Dragekongens Øye IV

Det var mørkt... Vi var trøtte, sultne og dritparanoide. Rundt oss tuslet og tislet det i busker og kratt, løv og greiner rørte på seg men det var ikke et vindpust å sanse. Usynlige øyne fulgte med på våre minste bevegelser. Det ble enda mørkere...

Det var sånn sirka her Thalassars beger fløt over. Han var den som hadde stresset mest med planlegging, tenking, paranoia og atter planlegging. Uten resultater. Han utbasunerte at nå fikk det være nok, han var lei av å sove ute i den utrivelige skogen, han hadde ikke lyst å bli overfalt ennå en natt så nå skulle vi dure rett inn i palasset! Der hadde de garantert gode senger og sivilisert mat. Det var dessuten det siste stedet de ville forvente å finne oss. Kort sagt: Tiden var kommet for å ta inn på hotell.

Med det tverrsnudde han, satte nesa i sky og begynte å gå i retning av palasset. De andre fulgte etter, og ikke minst Nanoc var lykkelig over å følge en mer direkte linje. Dessuten var det sikkert flusst med skatter der inne... Humøret steg flere grader, for dette var frekt!

Vi kom etterhvert så nært at vi kunne se palasset. Det glødet på en måte av seg selv, så selv de som manglet mørkesyn kunne se det. Hva vi så var en skog av søyler. Høye, slanke søyler så tette at vi ikke kunne se hva som lå innenfor. Vel - vi hadde ingen planer om å stå der og gape så vi oste rett inn. Det vil si: Vi prøvde å ose rett inn. Det ble i stedet bråstopp fordi det lå et usynlig kraftfelt utenfor de ytterste søylene. Dette syntes vi var direkte usportslig, da det medførte at vi på nytt måtte stoppe opp for å tenke.

Motvillige hjerner begynte å arbeide, men det skulle meget raskt vise seg at en sta dverg var den som skulle løse floken. Da noen kastet en stein og konstaterte at 'veggen' ikke var uendelig høy og at det dermed ville være mulig å fly over den, gikk Nanoc til aksjon. Hadde det vært meningen at man skulle fly, så hadde man hatt vinger! Han satte i gang med å grave og på rekordtid hadde han og bjørnen laget en tunnel under den usynlige veggen. Vi ble naturligvis møkkete da vi kravlet oss gjennom, men duverden hvor lite det betydde der og da!

Krystallpalasset viste seg å bestå av en stor sentralkuppel omgitt av regelmessig plasserte mindre kupler og en 'skog' av søyler. Kuplene var av litt forskjellige størrelser, og alle var prydet med vakre juveler av ymse typer. Nanoc var i ekstase og kastet seg over første og beste kuppel. Resten av følget var ikke helt klar for det, så vi fikk ham til å vente litt. Juvelene var festet til små, runde paneler - ett på hver kuppel. Vi antok at det var en slags kombinasjonslås, og begynte å eksperimentere for å se om vi kunne få åpnet disse kuplene. Glendar fikk opp en, og den inneholdt diverse forsyninger og utstyr. Nanoc ville ha juveler...

Litt snusing rundt på området førte til at vi ble oppdaget av en liten tropp goblins. Det var trist for dem... Men nå var nervene på retur, for kampen hadde avstedkommet en del bråk. Vi ville inn i den store kuppelen, men det så ut til at vi trengte noen slags nøkler for å komme inn en av de fire dørene. Nanoc var lei av å ikke få juveler, så han satte i gang med å røske løs edelsteiner fra panelene på de små kuplene. Noen av oss andre kom for nært en av flere halvsøyler eller pidestaller, og det holdt på å bli vår undergang.

Der sto det plutselig en demon. Stor, utseende som en klassisk gargoyle, tomme øyenhuler og stort sverd. Glendar mente senere at det måtte være det Nethereserne hadde kalt en ridderdemon. En type av de blinde demonen som Karsus hadde hatt forbindelser med. Våre forsøk på å drepe den mislyktes spektakulært - magi, økser, sverd.... Alt prellet av. Den fanget oss i en ring av ild som kom nærmere og nærmere og nærmere...

Noen av oss stupte i desperasjon gjennom ildveggen, og da vi fikk summet oss igjen forsvant plutselig både demonen og ilden. Vi sto lurvete og i forskjellige grader av stekthet og så oss nervøst rundt. Det var nesten så vi ønsket at vi ikke hadde gjort akkurat det, for det vi nå fikk øye på var omtrent like ille som en demon. En lich materialiserte seg ut av mørke og hveste triumferende til oss.

Det var Glendars nye venninne Thandraxx som hadde berget skinnene våre, og til gjengjeld ville hun at vi skulle ta oss av et lite 'problem': Hun var nemlig ikke overvettes begeistret for sine nye naboer. Dersom Dragekongen kom seg løs, så ville hele verden gå under og det ville ikke være bra for henne og forskningen hennes. I tillegg siklet hun etter Idows smykke... Det virket som om hun mente at spesielle edelsteiner kunne være til hjelp i hennes prosjekt. Menneskenes Røde Rubin fra Myth Drannors krone var høyt på ønskelista og et santrielsmykke var enda mer attraktivt. Det ble såpass svett at Idowa flyktet.

