Dragekongens Øye II

Våre helter (som nå besto av Marcus, Mosammah, Glendar, Idowa og Thalassar) bunkret opp forsyniger og hastet avgårde mot Spiderhaunt skog neste morgen. Turen gikk uten noen begivenheter, men da vi kom frem til skogbrynet var det tydelig at det hadde skjedd ting. Det var spor etter kamp, og det måtte ha skjedd nylig.

Litt snusing rundt etterlot kun spørsmål og ingen svar, så vi tok oss forsiktig innover i skogen. Der kom vi på en liten boplass hvor en familie hadde blitt massakrert. En kvinne var døende, og Idowa greide å lese hennes siste minner før hun forlot de levendes verden: De var blitt angrepet av gobliner som de pleide å handle med. Helt uforståelig! Men så så hun lederne... Drow.

Ikke bra. Som om man ikke hadde nok å bekymre seg for med goblinstammer, edderkopper, artifakter, licher og en hevngjerrig trollmann! Pokker og!!

Gramme i hu begravde vi de døde og marsjerte videre innover i skogen som stadig ble dystrere. Om det var en kvalitet ved skogen eller om det hadde noe med det generelle humøret i gruppa, er ikke godt å si. Det nærmet seg skumring da vi høre noe leven et stykke lenger frem. Det viste seg å være to bjørner i desperat kamp mot en gjeng gobliner.

Da vi entret området stakk goblinpakket av med den største bjørnen i hælene. Den andre loffet ut i skauen. Vi fant oss etterhvert et sted å slå leir og forskanset oss som best vi kunne. Hadde vi flaks, ville den første natten bli relativt fredelig. Det kom alt an på jungeltelegrafen. Rett før vi sloknet, kom til allmennhetens store forskrekkelse en dverg brytende gjennom forsvarsverkene våre. Det var Nanoc, som hadde hjulpet til med å knuse bonebats to netter tidligere.

Det var litt underlig at han dukket opp midt i Spiderhaunt, men på den annen side så hadde vi ikke noe imot en ekstra, vennligsinnet øks på laget. Det var hans bjørn vi hadde reddet fra goblinene. Men den andre bjørnen - den som forfulgte goblinene... Den hadde han ingen formening om.

Neste dag fortsatte turen innover i skogen. Vi var ytterst på vakt overfor mulige edderkoppangrep og lignende, men vi så ikke snurten av slike beist. Hvilket var litt rart side det var nettopp edderkopper skogen var kjent for...

Paladinere derimot, var den ikke kjent for. Men det var akkurat det vi traff på sånn sirka midt på dagen. Dessverre. Snakk om enspora, pompøse, ovenfra-og-ned, her-kommer-de-tøffeste-og-flinkeste-ridderne-i-Faerûn, uhøflige, stup teite blekkbokser! Det var så vidt det ikke kom til kamp da de kom brasende ut fra buskene. De presenterte seg som Sir Talvis og Ridderne av Tyrs Hånd, og deres misjon var å rydde vekk all ondskapen de hadde hørt skulle være i skogen. Trenger jeg å si mer?

Siden vi var i skogen, måtte vi jo være onde... Heldigvis fikk vi sånn delvis overbevist dem om at så ikke var tilfelle. De angrep ihvertfall ikke, men kommanderte oss til å forlate skogen. Ha ha. De ville ikke høre på noe av det vi hadde å si, så da fikk de nå bare dure ivei. Thalassar håpet i sitt stille sinn at det var nok sjel igjen i skogen til å gjøre deres ferd vanskelig. Det ville ihvertfall ikke bli vanskelig for eventuelle forfølgere å finne dem. De pløyde en vei på størrelse med paradegata i Suzail der de marsjerte. Det krympet seg i Mosammah, Idowa og Thalassar.

Siden vi ikke egentlig hadde peiling på geografien i skogen, og Marcus hadde problemer med å huske nøyaktig hvor han gikk, dro Idowa en tur opp i høyden for å ta et overblikk. Resultat: Svært foruroligende. Han så en eneste edderkoppmann og en håndfull gobliner. Og langt borte i det fjerne mot fjellene noe stort som glitret. Det kunne minne om et palass.

Det var bare det at det skulle liksom ikke finnes noe slikt i Spiderhaunt skog. Thalassar følte seg rimelig sikker på at han hadde visst det dersom det hadde eksistert. Så da var det to muligheter: Enten så hadde Idowa sett en luftspeilig eller illusjon, eller så hadde noen bygd seg hus relativt nylig... En histore fra den fjerne Isvind-dalen spøkte i bakhodene til enkelte. Der hadde det dukket opp en ond artifakt, og den hadde etter sigende bygd opp et tårn rundt seg. Huff. Hva om det virkelig var Dragekongens Øye Marcus hadde knabbet?

