Rundskriv

Hovednummer 90 - Ankerundskriv

Sist endret 28.01.2013 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Juridisk seksjon jf overskriftene:
4 Ankefrist (hele punktet)

1 Innledning

1.1 Rundskrivets formål

Dette rundskrivet tar sikte på å gjøre rede for hovedtrekkene i nåværende ankeordning etter folketrygdloven § 21-12 og trygderettsloven.

Rundskrivet gjelder anke over vedtak om ytelser som i henhold til trygderettsloven kan ankes inn for Trygderetten, og som administreres av Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Saksbehandlingen i klagesaker etter folketrygdloven § 21-12 og forvaltningsloven omtales i saksbehandlingsrundskrivet. Rundskriv kapittel 21 del I og II.

1.2 Rundskrivets oppbygging

1.      Innledning

2.      Hva som kan påankes til Trygderetten

3.      Ankerett

4.      Ankefrist

5.      Ankeerklæring

6.      Forberedelse og behandling av anke i Arbeids- og velferdsetaten

7.      Behandling av anke i Trygderetten

8.      Saksomkostninger

9.      Søksmål ved domstolene

10.  Begjæring om ny behandling

11.  Overgangsbestemmelser

1.3 Kort om anke til Trygderetten

Hensikten med ankeordningen er å styrke rettssikkerheten ved at et vedtak kan bli vurdert på ny, og sikre at alle forhold som kan være av betydning for avgjørelsen har blitt vurdert. Trygderetten som et selvstendig organ, kan overprøve Arbeids- og velferdsetatens vedtak i klagesak. Trygderetten kan sies å være et kontrollorgan for Arbeids- og velferdsetaten.

Trygderettsloven er fra 16. desember 1966 og trådte i kraft samtidig som folketrygdloven. Det var lovgivernes målsetting at Trygderetten skulle skape så stor rettssikkerhet som mulig ved behandling av trygde- og pensjonstvister.

Det er Arbeids- og velferdsdirektoratets vedtak som i utgangpunktet kan ankes inn for Trygderetten. Etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 5 og folketrygdloven § 21-12 kan imidlertid direktoratet delegere sin myndighet som klageinstans til underliggende enheter i etaten, se fullmaktoversikten Vedlegg 1 til Hovednummer 30. Det er derfor NAV Klage og anke og NAV Helsetjeneste sine vedtak som kan ankes inn for Trygderetten.

Trygderetten kan prøve alle sider av et vedtak, både lovanvendelsen, saksbehandlingen og de faktiske forhold som ligger til grunn for vedtaket.

2 Hva kan ankes inn for Trygderetten

2.1 Vedtak som kan påankes til Trygderetten

2.1.1 Vedtak som nevnt i trygderettsloven

Etter trygderettsloven § 1 nr. 1 første ledd, kan vedtak om individuelle rettigheter og plikter etter:

• loven om folketrygd,
• barnetrygdloven,
• krigspensjoneringslovgivningen,
• bestemmelser for supplerende pensjonsordninger som er fastsatt ved lov eller vedtak av Stortinget, bl.a. lov om pensjonstrygd for skogsarbeidere, lov om pensjonstrygd for fiskere og lov om Statens pensjonskasse m.fl. ankes inn for Trygderetten av den som berøres direkte av vedtaket.
• Det samme gjelder vedtak etter lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser.

Etter § 1 nr. 1 annet ledd skal Trygderetten for øvrig behandle saker som etter:

• særlig lovbestemmelse hører inn under Trygderetten. Dette gjelder bl.a. saker etter yrkesskadetrygdloven og tidligere ulykkestrygdlover, jf. yrkesskadetrygdloven § 40.

I henhold til trygderettsloven § 1 nr. 2 kan Kongen bestemme at vedtak i andre pensjonsordninger og tilleggstrygder kan ankes inn for Trygderetten. Slike bestemmelser er gitt for så vidt gjelder medlemmer av:

•        kommunale pensjonsordninger i Kommunal Landspensjonskasse og medlemmer av Kommunal Landspensjonskasse.

•        I henhold til § 3 i lov av 23. desember 1988 om statstilskott til ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) kan vedtak fattet av Arbeids- og velferdsetaten om avtalefestet pensjon for arbeidstakere mellom 64 og 67 år ankes inn for Trygderetten. Med hjemmel i nevnte lov § 5 har Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Arbeidsgiverforening den 30. desember 1988 fastsatt vedtekter for AFP, godkjent av departementet samme dato. Etter disse vedtektenes § 19 skal anke vedrørende de kollektive vilkår jf. § 3 behandles av AFP ordningens styre.

2.1.2 Gjenopptak

Når NAV Klage og anke har avslått en begjæring om gjenopptak er avgjørelsen å anse som et vedtak. Dette vedtaket kan påankes til Trygderetten. Se mer om dette i punkt 10.

2.2 Saker som ikke kan ankes til Trygderetten

Trygderettsloven § 2 lyder :

“Trygderetten kan ikke prøve vedtak i den utstrekning dette etter bestemmelse i lov eller vedtekt eller i medhold av lov eller vedtekt ikke er gjenstand for anke eller som kan ankes inn for en annen ankeinstitusjon.

Heller ikke kan Trygderetten prøve vedtak som treffes av Kongen eller departementet.”

2.2.1 Unntatt fra anke, eller prøvingsadgangen er begrenset

Folketrygdloven § 21-12 fjerde ledd har en generell bestemmelse om at visse vedtak etter loven skal unntas fra anke til Trygderetten.

I Forskrift om unntak fra anke til Trygderetten av 15. april 1997 er disse sakene unntatt:

•        vedtak om fravikelse av vilkåret i § 15-2 om forutgående medlemskap,

•        vedtak om likestilling av faktisk samlivsbrudd med separasjon etter folketrygdloven § 15-4 andre og tredje ledd,

•        bidrag til spesielle formål etter folketrygdloven § 5-22 ,

•        vedtak om tap av retten til praktisere for folketrygdens regning etter folketrygdloven § 25-6

•        vedtak om utelukkelse fra å utstede legeerklæringer etter § 25-7.

•        vedtak i saker hvor det er inngått avtale om direkte oppgjør etter folketrygdloven § 22-2

Disse vedtakene kan påklages etter forvaltningsloven § 28.

2.2.2 Vedtaket kan ankes til annen ankeinstitusjon.

Trygderetten kan ikke prøve vedtaket dersom vedtaket etter lov eller vedtekt (forskrift) gitt i medhold av lov kan ankes inn for annen ankeinstitusjon, jf. trygderettsloven § 2. Listen er ikke uttømmende.

•        Fastsettelse av pensjonsgivende inntekt og pensjonspoeng samt beregning og innkreving av avgifter til folketrygden, herunder arbeidsavgift, kan påklages til ligningsmyndighetene etter folketrygdloven § 24-4 og § 24-5 med forskrifter.

Dette gjelder imidlertid ikke fastsettelse av inntekt og poeng samt innkreving av avgifter for persongrupper som faller inn under folketrygdloven § 24-2 , bl.a. de fleste som er tatt opp i folketrygden etter § 2-7 , og som Arbeids- og velferdsetaten skal fastsette avgifter for. Avgiftsvedtak for sistnevnte gruppe vil derfor kunne påankes til Trygderetten. Vedtak om omsorgspoeng etter folketrygdlovens kapittel 3 hører også inn under Trygderettens ansvarsområde, jf. § 10 i forskrift fastsatt med hjemmel i folketrygdloven § 3-16 siste ledd.

•        skatterettslige spørsmål som måtte oppstå i forbindelse med utbetaling fra folketrygden eller andre trygdelover ligger utenfor Trygderettens kompetanse.

•        Dersom det blir nødvendig å inndrive for mye utbetalt stønad eller forfalt avgift ved utpanting eller lønnstrekk, jf. § 22-15 tredje ledd, kan slik tvangsinndrivelse påklages til namsretten etter lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring § 7-26. Arbeids- og velferdsetaten må i slike saker opplyse medlemmet om denne klageadgangen.

Slik klage til namsmannen får ingen innvirkning på Trygderettens kompetanse til å prøve det vedtak som ligger til grunn for tvangsinndrivelsen.

2.2.3 Vedtak truffet av Kongen (Regjeringen i statsråd) eller et departement.

Dersom vedtaket er truffet av Kongen eller et departement kan ikke Trygderetten prøve vedtaket.

2.3 Individuelle rettigheter og plikter, trygderettsloven § 1

2.3.1 Generelt.

Ankeretten gjelder i prinsippet ethvert vedtak om individuelle rettigheter og plikter innenfor Trygderettens saklige myndighetsområde i trygderettsloven § 1, så fremt saksområdet ikke er unntatt ankerett i henhold til folketrygdloven § 21-12 eller forskrifter.

I de fleste tilfeller vil det være klart om et vedtak gjelder individuelle rettigheter eller plikter. Vedtak om rett til dagpenger eller uførepensjon gjelder individuelle rettigheter. Pålegg om å fremlegge opplysninger eller om konsultasjon hos lege utpekt av trygdens organer ( § 21-3 ) er vedtak om individuelle plikter.

I lovgivningen finnes imidlertid enkelte bestemmelser som ikke direkte kan sies å regulere medlemmets individuelle rettigheter, men som gir adgang til å treffe konkrete avgjørelser av direkte betydning for disse. Utbetaling til andre enn den som har rett til ytelsen, er et eksempel i denne sammenheng. Vedtak eller bestemmelser av denne art kan prøves av Trygderetten.

