Avatarkrisen

Det viste seg selvfølgelig at den store Elmimster hadde blingset da han skulle 'vri litt' på fluktportalen vår. Vi bommet noe så grandiost på Gardaks dal og havnet i en kjeller i Arabel i stedet. Etter å ha skremt vettet av kvinnen som formodentlig eide kjelleren, fikk vi orientert oss såpass i gatene at vi fant ut hvor vi var. Turen gikk til vertshuset 'Arabels Stolthet' hvor vi møtte en gammel kjenning: Midnight. Hun var forlovet[??] med Kelemvor, vaktkapteinen til Lord Mourngrym av Shadowdale.

Vi ville tilbake til Shadowdale så fort som mulig, og hun ville være med. Det ble vedtatt å dra allerede neste morgen.

Sent samme kveld ble byen overfalt av en vanvittig storm. Den kom instantant og fullstendig uten forvarsel. Det ene øyeblikket var alt normalt, neste øyeblikk var helvete løs. Det var lite annet å gjøre enn å holde seg innendørs og håpe på det beste. Det var svært få av de som var ute da stormen kom som overlevde...

På et tidspunkt fløy døra opp, og Midnight åpenbarte seg (bokstavelig talt). Det strålte rundt henne, og hun var...ikke seg selv. En underlig medajong hang rundt halsen hennes. Det var usannsynlige mengder rå magi i luften. Hun kollapset og ble tatt hånd om av Nanoc og Thalassar (Glendar ga beng i uværet, for han trengte sin søvn). Strålingen ga seg, men Thalassar oppdaget at medaljongen hennes inneholdt mer magi enn han noensinne hadde følt før.

Hun kom til seg selv neste morgen, men var ikke villig til å fortelle oss hva som hadde hendt. Hun var mer oppsatt enn noensinne på å komme seg nordover. Stormen ga seg på morgenkvisten, og vi fikk etterhvert et inntrykk av skadeomfanget: Det var katastrofalt. Arabel var delvis i ruiner, og det brant flere steder.

Vi oppdaget også at Veven var ute å kjøre. Det var bare kaos, og alt av spells og magiske effekter var mildt sagt upålitelige. Det var ikke morsomt å være Minstrel og bare høre usammenhengende støy der man normalt hørte vakre melodier. Thalassar følte seg uggen. Glendar var irritert, og Idowa likeså. Nanoc var atskillig mindre imponert...

Reisen ble utsatt en dag rett og slett for å få litt mere oversikt over situasjonen. Nanoc og Thalassar hjelp til med redningsarbeid, mens Glendar lusket rundt på en luguber sightseeing. Det ble etterhvert klart at det var mer enn bare Veven som var i ulage: Det var ingen som fikk kontakt med gudene lenger! Uro og panikk var i ferd med å spre seg i de forskjellige presteskapene, og det var vel ingen som lenger tvilte på at Faerûn var i trøbbel. Det store spørsmålet var nå: Hva i den ytterste Avgrunnen var det som hadde hendt?

På ettermiddagen kom ei lita jente vaklende inn på vertshuset og kontaktet oss. Hun var mer død enn levende og bar preg av å ha gått barbeint fra Eveningstar uten mat og drikke. Hun var på utkikk etter eventyrere som kunne befri hennes herskerinne som var fanget i ruinene av Kilgrave slott. Vi skulle bli rikt belønnet av Lady Mirrorstar, som damen i nød het.

Jentungen ble dårligere og dårligere, hun så ut til å ha en eller annen sykdom som raskt tappet henne for det lille hun hadde igjen av krefter. Hun kastet opp alt hun fikk av mat, og en Loviatarprestinne som ble tilkalt mente at hun ville dø innen 24 timer. Thalassar lovte å hjelpe henne. De andre var mer tvilende, men ruinene kom vi uansett til å passere. Dessuten var det dette med at jentungen var døende... Litt penger for romleie, mat og stell ble gitt Loviatarprestinnen, og så satte vi kursen nordover.

Omlandet hadde heller ikke unnsluppet stormens unaturlige vrede, og det var kaos og ødeleggelser så langt øyet kunne se. Vi slo leir omlag halvveis mellom Arabel og Gnollpasset. Vi ble vekket til en heller bisarr virkelighet. Vi var omgitt av en skog som ikke var der da vi la oss. Trærne var røde, de sto tett og de sto på hodet! I tillegg prøvde noen eller noe å angripe oss. Vi sto imot angrepet, men ble senere plaget av drømmer av ymse karakter. Noen var oppsatt på å hindre oss i å ta oss nordover.

Vi kom oss ut av skogen etter noe som føltes som en evighet, og da var vi ganske nær fjellene. Vi tilbragte nok en natt uteendørs, da vi helst ville ha dagslys når vi skulle inn i ruinene. Det ble en heller uggen natt, men vi fikk da hvilt litt.

Borgruinen var definitivt ikke som andre ruiner. Da vi kom helt nær virket den på en måte levende. Ikke så den spesielt ruinert ut heller. Veggene var svarte som selve urnatten med noe som mest av alt lignet på årer av blod sprengt i. Det føltes som om den pulserte og eimen av ondskap lå tjukk over området. Hva var det vi hadde begitt oss ut på nå da...

