Dragekongens Øye III

Mens vi sto der og lurte på hva nå, kom et selsomt følge trampende ut på lysningen. De var...øh...riddere..? Det var en liten tropp med gobliner iført heller bisarre klær som tydelig skulle forestille adelsfolk. Det var bare det at klærne stort sett var for store, og de hadde egentlig ikke peiling på hvordan de skulle bæres. Men det var åpenbart at de var overbeviste om at de var de ypperste goblinene i skogen...

De presenterte seg som De Noble Ridderne, en stamme av eksepsjonelt eksepsjonelle og vellykkede gobliner. Kong Artemis var sjef, og han hadde i sin visdom inngått et høyst fruktbart samarbeid med Magikeren i Krystallpalasset. Nå var de kommet for å anmode oss om å forlate Spiderhaunt omgående, eller møte dem i ærefull kamp(!). Det var så vidt vi greide å holde oss alvorlige.

Etter litt frem og tilbake kom det frem at det var en viss misnøye med å være underlagt drowene, men våre forsøk på å få dem til å begå mytteri var nytteløse. Enten så var de utrolig lojale til denne 'Kong Artemis', ellers så var de under samme geas som dronning Despanas ekspedisjon. Da det ble klart at vi ikke hadde tenkt å etterkomme anmodningen (som ble fremført på et svært høflig og nobelt vis - det skal de ha) og å pigge av, blåste de til angrep.

Det gikk i oppløsning før noen kom til skade, for Idowa plantet litt løgn og bedrag i hodene til ridderne som begynte å slåss seg i mellom og dro hjem. Lederen følte ikke for å angripe oss helt alene, så han dro sin vei han også. Vi gjorde atter et forsøk på å legge planer.

Skulle vi hente forsterkninger, eller skulle vi fortsette? Vi bestemte oss etter mye diskutering frem og tilbake å prøve å finne flest mulig goblinstammer og sette i stand et opprør som en avledningsmanøver. Mens hovedstyrkene tok seg av opprørske gobliner, skulle vi prøve å ta oss inn i palasset. Nå gjaldt det bare å finne de elendige krekene. Pius fløy avgårde for å spane.

Mens han var vekk, ble vi atter en gang oppsøkt av en innfødt. En livredd liten fyr ved navn Glix som hadde trukket det korteste strået da goblinstammene i Spiderhaunt skulle velge en utsending til å snakke med oss. Kong Artemis og hans Noble Riddere var nemlig den eneste stammen som jobbet for Magikeren i Krystallpalasset. De var alt annet enn populære blant resten av befolkningen på grunn av sine fiine, nye vaner og pompøse oppførsel. Kort fortalt så ville de leie oss til å fjerne magikeren og septeret hans, svartalvene og de vemmelige ridderdustene. Alt de ønsket var å få tilbake skogen sin og leve i fred og ro som tidligere. Som betaling skulle vi få en sum penger og beskyttelse mot edderkoppgift som shamanene deres hadde brygget.

Idowa kom tilbake og hadde ikke sett snurten av gobliner (fordi de hadde gjemt seg dypt under bakken og nektet å komme ut så lenge Septeret hadde kommandoen i Spiderhaunt). Det ble fort klart at opprørsplanen vår måtte kasseres, da krapylene ikke ville slåss selv, men derimot betale oss for å gjøre det. Vi takket ja, og fikk penger og hver vår flaske med motgift. I tillegg hadde vi rensket svartalvene for helbredelsesdrikker, så nå var det på tide å begynne å gjøre noe.

Det å få fatt i de bøllete Tyr-paladinerne virket om ikke akkurat direkte fristende, så i hvert fall som en mulighet. Det måtte da gå an å få snakket litt vett inn i skallene deres? Men da var det ikke mulig å drasse på drowen. Thalassar ville helst holde ham i live i tilfelle han hadde flere nyttige opplysninger å komme med, men skulle vi ha noen som helst sjanse til å bli venner med paladinerne nyttet det ikke å la en drow leve. Thalassar gikk bort til Tiakh, sa noe til ham på drow og la armene omkring hodet og nakken hans. Et 'knakk' hørtes, og svartalven på livløs på bakken...

Jakten på Sir Talvis og Ridderne av Tyrs Hånd var i gang. Vi backtracket til der vi hadde møtt dem tidligere og fulgte løypa de hadde pløyd. Det var blitt sen ettermiddag, så vi hadde ikke noe håp om å nå dem den dagen. Det vi derimot 'nådde', var en fyr som satt veldig fast i et enormt edderkoppspinn. Det var i siste liten vi fant ham, for eieren av spinnet hadde menyen klar. Edderkoppen endte til slutt opp død, men Thalassar følte seg ikke helt på topp heller og var veldig klar for motgift.