2.3.2 Spesielt vedrørende kapittel 22 og dokumentinnsyn i folketrygdsaker.

2.3.2.1 Vedr. § 22-7

De avgjørelser som Arbeids- og velferdsetaten må treffe i forbindelse med eventuelle refusjonskrav fra arbeidsgiver, pensjonsordning eller offentlig myndighet i medhold av § 22-7 , vil være resultat av en vurdering av overdragelseserklæringer eller avtaler om overdragelser, og antas ikke å gjelde individuelle rettigheter og plikter i folketrygdloven. Slike avtaler kan derfor ikke påankes til Trygderetten.

De vil imidlertid være enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 b og kan i henhold til samme lov § 28 påklages til overordnet forvaltningsorgan. Det vises til Ot.prp. nr. 51 (1973-74) side 8 nr. 5.

2.3.2.2 Vedr. § 22-15

Det hender ikke sjelden at personer søker om ettergivelse av gjeld som har oppstått i forbindelse med feilutbetaling, jf. folketrygdloven § 22-15 . Trygderetten har uttalt at spørsmålet om å ettergi et tilbakebetalingsbeløp ikke kan anses for å gjelde rettigheter og plikter etter folketrygdloven. Klage over et vedtak som bare dreier seg om ikke å ettergi et pålagt og akseptert tilbakebetalingsbeløp må behandles etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 28. Dette innebærer at vedtaket kan påklages til gjeldende overordnet organ, men ikke påankes til Trygderetten.

I ankesak nr. 1745/88 har Trygderetten gjort følgende tilføyelse etter å ha presisert at den aktuelle saken kun dreiet seg om ettergivelse:

“Retten vil tilføye at når det protesteres mot et vedtak om tilbakekreving, kan det forekomme at den ankende part bruker uttrykket at den ber om ettergivelse istedenfor å si at han anker over vedtaket om tilbakekreving. Etter rettens oppfatning bør man i slike tilfeller ikke legge avgjørende vekt på hvilke ord den ankende part har brukt, men se på om anken er fremsatt umiddelbart i tilknytning til vedtaket om tilbakekreving. I så tilfelle bør saken behandles som en vanlig tilbakekrevingssak hvor vedtaket kan prøves av Trygderetten.”

En må etter dette legge til grunn at dersom det bes om ettergivelse av gjelden i forbindelse med anke som fremsettes umiddelbart i tilknytning til vedtak om tilbakekreving, skal man som hovedregel behandle saken som en vanlig anke over vedtak etter § 22-15 . Det som i anken anføres som argumentasjon for ettergivelse, må drøftes under synsvinkelen “spesielle hensyn som kan føre til at det feilutbetalte ikke kreves tilbakebetalt”, se rundskriv kapittel 22, § 22-15.

Dette gjelder ikke dersom argumentene egentlig har betydning for om vilkårene i § 22-15 første ledd er oppfylt. Når ordet ettergivelse er brukt, kan det imidlertid være aktuelt å komme inn på at det ikke er påberopt forhold som sier at det feilutbetalte ikke kreves tilbakebetalt selv om vilkårene etter dette § 22-15 første ledd er oppfylt og at forvaltningsenheten heller ikke finner slike forhold i saken.

2.3.2.3 Vedr. dokumentinnsyn i Trygderetten

Når anken er til behandling i NAV Klage og anke/ NAV Helsetjenesteforvaltning er det reglene om dokumentinnsyn i forvaltningsloven § 20 som gjelder.

Når saken er oversendt Trygderetten gjelder trygderettsloven § 17, som er en tilsvarende bestemmelse som forvaltningsloven § 20. Loven hadde tidligere ingen bestemmelse om overprøving av rettens avslag på dokumentinnsyn i saker i Trygderetten. Det var antatt at en overprøving måtte skje ved søksmål for domstolene, noe som ville være en lite hensiktsmessig ordning. Trygderettsloven har derfor fått en ny bestemmelse § 17 a som etablerer en klagerett til departementet over Trygderettens avslag om å få gjøre seg kjent med et dokument.

2.4 Spørsmål av prinsipiell art, trygderettsloven § 1 nr. 4

Spørsmål om hvorledes en lovbestemmelse generelt er å forstå, eller tvistemål om Arbeids- og velferdsetatens fortolkning og håndhevelse av trygdelovgivningen, kan som hovedregel ikke prøves av Trygderetten uten i tilknytning til et konkret vedtak eller et aktuelt stønadstilfelle.

Etter trygderettsloven § 1 nr. 4 kan ”institusjon som ved eventuell anke vil stå som ankemotpart, bringe inn for Trygderetten til uttalelse spørsmål av prinsipiell art, hvis løsning antas å ville bli av betydning for avgjørelsen av et betydelig antall trygde- eller pensjonssaker”. Om saken er av en slik karakter at Trygderetten bør avgi betenkning, avgjøres av Trygderettens leder. Denne kan i tilfelle gi partsrettigheter eller oppnevne prosessfullmektig for organisasjon som har medlemmer hvis trygde- eller pensjonsrettigheter kan bli berørt av saken. I praksis har bestemmelsen vært svært lite brukt.

3 Ankerett

3.1 "berøres direkte" trygderettsloven § 1

Etter trygderettsloven § 1 nr. 1 er det bare "den som berøres direkte av vedtaket" som har selvstendig ankerett. Dette vil i praksis si at bare den person vedtaket direkte gjelder, kan få saken prøvet for Trygderetten. Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende har en økonomisk eller annen interesse i sakens utfall, - f.eks. som forsørget av den saken direkte gjelder.

Dersom en arbeidstaker har fått full lønn for et tidsrom han har vært sykmeldt og arbeidsgivers krav om refusjon avslås på grunn av underliggende forhold, antas arbeidstaker å ha en selvstendig ankerett uavhengig av om arbeidsgiver påanker avslaget eller ikke.

Under avsnittene nedenfor blir ankeretten for spesielle grupper mv. gjennomgått. Ankeinstansen avgjør selv om det foreligger selvstendig ankerett for vedkommende. Dette avsnittet tjener derfor bare som orientering for NAV lokal og forvaltning slik at de på et tidlig tidspunkt i ankebehandlingen kan gjøre oppmerksom på dette og eventuelt innhente fullmakt (jf. nedenfor). En sak skal fremmes selv om Arbeids- og velferdsetaten mener at det ikke foreligger selvstendig ankerett, dersom vedkommende fastholder anken.

Dersom ankeinstansen finner at det ikke foreligger selvstendig ankerett, vil saken bli avvist.

3.1.1 Umyndige

Med "umyndig" forstås personer som er under 18 år eller som er umyndiggjort. For begge disse gruppene tilligger ankeretten som utgangspunkt vergen (vergemålsloven § 38). For personer under 18 år vil foreldrene vanligvis være verger i fellesskap dersom de har foreldremyndigheten sammen (vergemålsloven § 3). Ved tilbakekall av anke må en umyndig alltid ha samtykke av vergen. I noen tilfeller kan det være konflikt mellom foreldrene. Begge vergene bør informeres og samtykke til anke. Forholdet mellom vergene når det foreligger en konflikt er imidlertid ikke helt klar, men dette er i utgangspunktet et problem som vergene seg i mellom må løse.

Det følger av vergemålsloven § 38 at vergen har ankeretten for en mindreårig. Det er allikevel ikke gitt at vergen har partsrettigheter i enhver sammenheng. Etter vergemålsloven § 33 rår en mindreårig selv over midler tjent ved egen virksomhet.

En sak som eksempel: En 16 år gammel skoleelev ansatt som avisbud ble sykmeldt og klaget over trygdekontorets vedtak om stans av sykepenger. Trygdekontoret hadde bedt om samtykke fra guttens verge, men vergen hadde ikke svart på disse henvendelsene. Rikstrygdeverket kom til at klagen kunne tas under behandling slik den forelå.

3.1.2 Organisasjoner, sammenslutninger, institusjoner mv.

Sammenslutninger av medlemmer av folketrygden, stønadsmottakere som gruppe, organisasjoner o.l. kan ikke bringe saker inn for Trygderetten. Det samme gjelder offentlige institusjoner, f.eks. sykehus, pleiehjem, sosialstyrer mv. når vedtaket ikke direkte gjelder en slik institusjon. Sosialkontor har ikke selvstendig ankerett, men må i tilfelle selv dokumentere hjemmel som fullmektig.

3.1.3 Avledet rett for tredjemann

I en del tilfeller kan særlige lovbestemmelser gi tredjemann rett til å tre inn i medlemmets rettigheter overfor Arbeids- og velferdsetaten. I slike tilfeller vil vedkommende kunne ha en selvstendig ankerett, se bl.a. folketrygdloven § 22‑6 og § 22‑3 .

En tredjemann som fremsetter krav i medhold av folketrygdloven § 22-6 om at et medlems pensjon skal utbetales til andre enn den berettigede, vil etter omstendighetene i det enkelte tilfelle kunne anses for å berøres direkte av et vedtak om avslag og således ha klage og ankerett.

Et forsikringsselskap som blir ansvarlig etter forsikringsavtale dersom et krav om stønad etter trygdelovgivningen blir avslått, vil etter forholdene i den enkelte sak kunne anses for å berøres direkte av vedtaket. Trygderetten har således antatt at et forsikringsselskap som måtte dekke rederens ansvar for forpleiningsutgifter etter sjømannsloven § 28, hadde rett til å anke over et vedtak om å nekte å yte refusjon for en sjømanns opphold i helsehjem.

