt rom, seng og problemer med hvem som helst? Ville han gjort det samme med og for Tehanu eller Kim? Det betyr at han bryr seg, selv om han sikkert gjør sitt ytterste for å illudere en drittsekk som ikke bryr seg om noen. Det viktigste er å ha bestemt seg for hva du vil på forhånd, og i Mikhails tilfelle har du en kar med nok erfaring til at du ikke trenger å tenke på annet enn å få han så godt i gang at han ikke skjønner det før det er for sent. Den første gangen gjør vondt, og er lite romantisk, men det gjør det mye lettere neste gang, og da har du han strengt tatt solid på kroken.

Hjalp det noe eller trenger du anatomisk kurs og veiledning også?" Gerard så faktisk helt seriøs ut, og virket å mene tilbudet alvorlig.

Det hindret ikke meg i å få ølet i vrangstrupen. Han hadde durt langt over streken. Langt! Jeg håpet febrilsk at jeg hadde hørt feil. Han kunne da ikke være alvorlig? "Om jeg trenger HVA?!?" gispet jeg frem.

"Anatomisk kurs og veiledning. Siden du ikke har hatt noen kjæreste du vil vedkjenne deg er det naturlig å anta at du ikke har verdens største seksuelle erfaring. Og om du skulle komme fra en skygge hvor seksualundervisningen består i 'det skal man ikke snakke om, pike' og 'barna kommer med storken' kunne det tenkes du trengte litt virkelighetsnær informasjon. Siden du tydelig vis enten synes jeg er en ubehøvlet slask eller er totalt sjokkert eller synes det er innlysende teit er jeg like langt. Trenger du et kurs i de tekniske og anatomiske sidene ved elskov eller kan du nok, tror du?"

Jeg tok meg sammen og satte seidelen fra meg selv om jeg egentlig hadde mest lyst til å bruke den som skjold. Jeg rødmet littegranne. Jeg ville veldig gjerne dø. Fort. Men alle broer var brent, og den nysgjerrige delen av meg var ute etter mer trøbbel. Den ville vite hvor denne samtalen kom til å ende dersom jeg bare lot den gå sin skjeve gang. Jeg var i fremmede farvann og farvannet var dypt. Veldig dypt.

"Eh... Jegkaningenting..." Jeg tok meg litt mere sammen. "...det... har som jeg sa aldri vært et interessant tema. Lærerne våre kastet ikke bort tid på....det... *kremte* Jeg har aldri sett på folk som det ene eller det andre kjønnet. Det gjør jeg fortsatt ikke. Bortsett fra at Mikhail på mystisk vis plutselig har blitt en Han og i den sammenheng er jeg blitt en Hun og jeg vet ikke hva noen av delene egentlig er. Anatomi er mitt spesialfelt, men enkelte prosesser har jeg aldri hatt anledning til å studere... Men jeg har vært inni Kims hode og i en skygge han kalte Gomorra."

Jeg gjorde en grimase ved tanken. "Jeg vet ikke hvilket sted som var verst..." Til min overraskelse oppdaget jeg at jeg holdt i seidelen igjen. Den gikk rundt og rundt og rundt i hendene mine. Irritert satte jeg den fra meg igjen.

Så til hva du trenger å vite. Som anatomiekspert kjenner du sikkert til de forskjellige kroppsdelene og hvilke fysiske forskjeller det er på menn og kvinner? Og de fysiske reaksjonene når du er i nærheten av Mikhail kjenner du sikkert også. Eller i det minste når du drømmer om ham." Så la Gerard i vei med en lengre lekse om de tekniske detaljene ved kjønnslig omgang. Det meste av det visste jeg fra før, men... Det virket ikke som om han mente at det var det viktigste, for han hadde en hel del å tilføye:

