Rundskriv

Hovednr 53 - Ektefellebidrag

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Familiekontoret 1994

Sist endret 31.01.2014 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret, jf overskrift

1.4 Hvilke organer administrerer reglene om ektefellebidrag

3 Avgjørelsesmyndighet

1 Innledning

1.1 Hjemmelen for ektefellebidrag

Regler om ektefellebidrag er fastsatt i ekteskapsloven kapittel 16. (Lov om ekteskap av 4. juli 1991 nr. 47.) Loven trådte i kraft 1. januar 1993. Reglene bygger stort sett på tidligere gjeldende rett. Eldre praksis på området er derfor fremdeles av stor betydning.

Så lenge det ekteskapelige samliv består, har ektefellene en gjensidig underholdsplikt overfor hverandre. Dette fremgår av ekteskapsloven § 38. Bestemmelsen lyder slik :

“Ektefellene har samme ansvaret for de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostring av barna og hver ektefelles særlige behov. Ektefellene bidrar ved tilskudd av penger, ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte.

En ektefelle kan i rimelig utstrekning kreve penger av den andre ektefellen til å dekke utgifter som nevnt i første ledd. En ektefelle som ikke oppfyller plikten til å stille nødvendige midler til rådighet for den andre, kan pålegges å betale bestemte beløp. §§ 81 andre ledd, 83, 84, 85 andre ledd, 92 og 93 gjelder tilsvarende så langt de passer.”

Ved samlivsbrudd, separasjon eller skilsmisse, opphører ektefellenes gjensidige underholdsplikt etter ekteskapsloven § 38. Dette er fastslått i ekteskapsloven § 79 første ledd.

En ektefelle kan likevel etter samlivsbrudd, separasjon eller skilsmisse bli pålagt å betale bidrag til den andre ektefellen. Dette er fastslått i ekteskapsloven § 79 annet og tredje ledd.

1.2 Nærmere om personkretsen

Det stilles ingen krav til at samlivsbruddet på noen måte må være formalisert. Det er tilstrekkelig at det foreligger et faktisk samlivsbrudd. Når det snakkes om separasjon i forbindelse med ektefellebidrag, menes derfor både formell separasjon og faktisk samlivsbrudd. Det kan imidlertid ikke ilegges bidrag etter samlivsbrudd mellom ugifte samboende.

1.3 Begrunnelsen for ektefellebidrag

Det er understreket i forarbeidene til ekteskapsloven at hver av ektefellene etter et samlivsbrudd er forpliktet til å opparbeide en egen selvstendig økonomi.

Når det likevel er adgang til å ilegge ektefellebidrag, er det av hensyn til den ektefellen som har fått redusert sin ervervsevne som følge av omsorgen for felles barn eller arbeidsfordelingen mellom ektefellene under ekteskapet.

Dette er hovedbegrunnelsen for ektefellebidrag, selv om det også unntaksvis kan tilkjennes bidrag dersom andre særlige grunner tilsier det.

1.4 Hvilke organer administrerer reglene om ektefellebidrag

[endret 1/14]

Det er Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet som administrerer og har det overordnede ansvaret for den delen av ekteskapsloven der bestemmelsene om ektefellebidrag er gitt.

Ved administrativ fastsettelse er NAV Forvaltning bidragsfogd og fastsetter ektefellebidrag i første instans. Dette fremgår av ekteskapsloven § 83. NAV Klageinstans er klageorgan. Arbeids- og velferdsdirektoratet har det faglige ansvaret.

Sak om ektefellebidrag skal behandles av NAV Forvaltning Troms. Bor en av partene i utlandet, er det NAV Internasjonalt som er bidragsfogd.

Hvis ikke begge ektefellene er enige om å overlate til bidragsfogden å fastsette ektefellebidrag, må spørsmålet avgjøres av domstolene. Dette fremgår av ekteskapsloven § 83. Om bidragsfogdens kompetanse i endringssaker vises til rundskrivets del 9.

1.5 Rundskrivets innhold

 

Del 2:	Hovedpunkter i saksbehandlingen
Del 3:	Avgjørelsesmyndighet
Del 4:	Forholdet til partenes påstander
Del 5:	Når kan ektefellebidrag ilegges
Del 6:	Utmåling av ektefellebidrag
Del 7:	Forholdet til barnebidrag
Del 8:	Varigheten av ektefellebidrag
Del 9:	Endring av fastsatt ektefellebidrag
Del 10:	Bortfall av ektefellebidrag
Del 11:	Ettergivelse av ektefellebidrag
Del 12:	Blanketter

2 Hovedpunkter i saksbehandlingen

2.1 Veiledning/orientering

[Endret 11/03]

NAV har en alminnelig veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11.

Når en av ektefellene har gjort henvendelse til NAV, plikter NAV å gi all orientering som er relevant i det enkelte tilfellet. NAV må imidlertid ikke selv ta initiativ til kontakt med en av partene for å få denne til å sette frem krav. Man må huske på at en sak om ektefellebidrag er en sak mellom to private parter, og et tiltak som kan ha positiv virkning for den ene parten, kan ha motsatt virkning for den andre.

NAV må videre informere om at dette er et område der ektefellene har avtalefrihet. Om forholdet til offentlige stønader, se punkt 6.1.1.1.

Videre må det understrekes at begge parter må være enige om å overlate avgjørelsen til NAV, og at NAV Klageinstans da blir klageorgan. Hvis ektefellene ikke er enige, må det gis informasjon om at hver av dem kan kreve spørsmålet avgjort av domstolene. Dersom det gjelder en endringssak, kan NAV likevel ha kompetanse til å avgjøre saken. Se rundskrivets del 9.

2.2 Fremsettelse av krav

[Endret 9/12]

Krav overfor NAV om fastsettelse eller endring av ektefellebidrag skal gjøres på NAV-blankett 53-00.05. Også tilleggsopplysninger gis på denne blanketten, eventuelt kan parten gi opplysninger på eget ark eller henvise til vedlagte dokumenter. Det er imidlertid ikke et lovfestet vilkår at blanketten må brukes. Et krav er således gyldig fremsatt selv om det ikke er brukt blankett. At krav er gyldig fremsatt har bl.a. betydning for hvilket tidspunkt bidraget skal fastsettes fra. NAV kan likevel be om at blanketten fylles ut, dette av hensyn til rasjonell saksbehandling og kontroll av at alle relevante opplysninger foreligger.

Når krav om fastsettelse av ektefellebidrag mottas av NAV, må det undersøkes om den andre ektefellen vil samtykke til administrativ behandling der det er nødvendig med samtykke fra begge parter. Slikt samtykke bør være skriftlig. Begge ektefellene må få tilsendt kravblankett. I praksis vil samtykke i de fleste tilfellene således bli gitt ved avkryssing og underskrift på kravblanketten. Det trengs ikke skriftlig samtykke ut over dette.

