lov 19. juni 1970 nr. 67 [inkorporeringsloven] lov om endringer i lov om folketrygd av 17. juni 1966 [nr. 12] Lovteksten nedenfor er hentet fra Besl. O. nr. 107 (1969–70). --- lov 19. juni 1970 nr. 90 Besl. O. nr. 107. (Jfr. innst. O. XIX.) https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1969-70&paid=6&wid=b&psid=DIVL1199&pgid=b_0317 [20 sider] https://www.nb.no/statsmaktene/nb/c1ac5e360d1e0159025f3dd5911e4817?index=1#319 Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1969/70 Vol. 114 Nr. 6b År 1970 den 12. juni holdtes Odelsting, hvor da ble gjort slikt vedtak til lov om endringer i lov om folketrygd av 17. juni 1966. I. Følgende bestemmelser i lov om folketrygd av 17. juni 1966 skal lyde: Kap. 1 Formål og omfang. § 1-1. Folketrygdens formål er å gi stønad ved sykdom, legemsfeil, svangerskap og nedkomst, arbeidsløyse, aldersdom, uførhet, dødsfall og tap av forsørger. § 1-2. 1. Enhver som er bosatt i riket er trygdet etter denne lov. Det samme gjelder den som ikke er bosatt i riket hvis han a. arbeider i annens tjeneste her i riket for lønn eller annen godtgjørelse som nevnt i § 6-4, b. er norsk statsborger og er ansatt på norsk skip, herunder medregnet den tid han oppebærer hyre i medfør av lov eller avtale, c. er norsk statsborger og deltar i norsk fangstekspedisjon eller arbeider på norsk fangststasjon eller som flyvende personell eller stasjonsbetjening i norsk sivilt luftfartsselskap, d. er norsk statsborger og er statens lønte tjenestemann i utlandet eller er lønnet arbeidstaker hos slik tjenestemann. 2. Trygdet etter denne lov med rett til stønad etter kapitlene 9 og 11, er foruten trygdede som nevnt i nr. 1 også den som ikke er norsk statsborger og som: a. er ansatt på norsk skip i utenriks fart, b. arbeider utenfor landet i norsk fangstekspedisjon, på norsk fangststasjon eller som. flyvende personell eller stasjonsbetjening i norsk sivilt luftfartsselskap. Ved sykdom som skyldes yrkesskade som går inn under kapittel 11, har trygdet som nevnt også rett til stønad etter bestemmelsene i kapitlene 2, 3 og 5.» Uten hensyn til bestemmelsen i første ledd, bokstav a, kan Kongen bestemme at arbeidstakere som på særlige vilkår gjør tjeneste ombord istedenfor eller i tillegg til vanlig mannskap skal være unntatt fra trygden eller bare skal ha rett til visse former for stønad. Kongen gir regler om og i hvilken utstrekning personer som nevnt i første ledd skal være trygdet, med rett til stønad etter kapittel 4. 3. Kongen gir regler om i hvilken utstrekning ektefelle og barn under 18 år til person som nevnt i nr. 1, annet ledd, skal være trygdet etter denne lov. Kongen gir regler om i hvilken utstrekning 148 Besl. O. nr. 107 — 1969—70 den som oppholder seg på Svalbard, Jan Mayen eller i norske biland skal være trygdet etter denne lov. Kongen gir regler om hvor lenge og på hvilke vilkår trygden skal vare a. under midlertidig fravær fra riket for person som nevnt i nr. 1, første ledd, b. etter tjenestens opphør for person som nevnt i nr. 1, annet ledd og nr. 2, første ledd, bokstav a. § 1-3. Unntatt fra trygden er utenlandsk statsborger som er lønnet arbeidstaker hos fremmed stat eller mellomfolkelig organisasjon eller som er lønnet arbeidstaker hos slik person. Heller ikke vedkommendes ektefelle og barn er trygdet med mindre de er norske statsborgere eller forsørger seg selv ved eget arbeid. Den som er trygdet i henhold til utenlandsk lov, kan unntas fra trygden etter regler som gis av departementet. § 1-4. Departementet kan bestemme at den som ikke er trygdet etter bestemmelsene i § 1-2, jfr. § 1-S, skal være helt eller delvis trygdet etter nærmere regler om vilkår og rettigheter som det fastsetter, når han a. oppholder seg i riket, eller b. oppholder seg utenfor riket og er norsk statsborger. § 1-5. De trygdede har de rettigheter og plikter som er fastsatt i lovens enkelte kapitler. Den tid vedkommende med hjemmel i § 1-2, nr. 2 er trygdet med rett til stønad etter kapitlene 2, 3, 4, 5, 9 og 11 gir ikke grunnlag for opparbeidelse av andre rettigheter etter denne lov, medmindre han samtidig er trygdet etter annen bestemmelse. Dersom en trygdet har ektefelle eller barn under 18 år som ikke selv er trygdet, ytes stønad til disse i den utstrekning det følger av lovens bestemmelser. Kap. 2. Medisinsk stønad m. v. § 2-1. 1. Ved sykdom, legemsfeil, svangerskap og nedkomst har en trygdet rett til stønad etter bestemmelsene i dette kapittel. Stønad ytes etter særlige regler til: a. militærpersoner, jfr. § 2-7, b. sjømenn i utenriks fart og tjenestemenn m. v. i utlandet, jfr. § 2-8. 2. Rett til stønad som nevnt i nr. 1, første ledd, har den trygdedes forsørgede ektefelle og barn under 18 år selv om disse ikke selv er trygdet, dersom de a. oppholder seg i riket, b. oppholder seg utenfor riket og forsørgeren er trygdet etter bestemmelsene i § 1-2, nr. 1, annet ledd, bokstav b, c eller d. § 2-2. Utgifter til legehjelp for sykdom og legemsfeil godtgjøres etter regler og takster som fastsettes av Kongen. Det kan i stedet ytes fri legehjelp ved lege som det er sluttet kontrakt med. Kongen kan fastsette regler om inngåelse av kontrakt om fri legehjelp. Under sykdom som skyldes yrkesskade som går inn under kapittel 11, ytes full godtgjørelse for utgifter til legehjelp. I forbindelse med fastsettelse av regler og takster som nevnt i første ledd, kan Kongen gi bestemmelser om tilskudd til fellesformål for leger, så som fond for sykehjelp, pensjonsordning og fond for videre- og etterutdanning. Slike ordninger må ha vedtekter som er godkjent av departementet. § 2-3. Hvis forsvarlig behandling ikke kan gis i hjemmet, ytes i stedet for legehjelp medisinsk behandling og pleie under opphold i godkjent helseinstitusjon som nevnt i lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m. v. § 1 tredje ledd, lov av 5. desember 1958 nr. 1 om vanføre § 4 og lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern § 2, jfr. § 1. Godtgjørelse for opphold og behandling 5 godkjent helseinstitusjon etter lov om sykehus m. v. som ikke går inn under bestemmelsene i første ledd, ytes etter regler og takster som fastsettes av departementet. Godtgjørelse som nevnt i denne paragraf ytes for alle ukedager fra og med innleggelsesdagen. § 2-4. Utgifter til veiledning i familieplanlegging ved lege samt utgifter til kontrollundersøkelser under svangerskap ved lege godtgjøres etter regler som fastsettes av departementet. Nødvendige utgifter til jordmorhjelp og legehjelp ved nedkomst og ved sykdom som inntreffer i forbindelse med nedkomst, godtgjøres fullt ut. I stedet for stønad etter annet ledd ytes full godtgjørelse av utgifter til opphold i godkjent fødehjem. Bestemmelsene i § 2-3, annet og tredje ledd, gjelder tilsvarende. § 2-5. 1. Utgifter som nevnt i denne paragraf godtgjøres etter regler og takster som depar- Besl. O. nr. 107 1969—70 149 tementet fastsetter. Dette gjelder utgifter til a. fysikalsk behandling, b. viktigere legemidler, c. behandling hos tannlege for sykdom, herunder tannuttrekning. Bestemmelsen i § 2 —2, tredje ledd gjelder tilsvarende, d. behandling for språk- og taledefekter ved talelærer, e. undersøkelse og behandling ved sentral helsestasjon (familievernkontor), f. undersøkelse og behandling ved psykiatrisk poliklinikk for barn og ungdom, g. undersøkelse og behandling ved sosialmedisinsk avdeling ved sykehus når undersøkelsen og behandlingen skjer poliklinisk, h. undersøkelse og behandling hos psykolog, i. høreapparat, j. hjemmesykepleie, husmorvikarvirksomhet og hjemmehjelp for eldre, k. sera og vaksiner i forbindelse med tiltak av sykdomsforebyggende art. 2. Under sykdom som skyldes yrkesskade som går inn under kapittel 11, ytes full godtgjørelse for utgifter til fysikalsk behandling, forbindingssaker og medisiner og for utgifter til anskaffelse, vedlikehold og fornyelse av proteser, støttebandasjer og andre hensiktsmessige hjelpemidler som kan bøte på følgene av skaden. Andre påregnelige utgifter som er en direkte følge av yrkesskade, kan godtgjøres helt eller delvis hvis særlige grunner taler for det. Departementet gir nærmere bestemmelser om ytelser etter annet ledd. § 2-6. 1. Nødvendige skyssutgifter ved reise for undersøkelse og behandling som det ytes stønad for, godtgjøres fullt ut etter regler som Rikstrygdeverket fastsetter. For bruk av eget eller privat transportmiddel i forbindelse med reise som nevnt i første ledd, ytes godtgjørelse etter regler og takster som Rikstrygdeverket fastsetter. I stedet for godtgjørelse som nevnt i første ledd, kan det ytes fri skyss ved skyssskaffer som det er sluttet kontrakt med. 2. Oppholdsutgifter under nødvendig fravær fra hjemstedet i forbindelse med undersøkelse eller behandling som det ytes stønad for, godtgjøres etter regler og takster som fastsettes av Rikstrygdeverket. 3. Kan den trygdede på grunn av sin helsetilstand ikke møte fram på behandlingsstedet, har den som foretar undersøkelse eller behandling som nevnt i nr. 1, rett til skyssgodtgjørelse etter regler og takster som fastsettes av Kongen. 4. Ved yrkesskade som går inn under kapittel 11, har den trygdede rett til godtgjørelse for utgifter til hjemsendelse på grunn av skaden. § 2-7. 1. Norsk militærperson (befal eller menig) som er under militær tjenestegjøring, herunder medregnet reise til og fra tjenestestedet, har rett til stønad etter bestemmelsene i denne paragraf. Det samme gjelder elev ved militær skole. Unntatt fra bestemmelsene i første ledd er den hvis tjenesteforhold ikke kan få en sammenhengende varighet av minst 28 dager eller som har rett til stønad etter § 2-8, nr. 1, bokstav b. Rikstrygdeverket gir regler om i hvilken utstrekning den trygdede skal ha rett til stønad etter disse bestemmelser etter militærtjenestens opphør. Departementet kan bestemme at også andre grupper av trygdede som tar del i Forsvarets tjeneste, skal ha rett til stønad etter disse bestemmelser. 2. Norsk militærperson som nevnt i nr. 1 har rett til stønad etter bestemmelsene i §§ 2 —2 til 2-6, 2-10 og 2-11, likevel slik at det gis full godtgjørelse av nødvendige utgifter til a. legehjelp som ikke kan ytes av militær lege, b. legemidler, forbindingssaker m. v. etter regler som fastsettes av Rikstrygdeverket, c. fysikalsk behandling forordnet av lege etter regler som fastsettes av Rikstrygdeverket. Utskreven menig og korporal har dog ikke rett til godtgjørelse for behandling som kan ytes av militær lege eller tannlege. § 2-8. 