Italia Konvensjon mellom Kongeriket Norge og Den Italienske Republikk om sosial trygghet.
(Undertegnet 12. juni 1959. I kraft 1. februar 1962.)
Første del. Alminnelige bestemmelser.
Artikkel 1.
Paragraf 1.
Denne konvensjon skal gjelde for følgende lovgivning:
|
1. |
I Norge |
|
|
a) |
Alderstrygd. |
|
|
b) |
Blinde- og vanføretrygd. |
|
|
c) |
Syketrygd (herunder barseltrygd og dødsfallstrygd). |
|
|
d) |
Forsørgertrygd for barn. |
|
|
e) |
Barnetrygd. |
|
|
f) |
Ulykkestrygd, herunder trygd ved yrkessykdommer. |
|
|
g) |
Arbeidsløshetstrygd. |
|
|
h) |
Spesielle pensjonstrygder for sjømenn, fiskere, skogsarbeidere og statens arbeidere. |
|
|
i) |
Samordning av pensjons- og trygdeytelser. |
|
|
2. |
I Italia. |
|
|
a) |
Obligatorisk og frivillig invaliditets-, alders- og etterlattetrygd. |
|
|
b) |
Obligatorisk syketrygd. |
|
|
c) |
Obligatorisk og frivillig tuberkulosetrygd |
|
|
d) |
Trygd for arbeidende mødre. |
|
|
e) |
Familietrygd. |
|
|
f) |
Obligatorisk trygd ved arbeidsulykker og yrkessykdommer. |
|
|
g) |
Obligatorisk trygd ved ufrivillig arbeidsløshet, herunder forskrifter om spesiell stønad ved arbeidsløshet. |
|
|
h) |
Spesielle trygder for visse persongrupper, for så vidt angår trygdetilfeller av slik art som går inn under den ovenfor nevnte lovgivning. |
|
Paragraf 2.
Konvensjonen gjelder også for lover og forskrifter som endrer eller utfyller den lovgivning som er nevnt i paragraf 1.
Dog skal den ikke gjelde for:
|
a) |
lover og forskrifter om en ny gren av sosial trygghet, med mindre det inngås avtale herom mellom de to land, |
|
b) |
lover og forskrifter som utvider gjeldende lovgivning til å dekke nye persongrupper, såfremt vedkommende lands regjering innen tre måneder etter offentliggjørelsen av bestemmelsene meddeler det annet lands regjering at tilsvarende utvidelse av konvensjonens virkeområde ikke er forutsatt. |
Artikkel 2.
Norske statsborgere i Italia og italienske statsborgere i Norge omfattes av henholdsvis den italienske og den norske lovgivning som er nevnt i artikkel 1, og er med omsyn til rettigheter og plikter likestillet med landets egne statsborgere, for så vidt ikke annet er fastsatt i denne konvensjon. Tilsvarende gjelder i samband med rett til ytelser utenlands.
Familietillegg til kontantstønad gis uansett hvilket land vedkommende forsørgede familiemedlemmer oppholder seg i.
Artikkel 3.
