Rundskriv

Kommentarer til § 13-17 Menerstatning ved yrkesskade

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Yrkesskadekontoret

Sist endret 26.10.2011 av Arbeids og velferdsdirektoratet, Fagstab ytelser, Inntektssikring 

Se overskriften:

Spesielt i hastesaker

Navnebruken er endret til NAV betegnelser

Til orientering

[Endret 10/97]

Uttrykket “yrkesskadeerstatning” i tidligere folketrygdlov er erstattet med uttrykket “menerstatning”. Endringen er gjort for å gi en klarere indikasjon på at erstatningen bare dekker ulemper av ikke økonomisk art. Ordbruken blir da også i samsvar med tilsvarende bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-2 og yrkesskadeforsikringsloven § 12.

Som det vil fremgå av lovteksten er menerstatningen en erstatning som skal gi kompensasjon for yrkesskadens rene medisinske følger. Erstatningen kan ytes i tillegg til folketrygdlovens øvrige stønader som tar sikte på å kompensere utgiftstap og/eller tap av inntektsevne.

På grunn av yrkesskadeerstatningens spesielle karakter vil bestemmelsene i § 13-17 og forskriftene fastsatt av Sosial- og helsedepartementet den 21. april 1997 i henhold paragrafens andre ledd bli kommentert i et eget rundskriv, Rundskriv 13-00 § 13-17 Menerstatning ved yrkesskade.

§ 13-17 - Innledende kommentar

Paragrafen svarer innholdsmessig til tidligere folketrygdlovs § 11-8 . Uttrykket yrkesskadeerstatning i tidligere folketrygdlov er erstattet med uttrykket menerstatning. Endringen er gjort for å gi en klarere indikasjon på at erstatningen bare dekker ulemper av ikke økonomisk art. Ordbruken blir da også i samsvar med tilsvarende bestemmelser i skadeserstatningslovens § 3-2 og yrkesskadeforsikringslovens § 12.

Sosial- og helsedepartementet har den 21. april 1997 fastsatt forskrift om menerstatning ved yrkesskade i henhold til paragrafens andre ledd. Forskriften består av tre deler. Del I inneholder de alminnelige bestemmelser om menerstatningen. Disse svarer innholdsmessig stort sett til forskrifter som tidligere er fastsatt ved Kgl. resolusjon i henhold til tidligere lovs § 11-8 andre ledd. I Del II er den nye invaliditetstabellen inntatt og som Del III følger en invaliditetstabell ved flerfingerskader. Se nærmere under kommentarene til paragrafens andre ledd nedenfor.

§ 13-17 Første ledd - vilkårene for rett til menerstatning

Etter lovens § 13-17 første ledd, skal menerstatning gis til medlemmer som ved yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art.

Det vil si at loven setter fire vilkår for tilståelse av menerstatning. Det må foreligge:

1.      yrkesskade eller yrkessykdom, jf. lovens § § 13-3 og 13-4

2.      årsakssammenheng mellom arbeidsulykken/yrkessykdommen og

3.      betydelig skadefølge av medisinsk art

4.      varig skadefølge av medisinsk art

Samtlige av disse vilkår må være oppfylt dersom menerstatning skal innvilges.

I punktene 1 - 4 nedenfor vil de enkelte vilkår bli kommentert nærmere.

1 Yrkesskade/yrkessykdom

Når det gjelder begrepet yrkesskade/yrkessykdom, viser vi til kommentarene til § § 13-3 og 13-4 i rundskrivet til kapittel 13.

Vi gjør oppmerksom på at selvstendig næringsdrivende og frilansere som blir påført yrkesskade i forbindelse med utøvelse av selvstendig næring bare har rett til menerstatning dersom vedkommende har tegnet frivillig yrkesskadetrygd i henhold til lovens § 13-13 . Da frivillig trygd opphører ved fylte 67 år - jf. lovens § 13-13 første ledd - har den som blir skadet under utøvelse av selvstendig næring etter fylte 67 år, ikke rett til menerstatning.

2 Årsakssammenheng

For at en skade eller sykdom skal godkjennes som yrkesskade, må det anses for å være medisinsk årsakssammenheng mellom arbeidsulykken/den skadelige påkjenning og skaden eller sykdommen. Ved påberopt skade som følge av en arbeidsulykke sier vi at årsakssammenhengen må være mest sannsynlig eller mest nærliggende. Det er ikke tilstrekkelig at medisinsk årsakssammenheng fremtrer som “mulig”, eller at den “ikke kan utelukkes”. Denne praksis er stadfestet av Trygderetten, bl.a. i kjennelse i ankesak nr. 2566/72. Se under kommentarene til § 13-3 i rundskrivet til kapittel 13.

For at en sykdom skal kunne godkjennes som yrkessykdom må den fylle vilkårene i § 13-4 andre ledd. Bestemmelsen lyder slik:

“Sykdom som angitt i forskriftene skal godkjennes som yrkesskade dersom

a.       sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan fremkalle,

b.      vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,

c.       symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og

d.      det ikke er mer sannsynlig at annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.”

Se nærmere om godkjennelsesspørsmålet under kommentarene til § 13-4 i rundskrivet til kapittel 13.

3 Betydelig skadefølge av medisinsk art

Loven gir ingen nærmere definisjon av hva som forstås med “betydelig skadefølge”. Av § 3 nr. 1 i forskrift fastsatt med hjemmel i lovens § 13-17 andre ledd, fremgår imidlertid at skadefølger som medfører invaliditetsgrad lavere enn 15 % ikke skal gi grunnlag for menerstatning. Se kommentarene til forskrift om menerstatning under § 13-17 andre ledd nedenfor. Vi vil imidlertid understreke at selv om en skadefølge under 15 % isolert sett er for lav til å danne grunnlag for menerstatning, kan den likevel via reglene om “gruppeopprykk” i forskriftens § 3 nr. 3 - eller via regelen om en “samlet” vurdering ved flere yrkesskader i forskriftens § 2 nr. 3 - utgjøre utgangspunkt for tilståelse av menerstatning.

Hva som forstås med medisinsk invaliditet er nærmere definert i § 1 tredje ledd i forskrift om menerstatning, hvor det heter:

“Med medisinsk invaliditet forstår vi den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelse som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til medlemmets yrke, nedsatt evne til inntektsgivende arbeid (uføregrad), fritidsinteresser o.l.”

Se nærmere under kommentarene til bestemmelsen nedenfor.

4 Varig skadefølge av medisinsk art

I § 2 nr. 1 i forskriften om menerstatning heter det:

“Varig medisinsk invaliditet for en skadefølge kan først fastsettes når medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og rehabilitering, og tilstanden har stabilisert seg.”

Se nærmere under kommentarene til bestemmelsen nedenfor.

§ 13-17 Andre ledd fastsettelse av medisinsk invaliditetsgrad

Menerstatningen fastsettes på grunnlag av skadens medisinske art og størrelse etter forskrifter og graderingsnormer som fastsettes av departementet.

Sosial- og helsedepartementet har den 21. april 1997 med hjemmel i folketrygdlovens § 13-17 andre ledd fastsatt forskrift om menerstatning ved yrkesskade.

Forskrift om menerstatning ved yrkesskade vil bli kommentert nedenfor etter kommentarene til selve lovteksten i § 13-17.

§ 13-17 Tredje ledd høyeste menerstatning skal være tre firdeler av grunnbeløpet

Se nærmere under kommentaren til § 3 i forskrift om menerstatning ved yrkesskade nedenfor.

§ 13-17 Fjerde ledd utbetaling og beregning av engangsbeløp

Dersom den skadede ønsker det, skal kapitalverdien av menerstatningen utbetales som et engangsbeløp. Engangsbeløpet fastsettes på grunnlag av grunnbeløpet på virkningstidspunktet.

Se nærmere under kommentarene til § 4 nr. 3 i forskrift om menerstatning ved yrkesskade nedenfor.

Del I alminnelige bestemmelser

§ 1 Første ledd menerstatningens formål

I motsetning til hva som gjelder ved krav om uførepensjon, skal det ved beregning av en menerstatning bare tas hensyn til skadens rene medisinske følger, jf. lovens uttrykk “skadens medisinske art og størrelse” i § 13-17 annet ledd. Dette er også direkte uttalt i forskriftenes § 1, første ledd hvor det heter:

“Menerstatning ved yrkesskade skal gi kompensasjon for ulemper av ikke-økonomisk art som følge av yrkesskade som er godkjent etter folketrygdloven.”

Det vil altså si at erstatningen skal fastsettes uavhengig av yrkesskadens følger for medlemmets inntektsevne.

Yrkesskade/yrkessykdom som er godkjent etter den tidligere folketrygdlov

Yrkesskader og yrkessykdommer som er godkjent etter tidligere folketrygdlov skal tas i betraktning ved utmålingen av den samlede medisinske invaliditetsgrad, se kommentarene til § 2 nr. 3. Dersom en person har fått utbetalt menerstatning (yrkesskadeerstatning) som et engangsbeløp etter tidligere folketrygdlov og det inntreffer en ny yrkesskade som skal behandles etter den nye folketrygdlov, skal utmålingen av menerstatningen skje etter bestemmelsene i § 3 nr. 2 i den nye forskrift om menerstatning. Se kommentarene til denne bestemmelse. Det samme gjelder når det skjer en forverrelse av en yrkesskade som tidligere er kompensert med utbetalt engangsbeløp etter tidligere folketrygdlov.

Yrkesskade/yrkessykdom som er godkjent etter de tidligere lovene om ulykkestrygd og lov om yrkesskadetrygd.

Slike skader skal i utgangspunktet ikke tas med i vurderingsgrunnlaget, se § 13-16 . Slike skader kan imidlertid vurderes som “individuelle forhold” som kan gi grunnlag for “gruppeopprykk” etter § 3 nr. 3 i forskrift om menerstatning. Se nærmere under kommentarene til denne bestemmelsen nedenfor.

Forholdet mellom menerstatning og stønad til livsopphold

Den ervervsmessige følge av en skade skal ikke kompenseres med menerstatning, men med uførepensjon. Se § 1 tredje ledd i forskrift om menerstatning. Ved fastsettelse av uførepensjon etter folketrygdlovens bestemmelser, kan det ikke tas hensyn til skadefølger av ikke-økonomisk art, jf. lovens § 12-7 .

Det er ikke noe i veien for at det kan ytes uførepensjon etter ervervsmessig uføregrad på 100 %, og i tillegg ytes menerstatning beregnet etter en medisinsk invaliditet på 100 %.

Man kan også tenke seg at et medlem som blir innvilget uførepensjon på grunnlag av en ervervsmessig uføregrad på 100 % etter særreglene om yrkesskade, ikke har krav på menerstatning fordi yrkesskadens varige medisinske skadefølger blir fastsatt til mindre enn 15 %, som er den nedre grense for tilståelse av menerstatning, se kommentarene til § 3 nr. 1 i forskriften nedenfor.

Likeledes kan man tenke seg at et medlem som blir innvilget menerstatning etter høyeste sats ─ se kommentarene til § 3 nr. 1 i forskriften ─ ikke fyller vilkårene for uførepensjon, fordi vedkommende ikke har lidt et ervervsmessig tap på minst 30 % som følge av yrkesskaden, jf. folketrygdlovens § 12-18 .

Menerstatning kan ytes i tillegg til alle av folketrygdlovens øvrige stønadstyper. Det foretas altså ingen samordning med andre trygdeytelser. Menerstatning er skattefri uansett utbetalingsform, se punkt. 1.8 i rundskrivets generelle del foran.

§ 1 Andre og tredje ledd begrepet "medisinsk invaliditet"

Menerstatningen skal i henhold til forskriftens andre ledd utmåles i forhold til graden av medisinsk invaliditet (invaliditetsgraden).

Lovens uttrykk “skadefølge av medisinsk art” - jf. § 13-17 første ledd, og forskriftenes “ulemper av ikke-økonomisk art” - jf. § 1 første ledd i forskrift om menerstatning - er begge uttrykk for det som vanligvis kalles “medisinsk invaliditet”.

Medisinsk invaliditet defineres slik i forskriftens tredje ledd:

“Med medisinsk invaliditet forstås den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelse som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til medlemmets yrke, nedsatt evne til inntektsgivende arbeid (uføregrad), fritidsinteresser o.l.”.

Funksjonstapet kan etter en og samme skadefølge oppleves vidt forskjellig avhengig av hvem skaden har rammet. I praksis vil det imidlertid bli tilnærmet umulig å ta individuelle hensyn ved fastsettelsen av den invaliditetsgrad som utgjør grunnlaget for menerstatning.

De medisinske skadefølger som loven skal kompensere med menerstatning, må først avklares. Deretter trengs i praksis en objektiv målestokk for hvor stort prosentvis funksjonstap disse representerer. I den forbindelse brukes invaliditetstabeller som antas å gi uttrykk for hvor stor invaliditet en skade av en viss art og størrelse representerer i gjennomsnittstilfellet. Den invaliditet som man på denne måte kommer frem til, kalles “den generelle invaliditetsgrad”. Invaliditetstabellene er tatt inn i Del II og III i forskriftene om menerstatning ved yrkesskade, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet den 21. april 1997 med hjemmel i folketrygdlovens § 13-17 andre ledd.