1. Rett til stønad etter bestemmelsene i denne paragraf har a. trygdet som er ansatt på norsk skip som vesentlig går i utenriks fart eller som i utlandet er godtatt som hyresøkende på vedkommende norske konsulat. Rikstrygdeverket kan gjøre unntak for sjømenn på skip som går i kortvarige ruter til nord-eller vesteuropeiske havner, b. trygdet som er norsk statsborger og er statens lønte tjenestemann i utlandet eller er lønnet arbeidstaker hos slik tjenestemann, jfr. § 1-2, nr. 1, annet ledd, bokstav d. Departementet gir regler om i hvilken utstrekning den trygdede skal ha rett til stønad etter disse bestemmelser etter arbeidsforholdets opphør. Departementet kan bestemme at også andre trygdede som oppholder seg utenfor riket, skal 150 Besl. O. nr. 107 1969—70 være trygdet med rett til stønad etter bestemmelsene i denne paragraf. 2. Trygdet som nevnt i nr. 1 har rett til stønad etter bestemmelsene i §§ 2-2 til 2-6, 2-10 og 2-11, likevel slik at det gis full godtgjørelse av nødvendige utgifter a. til legebehandling, b. til behandling hos tannlege for sykdom (herunder tannuttrekning), c. til legemidler forordnet av lege, d. under opphold utenfor riket, i stedet for legebehandling eller jordmorhjelp, til fri medisinsk behandling og pleie i helseinstitusjon som er godkjent av Rikstrygdeverket eller den det bemyndiger, hvis det er anledning til det, og forsvarlig behandling ikke kan gis i hjemmet eller annet høvelig oppholdssted. Under fravær fra hjemstedet godtgjøres oppholdsutgifter etter regler og takster som fastsettes av departementet. Merutgiftene ved i utlandet å søke annen lege, tannlege, helseinstitusjon m. v. enn vedkommende konsulat kan vise til, godtgjøres ikke med mindre øyeblikkelig hjelp er nødvendig og billigere forsvarlig behandling ikke kan skaffes. 3. Dersom person som går inn under nr. 1 er trygdet etter § 1-2, nr. 1 og forsørger ektefelle og barn under 18 år, har disse under opphold utenfor riket rett til stønad etter regler og takster som departementet fastsetter. § 2-9. Ved sykdom og ved nedkomst som inntreffer utenfor riket, begrenses stønaden til det beløp som ville blitt betalt om tilsvarende behandling var blitt gitt her i riket. Rikstrygdeverket kan fastsette regler og takster for slik stønad. Bestemmelsene i første ledd gjelder ikke for den som omfattes av § 2-8 eller dersom sykdommen skyldes yrkesskade som går inn under kapittel 11. Dersom en trygdet som har stønad etter kapittel 11 er bosatt i utlandet, refunderes utgifter til nødvendig sykehusbehandling på grunn av skaden og anskaffelse eller reparasjon av proteser, etter norske satser. Når særlige forhold tilsier det, kan det ytes full refusjon. § 2-10. 1. Stønad ytes ikke for sykdom inntrådt i tidsrom hvori vedkommende ikke var stønadsberettiget etter bestemmelsene i dette kapittel. Hvis rimelighet tilsier det, kan det gjøres unntak fra denne bestemmelse. Sykdom anses tidligst inntrådt den dag lege søkes, hvis det ikke på fyldestgjørende måte er godtgjort at sykdommen er inntrådt fra et bestemt tidligere tidspunkt. 2. Bestemmelsen i nr. 1, første ledd, første punktum, gjelder ikke for den som omfattes av § 2-8. Bestemmelsen gjelder heller ikke for sykdom som ikke har gitt symptomer i minst ett år, eller sykdom som er inntrådt mens vedkommende gikk inn under Bergverksordningen for Svalbard. 3. Trygdet som blir syk under opphold på Svalbard, har ikke rett til stønad så lenge han får tilsvarende stønad for arbeidsgiverens regning etter regler som er fastsatt i medhold av Bergverksordningen for Svalbard. § 2-11. Retten til godtgjørelse etter bestemmelsene i dette kapittel faller bort i den utstrekning slik stønad ytes for offentlig regning etter annen lovgivning. Den myndighet det gjelder avgjør med bindende virkning om vilkårene for slik stønad foreligger. Bestemmelsene i første ledd gjelder ikke for den som omfattes av § 2-8 a. under opphold utenfor riket, eller b. under opphold her i riket når vilkårene for forpleining og behandling for offentlig regning foreligger etter reglene i sjømannsloven av 17. juli 1953 § 28. § 2-12. Hvis en kommune har ansatt leger, tannleger, jordmødre, eller andre som skal yte fri hjelp til trygdede i kommunen eller grupper av dem, uten at dette er påbudt i lov, kan kommunen gis vederlag som står i forhold til det beløp som ville blitt betalt av trygden for tilsvarende ytelser. § 2-13. Til formål som står i samband med sykebehandling, til tannbehandling, proteser og liknende, kan det ytes bidrag etter regler som fastsettes av Kongen. Det kan ytes bidrag til sykdomsforebyggende arbeid og annet helsearbeid etter nærmere regler og innenfor en økonomisk ramme som fastsettes av Stortinget hvert år. Kap. 3. Sykepenger m. v. § 3-1. Trygdet som har pensjonsgivende inntekt som nevnt i § 6-4, første ledd, har rett til sykepenger etter bestemmelsene i dette kapittel. Sykepenger ytes etter særlige regler til: a. militærpersoner, jfr. § 3-7, b. sjømenn i utenriks fart, jfr. § 3-8, c. fiskere, jfr. § 3-9, Besl. O. nr. 107 — 1969—70 151 d. personer som mottar dagpenger ved arbeidsløyse, jfr. § 3-10. § 3-2. Trygdet som nevnt i § 3-1 har rett til sykepenger dersom han er arbeidsufør på grunn av sykdom, jfr. likevel § 3-3. Det samme gjelder hvis a. legen erklærer at behandlingen gjør det nødvendig at den trygdede ikke arbeider eller b. helserådet erklærer at smittefare gjør det nødvendig at den trygdede ikke arbeider. Er den trygdede bare delvis arbeidsufør, kan det ytes reduserte sykepenger. Departementet kan gi nærmere regler om dette. § 3-3. 1. Sykepenger ytes ikke for arbeidsuførhet på grunn av sykdom som inntrer før arbeidsforholdet eller utøvelsen av selvstendig næring har vart i minst 14 dager. Denne bestemmelse gjelder ikke dersom vedkommende umiddelbart forut har vært trygdet med rett til sykepenger i tilsvarende tid, eller dersom arbeidsuførheten skyldes et ulykkestilfelle eller en yrkesskade som går inn under kapittel 11. Bestemmelsene i § 2-10 får tilsvarende anvendelse. 2. Kongen kan gi regler om begrensning og opphør av sykepenger til trygdet som har eller får uførepensjon etter kapittel 8 eller kapittel 11. 3. Sykepenger under opphold utenfor riket ytes bare til trygdet som nevnt i § 2-8, nr. 1, og til trygdet som er innlagt i helseinstitusjon for trygdens regning. Departementet gir nærmere regler. 4. Det kan gjøres unntak fra bestemmelsene i nr. 1, første punktum og nr. 3. § 3-4. 1. Sykepenger ytes på følgende grunnlag: a. Til trygdet som har arbeidsinntekt i offentlig eller privat tjeneste som nevnt i § 6-4, første ledd, nr. 1, ytes sykepenger på grunnlag av den arbeidsinntekt den trygdede hadde umiddelbart før arbeidsuførheten inntrådte. Det ytes ikke sykepenger dersom inntekten omregnet til årlig arbeidsinntekt utgjør mindre enn kr. 4 000. Rett til å få sykepenger beregnet etter denne bestemmelse har den trygdede til og med fjerde søndag kl. 24 etter at arbeidsforholdet er opphørt. b. Til trygdet som har annen ervervsinntekt som nevnt i § 6-4, første ledd, nr. 2, ytes sykepenger på grunnlag av antatt årlig ervervsinntekt. Det ytes ikke sykepenger dersom inntekten er mindre enn kr. 4 000 pr. år. Departementet kan gi nærmere regler om fastsetting av inntekten. Til trygdet som samtidig har inntekt som nevnt i bokstav a og bokstav b, ytes sykepenger på grunnlag av den samlede årlige inntekt dersom denne utgjør minst kr 4 000 pr. år. Må en trygdet på grunn av sykdom avbryte attføring, jfr. kapittel 5, skal sykepenger minst ytes etter den inntekt som vedkommende var berettiget til sykepenger etter da attføringen tok til. Hvis det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger om inntektens størrelse, fastsettes den ved skjønn. Departementet kan bestemme at grupper av trygdede i visse distrikter eller i hele riket skal få sykepenger beregnet etter en bestemt normert inntekt, uten hensyn til den enkeltes faktiske arbeidsinntekt. 2. Sykepengesatsen utgjør pr. dag kr. 4 tillagt 1 promille av den årlige inntekt, avrundet til nærmeste 1 000 kroner, dog slik at inntekter under kr. 9 000 skal avrundes oppad til nærmeste 1 000 kr. Det ytes ikke sykepenger for den del av inntekten som overstiger åtte ganger grunnbeløpet etter § 6-2. Trygdet over 18 år som blir ufør som følge av yrkesskade, som går inn under kapittel 11, skal uansett inntekt ha rett til sykepenger med minst kr. 7 pr. dag. Sykepengene skal utgjøre minst kr. 18 pr. dag for personer som er ansatt på norsk skip, for flyvende personell og stasjonsbetjening i sivilt luftfartsselskap her i landet, for personer som nevnt i § 1-2, nr. 2, bokstav b, for personer som nevnt i § 11-1, nr. 1, bokstav c og g og for personer som er på reise til eller fra norsk fartøy for å tiltre eller fratre tjenesten ombord dersom reisen bekostes av statskassen eller rederen. 3. For den som forsørger ektefelle eller barn under 18 år som nevnt i § 2, nr. 2, økes sykepengene etter nr. 2 med kr. 4 pr. dag for hver forsørget. Oppebærer begge foreldre sykepenger samtidig, økes sykepengene bare for en av dem. Er den syke uten ektefelle og bor sammen med barn som betinger tillegg som nevnt i første ledd, økes sykepengene med kr. 4 pr. dag til hjelp i huset. 4. Trygdet som er innlagt i helseinstitusjon, får sykepenger med y3 av satsene etter nr. 2. Bestemmelsene i nr. 3 gjelder tilsvarende i dette tilfelle, likevel slik at tillegget for første forsørgede minst skal utgjøre ⅓ av sykepengesatsene etter nr. 2. 152 Besl. O. nr. 107 — 1969—70 § 3-5. Sykepengene må ikke overstige 90 pst. av arbeidsinntekten, jfr. § 3-4, nr. 1, etter at denne er redusert med direkte skatter og trygdeavgifter. Rikstrygdeverket kan gi nærmere regler om beregning av netto arbeidsinntekt. Reduserte sykepenger, jfr. § 3-2, tredje ledd, og netto arbeidsinntekt som trygdede har under sykdommen, må til sammen ikke overstige 90 pst. av netto arbeidsinntekt som nevnt i første ledd. § 3-6. 1. Sykepenger ytes for alle dager unntatt søndager, dog ikke de tre første dager, søndager innbefattet, regnet fra og med den dag arbeidsuførheten inntrer i hvert enkelt tilfelle. Under opphold i helseinstitusjon ytes sykepenger fra og med innleggelsesdagen, dog ikke for søndager. Arbeidsuførheten anses tidligst inntrådt den dag lege søkes. Unntak kan gjøres hvis det på fyldestgjørende måte er godtgjort at sykdommen har ført med seg arbeidsuførhet fra et bestemt tidligere tidspunkt. 