Samtykker ikke den andre ektefellen, må NAV Forvaltning i så fall henvise søkeren til domstolene, eventuelt råde vedkommende til å ta kontakt med advokat. Parten må selv ta ut stevning. En henvisning skal ikke meddeles domstolen direkte.

Når NAV Forvaltning avviser en sak, skal det fattes avvisningsvedtak. Vedtaket kan påklages.

Samtykke må foreligge når vedtak fattes. Dersom det opprinnelig var gitt samtykke og dette senere blir trukket tilbake, må NAV Forvaltning avvise saken og henvise partene til domstolene. Samtykke kan ikke trekkes etter at vedtak er fattet. Etter at vedtak er fattet, kan domstolene bare prøve vedtakets gyldighet. Rettens adgang til å overprøve NAVs vedtak er dermed begrenset til å gjelde spørsmålene om vedtaket er beheftet med myndighetsmisbruk, saksbehandlingsfeil eller feil i faktum. Sak om endring kan imidlertid tas opp for domstolene selv om det opprinnelig er fattet administrativt vedtak, se nedenfor.

Det kan tenkes helt spesielle tilfeller der endrede forhold eller omstendigheter gjør det nærmest åpenbart at samtykke ikke lenger kan sies å foreligge, slik at et i utgangspunktet gyldig samtykke må betraktes som bortfalt. En slik situasjon vil nok oppstå svært sjelden, men NAV Forvaltning bør være oppmerksom på muligheten og avklare slike forhold med partene før vedtak fattes.

Dersom en av partene krever at det blir tatt opp endringssak, må det bringes på det rene om det trengs samtykke fra den andre parten for at kravet skal kunne behandles administrativt (se rundskrivets del 9). Dersom det er nødvendig med samtykke fra begge parter, må spørsmålet i tilfelle behandles av domstolene når en av partene ikke ønsker å gi samtykke.

NAV Forvaltning kan ikke avvise saken og henvise partene til å reise sak for domstolene når NAV har formell kompetanse til å behandle saken.

2.3 Innhenting av opplysninger

Ektefellebidrag fastsettes alltid ved skjønn. Dette gjelder både spørsmålet om det overhodet er grunnlag for å fastsette bidrag, hvor stort bidraget i tilfelle skal være, og hvor lenge det skal løpe.

Opplysninger som må skaffes til veie, er ekteskapets varighet, antall barn i ekteskapet og deres alder og om noen av partene har lovbestemt forsørgelsesplikt overfor andre personer. Videre må søkerens utdannelsesbakgrunn, tidligere yrkeserfaring og eventuelt lengde av fravær fra yrkeslivet bringes på det rene. I praksis vil disse opplysningene fremgå av kravblanketten. NAV Forvaltning må selv vurdere om det trengs ytterligere opplysninger.

For at bidrag skal kunne fastsettes, må det videre foreligge opplysninger om begge parters utgifter og inntekter. Dokumentasjon må fremlegges så langt det er mulig. Dette gjelder også eventuelle skifteavtaler der bidragsspørsmålet kan være en del av avtalen, og dommer om fastsettelse hvis det dreier seg om en endringssak.

2.4 Behandlingen av kravet

2.4.1 Varsling av partene og deres adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter

Det er viktig å fremheve at det i saker om ektefellebidrag er to likeverdige parter, som begge har krav på samme informasjon og veiledning.

Når et krav kommer inn fra den ene parten, skal den andre parten varsles om det, jf. forvaltningsloven § 16. Kopi av kravblanketten sendes med. Partene må gis en frist til å uttale seg. Også den andre parten bør fylle ut kravblankett, i alle fall ved første gangs fastsettelse.

Også når opplysninger av betydning for avgjørelsen kommer inn på annen måte enn gjennom kravblankett, må den andre parten varsles og få anledning til å uttale seg. NAV Forvaltning må imidlertid prøve å begrense dette noe slik at det ikke stadig må sendes nye varsler med muligheter for svar og tilsvar. På den annen side må det tas hensyn til at forvaltningsloven stiller krav om at en sak må være tilstrekkelig opplyst, slik at det fremgår om alle forhold som kan være relevante har vært vurdert før vedtak fattes.

En part har krav på å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, jf. forvaltningsloven §§ 18, 19 og 20.

2.4.2 Om vedtaket

Begge parter skal ha tilsendt likelydende begrunnet vedtak. Det er viktig at vedtak som fattes på skjønnsmessig grunnlag, inneholder en klar begrunnelse og opplysninger om hvilke faktiske forhold som er lagt til grunn for avgjørelsen. Det må videre fremgå at alle relevante påstander og opplysninger har vært vurdert. Det må også vises til lovhjemmelen og gis opplysning om klageadgang.

2.5 Klage og omgjøring uten klage

[Endret 11/03.]

Dette følger forvaltningslovens regler. Bestemmelsene om klage er gitt i forvaltningsloven §§ 28 - 36, og omgjøring uten klage i forvaltningsloven § 35.

3 Avgjørelsesmyndighet

[Endret 1/14]

NAV Forvaltning Troms avgjør alle typer krav vedrørende ektefellebidrag, jf. ekteskapsloven § 83 og § 84.

NAV Klageinstans er klageorgan.

Når en av partene er bosatt i utlandet, er NAV Internasjonalt behandlingsenhet.

NAV Klageinstans Øst er klageorgan for vedtak fattet av NAV Internasjonalt.

4 Forholdet til partenes påstander

Utgangspunktet er at ektefellene har fri rådighet over alle sider ved saken. At partene har fri rådighet betyr at partenes påstander vil danne de ytre grensene for bidragsfogdens avgjørelse. Bidragsfogden skal f.eks. aldri fastsette et bidrag lavere enn det den bidragspliktige er villig til å betale, eller høyere enn det den berettigede ektefelle krever.

Også andre forhold i saken kan begrenses gjennom partenes påstander. Hvis den som krever bidrag, har satt frem krav om å få bidrag i ett år, kan ikke bidragsfogden fastsette bidrag for en lengre periode.

Det er altså viktig å være klar over at alle sider ved saken kan begrenses ved partenes påstander.

Etter omstendighetene kan det kanskje være formålstjenlig å undersøke med partene om de ønsker å komme med en nærmere klargjøring av sine krav. Bidragsfogden må imidlertid være svært varsom slik at dette ikke kan oppfattes som et initiativ til å påvirke saken i en bestemt retning. Den informasjonen som gis til partene om dette, må derfor være objektiv, og begge parter må få samme informasjon.