Fra regelen i artikkel 2 om hvilken lovgivning som skal anvendes, gjelder disse unntak:
|
a) |
Den som er bosatt i et av de to land og er ansatt i bedrift med sete i samme land, men utsendes av denne bedrift til det annet land, er fortsatt undergitt lovgivningen i det førstnevnte land i de første 12 måneder av oppholdet i det annet land. Varer arbeidet i det annet land lenger, kan nevnte lovgivning fortsatt gjelde dersom vedkommende høyeste administrative myndighet i det annet land samtykker i det. |
|
b) |
I jernbanedrift og veitransportbedrift er reisende personell med arbeid i begge kontraherende land, undergitt lovgivningen i det land hvor bedriften har sitt sete. Er vedkommende bosatt i det annet land, gjelder dog lovgivningen i dette land. |
|
c) |
Flygende personell i luftfartsselskap med virksomhet i begge de kontraherende land, er undergitt lovgivningen i det land hvor selskapet har sitt sete, medmindre vedkommende er statsborger i det annet land og bosatt der. Annet personell i slikt selskap er, uten omsyn til statsborgerskap, undergitt lovgivningen i det land hvor selskapet har sitt sete, dersom vedkommende er utsendt til midlertidig arbeid i det annet land. |
|
d) |
Besetning på skip med norsk eller italiensk flagg er undergitt lovgivningen i det land som skipet tilhører. Har et slikt skip under opphold i det annet land antatt arbeidere fra dette land til lasting, lossing, reparasjonsarbeid eller vakttjeneste ombord, skal slike arbeidere være undergitt lovgivningen i oppholdslandet. |
|
e) |
Utsendte fagtjenestemenn og utsendt kontorpersonell ved diplomatiske og konsulære representasjoner er undergitt lovgivningen i det land som vedkommende er utsendt fra. Det samme gjelder annet personell ved diplomatiske eller konsulære representasjoner utsendt fra et av de to land til det annet. Andre personer ansatt i et av de to land ved diplomatisk eller konsulær representasjon tilhørende det annet land samt arbeidstakere i personlig tjeneste hos fagtjenestemenn eller hos personell ved representasjon, er undergitt lovgivningen i det land hvor vedkommende arbeider. Disse personer, samt personell som nevnt i annen setning ovenfor, kan dog anmode om at lovgivningen i det annet land skal anvendes for en eller flere av de sosiale trygder som er nevnt i artikkel 1, idet det så vidt mulig tas omsyn til vedkommendes ønske i denne henseende. Slik anmodning må fremsettes innen tre måneder etter tilsettingen, eller for personer som allerede er i tjeneste den dag konvensjonen trer i kraft, innen tre måneder etter denne dag. |
Artikkel 4.
De høyeste administrative myndigheter i de to land kan avtale ytterligere unntak fra regelen i artikkel 2. De kan også avtale at unntak som er nevnt i artikkel 3, ikke skal gjelde i særskilte tilfelle.
Annen del. Særskilte bestemmelser.
Kapittel I - Alders-, uførhets- og etterlattetrygd.
Artikkel 5.
Italiensk statsborger har rett til ytelser etter den norske lovgivning om alderstrygd på samme vilkår og etter samme regler som norske statsborgere, dersom
|
a) |
vedkommende etter fylte 16 år har oppholdt seg i Norge i sammenlagt minst 15 år, hvorav minst fem år uavbrutt og umiddelbart før krav om ytelser settes frem, eller |
|
b) |
vedkommende er enke eller enkemann etter alderspensjonist. |
Artikkel 6.
Italiensk statsborger har rett til ytelser etter lovgivningen om hjelp til blinde eller vanføre på samme vilkår og etter samme regler som norske statsborgere, dersom vedkommende har oppholdt seg i Norge i sammenlagt minst fem år og etter siste ankomst til Norge i minst ett år var i stand til å utføre normalt arbeid.
Er lidelsen som førte til blindheten eller vanførheten oppstått før siste ankomst til Norge, kreves en oppholdsperiode på sammenlagt minst 15 år, hvorav minst fem år uavbrutt og umiddelbart før krav om ytelser settes frem.
Artikkel 7.
Paragraf 1.
Norsk statsborger i Italia og italiensk statsborger i Norge som ikke har begynt å heve stønad fra italiensk invaliditets-, alders- og etterlattetrygd, henholdsvis norsk alderstrygd, og som forlater landet, har rett til refusjon av medlemspremier som han selv har betalt til vedkommende trygd, hvis han erklærer at han har til hensikt ikke å vende tilbake. Dette gjelder uten omsyn til premiebetalingstiden, respektive oppholdstidens lengde og selv om vedkommende har nådd pensjonsalderen.
Dør vedkommende etter å ha forlatt landet, men før refusjon er skjedd, går retten over på de etterlatte som etter lovgivningen i vedkommende land ville hatt rett til stønad av trygden.
Hvis refusjon er gitt, bortfaller retten til den tilsvarende pensjon, med mindre bestemmelsene i paragraf 2 kommer til anvendelse.
Supplerende regler om gjennomføring av bestemmelsene foran fastsettes i avtale mellom de høyeste administrative myndigheter i de kontraherende land.
Paragraf 2.
Skulle en italiensk statsborger som nevnt i paragraf 1 vende tilbake til Norge, skal refusjonsbeløpet betales tilbake til trygden eller trekkes fra i fremtidig stønad, idet han får godskrevet den tidligere oppholdstid i Norge.
