Avatarkrisen

Vi reiste så fort vi bare greide til Tantras. Nanocs fobi mot vann var et stadig tilbakevennende problem. Av den grunn måtte vi krysse elven nord for Dragn Reach, rett og slett for å unngå å bruke båt. Båt fra Scardale hadde gått raskere, men Nanoc nektet. Thalassar førte gjengen langs hemmelige stier i Cormanthor. Sjelden har noen forsert den store alveskogen på så kort tid. Vi kom frem til Tantras etter 28 dagers marsj.

Inn mot byen gikk det en tett strøm av mennekser. De var stort sett flyktninger fra omkringliggende langsbyer. Vi så plenty med ruiner på turen sørover kysten. Vi hørte historier om at vandøde hadde overtatt en av de større landsbyene og drevet alle levende på flukt. Det vil si, alle de som de ikke rekrutterte...

Ved byporten stodet tjukt med vakter og gransket alle som ville inn nøye. Thalassar hadde dratt frem et Tyr-symbol og hengt på seg, da han visste av Tyr og Torm (som var sjefsguden i Tantras) var på svært god fot med hverandre. Men vaktene så ikke særlig imponerte ut over det. Snarere tvert imot. Det var noe underlig med reaksjonen deres. Men de lot oss inn, etter å ha forhørt seg om navn, hva vi ville og hvor vi kom fra.

Inne i byen myldret det med folk. Det var nesten ikke fremkommendes og vi måtte formelig aksle oss frem i folkehavet. Vi hørte noen si noe om at det skulle være en kjempeseremoni på plassen foran Torms tempel i (gjett tre ganger) Tempeldistriktet. Etter litt om og men, fulgte vi strømmen i den generelle retningen.

På tempelplassen sto folk som sild i tønne så det tok litt tid før vi fikk med oss hva det var som foregikk. Når vi endelig oppdaget det, gikk det kaldt ned over ryggen på de fleste av oss... Tormprestene med Teenwealth i spissen hadde rensket Tantras for "fremmede" presteskap. Alle andre kirker var enten blitt fordrevet eller henrettet. Nå skulle de aller siste ikke-troende til pers i en stor, gloriøs seremoni til ære for den ene sanne gud, Torm. Midt på plassen var det satt opp et digert bål. Oppå det bålet, bundet til hver sin stake, sto fem vakre, unge kvinner. De samme fem prestinnene til Sune som Thalassar hadde fått tempelet i Suzail til å sende... Og disse fem skulle Tormprestene brenne levende foran tempelet sitt.

Jaaadaaa!! Over våre lik! Torm er gud for ridderlighet, ære, plikt, mot, ærlighet, godhet, og nevnte jeg ridderlighet? Å brenne forsvarsløse kvinner på bål har ingenting med disse prinsippene å gjøre. Med mindre Torm plutselig var blitt til Bane, så var dette helt motsatt av hva det burde være. Vi bestemte oss for å Gjøre Noe(TM).

Nanoc ble til en olm bamse og begynte å nappe folk i rumpene og spre generelt kaos. Glendar gjorde seg usynlig og kastet noe magi som takket være fluxeffekter reverserte tyngdekraften... Thalassar begynte i all hast å synge sin mektigste Sang, og gudene være lovet så unnslapp den fluxet. Dermed slapp de som var innenfor radiusen å slå seg når de falt, siden sangen blant annet gir en fjærfall-effekt. I tilegg dimmer den lyset, gjør alt koselig, får folk til å sovne og bli veldig, veldig trege.

Siden Glendar er usynlig, så er det ingen som ser at han faktisk sovner av Thalassars sang og flyter rolig ned på bakken der han prompte blir trampet på av folk som ikke liker rumpeglefsende bamser. Idowa på sin side er også usynlig, men våken og setter kurs for bålet der han vil hjelpe damene å flykte. På et eller annet vis. Tiden er definitivt inne for en del heftig improvisasjon... Thalassar baner seg vei mot tempelet med en eneste tanke i hodet: Folk har snakket om at Torm kanskje er i Tantras. Da må han være i tempelet! Han er den eneste som kan stoppe denne galskapen.

Takket være Melisanders Harpe går det lett å komme seg frem i trengselen. Prestene er så opptatte av seremonien og "der fuhrer"-talene sine at de ikke legger merke til hverken Thalassar eller kaoset de andre steller i stand. Inne i tempelet er det folketomt. Alle er visst ute og ser på tragedien. Thalassar løper innover i bygningen etter logikken om at guden må befinne seg i midten i det helligste stedet og det er sikkert denne veien. Han løper faktisk tvers gjennom hele bygget og kommer ut i en vakker hage som ligger midt i tempelkomplekset.