Som eksempel kan nevnes at hvis det kommer et krav om fastsettelse uten noen nærmere angivelse av kravet, kan det være naturlig å informere partene om at de har fri rådighet over forholdet, og så spørre om de ønsker å komme med en nærmere spesifikasjon. Det er da svært viktig at NAV presiserer at partenes påstander vil danne de ytre rammene for avgjørelsen. Hvilke tilleggsspørsmål det kan være relevant å stille partene, må bidragsfogden avgjøre etter en konkret vurdering bl.a. på bakgrunn av de opplysningene som er gitt i kravblanketten.

Forespørsel må imidlertid ikke rettes til partene før bidragsfogden har avgjort om det overhodet er grunnlag for å pålegge bidrag. Bidragsfogdens initiativ bør i første rekke begrense seg til selve utmålingen av bidraget etter at det er fastslått at bidrag kan pålegges.

5 Når kan ektefellebidrag ilegges, ekteskapsloven § 79

Innledningsvis bør det presiseres at de problemstillingene som her reiser seg, også vil være relevante for spørsmålet om utmåling av ektefellebidrag etter § 80. Vurderingene vil gripe over i hverandre, men prinsipielt bør vilkårene for ileggelse og utmåling drøftes hver for seg.

5.1 Hjemmelsgrunnlaget

Hjemmelen for å ilegge ektefellebidrag er ekteskapsloven § 79.

Bestemmelsen inneholder “inngangsvilkårene” for at ektefellebidrag skal kunne ilegges. Prinsipielt kan dette spørsmålet ses isolert fra bestemmelsene om utmåling og varighet, men vurderingene vil i praksis gripe over i hverandre. De momentene som taler for å ilegge bidrag, vil således være relevante også for utmåling og varighet.

Før det blir spørsmål om utmåling og varighet, må det således fastslås at ett eller flere av vilkårene i § 79 er oppfylt.

5.2 Felles vilkår

Det må foreligge separasjon, skilsmisse eller et faktisk samlivsbrudd mellom ektefeller. Det kan ikke ilegges ektefellebidrag etter samlivsbrudd mellom ugifte samboende. Det stilles ingen krav til bruddets varighet eller at det er tatt visse rettslige skritt med sikte på å få oppløst ekteskapet.

5.3 Hovedregelen

[Endret 9/12]

Hovedregelen for fastsettelse fremgår av § 79 annet ledd. Det er klart sagt i forarbeidene at tredje ledd bare unntaksvis kommer til anvendelse. (Ot prp nr 28 (1990-91).)

Etter hovedregelen må en ektefelles evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold være blitt dårligere som følge av oppgavefordelingen under samlivet. I uttrykket “passende underhold” ligger det imidlertid en begrensning. Tilvante økonomiske kår slik disse var under samlivet, skal ikke danne utgangspunktet. Utgangspunktet for vurderingen må være ektefellens evne og mulighet for å kunne forsørge seg selv og da fortrinnsvis ved eget arbeid. Dette betyr at det må foretas en konkret vurdering av hvilke muligheter ektefellen har for å skaffe seg et “passende underhold”. Det er således ikke enhver reduksjon av ervervsevnen som er relevant for vurderingen om ektefellebidrag skal tilkjennes. Et viktig tolkningsmoment i denne sammenheng er den klare forutsetningen i forarbeidene om at hver av ektefellene etter bruddet plikter å opparbeide sin egen selvstendige økonomi.

Det kan i denne sammenheng vises til Ot prp nr 28 (1990-91) s. 44, hvor Ekteskapslovutvalgets syn er referert:

“Etter utvalgets oppfatning bør utgangspunktet være at det ikke skal kunne kreves ektefellebidrag etter separasjon eller skilsmisse. Dette er også den faktiske hovedregelen etter gjeldende rett, jf punkt 2.2. Ettersom det økonomiske fellesskapet opphører ved samlivsbruddet, er det ikke lenger spørsmål om å bidra til det felles underhold. Hver av ektefellene må etter samlivets opphør opparbeide en selvstendig økonomi. Bidrag bør likevel etter utvalgets syn kunne tilkjennes i unntakstilfellene. (...)

Avgjørende for vurderingen bør - som i gjeldende rett - være hvorvidt en ektefelles muligheter til å forsørge seg selv er blitt redusert som følge av ekteskapet eller omsorgen for barna.”

Ekteskapslovutvalgets syn har fått tilslutning av departementet, som på s. 46 i Ot prp nr 28 (1990-91)sier følgende:

“På linje med utvalget vil Justisdepartementet understreke at ektefellene etter et samlivsbrudd er forpliktet til å opparbeide en egen selvstendig økonomi.”

Med dette som utgangspunkt må det foretas en konkret vurdering av hvilke muligheter ektefellen har til å opparbeide en selvstendig økonomi. Hvis denne evnen er til stede eller i behold i tilstrekkelig grad, er utgangspunktet at ektefellebidrag ikke skal tilstås. På den annen side kan det alene heller ikke være avgjørende at ektefellen har mulighet for å få arbeid, hvis det samtidig kan påvises at ervervsevnen er redusert. Også her må man se hen til uttrykket “passende underhold” og til framtidsutsiktene ektefellen vil ha på arbeidsmarkedet. Her vil både utdannelse og alder være av betydning. Dersom ektefellen har utdannelse fra tidligere eller har skaffet seg dette under ekteskapet, vil det være enklere å komme raskt ut i arbeidslivet etter samlivsbruddet. En utdannelse som ligger langt tilbake i tid kan imidlertid være “foreldet” i forhold til kravene på dagens arbeidsmarked.

I Lagmannsrettsdommen LA-2011-183042 uttalte retten at lovbestemmelsen ikke kunne tolkes slik at bidragsmottakeren må utnytte restformuesverdien i bolig for at bidrag skal kunne pålegges.

Også ektefellens alder vil være av betydning for vurderingen av om ektefellebidrag skal ilegges. Det er grunn til å anta at arbeidssøkende som har passert midten av 50-årene, vil kunne ha problemer med å få arbeid og således ha vanskeligheter med å opparbeide seg en selvstendig økonomi. Dette beror selvsagt på en konkret vurdering, men høy alder vil i seg selv være et viktig moment i en helhetsvurdering. I praksis vil vektlegging av den bidragsberettigedes alder være av størst interesse når varigheten av bidraget skal vurderes.

Spørsmålet om hvorvidt NAVs vurdering av hva som anses som «passende underhold» kan overprøves ved domstolsbehandling var oppe til diskusjon i sak LA-2011-18304.Retten uttalte: « Lagmannsretten er enig med staten i at rettens kompetanse til å prøve vedtaket er begrenset i samsvar med de alminnelige prinsippene for domstolskontroll med forvaltningsvedtak. Retten finner ikke holdepunkter for å fravike hovedregelen om at rettens adgang til å prøve «kan-skjønnet» er begrenset til å gjelde spørsmålene om myndighetsmisbruk, saksbehandlingsfeil og feil i faktum.»