2. Sykepenger ytes i inntil 312 dager for samme sykdom, dog begrenset til 90 dager for trygdet som oppebærer pensjon etter kapittel 7. Har den trygdede vært arbeidsfør i minst ett år siden han fikk sykepenger eller var innlagt i helseinstitusjon for en sykdom, blir ny arbeidsuførhet på grunn av denne å anse som forårsaket av ny sykdom. Dersom en trygdet som oppebærer eller har oppebåret uførepensjon i henhold til kapittel 11 får tilbakefall, gis stønad som bestemt i § 11-5. Lønn under sykdom eller sykepenger som er utbetalt av militærvesenet eller etter Bergverksordningen for Svalbard, likestilles med sykepenger etter første ledd. § 3-7. 1. Militærperson som nevnt i § 2-7, nr. 1, har rett til sykepenger etter bestemmelsene i §§ 3-2 til 3-6 og §§ 3-10 og 3-13, dog slik at: a. Utskreven menig eller korporal har rett til sykepenger beregnet etter den inntekt han hadde da han tiltrådte militærtjenesten, dog minst etter inntekt kr. 12 000. Sykepenger ytes fra arbeidsuførhetens første dag, dog tidligst fra og med dagen etter at den trygdede er dimittert. Bestemmelsene foran gjelder tilsvarende for elev ved militær skole. b. Befal og vervet personell har rett til sykepenger beregnet etter arbeidsinntekten under militærtjenesten, dog minst etter inntekt kr. 18 000. c. Bestemmelsen om ventetid i § 3-3, nr. 1, får ikke anvendelse. 2. Kongen kan bestemme at sykepenger skal beregnes etter annen inntekt enn fastsatt i nr. 1, bokstav a og b og kan herunder bestemme at de trygdede skal deles inn i grupper med forskjellig normert arbeidsinntekt. 3. Departementet kan bestemme at også andre grupper av trygdede som tar del i Forsvarets tjeneste, skal ha rett til sykepenger etter disse bestemmelser. § 3-8. 1. Sjømann på norsk skip i utenriks fart som nevnt i § 2-8, nr. 1, bokstav a, har rett til sykepenger etter bestemmelsene i §§ 3-2 til 3-6 og §§ 3-10 til 3-13, dog slik at: a. Sykepenger ytes fra og med den dag arbeidsuførheten inntrer. b. Sykepenger kan ytes til trygdet som er arbeidsufør som sjømann, selv om han ellers ikke anses som arbeidsufør. c. Bestemmelsen om ventetid i § 3-3, nr. 1 får ikke anvendelse. 2. Kongen kan bestemme at sykepenger skal beregnes på grunnlag av normert arbeidsinntekt og kan herunder inndele de trygdede i grupper. 3. Bestemmelsen i § 2-8, nr. 1, annet og tredje ledd, gjelder tilsvarende. § 3-9. Fiskere og fangstmenn har rett til sykepenger etter bestemmelsene i §§ 3-2 til 3-6 og §§ 3-10 til 3-—13, dog slik at den som er tatt opp i det manntall som er nevnt i § 11-2 og som driver fiske eller fangst som hovednæring, skal være trygdet med rett til sykepenger for hele det kalenderår som manntallet gjelder for og ha rett til å få sykepenger beregnet etter en minste arbeidsinntekt som fastsettes av Kongen. Departementet kan gi nærmere regler om fastsettelse av sykepenger til fiskere og fangstmenn. § 3-10. Den som er arbeidsløs og blir arbeidsufør i tidsrom hvori han får dagpenger som nevnt i § 4—1, bostav a, heri medregnet ventetid etter § 4—2, nr. 2, annet ledd, har rett til sykepenger etter bestemmelsene i §§ 3-2 til 3-6, fra og med den dag arbeidsuførheten inntrer. Kongen kan fastsette nærmere regler for beregning av sykepenger under arbeidsløyse. § 3-11. Departementet kan gi nærmere regler om sykepenger til trygdet som samtidig fyller vil- Besl. O. nr. 107 — 1969—70 153 kårene for rett til sykepenger etter flere av bestemmelsene i dette kapittel. § 3-12. I den tid trygdet er innsatt i noen av fengselsvesenets anstalter, opprettholdes de rettigheter etter dette kapittel som var opparbeidet ved innsettelsen, jfr. dog § 15—5. § 3-13. 1. Ved nedkomst ytes kontantstønad som nevnt i nr. 2 eller nr. 3. 2. Til den som er trygdet med rett til sykepenger ytes kontantstønad i form av barselpenger i 72 dager, hvorav minst en periode på 26 dager regnet fra og med nedkomstdagen. Barselpenger ytes med samme beløp som sykepenger, jfr. § 3-4, nr. 2, 3 og 4, og betales for alle dager unntatt søndager. Retten til barselpenger er betinget av at barselkvinnen har vært trygdet med rett til sykepenger i de siste ti måneder før nedkomsten. Avbrudd i de ti måneder med inntil åtte uker tas ikke i betraktning dersom hun i de to første måneder har vært trygdet uavbrutt med rett til sykepenger. Slutter barselkvinnen i arbeid eller i selvstendig erverv senere enn fire måneder før nedkomsten, har hun likevel rett til barselpenger dersom hun i de to første måneder av ti måneders perioden har vært trygdet uavbrutt med rett til sykepenger. Når særlige grunner taler for det, kan det gjøres unntak fra vilkårene i foregående ledd. Vilkårene i annet ledd for rett til barselpenger gjelder ikke for trygdet som nevnt i § 3-8. 3. Til trygdet som ikke får barselpenger etter nr. 2, ytes en kontantstønad som utgjør seks prosent av grunnbeløpet. Retten til slik stønad faller bort dersom den trygdede blir lagt inn på fødehjem for trygdens regning. 4. Departementet fastsetter regler og takster for kontantstønad ved nedkomst til den som omfattes av bestemmelsene i § 2-8, nr. 1. 5. Kontantstønad ved nedkomst ytes fullt ut selv om barselkvinnen eller barnet dør. Kap. 4. Stønad under arbeidsløyse m. v. § 4-1. 1. Ytelser etter dette kapittel er a. dagpenger under arbeidsløyse, b. tilskott til dekning av utgifter i samband med reise og flytting og etablering på nytt arbeidssted, c. tilskott under opplæring med sikte på høvelig arbeid, d. hjelp til leveveg, e. tilskott i forbindelse med yrkesmessig attføring, f. lønnstilskott for arbeidsløse som tas inn i kommunalt eller fylkeskommunalt arbeid. 2. Det kan ytes støtte til tiltak for å avhjelpe eller motvirke arbeidsløyse og fremme sysselsettingen, etter nærmere regler og innenfor en økonomisk ramme som fastsettes av Stortinget hvert år. § 4-2. 1. En person som er trygdet med rett til stønad etter dette kapittel, jfr. kapittel 1, § 1-2, nr. 2, må for å kunne få dagpenger ha vært i arbeid i offentlig eller privat tjeneste her i landet eller på norsk skip i utenriks fart i minst 45 uker i de tre siste avsluttede kalenderår eller minst 30 uker i det siste avsluttede kalenderår. Kongen kan fastsette nærmere regler om: a. i hvilken utstrekning selvstendig næringsvirksomhet skal kunne gi rett til dagpenger, b. i hvilken utstrekning arbeid på Svalbard, Jan Mayen, i norske biland og i utlandet som utføres for arbeidsgivere bosatt her i landet og vernepliktstjeneste skal være likestilt med arbeid som nevnt under første ledd, c. i hvilken utstrekning arbeid i fangst og fiske skal kunne gi rett til dagpenger, d. i hvilken utstrekning gjenlevende ektefelle kan godskrives de uker avdøde har vært i arbeid som nevnt under første ledd, e. avvik fra bestemmelsen i første ledd. 2. For å få dagpenger må den trygdede a. være arbeidsfør, b. være arbeidsløs uten egen skyld, c. være reell arbeidssøker og ha meldt seg ved arbeidsformidlingen etter regler fastsatt av departementet. Dagpenger kan tidligst begynne å løpe når den trygdede i tre av de siste ti dager, søndager medregnet, har vært arbeidsløs og stått tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker, jfr. bokstav c. Den trygdede har likevel ikke i noe tilfelle rett til dagpenger før fra det tidspunkt han har søkt om stønad. Dersom en arbeidsløs slutter å melde seg til arbeidsformidlingen på foreskreven måte, må han opparbeide ny ventetid etter foregående ledd, første setning. Kongen kan for sesongarbeidere fastsette lengere ventetid enn etter annet ledd, første setning og kan for øvrig gjøre avvik fra bestemmelsene i annet og tredje ledd. 154 Besl. O. nr. 107 — 1969—70 3. Retten til dagpenger faller bort når den trygdede a. direkte tar del i streik eller er omfattet av lockout eller annen arbeidstvist; på grunn av slik arbeidstvist, uten å ta del i den, er blitt arbeidsløs ved bedrift eller arbeidsplass som tvisten gjelder, og det må antas at hans lønns- eller arbeidsvilkår vil bli påvirket ved utfallet av tvisten, b. er blitt arbeidsløs på grunn av dårlig forhold eller uten rimelig grunn har sagt opp sin plass eller sluttet sitt arbeid, c. nekter å ta tilbudt arbeid, når den som skal treffe avgjerd om stønad, finner at arbeidet var høvelig for ham, og det var lønnet etter tariff eller sedvane på stedet. Retten til dagpenger faller ikke bort om den trygdede nekter å ta arbeid som er blitt ledig på grunn av arbeidstvist godkjent av hovedsammenslutninger for de arbeidere tvisten gjelder og ikke kjent ulovlig ved dom, d. uten rimelig grunn nekter å delta i yrkesopplæring, omskoling eller yrkesmessig attføring som det kan gis tilskott til etter denne lov. Det samme gjelder den som uten rimelig grunn nekter å underkaste seg undersøkelse i samband med forsøk på omskoling eller yrkesmessig attføring, e. uten rimelig grunn har unnlatt å skaffe seg inntekt i stønadsperioden — inklusive ventetid etter § 4-2, nr. 2, annet ledd — ved tilgjengelig høvelig arbeid i annens tjeneste eller i selvstendig virksomhet, f. tjener verneplikt, g. har gratis opphold i offentlig anstalt. Departementet kan fastsette regler om avvik fra denne bestemmelse, h. oppholder seg utenfor riket, eller er utlending som arbeider i norsk grensedistrikt, men ikke er bosatt i riket. Kongen kan fastsette regler om avvik fra denne bestemmelse, i. har lønn eller feriepenger. Departementet kan fastsette regler om avvik fra denne bestemmelse, j. har barselpenger etter denne lovs § 3-13. nr. 2, full alderspensjon etter kapittel 7 eller full uførepensjon etter kapittel 8. Det samme gjelder når den trygdede har sykepenger etter denne lovs § 3-8, nr. 1, bokstav b. Departementet fastsetter i hvilken utstrekning redusert pensjon, reduserte sykepenger, ventepenger etter lov om offentlige tjenestemenn og annen inntekt gjennom pensjon og trygdeytelser skal medføre at retten til dagpenger faller bort. Forhold som går inn under bokstav b—e ovenfor, men ligger lenger tilbake enn 6 måneder, innvirker ikke på retten til dagpenger. Departementet eller den det gir fullmakt, gir utfyllende regler om praktiseringen av bestemmelsene i første ledd, bokstav a til j. Kongen gir nærmere regler om hvor lenge den som rammes av bestemmelser fastsatt i eller med hjemmel i bokstav b—e eller av annen grunn er arbeidsløs ved egen skyld, skal være avstengt fra rett til dagpenger. 