Der går det en fyr og suller rundt og lukter på blomstene. Han er høy, lyshudet og har stråblondt hår. Han er en kjekk og pen mann, med snille, blå øyne og ser svært så harmonisk og vennlig ut. Thalassar skynder seg mot ham, og i det fyren oppdager alven og snur seg mot ham for å si hei, skjønner Thalassar at han står foran en gud. Torm. Selv om han "bare" er i avatarform, så slår kraften ut fra ham.

Torm hilser vennlig på Thalassar som svelger, puster dypt inn og presenterer seg. Som alv så har han ikke all verdens greie på menneskenes guder, men stemmer det ikke at Torm er guden for sannhet, ridderlighet, høviskhet, forsvarer de svake, vokter skjønnhet og slikt? Joda, sier Torm, det stemmer det. Thalassar blir litt lettet inni seg. Da har tydeligvis ikke Torm blitt slem, da er det antagelig prestene som har blitt litt vel entusiastiske. Han spør om Torm vet hva prestene hans holder på med akkurat nå. Det vet ikke Torm, annet enn at de skal ha en seremoni for å heve moralen i byen og feire at han er hos dem. Da sier Thalassar stille at prestene ser ut til å ha blitt litt vel fanatiske... For det er vel ikke Torms vilje at de skal brenne Sunes prestinner levende på bål på tempelplassen? Torm blir forskrekket. Hva er det alven sier?! Thalassar nikker trist. Jo, Teenwealth og resten av prestene skal hvert øyeblikk brenne prestinnene. Alle andre presteskap er for lengst jagd vekk eller drept...

Torm ser et øyeblikk ut som om han skal besvime. Han ser i Thalassar at alven ikke farer med løgn, og sannheten om hans prester er tung å svelge. Og så blir Torm, riddernes gud, sint. Det bygger seg opp et salig raseri i ham, og Thalassar tar uvilkårlig et par skritt tilbake. Redd for at han tok feil av Torm. Begrepet "Hellig Vrede" får en ny og veldig klar betydning for Thalassar når han ser Torm vokse, røske et løvehode av en statue og sette det på seg selv.

Ti ganger større og rasende vred strener Torm gjennom tempelet og vasser ut på trappen der prestene står. Stemmen drønner ut over hele byen. Alle hører ham: "JEG ER VELDIG SKUFFET!"

Thalassar har jogget etter ham og stiller seg opp godt synlig og ser tøff ut. Prestene har allerede satt fyr på bålet, det slutter å brenne når Torm ser sint på flammene. Idowa jobber frenetisk med å få løs damene og resultatene begynner å vise seg. Nanoc blir seg selv igjen, når han merker at noe skjer der fremme og hører Torms røst. Prestene og de troende faller på kne foran Torm. En form for kommunikasjon foregår mellom Torm og hans prester og de innser at de har rotet seg langt vekk fra Torms vei. De faller gråtende til jorden og ber om tilgivelse.

Torm ber vaktene hjelpe de nå veldig glade prestinnene ned fra bålet. Så informerer han byen om at Bane er på vei med en flåte fra Scardale. De vil være fremme neste dag. Det er tid for å forsvare Tantras. Igjen foregår det en stille kommunikasjon mellom guden og hans tilhengere. Det skinner av ansiktene til folk, de mumler og hvisker en aksept, et ja. Folk begynner å falle om og dø. Torm vokser og vokser i kraft. Vi innser snart at det som skjer er at Torms tilhengere frivillig gir sine liv til sin gud, slik at han kan forsvare byen mot sin mørke motstander. Som straff for sin fanatisme og sine ugjerninger i Torms navn, er ypperstepresten Teenwealth den aller siste som Torm tar til seg.

Dagens helt i Suneleiren er selvsagt barden som blir overøst med kos og kyss fra prestinnesnuppene. Til Idowas store ergrelse..:-) Byen forbereder seg i hui og hast til krig, Torm lar oss ta det vi vil ha av helbredende drikker - noe Glendar virkelig trenger etter å ha blitt trampet relativt flat av folk Nanoc har skremt... Torm vet ikke noe om noen skjebnetavler der i byen, men mener at Aylens tårn kan være et bra sted å starte letingen.

