Adzeraks Grav

Etter frokost moret Glendar seg med å hale og dra i steindøra som fortsatt nektet å rikke seg. Teorier om at den kanskje hadde en slå på baksiden nådde ikke frem, og til slutt tok Thalassar i et tak bare i tilfelle... Det skulle vise seg å være tilfellene s dag, for steinklumpen begynte å bevege på seg. Opp gikk døra og vi så inn i et stort laboratorium fult av arbeidsbenker og remediser av ymse slag. Det stinket død og fordelvelse og gamle kjemikalier. En stor atatue av en kvinne sto i et hjørne. Hun hold t en lysende fakkel i en hånd og en bok i den andre og utstrålte magi. På et stativ lå en svær bok som også var av magisk art. En lukket dør identisk til den vi kom inn gjennom kunne vi også se i enden av rommet.

Etter litt forsiktig tassing rundt i kammeret, greide ikke Glendar å holde seg lenger. Han bare måtte titte på boka. Han lettet forsiktig på den ene permen slik at han fant tittelen. Den var på Netheresisk: "And the Lifecycle Arcane". Et av de mest kjente verkene til Karsus... Den inneholder etter sigende det meste man trenger å vite for å bli en dyktig magiker. Akkurat som vi fant en gjør-det-selv-manual for blivende Deneirprester, så fant vi altså nå en gjør-det-selv-manual for blivende Netherilmagikere. Enkelte var mer entusiastiske over dette funnet enn andre...

Brått høres et vræl i det Thalassar flakser gjennom lufta og lander med et klask på gulvet ved døra vi kom inn. Ynk og stønn og lyd av små bjeller og pippipper følger i det den ex-flyvende alven prøver å fatte hva det var som traff ham. Tessandria og Glendar har ingen problemer med å se årsaken. Dama med fakkelen og boka er i bevegelse og har nettopp dæljet til Cormathors Minstrel. Glendar ser ut til å være den neste på lista, og han begår et kjempesparang over en arbeidsbenk og ut døra. Med et halvt tonn bok i armene. Tess er alerede ute og har buen fremme, mens den Falne Minstrel forsøker å kravle seg ut av faresonen samtidig som vilt fremmede himmellegemer insisterer på å gå i bane rundt hans arme hode.

Tessandria fortsetter å pepre golemen med piler mens Glendar forsøker å få gravd frem pungen sin samtidig som han prøver å unngå å få fik. Golemdama ignorerer Thalassar, antagelig fordi han ligger nede og bare skritter rett over ham i jakten på de to andre. Når han får se hennes ubeskyttede rygg, gir han opp å telle blåmeiser og fremmede planeter, kommer seg på beine og hugger i vei. Det samme gjør Dollargliset til Glendar, vår venn diamantgolemen. Sammen greier de å gjøre kål på kjempedama, og den arme minstrel kan få sin vel fortjente omsorg fra Lathanders vakre prestinne. Neste dør sto for tur, og her må Glendar til med litt overtalelse av arkan karakter for å få den opp. Et soverom åpenbarte seg, og vi fikk endelig bekreftet at det faktisk var Erkemagikeren Adzeraks tilholdssted vi hadde funnet. Monogrammet hans befant seg smakfullt nok midt på hodegjerdet på senga. Rommet var rikt utstyrt og som de profesjonelle proffene vi er, så gjennomsøkte vi det fra bunn til topp. Vi fant kun tre ting av interesse: En magisk medaljong i klesskapet, en nøkkel og en døråpning skjult bak klesskapet. Sistnevnte førte inn i et usedvanlig tomt bibliotek som etter kjappe beregninger viste seg å ligge bak den ene av dørene ute i gangen. Den døra som ikke var rund og som vi nå antagelig hadde funnet nøkkelen til..