4. Gir den trygdede uriktige opplysninger om forhold som har noe å si for hans rett til stønad, eller lar han være å gi opplysning om slike forhold, kan de organer som har avgjørelsesmyndigheten, jfr. § 4-8, ta fra ham retten til stønad, helt eller delvis, for et tidsrom av inntil 2 år og dessuten treffe vedtak om at stønad som trygdede har mottatt på grunn av uriktige eller manglende opplysninger, skal kreves tilbake, eventuelt fratrekkes i framtidig stønad. Det samme gjelder om den trygdede har brutt forutsetningen for innvilging av stønad. Renter kan beregnes med 0.5 pst. pr. måned fra utbetalingen fant sted. Arbeidsdirektoratet gir nærmere regler om praktiseringen av bestemmelsene i denne paragraf. § 4-3. 1. Dagpenger utbetales for alle ukedager unntatt søndager. Kongen eller den han gir fullmakt, kan fastsette regler om avvik fra denne bestemmelse. 2. Dagpenger ytes på grunnlag av den arbeidsinntekt i offentlig eller privat tjeneste som den trygdede hadde i siste arbeidsforhold, omregnet til årsinntekt. Dersom arbeidsinntekten i siste arbeidsforhold avviker vesentlig fra trygdedes vanlige arbeidsinntekt, kan dagpengene fastsettes på grunnlag av den gjennomsnittlige arbeidsinntekt over de siste 12 måneder. Hvis det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger om arbeidsinntektens størrelse, fastsettes den ved skjønn. Departementet kan fastsette at nærmere angitte grupper av trygdede skal få dagpenger på annet grunnlag enn etter første og annet ledd, og kan herunder bestemme at dagpengene skal kunne ytes etter normert inntekt, uten hensyn til den enkeltes faktiske inntekt. Departementet eller den det gir fullmakt gir nærmere regler om praktiseringen av de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av foregående ledd. 3. Dagpenger ytes bare dersom dagpengegrunnlaget etter nr. 2 utgjør minst kr 4 000 pr. år. Besl. O. nr. 107 1969—70 155 4. Dagpengene beregnes etter samme regler som er fastsatt for sykepenger i § 3-4, nr. 2 og 3. Tillegg til dagpengene faller bort for barn som den trygdedes ektefelle samtidig får sykepengetillegg for etter § 3-4, nr. 3. Kongen kan gjøre avvik fra bestemmelsene i første ledd. Dagpengene kan ikke utgjøre mer enn 90 pst. av den trygdedes dagpengegrunnlag, jfr. nr. 2, etter at dette er redusert med direkte skatter og trygdeavgifter. Departementet eller den det gir fullmakt kan gi nærmere regler for beregning av nettogrunnlaget for dagpengene. § 4-4. I løpet av et stønadsår kan dagpenger ytes for et tidsrom som svarer til en tredjedel av det antall uker den trygdede i de tre siste avsluttede stønadsår har vært i arbeid som nevnt i § 4-2 nr. 1, første ledd, jfr. annet ledd. Som stønadsår regnes tidsrommet fra og med 1. oktober et år til og med 30. september det påfølgende år. Dagpenger etter foregående ledd skal likevel ikke ytes for mer enn 21 uker eller mindre enn 13 uker. Kongen kan fastsette at trygdet som har fylt 50 år, eller som har gjennomgått yrkesmessig attføring som det kan gis tilskott til etter denne lov, skal kunne få dagpenger utbetalt i lengre tid enn etter første og annet ledd. § 4-5. Kongen fastsetter a. nærmere regler om og i hvilken utstrekning dagpenger skal kunne utbetales til personer som er permittert under drifts-innskrenkninger eller driftsstans, b. nærmere regler om dagpenger til trygdede som har redusert arbeidsinntekt. § 4-6. Ytelser nevnt under § 4-1, nr. 1, bokstav b—f, gis etter nærmere regler fastsatt av Kongen. § 4-7. Kongen fastsetter de endringer i og tillegg til bestemmelsene i dette kapittel som er nødvendig for ytelse av stønad til sjømenn i utenriks fart og til arbeidstakere på Svalbard, Jan Mayen, i norsk biland og i utlandet som utfører arbeid for arbeidsgivere bosatt her i landet. § 4-8. Søknad om ytelse etter § 4-1, nr. 1, fremmes for, behandles av og avgjøres av de organer som er opprettet i lov av 27. juni 1947 om tiltak til å fremme sysselsetting, etter regler nærmere fastsatt i eller med hjemmel i nevnte lov. Kongen kan fastsette særlige regler for behandlingen av saker om ytelser etter § 4-1, nr. 1, bokstav b—e. § 4-9. Kongen fastsetter regler for utbetaling av og kontroll i samband med ytelser etter § 4-1, nr. 1. § 4-10. Bestemmelsene i denne lov kapittel 13, 14, 15 og 18 får ikke virkning for ytelser etter dette kapittel, bortsett fra § 18-6, første ledd og §§ 18-10 til 18-13. Retten til å begjære påtale etter § 18-6, første ledd, tilligger Arbeidsdirektoratet eller den det bemyndiger. [Kap. 5. Ytelser under attføring.] § 5—1. Rett til stønad etter bestemmelsene i dette kapittel har trygdet som a. oppholder seg i riket, og b. har vært trygdet i minst tre år umiddelbart før krav om stønad settes fram, eller som har vært trygdet i minst ett år umiddelbart før kravet settes fram og herunder har vært fysisk og psykisk i stand til å utøve et normalt erverv i minst ett år. Vilkåret i første ledd, bokstav b, gjelder ikke ved yrkesskade som går inn under kapittel 11. Vilkårene i første ledd kan ellers fravikes etter regler som fastsettes av Kongen. § 5—4, nr. 1. 1. Til den som er trygdet med rett til sykepenger ytes attføringspenger a. under fortsatt arbeidsuførhet etter det tidspunkt sykepenger har løpt i 312 dager, dog bare for den tid han får behandling med utsikt til bedring av ervervsevnen, og b. i den tid han gjennomgår attføring som nevnt i § 5—3. Den som samtidig fyller vilkårene for attføringspenger og for sykepenger, har rett til den høyeste av ytelsene. § 5—5. Attføringspengene skal svare til uførepensjon med tillegg for ektefelle og barn etter reglene i kapittel 8, jfr. kapittel 11. Departementet gir nærmere regler om ytelse av attføringspenger. § 5—7. Kongen kan gi nærmere regler om stønad til trygdet som samtidig fyller vilkårene for 156 Besl. O. nr. 107 — 1969—70 rett til attføringspenger etter dette kapittel og tilskott under yrkesmessig attføring, jfr. § Jf—1, nr. 1, bokstav e. § 6-4, syvende ledd. For den som blir trygdet etter bestemmelsene i § 1-4 kan det etter regler som fastsettes av departementet bestemmes at den pensjonsgivende inntekt — innenfor den ramme som er fastsatt i denne paragraf — skal settes til et fast beløp eller til et beløp som står i et bestemt forhold til grunnbeløpet, jfr. § 6-2. Den pensjonsgivende inntekt kan fastsettes slik at den bare dekker en del av vedkommendes faktiske ervervsinntekt. § 6-6. 1. Den som oppebærer uførepensjon med tilleggspensjon fastsatt etter reglene i § 8-4, nr. 3, annet ledd, skal — hvis vedkommende er ansett for å være helt ervervsufør — hvert år fra og med det år ervervsevnen ble nedsatt, godskrives de pensjonspoeng som ved beregningen av uførepensjonen ble forutsatt godskrevet ham for vedkommende år. Tilsvarende gjelder for den som oppebærer uførepensjon med tilleggspensjon fastsatt etter reglene i § 11-6. Bestemmelsene i første ledd gjelder tilsvarende for den som er ansett for å være delvis ervervsufør, for det år ervervsevnen ble nedsatt, mens vedkommende for senere år skal godskrives en forholdsmessig del av de nevnte poeng. 2. Pensjonspoeng for egen pensjonsgivende inntekt, jfr. § 6-5, annet ledd, kommer i tillegg til pensjonspoeng som er godskrevet etter nr. 1, dog slik at det samlede poengtall for året ikke må overstige 7. For det år ervervsevnen ble nedsatt godskrives dog pensjonspoeng for egen pensjonsgivende inntekt bare i den utstrekning dette poengtall er høyere enn det som er godskrevet etter nr. 1. § 9—1. Når en trygdet dør, ytes engangsstønad som utgjør 20 pst. av grunnbeløpet. Det samme gjelder forsørget ektefelle og barn under 18 år som oppholder seg i riket, selv om de ikke selv er trygdet. Engangsstønaden forhøyes til 45 pst. av grunnbeløpet hvis avdøde etterlater seg ektefelle eller hadde foreldremyndigheten over barn og de etterlatte var trygdet ved dødsfallet. For den som har rett til stønad etter bestemmelsene i § 2-8 og som dør under opphold utenfor riket, ytes engangsstønad etter regler og satser som fastsettes av departementet, dog ikke med lavere beløp enn fastsatt i første ledd. Kap. 11. Ytelser ved yrkesskade. § 11-1. 1. Rett til ytelser etter dette kapittel har trygdet som blir rammet av yrkesskade, jfr. § 11-4, og som på skadetidspunktet var a. Arbeidstaker med pensjonsgivende inntekt som nevnt i § 6-4, første ledd, nr. 1. Stønad gis dog bare dersom skaden ble påført mens vedkommende var i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Den som er ansatt ombord på skip på 100 brutto registertonn eller mer eller er flyvende personell, anses for å være i arbeid for sin arbeidsgiver sammenhengende i tidsrommet fra tiltredelsen til fratredelsen. For den som er ansatt på skip som nevnt, medregnes i denne forbindelse tid under reise til eller fra fartøyet, dersom reisen bekostes av statskassen eller rederen. Bestemmelsene i foregående ledd gjelder tilsvarende for den som er lott-taker på skip som nevnt eller som utenfor landet er knyttet til norsk fiskefartøy, fangstekspedisjon eller fangststasjon. b. fisker, fangstmann eller sysselsatt i småskipsfart eller lektertransport og tatt opp i det manntall som er nevnt i § 11-2. Det samme gjelder lott-taker ombord på fiske- eller fangstfartøy, selv om vedkommende ikke er tatt opp i manntallet. Stønad gis dog bare dersom skaden ble påført under utøvelse av slik næring som betinger opptakelse i manntallet. c. reder i stilling ombord på norsk fartøy på 100 brutto registertonn eller mer, eller på 4 brutto registertonn eller mer som vesentlig går i passasjerfart. Det samme gjelder den som drev virksomhet for egen regning på slikt fartøy. Stønad gis dog bare dersom skaden ble påført i den tid vedkommende var ombord. d. norsk militærperson (befal eller menig) eller tjenestepliktig etter lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, etter lov om tjenesteplikt i politiet av 21. november 1952 eller etter lov om sivilforsvaret av 17. juli 1953. Stønad gis dog bare dersom skaden ble påført under tjenestegjøringen. Vernepliktige militærpersoner og tjenestepliktige sivilarbeidere anses å være i sammenhengende tjeneste fra tiltredelsen til dimitteringen. e. utskrevet til