Avatarkrisen

En betuttet gjeng med eventyrere tok bena fatt og la kursen nordover. Verden var i totalt kaos, og vi trengte gode råd dersom vi skulle kunne gjøre noe med det. Da vi nærmet oss Tilverton oppdaget vi at en enorm hær av vandøde fulgte etter oss. De beveget seg ikke veldig fort, men de trengte ikke å ta pauser av noe slag.. En manifestasjon av Myrkul åpenbarte seg for oss og prøvde å overtale og skremme Midnight til å gi fra seg medaljongen. Han mislyktes og ble selvsagt ikke lykkelig over det. Trusler ble avlevert, hovering ble foretatt ("Dumme dødelige, vi overtar verden allikevel, vi. Så det så!" Mao. de vanlige glosene. Ingen skal komme her og si at ikke Myrkul var en dyktig old-school onding!).

Vi diskuterte heftig om hvilken vei vi skulle ta. Skulle vi haste forbi Tilverton og håpe at dødningehæren fulgte etter oss og lot byen være i fred, eller skulle vi bruke noe av den tiden vi ikke hadde på å ta omveien og advare dem. Før vi ble enige, begynte skumle ting å skje med himmelen. Den revnet rett og slett. Sprekken videt seg gradis ut, og det var liten tvil om at vi kunne se rett inn i et univers som ikke var vårt.. Glimt av en skjeggete, gammel mann viste seg. Vi var sikre på at det ikke var Elminster fordi denne fyren var velstelt... Følelsen av at nå holdt ting virkelig på å gå rett til en viss plass var trykkende. Ingen av oss hadde det minste begrep om hva i Avgrunnen det var som skjedde, men du trengte ikke være Alustriel for å skjønne at det ikke var sunt.

Plutselig stakk Elimsters skjeggete og bustete hode ut av den nå ganske brede sprekken i himmelen, og forlangte å få vite hva som foregikk. Vi nevnte rift i Verden og hav av dauinger og generelt kjipe utsikter. Han begynte sporenstreks å 'sy' sammen riften og ga oss på forespørsel en lift videre nordover. Denne gangen virket det.. Han tok seg visst også av hæren til Myrkul, for vi har ikke hørt noen historier om at Tilverton ble angrepet. Og byen står der ennå...

Dessverre tok ikke Elminsters magi oss helt frem til Shadowdale, men to overnattinger senere nådde vi dalen. Der var det full mobilisering, fordi det var en diger hær på vei fra Zhentil Keep. Det var neppe snakk om noen vennskapelig visitt..

Nanoc og Thalassar satte øyeblikkelig kursen mot Ashabas Tårn der Lord Mourngrym hadde samlet kommandantene sine til rådslaging og planlegging. Situasjonenvar så pass ille at Thalassar mente det trengtes en moralstyrking til. Han smatt inn i et lite siderom og flekte av seg klærne som skulte alvebrynjen hans, hengte på seg våpenkjolen sin og marsjerte så inn i rådslagingsrommet som en alveprins rett ut fra mytene. Nærværet av en stolt alvefyrste og en kampklar, innbitt dverg av Jernklanen hevet stemingen flere hakk. Vi meldte oss til tjeneste og gikk straks i gang med å bistå Lorden med forsvaret av Shadowdale.

Idowa og Glendar ble shangaiet av Elminster og måtte bære tonnevis med bøker fra vindmølla til Lathandertempelet. Elminster fortalte etterhvert at det i tempelet befant seg en Himmeltrapp. En trapp som gikk rett ut til Planene. Samme typen som den Helm hadde nektet Mystra å forsere. En hver skapning kan entre en slik trapp, og det var nå magikernes jobb å se til at ingen kom seg opp der. Prestene hadde nok å ta seg til med slaget som var i vente.

Vi stjal oss litt tid med Elminster for å få fortalt vår historie om Skjebnetavler, Helm, Mystra og hele opplegget. Han var ikke helt ukjent med dette, og antydet at en del rykter at at en av tavlene skulle være gjemt i Tantras..

