Kappløpet Waterdeep - Shadowdale III

Første bit av turen videre gikk gjennom en utstikker av Reaching Woods, og der var det riktig så grønt og hyggelig. Helt til vi holdt på å ri på en diger, grønn drage som sperret veien. Den ville ha Marco, og dessuten var den sulten. Vi oppholdt den med snakk mens vi desperat lurte på hva nå?!

Thalassar merket seg at det var noe rart med den dragen. Den var ikke så selvsikker som drager pleier, og auraen av redsel manglet. Og dersom den var sulten - hvorfor tok den ikke for seg av kveget på beitemarkene rett sør for skogen? Litt "fintenking" avslørte at neserøyken var juks, og at det lå en usannsynlig kraftig alternasjonsmagi på 'dragen'.

Det var da Glendar slo til. Med et kjempelyn drepte han 'dragen' og gjorde den ordentlige dragen Fryktelig Sint (TM)... Den som døde viste seg å være en ung kvinne - den samme som hadde problemer med hesten sin oppe ved Ormeskogen... Den ekte dragen var på størrelse med en liten landsby og brølte noe om at vi hadde drept søsteren hans. Vi skvatt til alle kanter i det han fikk en utblåsning, det gikk ut over skogen som begynte å brenne.

Dragen tok Tatjana og fløy vekk med en usynlig Glendar etter seg. Mosammah, Thalassar og Marco ble igjen og prøvde fortvilt å slokke brannen. Et rasende brøl fortalte dem at Glendar sannsynligvis hadde fått tak i Tatjana. Det var på tide å komme seg i skjul. Hverken Thalassar eller Mosammah ville det, men innså at de ikke kunne hjelpe noen som helst dersom de var døde. De rømte inn i skogen og tok kveld i et buskas. Skogsfolkenes alarm for skogbrann ble sendt ut.

Neste morgen fikk Thalassar vite av skogsvesener at brannen var slokket og at 'krefter' var på leting etter han som hadde forårsaket det hele - Glendar. De var redde og sinte. Det var så vidt tid til å finne ham og hestene og komme seg vekk. Småfolket gikk med på å få dragen til å tro at vi omkom i brannen.

Vi holdt et høyt tempo videre. Flere dager i strekk red vi til godt utpå kvelden. Tatjana viste seg å ha skjulte talenter: Hun kunne reise i drømmene sine. Dette talentet brukte hun til å finne ut at Blodklanen befant seg et par døgn bak oss.

Marco kom etterhvert med nok en tilståelse: Han het egentlig Marcus Wands og var barnebarn av Maskar Wands. Han var ikke særlig høy i hatten der han la ut om hvordan han bare hadde ønsket å bli en romantisk eventyrer og bard. Omgi seg med vakre kvinner, vin og sang, gjøre halsbrekkende stunts og bli berømt og beryktet. Vi visste jo dette utmerket godt, men ingen stolte nok på ham til å fortelle vår del av Den Store Sannheten. Det kunne meget vel være at han ville prøve å stikke av dersom vi fortalte ham at vi var leid av bestefaren hans, så vi holdt kjeft.

Etter (...) dager nådde vi grensefortet High Horn. Det ble selvfølgelig en del plunder i tollen (Cormyr er kjent for sitt byråkrati). Tolloffiseren så på oss som om vi var troendes til å drepe kongen, stjele hovedstaden og smugle brennevin inn i landet. Det var litt svett for oss, siden vi var vel vant til at ryktet om oss reiste fortere enn oss. Men etter å ha betalt en vanvittig toll for konfekten fra Berdusk, kom vi oss uhindret videre.

Et stykke, vil det si... For etter å ha roet ned en landsbymobb som ville lynsje en uskyldig liten gnom, ble vi stanset av en tropp Lilla Drager. De ville vite hva vi visste om et stjålet smykke og en stjålet tryllestav. Henholdsvis stjålet fra Hertuginnen av Wyvernwater og en trollmann i Suzail... Forklaringen om at vi umulig kunne vite noe om det siden vi kom fra Waterdeep falt ikke i god jord. Da de spurte om Chauntea-klosteret i Berdusk, ble det enda verre. Vi hadde jo vært der, men de så ikke ut til å tro på at vi hadde reddet munkene fra Svartmunker.

Da det virkelig begynte å se svart ut kom redningen i form av en gnom og hans teatertrupp. Han presenterte seg som Heino, lederen for Heinos Skogstrupp. Heino skrønte i vei om at vi reiste med dem, selv om vi var heller lite kompetente som karavanevakter og litt for glade i å fortelle eventyr. Flaks.

Det viste seg at gnomen vi hadde reddet het Zan og var læregutten til Heino. Vi takket ja til tilbudet om å reise et stykke sammen med dem, selv om særlig Tatjana var lite begeistret for tanken. Truppen besto nemlig av hele familier, og de ville være i stor fare dersom noen av forfølgerne våre tok oss igjen.

Det gikk ikke fort, fordi de stoppet og holdt forestillinger i hver landsby. Fordelen var at vi slapp å bli plaget av soldater, vi gikk i ett med teaterfolkene. Thalassar påpekte også at Cormyr er et av de tryggeste landene å reise i nettopp på grunn av alle patruljene. Det var små sjanser for at f.eks. Blodklanen skulle bli et problem med det første. De ville aldri i verden slippe forbi High Horn.

Thalassar og Marco trivdes som fisker i vann, og ble med på forestillinger. Ved ankomst til Eveningstar hadde Thalassar satt sammen en forestilling sammen med Dalyor og Ralnor og Starlight: Alveskogens Magiske Verden. Publikum fikk en uforglemmelig opplevelse, og etter opptredenen dukket to herrer ved navn Imrahil og Gildor opp for å slå av en prat.

Noen hadde vært og stilt spørsmål om oss, fikk vi vite. Men vi bestemte oss for å ha is i magen og holde en lav profil en stund til.