Den invaliditet man kommer frem til ved bruk av generelle tabeller pleier også å kalles “tabellarisk invaliditet”. I de tilfeller hvor en aktuell skadetype omfattes av Sosial- og helsedepartementets invaliditetstabeller, vil altså “den generelle invaliditet” være identisk med “den tabellariske invaliditet”.

Invaliditetsfastsettelsen ved behandling av krav om menerstatning er behandlet under kommentarene til forskriftens § 2. Reglene for beregning av ytelsene er omtalt under kommentarene til §§ 3 og 4 nr. 3.

§ 2 Fastsettelse av varig medisinsk invaliditet

§ 2 Nr. 1, jf. § 4 nr. 1

I forskriftens § 2 nr. 1 heter det:

“Varig medisinsk invaliditet for en skadefølge kan først fastsettes når medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og rehabilitering, og tilstanden har stabilisert seg.”

I forskriftens § 4 nr. 1 heter det:

“Det kan ikke gjøres vedtak om å innvilge menerstatning før 12 måneder etter skadetidspunktet, med mindre det er åpenbart at varig medisinsk invaliditet kan fastsettes på et tidligere tidspunkt, se § 2 nr. 1 i denne forskrift.”

Forskriftens § 2 nr. 1 sett i sammenheng med § 4 nr. 1 innebærer at menerstatning ikke kan tilstås før det er klart hvor stor del av den medisinske skadefølge som vil bli varig. Da en slik avklaring i de fleste skadetilfeller ikke lar seg gjøre før det er gått en tid etter at skaden eller sykdommen oppstod, har en funnet det nødvendig å regelfeste en hovedregel om at vedtak om å innvilge menerstatning ikke kan fattes før det er gått 12 måneder fra skadetidspunktet. (derimot kan krav om menerstatning avslås før det er gått 12 måneder fra skadetidspunktet). Det er - i utgangspunktet - bare den invaliditet som fortsatt foreligger 12 måneder etter skadetidspunktet som det skal tas hensyn til ved erstatningsutmålingen. Denne hovedregel kan dog fravikes dersom det allerede før det er gått 12 måneder - faktisk er mulig å fastsette den varige invaliditet, f.eks. ved rene amputasjoner, blindhet mv. Dette er en liberalisering i forhold til de tidligere forskrifter etter gammel folketrygdlov.

Fastsettelse av "foreløpig varig minsteinvaliditet"

I enkelte saker, hvor det må forventes å gå særlig lang tid, f.eks. lengre tid enn ett år mer enn den fastsatte minste “ventetid” på 12 måneder før den varige medisinske invaliditetsgrad kan fastsettes, bør vi av rimelighetsgrunner vurdere om det kan fastsettes en varig minsteinvaliditet. Dette vil gjøres i saker hvor det er helt på det rene at skaden vil resultere i en medisinsk invaliditet som gir rett til erstatning - uansett de muligheter som må antas å foreligge for bedring av skadefølgene på lengre sikt, f.eks. amputasjon med forbigående dårlige protesetilpasninger, hodeskader med små utsikter for bedringer på lengre sikt, lammelser som må antas å ville gå bare litt tilbake ved trening osv. I svært mange tilfeller av alvorlige skader med brudd, vil det kunne gå både to og tre år før den endelige medisinske invaliditet kan fastsettes.

Når vi fastsetter menerstatning på grunnlag av en “foreløpig varig minsteinvaliditet”, må vi samtidig fastsette tidspunktet for når saken skal tas opp til revisjon for vurdering av den “endelige varige invaliditetsgrad”, se avsnittet nedenfor. For å være på den sikre siden, bør man sette den “varige minsteinvaliditet” i underkant av hva som må forventes å bli den varige og endelige invaliditet. Grunnen til dette er mulighetene for at skadefølgene ved den senere revisjon vil kunne vise seg å bli mindre enn på forhånd antatt. Det er en fordel om den “varige minsteinvaliditet” settes slik at skadefølgene kommer i det øverste sjikt i en gruppe i stedet for i det nedre sjikt i gruppen umiddelbart over denne. Har en gitt engangsutbetaling etter en for høy gruppe, vil det senere ikke bli aktuelt å kreve tilbakebetaling, se under kommentarene til forskriftens § 4 nr. 5.

Ved det endelige vedtak om menerstatning skal det gjøres fradrag for det beløp som tidligere er utbetalt på grunnlag av vedtaket om “varig minsteinvaliditet”.

Fastsettelse av "endelig varig invaliditet"

I de tilfeller hvor det har vært aktuelt å innvilge menerstatning på grunnlag av “foreløpig varig minsteinvaliditet”, se ovenfor, må det senere fattes endelig vedtak om menerstatning når den medisinske behandling som kan begrense eller avklare skadens størrelse og varighet”, er avsluttet, jf. forskriftens § 2 nr. 1. Dette utelukker ikke at saken senere kan prøves på nytt med spørsmål om forandring av den fastsatte invaliditetsgrad, se siste avsnitt under kommentarene til § 4 i forskriften.

Kravet om gjennomgått medisinsk behandling

I tilfeller hvor det fra medisinsk hold er foreslått at skadede bør gjennomgå en spesiell behandling eller et spesielt inngrep for å minske skadens medisinske følger, må spørsmålet om menerstatning utstå inntil disse behandlinger er gjennomgått. Dersom slik behandling ikke gjennomføres innen rimelig tid, må det søkes avklart hva dette skyldes. Skyldes det vegring fra skadedes side uten at det foreligger akseptable grunner, f.eks. at behandlingen ikke kan gjennomføres uten risiko for komplikasjoner eller andre faremomenter, bør det overveies om det ikke bør fastsettes en invaliditetsgrad under hensyntagen til den bedring som måtte kunne forventes dersom den foreslåtte behandling var blitt gjennomført. I slike situasjoner kan vi ikke stille for store krav til behandlingen eller operasjonens farlighetsgrad. Enhver operasjon vil rent statistisk medføre en viss risiko for komplikasjoner. En må imidlertid kunne forlange at skadede underkaster seg den behandling eller operasjon som fra medisinsk hold anses som nærmest risikofri. I de tilfeller hvor skadede motsetter seg adekvat behandling, bør en innhente opplysninger fra behandlende lege, eventuelt sykehus, om behandlingens eventuelle risikomomenter. Med unntak for de helt bagatellmessige og nærmest risikofrie inngrep, vil det bare rent unntaksvis bli aktuelt å fastsette invaliditetsgraden som om inngrepet var gjennomført med positivt resultat. I tilfelle av vegring, bør imidlertid NAV være noe tilbakeholden med å fastsette den varige invaliditetsgrad, idet det erfaringsmessig har vist seg at vegring mot inngrep ofte er av forbigående natur. Se avsnittet ovenfor om foreløpig varig minsteinvaliditet”.

Trygderetten har i ankesak nr. 3125/93 gitt trygdeetaten medhold i at kravet om gjennomgått medisinsk behandling ikke var oppfylt når en person etter en kneskade ikke sa seg villig til å gjennomgå artroskopi som kunne redusere skadefølgene. Trygderetten la vekt på at artroskopi er en enkel rutinemessig undersøkelse med liten skaderisiko.

§ 2 Nr. 2 første punktum invaliditetstabellene i forskriftens del II og III - den generelle invaliditetsgrad

Bestemmelsen lyder slik:

“Invaliditetsgraden fastsettes på grunnlag av invaliditetstabellen i Del II og III i denne forskriften”.

De invaliditetsgrader som er oppgitt for de enkelte skadefølger i tabellene er generelle, og er fastsatt ut fra en vurdering av hva en skadefølge av en nærmere angitt art og størrelse i alminnelighet ─ dvs. erfaringsmessig ─ vil medføre av ulemper så vel i arbeid som i fritid. I de tilfeller en finner den aktuelle skadefølge beskrevet i tabellene, skulle det derfor ikke være noen risiko for at individuelle forhold ─ som ikke er en skadefølge ─ skal blandes inn ved invaliditetsfastsettelsen.

Fastsettelse av varig medisinsk invaliditetsgrad på grunnlag av sosialdepartementets invaliditetstabeller

Som en alminnelig hovedregel er det ikke adgang til å fravike den invaliditetsgrad som er angitt i tabellene.

Unntaksvis kan imidlertid den tabellariske invaliditetsgrad fravikes. Dette gjelder i de tilfeller hvor den medisinske invaliditet på grunn av andre kompliserende forhold som skyldes skaden, ikke kan fastsettes ut fra sammenlignbare skader og sykdommer som er nevnt i tabellen (som representerer det funksjonstap en skade eller sykdom av en viss art og størrelse erfaringsmessig medfører i gjennomsnittstilfellet). En slik justering med avvik fra den tabellariske verdi må bare foretas dersom det ut fra en begrunnet objektiv medisinsk vurdering sannsynliggjøres at den konkrete skade representerer større invaliditet enn hva som er normalt ved en skade av denne art. Se nedenfor under kommentarene til § 2 nr. 2 andre punktum hvor vi redegjør nærmere for enkelte av avsnittene i invaliditetstabellen. Bl.a. blir det gjort nærmere rede for de skadetilfeller hvor den generelle invaliditetsfastsettelse må fravikes, dvs. de tilfeller hvor invaliditetsfastsettelsen må skje på grunnlag av individuell vurdering. Videre gjør vi nærmere rede for de spesielle regler som gjelder når en skade rammer et parvist/samvirkende organ, se under kommentarene til forskriftens § 2 nr. 2 andre punktum nedenfor.

§ 2 Nr. 2 andre punktum skjønnsmessig fastsettelse av den varige generelle medisinske invaliditetsgrad

[Endret 09/11]

Forskriftenes § 2 nr. 2 andre punktum lyder slik:

“For skadefølger som ikke er med i tabellen fastsettes invaliditetsgraden på grunnlag av en skjønnsmessig sammenligning med skadefølgene i tabellen”.

Bestemmelsen innebærer at hvis et skadetilfelle ikke omfattes av invaliditetstabellene, skal den varige medisinske invaliditet fastsettes ut fra en skjønnsmessig sammenligning med skader eller sykdommer som er omfattet av tabellene. I praksis innebærer bestemmelsen at vedkommende lege ved hjelp av invaliditetstabellene skal finne frem til en skade eller sykdom som tilnærmet medfører tilsvarende medisinske funksjonstap som det vedkommende i det konkrete tilfellet står overfor.

Ved fastsettelse av den generelle invaliditetsgrad skal individuelle forhold som fører til at en skadefølge er vesentlig mer byrdefull enn ved et normaltilfelle (jf. forskriftens § 3 nr. 3) som utgangspunkt ikke tillegges noen betydning. Det samme gjelder annen invaliditet som ikke kan godkjennes som skadefølge etter folketrygdloven.

Det er bare direkte skadefølge, som ut fra en objektiv medisinsk vurdering kan godtas, som skal være med ved invaliditetsfastsettelsen. Vi kan altså ikke uten videre legge skadedes subjektive utsagn om en skades omfang og/eller funksjonstap til grunn.

Etter at vi har fastsatt den generelle invaliditetsgrad, kan vi derimot ta hensyn til individuelle forhold ved å gi erstatning etter en høyere gruppe enn hva den generelle invaliditetsgrad skulle tilsi, se under kommentarene til § 3 nr. 3.

Vi vil nedenfor gjøre nærmere rede for skadetyper hvor spesielle forhold må tas i betraktning ved fastsettelsen av den generelle invaliditetsgrad.

Skader på overlemmene (overekstremitetene), jf. invaliditetstabellens avsnitt 3 ("reduksjonsskalaen")

Ved skader på den ene armen/hånden (unilaterale skader) må en ved den medisinske invaliditetsfastsettelse benytte “reduksjonsskalaen” under punkt 3.1 i invaliditetstabellen i forskriftens Del II. Som det vil fremgå av første avsnitt under punkt 3.1 i invaliditetstabellen gjelder satsene for arm/håndskadene for “beste” arm. Med mindre vedkommende er kjevhendt, vil dette være høyre hånd.

Det “individuelle forhold” - hvorvidt den skadede er høyrehendt eller ikke - tas således ved arm/håndskader i betraktning allerede ved den generelle invaliditetsfastsettelse.

Ved bilaterale amputasjoner på hendene/fingrene gjøres ikke fradrag for beste hånd, se punkt 3.2 i invaliditetstabellen.

Spesielt om invaliditetsfastsettelse ved fingerskader

Ved amputasjon av eller på en finger angir tabellen - med unntak for tommel- og pekefinger bare invaliditetsgrader ved fullstendig tap av de enkelte falanger, se invaliditetstabellens punkt 3.1.1. Ved mindre tap enn en falang må invaliditeten som hovedregel reduseres forholdsmessig med mindre den gjenstående falang er så ubetydelig skadet at den ikke kan anses å ha noen reduserende betydning for håndens funksjonsevne.