tjeneste i brannvesenet i medhold av lov av 29. mai 1970 om brannvesen m.v. § 11 annet ledd eller som på forlangende eller tilsigelse var i ferd med Besl. O. nr. 107 — 1969—70 157 å yte hjelp etter samme lovs § 31 første ledd eller § 32 nr. 2. Stønad gis dog bare dersom skaden ble påført i det tidsrom hvori vedkommende utførte pålagt tjeneste eller hjelp, eller deltok i organisert øvelse, vakttjeneste eller lignende. f. elev eller student ved stats-, kommunal- eller fylkeskommunal skole eller kurs som har alminnelig undervisning eller yrkesopplæring som formål, eller ved privat skole med samme formål hvis skolen har eksamensrett eller får bidrag av staten til driften. Det samme gjelder elev eller student ved annen skole eller kurs som nevnt og som det var tegnet frivillig yrkesskadetrygd for etter § 11-3, nr. 1, bokstav b. Stønad gis dog bare dersom skaden ble påført på undervisningsstedet i undervisningstiden. Ved internatskole anses som undervisningstid hele det tidsrom hvori eleven er under skolens eller internatets tilsyn. g. under opplæring til sjømannsyrket i statsunderstøttet kurs på skoleskip eller øvelsesfartøy. Stønad gis dog bare dersom skaden ble påført i den tid vedkommende var ombord. h. i ferd med å søke å redde menneskeliv eller avverge større kulturelle eller materielle tap. For medlemmer av organisasjoner, foreninger m. v. som driver redningstjeneste, gis stønad også for skade påført under organisert øvelse, vakttjeneste og lignende. i. selvstendig næringsdrivende som hadde tegnet frivillig trygd etter § 11-3, nr. 1, bokstav a. Stønad gis dog bare dersom skaden ble påført under utøvelse av den ervervsmessige virksomhet. 2. Kongen kan bestemme at trygdet som ikke går inn under nr. 1, likevel skal ha rett til ytelser etter dette kapittel etter nærmere fastsatte regler, dersom vedkommende da yrkesskaden ble påført var a. innsatt i en av fengselsvesenets anstalter, eller anbragt i forpleining i henhold til straffelovens § 39, nr. 1, bokstav d, eller lov om fengselsvesenet av 12. desember 1958, § 42. b. under arbeidsterapeutisk behandling i helseinstitusjon, c. i Forsvarets tjeneste. 3. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om vilkårene i denne paragraf. § 11-2. 1. Hver kommune skal hvert år sette opp og legge ut manntall over følgende personer over 15 år som bor i kommunen: a. fiskere og fangstmenn som har saltvannsfiske eller dyrefangst i havet som næring, alene eller sammen med annen næring. Det samme gjelder mannskap på fiske- og fangstfartøy, selv om vedkommende ikke deltar i fiske eller fangst. b. personer som helt eller delvis ernærer seg ved arbeid i småskipsfart eller transportbedrift med lekter dersom fartøyet er på 4 brutto registertonn eller mer, men under 100 brutto registertonn. Manntallet gjelder for det følgende kalenderår. 2. Den som med urette er tatt opp i eller utelatt av manntallet, kan innen en frist som fastsettes av departementet forlange å bli strøket eller tatt opp. 3. Personer som nevnt i nr. 1 kan når som helst kreve å bli tatt opp i manntallet, i tilfelle med virkning fra den dag kravet blir fremsatt og ut det kalenderår som manntallet gjelder for. 4. En kommunes vedtak om å nekte noen tatt opp eller strøket i manntallet, eller om endring av manntallet i løpet av kalenderåret, kan vedkommende klage inn for Rikstrygdeverket. Rikstrygdeverket kan av eget tiltak eller etter henvendelse fra et trygdekontor ta et vedtak som nevnt opp til overprøving og i tilfelle omgjøring. Klagefristen er tre uker fra det tidspunkt vedtaket er meddelt ham. Dersom særlige grunner foreligger, kan det sees bort fra klagefristen. 5. Er noen av grunner som etter forholdene ikke kan tilregnes ham, ikke blitt tatt opp i manntallet, kan Rikstrygdeverket etter søknad bestemme at han likevel skal omfattes av manntallet. 6. Departementet gir nærmere regler om manntallsføringen. § 11-3. 1. a. Selvstendig næringsdrivende som i sin ervervsmessige virksomhet har en antatt årlig arbeidsinntekt som overstiger grunnbeløpet, kan tegne frivillig trygd etter dette kapittel. b. Etter regler gitt av departementet kan skoler og kurs som ikke går inn under § 11-1, nr. 1, bokstav f, første punktum, tegne frivillig trygd etter dette kapittel for sine elever. 2. Frivillig trygd opphører ved fylte 70 år. Rikstrygdeverket fastsetter nærmere bestemmelser om frivillig trygd etter dette kapittel. 158 Besl. O. nr. 107 — 1969—70 § 11-4. 1. Med yrkesskade forstås legemsskade eller sykdom forårsaket av arbeidsulykke. Med legemsskade forstås også skade på proteser, støttebandasjer og lignende. Kongen kan bestemme at andre skader og sykdommer, herunder yrkessykdommer, klimatsykdommer og epidemiske sykdommer skal likestilles med yrkesskade. 2. For så vidt angår trygdede som går inn under § 11-1, nr. 1, bokstav d, likestilles med yrkesskade enhver legemsskade eller sykdom som er påført eller oppstått under tjenestegjøringen. 3. Dersom en trygdet dør under deltakelse i fangstekspedisjon med overvintring i ishavsstrøk, anses dødsfallet forårsaket av yrkesskade uten hensyn til dødsårsaken. Dersom trygdet som nevnt i § 11-1, nr. 1, bokstav b, dør som følge av skade påført under seilas utenfor slik næring som betinger opptakelse i manntallet etter § 11-2, anses dødsfallet forårsaket av yrkesskade. For arbeidstaker ombord på fiske- eller fangstfartøy som ikke var tatt opp i manntallet, gjelder det samme for tidsrom hvori han var knyttet til vedkommende fartøy. 4. Legemsskade eller sykdom som skyldes krigshending, og som går inn under den til enhver tid gjeldende lovgivning om krigspensjonering, anses ikke som yrkesskade etter bestemmelsene i dette kapittel. § 11-5. Ved uførhet som skyldes yrkesskade ytes stønad etter bestemmelsene i kapittel 8, men med følgende tillempninger: 1. Vilkårene om opphold i riket og om minste trygdetid i § 8-1, første ledd, bokstavene a og b, gjelder ikke. 2. Vilkåret i § 7-3, nr. 1, jfr. § 8-4, nr. 3, første ledd, om at pensjonspoeng skal være godskrevet for minst 3 år, gjelder ikke. 3. Hjelpestønad, jfr. § 8-2, første ledd, bokstav b, kan i særlige tilfelle forhøyes inntil 40 pst. av grunnbeløpet. Hjelpestønad ytes også til den som blir ufør etter fylte 70 år. 4. Uførepensjon ytes selv om uførheten ikke er av varig karakter dersom uføregraden er 15 pst. eller høyere, jfr. dog § 11-7. 5. Uførepensjon ytes også når den skadede er under 18 år. For skoleelever og studenter, jfr. § 11-1, nr. 1, bokstav f, gjelder likevel aldersgrensen på 18 år, jfr. § 8-3, første ledd, med mindre særlige grunner gjør det rimelig å tilstå pensjon fra et tidligere tidspunkt. 6. Forsørgingstillegg for ektefelle ytes bare i den utstrekning slikt tillegg ville blitt gitt dersom uførheten hadde hatt annen årsak enn yrkesskade. § 11-6. Beregning av uførepensjon etter dette kapittel skjer etter følgende regler: 1. Grunnpensjonen reduseres ikke på grunn av manglende trygdetid, jfr. § 7-2, nr. 3 og § 8-4, nr. 2. 2. Tilleggspensjonen reduseres ikke på grunn av manglende opptjeningstid, jfr. § 7-3, nr. 2, annet ledd og § 8-4, nr. 3, første ledd. 3. Hvis den trygdedes antatte årlige arbeidsinntekt på skadetidspunktet, når den omregnes til pensjonspoeng etter reglene i § 6-5, gir et høyere poengtall enn sluttpoengtallet etter § 7-3, nr. 2, jfr. § 8-4, skal det førstnevnte poengtall legges til grunn ved beregning av tilleggspensjonens størrelse. Det ses herunder bort fra arbeidsinntekt som overstiger åtte ganger grunnbeløpet. Ved ansettelsen av den årlige arbeidsinntekt medregnes ikke godtgjørelse av midlertidig eller tilfeldig art. Består en del av arbeidsinntekten av naturalytelser, skal disse verdsettes etter de regler som er fastsatt i henhold til § 6-4, nr. 2. Departementet kan ellers bestemme hva som skal anses som arbeidsinntekt. § 11-7. Blir uføregraden endelig fastsatt til mindre enn 30 pst., skal pensjonen løses ut en gang for alle. Ved uføregrad fra 25 til 29 pst. skal utløsningsbeløpet utgjøre ni ganger årspensjonen, ved uføregrad fra 20 til 24 pst. seks ganger årspensjonen, og ved uføregrad fra 15 til 19 pst. tre ganger årspensjonen. Utløsningsbeløpet skal likevel ikke overstige kapitalverdien av pensjonen. Utløsningsbeløpet kan betales i én sum eller i terminer etter Rikstrygdeverkets bestemmelse i det enkelte tilfelle. Kongen kan gi nærmere forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragraf. § 11-8. Trygdet som ved yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til årlig yrkesskadeerstatning som løper så lenge den trygdede lever. Bestemmelsen i § 8-5, siste ledd, gjelder tilsvarende. Yrkesskadeerstatningen fastsettes på grunnlag av skadens medisinske art og størrelse, etter forskrifter og graderingsnormer som fastsettes av Kongen. Besl. O. nr. 107 — 1969—70 159 Høyeste yrkesskadeerstatning skal være lik tre fjerdedeler av grunnbeløpet. Dersom den skadede ønsker det, skal kapitalverdien av yrkesskadeerstatningen utbetales som engangsbeløp. Engangsbeløpet fastsettes i så fall på grunnlag av grunnbeløpet på skadetidspunktet. § 11-9. Ved dødsfall som følge av yrkesskade ytes stønad til etterlatte etter bestemmelsene i kapittel 10, jfr. dog § 11-5 og § 11-6, men med følgende tillempninger: 1. a. Pensjon til gjenlevende ektefelle ytes uten hensyn til ekteskapets varighet, jfr. § 10—5, nr. 1. b. Til person som ikke var gift med avdøde, men som har omsorg for avdødes barn og som var underholdt av avdøde, kan Rikstrygdeverket tilstå hel eller delvis pensjon etter § 10—5, eller annen stønad som nevnt i kapittel 10. 2. a. Rikstrygdeverket kan tilstå barnepensjon også etter at et barn er fylt 18 år, men ikke utover den måned da barnet fyller 21 år, dersom det finnes rimelig av hensyn til barnets utdannelse. Det samme gjelder når den trygdede dør etter at barnet er fylt 18 år. b. Pleiebarn som avdøde uten vederlag hadde tatt på seg oppfostringen av før skaden inntraff, har rett til barnepensjon. For slike barn faller retten til barnepensjon etter de virkelige foreldre bort. 3. Vilkårene i § 10—1, første ledd, bokstavene a og b og § 10—11, nr. 1, bokstavene a og b gjelder ikke. § 11-10. Dersom trygdet får legemsskade eller dør som følge av krigsulykke som ikke går inn under den til enhvert [sic] tid gjeldende lovgivning om krigspensjonering, eller som følge av overfall av sjørøvere på fartøy, gir folketrygden stønad etter bestemmelsene i nevnte lovgivning. § 11-11. 