Med hodene fylt av slike muntre tanker labbet heltene videre og det nærmet seg atter en gang kveld. Vi hadde beveget oss dypere og dypere innover i skogen drevet av en felles magefølelse som sa at svarene var å finne i hjertet av Spiderhaunt. Vi forskanset oss igjen så godt vi bare kunne før vi gikk til ro. Dessverre var det ikke godt nok.

Ved midnatt ble vi angrepet av en tropp med drow, og som om ikke det var nok hadde de med seg en lich. I hvert fall så det slik ut helt til lichen knertet en av kommandantene deres og forsvant. Det skulle senere vise seg at den hadde stjålet Glendar, men siden han var usynlig i gjerningsøyeblikket og vi hadde mer enn nok med å forsvare oss mot et dusin av Faerûns mest fryktede krigere, gikk det oss hus forbi der og da. De var raske, disiplinerte og hadde planlagt raidet. Vi var trøtte, lett omtåkede og ikke helt forberedet. Det så svært stygt ut en stund.

De skadet oss kjappere enn vi rakk å skade dem, de var dobbelt så mange som oss, og Beshaba vikarierte tydeligvis for Tymorra. Gudene være lovet at ikke det varte særlig lenge! Thalassar klarte å sende 4-5 av dem rett i drømmeland ved hjelp av en liten voggesang, og Nanoc, Marcus og Mosammah fikk sving på slossinga. Idowa oppdaget til sin store frustrasjon at magi bare prellet av på svartalvene, så det var ikke så mye han kunne gjøre. Det endte med at vi overlevde, mens våre angripere ikke gjorde det.

To ble spart til forhør neste dag, da Thalassar foretrakk å ha dagslyset på sin side. Det var sånn sirka da vi oppdaget at Glendar var M.I.A... Men det var fint lite vi kunne gjøre med det, så vi tok sjansen på å gå til ro igjen.

Neste morgen forhørte Thalassar fangene. Den ene viste seg å være tropplederen og vi fikk endelig litt informasjon om hva i hulheiteste som var på gang i Spiderhaunt skog. Han het Tiakh Du'Zinith og var en nær slektning av vår kjære drow-venninne Ylza, som igjen var datter av Dronning Despana av Z'hin Cinlu. Ylza var leder for en større ekspedisjon til overflaten sendt av Dronningen, og hun var 'sammen med' den mektige trollmannen som bodde i Krystallslottet i midten av skogen. (Ser ut til at hun har en ting for menneskelige magikere:-) Og denne trollmannen var Han Som Holdt Septeret. Hverken mer eller mindre.

Tiakh hadde en noe uvanlig øyenfarge - de var gule, og dette er et relativt sikkert tegn på at en svartalv enten er sjuk eller under magisk kontroll. I dette tilfellet var det nok det siste. Han var svært så fornøyd med det faktum at vi kom til å bli torturert og drept så snart 'Sjefen' fikk tak i oss, og det kom ikke til å bli lenge til. Vi mente at det fikk vi nå se på...

Og så ble ting plutselig neda mer interessante, for brått sto Glendar foran oss. Han virket større og mer intens enn normalt, og hele fremtoningen var ganske urovekkende. I hendene bar han et septer med en eggeformet juvel i toppen. Det ble veldig, veldig stille... Enkelte av de mer paranoide elementene i gruppa testet i smug magien, men uten resultat. Det var som om han ikke eksisterte.

Heldigvis var det ikke noe reptiløye i juvelen på septeret, og Glendar fortalte oss hva som hadde skjedd med ham. Lichen het Thandraxx og og hadde for ca 1000 år siden være lærlingen til en Magikerkonge i Calimshan som het Shoon. Han hadde vel 1000 år før det igjen vært medlem av Karsus' Sirkel og motarbeidet ham. Da Netheril gikk ad undas, la han seg i stasis på et hemmelig sted i 1000 år slik at han ikke skulle få bråk med Karsus (som allerede var dau, men det kunne jo ikke han vite, og uansett var han sikker på at Karsus ville komme tilbake). Shoon hadde laget et par aritfakter - en bok som skulle vise hvordan man kan motvirke Karsus' magi, og et septer. Thandraxx hadde fått en slags geas på seg om å finne Shoons arving og gi ham dette septeret.

Hun hadde tatt med seg Glendar til laboratoriet sitt (der hun til daglig jobbet med å prøve å forvandle stein til vann...), viste ham et bilde av Shoon som like gjerne kunne ha vært av Glendar, og ga ham septeret. Dersom han ikke var arvingen, ville det kun bli aske igjen av ham. Om han overlevde, var saken biff og Thandraxx kvitt geas'en. Han følte egentlig ikke at han hadde noe valg der han sto i laboratoriet til en lich, uten det minste peiling på hvor i verden han befant seg...

Så der sto vi da - med en ny og skumlere Glendar, en drow, en lich, to septer og en mektig magiker pluss en dunge med drow, gobliner, edderkopper (de var sikkert i nærheten av slottet). Prisen på gode råd hadde nettopp blitt utsatt for en høyst uvelkommen inflasjon.