Vurdering av amputasjonsstumper, sensibilitetstap mv.

Ved fingerskader er det viktig at NAV og rådgivende lege er klar over følgende når han/hun fastsetter den medisinske invaliditetsgrad:

•        Ved amputasjon av fingre måles de gjenværende falanger fra webb (“svømmehuden”) sett fra innsiden av hånden. Vi regner altså ikke med gjenstående grunnfalanger under dette nivå. Tap i nivå med webb sett fra innsiden av hånden, regnes som totalt tap av finger i Sosialdepartementets invaliditetstabell.

•        Enhver gjenstående amputasjonsstump med huddekning målt fra webb sett fra innsiden av hånden som må antas å utgjøre en gevinst for håndens funksjonsevne, skal tas i betraktning. Dette gjelder spesielt for tommelfingeren. En må imidlertid være oppmerksom på at det kan være tilfeller hvor det positive ved en liten eller stor lengdegevinst blir opphevet ved at forlengelsen blir anestetisk (følelsesløs), dysestetisk (ømfintlig) og/eller lett vulnerabel (sårbar). På den annen side gjelder at enhver reduksjon av en fingers lengde - og da spesielt for tommelfingeren - vil kunne redusere håndens funksjonsevne.

•        Totalt sensibilitetstap av en hel finger eller falang likestilles med tap av fingeren eller falangen.

Skade på en enkelt finger

Den mest ekstreme skadefølge på en enkelt finger er total amputasjon. Med unntak av tommelfingeren vil en total amputasjon av en enkelt finger aldri nå opp i 15 % medisinsk invaliditet. Ved delamputasjon eller skade på en enkelt finger, vil altså invaliditeten ut fra en skjønnsmessig sammenligning bli forholdsmessig redusert.

Eksempel:

Ved tap av 1 1/2 falang på langfinger vil invaliditeten ligge mellom tap av en falang og to falanger. Invaliditeten fastsettes da til middeltallet av 6 % og 2 %. (Se invaliditetstabellens punkt 3.1.1) Invaliditeten ved tap av 1 1/2 falang på langfinger blir da 4 %.

Spesielt i hastesaker

[Endret 10/11]

I lungekreftsaker er det praksis for å fastsette varig medisinsk invaliditet til 85-100 % (gruppe 8) i tilfeller hvor det er påvist metastaser (spredning). Dersom det fremgår av epikrise at det er påvist metastaser er det derfor ikke nødvendig å innhente spesialistuttalelse for å fastsette varig medisinsk invaliditet. Videre gis gruppe 8 ved palliativ (lindrende) behandling av den godkjente lungekreften, det vil si at kreften er inoperabel (ikke mulig å operere bort).

Hørselsskader

Hørselsskader er tatt inn under punkt 1.3. 1 i invaliditetstabellen.

Hørselstap er eksempel på skade på et “parvist” organ. Dette innebærer at man allerede ved den generelle invaliditetsfastsettelse må ta hensyn til at den samlede hørselsevne er et produkt av de to samvirkende organer.

Det er utarbeidet tilleggsskjemaer for den øre-nese-hals-lege som skal utferdige erklæring i forbindelse med krav om menerstatning på grunnlag av hørselsskade. Se saksbehandlingsrundskrivet til kapittel 13.

Vi vil her presisere at vurderingen av hørselstap for tale skal skje ved taleaudiometri.

Under punkt 2 i den legeerklæring som skal brukes ved påberopt yrkesskade (NAV - 11-00.11) er det rubrikk for “mulige årsaker til hørselstapet utenom yrket”, som f.eks. familiær tunghørthet, øresykdom og “Andre mulige årsaker”. Innenfor sistnevnte kategori hører bl.a. presbyacusis (alderdomstunghørthet)

Fradrag for ikke-yrkesbetinget larmpåvirkning

Hvis en påberopt hørselsnedsettelse skyldes så vel yrkesbetingede som ikke-yrkesbetingede forhold, f.eks. jakt eller baneskyting i fritiden, må den lege som skal foreta invaliditetsfastsettelsen angi den samlede invaliditet for hørselstapet, samt anslå størrelsen på den del av hørselsnedsettelsen som er følge av yrkesbetinget skade.

Det er bare den del av hørselstapet som kan godkjennes som yrkesbetinget etter folketrygdloven som skal legges til grunn ved fastsettelse av den varige medisinske invaliditetsgrad, idet hørselsnedsettelse som skyldes andre forhold skal settes ut av betraktning, se forskriftenes § 1 første ledd.

Fradrag for aldersbetinget hørselssvekkelse

Både det indre øre, hørenerven, og de sentrale hørebaner vil være utsatt for slitasje- og aldersforandringer, slik at menneskers hørselsevne generelt avtar med alderen.

Ved krav om menerstatning på grunnlag av yrkesbetinget hørselstap, skal det gjøres fradrag for aldersforandringer avhengig av om tilfellet er meldt i rett tid, eller om tilfellet er meldt etter foreldelsesfristens utløp og medlemmet på diagnostiseringstidspunktet var fylt 60 år.

Når fradrag skal foretas

[Endret 10/00]

Fradrag for aldersbetinget hørselssvekkelse skal bare foretas når denne er meldt for sent og medlemmet var fylt 60 år på diagnostiseringstidspunktet, dvs. fra det tidspunkt hørselssvekkelsen ble påvist første gang av lege, f.eks. ved hørselssentral.

En larmskade er for sent meldt etter lovens § 13-14 tredje ledd i tilfelle når det er gått mer enn ett år fra det tidspunkt den larmskadede hørsel ble påvist første gang av lege (f.eks. ved hørselssentral), eller det er gått mer enn ett år fra den skadelige påvirkning opphørte. Vedkommende har f.eks. sluttet i det arbeid som kan medføre risiko for larmskade eller er blitt pensjonist. Et for sent meldt skadetilfelle kan bare godkjennes etter kapittel 13 dersom det blir dispensert fra foreldelsesfristen. Om grunnlaget for slik dispensasjon se nærmere under kommentaren til § 13-14 i kommentarrundskrivet til kapittel 13.

Dersom det dispenseres fra foreldelsesfristen, skal det foretas fradrag for aldersforandringer avhengig av om disse fremtrer som moderate, middels eller vesentlige.

Fradrag skal foretas etter følgende normer:

Moderate aldersforandringer skal medføre et fradrag på 10 % invaliditet (prosentenheter) av den samlede invaliditet for hørsel.

Middels aldersforandringer skal medføre et fradrag på 20 % invaliditet (prosentenheter) av den samlede invaliditet for hørsel.

Vesentlige aldersforandringer skal medføre et fradrag på 30 % invaliditet (prosentenheter) av den samlede invaliditet for hørsel.

Eksempler:

1.      Vedkommende er 60 år gammel på diagnostiseringstidspunktet. Samlet invaliditet er av legen angitt til 30 %. Det er videre angitt middels aldersforandringer. Fradrag 20 % invaliditet. De gjenværende 10 % godkjennes som larmskade. Dette gir som resultat under 15 % medisinsk invaliditet.

2.      Vedkommende er 70 år gammel på diagnostiseringstidspunktet. Samlet hørselsinvaliditet er av legen angitt til 50 %. Det er videre angitt vesentlige aldersforandringer. Det skal da gjøres fradrag med 30 % invaliditet som gir 20 % yrkesbetinget medisinsk invaliditet som resultat.

Fradrag etter normene ovenfor skal naturligvis ikke foretas når det foreligger hørselsmålinger fra tiden før og etter at de yrkesbetingede påvirkninger opphørte som klart viser at en slik reduksjon ikke kan forsvares, f.eks. fordi de to hørselsmålinger viser en mindre reduksjon av hørselsevnen enn det normene gir anvisning på.

Vi vil presisere at fradrag for aldersforandringer aldri skal foretas når skaden er meldt i rett tid. Dette gjelder uansett medlemmets alder på diagnostiseringstidspunktet.

En hørselsskade anses i denne forbindelse å være rettidig meldt dersom den blir meldt mindre enn ett år etter at den ble påvist (diagnostisert av lege) første gang, se § 13-14 fjerde ledd.

Fradrag for skader i sentralnervesystemet som ikke skyldes påvirkninger fra arbeidsmiljøet (f.eks. alkoholbruk)

Etylalkohol - dvs. alkoholen i øl, vin og brennevin mv. - blir i yrkesmedisinsk sammenheng regnet som et løsemiddel (i fareklasse 2) som er skadelig ved inhalering, ved hudkontakt og inntak. Denne alkoholen kan - på samme måte som andre løsemidler ved teknisk bruk i yrkeslivet - gi varig helseskade. Et molekyl løsemiddel som når frem til sentralnervesystemet vil reagere med et molekyl lipoprotein i overflatemembranen på nervecellene - redusere funksjonen i denne (fremkalle rus) - og på sikt gi varig skade på hjernecellene.

Når noen i fritiden inhalerer løsemidler for å oppnå rus (“sniffing”), eller inntar øl, vin eller brennevin eller annen drikke som inneholder etylalkohol, vil alkohol og sniffemidler prinsipielt gjøre samme skadevirkning som når en får de i seg i yrkeslivet. Hjerneskade etter alkoholinntak kan ikke skilles fra annen løsemiddelskade av hjernen ved nevrologisk, nevroradiologisk eller nevropsykologisk undersøkelse. Det vi måler er alltid summen av alkohol- og løsemiddelskadene.

Skade voldt av alkoholbruk i fritiden kan ikke godkjennes som yrkessykdom. Prinsipielt skal en ved slike kombinerte skader fordele ansvaret i en yrkesbetinget og en ikke yrkesbetinget del, se § 1 første ledd i forskrift om menerstatning.

I praksis er dette ikke lett. Det er vanligvis vanskelig å få gode opplysninger om privat inntak av alkohol og sniffemidler. Få sykdommer er så underrapporterte som alkoholrelaterte sykdommer og skader. Det vil derfor være vanskelig i praksis å gjøre noen rettferdig fordeling mellom yrkesbetingede og ikke yrkesbetingede løsemiddelskader før det private alkoholbruk er blitt så stort at det begynner å få medisinske konsekvenser som har nedfelt seg i objektive kriterier. Eksempler på dette er perioder med sykmelding, kuropphold eller sykehusopphold for alkoholisme eller alkoholrelatert sykdom. Når det dokumenterte alkoholbruk er blitt så stort at alkoholen alene vil kunne medføre helsefare, vil det være rimelig at dette bærer sin del av ansvaret for helseskade, medisinsk invaliditet og arbeidsuførhet.

Vanlig sosialt akseptert alkoholbruk vil det i praksis være vanskelig å legge vekt på, selv om dette nok kan ha medvirket til at medlemmet da tåler mindre løsemiddel enn det en avholdsmann (-kvinne) ville tåle uten påviselig skade.

Ansvarsfordeling (delvis godkjennelse med fradrag i den totale invaliditet) på grunn av alkoholbruk skal bare vurderes i tilfeller der bruken er dokumentert og der slik bruk gir et mer nærliggende eller sannsynlig grunnlag for å forklare sykdommen (sykdomsutviklingen). Det gjøres ikke fradrag dersom sykdommen i sin helhet skal godkjennes som yrkessykdom, dvs. når de yrkesbetingede faktorer har ansvaret for 50 % eller mer av det totale sykdomsbildet. Se nærmere under kommentarene til § 13-4 i kommentarrundskrivet til kapittel 13.

Forhold en bør være oppmerksom på ved annen sykdom eller skade i sentralnervesystemet

Løsemiddelskade eller annen hjerneskade forårsaket av skadelige påvirkninger fra arbeidsmiljøet kan ramme personer som tidligere har hatt annen sykdom eller skade på sentralnervesystemet.

En må da vurdere den totale medisinske invaliditet som foreligger etter den siste skade, dvs. yrkesskaden/yrkessykdommen. Deretter må en forsøke å fastslå hvor stor medisinsk invaliditet medlemmet er blitt påført ved den tidligere skade/sykdom. Dette kan være vanskelig ─ men ved trafikkulykker foreligger det ofte tidligere spesialisterklæringer med angivelse av den medisinske invaliditet i forbindelse med tidligere private forsikringsoppgjør. Den medisinske invaliditet forårsaket av yrkesskaden/sykdommen blir da differansen mellom den totale medisinske invaliditet og invaliditeten for den tidligere skade/sykdom.

Her må en imidlertid være oppmerksom på at tidligere skade/sykdom kan ha “brukt opp” hjernens reservekapasitet på en slik måte at medlemmet får et større mén av yrkesskaden/sykdommen enn hva det en “normalperson” ville ha fått. En bør derfor i slike tilfelle vurdere om det foreligger grunnlag for å tilstå menerstatning med opprykk til en høyere erstatningsgruppe enn den yrkesskaden/sykdommen isolert sett skulle betinge, se om individuelle forholds betydning for menerstatningens størrelse under kommentaren til forskriftens § 3 nr. 3. De samme forhold kan også gjøre seg gjeldende i de tilfeller den tidligere pådratte hjerneskaden skyldes privat alkoholbruk, og det er foretatt ansvarsfordeling etter reglene nevnt foran, dvs. når det er gjort fradrag i den totale generelle invaliditetsgrad på grunn av stort privat alkoholbruk. Alkoholbruk som fortsetter etter at den yrkesbetingede hjerneskade er påvist kan imidlertid ikke tas med i vurderingen av eventuelt gruppeopprykk.

