Adzeraks Grav

Etter å ha forlatt Hillsfar og alle hennes vemmelige intriger, hadde vi ikke noen tid å miste og oste avgårde vestover. Hva det enn var den avlidne Mester Enoch hadde leid Dukkemestrene til å finne i denne dalen, så hadde vi en moralsk plikt til å hindre dem. Frykten for at gravkammeret det var snakk om var identisk med det som kanskje kunne inneholde spor etter Enhjørningens Hvite Bok var dog den viktigste drivkraften. De hadde et lite forsparang på oss, men vi trodde kanskje vi hadde en relativt god ide om hvor vi skulle lete etter denne dalen.

Vi presset på vestover mot Sunrise-fjellene. Gjennom Cormyr og sørover om Eastgate og Iriabor, før vi snudde nordover og passerte Corm Orp. Vi entret ikke fjellene før vi var kommet på nordvesthjørnet av fjellkjeden. Det tok en god uke før vi fant et sted som så riktig ut og begynte å ta oss oppover en lang, trang og mørk dal. Håpet om at vi ville komme fienden i forkjøpet vokste etterhvert som vi konstaterte at det ikke var spor av at noen hadde tatt seg oppover dalen før oss. Dukkemestrene er en ganske stor gruppe med eventyrere, og de ville nok ha satt spor etter seg.

Det tok et par dager å komme seg inn mot bunnen av dalen som da hadde mer karakter av ravine enn noe annet. Vi beveget oss hele tiden stille og forsiktig og godt var det, for det bodde svartorker i en hule der oppe. Kort fortalt så døde utevaktene deres, og resten av dem kollapset tunnellåpningen etter seg da de flyktet inn i fjellet. Mer så vi ikke til den gjengen og glade var vi for det. Kanskje bortsett fra Nanoc og Belbrina som gjerne ville knuse flere orkeskaller.

Neste morgan fant vi inngangen til det Glendar trodde kunne være trollmannen Adzeraks grav. Han hadde vært en storhet under Shoonriket. Inngangen bar preg av å ha vært et Netheresisk gravsted med den karakteristiske inngangsportalen. Men den var ikke plom bert og det var tydelig at den var ombygd på et senere tidspunkt.

Etter en kjapp diskusjon ble vi enige om å vente med å gå inn i tilfelle Maskottene....unnskyld - Dukkemestrene var rett i hælene på oss. Det var en viss paranoia i luften. Tessandria sørget for å sette et par gauper og en stor røyskattkoloni i arb eid som vaktposter. Nanoc og Belbrina bygde opp en kamuflert liten borg oppe i ura for å gi oss en del fordeler mot de som kom etter oss. Etter noen begivenhetsløse dager tok tålmodigheten slutt. Vi ante jo ikke hvilken rute de hadde tatt og hvor mange st opp de hadde gjort på turen. De var antagelig ikke klar over at de hadde konkurranse, så de stresset neppe. Det var klart for å entre gravkammeret.

Vi fulgte en lang gang som skrådde nedover. Utseendet var omtrent helt likt gravkammeret ovenfor Gardaks dal - men med en viktig forskjell. inngangen til kammeret der sarkofagen sto manglet takk og pris den vemmelige portalen med Forbannelsen på. Sarkofag en var naturligvis tom som bare det, men etter en del leting så fant til slutt Thalassar en skjult dør.

Vi tittet inn i en korridor som et stykke lengre frem endte i en dør. På dørklinka hang det et skilt... Etter mye hodekløing og staving frem og tilbake greide Thalassar å tyde det som sto der: "Ingen adgang uten avtale!" (Glendar brukte to sekunder på å lese det, men det snakker vi ikke høyt om...) Denne beskjeden avstedkom en del nerving og det ble undesøkt godt og grundig etter feller og magi uten resultat. Så var det å komme seg gjennom døra da, for den var selvfølgelig låst. Thalassa baneket hø flig på et par ganger uten at noen svarte. Det burde ikke være noe problem siden vi var bevepnet med både økser og anti-lås magi. For sikkerhets skyld testet Thalassar døren før vi begynte med de mer seriøse sprengemetodene, for som han sa: "Det er så flaut når man har flesket til med hele arsenalet sitt mot ei dør for så å oppdage at den var åpen hele tiden..." Denne testen reddet oss fra en slik flause, da det viste seg at døren slett ikke var låst. Et tusen år gammelt, langtrukkent, lidende knir k ønsket oss velkommen inn i neste del av gangen.