Likeså har Trygderetten antatt at et forsikringsselskap som hadde ansvaret for en skade etter reglene i bilansvarsloven, kunne anke over et vedtak om at trafikkulykken som hadde forårsaket skaden, ikke gikk inn under lov om yrkesskadetrygd.

3.1.4 Ektefelle har ikke ankerett

Ektefelle må ha fullmakt for å kunne anke på vegne av den andre ektefellen. Se punkt 4.2.

3.1.5 Dersom den som er direkte berørt av vedtaket dør før anken er fremmet eller behandlet

Dersom den ankende part dør, skal lokalkontoret straks sende egen melding om dette til den instans som har ankesaken til behandling.

Meldingen skal gi opplysninger om vedkommendes navn og fødselsnummer, eventuelt andre nummer som er brukt for identifisering i våre systemer, dødsdato, nærmeste pårørendes navn, eventuelt dødsbo, hva slags stønadssak anken gjelder, samt når denne er sendt.

Rutinene med dødsmeldinger i forbindelse med ankesaker fritar ikke lokalkontorene fra å melde fra dødsfall på vanlig måte.

Dersom vedkommende dør før anke er fremmet, kan gjenlevende ektefelle, arvingene eller dødsboet påanke vedtaket.

Dersom vedtaket allerede er påanket og den ankende part dør, skal behandlingen av saken stanses når det kommer melding om dødsfall. Arvingene eller styret i dødsboet må spørres om saken skal fortsette. Skifteretten kan opplyse om hvem som representerer boet. Er anke fremsatt ved prosessfullmektig, rettes spørsmålet til denne.

Hvis arvingene eller boet ikke ønsker at saken skal fortsette, avsies det en hevingskjennelse i de tilfellene saken befinner seg i Trygderetten.

I tilfeller der saken ennå ikke er oversendt Trygderetten, anses anken bortfalt ved erklæringen om at saken ikke ønskes tatt opp. Saken sendes da heller ikke til Trygderetten. Erklæring om at anken bortfaller må undertegnes av en som kan forplikte boet. Skifterettens skriftlige opplysning om dette må innhentes. Hvis dødsboet eller arvingene etter purring ikke har gitt melding innen ett år etter dødsfallet, skal saken oversendes NAV lokalt som kan treffe beslutning i saken om at anken anses bortfalt.

3.2 Prosessfullmektig

Både forvaltningsloven § 12 og trygderettsloven § 18 omhandler retten til å la seg bistå av prosessfullmektig. Disse bestemmelsene er innholdsmessig forskjellige. Når det gjelder forvaltningsloven § 12 henvises det til saksbehandlingsrundskrivet.

Etter trygderettsloven § 18 har en part rett til å la seg bistå av prosessfullmektig etter samme regler som etter tvistelovens kapittel 3, som gjelder sivile søksmål for tingrett eller lagmannsrett.

I hovedpunkter betyr dette:

Det står den ankende part fritt om han vil benytte prosessfullmektig eller ikke, men han kan ikke benytte flere samtidig i samme sak.

Som prosessfullmektig kan alle advokater benyttes, og disse behøver ikke fremlegge skriftlig fullmakt.

Som prosessfullmektig kan, foruten advokater, enhver brukes som er fast ansatt i partens tjeneste, eller som styrer eller tar del i styrelsen av partens anliggende, samt ektefelle eller personer som er i slekt eller svogerskap i opp- eller nedstigende linje eller sidelinjen så nær som søskenbarn, når de er myndige.

Dersom en organisasjon er brukt som fullmektig i klageomgangen, må det i ankeomgangen legges frem en fullmakt for en bestemt person. En organisasjon kan ikke være fullmektig i Trygderetten. Se mer om dette under pkt. 4.1.2.

Trygderetten kan for den enkelte sak av særlige grunner tillate at en annen myndig person brukes.

Prosessfullmektig som ikke er advokater, skal fremlegge skriftlig fullmakt.

At parten bruker prosessfullmektig utelukker ikke at han selv opptrer ved siden av fullmektigen.

4 Ankefrist

[Endret 1/13]

Folketrygdloven § 21-12 femte ledd omhandler klage- og ankefristen i trygdesaker. Trygderettsloven § 10 første og annet ledd omhandler fristen for anke til Trygderetten. Det følger av folketrygdloven § 21-12 tredje ledd at trygderettsloven § 10 også gjelder ved klage etter folketrygdloven § 21-12 første ledd. Se også Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2012-372.

Selv om ankefristen er oversittet skal saken forberedes på vanlig måte, med mindre ankemotparten anser det som åpenbart at det ikke er noen grunn til å se bort fra fristoversittelsen.

Det skal nedlegges prinsipal påstand om avvisning dersom det ikke er gitt fristforlengelse eller det ikke foreligger særlige grunner for fristoversittelsen. Se nærmere om ankefristen i de følgende punkter.

4.1 Trygderettsloven § 10 første og andre ledd – Hovedregel: Seks ukers ankefrist

Fristen for anke til Trygderetten er seks uker, jf. trygderettsloven § 10 første ledd.

4.1.1 Tidspunkter for når ankefristen begynner å løpe

Ankefristen begynner å løpe fra det tidspunkt skriftlig melding om vedtaket, med orientering om ankeadgang og ankefrist, er kommet frem til vedkommende, jf. trygderettsloven § 10 første ledd. Det er således ikke av betydning når vedkommende fikk kunnskap om vedtaket.

I Trygderettens kjennelse, ankesak TRR-2012-490, anførte den ankende part at han ikke hadde mottatt ankeinstansens vedtak, at han etterlyste vedtaket 20 måneder etter vedtaksdato og at han først da fikk en kopi av vedtaket. Retten bemerket at den ankende part verken hadde anført eller dokumentert at han hadde bedt NAV sende post til en annen adresse enn hans folkeregistrerte adresse. Videre uttalte retten at «Det er en formodning om at ordinær postombæring innebærer at brevpost kommer frem til korrekt mottaker relativt raskt etter at posten er sendt». Retten viste til Trygderettens kjennelser i blant annet ankesakene TRR-2010-243, TRR-2011-1125, og TRR-2011-2695.

Det fremgår av Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2010-1717, at det må kreves særlige holdepunkter for at det skal legges til grunn at posten ikke er kommet fram. Se f.eks. Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2011-2215, hvor retten, ut fra de konkrete opplysningene i saken, ikke kunne se bort fra at det forelå uregelmessigheter i postgangen.  

Har vedkommende krevd etterfølgende begrunnelse for vedtaket etter forvaltningsloven § 24 annet ledd, tar ny ankefrist til å løpe fra det tidspunkt begrunnelsen er kommet frem til ham, jf. trygderettsloven § 10 annet ledd.

I tilfeller hvor et vedtak om løpende ytelser sendes overordnet/annet organ for beregning, registrering og utskriving av stønadsbrev, skal ankefristen regnes fra det tidspunkt vedkommende mottok stønadsbrevet.

Det presiseres at det i vedtaket eller i stønadsbrevet må fremgå en orientering om ankeadgang og ankefrist for at ankefristen skal begynne å løpe.

NAV har i en rekke saker lagt tidspunktet for utbetaling av sykepenger til grunn som klagefristens utgangspunkt, under henvisning til at vedtak om sykepenger ikke må være skriftlig i henhold til folketrygdloven § 21-10 andre ledd og videre at medlemmet er orientert om klageadgangen og fristen for å klage både på sykepengekravskjemaet og utbetalingsblanketten. Trygderetten er imidlertid ikke enig i en slik vurdering. Det vises til Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2012-1019, hvor retten kom til at klagefristen i slike tilfeller ikke har begynt å løpe, i det medlemmet ikke har mottatt skriftlig melding om vedtaket og om klageadgang og dens frist. Ankefristen er følgelig ikke oversittet. Retten slår fast at denne praksisen er fast og viser til tilsvarende kjennelser i ankesak TRR-2011-39, TRR-2011-74, TRR-2011-341 og TRR-2011-989. Retten viser også til ankesak TRR-2011-2601, hvor følgende ble uttalt:

 "Når det gjelder informasjonen om klagefristen og klageadgangen mener retten loven må lese[s] i sammenheng, slik at dette skal mottas i tilknytning til den skriftlige meldingen om vedtaket. Det er derfor ikke tilstrekkelig at informasjonen mottas i et annet vedtak, på en kravblankett eller på senere utbetalingsslipper."   

4.1.2 Tidspunkter for når ankefristen avbrytes

Ankefristen avbrytes når vedkommende leverer anken ved et NAV kontor ved personlig fremmøte, ev. sender anken enten elektronisk eller per post hvor dato for poststempling avbryter fristen, jf. domstolloven § 146.

I Trygderettens kjennelse, ankesak TRR-2012-534, kom retten til at en klage må anses rettidig uansett hvilket NAV kontor den mottas på. I den aktuelle saken kunne det synes som om anken var sendt til et lokalt NAV kontor og ikke til NAV Pensjon. Den ankende part anførte at klagen ble sendt i god tid innenfor fristen, og at det skyldtes forhold på NAV sin side at denne først ble stemplet som innkommet etter fristens utløp. Retten fant å kunne legge denne anførselen til grunn. 

4.1.3 Når det er tvil om tidspunktene for når ankefristen begynner å løpe og når denne avbrytes

Tidspunktene for når ankefristen tar til å løpe og når denne avbrytes skal legges til grunn i de tilfellene disse tidspunktene er kjent.