Voller ble gravd, pallisader ble satt opp, feller ble konstruert i skogen på ruten inn til Shadowdale, speidere pilte frem og tilbake med rapporter om progresjonen til fienden, soldater og militsia trente nesten døgnet rundt. Natten før hæren nådde frem ble prestene i Tymorratempelet myrdet av ukjente gjerningsmenn.

Slaget ble voldsomt og meget blodig. Begge sider var svært motiverte: Vi forsvarte våre hjem, fienden hadde Bane som kommandant.. Lord Mourngrym ledet forsvaret av selve byen - siste skanse. Nanoc hadde ansvaret for forsoldatene og Thalassar ledet kavaleriet. Av episoder som utspant seg, kan nevnes en flankingsmanøver en liten orkehær begikk. De var ledet av et enormt orkebeist med fire armer. Han og Nanoc fikk øye på hverandre omtrent samtidig og luften ble straks fylt av særdeles fargerike fornærmelser og forbannelser. De stormet mot hverandre i ellevilt sinne, og Nanoc gjorde forbausende kort prosess på orken. Resten av den orkehæren mistet motet da kavaleriet angrep, ledet av (Oh horror of horrors!) en alveprins som var som manifestert rett ut av orkenes verste, nedarvede mareritt. De gjorde litt motstand, men Nanoc og Thlassars folk drev dem så på flukt.

Det var forsåvidt bra for moralen, men det hjalp lite når nå hovedstyrken nådde frem. Det var en helvetes stor hær. Alt som kunne krype og gå av slemminger fra Zhentil Keep og sørover var med. Vi sloss det vi maktet, men ble drevet fra skanse til skanse. Til slutt måtte vi sende det som var igjen av Kavaleriet for å vokte flukten sørøstover mot Mistledale.

Inne i tempelet gjorde metafysikerne seg klare til...noe. Elminster var ikke veldig snakkesalig, og stemningen var spent. Og så, mens kampen raste på det verste ute i dalen, kom Bane. Han ville opp Himmeltrappa for å komme seg tilbake til planet sitt. Elminster ville ikke gi ham lov til det. Kampen som fulgte mellom guden for tyranni og ondskap og Mystras favoritt blant hennes Utvalgte overgår alt av ord. Det synges ingen sanger om den, for det var bare to vitner: Glendar og Idowa. Ingen av dem har villet eller kunnet beskrive det som skjedde inne i Latahders tempel i Shadowdale den dagen. Det vi vet, er at på et tidspunkt holdt Bane på å klare å drepe Elminster. Da dukket Mystra selv opp i skrikende raseri og kastet seg foran sin Utvalgte. Dermed drepte Bane Mystra i stedet, og hele tempelet eksploderte.

Dermed var det verste over, for Bane forduftet tilbake til Zhentil Keep da trappa forsvant. Glendar og Idowa overlevde så vidt, mest takket være ubegripelige mengder flaks og muligens noe beskyttelse delt ut av den gamle geitebukken. Elminster var det null spor av. Enten var han død, elelr havnet et Annet Sted. Da Banes nærvær forsvant, kombinert med at hjelp ankom fra Mistledale, greide forsvarerne i Shadowdale å drive fienden på flukt. Slaget var over og det var tid for å samle sine døde.

I stillheten som senket seg over dalen, begynte vi så smått å fatte hva som hadde skjedd. Vi hadde seiret, men prisen i liv var høy. Uten prestenes helbredende magi, var det enda vanskeligere å ta var på de som var hardt skadet. En av de som hadde bøtt med livet sitt var Midnights forlovede, og Lordens vaktkaptein Kelemvor. Midnight svor dyrt og hellig på at ingen makt i verden, hverken dødelig eller udødelig skulle få holde henne og hennes elskede fra hverandre. Hun skulle ikke hvile før hun var gjenforent med sin Kelemvor - koste hva det koste ville.

Vi likte både Midnight og Kelemvor, og følte med henne i sorgen. Kelemvor var død på grunn av gudenes fall. en måte å komme nærmere en løsning på, var å prøve å finne Skjebnetavlene og få gitt dem til Helm. Det var i grunnen ikke noe å diskutere - vi måtte dra til Tantras så fort som mulig...