Dersom en yrkesbetinget skade i sentralnervesystemet rammer en person som lider av en ikke yrkesskadebetinget sykdom i sentralnervesystemet (f.eks. multippel sklerose, cerebral parese eller vaskulær encephalopati), skal det i utgangspunktet foretas en ansvarsfordeling. Men her vil også gruppeopprykk kunne bli aktuelt.

Nedsatt hjerte- og/eller lungefunksjon

Invaliditeten for forskjellige grader av nedsatt hjerte- og/eller lungefunksjon er tatt inn under avsnitt 6 invaliditetstabellen.

Tilfellene er her delt inn i fire “funksjonsgrupper” som hver gir rom for skjønnsmessig invaliditetsfastsettelse innenfor den ramme som er gitt for hver funksjonsgruppe.

Fradrag for nedsatt lungefunksjon på grunn av ikke-yrkesbetingede årsaker (f.eks. tobakksrøkning)

I en del tilfeller vil tobakksrøkning sammen med skadelig yrkeseksponering medføre en lungelidelse som er mer uttalt enn om den skadede hadde vært utsatt for kun en av de skadelige eksposisjoner. Sykdom som helt eller delvis ikke kan godkjennes som yrkessykdom etter folketrygdloven (gjelder også tidligere folketrygdlov) skal settes ut av betraktning ved fastsettelsen av grunnlaget for menerstatningen, se forskriftens § 1 første ledd og kommentarene til denne bestemmelse. Følgelig må den del av lungefunksjonsinnskrenkingen som skyldes tobakksforbruk forsøkes anslått. Dette lar seg gjøre når den del av sykdommen som skyldes tobakksrøkning summerer seg til, dvs. kommer i tillegg til, den del av sykdommen som skyldes skadelig yrkespåvirkning. I de tilfeller hvor tobakksrøkningen og den skadelige yrkespåvirkning gjensidig forsterker hverandre i et synergistisk forhold (dvs. at effekten blir større enn hva summen av den enkelte påvirkning skulle tilsi), lar det seg vanskelig anslå hvor stor del av sykdommen som skyldes tobakksrøkningen. Det er alminnelig antatt at det er en synergistisk kreftfremkallende effekt mellom sigarettrøkning og eksposisjon for asbest. Det synergistiske forhold medfører at “yrkesskadetrygden” ikke foretar ansvarsfordeling på årsaksforholdene, men godkjenner hele kreftsykdommen som yrkessykdom. I de tilfeller av yrkessykdom hvor tobakksrøkning og skadelig yrkeseksponering står i et summarisk forhold til hverandre når det gjelder den aktuelle sykdom, bør fradrag i invaliditetsgrad på grunn av tobakksrøkningen bare skje når man har sikkert grunnlag for det. Det vil si at opplysningene om den skadedes tobakksforbruk må være minst like gode som opplysningene om den skadelige yrkeseksponeringen.

Ansvarsfordeling (delvis godkjennelse med fradrag i den totale invaliditet) på grunn av tobakksforbruk skal bare vurderes i tilfeller der bruken er dokumentert og der slik bruk gir et mer nærliggende eller sannsynlig grunnlag for å forklare sykdommen (sykdomsutviklingen). Det gjøres ikke fradrag dersom sykdommen i sin helhet skal godkjennes som yrkessykdom, dvs. når de yrkesbetingede faktorer har ansvaret for 50 % eller mer av det totale sykdomsbildet. Se nærmere under kommentarene til § 13-4 i kommentarrundskrivet til kapittel 13.

Skader på parvise organer - hvor det ene er skadet på forhånd av ikke yrkesbetingede årsaker - "differansemetoden"

I praksis har det vist seg at to “gruppeopprykk” etter forskriftens § 3 nr. 3 - på grunn av byrdefulle individuelle forhold - i visse skadetilfeller ikke gir tilstrekkelig erstatningsmessig kompensasjon. Dette vil spesielt gjøre seg gjeldende ved skader som rammer “parvise organer”, som øyne og hørselsorganer. I slike tilfeller må en fravike hovedprinsippet ved den generelle invaliditetsfastsettelsen. I den utstrekning to gruppeopprykk ─ se under kommentarene til forskriftens § 3 nr. 3 - i slike tilfeller ikke gir tilstrekkelig erstatningsmessig kompensasjon, vil det bli nødvendig å ta de individuelle hensyn allerede ved selve invaliditetsfastsettelsen, uten å anvende gruppeopprykk etter reglene i forskriftenes § 3 nr. 3.

Som eksempel kan nevnes en person som på forhånd er blind på ett øye av ikke yrkesskadebetingede årsaker, og får skadet det andre ved en yrkesskade slik at han blir totalt blind med tap av øyeeplet, se punkt 1.2.3 i invaliditetstabellen. Hadde ikke vedkommende på forhånd vært blind på det ene øyet, ville yrkesskaden i seg selv ikke gitt en høyere invaliditetsgrad etter tabellen enn 25 %.

En har derfor funnet det nødvendig å ta hensyn til de individuelle forhold allerede ved fastsettelsen av den generelle invaliditetsgrad. Dette gjøres ved at invaliditetsgraden fastsettes til differansen mellom den totale invaliditet etter skaden og den invaliditet som ikke er yrkesskadebetinget og som forelå allerede før skaden.

I eksemplet ovenfor hvor vedkommende etter yrkesskaden blir totalt blind, vil invaliditetsprosenten bli satt til 75 %, dvs. differansen mellom 100 % for total blindhet og 25 % som var invaliditeten før yrkesskaden.

§ 2 Nr. 3 invaliditetsfastsettelse ved flerskader (multiple skader)

Innledning

Etter forskriftens § 2 nr. 3, skal medisinsk invaliditet som knytter seg til en eller flere skader (eller sykdommer) som er godkjent som yrkesskade/yrkessykdom etter folketrygdloven (gjelder også tidligere folketrygdlov) vurderes samlet. Denne bestemmelse tar dels sikte på den situasjon at medlemmet ved ett og samme skadetilfelle blir påført flere skader, eller at flere skader/sykdommer som er godkjent etter folketrygdloven blir påført ved forskjellige anledninger. Med “samlet” vurdering forstås at man skal betrakte de totale skadefølger “under ett”, se nedenfor.

Om invaliditetsfastsettelse ved flerfingerskader (multiple fingerskader) se nærmere under kommentarene nedenfor til invaliditetstabellen ved flerfingerskader som er inntatt under forskriftens Del III.

Samlet vurdering av de medisinske skadefølger ved flerskader (flerfingerskader unntatt) - reduseringsmetoden

Da den varige medisinske invaliditetsgrad i praksis aldri vil kunne bli større enn 100 %, må summering ved flere skadefølger skje etter visse regler, se dog det som er sagt om overinvaliditet under kommentarene til forskriftens § 3 nr. 1.

Når det gjelder flerfingerskader, skal disse vurderes etter det samlede funksjonstap. Det er derfor for denne type skader fastsatt en egen invaliditetstabell, se nærmere under kommentarene nedenfor til forskriftens Del III.

Når det gjelder samvirkende organer (parvise organer) som øyne, ører, gjelder spesielle regler. Vi viser til kommentarene til forskriftens § 2 nr. 2 andre punktum under avsnittet “skader på parvise organer”.

Eksempler på samlet vurdering og bruk av reduseringsmetoden:

Eksempel 1.

Ved en arbeidsulykke blir et medlem påført flere legemsskader, en håndskade som representerer en varig medisinsk invaliditet på 25 %, en synsskade som representerer 40 %, og en benskade på 10 %.

For å foreta en samlet vurdering ordnes skadene i slik rekkefølge at den skade som representerer størst invaliditet plasseres først, deretter den som representerer nest størst invaliditet etc. I eksemplet blir denne rekkefølgen slik:

synsskaden	40 %
håndskaden	25 %
benskaden	10 %

Uredusert sum 75 %

1.      Den største invaliditetsgraden er 40 %.

2.      Den neste blir 25 % av 60 % (100 - 40), lik 15%.

3.      Summen av disse blir 40 + 15, lik 55 %.

4.      Den siste invaliditeten blir 10 % av 45 % (100 - 55), lik 4,5 %.

5.      Den samlede invaliditetsgrad blir 40 + 15 + 4,5 %, lik 59,5 %.

Den samlede invaliditet, som før reduksjonen tilsvarte 75 %, vil således etter samlet vurdering tilsvare 59,5 %, som avrundes til 60 %.

Skaden hører således inn under invaliditetsgruppe 5, som dekker varige medisinske invaliditetsgrader fra 55 % til og med 64 %, jf. forskriftenes § 3 nr. 1.

Eksempel 2:

Følgene av en yrkesskade er en øyeskade som representerer 20 %, en armskade som representerer 50 %, en benskade på 30 %, og tap av en nyre som representerer 15 %.

Skadene ordnes først i rekkefølge med den største skaden først:

armskaden	50 %
benskaden	30 %
øyeskaden	20 %
tap av nyren	15 %
Uredusert sum	115 %

1.      Den største invaliditetsgraden er 50 %.

2.      Den neste blir 30 % av 50 % (100 - 50), lik 15 %.

3.      Summen av disse blir 50 % + 15 %, lik 65 %.

4.      Den etterfølgende invaliditet (øyeskaden) blir 20 % av 35 % (100 - 65), lik 7 %.

5.      Summen av disse blir 50 % + 15 % + 7 %, lik 72 %.

6.      Den siste skade (tap av en nyre) blir 15 % av 28 % (100 - 72), lik 4,2 %.

7.      Den samlede invaliditetsgrad blir 50 % + 15 % + 7 % + 4,2 %, lik 76,2 %.

De skader som ved enkel summering tilsvarte 115 % invaliditet, representerer således etter redusering 76,2 %, som avrundes til 77 %.

Etter redusering hører således skadefølgene i eksemplet inn under invaliditetsgruppe 7, som dekker varige medisinske invaliditetsgrader fra 75 % til og med 84 %, jf. forskriftenes § 3 nr. 1.

Reduksjonsmetoden bør ikke brukes ukritisk. Den må ikke benyttes i de tilfelle en har å gjøre med skadefølger som gjensidig forsterker hverandre, f.eks. flerfingerskader og skader på “parvise organer”. Den bør heller ikke benyttes hvor det i den samlede vurdering inngår skadefølger hvor den medisinske invaliditet må fastsettes på rent skjønnsmessig grunnlag.

I de tilfeller den reduserte samlede invaliditetsgrad ligger nær opptil en invaliditetsgrad som gir rett til yrkesskadeerstatning etter en høyere erstatningsgruppe, bør det vurderes om ikke den reduserte invaliditetsgrad bør justeres opp slik at den skadede får erstatning etter den påfølgende høyere erstatningsgruppe. Således kan det i det enkelte tilfelle fremtre som rimelig at en flerskade som etter samlet vurdering ved bruk av reduseringsmetoden representerer f.eks. 63,4 %, plasseres i gruppe 6 (som dekker varige medisinske invaliditetsgrader fra 65 % til og med 74 %.

Reduksjonsmetoden benyttes heller ikke når de foreliggende skadefølger gir grunnlag for yrkesskadeerstatning etter gruppe 9, dvs. medfører ulemper som er betydelig større enn skader som gir grunnlag for en invaliditetsgrad på 100 %, f.eks. total lammelse av alle ekstremiteter. I slike tilfeller foreligger det vi kaller “overinvaliditet”.

Flere etterfølgende skader hvor bare den siste er godkjent etter folketrygdloven

Etter § 1 første ledd i forskrift om menerstatning, er det bare yrkesskader/yrkessykdommer som er godkjent etter folketrygdloven (gjelder også tidligere folketrygdlov) som skal tas i betraktning ved fastsettelse av grunnlaget for menerstatning, dvs. ved fastsettelse av “den generelle invaliditetsgrad”, se under kommentarene til forskriftens § 2 nr. 2 første punktum.

Bestemmelsen innebærer at skader som ikke er godkjent som yrkesskade/sykdom etter folketrygdloven, ikke skal tas med i den generelle invaliditetsfastsettelse (“grunnlaget for menerstatning”). Slike skader kan imidlertid gi grunnlag for “gruppeopprykk” i henhold til forskriftenes § 3 nr. 3 hvis de forelå allerede på det tidspunkt vedkommende ble rammet av “folketrygd - skaden”. Vi viser til kommentarene til nevnte forskriftsbestemmelse.

I tilfeller hvor det i tillegg til “folketrygd - skaden” foreligger skade som er godkjent som yrkesskade etter eldre lovgivning, skal de prinsipper som fremgår av punktet nedenfor legges til grunn.