I enkelte tilfeller kan det imidlertid by på praktiske bevismessige problemer å avgjøre om fristen er overholdt. Se Trygderettens femmedlemskjennelse, ankesak TRR-2009-960. Kjennelsen er avsagt med dissens. Rettens flertall uttaler at:

"Ankefristen avbrytes når vedkommende leverer eller sender anken, jf. domstolsloven § 146. Flertallet finner i denne sammenheng grunn til å peke på at det i det enkelte tilfelle kan by på praktiske bevismessige problemer å avgjøre om fristen er overholdt. Dette gjelder først og fremst når vedtak og anke sendes med vanlig post. Skjæringspunktene er da på den ene side når vedtaket kommer fram til mottaker, og på den andre siden når den ankende part postlegger anken. I de tilfellene det er kvalifisert tvil om disse tidspunktene, taler gode grunner for at man av praktiske bevismessige hensyn, etter en konkret vurdering kan legge inn en viss sikkerhetsmargin i tidsberegningen. Tiden man legger inn bør kun ta høyde for normal postgang og normale kontorrutiner og intern posthåndtering på ankemotpartens side, samt tillegg for de vanligst forekommende forsinkelser i ekstern postgang og intern håndtering. Til sammen kan dette maksimalt dreie seg om inntil to uker."

I praksis vil ankefristen under enhver omstendighet være oversittet ved mer enn åtte uker fra fristen tok til å løpe. 

4.2 Trygderettsloven § 10 tredje ledd - Unntak: Forlengelse av fristen

Trygderetten kan - dersom ankefristen ikke er utløpt - forlenge ankefristen i særlige tilfeller, jf. trygderettsloven § 10 tredje ledd. Det samme gjelder for NAV Klageinstans i saker de selv har behandlet.

Dersom vedkommende ber om å få forlenget ankefristen, kan denne i utgangspunktet forlenges med inntil to uker. Er vedkommende forhindret fra å anke, f.eks. på grunn av alvorlig sykdom, sykehusinnleggelse e.l., kan fristen likevel forlenges for et noe lengre tidsrom. Det er viktig å gjøre vedkommende oppmerksom på at han eller hun også kan avbryte ankefristen ved å fremsette en foreløpig anke, f.eks. over telefon. Vedkommende bør da få en ny frist for å inngi en mer utfyllende anke, jf. trygderettsloven § 11 fjerde (siste) ledd. 

4.3 Trygderettsloven § 10 fjerde ledd – Unntak: Oppreisning for oversittet frist pga. «særlige grunner»

Trygderettsloven § 10 fjerde (siste) ledd gir Trygderetten eller ankemotparten en skjønnsmessig adgang til å gi oppreisning for fristoversittelser. Loven gir ingen direktiver for vurderingen utover at det må foreligge «særlig grunn», men bestemmelsen begrenser seg til grunner som knytter seg til hvorfor ankefristen er oversittet. Se uttalelse fra rettens flertall i Trygderettens femmedlemskjennelse i ankesak TRR-2007-3176.

Så vidt mulig skal Arbeids- og velferdsetaten bringe på det rene om det foreligger slike «særlige grunner» som har ført til at ankefristen er oversittet. Som er generelt utgangspunkt gjelder at jo lengre fristoversittelsen er, jo mer tungtveiende grunner skal det til før «særlige grunner» foreligger, se blant annet Trygderettens kjennelser i ankesak TRR-2002-1386 og ankesak TRR-2011-522. 

4.3.1 Momenter for hva som kan anses som «særlig grunn» til oppreisning (ikke uttømmende)

I Trygderettens kjennelse, ankesak TRR-2002-1386, uttaler Trygderetten at:

"Etter trygderettsloven § 10 fjerde ledd er grunnvilkåret for å gi fristoppreisning «særlige grunner». Det må i den enkelte sak konkret vurderes om vilkåret er oppfylt.

I denne helhetsvurderingen kan ulike momenter inngå, blant annet om fysiske eller psykiske forhold – i kvalifiserende grad – har forhindret fristavbrudd. Et kvalifisert fysisk hinder for avbrytelse kan etter omstendighetene være immobilitet, evt. sykehusinnleggelse. Kvalifiserende psykiske forhold kan blant annet være nedsatt intellekt – permanent eller forbigående, manglende språkforståelse (dysleksi/fremmedspråklighet), eller uttalt depresjon ledsaget av passivitet."

Denne vurderingen er også lagt til grunn i senere kjennelser fra Trygderetten, slik at det i dag foreligger en betydelig praksis som er fast og konsekvent.

-         Alvorlig psykisk eller somatisk sykdom

Som "særlig grunn" i trygderettsloven § 10 siste ledd regnes bl.a. alvorlig sykdom. I Agder lagmannsretts dom av 16. januar 2012, LA-2011-47231, fant retten at vilkårene for oppreisning for fristoversittelse på ca. 3 uker var tilstede, i det den ankende parts fysiske og psykiske helsesituasjon på tidspunktet for fristoversittelsen var ekstraordinært svekket. 

I Trygderettens kjennelse, ankesak TRR-2011-697, ble ankefristen oversittet med 11 dager. Den ankende parts ektefelle hadde i den aktuelle perioden vært alvorlig og kritisk syk, og døde rundt to uker før anken ble fremsatt. Retten fant, etter en samlet vurdering der menneskelige hensyn og lengden på fristoversittelsen ble vektlagt, at særlige grunner til å gi oppreisning forelå.

I Trygderettens kjennelse, ankesak TRR-2011-2193, var ankefristen oversittet med to uker. Etter det opplyste hadde den ankende part panikkangst, sosial angst og depressiv lidelse, som artet seg som en posttraumatisk lidelse hvor den ankende part fikk akutte og lammende flashbacks til tidligere situasjoner. Retten fant at et vedtak om tilbakekreving og rentetillegg på ca. kr. 260.000 kunne utløse usedvanlig kraftige reaksjoner, og at dette utgjorde et kvalifisert psykisk forhold som utgjorde en særlig grunn til å se bort fra fristoversittelsen.       

I Trygderettens kjennelse – ankesak TRR-2012-303 – fant imidlertid retten at saksøkers afasi ikke utgjorde en særlig grunn til å oversitte fristen. Retten viste til at den ankende part «har et kognitivt og kommunikasjonsmessig funksjonsnivå som tilsier at han også er i stand til å ivareta sine interesser innenfor lovbestemte frister».

- Innleggelse i helseinstitusjon

Også innleggelse i helseinstitusjon kan etter omstendighetene anses som "særlig grunn" til å gi oppreisning, se Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2011-1456, hvor den ankende part, både i tiden forut for og etter ankefristens utløp, hadde vært innlagt på flere helseinstitusjoner.

-         Brudd på NAVs veiledningsplikt

I Trygderettens kjennelse, ankesak TRR-2012-669, kom retten til at brudd på veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11, ved ikke å gi den ankende part hjelp til å forstå vedtaket innenfor klagefristen eller ved henvendelse gi informasjon om mulighet til å be om fristutsettelse, er en «særlig grunn» til å gi oppreisning ved oversittelse av ankefristen.  

4.3.2 Momenter for hva som ikke anses som «særlig grunn» til oppreisning (ikke uttømmende)

-         Reisefravær eller annet fravær fra bopel

Den som planlegger et fravær fra sin bopel så lenge at ankefristen er i fare for å bli oversittet, er selv ansvarlig for avhjelpe dette ved f.eks. å få posten ettersendt, oppnevne en fullmektig eller på forhånd be om fristutsettelse. I Trygderettens kjennelse, ankesak TRR-2011-624, som gjaldt en mann som hadde vært på en over to måneders ferietur til Thailand, ble klagen mottatt først ni uker og to dager etter at vedtaket var fattet. Reisefraværet kunne ikke anses som særlig grunn da retten la til grunn at det var fullt mulig med kommunikasjon mellom Norge og Thailand. Se også Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2012-1009.

-         Språkproblemer

I følge Trygderettens praksis er heller ikke språkproblemer i seg selv en tilstrekkelig grunn for å kunne se bort fra at anken er satt fram etter at ankefristen er utløpt. Se Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2010-332, der retten blant annet uttalte:

"Språkproblemer som anført gir etter rettens vurdering i seg selv ikke grunnlag for å anse at det foreligger slike særlige grunner som gjør at oppreisning kan gis. Den enkelte må i utgangspunktet ha ansvar for å søke nødvendig bistand, dersom det er problemer med å forstå skriftlig informasjon. Når det gjelder språkproblemer viser retten eksempelvis til Trygderettens kjennelser i ankesaker TRR-2009-1924, TRR-2009-1579, TRR-2009-1348, TRR-2009-895, TRR-2008-1579, TRR-2007-584, TRR-2006-3114 til støtte for resultatet.»

-         Rettsvillfarelse

Alminnelig rettsvillfarelse er ingen «særlig grunn» for å gi oppreising for oversittet ankefrist, se Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2011-2627, hvor retten påpeker at enhver som er bosatt i Norge har ansvar for å sette seg inn i regelverket for hva slags ytelser fra folketrygden man kan ha krav på i hvilke situasjoner. Se også Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2012-89.

I Trygderettens kjennelse av 9. mars 2012, ankesak TRR-2012-32, hadde den ankende parts prosessfullmektig sendt inn anken flere uker etter ankefristens utløp, i det prosessfullmektigen feilaktig hadde lagt til grunn reglene i domstolloven om at ankefristen ikke løper i rettsferien. Retten var enig med ankemotparten i at dette ikke utgjorde en særlig grunn til å se bort fra fristoversittelsen.   