Og senere:

«Partene er uenige om «passende underhold » er et tema under rettsanvendelsen eller om det utelukkende er et skjønnstema. Lagmannsretten antar at ordlyden innebærer en viss lovmessig beskranking for å tilkjenne ektefellebidrag, men uttrykksmåten «passende» gir anvisning på en så utpreget skjønnsmessig vurdering at det skal mye til for å sette forvaltningens resultat til side som uhjemlet.»

På grunn av at NAVs vedtak skal være mulige å overprøve kan det være hensiktsmessig at NAV i sin begrunnelse i vedtaket skiller mellom vurderingen av om det i det hele tatt kan ilegges et bidrag(vurderingen av lovvilkåret), og den skjønnsmessige vurderingen i forhold til hva som anses som et passende bidrag.

Spørsmålet om ileggelse av ektefellebidrag kan imidlertid ikke avgjøres på bakgrunn av ovenstående momenter alene. Det er et absolutt vilkår etter hovedregelen i § 79 annet ledd at det er årsakssammenheng mellom ekteskapet og forringelsen av ervervsevnen. Her vil to forhold være av særlig betydning. For det første, oppgavefordelingen mellom ektefellene under samlivet og ekteskapets varighet. Det mest typiske vil være at den hjemmeværende ektefellen har tatt seg av felles barn, men også andre typer oppgaver er relevante for vurderingen. At loven bruker betegnelsen “felles barn”, betyr at omsorgen for egne særkullsbarn ikke er relevant. Hvis ektefellebidrag skal tilstås i slike tilfeller, må det finnes et annet grunnlag, f.eks. at hjemmeværende ektefelle har utført andre fellesoppgaver, eller at det foreligger andre særlige grunner. (Se § 79 tredje ledd, omtalt under punkt 5.4.)

Hva som regnes som langvarig ekteskap er nærmere omtalt under rundskrivets punkt 8.2.

Varigheten vil i seg selv være en indikasjon på at ekteskapet har vært årsaken til at ervervsevnen er forringet. Jo kortere ekteskapet har vart, desto vanskeligere vil det være å påvise årsakssammenheng. Som hovedregel må det i alle fall ved kortvarig ekteskap og ung alder være et krav at hjemmeværende ektefelle har hatt omsorg for felles barn.

Det er imidlertid ikke et krav om at ektefellene må ha hatt barn. Hvilke andre oppgaver enn omsorg for felles barn som kan være relevante for vurderingen, må avgjøres helt konkret. Her vil momenter som varighet og alder ha en mer sentral vurdering enn når ektefellene har felles barn.

5.4 Unntak fra hovedregelen, § 79 tredje ledd

På bakgrunn av det som er sagt ovenfor, at ektefellenes gjensidige forsørgelsesplikt opphører ved samlivsbrudd og at hele ordningen med ektefellebidrag slik sett fremstår som et unntak, må utgangspunktet være at § 79 tredje ledd har et snevert anvendelsesområde.

Etter dette unntaket er det åpnet mulighet for å ilegge ektefellebidrag hvis ektefellens ervervsevne er blitt dårlig uten at dette er en direkte følge av ekteskapet eller omsorgen for felles barn under samlivet. I rundskriv (Q-15/92) utgitt av Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet heter det om dette:

“Ektefellebidrag kan i særlige tilfeller også tildeles uten at ekteskapet eller omsorg for barna har redusert evnen til selv å sørge for et passende underhold. Dette er ment å være en snever unntaksregel, som skal fange opp de spesielle tilfeller hvor det ellers ville vært åpenbart urimelig ikke å pålegge bidrag. Skyldes den manglende evne til å sørge for seg selv utelukkende sykdom eller uførhet, kan bidrag etter omstendighetene likevel pålegges. Bidrag bør i slike tilfeller fastsettes der bidragspliktige har god økonomi, og bidragsberettigede ellers ville leve under vanskelige økonomiske forhold.”

Grunnlaget vil her være en kombinasjon av flere momenter som stor forskjell i ektefellenes økonomi og f.eks. langvarig ekteskap og redusert ervervsevne som følge av sykdom eller uførhet. Rett til trygd vil kunne gjøre behovet for eller rimeligheten av å pålegge bidrag mindre.

Dersom den bidragsberettigede skal ha omsorg for fellesbarn etter bruddet, vil også dette være et moment av betydning. Betingelsene for bidrag vil da kunne foreligge også om ekteskapet har vært kortvarig. Omsorg for fellesbarn etter bruddet er imidlertid bare ett moment som kan gi grunnlag for bidrag sammen med andre momenter, som f.eks. stor forskjell i ektefellenes økonomi. Som regel vil også den som får omsorgen etter bruddet ha rett til overgangsstønad etter folketrygdloven kapitel 15-6. Om betydningen av dette vises til rundskrivets punkt 6.1.1.1.

Også det at den bidragsberettigede har hatt omsorg for den andre ektefellens særkullsbarn under samlivet vil kunne være en særlig grunn, som etter omstendighetene vil kunne ha betydelig vekt.

I forarbeidene er det trukket frem to eksempler fra praksis på særlige tilfeller:

Ektefellene hadde tatt til seg to barn av hustruens søster. Mannen kunne etter skilsmissen ikke pålegges å betale bidrag til disse barna. Ved fastsettelsen av bidrag til hustruen ble det tatt hensyn til at hun hadde omsorgen for søsterens barn. Ektefellene hadde i sin tid vært enige om å ta barna til seg, og omsorgen for dem reduserte hennes ervervsevne. Av dette må vi kunne trekke den slutning at avtaler mellom ektefeller eller at ektefellene innretter seg etter klare felles forutsetninger kan danne grunnlag for å ilegge bidrag hvis samlivsbrudd forrykker disse forutsetningene.

Et annet eksempel var en hustru som var med mannen til utlandet i flere år under dennes utenrikstjeneste. Hustruen hadde før ekteskapet hatt sekretærarbeid. Etter skilsmissen gikk hun i gang med høyere utdannelse for å bedre sine inntektsmuligheter. Om bidrag til den tidligere ektefelle uttalte lagmannsretten blant annet: “Hun har uten tvil bidratt til den høye posisjon og inntekt hennes fraskilte mann i dag har, og rimelighet taler derfor etter lagmannsrettens mening for at han nå gir henne den nødvendige støtte til å etablere seg trygt i arbeidslivet.”

Av generell interesse kan det være verdt å merke seg uttrykksmåten “etablere seg trygt i arbeidslivet”. Det er altså ikke bare snakk om den aktuelle muligheten til å få et hvilket som helst arbeid, men også framtidsutsiktene på arbeidsmarkedet.