Mens vi nå sto der og 'forhandlet', hørtes et rop bak oss. Det gikk noe i retning av "Dø, ondskapens lakeier!". Tyrs Trofaste Treskaller hadde omsider funnet Krystallpalasset og ikke minst oss i munter passiar med en lich. Sånn så i hvert fall de på saken. Thandraxx forsvant, og Sir Talvis ville overhodet ikke høre på slikt tull som at vi ikke hadde noen vanhellig allianse med onskapen inkarnert på gang. De angrep, og vi sto overfor et aldri så lite moralsk problem: Å drepe paladinere er ikke det samme som å drepe drow. Uansett hvor teit de oppfører seg...

Men det var lite annet å gjøre enn motstand. Da de var to meter unna bråstoppet de og så forvirret ut. De så rett på oss, men de så oss ikke! Thalassar var snar til å gi dem noe annet å tenke på. Han fikset en illusjon av en bråte med drow som kom strømmende ut av døra i sentralkuppelen. Mens paladinerne skramlet avgårde mot sine nye fiender, dukket lichen opp igjen og førte oss til 'sin' kuppel.

Der gav hun Glendar en diger edelstein som var 'nøkkel' til en av dørene til Det Aller Helligste. Hun skulle ta seg av blekkboksene, mens vi skulle ta oss av septeret. Vi hadde fremdeles like lite snøring på hvordan akkurat det skulle skje, men hun bare så på Marcus. Det var hans oppgave... Så hva gjorde vi da? Jo, siden vi ikke hadde noe mer å gå på, vedtok vi å gjøre akkurat det det som ble beskrevet i regla Marcus hadde lært av sin mor.

Det var tid for showdown.

Det var langt på natt da vi gikk til døren. Glendar satte steinen på plass i feltet som tilsvarte omrisset dens og veggen foran oss delte seg lydløst. Et enormt sirkulært rom åpenbarte seg foran oss - det fylte hele kuppelen. Midt i rommet på en plattform: En magiker, eller rettere sagt restene av en.

Over ham: Et halvmeterlangt gullsepter med en eggeformet edelstein som toppstykke.

I edelsteinen: En kattepupille.

Magikeren var Sabbas. Han hadde funnet septeret, og det hadde fortært ham. Han snakket til oss, men det var ingen menneskelig stemme. Septeret hoverte, truet. Nå skulle vi tåpelige dødelige dø. Marcus begynte å løpe, og Thalassar løp sammen med ham for å skjerme ham. Sabbas/Dragekongen begynte å slynge ut dødelig magi. En goblintropp stormet inn samme døra som vi kom inn. Nanoc og Mosammah var velkomstkomite, Glendar forberedte et spell og Volothamp Geddarm ......noterte som besatt....

Thalassar ble truffet av en utladning fra septeret og gikk rett i koma. Marcus løp fortere. Inn fra sidedøren nærmest ham braste det inn en tropp med drow ledet av Ylza Du'Zinith - elitesoldater med andre ord. Døren midt imot åpnet seg og inn stormet....Sir Talvis og hans Pottetette Paladinere! Paladinerne så svartalver, svartalver så paladinere, krigsrop ble utvekslet og ingen brydde seg lenger om Marcus. Som løp det han maktet sånn noenlunde i sirkel, men mest i sikksakk for å unngå de hardeste kampene mens han ba inni seg til alle de gudene han kom på i farta. Tiden var i ferd med å renne ut, så han skrådde helt inn til plattformen for å få løpt alle seks rundene i tide.

Glendar bombarderte Ylza med spells, bare for å oppdage at de prellet av. Det gikk ikke stort bedre da han gikk over til mer mundane metoder, for hun var bare så alt for rask og smidig. Han fikk seg et solid spark i Familiejuvelene, tok det som en helt, men ble satt ut av spill like etter. Så satte hun kursen mot Thalassar som lå forsvarsløs i svime...

Dragekongens Øye spydde kontinuerlig ut lyn og torden, men greide ikke å treffe Marcus som på oppfordring fra Volo var begynt å be høyt (og en smule andpustent). (Aldri har vel noen bedt så inderlig til så mange guder så fort.) Volo røsket en ny notatbok frem og fortsatte å notere som en gal mann (hvilket han åpenbart er).

Marcus snudde og begynte på de tre siste rundene, Ylza dro frem en kniv, Mosammah satte kursen mot Thalassar og Nanoc var i ferd med å sloss seg ut døra der tre edderkoppmenn prøvde å hindre ham. De døde. Akkurat i det drowlederen skulle til å kutte alvestrupen, fikk hun seg en overraskelse: Pius Idowa hadde ikke rømt hjem til Cormanthor allikevel. Han spratt ut av løse lufta og gjorde en innsats for å stikke ut øynene hennes. Fra den nå fullstendig mørklagte krigssonen midt i rommet hørtes kamprop på common og forbannelser på drow - innimellom alt levenet fra diverse metallgjenstander.

Mosammah nådde akkurat å hindre at Thalassar døde av skadene han hadde fått mens Ylza prøvde å bli kvitt den gærne santrielen som svermet rundt hodet hennes. Nanoc gjorde seg ferdig med edderkoppmennene og stormet mot drowen og Volo bladde over til en ny side da Marcus fullførte den siste runden rundt Dragekongens Øye. Alt gikk i svart.