Skulle en norsk statsborger som nevnt i paragraf 1 vende tilbake til Italia, må refusjonsbeløpet betales tilbake til trygden hvis de rettigheter som var opparbeidet da han forlot Italia, skal gjenopplives.
Supplerende regler om gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf fastsettes i avtale mellom de høyeste administrative myndigheter i de kontraherende land.
Paragraf 3.
Italiensk statsborger som nevnt i paragraf 1, har anledning til å innbetale refusjonsbeløpet fra den norske trygd til den italienske invaliditets-, alders- og etterlattetrygd for å erverve eller beholde pensjonsrettigheter der.
De høyeste administrative myndigheter i Italia fastsetter vilkårene for og omfanget av slik innbetaling og hvilke rettigheter som oppnås eller opprettholdes som følge herav.
Artikkel 8.
Paragraf 1.
Tidsrom hvori en person etter bestemmelsene l artikkel 3 har vært undergitt lovgivningen i Italia anses ikke som oppholdstid i Norge.
Paragraf 2.
Fartstid på norsk skip anses som oppholdstid i Norge.
Artikkel 9.
Ved anvendelse av bestemmelsene i artiklene 5, 6 og 8 ses det bort fra midlertidig fravær fra Norge. Som midlertidig fravær anses fravær i inntil fire måneder. Dersom særskilte omstendigheter gjør det rimelig, kan også lengere fravær anses som midlertidig. Ved vurderingen herav skal det tas omsyn til oppholdstiden i Norge og årsaken til fraværet.
Kapittel II - Syketrygd, tuberkulosetrygd og barseltrygd.
Artikkel 10.
Paragraf 1
Statsborger i et av landene som i Italia var syketrygdet, og som flytter fra Italia til Norge og blir syketrygdet der, har, sammen med familiemedlemmer bosatt i Norge, rett til stønad under omsyn til trygdetid og stønadstid i Italia. Det ses herunder bort fra et tidsrom på inntil seks måneder mellom opphøret av italiensk trygd og innlemmelsen i norsk trygd.
Paragraf 2.
Statsborger i et av landene som i Italia var syketrygdet med rett til sykepenger eller hadde krav på lønn under sykdom, og som flytter fra Italia til Norge og der blir syketrygdet uten rett til sykepenger, kan tegne frivillig tilleggstrygd for sykepenger på samme vilkår som personer som i Norge opphører å være syketrygdet med rett til sykepenger. Krav om tilleggstrygd på disse vilkår må være fremsatt innen to måneder etter ankomsten til Norge. Retten til sykepenger gjelder dog tidligst fra tidspunktet for innlemmelsen i trygden.
Artikkel 11.
Statsborger i et av landene som flytter fra Norge til Italia og der blir innlemmet i obligatorisk trygd ved sykdom og barsel, eller i obligatorisk eller frivillig tuberkulosetrygd, har rett til å få godskrevet trygdetid og premiebetalingstid i Norge. Det ses herunder bort fra et tidsrom på inntil seks måneder mellom opphøret av norsk trygd og innlemmelsen i italiensk trygd.
Artikkel 12.
Godskriving av trygdetid og premiebetalingstid i syketrygd eller tuberkulosetrygd i henhold til artiklene 10 eller 11 skjer bare hvis sykdommen eller tuberkulosen har gitt seg til kjenne etter innlemmelsen i vedkommende trygd, eller hvis sykdommen eller tuberkulosen ikke har gitt symptomer i minst ett år.
Kapittel III - Barnetrygd.
Artikkel 13.
Stønad av barnetrygd ytes i Norge på samme vilkår og etter samme regler som for norske statsborgere, til barn som selv er italiensk statsborger eller hvis far eller mor er italiensk statsborger, dersom barnet er bosatt i Norge og barnet eller en av foreldrene har vært bosatt i landet i minst seks måneder uavbrutt og umiddelbart før krav om stønad settes frem.
Kapittel IV - Ulykkestrygd og trygd ved yrkessykdommer.
Artikkel 14.
Paragraf 1.
Norsk eller italiensk statsborger er ikke undergitt de bestemmelser i henholdsvis italiensk og norsk lovgivning om ulykkestrygd og trygd ved yrkessykdommer som innskrenker rettighetene bare fordi vedkommende er bosatt i det annet kontraherende land.