Vi tilbringer natten i tempelet, og setter kursen for Aylens tårn hvor det skal være en bjelle som "en kvinne med kraft" skal kunne ringe med for å redde Tantras fra "stor fare". Den ble satt opp av en magiker ved navn Aylen, og er blitt brukt en eneste gang for flere hundre år siden. Vi antar at en kvinne med kraft = kvinnelig magiker, så det blir i tilfelle Midnights jobb å dra i klokkestrengen.

Tårnet er meget spartansk innredet, med store steinheller på gulvene. Her fåt Idowa den guddommelige ideen om at vi skal se etter Skjebnetavlen blant disse hellene! Vi tar en titt, og jommen er det ikke en av hellene som skiller seg litt ut. Når vi bender den løs viser den seg å ha skriblerier på "undersiden". Et kjapt blikk viser at det står navn på guder og hvilke ansvarsområder hver enkelt gud skal ha. Idowa stapper lykkelig tavlen inn i juvelen sin, og vi går opp trappa til toppen av tårnet.

Ute på reden var kampen i full gang. Vi hadde orkesterplass, for å si det slik. Bane var blitt enorm. En gigantisk, kullsvart kjempe med kullsvart platerustning full av pigger. Torm var hans rake motsetning i sin skinnende blankpoerte rustning. De to gudene gjøv løs på hverandre i en titanisk kamp på liv og død. Flåtene til Scardale og Tantras lå låst i kamp rundt de to gudene. Vi hadde vært med på nok slagsmål mellom guder til å vite hva som ville skje. Det var tid for en kvinne med kraft å løpe i gang bjella.

Midnight tok opp hammeren som han ved siden av bjella og dæljet til den. Ingenting. Ikke en lyd. Totalt stillhet (i den grad det var mulig på grunn av aloen fra havna). Hun slo en gang til, og en gang til. Nå kunne vi ane at en skimrende kuppel begynte å bre seg ut fra tårnet. Midnight slo på bjella igjen og igjen. Kuppelen utvidet seg med slagene, men det gikk sakte. Alt for sakte. Den ville kampen mellom Ridderen og Tyrannen var i ferd med å ta slutt. De var begge hardt såret, og det var bare et spørsmål om tid - kort tid - før en av dem ville drepe den andre. Midnigt jobbet som en besatt med å denge løs på bjella. Hammmeren var tung som et lite helvete, men hun bet tennene sammen og holdt ut.

Så var kampen over. Begge gudene valgte å sette alt inn på å angripe den andre. Begge ga motstanderen en åpning, begge traff. Begge døde... Den eksplosjonen som kom av at to guder døde samtidig, kan knappest beskrives. Alt som befant seg utenfor den magiske kuppelen ble jevnet med jorden. Det var bokstavelig talt ikke stein tilbake på stein da vi kom oss opp fra gulvet og kunne se igjen etter det voldsomme lysglimtet. Deriblant så var halve temepldistriktet vekk. Inkludert Torms tempel.

Vi kom oss ut og til et vertshus med en Skjebnetavle i bagasjen og null ide om hvor vi skulle dra for å finne den andre. Men på vertshuset den kvelden dukker til vår store fryd Elminster opp. Han var ikke dau alikevel. Han var svært fornøyd med våre bragder hittil, og antydet at det kunne være en Himmeltrapp på toppen av Mt. Waterdeep. Et godt sted å lete etter tavle nummer to...

Men det å komme seg vestover fra Tantras skulle by på problemer, for den raskeste måten involverte båt fra Tantras til Westgate. Nanoc tverrnektet. Aldri i livet! Ingen skulle få ham ombord i en båt! Nei og atter nei! Vi andre ble litt desperate, for det ville ta alt for lang tid å ri rundt Stjernesjøen. Elminster hjalp oss heldigvis med å løse problemet. Han fikk narret Nanoc til å drikke noe Nanoc trodde var Elminsters styrkedråper. En skikkelig rivende brennevinsaffære. Og pakkfull av knockoutdråper...

Nanoc var bevisstløs i 16 dager og våknet i Elversuit hvor hans venner var svært så "bekymrede" over at han hadde vært i koma så lenge. (Knis..) Vi bedyret at vi ikke hadde brukt båt, men at Elmister hadde teleportert oss vestover. Nanoc ante nok at det var både ugler i mosen, skjeletter i skapene og døde hunder begravd i hagen. Men for sin egen del så fant han det vel best å tro på det vi andre fortalte ham. (Som forøvrig var jug og fanteri fra ende til annen:)

Turen gikk vestover mot Waterdeep.