1. For fiskere, fangstmenn m. v., jfr. § 11-1, nr. 1, bokstav b, skal årlig arbeidsinntekt etter dette kapittel svare til gjennomsnittet av vedkommendes pensjonspoeng for de tre sist foregående år, dog slik at det skal gjelde en minste arbeidsinntekt som fastsettes av Kongen. Det samme gjelder for arbeidstaker på fiske- eller fangstfartøy, selv om vedkommende ikke er tatt opp i fiskermanntallet. 2. For norsk militærperson m. v., jfr. § 11-1, nr. 1, bokstav d, skal årlig arbeidsinntekt etter dette kapittel ikke settes lavere enn tre ganger grunnbeløpet. 3. For ungdom som på grunn av ufullendt utdannelse, manglende praksis eller lignende hadde liten inntekt på skadetidspunktet, skal årlig arbeidsinntekt etter dette kapittel ikke settes lavere enn to ganger grunnbeløpet og etter hvert forhøyes i samsvar med den arbeidsinntekt som det må antas at vedkommende ville ha oppnådd dersom yrkesskaden ikke var inntruffet. Det samme gjelder elever og studenter, jfr. § 11-1, nr. 1, bokstav f, og trygdet som er under opplæring til sjømannsyrket, jfr. § 11-1, nr. 1, bokstav g. For elever som ikke får opplæring i noe bestemt yrke, skal årlig arbeidsinntekt settes til to ganger grunnbeløpet fra fylte 18 år, stigende med et halvt grunnbeløp for hvert år til tre ganger grunnbeløpet. 4. Kongen kan dele trygdede som ikke er nevnt under nr. 1, 2 og 3 inn i grupper med normert arbeidsinntekt for hver gruppe for så vidt angår rett til ytelser etter dette kapittel. § 11-12. 1. For yrkesskade som går inn under dette kapittel, har en innberetningspliktig arbeidsgiver, jfr. § 16-3, eller arbeidstaker, erstatningsansvar bare dersom vilkårene for dette foreligger etter bestemmelsene nedenfor i denne paragraf. 2. a. Den som ikke går inn under dette kapittel som pliktig trygdet arbeidstaker eller ikke er knyttet til trygden som arbeidsgiver, har erstatningsansvar i samsvar med ellers gjeldende erstatningsregler, jfr. dog nr. 5, annet ledd og § 18-7. b. Bestemmelsen i bokstav a gjelder tilsvarende for pliktig trygdet arbeidstaker som har voldt skade mens han ikke var i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, og for arbeidsgiver som har voldt skade uten at dette er skjedd under utøvelse av hans gjøremål som arbeidsgiver i trygdepliktig virksomhet. c. For øvrig har en arbeidsgiver eller arbeidstaker erstatningsansvar bare for skader han har voldt forsettlig eller grovt uaktsomt. For dette ansvar hefter alene skadevolderen personlig. d. Ved anvendelsen av bestemmelsene i nr. 1 og 2 anses staten som innberetningspliktig for trygdet etter § 11-1, nr. 1, bokstav d, og nr. 2, og vedkommende kommune for trygdet som nevnt i nr. 1, bokstav e. Staten, vedkommende fylkeskommune, kommune, private sko- 160 Besl. O. nr. 107 — 1969—70 ler eller kurs anses som innberetningspliktig arbeidsgiver for trygdet som nevnt i § 11-1, nr. 1, bokstav f og g. 3. Det som er sagt foran, er uten betydning for rederens plikt etter sjømannsloven til å betale hyre, kost og pleie, samt begravelse når noen av besetningen forulykker. 4. For ulykker som medfører rett til erstatning etter lov om erstatning for skade voldt av motorvogn (bilansvarsloven), medfører bestemmelsene i nr. 2, bokstav c, jfr. nr. 1, ikke noen innskrenkning i skadelidtes rett til å kreve full erstatning av forsikringssummen etter bilansvarsloven for den del av skaden som ikke dekkes av de ytelser han får av folketrygden etter dette kapittel. 5. Selv om noen helt eller delvis har erstatningsansvar for en ulykke som går inn under dette kapittel, får den skadede eller hans etterlatte i alle tilfelle av folketrygden den erstatning som loven fastsetter. Den erstatning skadede eller hans etterlatte kan kreve av andre etter reglene i denne paragraf, fastsettes etter lovgivningens alminnelige regler. Er skaden voldt av motorvogn under bruk i trygdepliktig virksomhet, faller erstatningskravet dog bort for et beløp svarende til trygdens utgifter og ansvar på grunn av skaden. 6. De særlige bestemmelser om erstatningsansvar i denne paragraf kommer ikke til anvendelse når fiskere, fangstmenn m.v. som er tatt opp i det manntall som er nevnt i § 11-2 og som er sysselsatt ombord på fartøy under 100 brutto registertonn, rammes av eller volder skade som går inn under dette kapittel. § 11-13. Når en trygdet som oppebærer full uførepensjon etter reglene i dette kapittel fyller 70 år, får han rett til alderspensjon som svarer til uførepensjonen. Hvis uførepensjonen er beregnet på grunnlag av delvis nedsatt ervervsevne, ytes alderspensjon av samme størrelse som uførepensjonen tillagt en så stor brøkdel av alderspensjon etter kapittel 7 som svarer til forskjellen mellom hel uførhet og den uføregrad som uførepensjonen var beregnet etter. For trygdet som ikke har rett til alderspensjon, løper uførepensjonen etter dette kapittel ut vedkommendes levetid. § 11-14. Kongen gir nærmere forskrifter om fastsettelse av pensjon til den som samtidig fyller vilkårene for rett til ytelser etter dette kapittel og et av kapitlene 3, 5, 7, 8 eller 10. Kap. 13. Administrasjon. § 13-1. Folketrygden administreres sentralt av Rikstrygdeverket og lokalt av trygdekontorene, jfr. § 13-4. Fylkesnemndene og trygdesekretariatene utfører regionale administrative oppgaver som nevnt i § 13-3. § 13-3, nr. 2 og 3. 2. Fylkesnemnda skal bestå av fylkeslegen, i Oslo og Bergen av stadsfysikus, eller av en av fylkeslegens eller stadsfysikus’ assisterende leger, og minst to andre medlemmer. Departementet oppnevner medlemmene og personlige varamenn for dem for inntil fire år om gangen. Departementet gir nærmere regler om nemndas organisasjon og kan bestemme at nemnda skal deles inn i selvstendig arbeidende avdelinger. Departementet fastsetter godtgjørelsen til nemndas medlemmer og kan bestemme at de skal tilstås skyss- og kostgodtgjørelse. 3. Trygdesekretariatet tilrettelegger de saker som etter denne lov skal forelegges nemnda. Sekretariatet kan tillegges andre oppgaver for Rikstrygdeverket og trygdekontorene. Rikstrygdeverket gir nærmere regler om sekretariatets virksomhet og oppgaver. § 13-4. 1. I hver kommune skal det være et trygdekontor. Rikstrygdeverket kan med departementets samtykke bestemme at det skal være felles trygdekontor for to eller flere kommuner. Før slik bestemmelse treffes, skal vedkommende kommunestyrer og styrer for trygdekontorene, jfr. § 13-5, gis adgang til å uttale seg. 2. For hele riket skal det være et eget trygdekontor for behandling av saker for trygdede som nevnt i § 2-8 nr. 1. Kontoret kan tillegges andre oppgaver etter departementets nærmere bestemmelse. 3. Regler om trygdekontorets organisasjon fastsettes av Rikstrygdeverket. § 13-5. 1. Trygdekontoret skal ha et styre på fem medlemmer som med personlige varamenn velges av kommunestyret for den kommunale valgperiode. Kommunestyret bestemmer hvem som skal være formann og hvem som skal være nestformann. Medlemmene må være bosatt i trygdekontorets distrikt. Valgbar til styret er enhver som har stemmerett etter grunnlovens § 50, jfr. § 55, dog ikke den som ved stilling eller ombud er knyttet til trygdens organer. Enhver som er valg- Besl. O. nr. 107 — 1969—70 161 bar, er pliktig til å motta valg, med mindre han er over 60 år, er over formynder, er medlem av formannskapet, eller har fungert som medlem av styret i den siste valgperiode. Trer et medlem ut av styret i valgperioden, rykker varamannen opp som fast medlem av styret. Kommunestyret skal da velge ny varamann. Hvis en varamann trer ut i valgperioden, skal kommunestyret velge ny varamann. Hvis flere kommuner har felles trygdekontor, skal kommunestyrets funksjoner etter dette nummer utføres av vedkommende kommuners formannskap i fellesskap. Styret fungerer til nytt styre er valgt. 2. Det trygdekontor som er nevnt i § 13-4 nr. 2 skal ha et styre på fem medlemmer som med personlige varamenn oppnevnes av departementet for fire år om gangen. Ett av medlemmene skal representere rederne og ett sjømennene. Departementet bestemmer hvem som skal være styrets formann og nestformann. For øvrig gjelder bestemmelsene i nr. 1 så langt de passer. 3. Styret skal føre tilsyn og kontroll med trygdekontorets virksomhet etter denne lov og for øvrig utføre de oppgaver som særskilt er lagt til styret. Regler om styrets virksomhet fastsettes av departementet. 4. Styret er vedtaksført når minst tre medlemmer møter. Minst to av de faste medlemmer må være til stede. Trygdesjefen plikter å ta del i styrets moter, men har ikke stemmerett. Ved stemmelikhet gjør formannens stemme utslaget. 5. Finner et medlem av styret eller trygdesjefen at et styrevedtak er i strid med bestemmelser i denne lov eller utfyllende forskrifter og regler, skal gjennomføring av vedtaket utstå og saken uten ugrunnet opphold sendes Riktrygdeverket, som kan omgjøre vedtaket. 6. Departementet kan bestemme at medlemmene av styret skal ha godtgjørelse for sitt arbeid. Medlemmene har rett til skyssgodtgjørelse. § 13-6. Trygdesjefen er trygdekontorets daglige leder. Han avgjør de saker ved trygdekontoret som ikke etter spesiell bestemmelse skal avgjøres av styret. Avgjørelsen kan bringes inn for styret. § 13-7. Kongen gir regler om tilsetting av rådgivende leger og tannleger ved trygdekontorene. § 13-8. 1. Rikstrygdeverket kan med departementets samtykke drive rekonvalesenthjem, kursteder, fysikalske institutter, syketransport o. l. for å gi ytelser etter denne lov. 2. Rikstrygdeverket kan med Stortingets samtykke for trygden erverve fast eiendom som skal nyttes til lokaler for institusjoner som nevnt i nr. 1 eller som administrasjonslokaler for trygdens organer. Med departementets samtykke kan Rikstrygdeverket gjøre innskudd mot pant i fast eiendom til samme formål. 3. Rikstrygdeverket kan bestemme at drift av virksomhet som nevnt i nr. 1 og forvaltning av eiendommer m. v. som nevnt i nr. 2 helt eller delvis skal legges til lokalt organ. § 13-9. Rikstrygdeverket skal sørge for revisjon ved de i §§ 13-3, 13-4 og 13-8 nevnte organer og institusjoner m. v. og kan fastsette instruks for revisjonen. § 13-10. Administrasjonsutgiftene etter denne lov utredes av statskassen mot refusjon av folketrygdens midler. Administrasjonsiitgiftene til arbeidsformidlingen (fylkesarbeidskontorene, arbeidskontorene, sjømannskontorene og de arbeidspsykologiske kontorer) utredes av statskassen mot ¾ refusjon av folketrygdens midler. § 13-11. 