Vi jogget rudt til den lille korridoren, og satte nøkkelen i låsen på den solide, runde døra. Døra gikk opp - og vi stirret rett på en sirkel av sølv og en sju meter høy, vingeløs gargoylelignende skapning som viste tenner til oss og kastet seg frem med et brøl. Thalassar gjorde et lynrasket støt med sverdet før uhyret fikk gjort noe som helst annet enn å brøle, og plugget våpenet rett i brystkassa på vanskapningen. Den bæljet vilt i smerte og forsvant sporløst. En kjapp, paranoid analyse av rommet bragte på det rene at det var demonfritt. For det var en demon. Glendar, vår residente demonolog, artsbestemte den til å være en tanar'ri, en kaosdemon fra Avgrunnen.

Thalasssars sverd hadde virkelig levd opp til navnet sitt: Corellons Lys. Spesiallaget for å drepe nettopp demoner. Vi var slettes ikke sikre på at den var dratt tilbake dit den kom fra, så Thalassar sto vakt mes de andre skaffet seg oversikt over rommets innhold. Det var til vår store glede flere kister fulle av gull! YAY! Endelig var vi ute på en tur hvor vi faktisk kunne tjene penger! Og ikke bare det - den siste kista inneholdt diverse gjenstander av ymse interesse. En vakker kappe, et tau, et par drikker, en scimitar, en brosje, en ring... Alt var magisk, borsett fra et alkymisett i miniutgave og et sett med calimshittiske krystallglass. Og en Myth Drannisk statue av en drage, som minstrelen falt fullstendig i stavet over.

Han kom seg raskt opp igjen da et triumferende brøl gjallet gjennom korridorene. Det var så definitivt ikke menneskelig, og ga klar beskjed om at vår venn demonen ikke hadde dratt så _veldig_ langt... Thalassar stilte seg i døra med sverdet klart, men Tessandria undret seg over den snodige posen som lå blandt de magiske gjenstandene. Det var noe loddent i den, så en lett ukvalifisert gjetting var at man kunne hale et eller annet slags dyr ut av den. Det var jo selvsagt kun en måte å finne ut av det på - så Tessandria tok tak og dro ut en bitteliten ulv. Og da mener jeg knøttliten! Man den ble da heldigvis normal da den landet på gulvet. Fem sekunder senere begynte den å knurre og flekke tenner i det ikke en, men to demoner.

Huffda, tenkte vi og gikk i posisjon. Thalassar reagerte først og kastet seg over kompisen som var skadet fra før. Tessandria flekte frem buen. Den 'nye' demonen blinket seg inn i rommet og bestemte seg for å ete Glendar, som desperat prøvde å få dratt av noe magi.

Det tok Thalassar to hogg med Correlons Lys å fordrive demonen tilbake til Avgrunnen. Tess på sin side oppdaget at det å skyte på en demon som er delvis dekket av en vilt veivende og heller ugrasiøst sparkende trollman ikke nøvendigvis var kun enkelt. Mens Tessandria siktet og prøvde å unngå å skyte Glendar, så smøg Thalassar seg rundt og angrep den stinkende demonen i ryggen. Et eneste, voldsomt hugg godt hjulpet av en ed i Corellons navn var nok til å ekspedere styggedommen tilbake til sitt uhumske hjem.

Etter at vi hadde fått roet oss og fått igjen pusten, begynte vi å fordele ting og tang. Det var da vi oppdaget at vi hadde tilegnet oss en snakkende scimitar. "Han" presenterte seg som Imp, og var svært så ivrig etter å få sloss litt etter over tusen år i opplag. Stor var skuffelsen da han fikk vite at han nettopp hadde gått glipp av en hefteig kamp. Vi fikk litt info fra ham om Adzerak. Han hadde holdt til i Shoonriket, vært lærling hos ingen ringere enn Trigas, og hadde knabbet Imp med seg da han rømte fra sin mester. Adzerak var tussete etter bøker og atter bøker, hadde bodd i Cormyr før han flyttet hit, og det _skulle_ være et bibliotek her et sted.