4.3.3 Bagatellmessig oversittelse av ankefristen er i seg selv ingen «særlig grunn» for oppreisning

Når det gjelder kortvarige oversittelser av ankefristen, har det den senere tiden skjedd en betydelig innstramming i rettspraksis og i trygderettspraksis.

I Trygderettens femmedlemskjennelse av 7. mai 2010, ankesak TRR-2009-960, gjennomgikk retten forarbeider og praksis knyttet til trygderettsloven § 10. Kjennelsen er avsagt med dissens, men rettens flertall sluttet seg til at en fristoversittelse som var relativt kortvarig – tre uker – i seg selv ikke var en «særlig grunn» etter trygderettsloven § 10 fjerde ledd. Det ble vist til at det er viktig at frister av denne typen er faste og forutberegnelige. I rettens begrunnelse heter det blant annet at:

"Rettens flertall vil i saken her legge vekt på at lovteksten i § 10 første ledd er helt klar. Ankefristen er seks uker. Dette får også alle som er i en situasjon der anke kan være aktuelt, skriftlig beskjed om. At den frist som praktiseres har vært videre, vil nok som oftest ha vært ukjent for det alminnelige medlem av folketrygden og tjenestepensjonsordningene.

Etter flertallets mening er det viktig at frister av denne type er faste og forutberegnelige. Slik er også loven utformet, men den praksis som har utviklet seg, fyller ikke dette kravet.

Ankefristen i trygderettsloven er lenger enn det som er vanlig for klage- og ankefrister. Klagefristen i forvaltningsloven er tre uker, det samme gjelder for eksempel likningsloven. Fristen for anke i sivile saker for domstolene er én måned.

Flertallet er av den oppfatning at forarbeidene fra 1966 ikke lenger kan tillegges større vekt enn lovens ordlyd. Forutsetningene som lå til grunn for komiteens uttalelse er heller ikke lenger de samme. Blant annet det forhold at trygdesaker nå er gjenstand for en egen klageomgang forut for anke til Trygderetten, kan etter flertallets oppfatning forsvare en tilstramming av praksis. En slik innstramming har også funnet sted.

Siden 1967 er det kommet til stønadsformer med korttidsytelser, engangsutbetalinger, tilbud om grunnstønad mv. og tjenester i form av attføringstiltak, som gjør det mindre hensiktsmessig enn i 1967 å opprettholde en uklart definert ankefrist. Det er også ankemotparter utenfor statlig sektor, som vil kunne ha vanskelig for å forholde seg til en praksis som er i motstrid med lovens ordlyd.

I henhold til femmedlemskjennelsen i ankesak TRR-2007-3176 omfatter « særlige grunner » forhold som knytter seg til hvorfor ankefristen er overskredet. At oversittelsen er kortvarig, kan ikke i seg selv være en årsak til å se bort fra at fristen er oversittet. […] Flertallet i denne rett legger også dette til grunn."

I Gulating lagmannsretts dom av 12. desember 2012, LG-2012-4490, legger retten til grunn at spørsmålet om det foreligger «særlig grunn» etter trygderettsloven § 10 fjerde ledd er et rettsanvendelsesskjønn, som lagmannsretten fullt ut kan prøve. Spørsmålet om det kan gis oppreisning dersom lovens vilkår for dette er oppfylt, hører imidlertid til det frie skjønn som retten i svært begrenset grad kan prøve. Når det gjelder Trygderettens forståelse av og praksis knyttet til oppreisning for oversittet ankefrist etter trygderettsloven § 10, slik denne kommer til uttrykk i Trygderettens kjennelse i ankesak TRR-2009-960, finner lagmannsretten at Trygderettens kjennelse er i tråd med hjemmelsgrunnlaget i trygderettsloven § 10, og følgelig innenfor den materielle kompetanse Trygderetten har fått i loven. Videre uttaler Gulating lagmannsrett:

"Subsidiært har saksøker gjort gjeldende at en innskrenkende fortolkning av ankefristen i trygderettsloven § 10 første ledd, må føre til at helt korte fristforsømmelser ikke rammes av 6-ukersfristen. Trygderetten har under henvisning til lovens forarbeider og praksis lagt til grunn at det ikke er grunnlag for en slik fortolkning av loven. Lagmannsretten er enig i Trygderettens forståelse av loven også på dette punkt. Lovens frist framstår som meget klar, og slik bestemmelsen anvendes vil den dessuten i praksis fange opp de korte fristforsømmelser.

Den omstendighet at praksis tidligere var mer liberal har i seg selv for øvrig ingen betydning for lovligheten av den nåværende praksis."

I tiden etter Trygderettens femmedlemskjennelse i ankesak TRR-2009-960, har Trygderetten avsagt en rekke kjennelser hvor anker - som er framsatt med svært korte fristoversittelser (kun noen få dager) - er avvist under henvisning til at en kortvarig fristoversittelse i seg selv ikke er en «særlig grunn» som kan gi grunnlag for oppreisning. Se f.eks. følgende trygderettskjennelser i ankesak TRR-2011-1783 (minst seks dagers fristoversittelse), TRR-2011-2139 (to dagers fristoversittelse), TRR-2011-1406, (seks dagers fristoversittelse), TRR-2011-1124 (fristoversittelse med rundt en uke).

4.3.4 Det underliggende stønadsforholdet er uten betydning for spørsmålet om oppreisning av oversittet ankefrist

Det følger av rettspraksis og Trygderettens praksis at det ved vurderingen av ”særlige grunner” ikke skal tas hensyn til det underliggende stønadsforholdet (sakens realitet). Det vises blant annet til følgende uttalelse fra rettens flertall i Trygderettens femmedlemskjennelse i ankesak TRR-2007-3176:

"Etter flertallets mening må spørsmålet om hva som skal gi grunnlag for oppreisning ses i sammenheng med den forholdsvis liberale praksis med hensyn til gjenopptakelse av tidligere avgjørelser på trygdens område, den fleksible praksis i forhold til mindre fristoverskridelser, og at det er relativt kurant å oppnå utsettelse med ankefristen. Den enkelte har omfattende mulighet til å unngå rettstap på grunnlag av realitetsfeil i et avslagsvedtak. Dersom man i tillegg skulle se hen til sakens betydning, eller muligheten for å vinne frem, ville det innebære og gå fra det mer til den enda mer i forhold til det som er situasjonen for de ordinære domstoler.

De aller fleste saker for Trygderetten er av stor betydning for den det gjelder. Hvis dette momentet skulle tillegges selvstendig vekt, ville det innebære at ankefristen i § 10 blir uten nevneverdig praktisk betydning. Det svarer ikke til Trygderettens praksis.

I forholdet til momentet «muligheten for å vinne frem», vil flertallet peke på at saken, i motsetning til for domstolene, gjerne foreligger ferdig opplyst for Trygderetten når oppreisningsspørsmålet behandles. Det gir Trygderetten en nærliggende mulighet til å vurdere de materielle spørsmålene allerede på det tidspunkt da saken egentlig dreier seg om hvorvidt en forutsetning for nettopp å behandle realiteten, nemlig om man skal se bort fra at ankefristen er oversittet, er tilstede. Ankefristen kan da lett bli uten særlig praktisk betydning i de tilfelle hvor rettens medlemmer er uenige, eller sterkt uenige i, det vedtak som er fattet. Det passer dårlig med det faktum at loven inneholder en tidsfrist for å bringe saken inn til realitetsbehandling.

På den bakgrunn mener flertallet at «særlige grunner» som nevnt i trygderettsloven § 10 fjerde ledd, bør oppfattes slik at de begrenser seg til grunner som knytter seg til hvorfor ankefristen er overskredet. Retten går derfor ikke nærmere inn på sakens betydning for den ankende part, eller i hvilken utstrekning han ville ha utsikt til å vinne frem ved en realitetsbehandling."

Trygderettens rettsoppfatning som her nevnt legges også til grunn i Borgarting lagmannsretts dom av 28. januar 2011, LB-2010-10485. I dommen uttaler retten at ved spørsmål om vilkår for oppreisning er oppfylt ”har de materielle spørsmål i trygdesaken ingen betydning”. Det samme standpunkt er inntatt i Trygderettens kjennelser i ankesak TRR-2009-960 (femmedlemskjennelse) og ankesak TRR-2010-1465.

5 Anken

5.1 Ankeerklæringen

Bestemmelser av betydning for ankeerklæringen finnes i trygderettsloven § 11 og 12, jf. folketrygdloven § 21-12 tredje ledd som henviser til disse bestemmelsene.

Anke til Trygderetten skal fremsettes skriftlig eller muntlig til vedkommende lokalkontor. Lokalkontor som mottar muntlig anke, skal sørge for å sette den opp skriftlig og underskrive sammen med parten, jf. trygderettsloven § 11 nr. 1 første og annet ledd.

I enkelte tilfeller fremsettes begjæring om utlån i en foreløpig ankeerklæring eller i ankeerklæringen. Sakens dokumenter skal da lånes ut fra det organ som mottar begjæringen, jfr. forvaltningsloven § 18. Saken skal ikke sendes ankeinstansen før det er på det rene om det er kommet nye anførsler på grunn av opplysningene i dokumentene.

5.2 Oppsettende virkning, trygderettsloven § 14

Etter denne bestemmelsen har en anke som hovedregel ikke oppsettende virkning. Dette innebærer at vedtaket skal gjennomføres selv om parten anker. Har f.eks. det blitt fattet et vedtak om tilbakekreving etter folketrygdloven § 22-15 , skal beløpet innkreves og tilbakebetales selv om vedkommende anker over avgjørelsen.