Retten til pensjon opprettholdes uansett hvilket land vedkommende er bosatt i.
Paragraf 2.
Forhøyelser av eller tillegg til stønad av ulykkestrygd eller trygd ved yrkessykdommer ytes til personer som nevnt i paragraf 1, uansett hvilket land vedkommende er bosatt i.
Paragraf 3.
Statsborger i et av de kontraherende land er dekket av ulykkestrygd under reise fra det ene til det annet land , hvis arbeidsgiveren er kontraktsmessig forpliktet til å betale reiseutgiftene eller til å betale ham ordinær lønn i den tid reisen varer, og arbeidsforholdet ellers går inn under nevnte trygd.
Artikkel 15.
Paragraf 1.
Ved avgjerd i henhold til lovgivningen i et av de to land om retten til stønad, om uførhetsgrad ved arbeidsulykke eller yrkessykdom, tas også i betraktning tidligere arbeidsulykke og yrkessykdom som går inn under lovgivningen i det annet land.
Paragraf 2.
Viser en yrkessykdom seg etter at den syke i begge kontraherende land har vært sysselsatt i arbeid som fører med seg risiko for sykdommen, skal trygden i det land hvor arbeidet senest ble utført, yte erstatning.
Har yrkessykdommen betinget ytelser fra trygden i det ene land, skal denne trygd også dekke forverrelse som inntreffer i det annet land, for så vidt ikke forverrelsen kan føres tilbake til arbeid i sistnevnte land i virksomhet som fører med seg risiko for slik sykdom.
Paragraf 3.
Bedrift med sete i det ene kontraherende land kan ikke for arbeid som går inn under ulykkestrygd og trygd ved yrkessykdommer i det annet land, pålegges høyere premier til slik trygd bare fordi bedriften ikke har sete i det land hvor arbeidet blir utført.
Kapittel V - Arbeidsløshetstrygd.
Artikkel 16.
Paragraf 1.
For norsk eller italiensk statsborger som flytter fra det ene kontraherende land til det annet og som etter ankomsten til det siste land er undergitt lovgivningen om obligatorisk arbeidsløshetstrygd, tas i betraktning trygdetid og stønadstid i tilsvarende trygd i det første land på de særskilte vilkår som fastsettes i avtale mellom de høyeste administrative myndigheter i de kontraherende land.
Paragraf 2.
Regelen i paragraf 1 gjelder ikke ved krav i henhold til norsk lovgivning om tilskudd til yrkesopplæring, omskolering og hjelp til ny levevei eller for sjømenn ved krav om arbeidsløshetstrygd under opphold i havn utenfor Norge.
Tredje del. Øvrige bestemmelser og sluttbestemmelser.
Artikkel 17.
De høyeste administrative myndigheter i de to land skal avtale de nødvendige bestemmelser for gjennomføringen av konvensjonen, herunder spesielle regler for sjømenn. Myndighetene skal spesielt gjøre avtale om oppnevning av nødvendige forbindelsesorganer i hvert av landene for å lette gjennomføringen av konvensjonen. Videre skal de høyeste administrative myndigheter avtale hvordan en skal gjennomføre den medisinske og administrative kontroll med personer som oppebærer ytelser i henhold til denne konvensjon, samt om ytelse i forekommende tilfelle av stønad i annet land enn det hvorfra stønaden utgår.
Artikkel 18.
Paragraf 1.
Under gjennomføringen av konvensjonen skal myndigheter og organer i de kontraherende land yte hverandre bistand i samme utstrekning som under gjennomføring av landets egen lovgivning. Slik bistand skal ytes uten vederlag, idet det dog skal ytes refusjon for utgifter ved tiltak som ikke ligger innenfor myndighetens eller organets vanlige virksomhet.
Paragraf 2.
Myndigheter og organer i de to land kan korrespondere direkte med hverandre og med den interesserte person. De kan også om nødvendig henvende seg til myndighet i det annet land gjennom dette lands diplomatiske eller konsulære representasjoner.
Paragraf 3.
Diplomatiske og konsulære myndigheter har adgang til å henvende seg direkte til myndigheter og organer i det annet land for å innhente alle nødvendige opplysninger i samband med ivaretakelse av interessene til egne statsborgere som de kan representere uten spesiell fullmakt.
Artikkel 19.