Dette var forsåvidt gode nyheter for oss, for vi var tross alt her først og fremst for å finne Enhjørningens Hvite Bok, eller i det minste spor etter den. Problemet var bare at de eneste stedene vi ikke hadde undersøkt ennå, var sperret av ras. Glendar bestemte seg for å ta saken. Han fant nok huller og åpninger i rashaugen til at han kunne ose gjennom i plasmaform. Raset var faktisk ikke så veldig stort og bak det fant ham kjøkkenet og.....Biblioteket(TM). (Insert de første taktene av Bachs "Toccata og Fuge i D-moll" her)

Det var bokstavelig takt fylt til bristepunktet av bøker i hyller og stabler og hauger. Ved en skrivepult satt en innskumpet mumie, formodeltlig Adzeraks jordiske levninger. Dette synet gjor Glendar lykkelig i ca to sekunder før han opdaget at biblioteket var bebodd....på et vis. Den gamle magikeren hadde ikke forlatt stedet, og gikk mellom bøkene og mumlet for seg selv. "Bøkene mine....bøøkene miiinee... Må passe på bøkene. Må ta vare på... Beskytte bøøkene miiinee..." Glendar fikk det brenntravelt med å fordufte tilbake til oss andre.

Spøkelser er ikke høyt på listen over vesener vi liker å sloss mot. De er litt i farligste laget. Men Thalassar med sin ufravikelige tro på talens makt, mente at vi burde forsøke å snakke med spøkelset før vi gjorde mer drastiske og farlige ting. Hvis det var Adzerak som hadde forårsaket kuldegufset vi våknet av sist natt, så var det kanskje en mulighet. Han kunne jo ha drept oss - og ve var da fremdeles i live? Det var tid for å legge frem Dagens Plan:

Hvis dette spøkelset er her fordi han må vokte bøkene, så kan vi kanskje gjøre en avtale med ham. Bøkene er i fare på grunn av Septer-kultens innleide eventyrere. Vi kan gi bøkene et sikkert tilholdssted hvis han går med på å hjelpe oss med å flytte dem. Vi kunne trenge en portal eller gate av noe slag - kanskje han har en scroll liggende. Om han er bundet til bøkene, så kan han jo bare bli med og fortsette å vokte dem. Bestemmelsesstedet skulle være Glendars slott, hvod det er god plass til bøkene.

Dette ville ikke Glendar høre snakk om! Det kom bare aldri på tale å invitere noe spøkelse inn i sitt slott, uansett hvor mange kule børe skrømtet hadde med seg på flyttelasset. Nei, nei og atter nei!! Av alle lamme planer, så må denne være den lammeste. Thalassar ble naturlig nok litt snurt over Glendars manglende samarbeidsvilje. Denne planen var tross alt ikke noe villere enn en del av de tingene de hadde gjort før. Som et kompromiss ble de enige om å prøve å snakke med spøkelsest og få info om boken de lette etter. Og kanskje få tilatelse til å se på det som var i biblioteket. Men ved første tegn på angrep, så skulle Tessandria la Lathanders lys flomme over spøkelset og forsøke å løse det fra denne verden.

Men først måtte vi grave oss gjennom raset... Så vi tok lunsj og lot Dollargliset stå for jobbinga.

På vår forsiktige tur mot biblioteket, begynte den snakkesalige minstrelen å introdusere seg og sine venner ganske så umiddelbart. Kulde var den eneste responsen vi fikk på det. I døråpingen stanset Thalassar og var svært påpasselig med å ikke gå over dørstokken. Vi var omgitt av en isnende kulde som gikk rett i magen. Etter å respektfult ha kalt på Adzerak et par ganger, fikk vi endelg se ham...

Frem mellom stablene av bøker kom en eldgammel, krokete mann tuslende. Han var litt gjennomsiktig og så ikke ut til å være klar over at vi sto der. Vi kunne høre at han mumlet for seg selv om igjen og omigjen: "Bøkene mine....bøøkene miiinee... Må passe på bøkene. Må ta vare på... Beskytte bøøkene miiinee..." Han prøvde å løfte et par bøker, men hendene gled rett gjennom dem og han gjrde en frustrert gest. Det var rett og slett tragisk å bivåne denne stakkars gamle kroken.

