Kappløpet Waterdeep - Shadowdale

Thalassar og Xiaouio ble hentet ut fra arresten i Waterdeep og brakt til Maskar Wands sin residens. De ble leid til å frakte Wands sitt barnebarn, Marcus Wands aka Marco Volo vekk fra byen. Han og et brev skulle leveres til Lord Mourngrym i Shadowdale.

Med i 'teamet' skulle Glendar og Mosamma være. Thalassar og Xiaouio godtok tilbudet, og dro sammen med de to andre til en adresse i fattigkvarteret hvor Marcus/Marco visstnok holdt seg skjult.

De fant Marco, som prøvde å stikke av da han hørte at Thalassar var der, men dette ble avverget, og Marco ble 'hyrt' som guide til Shadowdale. Avreisen så ut til å få en brå stopp da smuget ble sperret av ryttere. En mørkkledt skikkelse ved navn Felibarr Blacklance forlangte å få utlevert Marco Volo. Vi nektet, og ble utsatt for magi som sugde ut livskraften fra oss.

Xiaouio slapp avgårde en ildkule, og i et trangt smug med knusktørr trebebyggelse på alle kanter var det bare ett resultat den kunne få... Vi kom oss vekk, men det var nok av dem som ikke gjorde det. Flere kvartaler gikk med i brannen.

Været var dårlig, men ikke verre enn at vi burde nå vertshuset Veien i kveldinga. Dessverre traff vi på en hissig adelsmann fra Sembia som insisterte på å fekte med Marco. Det endte med at både Marco, Thalassar og Xiaouio duellerte med Sir Rivaldo. Herren hadde tydeligvis liten respekt for kvinner med våpen, men vår østlige venninne klarte å få ham så sint at han utfordret henne til en duell til døden. Det hadde var ikke vi lystne på, men da Thalassar forsøkte å ende duellen uten tap av liv ved å sende adelsmannen til Drømmeriket, drepte Xiaouio ham. Vi klarte å skremme vekk vaktene hans, begravde ham og tok med oss vogna videre. Hvorfor? Jo, fordi den inneholdt to vettskremte unge damer, og vi kunne jo ikke overlate Tana og Zennara til sin sjebne i villmarka, kunne vi vel?

Vi hadde tapt en del tid, og regnet ikke med å nå vertshuset veien før etter mørkets frembrudd. Vi reiste videre og ble ved Daggerford bro angrepet av en bondemobb som trodde vi var røvere. Vi red tvers gjennom dem.

Bare en liten stund senere ble vi stoppet av en høy, mørk mann. Khelben 'Blackstaff' Arunsun. Han arresterte Xiaouio for mordbrannen i Waterdeep, men lot oss andre reise videre på grunn av 'visse komplikasjoner'. Sent på ettermiddagen ble vi overfalt av banditter. De var under ledelse av Rhyssa Greyblade. Thalassar ble hardt skadet, og de andre fikk også en del juling. Men vi ble kvitt bandittene ved hjelp av velplassert magi. En trollmann ved navn Dhylmorre og hans læregutt Wik, hadde slått følge med oss, og de hjalp også til.

Vi nådde vertshuset Veien til slutt og fikk oss rom der. Glendar møtte en gammel kjenning: Tatjana, og hun skulle etterhvert vise seg å være full av overraskelser. Tana og Zennara dullet og stelte med Thalassar (som ikke så ut til å ha noe i mot det, men Marco derimot..).

I løpet av natten ble vi angrepet av en rottedemon som stjal brevet til Lord Mourngrym. Mosammah og Tatjana forfulgte tyvene som viste seg å være Dhylmorre og Wik, og et brutalt basketak fulgte. Dhylmorre ble drept, og Mosammah ble hardt skadet av en ildkule. Tatjana kom heller ikke uskadet fra kampen. Wik bare forsvant, men de fikk heldigvis med seg brevet tilbake. Dhylmorre hadde tatovert symbolet til Zhentarim på seg.

Grytidlig om morgenen ble vi vekket av vertshuseieren Dauravyn 'Rødskjegg'. Han hadde hørt at vi hadde fått en pris på hodene våre, og anbefalte at vi reiste videre så fort som mulig. Vi var jevnt over i elendig forfatning, men fikk hjelp av Mielikki-presten Artemis Collin. Vi kom oss avgårde og etterlot de to damene på vertshuset. Tatjana bestemte seg for å bli med oss mot at hun overtok Xiaouios del av belønningen.

Folk var generelt slitne og ville sove og meditere, så vi fant oss ganske raskt en leirplass inne i skogen. Vi skjulte oss godt, og tok oss god tid til å hvile ut. Vi passerte Dragonspear Castle uten problemer, og nådde teltbyen ved Boareskyr bro etter noen få dager. Folk stirret såpass mye på oss at vi fant det lurt å reise videre uten stopp. Ferden gikk mot Soubar, som vi regnet med å nå like etter solnedgang.

En times ritt sør-østover langs Ormeskogen hadde vi en merkelig opplevelse. En ung mann og en ung kvinne hadde kjempetrøbbel med hestene sine. De så ut til å være søsken og velstående etter klærne å dømme. Det var kraftig magi på ferde, og Thalassar fant at den stinket av død. Mosammah reagerte umiddelbart og kastet et par flasker gresk ild på dem. De stakk til skogs og forsvant.