Begjæring om oppsettende virkning skal straks sendes det organ som skal være ankemotpart. Dersom dette organ ikke gir oppsettende virkning, skal begjæringen sendes videre til ankeinstansen, med kopi til parten. Det bør vurderes om oversendelsesbrev bør utarbeides samtidig slik at hele saken oversendes ankeinstansen.

6 Forberedelse og behandlingen av ankesaker i Arbeids- og velferdsetaten

6.1         Hvem er ankemotpart.

Etter trygderettsloven § 12 nr. 2 er det Arbeids- og velferdsdirektoratet, NAV Klage og anke og NAV Helsetjenesteforvaltning som er ankemotpart for Trygderetten. Se vedlegg 1 til Hovednummer 30.

6.2 Nærmere om behandlingen hos ankemotparten.

Førsteinstansen skal, før saken oversendes ankemotparten, gå gjennom saken og påse at alle nødvendige opplysninger foreligge r for videre ankebehandling. Når saken sendes ankemotparten avgir førsteinstansen sin innstilling på følgebrev til saken.

Selv om den ankende part har flyttet etter at det påklagede vedtaket ble fattet, skal det organ som fattet vedtaket behandle saken, jf. ordlyden i trygderettsloven § 13 første ledd: "Den institusjon hvis vedtak det ankes over, tar vedtaket opp til ny prøving."

Ankemotparten skal forberede sakene for Trygderetten, herunder ta vedtaket opp til ny prøving, jf. trygderettsloven § 13. Eventuelle nye opplysninger må vurderes, og det kan bli spørsmål om å innhente nye legeerklæringer mv.

Dersom det er grunn til å anta at en nærmere grunngiving av vedtaket kan føre til at anken trekkes tilbake, skal denne grunngiving meddeles bruker med spørsmål om anken opprettholdes . Dersom bruker ikke opplyser at anken frafalles skal anken behandles på vanlig måte selv om ytterligere begrunnelse er gitt.

Dersom den fornyede vurdering fører til omgjøring av det påankede vedtaket slik at bruker får fullt medhold i sin påstand, underrettes han i det nye vedtaket om at anken anses bortfalt. Dersom han bare gis delvis medhold i sin påstand spørres han i underretningen om det nye vedtaket innebærer at han trekker anken tilbake. Dersom bruker ikke opplyser om at anken bortfaller, skal saken fortsatt behandles som ankesak.

Dersom den fornyede prøvingen ikke medfører endringer i det opprinnelige vedtaket, skal ankemotparten utarbeide et oversendelsesbrev, se pkt.6.3, som skal sendes den ankende part.

Når det gjelder det generelle innhold i oversendelsesbrevet vises til det som er sagt under punkt 6.3. En diskett med oversendelsesbrevet må vedlegges når saken oversendes Trygderetten.

6.3 Oversendelsesbrev

6.3.1 Generelt.

Ankemotparten har ansvaret for forberedelsen av ankesaken og utarbeidelse av oversendelsesbrev til Trygderetten.

Trygderettsloven § 13 første ledd fjerde punktum stiller krav til at oversendelsesbrevet skal inneholde en beskrivelse av de opplysninger ankemotparten bygger på, partenes anførsler, merknader til den ankende parts anførsler og ankemotpartens begrunnelse og påstand.

Av oversendelsesbrevet skal det fremgå at det er foretatt en full ny overprøving av saken. Både de prinsipale og subsidiære anførsler skal komme frem i oversendelsesbrevet.

I oversendelsesbrevet til Trygderetten skal ankemotparten gi en fremstilling av hva saken gjelder samt angi de faktiske forhold og de lover og forskrifter som har vært lagt til grunn for avgjørelsen. Ankemotparten bør gi en nærmere forklaring av hvordan de regler som er brukt, er å forstå. Det er viktig at ankemotparten vurderer de faktiske forhold opp mot anvendte regler, og at dette fremgår av oversendelsesbrevet (subsumsjon).

Det er viktig for rettssikkerheten til den som anker at det klart fremgår hvordan etaten oppfatter de faktiske forhold. Bruker har som regel ikke saksdokumentene for hånden, bare det vedtaket vedkommende har mottatt. Ved at oversendelsesbrevet gir opplysninger om hvordan ankemotparten oppfatter saksforholdet, får vedkommende en mulighet til å imøtegå, eller peke på feil eller misforståelser.

Dersom ankefristen er oversittet, skal som hovedregel realiteten i saken behandles i oversendelsesbrevet. I slike tilfelle nedlegges prinsipalt påstand om at anken avvises, subsidiært at vedtaket stadfestes/omgjøres. Unntaket er hvis ankemotparten anser det som åpenbart at det ikke er grunn til å se bort fra fristoversittelsen, da er det tilstrekkelig å behandle kun dette spørsmålet i oversendelsesbrevet. Hvis Trygderetten likevel skulle komme til at det skal ses bort fra fristoversittelsen, vil saken bli hjemvist til realitetsbehandling.

Ankemotpartens redegjørelse for saken i oversendelsesbrevet er av stor betydning for Trygderettens arbeid med ankesaken. Målsettingen må være at oversendelsesbrevet er så utfyllende og godt begrunnet at Trygderetten kan vise til dette i sin kjennelse.

6.3.2 Utarbeidelse av oversendelsesbrevet.

Det er hensiktsmessig og arbeidsbesparende ved utarbeidelse av oversendelsesbrev å ha et generelt mønster for oppbyggingen.

Det er i den forbindelse viktig å skille mellom hva som er faktiske opplysninger og hva som er etatens vurderinger. Det skal gå klart frem hva som er objektive og hva som er subjektive vurderinger.

Det er viktig at oversendelsesbrevet ikke inneholder en rekke faktiske forhold som ikke har betydning for den aktuelle sak. Dette vil kun føre til at oversendelsesbrevet blir for omfattende og uoversiktlig for den ankende part.

Her vil vi bare gi et eksempel på en disposisjon av oversendelsesbrev generelt som vil gjelder både for klager og for anker til Trygderetten:

 

1	Innledning
1.1	Overskrift (saken gjelder...§-henvisning)
1.2	Historikk (saksgangen), herunder om klagen/anken er rettidig fremsatt
2	Sakens opplysninger
2.1	Faktiske forhold
2.1.1	Personalia/familieforhold
2.1.2	Boligforhold
2.1.3	Yrkesanamnese
2.1.4	Lønn/økonomi
2.1.5	Trygdeytelser
2.1.6	Sykmeldingsperioder
2.1.7	Medisinske opplysninger (sykehistorie mv.)
2.2	Vurderende opplysninger
2.2.1	Medisinske opplysninger (vurdering, prognoser, konklusjoner mv.)
2.2.2	Vurderinger fra andre fagfolk/instanser (sosialrapporter mv.)
2.2.3	Eventuelle opplysninger på kravskjema mv.
3	Den ankende parts anførsler
3.1	Ankeerklæringen
3.2	Eventuelle andre opplysninger fra den ankende part (brev, muntlige henvendelser)
4	Ankemotpartens anførsler
4.1	Henvisning til trygderettsloven § 13 første ledd
4.2	Eventuell oppreisning for oversittelse av klagefristen, jf. trygderettsloven § 10 fjerde ledd samt praksis og grunnlaget for at oppreisning gis i det konkrete tilfelle.
4.3	Begrunnelse for at den ankende part ikke får medhold i sitt krav. Første del av begrunnelsen gir en oversikt over rettsgrunnlaget, herunder
4.3.1	Lov
4.3.2	Forskrift
4.3.3	Praksis
	Annen del av begrunnelsen må omfatte den konkrete del som består av:
4.3.4	Kort sammenfatning av de faktiske forhold som har vært avgjørende for utfallet, f.eks. "Vi legger følgende faktum til grunn..."
	Dersom det er aktuelt å imøtegå den ankende parts anførsler, skjer det her
4.3.5	Subsumsjonen, de faktiske forhold vurderes opp mot det aktuelle regelverk
5	Påstand
5.1	* nedlegger slik
		p å s t a n d
	*-vedtak av *	(dato, år)	stadfestes
	Sakens dokumenter oversendes vedlagt.
	Kopi av dette brevet er sendt den ankende part rekommandert, jf. vedlagte kopi av * brev av i dag.
	Underskrifter.

 

6.3.2.1 Spesielt om oversendelsesbrevet i tilbakekrevingssaker

Trygderetten påpekte i sin tid at det var innkommet en del oversendelsesbrev vedrørende tilbakekrevingssaker som det heftet svakheter ved. Ettersom disse ankene gjelder vedtak som har et pønalt (strafferettslig) preg og hvor det ofte dreier seg om betydelige beløp som kreves tilbake, er det av hensynet til rettssikkerheten for den ankende part av særlig viktighet at de opplysninger som gis i oversendelsesbrevet er så nøyaktige og fyllestgjørende som mulig. Det er også viktig at den ankende part på grunnlag av det som fremkommer i oversendelsesbrevet eventuelt kan imøtegå fakta som ankemotparten bygger på, foruten ankemotpartens anførsler og begrunnelse.

Trygderetten har påpekt følgende forhold:

1.	Beskrivelse av de faktiske forhold som legges til grunn bør klart fremgå av oversendelsesbrevet. Det er ikke tilstrekkelig å henvise til dokumenter i saken.
2.	Tidsperioden det kreves tilbakebetaling for må klart fremgå av oversendelsesbrevet.
3.	Tilbakebetalingsbeløpets størrelse og beregningen av dette må klart fremgå av oversendelsesbrevet. Det må gjøres rede for eventuelle reduksjoner på grunn av foreldelse, halvering, krav på annen trygdeytelse som går til fradrag o.l.
4.	Spørsmål om foreldelse og avbrudd av foreldelse må fremgå av oversendelsesbrevet og hvilke skritt ankemotparten har tatt mht. avbrudd av foreldelse og fra hvilket tidspunkt dette eventuelt har skjedd.

