Rundskriv

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Yrkesskadekontoret 15.02.01

Endret 1.2. 2011 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab ytelser, Inntektssikring ved sykdom og arbeidsledighet se overskriften:

13.2 – Spesielt om yrkesskade og yrkessykdommer

13.2.1 – Skade under reise til eller fra arbeidet

13.2.2 – Første gangs tilståelse av ytelser ved yrkessykdom når vedkommende har vært utsatt for den samme sykdomsrisiko i flere EØS-land.

13.2.3 – Beregning av kontantytelser

13.2.4 – Forverring av en yrkessykdom som det er gitt ytelser for

13.2.5 – Regler som tar hensyn til forhold i visse lovgivninger

13.3.  - Avgjørelsesmyndighet

Midlertidig løsning angående E-blanketter:

NB! I en overgangsperiode skal NAV på yrkesskadeområdet bruke E-blanketter i papirform inntil elektronisk løsning for SED er på plass. Tidspunktet for overgang til elektronisk SED er foreløpig ikke endelig fastsatt. Andre land kan ha valgt andre løsninger enn Norge, men vi skal besvare SED med E-blanketter.

13.1 - Generelt

13.1.1 - Personkrets/omfang

En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fra et EØS - land er i utgangspunktet omfattet av lovgivningen i det EØS - land han/hun arbeider. En selvstendig næringsdrivende som arbeider i Norge må ha tegnet frivillig yrkesskadetrygd for å omfattes av særreglene for yrkesskade.

13.1.2 - Kravet til trygdetid/opptjeningstid

[Endret 3/10]

Dersom Norge er kompetent land, vil sammenlegging av trygdetid og opptjeningstid i flere EØS - land ikke være nødvendig for at vedkommende skal få rett til ytelser. Etter folketrygdloven § 3-30 første ledd bokstavene a og b skal arbeidsavklaringspenger og uførepensjon beregnes som om vedkommende hadde full trygdetid og opptjeningstid (40 år).

13.1.3 - Fri "eksport" av ytelser

[Endret 3/10]

Etter norsk lovgivning er det ved uførhet som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom ingen krav om at vedkommende skal oppholde seg i Norge for at ytelsene skal kunne utbetales. Dvs. ytelsene vil bli utbetalt selv om vedkommende flytter til et land utenfor EØS. Unntatt fra dette er arbeidsavklaringspenger der vedkommende som hovedregel må oppholde seg i Norge, se folketrygdloven § 11-3. Det kan imidlertid i aktivitetsplan avtales unntak fra dette.

13.2 - Spesielt om yrkesskade og yrkessykdommer

[Endret 12/11]

Bestemmelsene som regulerer disse forhold, er inntatt i grunnforordningen  883/2004 artikkel 36 - 41 og i gjennomføringsforordningen 987/2009 artikkel 33 - 41.

Vi vil nedenfor kommentere de viktigste av de bestemmelsene som har betydning for godkjennelsesspørsmålet og tilståelse av langtidsytelser.

Bestemmelsene som regulerer forholdet til stønad ved helsetjenester og sykepenger er omtalt under kapittel 5 (HELFOs ansvarsområde) og 8 i dette rundskrivet.

13.2.1 - Skade under reise til eller fra arbeidet

Artikkel 5 i 883/2004 lyder:

Artikkel 5

Likebehandling med hensyn til ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser

Med mindre det er bestemt noe annet i denne forordning, og på bakgrunn av de særlige gjennomføringsbestemmelser som er fastlagt, skal følgende gjelde:

a)      når mottak av trygdeytelser og andre inntekter har visse rettsvirkninger etter den kompetente medlemsstats lovgivning, skal de relevante bestemmelser i denne lovgivning også gjelde for mottak av tilsvarende ytelser etter en annen medlemsstats lovgivning, eller for inntekter i en annen medlemsstat,

b)      når visse faktiske forhold eller hendelser gir rettsvirkninger etter den kompetente medlemsstats lovgivning, skal denne medlemsstat ta hensyn til tilsvarende faktiske forhold eller hendelser som inntreffer i en annen medlemsstat, som om det var skjedd på dens eget territorium.