Med det problemet ute av verden var det tid for introduksjoner, og det kom atter til kamp. Nesten. Den forhenværende middagen viste seg nemlig å være ingen ringere enn Volothamp Geddarm, og han var snytsint på Marcus. Forståelig nok, siden Marcus ved å utgi seg for å være Volo hadde skaffet ham masse trøbbel (i tillegg til alt Volo hadde greid å skaffe seg selv ved å publisere hemmelighetene til magikere rundt i Faerûn). Han hadde fulgt etter oss til Shadowdale og videre inn i Spiderhaunt skog med det ene mål for øye å banke gørra ut av Marcus.

Etter litt om og men fikk vi overtalt ham til å vente med det til vi var ute av skogen. Han insisterte på å bli med oss som reporter... Sukk. Han viste seg å være en lett ubehagelig type; alt for ivrig etter å bringe ting ut til 'publikum'. Men den diskusjonen fikk vente. Vi gikk så langt vi greide før det ble mørkt. Nok en utrivelig natt i en utrivelig skog ventet oss.

Vi ble angrepet av Sabbas. Han dukket pluselig ut av løse lufta og truet oss med både det ene og det andre og bonebats i særdeleshet dersom vi ikke leverte tilbake tyvegodset. Etter å ha tøffet seg og kastet et par spells, forsvant han. Pokker ta! Nå hadde vi altså X antall edderkopper o.l., 1 goblinstamme, 1 kompani drow + prestinner, 1 lich, 2 magikere og 1 artifakt som motstandere. Vi var 2 barder, 2 magikere, 1 prest, 1 kriger og 1 reporter... Jippi. Paranoia-meteret var på tur ut av skalaen. Resten av natta gikk uten flere overraskelser, og vi satte atter i vei etter blekkboksene.

De gikk i en særdeles rett linje mot sentrum av skogen. Det var ingen tid å miste. På veien ble det diskutert en del frem og tilbake om hva vi skulle gjøre når vi kom frem. På ett eller annet tidspunkt kom Marcus og Volo inn på Wandsfamiliens historie. De kom opprinnelig fra Tantras, og det kunne meget vel hende at de hadde røtter tilbake til Myth Drannor. Da Thalassar spurte Marcus om familien hadde noen spesielle arvestykker, kom det nølende at de hadde en stav... Solstaven var en utgammel påle som de visstnok hadde med seg da de flyttet fra Tantras til Waterdeep. Og da kunne Volo fortelle at det hadde vært en familie i Myth Drannor som het Sunstaff, og de hadde visstnok vært voktere av Dragekongens Øye etter at gudene eliminerte Karsus... Vi begynte å se konturene av Noe(TM).

Så fortalte Marcus at mødrene i Wandsfamilien i generasjoner har lært ungene sine et rim:

Sing of white and sing of black
Three times foreward, three times back
Sing of knights and vengeance nigh
'Round and 'round the Dragonking's Eye

Sky above you, earth below
Along the circle path you go
Call the gods to bind and tie
'Round and 'round the Dragonking's Eye

Thalassar sa ikke noe høyt, men i sitt stille sinn forbannet han de kortlevde menneskene oppad vegger og nedad stolper. Det var så typisk! Gi dem et viktig oppdrag, og et par hundre år senere var vage minner og barnerim det eneste man hadde å hjelpe seg med. Hva i huleste skulle man tyde ut av den regla?

Dagen gikk og vi nærmet oss Krystallpalasset. Det var lett å gå takket være ødeleggelsene pansergutta hadde forårsaket. Det var et par timer igjen til skumring da løypa vi fulgte brått svingte kraftig. Vi var vel ikke mer enn et par hundre meter fra målet. Hva i alle dager var det blekkboksene hadde tullet med? Vi fortsatte å følge sporet, men det ble fort tydelig at de ikke hadde peiling på hvor de gikk. De hadde havnet totalt på villspor, og vi måtte se i øynene at vi trengte minst en dag til på å finne dem.

Det begynte å skumre, vi var like i nærheten av Krystallpalasset og tanken på å slå leir i det nabolaget var mildt sagt lite fristende. Om vi nå absolutt var nødt til å sloss med drow, så ville vi foretrekke å gjøre det på en åpen slette i solskinn. Ikke i en tett skog om natten... Det var på tide med en ny avgjørelse: Hva gjør vi nå?