Vi tok så mange forholdsregler av sikkerhetsmessig art som vi var i stand til (ikke særlig mange) før vi gikk inn i borgen. Det begynte ikke spesielt bra, for ikke før var vi kommet inn i borggården, så mistet vi hverandre.

Hver for oss måtte vi finne frem til en inngang til selve bygningen, eller hva det nå var. Hver for oss ble vi utsatt for illusjoner som fristet oss med våre innerste ønsker og ambisjoner. Glendar ble fristet av Enhjørningens bok, Nanoc av dvergenes legendariske artefakt: øksa Orkedreper, Idowa trodde han kunne finne en vei til Intevars bibliotek i Myth Drannor, og Thalassar ble stilt overfor et valg mellom Myth Drannors krone og sin hemmelige kjærlighet. Noen ble meget skuffet da han valgte kjærlighet fremfor makt...

Vi måtte sloss med noen vemmelige, humanoide vesener uten ansiktstrekk og uten pupiller i øynene. Etter hvert fant vi frem til stedet hvor Lady Mirrorstar ble holdt fanget. Hun hang lenket i løse luften midt i et rom. Rundt henne var det en slags tåke full av munner med skarpe tenner og glefset og beit etter henne. Hun hadde sår over hele kroppen. Men nå skulle hun da bli reddet. Vi måtte bare forsere et rom fullt av fiendtlig innstilte fiender først...

Som de heltmodige heltene vi var, gikk vi løs på oppgaven med brask og bram. Vi fikk litt bank, men de fikk atskillig mer og av dette tok de sin død. Til vår store overraskelse hadde jentungen som for tre døgn siden lå døende i Arabel dukket opp. Etter at Midnight greide å grille noen kravlende kryp som hadde fanget folk i et hjørne, var det endelig på tide å redde skjønne damer i nød.

Jenta la en hånd på kvinnen, og dermed var hun fri. Thalassar fikk inn noen treff på tåka som trakk seg sammen til en liten klump og forsvant med en forbannelse.

Lady Mirrorstar var ikke som andre lady'er... Hun var faktisk ingen ringere enn gudinnen Mystra, og hun hadde blitt holdt fanget av Bane. Medaljongen Midninght hadde på seg var Mystras medaljong, og hun ga den tilbake til gudinnen som kalte henne 'søster'. Det begynte så smått å rundt for noen og enhver av oss.

Mystra åpnet en portal og inviterte oss til å bli med, så skulle vi få vite hvorfor verden hadde gått så til de grader av hengslene. Ekte eventyrere sier ikke neitakk til slikt! Det er herved loggført at vi er Ekte Eventyrere!

Hun tok oss med til bunnen av en trapp. Der sto Helm og sperret veien. Mystra forlangte at han skulle slippe henne forbi så hun fikk snakke med en Lord Ao, for nå visste hun hvem som hadde stjålet Skjebnetavlene og hvor de var. Men det hodt ikke for Helm. I følge Reglene måtte hun nemlig ha med seg tavlene, og han kunne ikke se at så var tilfelle. Mystra ble sint. Helm var urokkelig. Det ble stygt.

Veldig stygt... Når gudinnen for all magi flesker til med spells av type torden og lynild, så merkes det. Det var bare det at Helm var tøffere enn henne. Da hun angrep ham, gjorde han kort prosess og reiv hjertet rett ut av brystet hennes. Vi hadde allerede begynt å løpe tilbake gjennom tunnellen, men det var litt i seneste laget. Det smalt noe så helt forjævlig.

Vi kom til oss selv i det som engang hadde vært en dal med en borgruin i. Det var ikke så mye som en småstein igjen av Kilgrave slott og dalen omkring var blåst ren for alt av geografiske særegenheter. Tjern av boblende tjære var det eneste som brøt monotonien. Vi skulle absolutt ikke ha overlevd dette, men Helms nærvær hadde tydeligvis beskyttet oss.

Han forklarte hva som hadde skjedd. Gudenes gud, Lord Ao, hadde gått lei av at gudene ikke gjorde jobbene sine. Han hadde tatt fra dem kreftene deres og de vandret nå omkring i Faerûn. For å få vende tilbake måtte de finne de to Skjebnetavlene og gi dem til Helm. Han var den eneste guden som hadde kreftene sine i behold. Skejbnetavlene inneholdt navn og ethos på hver eneste gud i Faerûn. De var ikke blitt gjemt av mennesker, men de kunne bli funnet av mennesker. Dersom vi hadde mot, burde vi lete etter dem. Var vi derimot av den puslete typen skulle vi spre historien slik at de som hadde mot og styrke kunne lete.

Så forsvant han, og vi sto noe tafatte tilbake mens vi prøvde å fatte hva det var han hadde fortalt oss. Alle var skjønt enige om at det var viktigere enn noensinne å komme seg til Shadowdale og om mulig få tak i Elminster. Var det noen som kunne hjelpe oss nå, så var det han. Turen gikk atter nordover, men noget saktere da hestene våre gikk med i eksplosjonen. Midninght hadde på ny Mystras medaljong rundt halsen...