Kappløpet Waterdeep - Shadowdale IV

Et par netter senere satte noen fyr på en av vognene, og en svartalv forsøkte å drepe Tatjana. Mosammah og Marco merket ingenting til dette, for de var travelt opptatte med å slokke brannen. Men Thalassar hadde hørt utrop om svartalver og kom frem i tide. Glendar var også på pletten, for han hadde sett en spøkelsesaktig skygge av Tatjana som varslet ham og ba om hjelp. Drowdamen var bare så alt for kjapp i nærkamp, og magi mot svartalver er ofte som å skvette vann på ei gås. Men hun stakk alikevel av ganske fort. Det vil si - hun bare forsvant.

Resten av natten holdt vi forsterket vakt. Nå insisterte Tatjana og Mosammah på at vi skulle forlate Heino og truppen hans. Det var bare flaks at ingen ble skadet i brannen. Men etter at Thalassar hadde hatt en lengre samtale med Heino og forklart ham hvorfor vi ville forlate dem, kom kontrabeskjed: Heino ville ikke høre snakk om å feige ut på den måten!! Vi var venner, og venner stiller opp for hverandre.

Han insisterte på at det aller tryggeste for oss var å reise sammen med dem hele veien til Shadowdale. Motstrebende gikk Tatjana og Mosammah med på å bli. Vi satte opp planer for vakthold. Thalassar snudde døgnet og patruljerte rundt teltleiren hver natt. De andre byttet på å holde vakt inne i leiren. Dette var i tillegg til truppens faste nattevakter.

Vi nådde Arabel uten flere overraskelser og forestillingen trakk masse folk. Men freden varte ikke lenge. Alt samme kveld ble det klart at vi måtte rømme fort som svint. Heino hadde fått et flygeblad. Der sto det at Trollmannen Sabbas utlovte 20.000 gull til den eller de som kunne levere ham Marco Volo aka Marcus Wands aka Volotamp Geddarm... Så ble vi andre beskrevet, og til slutt: "Forbryterne reiser for tiden sammen med en teatertrupp: Heinos Skogstrupp."

Vi var lamslåtte. Igjen insisterte Heino på at vi skulle reise sammen. Diskusjoner om hva som skulle gjøres fikk vente til vi hadde kommet oss i bevegelse. Vi reiste nordover mot Gnoll Pass i høyt tempo.

Diskusjonen gikk nå høyt og intenst mellom oss. Skulle vi forlate truppen fortest mulig, skulle vi bli med et stykke, eller skulle vi bli med hele veien? Flertallet støttet til slutt argumentet om at vi ikke kunne forlate truppen nå. Deres navn var nevnt i etterlysningen, og om vi presset på videre så ville dusørjegere helt sikkert fare ille med de nye vennene våre. Tanken på at de skulle bli torturert og drept fordi noen ville vite hvor vi befant oss var ikke hyggelig. Vi hadde nå en moralsk plikt til å holde sammen med Heino og de andre frem til tryggheten i Shadowdale.

Etter Gnoll Pass bestemte Heino at vi skulle reise rett mot Skyggegapet. Langs en lite brukt sti som gikk rett gjennom Steinslettene. Vi prøvde så godt vi kunne å skjule sporene bak oss da vi red inn på Steinslettene. Det viste seg å være fånyttes, for nok en gang var forfølgerne foran oss...

Vi var bare et lite stykke fra Skyggegapet da vi durte rett inn i et bakhold. Vi var omringet av orker med skytevåpen, og foran oss... Foran oss tronte Felibarr Blacklance på sin høye hest. Sammen med ham var den kvinnelige svartalven, en kvinnelig ørkenrytter og en magiker. Han forlangte å få utlevert Marco mot at vi fikk 5000 gull og livene våre. Det var nok de av oss som var fristet. Marco hadde forårsaket alt for mye bråk. Men vi var kommet alt for nære målet til å gi oss. Dessuten var alle enige om at vi ikke likte Blacklance og at Marco faktisk hadde reddet livene våre en gang.