 

Etter bestemmelsen skal en skade som inntreffer under reise til eller fra arbeid på territoriet til et annet medlemsland enn det kompetente anses som inntruffet på det kompetente lands territorium. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse for Norge som kompetent land i den utstrekning skade påført under reise til og fra arbeid kan godkjennes som yrkesskade etter norsk lovgivning.

13.2.2 - Første gangs tilståelse av ytelser ved yrkessykdom når vedkommende har vært utsatt for den samme sykdomsrisiko i flere eøs-land

[Endret 12/11]

Bestemmelsene som regulerer dette forhold er inntatt i forordningen artikkel 5 og 38. Artikkel 38 lyder som følger:

Når en person som har pådratt seg en yrkessykdom, etter to eller flere medlemsstaters lovgivning har utført arbeid som etter sin art må antas å kunne forårsake denne sykdommen, skal ytelsene som vedkommende eller hans/hennes etterlatte kan gjøre krav på, utelukkende gis etter lovgivningen i den siste staten hvis vilkår er oppfylt. 

Hensikten med disse bestemmelsene er at ytelser bare skal gis etter ett lands lovgivning (når det tidligere ikke er gitt ytelser).

13.2.3 - Beregning av kontantytelser

[Endret 12/11]

Forordning 883/2004 artikkel 5 og 36 inneholder regler om hvilket inntektsgrunnlag som skal benyttes ved beregning av kontantytelser, dersom lovgivningen i det kompetente land inneholder bestemmelser om at beregningen skal skje på grunnlag av gjennomsnittsinntekt, normert inntekt eller gjør størrelsen av kontantytelsene avhengig av antall familiemedlemmer.

Beregning skal skje etter artikkel 21 som sier at vedkommende skal ha rett til kontantytelser fra den kompetente stat i overrensstemmelse med dens lovgivning. Etter avtale mellom bostedsland og kompetent stat kan ytelsene gis av institusjonen på bostedet eller oppholdsstedet og dekkes av den kompetente institusjon i samsvar med den kompetente medlemsstats lovgivning.

13.2.4 - Forverring av en yrkessykdom som det er gitt ytelser for

[Endret 12/11]

Artikkel 39 i 883/2004.  

Ved forverring av en yrkessykdom som den syke har mottatt eller mottar ytelser for etter en medlemsstats lovgivning, skal følgende regler gjelde:

 

a)	D ersom vedkommende etter å ha mottatt ytelser ikke har utført lønnet arbeid eller drevet selvstendig virksomhet etter en annen medlemsstats lovgivning som må antas å kunne forårsake eller forverre sykdommen, skal den kompetente institusjon i førstnevnte medlemsstat dekke utgiftene til ytelser etter bestemmelsene i egen lovgivning, og det skal da tas hensyn til forverringen,
b)	D ersom vedkommende etter å ha mottatt ytelser har utført slikt arbeid eller drevet slik virksomhet etter en annen medlemsstats lovgivning, skal den kompetente institusjon i førstnevnte medlemsstat dekke utgiftene til ytelsene etter egen lovgivning, uten å ta hensyn til forverringen. Den kompetente institusjon i den andre medlemsstaten skal gi vedkommende et tillegg som skal svare til differansen mellom det beløp som skal utbetales etter forverringen, og det beløp som skulle vært utbetalt før forverringen etter dens lovgivning dersom sykdommen hadde inntruffet mens vedkommende var undergitt denne medlemsstats lovgivning,
c)	R egler i en medlemsstats lovgivning om reduksjon, midlertidig stans eller bortfall skal ikke gjøres gjeldende overfor personer som mottar ytelser fra institusjoner i to medlemsstater i samsvar med bokstav b).

Bokstav a

Hovedregelen er at det EØS - land som har godkjent sykdommen og tilstått ytelser etter sin lovgivning, dvs. det kompetente land, skal dekke utgiftene som følge av senere forverrelser. Dette gjelder imidlertid ikke dersom vedkommende etter å ha mottatt ytelser fra det kompetente land har utført arbeid i et annet EØS - land som kan føre til forverrelse av sykdommen, se kommentaren til bokstav b nedenfor.