Flere etterfølgende yrkesskader hvor bare den siste er godkjent etter folketrygdloven

I de tilfeller hvor et medlem som blir påført en “folketrygd - skade” tidligere er blitt påført skade som er godkjent som yrkesskade etter eldre lovgivning, blir saken vurdert forskjellig, avhengig av om den tidligere yrkesskade er kompensert ved pensjon eller ikke.

Hvis den eldre skade har medført full kompensasjon i form av pensjonsutbetaling, skal den settes helt ut av betraktning ved vurdering av krav om menerstatning.

Hvis den eldre skade ikke er kompensert, skal den i utgangspunktet vurderes som et “individuelt forhold” som kan medføre “gruppeopprykk” på linje med skade eller sykdom som ikke er godkjent som yrkesskade etter folketrygdloven. Når det gjelder bestemmelsen om “gruppeopprykk”, viser vi til kommentarene til forskriftens § 3 nr. 3 nedenfor.

Forskriftens del III invaliditetstabell ved flerfingerskader (multiple fingerskader)

Vi gjør oppmerksom på at reduksjonsskalaen som er inntatt under punkt 3.1 i invaliditetstabellen i forskriftens del II vedrørende skader på overlemmene også skal benyttes ved fingerskader på “dårligste” hånd. Dette gjøres dog ikke ved tosidige (bilaterale) amputasjoner på hender/fingre, jf. ovennevnte tabells punkt 3.2.

Rikstrygdeverket har tidligere benyttet den svenske invaliditetstabell ved flerfingerskader som veiledende normer. Invaliditetsnormene i denne tabellen ble ved en revisjon av 1. juni 1996 vesentlig redusert (gjennomgående 1/3 reduksjon).

Den någjeldende norske invaliditetstabell ved flerfingerskader har fortsatt den svenske tabell som mønster, men invaliditetsnormene her er ikke redusert i så stor grad som de tilsvarende svenske. I den norske tabellen er det foretatt en reduksjon som ligger i området 15-25%.

I tabellen betyr:

1.	finger	tommelfingeren
2.	finger	pekefingeren
3.	finger	langfingeren
4.	finger	ringfingeren
5.	finger	lillefingeren

Videre betyr:

1	=	tap av hele tommelfingeren uten tap av mellomhåndsbenet
2	=	tap av hele pekefingeren med eller uten tap av mellomhåndsbenet
3	=	tap av hele langfingeren med eller uten tap av mellomhåndsbenet
4	=	tap av hele ringfingeren med eller uten tap av mellomhåndsbenet
5	=	tap av hele lillefingeren med eller uten tap av mellomhåndsbenet
ym	=	tap av ytter- og mellomfalang
y	=	tap av ytterfalang

Vi vil nedenfor gi et par eksempler på bruk av tabellen:

Eksempel 1:

1 + 2 = tap av hele tommel- og pekefinger (tab. punkt 18). En slik skade representerer etter tabellen 26 % varig medisinsk invaliditet.

Eksempel 2:

1 + 2y + 3ym + 4 + 5ym =

tap av hele tommelfingeren + tap av pekefingerens ytterledd + tap av langfingerens ytter- og mellomledd + tap av hele ringfingeren + lillefingerens ytter- og mellomledd.

Skadefølgene nevnt i dette eksempelet finner vi i invaliditetstabellens punkt 236, hvor vi har følgende oppstilling:

1 + 2y + 3ym + 4 + 5	38
	ym 38
	y 36

Som det vil fremgå av denne oppstilling, vil den samlede medisinske invaliditet for skadefølgene i vårt eksempel bli 38 % - se vår understrekning.

§ 3 Utmåling av menerstatning

Generelt

Som det vil fremgå av kommentarene til forskriftens § 2 nr. 2 første punktum foran, er det i utgangspunktet den generelle invaliditetsgrad som er grunnlaget for beregning av menerstatningens størrelse. Det vil av ovennevnte kommentarer også fremgå at denne generelle invaliditetsgrad i enkelte tilfelle må fravikes av spesielle årsaker, f.eks. ved skade på parvise organer (se under kommentarene til § 2 nr. 2 andre punktum), og når individuelle forhold gjør yrkesskaden særlig byrdefull (se kommentarene til § 3 nr. 3). Vi viser også til reglene for fastsettelse av “overinvaliditet”. Se kommentarene til § 3 nr. 1 nedenfor.

Når den varige medisinske invaliditet er fastsatt etter de retningslinjer som er nevnt foran, må en finne frem til den invaliditetsgruppe som den fastsatte varige medisinske invaliditet hører inn under, se nedenfor under kommentarene til § 3 nr. 1.

§ 3 Nr. 1 utmåling av årlig menerstatning.

Plassering av skadefølgene i invaliditetsgruppe

Gruppeinndelingen av den varige medisinske invaliditet fremgår av § 3 nr. 1 i forskriften om menerstatning. Bestemmelsen lyder slik:

Årlig menerstatning utmåles slik:

Gruppe	Fastsatt invaliditetsgrad	Menerstatning pr år
0	Lavere enn 15 %	Ingen erstatning
1	15 - 24 %	7 % av grunnbeløpet
2	25 - 34 %	12 % av grunnbeløpet
3	35 - 44 %	18 % av grunnbeløpet
4	45 - 54 %	25 % av grunnbeløpet
5	55 - 64 %	33 % av grunnbeløpet
6	65 - 74 %	42 % av grunnbeløpet
7	75 - 84 %	52 % av grunnbeløpet
8	85 - 100 %	63 % av grunnbeløpet
9	Ved skade som er betydelig større enn en skade som gir grunnlag for invaliditetsgrad på 100 %	75 % av grunnbeløpet

Som det vil fremgå av gruppeinndelingen foran, hører lavere invaliditetsgrader enn 15 % inn under invaliditetsgruppe 0, som isolert sett ikke gir grunnlag for menerstatning. Som det fremgår av avsnittet om invaliditetsgruppe 0 nedenfor, kan imidlertid skader som hører inn under invaliditetsgruppe 0 via reglene om “samlet” vurdering, jf. kommentarene til § 2 nr. 3 foran, eller om “gruppeopprykk”, se kommentarene til § 3 nr. 3 nedenfor, likevel danne grunnlag for tilståelse av menerstatning.

Skadefølger som hører inn under invaliditetsgruppene 1 til og med 9, utgjør grunnlaget for tilståelse av menerstatning. Gruppene 1 til og med 8 dekker hver for seg 10 invaliditetsgrader, f.eks. gruppe 1 invaliditetsgrader fra 15 til og med 24 % og gruppe 5 invaliditetsgrader fra 55 til og med 64 %. Gruppe 9 gjelder for “skade som er betydelig større enn en skade som gir grunnlag for invaliditetsgrad på 100 %.” Gruppe 9 er nærmere kommentert i eget avsnitt nedenfor. For alle invaliditetsgrader innen en og samme gruppe svarer erstatningen til samme prosentdel av grunnbeløpet.

Det er ikke proporsjonalitet mellom invaliditetsgrad (eller gruppe) og erstatningens størrelse. Erstatningen ved f.eks. 45 % invaliditet (gruppe 4, hvor erstatningen utgjør et årlig beløp tilsvarende 25 % av grunnbeløpet) er mer enn dobbelt så stor som erstatningen ved 25 % invaliditet (gruppe 2, hvor erstatningen utgjør et årlig beløp stort 12 % av grunnbeløpet). Dette har sin årsak i at erstatningsutmålingen ellers anses å gi en uforholdsmessig stor erstatning for små skader sammenlignet med erstatningen for større skader.

I samsvar med bestemmelsen i § 13-17 tredje ledd er erstatningen ved gruppe 9 lik tre firdeler (75 %) av grunnbeløpet.

Spesielt om "overinvaliditet", invaliditetsgruppe 9

I henhold til tabellen over gruppeinndelingene i forskriftenes § 3 nr. 1, skal gruppe 9 benyttes “ved skade som er betydelig større enn skade som gir grunnlag for invaliditetsgrad på 100 %”. Som eksempel på en slik skade var det i klassifiseringen i § 2 i den tidligere forskrift om yrkesskadeerstatning angitt total lammelse av alle ekstremiteter, dvs. total lammelse av armer og ben. Dette eksemplet viser at erstatning etter gruppe 9 skal forbeholdes de virkelig alvorlige skadefølger. Vær i denne forbindelse oppmerksom på at man ved flerskader (multiple skader) som hovedregel ikke kan foreta en direkte summering av den tabellariske invaliditet for de forskjellige skadefølger. Her benytter man en reduseringsmetode. Se nærmere om dette under kommentarene til § 2 nr. 3 foran.

Spesielt om invaliditetsgruppe 0

Som tidligere nevnt hører varige medisinske skadefølger på mindre enn 15 % inn under invaliditetsgruppe 0, som isolert ikke gir grunnlag for tilståelse av menerstatning, jf. forskriftenes § 3 nr. 2. Det er imidlertid på det rene at bestemmelsen om “gruppeopprykk” på grunn av byrdefulle individuelle forhold, jf. forskriftenes § 3 nr. 3, også kan komme til anvendelse ved skader hvor de varige medisinske skadefølger isolert sett er fastsatt til mindre enn 15 %. Vi viser i denne forbindelse til kommentarene til § 3 nr. 3 nedenfor.

Hvordan beregnes menerstatningen?

1 Generelt

Beregningen av en menerstatning er i normaltilfellene relativ enkel å foreta. Før en slik beregning kan foretas, må imidlertid følgende forhold (faktorer) være klarlagt:

Beregning av de løpende ytelser:

•        Den varige medisinske invaliditet og den gruppe denne hører inn under, se under kommentarene til §§ 2 og 3 nr. 1 foran.

•        Skadetidspunktet, eventuelt virkningstidspunktet dersom kravet er satt frem senere enn tre år fra skadetidspunktet, se kommentarene til § 4 nedenfor.

•        Tidspunkt for kravsfremsettelsen - for å finne virkningstidspunktet, se kommentarene til § 4 nedenfor.

•        G på skadetidspunktet, eventuelt virkningstidspunktet dersom dette ikke blir det samme som skadetidspunktet, se under kommentarene til § 4 nedenfor og senere endringer av G, dersom beregningen går over flere grunnbeløpsperioder.

Ved beregning av engangsbeløpet må vi i tillegg til faktorene ovenfor klarlegge:

•        Medlemmets kjønn og alder på virkningstidspunktet, se under kommentarene til § 4 nedenfor.

Til hjelp for trygdekontoret har vi utarbeidet tabeller som viser års- og månedsbeløp i de forskjellige invaliditetsgrupper for de forskjellige grunnbeløpsperioder. Tabellene er tatt inn som vedlegg 1 A til rundskrivet. Trygdekontoret behøver derfor ikke selv å beregne års- og månedsbeløpene idet de kan gå direkte inn på den tabell som gjelder for den grunnbeløpsperiode som omfatter skadetidspunktet, eventuelt virkningstidspunktet, se punktene 8 og 9 foran.

Vi vil nedenfor gjøre rede for hvorledes menerstatningen beregnes i normaltilfellene:

2 Livsvarig løpende menerstatning eller engangsbeløp?

Etter lovens § 13-17 første ledd løper menerstatningen så lenge medlemmet lever. Etter krav fra medlemmet kan erstatningen alternativt utbetales i form av et engangsbeløp, se § 13-17 siste ledd, og forskriftens § 4 nr. 3. Et slik krav må i tilfelle omfatte hele den menerstatning som vedkommende har rett til.

Hvorvidt menerstatningen ønskes tatt ut som løpende ytelser eller som engangsbeløp, skal medlemmet først ta standpunkt til etter at han har mottatt NAV's vedtak om menerstatning. Dette vedtak må derfor inneholde opplysninger både om hva de løpende ytelser utgjør pr. måned og hva disse ytelsene tilsvarer omregnet til et kapitalisert engangsbeløp. I vedleggsamlingen til kapittel 13 (foreligger i A4-format) er det under punkt 3.e inntatt noen eksempler på utforming av vedtak. Se under avsnitt 1 i saksbehandlingsrundskrivet til kapittel 13 som følger som vedlegg til rundskrivet til kapittel 21. Hvordan ytelsene beregnes, er omtalt nedenfor under punkt 3 og under kommentarene til § 3 nr. 2.

Om medlemmets muligheter til senere å ombestemme seg med hensyn til tidligere valg av utbetalingsform, se under kommentarene til § 4 nr. 4.

3 Beregning av de løpende terminvise ytelser

3.1 Skaden er pådratt ved ett og samme ulykkestilfelle

Eksempel:

En mann (A) blir rammet av en yrkesskade 20. mai 1997, og han setter frem krav om menerstatning 10. september s.å. Etter hovedregelen om en ventetid på 12 måneder etter forskriftenes § 4 nr. 1, blir varig medisinsk invaliditet for yrkesskadens følger fastsatt til 30 %.

For å beregne A's løpende menerstatning må vi først gruppeplassere hans skade. Siden skaden har medført 30 % varig medisinsk invaliditet, hører den inn under invaliditetsgruppe 2, som dekker varige medisinske invaliditetsgrader fra 25 % til og med 34 %, jf. tabellen som er inntatt i § 3 nr. 1.