6.3.2.2 Oversendelsesbrev i kombinerte saker

Folketrygdloven § 21-12 andre ledd annet punktum lyder. "Overprøving av en sak skal i sin helhet skje i Trygderetten dersom hensynet til sammenhengen i saken tilsier det."

Et eksempel på en slik sak kan være at det ankes over vedtak om opphør/reduksjon av uførepensjon og det litt senere klages over tilbakekreving av for mye utbetalt uførepensjon. I en sak der utfallet av uføresaken kan innvirke på utfallet av tilbakekrevingssaken, vil hensynet til sammenhengen tilsi at sakene ble behandlet under ett i Trygderetten.

Trygderetten har også tidligere sagt at det er ønskelig at slike saker behandles under ett med en samlet saksfremstilling i oversendelsesbrevet. NAV Klage og anke kan istedenfor å fatte vedtak i klagen over tilbakekreving, innarbeide saksforholdet i sitt oversendelsesbrev vedrørende uførepensjonsspørsmålet og nedlegge påstand om at NAV Klage og ankes vedtaket i uføresaken og førsteinstans vedtak i tilbakekrevingssaken stadfestes. Trygderetten vil da ha full prøvelsesadgang i begge sakene.

6.3.3 Tilsvarordningen

Det fremgår av trygderettsloven § 13 annet ledd at ankemotparten skal sende oversendelsesbrevet til den ankende part eller prosessfullmektig til eventuelle anmerkninger før ankesaken oversendes til Trygderetten.

En kopi av oversendelsesbrevet sendes til den ankende part som gis en frist på tre uker fra mottakelsen til å fremsette eventuelle merknader til oversendelsesbrevet. Den ankende part underrettes samtidig om at saken blir sendt Trygderetten uten ytterligere melding dersom han ikke kommer med merknader.

Etter at kopi av oversendelsesbrevet er sent til den ankende part, skal ankesaken ligge i vel fire uker (inkludert postgangen) i påvente av eventuelle merknader.

Dersom det ikke kommer noen merknader, sendes saken til Trygderetten med opplysninger om at den ankende part har fått anledning til å uttale seg om oversendelsesbrevet.

Dersom den ankende part kommer med merknader bør ankemotparten kommentere disse i et brev til Trygderetten. Det sendes kopi av brevet til den ankende part, som dessuten gis adgang til å gi merknader direkte til Trygderetten innen en fastsatt frist, vanligvis tre uker fra mottakelsen, jf trygderettsloven § 13 fjerde ledd.

Det originale oversendelsesbrevet dateres den dagen kopien sendes den ankende part. Dersom den ankende part bruker prosessfullmektig, skal denne sendes to kopier av oversendelsesbrevet og all annen korrespondanse sendes prosessfullmektigen.

Kopi av oversendelsesbrevet skal sendes den ankende part rekommandert, jf. trygderettsloven § 13 siste ledd med henvisning til § 27.

Når Trygderetten mottar en ankesak fra ankemotparten, sendes det ut et svarbrev til den ankende part med en orientering om at saken er mottatt i Trygderetten. Det blir samtidig opplyst at dersom den ankende part vil henvende seg skriftlig til Trygderetten etter at saken er mottatt der, bør det sendes kopi til ankemotparten. Dersom ankemotparten har kommentarer til den ankende parts anmerkninger må kopi av ankemotpartens brev alltid sendes den ankende part.

7 Behandlingen av anken i Trygderetten

7.1 Generelt

Forutsetningen for at en sak behandles i Trygderetten, er at saken hører inn under Trygderettens arbeidsområde, se punkt 2 og at vedkommende har ankerett, punkt 3.

Det er ingen andre begrensninger i adgangen til å få brakt en sak inn for Trygderetten. Det er ikke noe krav til "ankegjenstandens verdi" slik som i tvisteloven. Behandlingen ved Trygderetten er gebyrfri.

Som hovedregel behandler Trygderetten tvistemål på grunnlag av sakens dokumenter, dvs. saksbehandlingen er skriftlig, jf. trygderettsloven § 19.

Når særlige grunner taler for det, kan retten bestemme at saksbehandlingen skal være muntlig. I slike tilfelle vil sakens parter være til stede i retten og avgi muntlig forklaring, og vitner kan avhøres. Fremgangsmåten vil partene avtale med rettens administrator i forveien.

Trygderetten kan ved sin avgjørelse gå ut over partenes påstand hvis det er til gunst for den ankende part, jf. § 20 siste ledd, men Trygderetten kan ikke endre et påanket vedtak i den ankende parts disfavør.

Hovedregelen er at den enkelte rett settes med to medlemmer med et juridisk kyndig medlem som formann. I tillegg settes retten etter sakens art enten med et annet juridisk medlem eller et attføringskyndig eller medisinsk kyndig medlem, jf. trygderettsloven § 7 første ledd.

Trygderettsloven § 21 andre ledd sier at i den utstrekning rettens grunngiving er sammenfallende med ankemotpartens grunngiving er det tilstrekkelig at retten henviser til denne. Tredje ledd gir Trygderetten mulighet til å unnlate grunngiving dersom retten enstemmig finner det klart at anken ikke fører fram, og at avgjørelsen antas ikke å få betydning utenfor den foreliggende sak. Det skal framgå at en slik avgjørelse er vurdert i Trygderetten og at rettens medlemmer er enige om utfallet. I en slik sak skal det være tre dommere.

7.2 Forskjellige typer avgjørelser i Trygderetten

Trygderettsloven § 21 siste ledd inneholder en bestemmelse om hva Trygderettens ankebehandling kan resultere i: Anken kan - avvises - stadfestes - omgjøres eller oppheves og hjemvises.

Anken kan avvises hvis Trygderetten ikke har formell kompetanse til å behandle anken, den som anker ikke har ankerett, eller ankefristen er oversittet og Trygderetten ikke finner at det foreligger særlige grunner til å se bort fra fristoversittelsen, jf. trygderettsloven § 10.

Trygderetten kan stadfeste ankemotpartens vedtak. Dersom den ankende part får medhold i alle eller noen av sine påstander i anken vil Trygderetten omgjøre vedtaket helt eller delvis.

I enkelte ankesaker har ikke Trygderetten tilstrekkelige opplysninger. Det påankede vedtak kan være avsagt på grunnlag av ufullstendige/motstridende opplysninger, og Trygderetten finner at ankemotparten må innhente ytterligere opplysninger for å kunne fatte en avgjørelse. Eller resultatet kan f.eks. være at inngangsvilkåret til den ytelse som kreves blir ansett å være oppfylt, men det foreligger ikke tilstrekkelige opplysninger til å kunne fastsette ytelsen. Det påankede vedtak skal da oppheves og saken hjemvises til ny behandling. Ved dette vil også fastsettelsen av ytelsen kunne bli gjenstand for en eventuell anke senere.

7.3 Behandling av saken i Arbeids- og velferdsetaten etter at Trygderetten har sendt saken tilbake

Når Trygderetten har behandlet en sak, returnerer Trygderetten den til ankemotparten (NAV Klage og anke/ NAV Helsetjenesteforvaltning). Når Trygderetten stadfester ankemotpartens vedtak, skal saken sendes til førstelinjen uten ytterligere kommentar i følgebrevet.

Når Trygderetten har omgjort vedtaket, må saken videresendes til førstelinjen med en kommentar til hva som må foretas i forhold til iverksetting av kjennelsen.

I de tilfellene vedtaket blir helt eller delvis opphevet og hjemvist, må saken videresendes til førstelinja med en kommentar på hvilke opplysninger som må innhentes etc. før det fattes nytt vedtak i førsteinstans.

8 Saksomkostninger

8.1 Saksomkostninger

Aktuelle bestemmelser er trygderettsloven § 25, forvaltningsloven § 36 og rettshjelpsloven § 22.

8.1.1 Vedr. trygderettsloven § 25

Dersom kjennelsen er til gunst for den ankende part, kan Trygderetten i medhold av trygderettsloven § 25 bestemme at ankemotparten helt eller delvis skal bære nødvendige utgifter som saken har medført for den ankende part . At et vedtak oppheves og hjemvises av Trygderetten er å anse som et vedtak til gunst for den ankende part.

Trygderetten har bare ansett seg berettiget til å tilkjenne saksomkostninger i den kjennelsen som avslutter saken. Dette er i samsvar med prinsippet i tvisteloven kapittel 20, § 20-2. Hvis krav om saksomkostninger ikke er fremmet før saken er avgjort i Trygderetten, vil følgelig Trygderetten ikke behandle kravet i ettertid. Saksomkostninger tilkjennes altså bare når det er nedlagt påstand om det.

Det er ankemotparten som skal utbetale saksomkostninger som tilkjennes av Trygderetten.

8.1.2 Vedr. forvaltningsloven § 36

Det er forvaltningsloven § 36 som er aktuell som hjemmel for dekning av saksomkostninger der en ankesak blir omgjort av Arbeids- og velferdsetaten.

Etter forvaltningsloven § 36 tredje ledd avgjøres spørsmålet om en part skal få dekket saksomkostninger av den instans som har fattet omgjøringsvedtaket. Mer om denne bestemmelsen i saksbehandlingsrundskrivet.