5.5 Særlig om "kan" i § 79

Selv om en finner at vilkårene som hittil har vært drøftet, er oppfylt, er det ikke uten videre gitt at ektefellebidrag skal ilegges. Både annet og tredje ledd i § 79 er en “kan-bestemmelse”. Det må altså foretas en bredere skjønnsmessig vurdering.

Mange av de problemstillingene som her reiser seg vil være vel så relevant/vanlig i sammenheng med utmålingsspørsmålet etter § 80.

5.5.1 Den bidragspliktiges økonomiske forhold

Dette spørsmålet er det mest hensiktsmessig å ta opp og drøfte nærmere under punktet om utmåling av bidrag etter § 80, da det er der det har størst praktisk betydning. Det må likevel også her nevnes at den bidragspliktiges økonomi kan være slik at bidrag ikke bør ilegges. Teoretisk kan det tenkes (som ved barnebidrag) at vilkårene for å ilegge bidrag anses oppfylt, men den bidragspliktiges økonomi medfører at bidraget blir fastsatt til kr. 0,- på bakgrunn av utmålingsreglene. Når det gjelder ektefellebidrag, vil økonomiske forhold av en slik art medføre at “kan-bestemmelsen” ikke kommer til anvendelse, og vedtaket må da gå ut på at vilkårene for å ilegge bidrag etter § 79 ikke er oppfylt. Det er således ikke utmålingsregelen i § 80 som anvendes, men en vurdering direkte etter hjemmelsgrunnlaget i § 79.

Det skal imidlertid ikke bare legges vekt på den bidragspliktiges faktiske inntekter, men også til en viss grad på hans eller hennes inntektsmuligheter. Dette er sagt i forarbeidene (Ot prp nr 28 (1990-91)).

5.5.2 Betydningen av trygderettigheter og offentlige ytelser

Også dette er et moment som vil være av betydning når det vurderes om ektefellebidrag “kan” ilegges, men i likhet med ovenstående punkt er også dette et spørsmål som vil ha størst praktisk betydning ved utmålingen og blir nærmere drøftet der.

5.5.3 "skyldbetraktninger"

Tidligere kunne man legge vekt på hvem som måtte bære hovedansvaret for at ekteskapet ble oppløst. Dette er utelatt i den nye loven. Om dette forholdet uttaler departementet følgende (Ot prp nr 28 (1990-91)):

“Heller ikke reglene i ekteskapsloven § 56 fjerde ledd, som bygger på skyld- og rimelighetsbetraktninger, er innarbeidet i utkastet. Vilkårene er utformet som “kan-regler”. Rimelighetsbetraktninger kan derfor uansett tas. Etter departementets syn bør skyldbetraktninger derimot normalt ikke være relevante. Men unntaksvis bør det også kunne legges vekt på skyld ved den skjønnsmessige helhetsvurderingen, f eks i grove mishandlingstilfeller.”

5.5.4 Andre skjønnsmomenter

Ovenstående punkter gir ikke en uttømmende oversikt over hvilke forhold som vil kunne være relevante når det skal vurderes om “kan-regelen” i § 79 kommer til anvendelse. Også andre forhold vil kunne trekkes inn i en rimelighetsbetraktning. Det er lite retningslinjer i forarbeidene på dette punktet. Det er antagelig vanskelig å komme lenger på et generelt grunnlag enn å si at rimelighetsbetraktninger nærmest må anses som en sikkerhetsventil for spesielle forhold der det f.eks. vil kunne virke støtende å tilstå ektefellebidrag. Selv om det skulle foreligge spesielle forhold, må også evnen til å betale bidrag og på den annen side behovet for bidrag tas med i en bred skjønnsmessig vurdering.

6 Utmåling av ektefellebidrag

Som nevnt ovenfor vil de problemstillingene som her reiser seg, i stor grad være de samme som ved spørsmålet om ektefellebidrag skal ilegges. Vurderingene vil gripe over i hverandre. Selv om det teoretisk kan være den beste tilnærmingsmåten å drøfte disse to forholdene separat, vil det i praksis ikke være mulig å trekke et klart skille.

6.1 Utmålingsregelen

Utmålingsregelen er ekteskapsloven § 80.

6.1.1 Hovedregelen, § 80 første ledd

[Endret 11/03]

Bestemmelsen gir i seg selv liten veiledning for hvor stort bidraget skal være. Det er sagt i forarbeidene at området ikke egner seg for en standardisering slik som ved barnebidrag. Dette har sin bakgrunn i at det ved utmålingen skal tas hensyn til hvilke muligheter den ektefellen som krever bidrag har til å skaffe seg et rimelig utkomme.

I forarbeidene er det påpekt at de prinsippene som gjaldt for utmåling etter ekteskapsloven, fremdeles er gjeldende. Det har ikke vært meningen å gjøre vesentlige materielle endringer på dette punktet, med ett unntak. Tidligere var forholdet til “tilvante økonomiske kår” satt som norm for utmålingen. Dette er fjernet i den nye loven. I Ot prp nr 28 (1990-91), har departementet uttalt følgende om dette:

“Departementet er også enig i hovedprinsippene som utvalget foreslår for utmåling av ektefellebidrag. Departementet støtter blant annet forslaget om å sløyfe den nåværende bestemmelsen om at bidrag skal vurderes i forhold til “tilvante økonomiske kår”. Når et formuesfellesskap oppheves, skal hver av partene ha hver sin bolig, hver sin husholdning m.v. Det vil da som regel være vanskelig for begge parter å opprettholde tilvant levestandard. Den bidragspliktige vil ofte ikke ha mulighet til å betale et bidrag som står i forhold til den bidragsberettigedes tilvante økonomiske kår. Og selv om han eller hun ville klart det, er det etter departementets syn ikke rimelig å pålegge vedkommende å betale et så høyt bidrag. Utgangspunktet bør som nevnt være at hver av partene etter samlivsbruddet skal være økonomisk uavhengig av hverandre. Bidrag skal bare pålegges unntaksvis. I de tilfeller bidrag blir tilkjent, bør bidraget fastsettes etter hva som er rimelig ut fra bidragsberettigedes behov i den perioden bidrag skal ytes, og ikke ut fra den levestandard partene hadde da samlivet besto.”

Ut fra dette kan det altså trekkes en øvre grense for bidragets størrelse. En bidragsberettiget ektefelle må uansett tåle at levestandarden blir senket.

Vurderingstemaet blir etter dette en konkret avveining mellom den bidragspliktiges evne og den bidragsberettigedes behov.

Dette må i utgangspunktet bygge på en økonomisk vurdering på bakgrunn av partenes aktuelle inntekter/formue og utgifter. Loven bruker imidlertid uttrykkene “evne” og “behov”. I dette ligger det at man må kreve at partene innen rimelighetens grenser utnytter de mulighetene som foreligger. Med andre ord kan det ikke aksepteres at bidragspliktige uten rimelig grunn innretter seg slik at inntektene blir unødvendig lave. Dette er også påpekt i forarbeidene. Med samme begrunnelse må det også til en viss grad tas hensyn til partenes formue og totale økonomiske situasjon.