Bokstav b

Dersom en person fra et annet EØS - land, f.eks. Sverige, - etter å ha arbeidet i Norge er blitt tilstått f.eks. 50 % uførepensjon med yrkesskadefordeler etter norsk lovgivning - reiser tilbake til Sverige og utfører et arbeid der for svensk arbeidsgiver som medfører en forverrelse av yrkessykdommen, skal Norge fortsatt bare utbetale det vedkommende tidligere er tilstått etter norsk lovgivning.

Sverige skal utbetale et tillegg som skal svare til differansen mellom det vedkommende har krav på etter forverrelsen og det han måtte ha krav på før forverrelsen etter svensk lovgivning.

13.2.5 - Regler som tar hensyn til forhold i visse lovgivninger

[Endret 12/11]

Artikkel 40 (og 5) i forordning 883/2004:

Artikkel 40  

Regler som tar hensyn til særlige bestemmelser i en lovgivning

1.         Dersom det ikke finnes noen trygdeordning for yrkesskade eller yrkessykdom i medlemsstaten der vedkommende er bosatt eller oppholder seg, eller dersom det finnes en slik ordning men ingen institusjon som har ansvar for å gi naturalytelser, skal ytelsene gis av den institusjon på bostedet eller oppholdsstedet som har ansvar for å gi naturalytelser ved sykdom.  

2.         Dersom det ikke finnes noen trygdeordning for yrkesskade eller yrkessykdom i den kompetente medlemsstat, skal bestemmelsene om naturalytelser i dette kapittel likevel gjelde for en person som har rett til slike ytelser ved sykdom og ved svangerskap og fødsel etter den medlemsstatens lovgivning, dersom vedkommende pådrar seg en yrkesskade eller en yrkessykdom mens han/hun er bosatt eller oppholder seg i en annen medlemsstat. Utgiftene skal dekkes av den institusjon som er kompetent med hensyn til naturalytelser etter den kompetente medlemsstats lovgivning.  

3.         Artikkel 5 skal gjelde for den kompetente institusjon i en medlemsstat med hensyn til likestilling av yrkesskade og yrkessykdom som er inntruffet eller påvist på et senere tidspunkt under en annen medlemsstats lovgivning, når den fastsetter uførhetsgraden, retten til ytelser eller størrelsen på ytelsene, forutsatt at:

a)      det for en yrkesskade eller en yrkessykdom som er inntruffet eller påvist på et tidligere tidspunkt, ikke gis erstatning etter dens lovgivning,

og

b)      det for en yrkesskade eller en yrkessykdom som er inntruffet eller påvist på et senere tidspunkt, ikke gis erstatning etter den andre medlemsstatens lovgivning, som var gjeldende da yrkesskaden eller yrkessykdommen inntraff eller ble påvist.

 

Artikkel 41

Refusjon mellom institusjoner

 Artikkel 35 skal også gjelde for ytelser som kommer inn under artiklene 36-40, og refusjon skal gis på grunnlag av faktiske utgifter.

To eller flere medlemstater, eller deres kompetente myndigheter, kan avtale andre refusjonsmåter eller gi avkall på enhver refusjon mellom institusjoner som hører under deres myndighet.

I gjennomføringsforordningen 987/2009 er det gitt utfyllende bestemmel ser til de ovenfor nevnte artiklene. Det er også gitt retningslinjer til den praktiske gjennomføringen og til saksbehandlingen som skjer mellom landene. Det vises til  artiklene 33-40 i 987/2009.  

13.3 – Avgjørelsesmyndighet

[Endret 12/11]

Vurderingen av godkjennelsesspørsmålet vedrørende yrkessykdommer som omfattes av avtalen skal avgjøres av NAV Forvaltningsenheter, herunder Nav Internasjonalt, og NAV Sentralt Yrkessykdomskontor.

Det samme gjelder behandling av krav om ytelser utover de som er hjemlet i folketrygdlovens kapitler 5 og 8, dvs. stønad ved helsetjenester og sykepenger.