8.1.3 Vedr. rettshjelpsloven

I ankesaker kan Trygderetten etter søknad eller av eget tiltak bestemme at den ankende part skal gis fri sakførsel i anledning av ankesaken, jf. rettshjelpsloven § 17.

Dekning etter rettshjelpsloven er som hovedregel subsidiær i forhold til dekning av saksomkostninger etter trygderettsloven§ 25 eller forvaltningsloven § 36. Selv om det allerede er gitt fri rettshjelp i saken, står bruker i prinsippet fritt til å velge dekningssystem helt frem til klagesaken er endelig avgjort. Den frie sakførselen som eventuelt er utbetalt skal da betales tilbake. Dette er den som har innvilget rettshjelp ansvarlig for å ordne. Bruker må anses for å ha valgt dekningshjemmel idet advokaten har utført oppdraget og sendt salæroppgaven til fylkesmannen.

Når det gjelder de nærmere vilkår for fri rettshjelp vises til rundskriv Hovednummer. 84.

9 Søksmål ved domstolene

9.1 Generelt

Domstolene kan prøve lovligheten av Trygderettens kjennelse, jf. trygderettsloven § 23 første ledd. Dette innebærer at den skjønnsmessige siden av saken ikke kan prøves.

Et medlem kan ikke gå direkte til domstolene med en sak som hører inn under Trygderettens kompetanse, jf. § 1 nr. 3.

Søksmålsfristen er 6 måneder fra det tidspunkt Trygderettens kjennelse er kommet frem til vedkommende part, jf. trygderettsloven § 23 fjerde ledd.

Et vedtak etter folketrygdloven kan ikke bringes inn for de alminnelige domstolene før mulighetene til å klage og anke er nyttet fullt ut, jf. folketrygdloven § 21-12 siste ledd .

Et eventuelt søksmål i trygdesaker skal fremmes for Lagmannsretten og ikke Tingretten.

9.2 Partsforhold i rettssaker

Etter trygderettsloven § 23 tredje ledd skal søksmål reises mot det forvaltningsorgan som var ankemotpart ved sakens behandling for Trygderetten. Når en trygdesak tas inn for Lagmannsretten skal søksmål reises mot Staten v/ Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Hvis et underliggende enhet i Arbeids- og velferdsetaten blir saksøkt, må det straks ta kontakt med Arbeids- og velferdsdirektørens sekretariat ved Juridisk seksjon slik at saken blir oversendt riktig kontor.

10 Begjæring om ny behandling

10.1 Begjæring om ny behandling av sak som er avgjort av Trygderetten

Dersom det kommer inn begjæring fra en tidligere ankende part om ny behandling av sak som Trygderetten har avsagt kjennelse i, skal følgende retningslinjer følges:

10.1.1 Ny prøving

Er begjæringen fra bruker begrunnet med at forhold som har vært avgjørende for Trygderettens kjennelse senere har endret seg, kan det være tale om en helt ny sak som i så fall skal behandles på vanlig måte i etaten.

10.1.2 Anmodning om ny ankebehandling i Trygderetten

En begjæring fra et medlem om ny behandling fordi vedkommende mener at Trygderettens avgjørelse var feil den gang avgjørelsen ble truffet, men uten at dette er nærmere begrunnet, vil etter omstendighetene kunne oppfattes som en anmodning om ny ankebehandling. Under forutsetning av at NAV lokal og forvaltning ikke finner noe rimelig grunnlag for begjæringen, må denne besvares med at Trygderettens kjennelse er endelig - eventuelt med henvisning til domstolsprøving. Dersom medlemmet likevel fastholder at saken skal forelegges Trygderetten, skal saken oversendes NAV Klage- og anke, dersom saken har vært behandlet der.

10.1.3 Gjenopptakelse

Gjenopptakelse av en sak som tidligere er ankebehandlet i Trygderetten, kan være aktuell i følgende tilfeller:

a)	Det er fremkommet opplysninger om det faktiske saksforhold uten at det kan sies å skyldes noen feil fra Trygderettens side at disse opplysningene ikke forelå da saken ble ankebehandlet, jf. her særlig trygderettsloven § 15 nr. 1.
b)	Det antas å foreligge en feil fra Trygderettens side. Feilen kan skyldes uriktig lovforståelse, mangelfull saksbehandling, gal bevisvurdering mv.

Trygderetten har uttalt under henvisning til trygderettsloven at adgangen til gjenopptak på grunnlag av påstått feilaktig rettsanvendelse er begrenset til å gjelde gjenopptakelse i favør av den ankende part.

En begjæring om gjenopptagelse skal i første omgang behandles av den instans som har fattet det påankede vedtak. Dersom vedtaksorganet finner at vilkårene for gjenopptakelse ikke er tilstede er denne avgjørelsen å anse som et vedtak. Den ankende part underrettes om dette og gis melding om ankeadgang og ankefrist. (Dette er ulikt andre forvaltningsorganer, da det i andre organer ikke blir ansett å være et vedtak. Vå praksis har imidlertid vokst fram etter langvarig praksis og er å anse som gjeldende rett).

I denne forbindelse pekes på at det er en alminnelig regel i forvaltningsretten om at formelle feil bare fører til ugyldighet dersom feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. også forvaltningsloven § 41.

Nye opplysninger får vanligvis bare virkning for spørsmålet om gjenopptakelse dersom det er grunn til å tro at de kunne ha ført til et annet resultat om de hadde foreligget før avgjørelsen ble truffet.

Dersom et vedtak om å nekte gjenopptakelse blir påanket, forberedes ankesaken på vanlig måte. Med dette menes ikke at saken skal fremstilles innholdsmessig på vanlig måte. Det er de retningslinjer som gjelder for gjenopptakelse, de prosessuelle forhold, som det skal redegjøres for i oversendelsesbrevet.

Ved gjenopptakelse på grunn av nye opplysninger kan vedtaksinstansen dersom den finner at vilkårene for gjenopptagelse er tilstede, ta saken opp til realitetsbehandling og treffe nytt vedtak i saken såfremt instansen selv var ankemotpart ved behandlingen av ankesaken. Dersom en annen instans var ankemotpart, sendes saken til denne med innstilling og utførlig begrunnelse.

Arbeids- og velferdsetaten har fri rådighet over saksforholdet når omgjøringen skyldes nye opplysninger.

10.2 Gjenopptakelse av trygderettssak etter initiativ fra Sivilombudsmannen

[Endret 11/11]

I henhold til avtale mellom Sivilombudsmannen og Arbeids- og velferdsdirektoratet kan Sivilombudsmannen henvende seg til direktoratet angående en sak som Trygderetten har avsagt kjennelse i og be direktoratet se på saken på nytt. I slike tilfeller vil direktoratet vurdere om Sivilombudsmannens anmodning skal etterkommes. Direktoratet vil som hovedregel sende saken til klageinstans for vurdering av om saken bør gjenopptas. 

Dersom det avgjøres at saken ikke skal gjenopptas avsluttes saken. Direktoratet informerer Sivilombudsmannen om dette. 

Dersom klageinstansen kommer til at det er grunn til gjenopptakelse, behandles sakens materielle side av klageinstansen. Unntaksvis kan direktoratet beslutte å behandle saken selv. Dette vil kunne være aktuelt i saker av prinsipiell karakter eller når Sivilombudsmannen anmoder om det. 

Dersom vedtaket omgjøres til klagers gunst avsluttes saken med dette. Dersom resultatet blir at vedtaket helt eller delvis stadfestes kan saken på vanlig måte ankes inn for Trygderetten.

10.3 Begjæring om ny behandling av en sak hvor Arbeids- og velferdsetatens vedtak ikke er påanket innen fristens utløp

En slik begjæring kan enten anses som en begjæring om fristoppreisning etter trygderettsloven § 10 siste ledd eller som en anmodning om ny behandling av saken. Behandlingen av saker om fristoppreisning er behandlet foran under punkt 5.

Hvis det er naturlig å anse begjæringen som en anmodning om at samme instans skal behandle saken på nytt, følges retningslinjene under punkt 11.1 og 11.2 så langt de passer.

10.4 Mulighet for å begjære ny behandling når den ankende part er død

Den som representerer boet må kunne fremsette krav om fristoppreisning eller kreve gjenopptak, se for øvrig punkt 4.

11 Overgangsbestemmelser

Overgangsbestemmelsene finnes i folketrygdloven § 26‑2 .

Bestemmelsen slår fast at den som mottar en løpende ytelse etter tidligere lov om folketrygd, beholder denne ytelsen dersom den er høyere enn den ytelsen vedkommende har rett til etter den nye loven. Krav som er satt fram før lovens ikrafttredelse, avgjøres etter den tidligere loven dersom dette er til gunst for vedkommende. Dersom den nye loven gir et gunstigere resultat, kan den i tilfelle bare gis virkning fra 1. mai 1997.

Ankebehandlingen blir etter den lov som materielt sett er lagt til grunn for det påankede vedtaket.

Dersom vedtaket er påklaget etter 1. mai 1997, er det naturlig å bruke betegnelsen klage til NAV Klage og anke og legge saksbehandlingsreglene i § 21‑12 til grunn for selve ankebehandlingen. Vedtak som er truffet før 1. mai 1997 skal like fullt prøves mot gammel lov m.h.t. materielt innhold. Dersom anvendelse av ny folketrygdlov ville gitt et gunstigere resultat, må det treffes et vedtak om endring fra 1. mai 1997 med mindre overgangsbestemmelsene gir rom for endring fra et tidligere tidspunkt.