Hjelp. Av alle de tingene jeg i mine villeste fantasier, eller er det mareritt jeg mener, kunne ha forestilt meg å snakke med Gerard (eller noen som helst) om... Dette sto definitivt ikke på lista. Men det er ikke til å komme forbi at det er nyttig å vite. Kan bli det, i hvert fall. Men... Nei det er bare å la være å tenke for mye på det. Hjernen min vil ikke mere. Heldigvis så holdt han en forelesende tone, så jeg greide å late som om jeg var tilbake på skolebenken igjen. Da ble det ikke så ille. Jeg skal være taknemmelig for at han gjorde dette for meg. Alle andre ville ha ledd seg skvett i hjel. Det kan jo hende at han gjør det nå, og at han fått en alle tiders morsom historie å fortelle - men jeg tror ikke det. Han lovte å ikke si noe. Uansett så lo han meg ikke rett opp i ansiktet.

På et underlig vis følte jeg meg mer komfortabel sammen med Gerard enn noen sinne. Jeg begynte for alvor å slappe av og puste ut. Etter det siste foredraget hans, var det liksom ingen ting som kunne gjøre meg forlegen lenger. Isen mellom oss er nok brutt for godt. "Lærerne mente sannsynligvis at vi skulle finne ut av det selv. Det er vel det folk stort sett gjør, er det ikke?" Jeg smilte varmt til Gerard.

Han svarte: "De fleste gutter tror de lærer det fra skrytehistoriene til de eldre guttene, hvor jenter lærer aner jeg ikke. Det å skulle fomle seg frem i blinde fungerer kanskje, men jeg tviler egentlig på at resultatet blir så bra."

"Som min første lærer, Sofia elsket å si: 'Øvelse gjør mester.' Det gjelder vel her også." "Det gjør det nok. Men teknisk øvelse er egentlig ikke den interessante delen, men det finner du vel ut. Noen feil er visst alle nødt til å gjøre selv. Om du har noe du skulle snakket om som vi har glemt får du ta det opp også. Vi trenger visst mere øl." Drikke hadde vi fått nok av, mente jeg. Magen min ga klar og tydelig beskjed om at mat var tingen nå. Man blir skikkelig skrubbsulten av å gråte har jeg funnet ut. "Vi kunne trengt oss noe å spise snart. Jeg hadde sånn halvveis tenkt å finne et sted inne i byen. Lyst til å bli med?" "Klart. Har du noen favorittkneipe?" Gerard reiste seg og slengte på seg en jakke.

"Jeg har ikke hatt anledning til å skaffe meg noen favoritter blant kneipene. Jeg har nesten ikke vært ute i byen. Men i dag er jeg lei av slottsmaten! Et sted med god mat uten slipstvang og andre kleskoder, så er jeg godt fornøyd," svarte jeg.

"Det finner vi. Ikke noe problem, med mindre du skal ha sær diett, da."

Så fortalte jeg ham om møtet mitt med Enhjørningen, og han ble faktisk alvorlig i et par minutter. Kom med en formaning som nesten ble overdøvd av romlelyder fra magen hans. "Men nå får vi få oss noe mat, om du ikke har enda flere overraskelser, da?" Han fikk tilbake det ertelystne glimtet i øyet.

Et stort glis bredte seg utover fjeset mitt. Jeg kjente en kribling i magen som jeg ikke hadde kjent siden før jeg døde. En liten djevel danset i hodet mitt, og jeg bare måtte erte Gerard litt. "Jeg er full av overraskelser min kjære, gamle 'tante' Gerard. Men jeg tror ikke du tåler mer i kveld. I hvertfall ikke på tom mage!" Den tok han på strak arm, og gebreidet seg som en hyperfemi homse. Med lys fistelstemme sa han: "Nå skal De passe Dem litt Unge Dame. Det er ikke dannet å snakke om Fiiinere Fruers Mave. Kom så her!" Det synet kommer jeg aldri til å glemme. Han lukket opp døren og bukket dypt for meg i det jeg gikk ut. Jeg hadde store problemer med å ikke sprute ut i krampelatter rett foran mannskapet hans.

Vi fant en trivelig kneipe, og konsentrerte oss lykkelig om masse god mat og ditto drikke.