Det var flere svært underlige ting med de to. Omradet er vilt og til dels svært farlig.

Hvorfor i alle dager rir to unge adelsfolk på tur ALENE her ute?

Hva var det for slags magi som var i virksomhet? Glendar mente bestemt at det var en eller annen form for forvandlingsmagi (Alternasjon).

Hvorfor fikk hestene panikk når de kom innenfor en viss avstand fra dem?

Kunne de være drager i menneskeform? Det er jo kjent at skogen er tilholdssted for flere grønne drager... Spekulasjonene gikk mens vi hastet videre.

Vi kom til slutt frem til Soubar, men da Mossammah fikk høre at hun som drev 'vertshuset' muligens var en sovende agent for Zhentarim, var det over og ut for den planen. Han ville overhodet ikke høre snakk om å gå inn der. I tillegg møtte vi et dusin utrivelig utseende dverger hvis forfedre definitivt ikke hadde vært med og bygd Myth Drannor... Lederen fikk det travelt da han fikk se oss. Og da de fikk det travelt, fikk plutselig vi også det. Ryggmargsrefleksene var krystallklare på det området. Dermed måtte også neste natt tilbringes under åpen himmel, og vi red et godt stykke inn i natten før vi tok kveld.

Vi hastet videre neste dag. Vi visste jo at Felibarr Blacklance i et brev hadde tilbudt Rhyssa Greyblade 5000 gullstykker for å fange Marco, og Rødskjegg hadde hørt om at vi hadde en pris på hodene våre. Sjansen for at slike nyheter hadde reist foran oss var store. Det gjorde ikke saken noe bedre at beskrivelsene av oss sannsynligvis også hadde gjort det. Det gikk opp for oss at vi nå var et bytte for dusørjegere i tillegg til Zhentarim. Ikke bra. Alt på grunn av en uansvarlig liten fjert som raste rundt og lekte bajas!

Vi kom til slutt frem til et stykke sivilisasjon representert ved byen Scornubel, og etter litt debatt ble vi enige om å ta inn for natten på et vertshus der. Av rykter og nyheter vi plukket opp, var det særlig en opplysning som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på samtlige: Blodklanen, også kjent som 'Blodbadklanen', var blitt observert på tur sørover. De hadde tydeligvis et mål... Tanken på å ha 150 blodtørstige dvergiske berserkere i hælene gjorde ikke akkurat underverker for humøret. Det gjorde derimot underverker for motivasjonen når det gjaldt å holde hastigheten oppe. Sommel var utelukket.

Thalassar benyttet uansett sjansen til å opptre om kvelden på vertshuset. De andre reisende fikk med seg melodier de sent vil glemme. Da vi skulle køye kom det til uroligheter. Et øye dukket opp i løse luften, og like etter materialiserte det seg en arm også. Øyet stirret på oss, og vi hadde visse motforestillinger mot slikt.

Tatjana sendte avgårde flere kastestjerner som elegant seilte tvers gjennom armen og rett i veggen. Det var ikke noe magi å spore, og da armen fikk tilgang på papir og penn viste det seg at vi hadde med en 'venn' å gjøre. Den skrev ganske kort at vi måtte passe oss for Blacklance. Så var både armen og øyet vekk.

Vi reiste videre sørover langs kanten på Reaching Woods. Det var ennå et par dagers reise før vi kom frem til Chauntea-klosteret i Berdusk. Vi var vel kommet omtrent halvveis da vi kom over likene av fire mennesker og en hobbit. Det så ut til at de hadde blitt tatt av dage relativt nylig. Ugjerningen var til og med signert: I ryggen på en av mennene var det plantet en stilettkniv gjennom en svart maske. Det var signaturen til Maskelauget.

Vi begravde de døde, og gjorde oss noen stille tanker om at en vag beskrivelse av oss ville stemme overens med en vag beskrivelse av dem vi begravde.

Vi tok kveld inne i skogen, og der dukket det sannelig opp en liten skogsgnom. Han bragte oss en advarsel om at det hadde blitt sett to grønne drager som hadde kommet nordfra. Vi bestemte oss for å gjemme oss enda bedre før vi la oss... Thalassar og Mosammah advarte ham til gjengjeld om at en større gruppe ville dverger kunne tenkes å komme den veien.

Natten gikk uten forstyrrelser av noe slag, og neste dag møtte vi en reisende alv ved navn Rilean. Han kunne opplyse om at det var blitt utlyst en dusør på 10.000 gullstykker for en gruppe reisende som passet til vår beskrivelse. Ikke rart vi hadde grådige dverger etter oss! Det kom også ganske klart for oss at når Maskelauget skulle innkreve dusøren og oppdaget at de hadde tatt feil folk, så kom de til å bli temmelig uglade... Rilean fikk med seg advarsler om drager, dverger og snikmordere og trasket videre.

Utpå ettermiddagen kom vi omsider frem til Den Store Mors Hus utenfor Berdusk.