Invaliditetsgrader som hører inn under gruppe 2 skal ifølge tabellen i forskriftenes § 3 nr. 1 kompenseres med et årlig beløp som tilsvarer 12 % av G.

Da medlemmet i dette tilfellet har satt frem krav innen tre år etter skadetidspunktet, skal menerstatningen beregnes med virkning fra første dag i måneden for skadetidspunktet (1. mai 1997), som da blir virkningstidspunktet.

På virkningstidspunktet - 1. mai 1997 - utgjorde G kr 42 500,-. 12 % av G utgjør da kr 5 100,-. Den månedlige erstatning vil i A's tilfelle fra virkningstidspunktet bli kr 425,- (5.100:12). Den månedlige utbetalingen vil reguleres i samsvar med endring av G. Som det fremgår av lovens § 13-17 første ledd er menerstatning en livsvarig ytelse.

Som vedlegg 1A til dette rundskriv følger en tabell som viser års- og månedsbeløpene i de forskjellige grupper for hver grunnbeløpsperiode.

3.1.1 Forverrelse av yrkesskaden

Dersom vedkommende tidligere er tilstått løpende ytelser, skal det med virkning fra det tidspunkt da forverrelsen ble medisinsk diagnostisert ytes løpende erstatning etter høyere gruppe. Hvis krav om fornyet prøving etter forverrelse ikke er fremmet innen tre år fra den dag forverrelsen fant sted, fastsettes virkningstidspunktet for forverrelsen til første dag i den måned som ligger tre år tilbake fra det tidspunkt da kravet om ny prøving ble fremmet.

Det må gjøres fradrag for det som eventuelt allerede er utbetalt ut over virkningstidspunktet for den høyere invaliditetsgruppe på grunn av forverrelsen.

Dersom forverrelsen medfører rett til erstatning etter en høyere gruppe og medlemmet ønsker å få erstatningen utbetalt som et engangsbeløp, gjelder det som er sagt under kommentarene til § 4 nr. 4 nedenfor om endring av utbetalingsform.

Har medlemmet før forverrelsen tatt ut erstatningen som et engangsbeløp, skal en ved beregningen av det nye engangsbeløp følge de retningslinjer som er omtalt under kommentarene til § 3 nr. 2 nedenfor.

3.1.2 Revisjon etter at medlemmet tidligere er tilstått menerstatning etter "foreløpig varig" minsteinvaliditet - ny medisinsk vurdering

Når det gjelder fastsettelse av “foreløpig varig” minsteinvaliditet, viser vi til kommentarene til § 2 nr. 1 foran.

Dersom det etter revisjonen viser seg at medlemmet har rett til menerstatning etter en høyere invaliditetsgruppe enn allerede tilstått, skal erstatning etter den høyere gruppe gis med virkning fra det tidligere fastsatte virkningstidspunkt. Dersom vedkommende tidligere har valgt å få erstatningen utbetalt i løpende ytelser og ønsker å få erstatningen etter den høyere gruppe utbetalt på samme måte, må det gjøres fradrag for det som allerede er utbetalt etter den lavere invaliditetsgruppe ved etterbetalingen. Velger vedkommende å motta erstatningen etter den høyere gruppe som engangsbeløp, skal tilsvarende fradrag skje i det nye engangsbeløp. Har vedkommende tidligere mottatt den midlertidige erstatning som engangsbeløp ─ skal han ha utbetalt differansen mellom det nye og det gamle engangsbeløp. Om beregning av kapitalisert engangsbeløp, se under kommentarene til § 4 nr. 3 nedenfor.

Det som er nevnt ovenfor gjelder tilsvarende i andre tilfeller hvor NAV etter ny medisinsk vurdering av saken finner at medlemmet har vært berettiget til erstatning etter en høyere gruppe enn allerede tilstått, med virkning fra det tidligere virkningstidspunktet.

3.2 Medlemmet pådrar seg en ny yrkesskade

I henhold til § 2 nr. 3 i forskriften om menerstatning skal medisinsk invaliditet som knytter seg til en eller flere skader/sykdommer som er godkjent etter folketrygdloven (gjelder også tidligere lov om folketrygd) vurderes samlet, se under kommentarene til § 2 nr. 3 foran. Dersom en ny yrkesskade inntreffer etter at menerstatningen etter den første skade er utbetalt som engangsbeløp, skal den nye menerstatningen fastsettes på grunnlag av differansen mellom den prosent av grunnbeløpet som samlet invaliditet tilsier og den prosent av grunnbeløpet som tidligere er innvilget, se nærmere under kommentaren til § 3 nr. 2 nedenfor.

3.2.1 Den første skade har ikke medført rett til menerstatning

Selv om den tidligere yrkesskade ikke har medført rett til menerstatning fordi den varige medisinske invaliditetsgrad ble fastsatt til under 15 %, må denne tas med i vurderingen når den samlede medisinske invaliditet skal vurderes etter den siste skade.

Det vil være grunnbeløpet på det siste virkningstidspunkt som skal benyttes ved beregningen. Om fastsettelse av virkningstidspunktet, se under kommentarene til § 4 nr. 2 nedenfor.

3.2.2 Den første skade har medført rett til menerstatning som er tatt ut som løpende ytelser

Hvis den tidligere tilståtte menerstatning er utbetalt som løpende erstatning, og medlemmet også ønsker den samme betalingsform etter den siste skade, vil vedkommende fra det siste virkningstidspunkt få utbetalt løpende menerstatning på grunnlag av den gruppeplassering som den samlede vurdering etter forskriftens § 2 nr. 3 tilsier.

§ 3 Nr. 2 den første skade har medført rett til menerstatning som er tatt ut som engangsbeløp

[Endret 3/01]

Forskriftsbestemmelsen lyder slik:

“Har en person tidligere fått utbetalt menerstatning ved yrkesskade som engangsbeløp, og det inntreffer en ny yrkesskade, utgjør ny årlig menerstatning forskjellen mellom den prosent av grunnbeløpet som samlet invaliditet etter § 2 nr. 3 i denne forskriften tilsier og den prosent av grunnbeløpet som tidligere er innvilget.

Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende dersom skadefølgene etter en yrkesskade forverres, og den skadde får rett til høyere menerstatning, se folketrygdloven § 21-6 om endrede forhold.”

Inntreffer ny skade eller yrkessykdom etter at menerstatning er utbetalt som engangsbeløp, skal den nye menerstatningen fastsettes på grunnlag av differansen mellom den årlige prosentdel av grunnbeløpet som de samlede skadefølgers gruppeplassering gir grunnlag for, og den årlige prosentdel av grunnbeløpet som den/de tidligere skade(r) gir grunnlag for, etter grunnbeløpet på det nye virkningstidspunktet, se eksempelet nedenfor.

De samme prinsipper legges til grunn dersom det i stedet for ny skade skjer en forverrelse.

Eksempel:

Ole Olsen, født 10. august 1940, ble yrkesskadet 1. oktober 1995 og satte frem krav om menerstatning 1. desember 1995. Skadefølgene ble vurdert til å tilsvare en varig medisinsk invaliditet på 15 %, som ga rett til menerstatning etter gruppe 1 med 7 % av grunnbeløpet pr. år.

Den årlige erstatning utgjorde kr 2.746,- med virkning fra skadetidspunktet, idet vedkommende i dette tilfelle har satt frem kravet innen treårsfristen. Da vedkommende var 55 1/4 år på virkningstidspunktet og er en mann, blir kapitaliseringsfaktoren 11,37 og engangsbeløpet blir (2.746 x 11,37) kr 31 222,-, se nærmere under kommentarene til § 4 nr. 3 nedenfor.

Ole Olsen underrettet trygdekontoret om at han ønsket menerstatningen utbetalt som et engangsbeløp.

Den 1. mai 1997 ble Ole Olsen påført en ny skade som blir godkjent som yrkesskade. Krav om menerstatning ble fremsatt 15. september 1997. Den siste skade ble isolert sett vurdert til å tilsvare en varig medisinsk invaliditet på 30 %.

Etter en samlet vurdering etter forskriftens § 2 nr. 3 - blir den totale varige medisinske invaliditet for yrkesskadenes følger fastsatt til 40 % (40,5).

Skadefølger på 40 % hører inn under erstatningsgruppe 3 og kompenseres ved et årlig beløp tilsvarende 18 % av G pr. år.

De samlede skadefølger etter de to godkjente yrkesskadene gir primært grunnlag for kompensasjon etter gruppe 3 med et årlig beløp tilsvarende 18 % av G

Den første yrkesskaden er kompensert med et

årlig beløp som tilsvarer 7 % av G

Den nye skade skal kompenseres med 11 % av G

på det siste virkningstidspunktet, som i dette tilfellet er det siste skadetidspunktet, dvs. den 1. mai 1997.

Grunnbeløpet på dette tidspunkt var kr 42 500,-, og 11 % av dette utgjør et årlig beløp på kr 4.675,-. Det månedlige beløp blir kr 390,-.Ole Olsens alder på det siste virkningstidspunkt var 56 3/4 år, og kapitaliseringsfaktoren blir da 11,05. Det nye kapitaliseringsbeløp blir (4.675 x 11,05) kr 51.659,-, se nærmere under kommentarene til § 4 nr. 3 nedenfor. Dersom Ole Olsen ønsker engangsbeløpet utbetalt, kommer dette i tillegg til tidligere utbetalt engangsbeløp.

Trygdekontorets melding om vedtak i et tilfelle som beskrevet i eksemplet ovenfor, bør bl.a. inneholde følgende formulering:

“Skaden den 1. mai 1997 er godkjent som yrkesskade.

De er tidligere tilstått menerstatning etter arbeidsulykken den 1. oktober 1995 etter gruppe 1 (15-24 % medisinsk invaliditet) med 7 % av grunnbeløpet pr. år. Denne erstatningen har De fått utbetalt som et engangsbeløp stort kr 31.222,-.

I henhold til § 2 nr. 3 i forskrift om menerstatning har trygdekontoret foretatt en samlet vurdering av den varige medisinske invaliditet etter ovennevnte to yrkesskader. Fra 1. mai 1997 er den samlede varige medisinske invaliditet satt til 40 %, som tilsvarer erstatningsgruppe 3 som omfatter medisinsk invaliditet fra 35 til 44 %. Erstatningen etter gruppe 3 tilsvarer 18 % av grunnbeløpet pr. år. Menerstatningen De nå skal ha utbetalt, utgjør differansen mellom gruppe 3 (18 %) og gruppe 1 (7 %), som tilsvarer 11 % av grunnbeløpet pr. år.

Menerstatningen utgjør pr. måned fra 1. mai 1997 kr 390,-.

Kapitalverdien av menerstatningen utgjør kr 51.659,-.

Dersom De ønsker erstatningen utbetalt som et engangsbeløp, må De underrette trygdekontoret skriftlig om dette innen fire uker fra mottakelsen av dette vedtak.”

Et utvalg av de mest aktuelle vedtakstekster vedrørende menerstatning er inntatt under punkt 3.e i vedleggssamlingen til kapittel 13 som foreligger i A4-format, jf. punkt 1 i saksbehandlingsrundskrivet til kapittel 13 som følger som vedlegg til rundskrivet til kapittel 21.

Problematikken er forsøkt forenklet i en matrise, se vedlegg 3 til dette rundskriv.

§ 3 Nr. 3 hovedprinsippene for "gruppeopprykk"

Under kommentarene til § 2 nr. 2 foran er det gjort rede for hva som menes med “den generelle invaliditetsgrad” som skal legges til grunn ved plassering av yrkesskadens varige medisinske følger i aktuell erstatningsgruppe, jf. forskriftens § 3 nr. 1.

Forskriftenes § 3 nr. 3 lyder slik:

“Erstatningsberegningen i nr. 1 og 2 i denne paragrafen kan fravikes dersom individuelle forhold fører til at en skadefølge er vesentlig mer byrdefull enn ved et normaltilfelle. Det kan da gis erstatning en eller to grupper høyere enn den medisinske invaliditeten tilsier”.

I de tidligere forskriftene om yrkesskadeerstatning var det som eksempler på individuelle forhold som kunne betinge gruppeopprykk nevnt alder, kjønn og vekt. I praksis viste det seg at nettopp alder, kjønn og vekt er vanskelig å måle mot den gruppeplassering som er gjort på grunnlag av “den generelle invaliditetsgrad”. Disse eksemplene er derfor ikke tatt med i den nye forskrift om menerstatning. At alder, kjønn og vekt ikke er tatt med som eksempler i den nye forskriften utelukker dog ikke at disse individuelle forhold i helt spesielle tilfelle kan betinge “gruppeopprykk”, se nedenfor.

Fremgangsmåten ved "gruppeopprykk"

Forskriftenes oppbygning innebærer at man i generelle invaliditetsgrad”, se under kommentarene til §2 nr. 2 foran, for deretter via reglene om “gruppeopprykk” eventuelt å “løfte opp” skaden i en høyre erstatningsgruppe. Maksimalt kan en skade etter reglene om “gruppeopprykk” flyttes 2 grupper opp.

