Dragekongens Øye V

Vi kom til oss selv på en grå slette. Det fantes ikke spor av Krystallpalass eller skog - det var bare.....tomt. "Vi" var Glendar, Nanoc, Mosammah, Sabbas, Idowa, Marcus og Volo. Thalassar lå livløs - for alt vi visste kunne han godt være død... Men det var noe mer der, og da vi så opp, visste vi med sikkerhet at vi var fortape. Ikke bare vi, men hele verden...

En enorm, rød drage med åtte bein hang over oss. Den var så stor at den fylte hele 'himmelen'. Dragekongen var fri! Ritualet til Marcus hadde satt ham fri i stedet for å binde ham. Vi hadde feilet.

Dragekongen triumferte stort. Skrøt av hvordan han skulle la sin vrede skylle over alle dødelige, over verden og over gudene. Endelig fri, og til takk for at vi hadde befridd ham, skulle vi få dø først.

Katastrofe.

Drønn som av fallende fjell avbrøt Kaosgudens tirader. Bakken ristet under oss. Flere drønn fulgte, og Dragekongen så plutselig redd ut. Han krøp sammen og klynket. "Nei! Nei!! Dere kan ikke! Dere får ikke! NEI!!!"

En fremmed stemme dundret et svar: "Vi kan og vi vil! Slik går det for den som ikke følger Reglene."

Så begynte Dragekongen å krympe mens han hylte bønner og forbannelser. Det gikk fort, og snart hang det bare et septer der Ødeleggeren hadde svevd. Karsus' septer. Dragekongens Øye. Og i juvelen på toppen lyste det en kattepupille full av ondskap og galskap.

Vi var omringet av mektige vesner. Guder. Det behøvdes ingen presentasjon, for de viste sine avatarer: Helm - gudenes vaktkaptein, Sune - menneskenes kjærlighetsgudinne, Moradin Sjelesmed - dvergenes allfader, Corellon Larethian - alvenes skaper og Mystra - Vevens gudinne, herskerinne over all magi. De var enorme.

De takket oss for at vi hadde påkalt dem slik at Dragekongen på ny var bundet i septeret. Han kunne ikke ødelegges, fortalte de, bare bindes. Det var de som hadde blitt påkalt da Karsus prøvde å gjøre sitt rituale å bli en gud. Han ble evig og ugjenkallelig tilintetgjort, og septeret ble gitt til familien Sunstaff hvis magikere hadde vært med på å bekjempe Karsus. De ble for alltid gjort immune mot Septeres krefter. nå ble pakten fornyet, og Marcus var den som skulle bære arven videre. I sannhet en tung bør for unge skuldre...

Helm fortalte og forklarte på sin pinlig korrekte og lett pompøse måte, stadig avbrutt av Sune som syntes han var en skikkelig tørrpinne. Corellon bøyde seg ned og plukket opp den stadig like livløse Thalassar i en diger hånd. Han blåste på ham, og en meget desorientert Thalassar våknet. Han så rett inn i ansiktet til sin skaper og ble plutselig klar over at han lå i Corellons hånd. Thalassar var overbevist om at han hadde dødd og havnet i Arwandor - forvirringen besto i hvorfor i all verden Corellon selv viste en slik interesse for ham. En lattermild Corellon satte Thalassar ned på bakken.

Det var da Thalassar så Sune og holdt på å dø på alvor fordi hjertet hans hoppet over flere slag enn sunt var. Corellon henvendte seg til Sabbas og proklamerte at på tross av hans onde gjerninger så gudene et potensiale for det gode i ham, så han skulle få leve ut sine dager. Men alle minnene om magidelen av livet hans ble tatt fra ham - ikke minst minnene om Karsus' septer.

Moradin forholdt seg stille under hele seansen - han sto med foldede armer og betraktet scenen taust. Den blå energigloben som var Mystra, kommuniserte heller ikke med oss. Men rett før det var over, så Dvergefaderen ned på Nanoc og gjorde en bevegelse i retning av øksa hans.

Så var vi tilbake i Faerûn, nærmere bestemt ved de kollapsede restene av Krystallpalasset. Sir Talvis og de gjenlevende ridderne hans jobbet med å grave ut sine døde fra ruinene. De andre døde var det ingen som brydde seg med. Ridderne var på det rene med at de hadde Tatt Feil(TM) av oss. Vi tilga dem og fortalte dem hva som hadde hendt.

Da Nanoc oppdaget at de fine edelsteinen han hadde plyndret fra kuplene var blitt til støv, ble det litt krise. Men graving i ruinen frembragte både gull og andre nyttige ting, så vi overlevde da:-)

Mens Tyristene var opptatte med sitt dukket Thandraxx opp igjen. Hun var fremdeles oppsatt på å skaffe seg en eller annen sjelden/unik edelstein og gjorde truende overtyrer i retning av Idowa (igjen). Han blinket prompte vekk, og Thalassar forsøkte å hoppe på lichen da hun gjorde spell-ting i retning santrielen. Alven bommet og utysket tsk-tsk'et til ham. Glendar innså at megling var høyst nødvendig, for vi ville ikke ha en snøballs sjanse i Calim-ørkenen om det skulle komme til kamp.