1. Rikstrygdeverket kan med samtykke av departementet inngå overenskomster med hovedorganisasjoner for arbeidstakere og for arbeidsgivere om sammen med trygdekontorene å administrere stønadsordninger og pensjonsordninger som er opprettet av vedkommende organisasjoner og kan påta seg administrative oppgaver for andre offentlige institusjoner. Det vederlag som Rikstrygdeverket og organisasjonene avtaler for administrasjonsarbeidet, må godkjennes av departementet. Rikstrygdeverket kan med departementets samtykke si opp en overenskomst med seks måneders varsel når det gjelder en stønadsordning og med to års varsel når det gjelder en pensjonsordning. 2. Trygdekontor kan med samtykke av Rikstrygdeverket overta administrasjon og utbetaling av kontantytelser som kommunestyret har vedtatt å gi i tillegg til ytelser etter denne lov. § 13-12. Den som er knyttet til trygdens organer uten å være offentlig tjenestemann, skal i 162 Besl. O. nr. 107 — 1969—70 strafferettslig henseende være likestillet med offentlig tjenestemann. § 13-13. Medlem av Rikstrygdeverkets styre, trygdekontorets styre og fylkesnemnda, sakkyndig rådgiver og tjenestemann i trygdeetaten er ugild til å treffe avgjørelser etter denne lov og forskrifter og regler gitt med hjemmel i loven eller til å tilrettelegge grunnlaget for slike avgjørelser, a. når han selv er part i saken. b. når han er i slekt eller svogerskap i opp-eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søskenbarn, med person som avgjørelsen gjelder, c. når han er eller har vært gift med eller er forlovet med eller er fosterfar eller fostermor eller fosterbarn til person som avgjørelsen gjelder, d. når han er verge for person som avgjørelsen gjelder eller har vært verge for slik person etter at saken ble reist. e. når han styrer eller er medlem av styret for et selskap som er part i saken og ikke helt ut eies av staten eller for en forening, sparebank eller stiftelse som er part i saken. Likeledes er han ugild når andre særegne omstendigheter foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Særlig gjelder dette når det er reist innvendinger mot hans habilitet. Er den overordnede tjenestemann ugild, kan avgjørelse i saken heller ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan. Rikstrygdeverket kan gi regler om at en underordnet tjenestemann skal kunne treffe avgjørelse i bestemte grupper av saker, selv om en direkte overordnet tjenestemann er ugild. En tjenestemann avgjør selv om han er ugild. Dersom en part krever det og det kan gjøres uten vesentlig tidsspille, eller tjenestemannen ellers selv finner grunn til det, skal han legge spørsmålet fram for sin nærmeste overordnede til avgjørelse. I kollegiale organ treffes avgjørelsen av organet selv, men vedkommende medlem deltar ikke ved avgjørelsen. Før spørsmålet avgjøres, bør varamann eller annen stedfortreder innkalles, såfremt dette kan skje uten vesentlig tidsspille eller kostnad. § 13-14. 1. Trygdekontorene har adgang til å slutte seg sammen i foreninger med det formål å ivareta felles faglige interesser. Slike lokale foreninger kan omfatte trygdekontorene i ett eller flere fylker. Disse foreninger kan igjen slutte seg sammen i en landsforening. 2. Hver forening skal ha vedtekter for sin virksomhet. Landsforeningens og lokalforeningenes vedtekter skal godkjennes av departementet. 3. Utgiftene til landsforeningens og lokalforeningenes virksomhet dekkes av trygdens midler. Landsforeningens budsjett skal godkjennes av departementet. 4. Landsforeningens og lokalforeningenes regnskap revideres av revisorer oppnevnt av departementet. Departementet fastsetter instruks for revisjonen. Kap. 14. Krav om ytelser — meldinger og behandling. Begrensning og tap av rettigheter. § 14-2. 1. Krav om ytelser etter denne lov, unntatt krav om ytelser etter kapittel 4, jfr. § 4—8, skal settes fram for trygdekontoret på den trygdedes bosted, eventuelt for trygdekontoret på oppholdsstedet. Når særlige forhold tilsier det, kan kravet settes fram for et annet trygdekontor. Rikstrygdeverket gir nærmere regler om dette. For trygdet som oppholder seg utenfor riket eller er forhyret på norsk skip i utenriks fart, bestemmer Rikstrygdeverket hvor kravet skal settes fram. Kravet settes fram skriftlig på skjema fastsatt av Rikstrygdeverket. Krav om stønad etter kapittel 2 og 3 kan dog settes fram muntlig med mindre Rikstrygdeverket bestemmer noe annet. Sammen med kravet skal følge de opplysninger, erklæringer og attester som Rikstrygdeverket eller trygdekontoret krever. 2. Trygdet som blir syk eller skadet, skal så snart råd er gi trygdekontoret melding om dette. Oppholder han seg i riket, skal meldingen gis innen 14 dager. For øvrig plikter enhver som søker eller mottar ytelser etter denne lov å gi de opplysninger og meldinger som kreves av trygdens organer og som anses nødvendig for å avgjøre om lovens vilkår er oppfylt. Likeså plikter han å underrette trygdekontoret om enhver endring i de forhold som er avgjørende for hans rett til ytelser eller hans forpliktelser. Er det av betydning for avgjørelse av den trygdedes rettigheter å skaffe nærmere opplysninger om vedkommendes helse, ervervsevne eller ervervsmuligheter, plikter den trygdede å la seg undersøke eller intervjue av den lege eller annen sakkyndig som trygdens organer bestemmer. Besl. O. nr. 107 1969—70 163 § 14-4, annet ledd. Dette gjelder dog ikke saker som nevnt under bokstav b og c i den utstrekning avgjørelsen er lagt til trygdekontoret. § 14-5. 1. Trygdekontoret avgjør krav om a. medisinsk stønad etter kap. 2, b. sykepenger og kontantstønad ved nedkomst etter kap. 3, c. attføringspenger etter kap. 5 i den utstrekning Rikstrygdeverket bestemmer, d. engangsstønad etter kap. 9, e. hjelpestønad etter § 10—2, første ledds forste punktum og tilsvarende etter § 12 —3. f. stønad etter § 12-2. 2. Rikstrygdeverket kan bestemme at visse avgjørelser etter nr. 1 skal treffes av trygdekontorets styre. Trygdekontorets styre treffer vedtak om å yte bidrag etter § 2-13, første ledd, med mindre annet er bestemt i de regler som er fastsatt av Kongen. § 14-6. Rikstrygdeverket avgjør de krav om ytelser etter denne lov som ikke etter § 14-5 avgjøres av trygdekontoret eller dettes styre. Rikstrygdeverket kan helt eller delvis overlate sin avgjørelsesmyndighet til fylkesnemnda eller til trygdekontoret. Rikstrygdeverket kan oppheve eller endre vedtak som et lokalt trygdeorgan har truffet med hjemmel i denne lov. § 14-7, nr. 1 og 2. 1. Krav om ytelser skal avgjøres uten ugrunnet opphold, og den trygdede skal gis skriftlig melding om vedtaket. Krav om ytelser etter kap. 2 og 3 skal så vidt mulig avgjøres straks, og melding om vedtaket kan gis muntlig. Blir kravet helt eller delvis avslått, kan den trygdede kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. 2. Blir kravet helt eller delvis avslått, skal den trygdede skriftlig gis en kort orientering om vedtaket og opplysning om ankeadgang, ankefrist og den nærmere framgangsmåte ved anke. I sak om ytelse etter kapittel 2 og 3 skal disse opplysningene gis skriftlig dersom vedtaket meddeles skriftlig. Om grunngiing av vedtak etter loven gjelder forvaltningslovens §§ 24 og 25. § 14-8. Krav om ytelser etter denne lov kan avslås og tilkjente ytelser kan tilbakeholdes helt eller delvis dersom den trygdede mot bedre vitende gir uriktige opplysninger eller fortier vesentlige opplysninger av betydning for rettigheter og plikter etter denne lov, eller uten rimelig grunn unnlater å etterkomme påbud som er gitt i eller med hjemmel i denne lov. Det samme gjelder hvis en trygdet som oppebærer stønad eiter kapittel 2, 3, 5, 8 eller 11, uten rimelig grunn unnlater å etterkomme legens råd, nekter å gjennomgå attforing eller gjør seg skyldig i grov skjødesløshet med hensyn til sin helse. § 14-9. Krav om stønad etter kapittel 2 og 3 kan ikke gjøres gjeldende hvis det er gått mer enn seks måneder etter at kravet kunne ha vært satt fram. Krav på ytelser etter kapittel 11 faller bort dersom det ikke er reist innen ett år etter at yrkesskaden eller dødsfallet er inntruffet. Dersom særlige grunner gjør det rimelig, kan Rikstrygdeverket bestemme at stønad skal gis selv om fristen er oversittet. Alderspensjon, barnepensjon og engangsstønad etter denne lov ytes ikke for lenger tid tilbake enn tre år før den kalendermåned hvori kravet settes fram. Annen ytelse etter denne lov enn nevnt i første, annet og tredje ledd gis ikke for lenger tid tilbake enn tre måneder før den kalendermåned hvori kravet settes fram. Hvis den trygdede godtgjør at vilkårene for rett til ytelsen har foreligget fra et tidligere tidspunkt, kan Rikstrygdeverket eller den det bemyndiger bestemme at etterbetaling skal skje for inntil tre år før den kalendermåned hvori kravet settes fram. Begrensningsreglene i denne paragraf gjelder ikke dersom den trygdede tidligere har framsatt krav om vedkommende ytelse og dette krav helt eller delvis er avslått ved en feil fra trygdens orgamer eller som følge av ufullstendige eller misvisende opplysninger fra noen annen enn den trygdede og som han selv ikke har gitt foranledning til. 1 slike tilfelle skal etterbetaling skje fra det tidspunkt ytelse skulle ha vært gitt hvis kravet var blitt godkjent første gang det ble satt fram. Renter tilstås ikke. § 14-10. Någjeldende § 14-8 blir § 14-10. Kap. 15. Utbetaling m. v. § 15—1, nr. 1 og 2. 1. Sykepenger, attføringspenger og annen attføringsstønad som er fastsatt med bestemte satser pr. dag, utbetales fra og med den dag retten til ytelse oppstår og opphører straks denne rett faller bort. Ytelsen utbetales etterskottsvis pr. uke. Kontantstønad ved nedkomst utbetales når 164 Besl. O. nr. 107 — 1969—70 nedkomsten har funnet sted. Barselpenger for inntil 36 dager før nedkomsten kan dog utbetales i dette tidsrom. 2. Medisinsk stønad m. v. etter kapittel 2 og engangsstønad utbetales uten ugrunnet opphold når det er godtgjort at vilkårene for stønad er til stede. § 15-2. Oppheves. § 15—3, nr. 1. 