Når det gjelder vurderingen av om den bidragspliktige utnytter sin ervervsevne i akseptabel grad, er det gitt visse retningslinjer i NOU 1987: 30, hvor det bl.a. fremholdes: “Bidragspliktige må normalt ha rett til å velge arbeid f.eks. som kunstner eller selvstendig næringsdrivende, selv om bidragsevnen ville blitt bedret om han eller hun i stedet hadde vanlig lønnsarbeid. Unntak kan imidlertid gjelde dersom yrkesvalget synes å være motivert av ønske om å hindre at ektefellen blir tilkjent bidrag av rimelig størrelse. Ved utmåling av barnebidrag vil man trolig gå noe lenger i å la inntektsevnen være avgjørende.”

Som hovedregel må man kunne ta utgangspunkt i ektefellenes bruttoinntekter og måle disse mot hverandre. Poenget må være at man kommer frem til sammenlignbare størrelser på begge sider, om dette er brutto eller nettoinntekt vil da være av mindre betydning. Dette vil imidlertid stille seg annerledes hvis en av partene har spesielt høye utgifter, eller har utgifter av en type som den andre parten ikke har. Om dette er utgifter som kan aksepteres, må bero på en konkret avveining. Bidraget skal fastsettes ut fra evne, og ikke ut fra det den bidragspliktige rent faktisk har av disponible midler etter at alle utgifter er trukket fra.

Som typisk eksempel på forhold det må tas hensyn til i denne sammenheng, kan nevnes forsørgelsesbyrde og bidragsplikt overfor barn. Som det motsatte ytterpunkt kan nevnes høye utgifter på grunn av lånefinansiert luksusforbruk. Det som vil kunne skape spesielt vanskelige grensetilfeller, vil være boutgifter. Man skal ikke kunne unndra seg bidragsplikt på grunn av høye boutgifter hvis bostandarden ligger klart over det som dekker et rimelig behov. Det må imidlertid aksepteres at ektefellene etter bruddet kan få ulik bostandard, og ulike økonomiske vilkår for øvrig. Vi må her se hen til utgangspunktet, at hver av ektefellene skal opparbeide sin egen selvstendige økonomi, og at behovet for bidrag skal relateres til det som kan betegnes som “et passende underhold”.

6.1.1.1 Spesielt om forholdet til offentlige stønader

[Endret 11/03.]

Det er ikke gitt regler om forholdet til offentlige stønader og hvilken betydning det skal ha at bidragsmottakeren har rett til slike ytelser. I Ot prp nr 28 (1990-91) fremholder departementet at det ikke er grunn til å foreslå endringer i gjeldende rett på dette punktet “...slik denne har utviklet seg blant annet gjennom Høyesteretts praksis.” Departementet viser til utredningen (NOU 1987: 30). I utredningen vises det til tre høyesterettsdommer: Rt. 1958 s. 1312, Rt. 1959 s. 135 og Rt. 1974 s. 342.

I disse dommene er det gitt en del uttalelser av prinsipiell art. Om dommen fra 1974 heter det i utredningen: “Denne dommen skiller mellom trygder som det skal tas hensyn til ved vurderingen av om en ektefelle skal pålegges bidrag og hvor stort bidrag, og slike stønader som man ikke uten videre kan regne med som fast og påregnelig inntekt på den bidragsberettigedes hånd.”

Det er altså etter dette et viktig skille mellom ytelser som kan regnes som “fast og påregnelig”, og ytelser som gis etter en konkret behovsprøving. Som ytterpunkter kan vi her nevne alderspensjon og sosialhjelp. Også bostøtte som gis etter faste kriterier og skattefradrag (for uføre), må det tas hensyn til.

Det kan imidlertid ikke ses helt bort fra behovsprøvde ytelser i enhver sammenheng. I dommene fra 1958 og 1959 ble det antatt at det ved vurderingen av om pålagt bidrag skulle settes ned, kunne tas i betraktning at en nedsettelse ville føre til at den bidragsberettigede ville få krav på økt behovsprøvet kommunal uføretrygd. I dommen fra 1959 ble det påpekt at dette kunne være et ytterligere argument for avgjørelse i den bidragspliktiges favør. Konkret ble nedsettelse resultatet i 1958-saken, men ikke i 1959-saken.

I NOU 1987: 30, konkluderes det med at muligheten for behovsprøvde stønader kan bli et tilleggsmoment dersom den bidragspliktige har lite å betale med, og avslutningsvis sies det: “Dersom muligheten for støtte fra det offentlige foreligger, vil man ikke strekke bidragsplikten så langt som man ellers ville ha gjort av hensyn til en trengende ektefelle.”

Når det gjelder stønad til livsopphold i form av overgangsstønad etter folketrygdlovens kapitel 15-6, reiser det seg spesielle spørsmål. Denne ytelsen må kunne karakteriseres som fast og påregnelig, den gis etter faste kriterier og ikke etter en konkret behovsprøving. På denne bakgrunn kommer overgangsstønad, i henhold til det som er sagt ovenfor, i betraktning ved fastsettelse og utmåling.

6.1.2 Unntaksregelen, § 80 annet ledd

Hovedregelen er at det skal fastsettes et løpende bidrag. Dette er sagt klart i forarbeidene, men fremgår også indirekte av § 80 andre ledd ved at fastsettelse av engangsbidrag fremstår som et unntak. Også etter den gamle loven var det anledning til å fastsette engangsbidrag alene eller ved siden av løpende bidrag. Begrunnelsen var at det kunne foreligge et særlig behov for et startgrunnlag etter bruddet f.eks. til å starte egen virksomhet. Denne begrunnelsen har fått tilslutning i forarbeidene til ekteskapsloven. I tillegg er det trukket frem som et annet eksempel at den bidragspliktige skal bosette seg i utlandet. Om utenlandstilfellene heter det videre (NOU 1987: 30) : “Om mulig bør da de løpende bidrag helt eller delvis kapitaliseres og omgjøres til engangsbidrag.”

Ut over dette er det ikke gitt nærmere eksempler i forarbeidene. Selv om det ikke er nevnt spesielt, må også anskaffelse av ny bolig kunne være en særlig grunn som taler for å fastsette et engangsbidrag.

Selv om det ikke er nevnt i lov eller forarbeider, må det ved vurderingen stilles visse krav til den bidragspliktiges økonomi for å fastsette et engangsbidrag. De eksemplene som er nevnt ovenfor, tar kun utgangspunkt i de fordelene bidragsmottakerne vil ha av et engangsbidrag. Dersom et engangsbidrag vil virke spesielt tyngende for den bidragspliktige i forhold til et løpende bidrag, må imidlertid hovedregelen slå igjennom. Også på dette punktet må det foretas en konkret interesseavveiing.