Eksempel på tilfeller hvor “gruppeopprykk” foretas:

Et medlem har fra barndommen av en ubrukelig høyre arm. Ved en arbeidsulykke mister han høyre ben. På grunn av dårlig protesefunksjon representerer skaden etter den generelle invaliditetstabell 54 % varig medisinsk invaliditet, som i seg selv gir grunnlag for tilståelse av menerstatning etter gruppe 4, som kompenserer varige medisinske invaliditetsgrader fra 45 % til og med 54 %.

Fordi medlemmet mangler funksjon i sin høyre arm, vil han etter amputasjonen av det ene benet ha svære vanskeligheter med å bevege seg, idet skaden fra barndommen umuliggjør bruk av krykker. Man finner derfor at yrkesskaden i dette tilfelle er vesentlig mer byrdefull å bære enn hva som er normalt ved en slik skade. Det kan derfor innvilges “gruppeopprykk” med inntil to grupper, slik at vedkommende får erstatning etter gruppe 5 eller 6, avhengig av vedkommendes evne til å bevege seg.

Hvilke "individuelle forhold" kan betinge gruppeopprykk?

[Endret 3/10]

Uttrykket “vesentlig mer byrdefull” er ikke nærmere definert i forskriftenes § 3 nr. 3. Uttrykket må imidlertid kunne forstås på samme måte som uttrykket “særlig byrdefull” i de tidligere forskriftene. På grunnlag av erfaring har en siden de tidligere forskriftene trådte i kraft, har en forsøkt å komme frem til hvilke momenter det er som kjennetegner og begrenser begrepet. Det er ganske klart at det ikke er nok å konstatere at vedkommende er plaget av en rekke ulemper av individuell art. Det må i tillegg forlanges at disse individuelle forhold gjør yrkesskaden vesentlig mer byrdefull å bære enn hva ellers er normalt for samme type skade. Det vil si at en må kreve at de individuelle forhold som allerede var til stede da yrkesskaden skjedde, må ha aksentuert eller forstørret selve skadefølgen. Se også kommentarene til § 2 nr. 2 andre punktum under avsnittet om “forhold en bør være oppmerksom på ved annen sykdom eller skade i sentralnervesystemet”.

Etter dette kan man slå fast følgende hovedregel for “gruppeopprykk” i henhold til forskriftenes § 3 nr. 3:

1)      Det “individuelle” forhold som kan betinge gruppeopprykk må være skade eller sykdom

2)      Den påberopte skade eller sykdom må ha foreligget allerede på det tidspunkt medlemmet ble påført yrkesskaden/yrkessykdommen

3)      Den påberopte skade eller sykdom må være av slik art at de gjør yrkesskaden vesentlig mer byrdefull å bære for medlemmet enn hva som normalt gjelder for en slik skade.

Alder, kjønn og vekt som grunnlag for gruppeopprykk

Som nevnt foran er eksemplene alder, kjønn og vekt i de tidligere forskriftenes § 3 nr. 3 ikke tatt med i den nye forskriften om menerstatning. Av de skadetilfeller som Rikstrygdeverket har hatt til behandling, er det bare i ytterst få tilfeller at disse forhold er blitt ansett for å ha forstørret skadefølgene i en slik grad at det har ført til gruppeopprykk. En må derfor anta at det bare i de færreste tilfeller vil være aktuelt med gruppeopprykk på grunn av individuelle forhold som alder, kjønn og vekt.

En kan imidlertid tenke seg en person som på forhånd har en invalidiserende overvekt, pådrar seg en yrkesskade som medfører en låramputasjon. I et slikt tilfelle kan de ulemper som selve låramputasjonen innebærer, bli aksentuert eller forstørret av overvekten. Overvekten er imidlertid ikke nok i seg selv. Det samme gjelder i alle tilfeller hvor det kan konstateres at skadede er belastet med lyter i tillegg til yrkesskaden.

Kan begrenset evne til å utføre spesiell fritidsaktivitet utgjøre grunnlag for gruppeopprykk?

I Ot.prp. nr. 42 (1969-70) (om inkorporering av yrkesskadetrygden i folketrygden) side 31 er det forutsatt at menerstatningen også kan gi dekning for begrenset evne til å dyrke hobbier. En noe begrenset evne til å dyrke hobbier, er imidlertid tatt med allerede ved fastsettelsen av den generelle invaliditeten.

Som en alminnelig regel kan det derfor ikke tas hensyn til at vedkommende som har fått en benskade er f.eks. ivrig “hobbydanser” eller “fjellturgåer”, eller at den som ble påført en armamputasjon praktiserer fiolinspill på fritid.

NAV ser allikevel ikke bort fra at en skadebetinget begrensning av evnen til hobbyvirksomhet i enkelte tilfeller kan berettige til gruppeopprykk etter bestemmelsene i forskriftens § 3 nr. 3, f.eks. når denne evnen er svært begrenset allerede før skaden inntreffer.

Kan arbeidsmessige ulemper som følge av en yrkesskade/yrkessykdom medføre gruppeopprykk?

Etter forskriftens § 1 skal menerstatning dekke ulemper av ikke-økonomisk art, og tilstås uavhengig av eventuelle faktiske utgifter og inntektstap som skaden fører med seg. Individuelle skadefølger som har betydning for inntektsevnen skal eventuelt kompenseres gjennom uførepensjon, og ikke gjennom menerstatning. Slike forhold kan derfor ikke føre til gruppeopprykk.

Skade/sykdom som er godkjent som yrkesskade/yrkessykdom etter de tidligere lovene om ulykkestrygd og lov om yrkesskadetrygd

Dersom den eldre skade ikke er kompensert, skal den i utgangspunktet vurderes som et “individuelt forhold” som kan medføre “gruppeopprykk” på lik linje med annen skade eller sykdom som ikke kan godkjennes som yrkesskade/yrkessykdom etter folketrygdloven.

Spesielt om gruppeopprykk fra invaliditetsgruppe 0

Etter forskriftens § 3 nr. 1 hører lavere invaliditetsgrader enn 15 % inn under gruppe 0 som ikke gir rett til menerstatning.

Gruppe 0 kan imidlertid via bestemmelsen om gruppeopprykk i forskriftens § 3 nr. 3 likevel danne grunnlag for tilståelse av menerstatning. Den medisinske invaliditet som følge av yrkesskaden må imidlertid være forholdsvis betydelig for at gruppeopprykk skal kunne skje fra invaliditetsgruppe 0. Rikstrygdeverket har i den forbindelse praktisert en veiledende grense på ca. 10 %. Det vil sjelden kunne hevdes at en skade som isolert sett medfører en medisinsk invaliditet på under 10 % vil kunne bli “særlig byrdefull” på grunn av tidligere skade. En vil imidlertid ikke se bort fra at også lavere invaliditetsgrader enn 10 % rent unntaksvis vil kunne bli særlig byrdefull på grunn av en på forhånd foreliggende skade eller sykdom. Ved fingerskade kan dette gjøre seg gjeldende når en ny og isolert sett beskjeden skade ødelegger restgrepet i en tidligere betydelig skadet hånd, eller når f.eks. den andre hånden på forhånd er vesentlig skadet.

§ 4 Vedtak og utbetaling

§ 4 Nr. 1 når kan vedtak fattes?

Etter denne bestemmelse kan vedtak om å innvilge menerstatning ikke fattes før 12 måneder etter skadetidspunktet, med mindre det er åpenbart at varig medisinsk invaliditet kan fattes på et tidligere tidspunkt. Se kommentarene foran til § 2 nr. 1 i forskriften.

Skadetidspunkt ved ulykkesskade

Skadetidspunktet ved ulykkesskader settes alltid til det tidspunkt da arbeidsulykken skjedde, se § 13-5 første ledd.

Skadetidspunkt ved yrkessykdommer

Skadetidspunktet ved yrkessykdommer settes i utgangspunktet til det tidspunkt da sykdommen første gang ble diagnostisert dersom medlemmet “fortsatt er under skadelig påvirkning i arbeidet. Dersom medlemmet på diagnostiseringstidspunktet ikke lenger er i arbeid eller den skadelige påvirkningen er opphørt, settes skadetidspunktet til siste arbeidsdag under skadelig påvirkning.

Om fastsettelse av skadetidspunktet ved yrkessykdommer se nærmere under kommentarene til § 13-5 andre ledd i kommentarrundskrivet til kapittel 13.

§ 4 Nr. 2 virkningstidspunktet for utbetaling

Bestemmelsen lyder slik:

“Virkningstidspunktet for utbetaling av menerstatning er skadetidspunktet, jf. folketrygdlovens § 13-5 . Virkningstidspunktet kan likevel ikke settes lenger tilbake enn tidspunktet som følger av folketrygdloven § 22-13 fjerde ledd. Ved forverrelse som nevnt i § 3 nr. 2 andre ledd i denne forskriften settes virkningstidspunktet tidligst til første besøk hos lege der forverringen blir konstatert.”

Virkningstidspunktet - skal i henhold til ovennevnte bestemmelse ─ i utgangspunktet settes til skadetidspunktet med mindre reglene om tilbakevirkning i folketrygdlovens § 22-13 fjerde ledd bokstav a kommer til anvendelse. Etter denne bestemmelse kan menerstatning gis opptil 3 år før den måned kravet ble satt frem. Dette er en lovfesting av praksis etter tidligere lov om folketrygd.

Virkningstidspunktet fastsettes av praktiske årsaker alltid til første dag i skademåneden dersom kravet om menerstatning er fremsatt innen tre år etter skadedato. Er kravet fremsatt senere enn tre år fra skadedato, settes virkningstidspunktet til første dag i måneden som ligger tre år tilbake fra den dato kravet ble fremsatt.

Virkningstidspunktet for tilståelse av menerstatning kan - i likhet med andre trygdeytelser - aldri settes forut for det tidspunkt da medlemmet fyller vilkårene for rett til ytelsen. Yrkesskaden/yrkessykdommen må f.eks. på dette tidspunkt ha medført en varig medisinsk invaliditet på 15 % eller mer.

Virkningstidspunktet ved ulykkesskade

Menerstatningen ytes med virkning fra og med den første dag i den kalendermåned som inneholder skadetidspunktet, dersom kravet er fremsatt innen tre år fra skadetidspunktet. Dersom den medisinske invaliditeten er mindre enn 15 % på skadetidspunktet, men øker senere, kan erstatning først gis fra det tidspunkt det blir konstatert en varig medisinsk invaliditet på minst 15 % på grunn av skaden/sykdommen.

Virkningstidspunktet ved yrkessykdommer

Yrkessykdommer som erfaringsmessig forverrer seg etter at den skadelige påvirkning er opphørt

Eksempler på slike sykdommer er lungesykdommer slik som asbestose og silikose og forskjellige kreftformer.

Her skal virkningstidspunktet i utgangspunktet settes til første dag i den måned da den siste spesialisterklæring ble avgitt, og som benyttes ved vurderingen av den medisinske invaliditetsgrad. Se dog det som er anført i siste avsnitt under punktet nedenfor om yrkessykdommer som ikke forverrer seg etter at den skadelige påvirkning er opphørt.

Yrkessykdommer som ikke forverrer seg etter at den skadelige påvirkning er opphørt

Eksempler på slike sykdommer er larmskader, hjerneskader som skyldes løsemiddelpåvirkning mv.

Her kan virkningstidspunktet senest settes til første dag i den måned påvirkningen opphørte, f.eks. da vedkommende sluttet i arbeid eller gikk over i annet ikke-risikofylt arbeid, dog ikke lenger tilbake enn tre år fra kravsfremsettelsen, se ovenfor.

Denne regel gjelder imidlertid ikke i de tilfeller hvor yrkessykdommen har medført tilleggslidelse, slik som f.eks. nervøse lidelser. Dette kan tenkes bl.a. ved løsemiddelskader. Er det medregnet slike tilleggslidelser i den medisinske invaliditetsfastsettelse, vil det i utgangspunktet være tidspunktet for den siste spesialisterklæringen som skal benyttes.

Dette er hovedregler som naturligvis kan eller må fravikes dersom det foreligger opplysninger i saken som tilsier noe annet. Det kan f.eks. foreligge flere spesialisterklæringer i saken som gjør det sannsynlig at den foreslåtte medisinske invaliditetsgrad har vært til stede fra et tidligere tidspunkt enn den siste undersøkelsesdag hos spesialist.

§ 4 Nr. 3 beregning av kapitalverdien av menerstatningen

Bestemmelsen lyder slik:

“Dersom den yrkesskadde ønsker å få kapitalverdien av menerstatningen utbetalt som et engangsbeløp, se folketrygdloven § 13-17 fjerde ledd, fastsettes beløpet etter forskrift om kapitalverdier, se folketrygdloven § 25-15 andre ledd. Engangsbeløpet må omfatte hele menerstatningen som den skadde har rett til regnet fra virkningstidspunktet.”

Generelt

Engangsbeløpet (kapitalverdien av den tilståtte menerstatning) må - i tillegg til de løpende ytelsene - alltid fremgå av vedtaket. Se under kommentarene til § 3 nr. 1 punkt 2 under avsnittet “Hvordan beregnes menerstatningen”.