Thalassar snakket til ham på nytt, denne gangen med en setning om hvilket imponerende bibliotek Measter Adzerak voktet. Da la han omsider merke til oss og ville vite hvem vi var. Thalassar presenterte oss med et bukk. En lett forvirret samtale fulgte, for Adzerak var langt fra å være ved sine fulle fem. Thalassar måtte fleren ganger gjenta navnene våre, og forsikre spøkelseet om at vi ikke var der for å stjele bøkene hans eller ødelegge dem. Da Thalassar så nevnte Deneirs navn, kom det plutselig et glimt av gjenkjennelse hos spøkelset. Det navnet var det noe kjent med! Etter å ha fått forklart at Deneir er guden for de skrevne ord, runer og tegn, begynte han endelig å huske...

Adzerak hadde i tillegg til å være magiker også være prest for Deneir da han levde. Bøkene hans hadde blitt til en besettelse, og han hadde forsøkt å bruke Karsus' bok for å skaffe seg evig liv så han kunne vokte bøkene for alltid. Men han hadde mislyktes, og lærlingene hans hadde også måttet betale for det. da vi kunne fortelle ham at de nå hadde funnet fred, så ble han noe lettere til sinns. Så fikk han vite at tempelet fremdeles var helliget og i perfekt stand, og da gikk han nesten helt i spinn. Vi måtte hjelpe ham! Måtte flytte alle bøkene til tempelet så kanskje han kunne få gjort ting godt igjen! Vi gikk med på å hjelpe ham etter å ha forhørt oss om Enhjørningens Hvite Bok. Den hadde visstnok blitt berget av alvene før Shoonrikets fall og bragt til....Yepp! The one and only - Myth Drannor.

Så vi jobbet og svettet og bar bøker og stablet bøker og svettet litt mer. Adzerak svevde hele tiden rundt oss og virket formelig opprømt. Etter flere timers slit hadde vi endelig greid å flytte rubb og rake av bøker og papirer fra biblioteket og inn i Deneirtempelet. Til vår enorme lettelse, så var det ikke nødvendig for oss å dytte in bøkene fra leserommet hans. Det var uansett ikke plass. Adzerak takket oss for hjelpen og sa at han nå ville prøve å be til sin gud for første gang på over tusen år. Be om tilgivelse for dumhetene sine...

Vi trakk oss bakover og ventet i stille respekt mens den slitne, gamle sjelen vendte seg mot alteret og ba.

Etter en stund begeynte det å blåse en varm vind rundt oss. Den økte raskt i styrke og virvlet med stor kraft rundt i rommet. Senteret var Adzerak og han ble langsom t løftet oppover og inn i et lys som gadde begynt å skinne. Deneirs flamme. Ut av bøkene strømmet det skrifttegn. Alle mulige slags bokstaver, runer, tegn og symboler danset ut fra hver og en av bøkene vi hadde stablet inn der. De raste rundt i orkanen, blandet seg med hverandre i en kakafoni av....tegn.... Hvor lenge stormen varte, vet jeg ikke - men da den la seg, var tempelet tomt for bøker.

Oppunder taket så vi Adzerak stå. Ikke lenger som en gammel, utslitt mann, men som en mann i sin beste alder, rakrygget og tindrende klar i blikket. Det var ingenting som var gjenomsiktig ved ham lenger. Han takket oss atter en gang for hjelpen, og spurte om vi trodde vi kunne ha bruk for noe av den kunnskapen som bøkene hans inneholdt. Det følte vi oss temmelig sikre på at vi kunne, så han sørget for å transportere dem til Glendars slott. På spørsmål om det var noe mer han kunne hjlpe oss med, så tenkte samtlige på transporten av gullet - men det føltes ikke helt rett å la grådigheten overta i en stund som denne. "Hvil deg nå, Mester Adzerak. Vi skal ta vare på bøkene dine fra nå av..." svarte Thalassar. Adzerak nikket og forlot oss med et siste råd:

"Fortid og fremtid vil dere finne i Bardenes by."

Ruinene av Myth Drannor. Alle spor leder dit nå, så ting tyder på at vårt neste mål vil være den knuste skjønnheten. Kanskje vil arven fra Eltargrim Irithyl være nøkkelen til et bedre og lysere Faerun. Jaja, vi hadde fremdeles ørten kilo med gull å frakte hjem før vi kunne gjøre noe mer. Dollargliset fikk båret ut skattene og vi tok oss god tid til å speide nedover dalen på ymse vis for å se om kysten, som riktig nok var et halvt kontinenet unna men likevel, var klar.