I visse tilfeller kan det også være i den bidragspliktiges interesse å få fastsatt et engangsbidrag. Han eller hun kan f.eks. ha formue og lav inntekt. Også dette er nevnt som eksempel i forarbeidene.

6.2 Kan det utledes en norm for bidragets størrelse?

Dette spørsmålet må besvares benektende. Det er ikke gjort noe forsøk i forarbeidene på å utlede en slik norm, og det er klart uttalt at det ikke er mulig å ta utgangspunkt i noen form for prosentberegning. Så vidt vites er det heller ikke i litteratur på området gjort forsøk på å gi en norm for bidragets størrelse.

I Arnholm/Lødrup “Familieretten” 1976 er det fremholdt at man ved mellomstore inntekter gjerne kan regne med at bidraget settes til bortimot tredjedelen av den bidragspliktiges inntekt. Dette er imidlertid ikke uttrykk for en norm, men en observasjon av at en anvendelse av skjønnsreglene i en del tilfeller har ført til et slikt resultat. Det er derfor mulig at man etter en skjønnsmessig vurdering i “normaltilfeller”, dvs. ved mellomstore inntekter, ikke bør komme til et resultat som ligger for langt fra dette. En slik løsning må forutsette at den bidragspliktige ikke har spesielt høye (og akseptable) utgifter eller bidragsplikt for barn. Det må videre forutsettes at den bidragsberettigede ikke har inntekter eller trygdeytelser. I så fall må disse forholdene komme i betraktning.

At den tidligere loven ga anvisning på at det skulle tas hensyn til “tilvante økonomiske kår”, innebærer sannsynligvis ikke en vesentlig realitetsendring i forhold til den nye loven. Så lenge det er snakk om “normale” inntekter, innebærer dette at begge parter i realiteten må gå ned i levestandard. Den tidligere praksis for utmåling av bidrag vil derfor fremdeles være relevant.

7 Forholdet til barnebidrag

[Endret 11/03]

Etter ekteskapsloven § 85 kan det organet som fastsetter ektefellebidraget, endre bidrag til partenes felles barn selv om ingen av dem har krevd det. Dette gjelder både i tilknytning til førstegangsfastsettelse av ektefellebidrag, endring eller ved klagebehandling.

Etter barneloven § 75 første ledd andre punktum kan avgjørelsesorganet i klagesaker eller saker om endring av barnebidrag også endre størrelsen av et løpende ektefellebidrag selv om ingen av partene har krevd det.

Bruk av disse bestemmelsene bør gjøres med forsiktighet, og det bør være forholdsvis åpenbart at et bidrag bør endres før man går til det skrittet. Formålet er imidlertid at hele familiens situasjon skal kunne ses under ett. Partene må alltid varsles og få anledning til å uttale seg før det fattes en avgjørelse vedrørende det andre bidraget.

8 Varigheten av ektefellebidrag

Regler om varighet er gitt i ekteskapsloven § 81.

8.1 Hovedregelen, tidsbegrensning inntil tre år.

Bestemmelser om tidsbegrensning fantes ikke i den tidligere ekteskapsloven. Det er påpekt i forarbeidene til den nye loven at praksis har gått i retning av å begrense bidragsplikten til et bestemt tidsrom. Det har sannsynligvis ikke vært meningen å gjøre vesentlige endringer i forhold til tidligere praksis. De vurderinger og forhold det er lagt vekt på i tidligere avgjørelser vil derfor fremdeles være av betydning. Utgangspunktet er imidlertid blitt et annet i og med at det nå er gitt en lovfestet hovedregel om tidsbegrensning. Det må derfor antas at tidsbegrensning vil bli resultatet i et større antall saker enn tidligere.

I NOU 1987: 30, er det gitt følgende begrunnelse for hovedregelen om tidsbegrensning:

“Regelen om at bidraget som hovedregel skal gjøres tidsbegrenset, har sammenheng med at hver av partene etter separasjon eller skilsmisse som utgangspunkt skal forsørge seg selv. Eventuell rett til bidrag vil normalt ha karakter av en begrenset økonomisk støtte i en omstillingsperiode. Det er da en fordel at vedtaket om bidrag også angir hvor lenge bidraget skal løpe. Man kan derved unngå unødige saker om endring av bidragsplikt. Videre vil det være en fordel for bidragsberettigede å vite hvor lenge bidraget vil løpe. Vedkommende kan da lettere innrette seg slik at f.eks. utdannelse eller omskolering er avsluttet før retten til bidrag opphører.”

Det er viktig å være oppmerksom på at hovedregelen ikke går ut på at bidrag skal fastsettes i tre år, men inntil tre år. I mange tilfeller vil det nok være behov for en omstillingsperiode på tre år før vedkommende ektefelle vil bli i stand til å opparbeide seg sin egen selvstendige økonomi. Dette må vurderes konkret, f.eks. på bakgrunn av hvilke behov og muligheter den bidragsberettigede har for utdannelse. I andre tilfeller må det kunne forventes at den bidragsberettigede må kunne opparbeide en egen selvstendig økonomi på kortere tid. I nevnte NOU er det således antatt at ett år i mange tilfeller vil være en naturlig omstillingsperiode med rett til bidrag.

8.2 Unntak fra treårsregelen

Dersom bidrag fastsettes for lengre tid enn tre år, eller uten tidsbegrensning, kreves det at ekteskapet har vært langvarig, eller det må foreligge en særlig grunn.

I nevnte NOU sies det følgende om dette:

“Annet punktum åpner adgang til å fastsette bidrag for lengre tid eller uten tidsbegrensning dersom ekteskapet har vært langvarig eller det foreligger andre særlige grunner. Et langvarig ekteskap med omsorg for felles barn og annet arbeid i hjemmet kan ha medført at den ene ektefelles ervervsevne er blitt varig redusert. Et annet eksempel er tilfelle der relativt høy alder og sykdom medfører at en ektefelle ikke vil være i stand til å skaffe seg tilstrekkelige inntekter.”

Departementet slutter seg til dette i Ot prp nr 28 (1990-91) og fremholder at det normalt bør fastsettes tidsubegrenset bidrag “etter langvarig ekteskap der omsorg for felles barn og annet arbeid i hjemmet har ført til at den ene ektefelles ervervsevne er blitt varig redusert. Et annet eksempel er nedsatt ervervsevne som følge av høy alder og sykdom.”