1. Bestemmelsene i § 15—1 nr. 1 og 3, får tilsvarende anvendelse når en ytelse blir satt opp eller ned på grunn av endrede forhold. Blir ytelsene satt opp, gjelder bestemmelsene i § 1499 tilsvarende. § 15—5. Kongen fastsetter regler om utbetaling av ytelser etter denne lov til trygdet som får helt eller delvis fri kur og pleie i helseinstitusjon eller som får annen forpleining for offentlig regning, og om hvor stor del av ytelsene som skal gå til dekning av forpleiningsutgiftene. Det samme gjelder for personer som er anbrakt i noen av fengselsvesenets anstalter. § 15-7. Arbeidsgiver som betaler full lønn under sykdom, har rett til enten å kreve den trygdedes sykepenger utbetalt til seg eller å gjøre et tilsvarende fradrag i lønnen. Det samme gjelder for barselpenger som ytes for det tidsrom det gis full lønn under svangerskapspermisjon. Dersom en trygdet som har rett til delvis uførepensjon i henhold til kapittel 11 får tilbakefall, er arbeidsgiverens rett etter første ledd begrenset til det beløp som kontantstønaden forhøyes med på grunn av tilbakefallet. Tvist mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver om fradrag i lønn etter første og annet ledd avgjøres av Rikstrygdeverket. § 16-1. 1. Utgiftene til trygdens ytelser og administrasjon og til krigspensjoneringen for sivilpersoner dekkes ved a. medlemsavgift av pensjonsgivende inntekt som nevnt i § 6-4, første ledd, b. medlemsavgift av den antatte inntekt ved statsskatteligningen, c. arbeidsgiveravgift, d. tilskott fra kommuner, e. tilskott fra staten, f. tilskott fra folketrygdfondet, g. premie for frivillig trygd, jfr. § 11-3. 2. For enkelte næringer kan Stortinget bestemme at en produktavgift helt eller delvis skal erstatte de avgifter som er nevnt i nr. 1, bokstav a og c. Nærmere regler om beregning og innkreving av slik avgift og nødvendige kontrollbestemmelser fastsettes av Kongen. 3. Stortinget fastsetter størrelsen av avgifter og tilskott som nevnt under nr. 1, bokstav a—e og produktavgift som nevnt under nr. 2. Satsene skal fastsettes slik at inntektene dekker utgiftene til ytelser og administrasjon, samt det fondsopplegg som finnes nødvendig. Stortinget kan gi særregler om fastsettelse av avgifter og tilskott for visse grupper av trygdede. Stortinget kan overlate til Kongen å gi slike særregler. § 16-2. 1. Medlemsavgift som nevnt i § 16-1, nr. 1, bokstav a, fastsettes i prosent av den pensjonsgivende inntekt. Avgiften skal svares med den samme prosentsats av lønnsinntekt, jfr. § 6-4, første ledd, nr. 1, og inntekt av næring hvor det er svart produktavgift, og med en høyere prosentsats av annen pensjonsgivende inntekt. Det skal ikke svares avgift når inntekten er under 4 000 kroner, og avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 prosent av den inntekt som overstiger 4 000 kroner. For ektefeller som begge har pensjonsgivende inntekt, gjelder reglene foran særskilt for hver av dem. 2. Medlemsavgift som nevnt i § 16-1, nr. 1, bokstav b, fastsettes i prosent av den antatte inntekt ved statsskatteligningen. Det skal likevel ikke svares avgift av den del av den antatte inntekt som overstiger åtte ganger grunnbeløpet. Bestemmelsene i nr. 1, annet og tredje ledd, gjelder tilsvarende. § 16-4, første ledd. Statstilskott og kommunetilskott fastsettes i prosent av det beløp som det skal svares medlemsavgift av etter bestemmelsene i § 16 —1, nr. 1, bokstav a. § 16-5. For frivillig trygd etter bestemmelsene i § 11-3 skal den trygdede svare særskilt premie etter premietariff fastsatt av Kongen. Premien innbetales til trygdekontoret til terminer og etter regler som fastsettes av Rikstrygdeverket. § 16-6. Rikstrygdeverket skal holde folketrygdens midler regnskapsmessig skilt fra andre midler det har. Den del av inntektene som ikke medgår til Besl. O. nr. 107 — 1969—70 165 dekning av utgifter som nevnt i § 16-1. skal overføres til folketrygdfondet. § 16-7. Stortinget fastsetter regler om administrasjon av folketrygdens fond og om forvaltning av midlene, revisjon m. v. § 17-4, første ledd. Innen utløpet av januar måned skal arbeidsgiveren gi oppgave over grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift etter § 16-1, nr. 1, bokstav c og § 16-3 for det foregående kalenderår. Hvis slik oppgave ikke kommer inn eller er uriktig eller ufullstendig, fastsettes avgiftsgrunnlaget av ligningsnemnda. Fastsettelsen kan foretas uten forbindelse med den ordinære ligning. Kap. 18. Forskjellige bestemmelser. § 18-1. Enhver trygdet plikter å gi trygdens organer de meldinger og opplysninger som er nødvendige for gjennomføring av loven. § 18-2, første ledd. Arbeidsgiver og enhver som gir behandling eller yter tjeneste som trygden er stønads-pliktig for, har etter krav fra trygdens organer plikt til å gi meldinger og opplysninger som disse trenger for å kunne avgjøre om vilkårene for rettigheter eller plikter etter denne lov er til stede, eller som er nødvendige av hensyn til trygdens administrasjon. § 18-5. Hvis noen som gir behandling eller yter tjeneste som trygden er stønadspliktig for, gjør seg skyldig i misbruk overfor trygden, ikke forsvarlig skjøtter sin gjerning eller ikke oppfyller sine plikter etter denne lov, kan departementet bestemme at trygden ikke skal godtgjøre for behandling eller tjeneste utført av ham. I slike tilfelle plikter trygden heller ikke å yte stønad på grunnlag av erklæring fra ham. § 18-7. En trygdets erstatningskrav mot den som har voldt skade faller bort for et beløp svarende til folketrygdens utgifter og ansvar på grunn av skaden. Dette gjelder likevel ikke dersom skaden er voldt forsettlig. I nevnte tilfelle går trygdedes krav over på folketrygden med beløp som nevnt foran. Er ikke hele erstatningsbeløpet å få, skal den trygdedes eller hans etterlattes krav dekkes først. § 18-8. Departementet fastsetter det trygdetekniske grunnlag for beregning av kapitalverdier. § 18-9. 1. Arbeidsgiveren plikter å sørge for at trygdet som arbeider utenfor riket får den stønad som folketrygden ellers skulle ha ytt etter kapittel 2 og 3, mot refusjon av trygden etter reglene i denne lov. 2. Når den som har kost og losji hos sin arbeidskiver, blir sykmeldt av lege, skal arbeidsgiveren yte ham forpleining i inntil fire uker. Dog opphører arbeidsgiverens forpleiningsplikt når den syke innlegges i sykehus eller når han etter oppsigelse eller av annen grunn trer ut av tjenesteforholdet. Plikten bortfaller også hvis vedkommende er syk ved tiltredelsen av tjenesten og når det gjelder alvorlige sinnslidelser eller smittsomme sykdommer som er gjenstand for det offentliges omsorg. 3. Ved forpleining innenlands bortfaller rederiets forpleiningsplikt etter sjømannsloven i den utstrekning det ytes stønad etter kapittel 2 og 3 i denne lov. § 18-10. Lovens bestemmelser kan ikke ved avtale eller reglement rettsgyldig utelukkes eller innskrenkes. Rettigheter etter loven kan heller ikke fraskrives. § 18-11. Rettigheter etter denne lov kan endres, innskrenkes eller oppheves ved seinere lov. § 18-12. Kongen kan inngå overenskomst med annet land om gjensidighet med omsyn til folketrygd og herunder gjøre unntak fra lovens bestemmelser. § 18-13. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av denne lov. II. Ikrafttreden og overgangsbestemmelser. 1. Denne lov trer i kraft 1. januar 1971. Fra samme dag oppheves a. lov av 2. mars 1956 om syketrygd, b. lov av 15. mars 1957 om tillegg til lov om syketrygd av 2. mars 1956, c. lov av 9. juni 1961 om adgang for Rikstrygdeverket og trygdekassene til å administrere pensjonsordninger, d. lov av 28. mai 1959 om trygd mot arbeidsløyse. Forskrifter som er gitt eller vedtak som er gjort i medhold av de under a til c nevnte lover skal fortsatt, gjelde så langt de passer 166 Besl. O. nr. 107 — 1969—70 inntil de blir avløst av forskrifter og vedtak i medhold av denne lov. Bestemmelsene i lov om syketrygd får anvendelse også etter 1. januar 1971 for så vidt gjelder rettigheter og plikter som gjelder tiden før denne lovs ikrafttreden. Det samme gjelder bestemmelsene om innbetaling og innkreving av premie og premietilskott og bestemmelsene i syketrygdlovens § 173 om oppløsning av godkjente sykekasser. 2. Folketrygden er ansvarlig for de forpliktelser som påhviler syketrygden, yrkesskadetrygden og arbeidsløysetrygden. Fondsmidler og annen formue som tilhører syketrygdens reguleringsfond, trygdekassene og yrkesskadetrygdens fond, overføres til folketrygden. De stedlige arbeidsløysefond og det riksreservefond som er opprettet med hjemmel i lov om trygd mot arbeidsløshet av 24. juni 1938 § 20, jfr. revidert lov om trygd mot arbeidsløyse av 28. mai 1959 §§ 20 og 24 og det arbeidsløysefond for sjømenn i utenriks fart som er opprettet med hjemmel i samme lovs § 38, jfr. den reviderte lov av 28. mai 1959 § 37, overføres til folketrygdens arbeidsmarkedsfond. Stortinget bestemmer for hvert år i hvilken utstrekning arbeidsmarkedsfondet skal belastes utgifter etter kapittel 4. Håkon Johnsen, president. Astrid Murberg Martinsen, sekretær. -- Loven ble kunngjort i: Norsk lovtidend 1970 avdeling 1 side 998. 19. juni Nr. 67 Lov*) om endring i lov om folketrygd av 17. juni 1966. [nr. 12] Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets vedtak av 16. juni 1970 sålydende: I. Følgende bestemmelser i lov om folketrygd av 17. juni 1966 skal lyde: *) Fremmet av Sosialdepartementet. https://www.nb.no/nbsok/nb/7530e26de3f0123f4a7457eadd3d3bfe?index=17#1031 Norsk lovtidende. 1. Afdeling. 1970 https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2015110581006_001 Loven går frem til side 1038. https://www.nb.no/nbsok/nb/7530e26de3f0123f4a7457eadd3d3bfe?index=17#1071 ** Norsk lovtidend 1970 avdeling 2 side 588. 19. juni Lov*)1)3) om endring i lov om folketrygd av 17. juni 1966. Nr. 67 *) Fremmet av Sosialdepartementet. 1) Kunngj. 3. aug. i Lovtid. 1 nr. 20, se s. 923. 3) St. vedtak 16. juni 1970. Se Ot. prp. nr. 42. Innst. O. XIX St. tid., forh. i Ot. s. 663 i Lt. s. 176. https://www.nb.no/nbsok/nb/55cedf5915cf5e7b8667b964b730eec7?index=5#645 Norsk Lovtidende. 2den Afdeling. 1970. Samling af Love, Resolutioner m.m https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2015110581016_001 Loven går frem til side 628. https://www.nb.no/nbsok/nb/55cedf5915cf5e7b8667b964b730eec7?index=5#685 ** Saksside: Om lov om endringer i lov om folketrygd av 17. juni 1966, https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1961-1970&mtid=75&vt=a&did=DIVL120952 Thomas Skogestad ---