En ny bande med eventyrere, sannsynligvis disse Maskottene - nei jeg mener Dukkemestrene *hoste*, hadde ankommet dalen, snust rundt og slått leir oppe i ei slags hule lenger ned i dalen. Den var en god bit unna stien, og vi var ikke sene til å benytte oss av nattens mulm og mørke for å komme oss forbi dem og i retning av utløpet på dalen. Vi kamuflerte både lyder og spor, og da morgenen kom var vi langt forbi dem. Glendar hadde teleportert tilbake til slottet sitt, så Thalassar og Tessandria måtte stå for transporten av gullet. Hun greide å tilkalle et par bjørner som vi fikk hengt sekker på som vi fylte med gull. Den store kista vi hadde slept med oss lot vi stå igjen midt på stien til spott og spe. Vi heiv noe gråstein oppi den og en lapp hvor det sto "Vi sa jo at kista ikke måtte åpnes. -Krona" På lokket av kista festet vi en beskjed hvor det sto at det ikke måtte åpnes, la på en glyph med eksplosiver og et spell som gjør at kista vil løpe vekk fra den som prøve å ta i den. Ufint? Selvsagt. Men litt moro må da helter også få lov til å unne seg.

Festen som fulgte endte opp i Krystallslottet, hvor vi feiret vår egen fortreffelighet og alt det der. Tessandria og Thalassar sklei ut i tung flørting, men på turen ut til et sympatisk buskas i Glendars hage, kollapset Thalassar og våknet ikke før godt utpå neste formiddag. Med en dundrende hodepine. Tsk, tsk... Penger og stæsj ble fordelt. Vi kom frem til at selv om Nanoc og Belbrina ikke hadde vært med på dette oppdraget, så var de en fast del av teamet og skulle derfor få en redusert mengde av utbyttet. Som Thalassar sa: "Vi vil jo gjerne at de skal få bygget den borgen her nede, og da trenger de penger. Det er en investering, rett og slett."

Siden vi nå plutselig var blitt rike, så måtte vi jo forte oss å bruke litt av gryna. Thalassar kjøpte seg liksogodt en gård i Shadowdale, siden han savnet et fast hovedkvarter der i dalen. Det er greit nok å bo hos Jhaele på Gamle Skalle, men så mye tid som vi tilbringer i dalen så kan man likegodt kjøpe seg et permanent sted. Gården hadde vært tom siden slaget mot Banes styrker sommeren 1358 DR, og Lord Mourngrym hadde absolutt ingen motforestillinger mot å selge den til Thalassar. Gården er stor, og gir gode skatteinntekter nemlig. Selve driften skal besørges av et par av Hillstarfamiliens yngre blad, alt Thalassar vil ha av den biten er gratis melk og grønnsaker og slikt når han er der, og skattepengene til Lorden. Han har planer for utbygging av våningshuset, og har allerede startet et rykte om at Harpere alltid er velkommen dit - enten han er der selv eller ikke. Jenny Hillstar er husmor på gården når minstrelen ikke er hjemme.

Tessandria kjøpte seg også en bit jord i dalen. Hennes prosjekt er noget mer ambasiøst enn Thalassars. Hun vil bygge seg et tårn i stein, og det var ikke helt enkelt å få tillatelse til hos lorden. Men med Thalassars diplomathjelp, så gikk det allikevel i orden. Hun skal anlegge en stor hage, ha et lite Lathanderkapell i huset og generelt forene sin alviske arv med Lathanders lys. Et meget spennende prosjekt. Kanskje vi kan få hjelp fra noen i Silverymoon med tegninger og byggelaner. Dverger er de som virkelig kan stein, alver er de som virkelig kan tre. Det eneste stedet i Faerun i dag hvor disse kunnskapene forenes og samarbeider, er i Alustriels by.

Men først skal vi feire midtsommer i Cormathor, og deretter må Thalassar til Evereska og kjempe for Kronas tilstedeværelse i Cormanthor og Cormanthors frihet fra Evereskas overfomynderi...