Kampen var hard og intens, men kortvarig. Mosammah påkalte sin gudinnes kraft og slo av lyden rundt Blacklance. Vel vitende om at det meste av magi har en verbal komponent. Svartalven hadde sett seg ut Thalassar, og ørkendama stormred med hevet lanse mot Glendar. Det haglet piler mot oss. En god del av dem traff. Men det gjorde også magien til Glendar, Thalassar og Mosammah. (Som i tillegg stormred rett på de to (meget) fiendtlig innstilte magikerne.) Svartalven sovnet, ørkendama bommet og kollegaen til Blacklance ble truffet av lynet. Da svartalven ble vekket og nok en gang satte kursen mot Thalassar, fikk hun seg en ubehaglig overraskelse: En liten melodi listet seg forbi og fortalte alt av sporer at de var på etterskudd med veksten. På et øyeblikk var hun dekket av lav, mose, sopp og bregner. Så hun stakk av: Poff! Vekk. I mellomtiden hadde Tatjana blitt bokstavelig talt dyrisk sint. Tenner og klør hadde vokst ut og hun regelrett sløyde ørkenkrigeren da hun snudde for å falle Glendar i ryggen. Blacklance ble drept og orkene rundt oss ble raskt færre.

Bortsett fra Tatjana, var alle såret. Men ikke verre enn at vi sto på beina. Noen av vaktene hadde dødd, men ingen kvinner og barn og ingen gnomer. Glendar fant leiren til orkene, og der sto det en reisekiste som Blacklance hadde hatt med seg. Den var full av penger og en del juveler. Og til Glendars uhildede glede: To bøker med magiske formularer. Vi brente likene og spredte asken slik at ingen skulle prøve å kalle Blacklance tilbake fra de døde. Måtte han for all evighet brenne i Avgrunnen!

Selvfølgelig hadde Marco enda en liten overraskelse på lager... Han hadde for alvor innsett hvilken tosk han var. Det var ikke Volotamp Geddarm som hadde stjålet noe fra trollmannen Sabbas. Nei, det var selvfølgelig Marco/Marcus! Han hadde klart å bryte seg inn i huset til Sabbas mens han var borte, og hadde stjålet en tryllestav. Det var bare det at Sabbas var en veldig mektig magiker. Han var oppe i den divisjonen hvor de drar på ferie til andre plan og dimensjoner... Og tryllestaven var veldig spesiell. Så Marco/Marcus hadde sendt ham et brev hvor han tilbød å levere den tilbake mot en større sum penger. Han underskrev med Volotamp Geddarm sitt navn.

Han hadde til slutt rømt nordover og gjemt tryllestaven i Spiderhaunt Skog. Like ved Shadowdale. Han hadde gladelig blitt med oss, og hadde planlagt å stikke av og hente staven når vi kom så langt. Nå hadde han ombestemt seg. Det er tydeligvis en vekkende opplevelse å ha en rik, mektig og fryktelig sint erkemagiker med Zhentarim-forbindelser etter seg... Det Marco/Marcus nå ville var å hente tryllestaven og levere den tilbake til Sabbas uten noe mere tøv.

Vi kvitterte med å fortelle ham om oppdraget vårt. Det var ikke et pip av protest i ham. Marco/Marcus var så nedfor og lei seg at Thalassar syntes synd på ham. Etter en lengre samtale virket det som om Marco kom seg litt opp av grøfta. Uten noen flere problemer kom vi til slutt frem til Shadowdale og leverte posten fra Maskar Wands til Lord Mourngrym.

Etterspill:

Byttet fra turen ble delt likt mellom PC'ene pluss Marcus. De av oss som deltok i forestillingene til Skogstruppen fikk lønn for det og samme delen av fellespotten som de andre skuespillerne. Thalassar aksepterte kun lønn for forestillingene sine. Han ville ikke ta i mot noe fra felleskassen, og i tillegg gav han truppen sin del av byttet etter Blacklance som en fattig erstatning for tapene de ble påført av PC'enes nærvær.

Det ble diskutert en god del om de magiske dingsebomsene vi hadde funnet. Glendar fikk formelbøkene, mens Thalassar reserverte seg retten til å låne dem for gjennomsyn og studier senere. Både Mosammah og Tatjana insisterte på at de var totalt hjelpeløse uten beskyttelsesmedaljongen (ikke at vi har noen anelse om hva den beskytter mot...). Thalassar var nok den som hadde mest bruk for den, men han mente at en slik diskusjon var langt under hans verdighet og holdt kjeft. Tatjana og Mosammah kastet terning om amuletten, og Mosammah vant.

En ildkulespyttende tryllestav gikk rett i lommen på Glendar (han var den eneste som kunne bruke den). Til slutt gjensto en magisk juvel. Gjennom en slik kan man se gjennom illusjoner og se ting som er usynlige o.l. Tatjana ville spille terning om den med Thalassar, men han hadde ikke bruk for et slikt 'leketøy' (av og til er den fyren bare så 'snotty'...). Han knipset den over til damen og så ut som om han moret seg kostelig.