De høyeste administrative myndigheter i de to land skal så snart som mulig underrette hverandre om lover og forskrifter som endrer den lovgivning som er nevnt i artikkel 1.
Artikkel 20.
De høyeste administrative myndigheter i de to land skal underrette hverandre om de tiltak som gjøres i vedkommende land for gjennomføringen av konvensjonen.
Artikkel 21.
Rett til fritak for stempelavgifter og andre avgifter på dokumenter og aktstykker som skal legges frem for myndighet og organ i et av landene, skal også gjelde for dokumenter og aktstykker som skal legges frem for vedkommende myndighet eller organ i det annet land i samband med gjennomføringen av konvensjonen. Dokumenter og aktstykker som skal legges frem i samband med gjennomføringen av konvensjonen, krever ikke legaliseringsvisum av diplomatisk eller konsulær myndighet.
Artikkel 22.
Anke eller klage som innen bestemt tidsfrist skal være fremsatt for vedkommende myndighet eller organ i et av de to land, skal anses innkommet i rett tid dersom den innen tidsfristen er fremsatt for tilsvarende myndighet eller organ i det annet land. Denne myndighet eller dette organ skal uten opphold sende anken eller klagen videre til vedkommende myndighet eller organ i det første land.
Artikkel 23.
Henvendelse som i samband med gjennomføringen av denne konvensjon gjøres til vedkommende myndighet eller organ i et av landene, kan ikke avvises bare fordi den er avfattet i det annet lands offisielle språk.
Artikkel 24.
Utbetaling i henhold til konvensjonen skjer med befriende virkning i landets egen valuta.
Innføres det valutarestriksjoner i et av landene, skal regjeringene i de to land uten opphold avtale de tiltak som er nødvendige for å sikre overføring mellom landene av beløp som skal utredes i henhold til denne konvensjon.
Artikkel 25.
Uoverensstemmelse som måtte oppstå under gjennomføringen av denne konvensjon, skal løses ved overenskomst mellom de høyeste administrative myndigheter i de to land.
Oppnås ikke enighet, skal tvisten avgjøres ved voldgift, ordnet etter avtale mellom de høyeste administrative myndigheter i de to land. Voldgiftsavgjørelsen skal bygge på grunnprinsippene og ånden i denne konvensjon.
Artikkel 26.
Med høyeste administrative myndighet menes i denne konvensjon den statsråd hvorunder vedkommende nevnte lovgivning i artikkel 1 hører.
Artikkel 27.
Denne konvensjon skal ratifiseres og ratifikasjonsdokumentene skal utveksles i Oslo.
Konvensjonen trer i kraft første dag i den annen måned etter den hvori ratifikasjonsdokumentene ble utvekslet.
Artikkel 28.
Paragraf 1.
Bestemmelsene i denne konvensjon skal også gjelde for fremdeles løpende tilfelle som er inntruffet før konvensjonen trådte i kraft, uten omsyn til tidligere avgjerd i saken.
Paragraf 2.
Ved gjennomføring av konvensjonen skal det tas omsyn til oppholdstid, trygdetid og premiebetalingstid før konvensjonen trådte i kraft.
Paragraf 3.
I de tilfelle som er nevnt i paragraf 1 inntrer retten til ytelser fra den dag konvensjonen trådte i kraft, dersom kravet er fremsatt innen ett år etter dette tidspunkt. Fremsettes kravet senere, inntrer retten fra første dag i måneden etter den hvori kravet ble fremsatt.
Artikkel 29.
Paragraf 1.
Denne konvensjon gjelder for ett år. Gyldigheten forlenges automatisk for ett år om gangen dersom konvensjonen ikke blir sagt opp av et av landene senest tre måneder før utløpet av gyldighetsperioden.
Paragraf 2.
Blir konvensjonen sagt opp, skal dens bestemmelser fortsatt gjelde for ervervede rettigheter uten hinder av bestemmelser i de to lands lovgivning om innskrenkning i retten til ytelser på grunn av statsborgerskap eller opphold i annet land.
Paragraf 3.
For rettigheter som er opparbeidet på grunnlag av trygdetid og oppholdstid før konvensjonen opphører å gjelde, skal bestemmelsene i konvensjonen og dertil hørende avtaler fortsatt anvendes etter de nærmere regler som blir fastsatt i sær