Hun tilbød ham et kart som viste en gammel netheresisk gravplass dersom han ville finne og bringe henne Menneskenes Rubin. Thalassar beit tennene sammen for å ikke si noe. ALDRI om han kom til å tillate at dette uhyret fikk legge knokkelfingrene sine på en av juvelene fra Kronen! Han var seriøst redd for at Glendar skulle love bort noe som ikke var hans... Men Glendar hadde ryggrad så det holdt og var nå ikke så sikker på at han egentlig var interessert i det kartet. Det var tydelig at Thandraxx ble en smule snurt, for hun stakk bort kartet og begynte å lire av seg en tirade.

Men nå begynte det å nærme seg morgegry, og Thalassar begynte å styrke morgenmelodiene som var i ferd med å våkne. Det var på høy tid å bli kvitt lichen, så la oss plage henne mest mulig med lysets og Livets musikk! Og så fikk SAMTLIGE hjertestans.

Marcus Wands listet seg nemlig frem bak Thandraxx og nappet stille og forsiktig skattekartet til seg. Heldigvis hadde alle åndsnærværelse nok til å ikke stirre på ham, og i tillegg dukket den første solstrålen opp over horisonten. Thandraxx var en dame av den lyssky typen, så hun forsvant og et lettelsens sukk hørtes i det 6 hjerter begynte å slå igjen. Slo gjorde også Thalassar. Han tok to skritt frem og la Marcus flatt ut.

En overrasket Marcus protesterte litt, men måtte bare akseptere straffen for å skremme vettet av mesteren sin. (Som også var ganske så stolt av gutten:-) Det ble diskutert litt frem og tilbake hva nå. Noen hadde skrekkelig lyst til å avlegge huset til Sabbas et besøk nå som eieren var blitt mundanisert og ikke visste hverken hvem han var eller hvor han kom fra lenger. Skattekartet var også av en viss interesse...

Vi slo følge med ridderne. Litt kjapt og greit diplomati fra Thalassar befestet at vi nå var for venner å regne (og jeg tar herved tilbake alt det stygge jeg har sagt om dem til nå! (Men de var litt...eh...)). De lovte dessuten å ta med seg Sabbas og sørge for at han fikk seg et sted å være hvor han kulle leve ut sine siste år. Thalassar gav dem i all stillhet noen penger for å hjelpe den gamle, siden han nå ikke hadde noe som helst.

Turen ut av Spiderhaunt skog gikk uten problemer og etter et par dager var vi atter i Shadowdale.

En lengre drakamp om hva vi skulle gjøre med en Ønskeformel som var på en ring vi hadde funnet, endte i en avstemnig med knepent flertall for Idowas ønske. Han fikk bruke ønsket til å sikre at ingen kunne spre informasjon som ville skade santrielene.

Det ble selvfølgelig en del festing, Marcus fikk til sin store glede tilbringe tid sammen med Shadowdales sagnomsuste bard Storm Silverhand før Thalassar tok ham med til skogs hvor de to tilbragte vinteren sammen med alver og skogsvesner. Idowa overvintret hjemme hos folket sitt, og hvor Nanoc og Glendar holdt hus vet jeg ikke. Jo forresten, det gjør jeg! Glendar lærte Nanoc å lese!! For Nanoc hadde funnet en bok som ville gjøre ham til en bedre kriger dersom han studerte den. Dessverre var det ikke en billedbok, så han måtte tilbringe vinteren på skolebenken:-)

Da Marcus, Thalassar og Idowa kom tilbake til Shadowdale og Gamle Skalle neste vår (1357 DR), satt Elminster og Maskar Wands og ventet på dem. Gamle Wands hadde vært der i flere uker... De var ikke spesielt fornøyde med at Marcus og septeret hadde tilbragt vinteren ute i skauen sammen med en sullete alveminstrel! Bare et par dager tidligere hadde en meget kraftig magiker (mente man) angrepet Elminsters tårn, og han og Maskar hadde hatt sin fulle hyre med å forsvare seg. De fikk drevet vedkommende tilbake etter en stund, men hadde ingen anelse om hvem (eller strengt tatt hva) det var. Det var to nedtrykte musikanter som satt og ventet mens gubbene gjorde seg ferdige med middagen sin. Tiden hadde kommet for å si farvel.

Senere den dagen ble den skrullete, gamle, fluespisende gubben for første gang observert. Han hadde det skrekkelig morsomt med å peke på Nanoc og si kryptiske ting før han vandret avgårde og forsvant.