Avatarkrisen

Med alt mulig hastverk raste vi vestover. Iriabor, Berdusk, Scornubel, Soubar, Boareskyr Bridge... Hele veien så vi hvordan kaos, frykt og håpløshet bredte seg. Det var som om selve Veven var i ferd med å gå opp i sømmene. Den natten vi overnattet i nærheten av Boareskyr Bro, skjedde det noe som fremdeles sendes kyldegysninger nedover ryggen på de fleste av oss.

Vi satt rundt leibålet og slappet av så mye som det var mulig å slappe av. Nanoc satt og kjælte med en diger øks han hadde fått tak på da vi passerte Berdusk-området. Hvor ville han ikke si. Thalassar satt og strevde med hodepinen som kaoset i Sangen (Veven) ga ham. Glendar, Midnight og Idowa satt for det meste stille og fordypet i sine egne tanker. Da plutselig, ble alle var at vi var blitt en mer i leiren. For sent, for vår "gjest" hadde allerede en kniv på Thalassaars strupe.

Mørke og ondskap strålte ut fra skikkelsen. Han var mager som et skjelett, huden var som på et råtnende lik helt ned til likmaggotene som dryppet ned på den uheldige alven. Ingen var i tvil om hvem vi hadde fått besøk av. Ingen var heller i tvil om at enten så var vi allerede døde eller så hadde vår tilværelse akkurat blitt enda mer interessant enn den var fra før. Bhaal - Alle Morderes Herre - var blant oss...

Han snakket med en hviskende stemme full av skygger og farer. Ba alle om å ta det helt med ro, ellers ville barden aldri mer synge. Folk forholdt seg rolige, selv om adrenalinet kokte. I skulende, høyspent taushet ventet vi på hva guden for mord og slakt hadde å meddele. Bhaal fortalte oss om en liten deal gjort mellom han selv, Myrkul og Bane: De hadde stjålet Skjebnetavlene og gjemt dem, men siden Ao hadde hevet ut alle gudene fra Planene hadde planene deres blitt litt kompliserte. Den ene tavlen var nemlig gjemt i Myrkuls by ute i Planene. Dit kunne ingen for tiden komme seg.

Bhaal prøvde iherdig å få overtalt Midnight til å samarbeide med de mørke gudene. De trengte nemlig henne og amuletten hun bar for å kunne sloss seg vei forbi Helm. Både Midnight og vi tverrnektet å samarbeide. Vi opplyste ham også om hvordan det gikk da Mystra selv med medaljong og det hele prøvde å utfordre Helm...

Til slutt ga han opp, og begynte å trekke seg unna. Da kastet Nanoc seg frem og drylte den nye øksa si rett i ryggen på Bhaal. Den traff ikke særlig godt - men virkningen var umiddelbar: Avataren sank sammen og vred seg i dødsspasmer. Guden for mord var selv blitt myrdet, og vi var i ferd med å slippe opp for både tid og flaks. Midnight var den som først kom på hva som skjer når guder dør... Hun konsentrerte seg voldsomt, og klarte takk og lov å få opp en dimensjonsdør som fikk den døende guden vekk fra oss før det smalt. Det gikk av en kjempeeksplosjon lenger nedover elva. Kraftig nok til å slenge oss i bakken og blåse ut bålet vårt.

Da vi kom til hektene igjen, ble Nanoc satt under forhør. Hva i de innerste ni helvetene var det han drev med?!? Joda, han kunne fortelle oss at et par netter tidligere så hadde han blitt kontaktet av Moradin selv. Avataren fortalte ham at sverdet Gudedreper slettes ikke var et sverd, men en øks smidd av Moradin selv. Han ga den øksa til Nanoc og ba ham om å bruke den til å drepe Bhaal med når den mørke guden oppsøkte gruppa. De tre mørke gudene måtte ikke få anledning til å samle skjebnetavlene. Nanoc hadde selvsagt fulgt sin Allfaders ordre til punkt og prikke. Vi pustet lettet ut, men i stillheten som så senket seg over gruppa romsterte tankene. Hele denne suppa med kaos og levende guder var så STOR. Så alt, alt for stor for oss små dødelige...

Neste morgen gikk ferden videre nordvestover i retning Waterdeep. Tre dager senere nådde vi det farefylte omlandet til Castle Kilgrave. Der møtte vi på en gedigen sverm med zombier - tusenvis på tusenvis av dem. De greide å omringe oss, og dermed var vår eneste mulighet å storme mot borgruinene i håp om at det fantes utganger derfra som vi kunne benytte. Vi måtte dessverre etterlate hestene våre utenfor, trolig til en ublid skjebne. Thalassar ledet an inn i hovedbygningen, eventuelle utgagner ville antagelig være dypt inne i borgen. Mest sannsynlig i kjelleren, så vi stormet ned trappene. Inne i borgen var det også stappfullt med vandøde, og vi skjønte ganske fort at dersom vi ikke fant en vei ut, så var vi fortapte...