Vegger, tak og gulv var i svart, polert stein av noe slag. Et digert sjakkbrett var tegnet inn i gulvet midtveis i gangen, og til vår store bekymring var det brikker på det. Et parti var i gang, og de svarte brikkene som var på vår side av brettet var ill e ute. Etter litt nærmere undersøkelser og etter at vi hadde børstet støv av vår kokektive kunnskaper om sjakk, fant vi at svart konge sto i sjakk... Hele rommet utstrålte kraftig evokasjonsmagi, og et nærmere blikk på veggene bekreftet for en stor del Th alassars historier om denne type sjakkbrett: Man må spille og vinne for å komme trygt forbi. DEt var enmlig en anseelig mengde sot ute og gikk... Nå så det heldigvis ikke ut til at vi skulle være brikker.

Glendar fant en inskripsjon på kanten av brettet som forklarte situasjonen: Husets herre utfordrer besøkkende til et parti sjakk hvor målet er å sette hvit konge i sjakk - enkelt og greit. Bortsett fra at ingen av oss hadde spilt sjakk på år og dag og det finnes ørten forskjellige varianter og enda flere regelsett. Glendar ble den som skulle fikse biffen siden sjakk er kultur og tradisjon i Calimshan. Dvergene og Tessandria gikk ut igjen for å holde vakt og lage mat, mens Thalassar ble igjen for å 'hjelpe til'. Neste morgen måtte Nanoc og Belbrina forlate oss, for hun hadde fått en besjked fra gudinnen sin om at klanen var i fare.

Det tok nesten et døgn å spille seg ut av knipa de svarte brikkene var i, og få hvit konge i sjakk - men Glendar klarte det til slutt. Nervøst listet vi oss forbi og frem til neste dør. på den hang det også et skilt, men det var bak-frem, så Glendar måtte snu det for å kunne lese på det. Tabbe! En eksplosjon smalt av, og Thalassar som gikk rett bak Glendar måtte til med akrobatikk for ikke å bli slått i bakken av en bakoverflygende trollmann. En kraftig svidd, bakoverflaksende trollmann... Etter litt kjap p trøst og helbredelse fra Tessandria, kunne vi forsere døra og fortsette på vår tur innover og nedover i mørket.

Omsider kom vi fremt til noe som så ut til å være en ankomsthall. Den inneholdt en del halvråtne møbler som en gang hadde vært fine og dyre og sore mengder støv og dårlig luft. Tre dører fanget vår interesse: En stor dobb eldør i blyglass, en solid dobbeldør i tre og messing, og en liten, unnseelig tredør. Glassdøra bar et digert symbol: Symbolet tilhører guden Deneir, som er guden for biblioteker og alt av runder, symboler og skrifttegn. Det var ikke mulig å se noe gjenno m glasset, annet enn et svakt lysskinn, og døren var selvsagt låst. Det var den andre dobbeldøren også, men ikke den lille tredøra.

Tessandria åpnet den og så nedover en liten korridor med fire dører. En unaturlig kulde slo mot henne og en uggen stemning bredde seg over forsamlingen. Brått eksploderte fire wights ut fra de to nærmeste dørene og kastet seg mot Tessandria. Det ble det s iste de gjorde. Hun fokuserte rolig Lathanders kraft og lys mot dem, og de opphørte å eksistere. Og så nådde Glendar og Thalassar frem.

Vi bevegde oss forsiktig nedover korridoren, men det var ikke flere fortapte sjeler som lusket i skyggene. Wightene var antagelig lærlingene til Adzerak, og vi var noe urolige med tanken på hva mesteren deres kunne ha blitt... De to gjenværende dørene var godt og grundig stengte. Den ene var litt uvanlig i at den var trill rund. Rundt hjørnet i gangen fant vi at den hadde rast sammen og det var ikke mulig å finne noe mer den veien.

Tilbake i ankomstahallen gikk vi løs på oppgaven med å komme oss gjennom glassdøren inn til det vi antok ville være et kapell til Deneir. Litt magi resulterte i et liflig klikk i låsen, og vi kunne gå inn. Det var helt tydelig en helligdom, med et alter h vor en stearinlysflamme hang i luften over en diger bok. Det var Deneirs Kodex, Deneirtemplenes hellige bok som inneholder alle regler, ritualer og salmer som brukes i denne gudens kirke. Thalassar fant et passende skriftsted som han leste høyt, og lovte høytidelig å bringe Kodexen til et levende tempel.

Bak den andre døra fant vi et bibliotek som inneholdt et anseelig antall hyllemetere med bøker innen emnene zoologi og botanikk fra hele Faerun. Luften var frisk og god, lenestolene i god stand og komfortable, og peisen så ut til å fungere. En massiv stei ndør med en støpejernsring på nektet å rikke på seg uansett hvor mye Glendar halte og dro, men det gjorde egentlig ikke noe. det var nemlig på høy tid å ta kvelden og få seg litt mat. Vi hadde en riktig komfortabel kveld i en avdød magikers biliotek og le sestue.

Under Tessandrias vakt for det et isdrag gjennom rommet - akkurat som om et spøkelse hadde passert. Men intet mer skjedde, så vi la oss til å sove igjen og våknet friske og uthvilte neste morgen.