I Ot prp nr 28 (1990-01) har departementet videre pekt på at det må stilles strengere krav til ekteskapets lengde hvis ikke bidragsberettigede har hatt omsorg for barn. Departementet har trukket en sammenligning til reglene om ektefellepensjon etter folketrygdloven og fremholder følgende:

“Departementet ønsker ikke å gi noen helt eksakt angivelse av hvor lenge ektefellene må ha vært gift for at et ekteskap skal anses for langvarig. For at en fraskilt ektefelle skal ha krav på etterlattepensjon etter den tidligere ektefellen etter folketrygdloven § 10-6, må ekteskapet ha vart i minst 15 år hvis partene hadde barn sammen, og ellers i minst 25 år. Etter departementets syn danner denne regelen et naturlig utgangspunkt for hva som etter reglene om bidragsplikt bør anses som langvarig. Men departementet vil understreke at ekteskapets lengde ikke er det eneste momentet det skal legges vekt på.

Varigheten av ekteskapet kan dessuten være et moment sammen med andre særlige grunner selv om ekteskapet har vært kortere enn angitt foran.”

8.3 Fastsettelse for tid som har gått

Det må antas at denne regelen i hovedsak bør begrenses til de tilfellene der det foreligger spesielle grunner for at det ikke er satt frem krav tidligere. Det er sagt lite om dette i forarbeidene. Det er imidlertid understreket at den bidragspliktiges økonomi er et helt sentralt punkt. Det er påpekt at slik bidragsplikt kan utgjøre en stor byrde for den bidragspliktige og at det vil være uheldig om evnen til å betale fremtidige bidrag ble betydelig redusert.

Dersom den bidragspliktige har svært god økonomi og det er åpenbart at vilkårene ellers har vært til stede fra bruddtidspunktet, må man kunne se noe lempeligere på årsaken til at krav ikke er fremsatt på et tidligere tidspunkt.

9 Endring av fastsatt bidrag

Bestemmelsen om endring er gitt i ekteskapsloven § 84.

Bestemmelsen gjelder bare bidrag fastsatt av bidragsfogd eller domstol. Dersom det tidligere er inngått avtale om bidrag, gjelder § 83 tredje punktum om at partene kan kreve avgjørelse av bidragsspørsmålet selv om de tidligere har inngått avtale om bidrag. Dette blir altså ikke behandlet som en endring, men som “ordinær” fastsettelse.

Selv om loven taler om “bidrag som er fastsatt”, må endringsreglene også gjelde en avgjørelse om at bidrag ikke skal betales.

Etter § 84 kreves det “særlige grunner” for å endre et bidrag. Som eksempel er nevnt i forarbeidene at det er fremkommet nye opplysninger eller at forholdene har endret seg. Dette vil mest typisk være forhold omkring den bidragspliktiges økonomi og den berettigedes behov.

I NOU 1987: 30, ble det foreslått at samboforhold som hadde vart i minst ett år skulle føre til bortfall. I Ot prp nr 28 (1990-91) uttrykte departementet tvil på dette punktet og kom til at det ikke skulle lovfestes en slik regel. Begrunnelsen var at det uansett kunne tas hensyn til dette i en skjønnsmessig vurdering. Det må etter dette legges til grunn at et fast etablert samboforhold av en viss varighet er et svært sterkt argument for at bidragsforpliktelsen opphører eller at bidraget kan settes ned.

Skal det skje en endring, må det være nye opplysninger eller endrede forhold som ikke bare vil føre til ubetydelige justeringer av det fastsatte bidraget. Dette må kunne innfortolkes på bakgrunn av at loven stiller krav om “særlige grunner” for at et bidrag skal kunne endres. (Sammenlign her reglene om barnebidrag.)

Også bidrag som har forfalt, kan kreves endret. Det må da kreves “sterke grunner”. Adgangen er altså her snevrere enn ellers. Dette har sammenheng med at den berettigede som regel vil ha innrettet sin økonomi på bakgrunn av det bidraget som er fastsatt. Det mest typiske eksempelet på når endring av fastsatt bidrag kan skje, vil antagelig være at den bidragspliktiges betalingsevne er så dårlig at det vil bli problematisk å kreve inn opparbeidet gjeld.

Et krav om endring skal avgjøres etter reglene i § 83 og § 84. Dette innebærer at begge parter må samtykke i administrativ behandling dersom bidraget første gang ble fastsatt av domstol eller i rettsforlik. Hvis ikke begge parter samtykker i et slikt tilfelle, må spørsmålet eventuelt avgjøres av domstolene.

Med virkning fra 1. januar 1995 ble § 84 endret. Etter denne bestemmelsen kan bidragsfogden ta opp endringssak etter krav fra en av partene. Det er da et vilkår at bidraget første gang ble fastsatt administrativt, dvs. av NAV, (evt. trygdeetaten, eller fylkesmann). Dersom bidraget første gang var fastsatt av domstol eller i rettsforlik, får det ingen virkning om det eventuelt senere har vært endret administrativt. I et slikt tilfelle kreves det samtykke fra begge parter.

10 Bortfall av ektefellebidrag

Bestemmelsen om bortfall er gitt i ekteskapsloven § 82.

Som det fremgår er det bare en lovfestet bortfallsgrunn, og det er at den bidragsberettigede inngår nytt ekteskap.

Bortfallet skjer automatisk, det kreves ingen formell opphevelse. Bortfallet er endelig. Selv om det nye ekteskapet blir oppløst, våkner ikke retten til bidrag til live igjen.

Selv om det ikke er nevnt i loven, faller også bidraget bort ved den bidragspliktiges død. Det kan ikke gjøres gjeldende krav på uforfalt bidrag i dødsboet. Bidrag som allerede er forfalt, kan imidlertid gjøres gjeldende i dødsboet.

11 Ettergivelse av bidragsgjeld

Det er ikke gitt regler om ettergivelse av bidragsgjeld. Den bidragspliktige kan således aldri søke bidragsfogden om ettergivelse av gjeld til den bidragsberettigede. Dette vil være et privatrettslig forhold mellom partene. Den bidragspliktige må i tilfelle rette sin henvendelse direkte til den berettigede. Ettersom partene har fri rådighet i ektefellebidragssaker, kan berettigede når som helst ettergi gjeld.

Eventuelt må det reises endringssak for NAV etter reglene om endring (se under 9).

Dersom bidragsfogden ikke kan behandle kravet fordi det trengs samtykke fra begge parter, er den bidragspliktige henvist til å reise sak for domstolene.

12 Blanketter

12.1 NAV-blankett til bruk i ektefellebidragssaker

Følgende blankett er beregnet brukt i saker vedrørende ektefellebidrag:

NAV-blankett 53-00.05: “Krav - underholdsbidrag til ektefelle”

Blanketten er en kombinert blankett som brukes til orientering, fremsettelse av krav og innhenting av opplysninger. Hver av partene skal fylle ut egen blankett ved første gangs fremsettelse av krav. Blanketten brukes også ved krav om endring.