Ved beregningen av engangsbeløpet må man i tillegg til de forhold (faktorer) som er nødvendige for å beregne de løpende terminvise ytelser, vite vedkommendes alder og grunnbeløpet på virkningstidspunktet, samt vedkommendes kjønn. Se avsnittene nedenfor.

Virkningstidspunktet vil alltid være første dag i måneden. Se under kommentarene til § 4 nr. 2.

Faktorene kjønn, alder og grunnbeløpet på virkningstidspunktet er nødvendige for å finne frem til den riktige kapitaliseringsfaktor som skal benyttes ved utregning av engangsbeløpet (kapitalverdien). Se nedenfor.

Beregning av alder på virkningstidspunktet

For enkelt å finne medlemmets alder på virkningstidspunktet, kan det være hensiktsmessig å trekke medlemmets fødselsdato fra datoen for virkningstidspunktet, som alltid er den første dag i måneden.

Siden virkningstidspunktet alltid er første dag i måneden, vil vi - med mindre vedkommende er født første dag i måneden - få problemer med subtraksjonen av dager. Vi må da trekke ett år (11 måneder + 30 dager) fra året på virkningstidspunktet og fordele det på måneder og dager ved å legge 11 måneder til månedene og 30 dager til dagene. Bemerk at vi ved fordelingen av dager alltid benytter 30 dager i måneden (rentedager).

Vi starter beregningen ved først å trekke fra dagene, deretter månedene og til sist årene.

Eksempel 1:

Medlemmet er født 20. august 1940 og virkningstidspunktet er satt til 1. august 1997. Medlemmets alder på virkningstidspunktet fremkommer da ved følgende subtraksjon:

		År	Måned		Dag
		-1	+11		+30
	Virkningstidspunkt	97 96	08	19	01	31
	- Fødselsdato	40		08		20
	= Alder på virkn.tidspunkt	56		11		11

som avrundes opp til 57 år, se avsnittet nedenfor om bruk av kapitaliseringstabellen.

I de tilfeller vedkommende er født 1. dag i måneden vil regnestykket bli slik som i eksemplet nedenfor.

Eksempel 2:

Medlemmet er født 1.12.40, virkningstidspunktet er satt til 1.8.97. Medlemmets alder på virkningstidspunktet fremkommer da med følgende subtraksjon:

		År	Måned	Dag
		-1	+12
	Virkningstidspunkt	97 96	08	20	01
	- Fødselsdato	40		12	01
	= Alder på virkn.tidspunkt	56		08	00

Da hans alder bringer ham 60 dager ut i tredje kvartal i året, blir hans alder 56 3/4 år når vi skal finne hans kapitaliseringsfaktor, se nedenfor om bruk av kapitaliseringstabellen.

Bruk av kapitaliseringstabellen

Som vedlegg 1 B til dette rundskriv følger en tabell over de kapitaliseringsfaktorer som benyttes ved beregningen av engangsbeløpet (kapitaliseringsverdien).

Tabellen er regnet ut på grunnlag av en grunnlagsrente på 6 %, som er det samme beregningsgrunnlag som etter tidligere folketrygdlov.

Kapitaliseringsfaktorene er beregnet ut fra kjønn og alder i kvartår. Som det vil fremgå av eksempel nr. 1 foran, ble vedkommendes alder beregnet til 56 år, 11 måneder og 11 dager. Det nærmeste kvartår blir da 57 år. Dersom vedkommende er en mann, vil kapitaliseringsverdien bli 10,99. Hadde dette vært en kvinne, ville faktoren blitt 11,91. Hadde vedkommende i eksempelet vært 47 år, 10 måneder og 11 dager, ville det nærmeste kvartår blitt 47 3/4.

Den enkleste måten å finne vedkommendes alder i kvartår på, er å gjøre kvartåret om til dager. Et kvartår har 90 dager når vi regner med 30 dager i hver måned, se avsnittet “Beregning av alder på virkningstidspunktet” foran. Dersom vedkommendes alder tilsvarer 46 dager eller mer i et kvartår, går vi ned til neste kvartår i tabellen. Tilsvarer alderen 45 dager eller mindre, benytter vi nærmeste kvartår ovenfor i tabellen.

Når kapitaliseringsfaktoren er funnet, multipliserer en dette med årsbeløpet for menerstatningen. I eksempelet under punkt 3.1 foran under kommentarene til § 3 nr. 1 ble årsbeløpet kr 5.100,-. Dersom alderen til mannen i eksempelet var 30 3/4 år på virkningstidspunktet, blir kapitaliseringsfaktoren 15,14. Engangsbeløpet blir da (5.100 x 15,14) kr 77.214,-.

Dersom vedkommende hadde vært en kvinne, ville kapitaliseringsfaktoren blitt 15,73, som gir et engangsbeløp på (5.100 x 15,73) kr 80.223,-, dvs. kr 2.153,- mer enn for mannen. Årsaken til dette er at bl.a. alder er en av de faktorer som det tas hensyn til ved beregningen av kapitaliseringsfaktoren. Siden gjennomsnittsalderen for kvinner i Norge er høyere enn for menn, blir kapitaliseringsfaktoren for kvinner høyere enn for menn.

§ 4 Nr. 4 endring av utbetalingsform

Som det vil fremgå av § 4 nr. 3 i forskriften, må medlemmets krav om å få erstatningen utbetalt som et engangsbeløp omfatte hele den menerstatning som vedkommende har rett til. Av praktiske grunner er det ikke anledning til å kreve delvis engangsutløsning. Dersom en yrkesskadd som har fått utbetalt menerstatning i løpende terminer senere ønsker å få utbetalt engangsbeløp, skal utbetalte terminbeløp gå til fradrag i engangsbeløpet., dvs. differansen mellom det beregnede kapitalbeløp - som fremgår av vedtaket - og det som er utbetalt av løpende ytelser.

I henhold til paragrafens andre ledd er det derimot ikke anledning til - mot tilbakebetaling av kapitalisert engangsbeløp - å få omgjort en utløst menerstatning til løpende ytelse. Dette er en regelfesting av praksis etter tidligere folketrygdlov.

§ 4 Nr. 5 medlemmet dør

Medlemmet dør før varig medisinsk invaliditet kan fastsettes

Etter forskriftens § 4 nr. 5 første punktum kan det ikke innvilges menerstatning dersom medlemmet dør før varig medisinsk invaliditet kan fastsettes. Det vises i den forbindelse til § 2 nr. 1 i forskriften der det er bestemt at vedtak om å innvilge menerstatning ikke kan fattes før 12 måneder etter skadetidspunktet, med mindre det er åpenbart at varig medisinsk invaliditet kan fattes på et tidligere tidspunkt. Etter § 2 nr. 1 i forskriften kan varig medisinsk invaliditet først fastsettes når medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og rehabilitering, og tilstanden har stabilisert seg. Dette vil si at menerstatning kan ytes:

1.      tidligst tolv måneder etter skadetidspunktet med mindre det er åpenbart at varig medisinsk invaliditet kan fattes på et tidligere tidspunkt og

2.      under ingen omstendighet før medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og rehabilitering og tilstanden har stabilisert seg.

Dør medlemmet før ovennevnte vilkår er oppfylt vil de etterlatte (dødsboet) ikke kunne få noen menerstatning utbetalt.

Medlemmet dør før vedtak om menerstatning iverksettes

[Endret 9/04]

Er medlemmet død da vedtak om utbetaling av menerstatning iverksettes, skal erstatningen ikke omfatte senere terminer enn den måned medlemmet dør, jf. forskriftens § 4 nr. 5 siste punktum. Dette vil si at de etterlatte (dødsboet) i utgangspunktet ikke har rett til å få engangsbeløpet (kapitalverdien) utbetalt.

Med vedtak om utbetaling av engangsbeløp forstås at den yrkesskadde — etter å ha mottatt vedtaket om tilståelse av menerstatning - selv har uttrykt en viljeserklæring om slik utbetaling. Det vil si at NAV underrettes av medlemmet eksempelvis pr. telefon, telefax, e-post eller postlagt brev.

Utbetaling av engangsbeløp — også til dødsbo — finner altså sted i de tilfeller der medlemmet lever på det tidspunkt han/hun får underretning om vedtaket — og gir underretning om at han/hun ønsker engangsytelse.

Opphør av retten til menerstatning

Menerstatning er en livsvarig ytelse, jf. lovens § 13-17 første ledd hvor det heter at menerstatningen løper så lenge vedkommende lever. Det vil si at retten til menerstatning opphører ved utgangen av den måned medlemmet dør.

Ny prøving med spørsmål om endring av den medisinske invaliditet

Tidligere folketrygdlovs § 11-8 første ledd siste setning, hadde en henvisning til samme lovs § 8-5 , tredje ledd. Den nye folketrygdloven har i § 21-6 første ledd første setning en generell bestemmelse om endrede forhold som lyder slik:

“Det kan gjøres nytt vedtak dersom det skjer en endring som er av betydning for retten til den ytelsen vedkommende mottar.”

Det er denne bestemmelse som skal legges til grunn ved spørsmål om ny prøving av en menerstatningssak. Det vil si at den kan fattes nytt vedtak ved enhver endring av den tidligere fastsatte invaliditetsgrad som medfører at vedkommende har rett til erstatning etter en høyere erstatningsgruppe.

Etter lovens ordlyd er det adgang til ved revisjon å endre beregningsgrunnlaget for menerstatningen så vel oppover som nedover.

Er menerstatning utbetalt i form av et kapitalisert engangsbeløp, se under kommentarene til § 4 nr. 3, og det ved senere revisjon viser seg at den varige medisinske invaliditetsgrad i realiteten er blitt mindre enn hva man tidligere antok, vil det ikke bli aktuelt å kreve tilbake noe av det allerede utbetalte beløp. Har medlemmet valgt å ta ut menerstatningen som en løpende ytelse, må det etter NAV's syn være anledning til - etter ny prøving av saken - å sette den medisinske invaliditetsgrad ned slik at erstatningen blir utbetalt etter en lavere invaliditetsgruppe - eventuelt gruppe 0, slik at erstatningen opphører. En slik nedsettelse av den medisinske invaliditet må imidlertid bare foretas i de tilfelle det er helt åpenbart at den tidligere fastsatte medisinske invaliditet er for høy. Vi viser i denne forbindelse til forskriftenes § 2 nr. 1 hvor det sies at varig medisinsk invaliditet for en skadefølge først kan fastsettes mår medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og rehabilitering, og tilstanden har stabilisert seg.

Ved forverrelse vil virkningstidspunktet - med mindre de medisinske opplysninger godtgjør at forverrelsen har skjedd fra et tidligere tidspunkt - bli fastsatt til første dag i måneden som den legeundersøkelen hvor forverrelsen ble konstatert ble foretatt i, se punkt 3.1.1 under kommentarene til § 3 nr. 1 foran.

En må her være oppmerksom på at den nye medisinske vurdering kan komme til å godtgjøre at den tidligere fastsatte medisinske invaliditetsgrad har vært satt for lavt og at vedkommende har hatt rett til en høyere gruppe allerede fra det tidligere fastsatte virkningstidspunkt, se punkt 3.1.2 under kommentarene til § 3 nr. 1 foran.

Individuelle forhold som oppstår etter at menerstatning er innvilget, og som ikke er direkte skadefølge, kan ikke danne grunnlag for høyere gruppeplassering på grunn av forverrelse, se under kommentarene til § 3 nr. 3 foran.

Kontroll av at det kapitaliserte engangsbeløp ikke er mindre enn de terminvise ytelser ved eventuell etterbetaling.

Hvis det er gått lang tid fra virkningstidspunktet til det tidspunkt vedtak om menerstatning blir fattet, kan det skje at løpende erstatning fra virkningstidspunktet til utbetalingstidspunktet representerer en høyere sum enn det engangsbeløp som den kapitaliserte erstatning representerer. NAV må derfor ved effektuering av vedtak om menerstatning kontrollere om dette er tilfelle.

Dersom kontrollen viser at summen av de løpende ytelser som er gitt med tilbakevirkning, er større enn det kapitaliserte engangsbeløp - må NAV gjøre oppmerksom på dette med en påtegning på vedtaket. Vi gjør i denne forbindelse oppmerksom på at de løpende ytelser i likhet med det kapitaliserte engangsbeløp er skattefrie ytelser.

§ 5 Ikrafttredelse

Sosial- og helsedepartementet har ved forskrift av 10. august 1997 endret § 5 i forskrift av 21. april 1997 om menerstatning ved yrkesskade, gitt med hjemmel i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 13-17 andre ledd.

Etter nevnte endring lyder § 5 i forskriften slik:

“Forskriftens del I, II og III trer i kraft den 1. mai 1997.”

Bestemmelsen om at forskriften kun skulle få virkning for tilfeller med skadetidspunkt etter 30. april 1997 er sløyfet.

Dette innebærer at krav om menerstatning som er satt frem før 1. mai 1997 skal avgjøres etter de tidligere forskrifter om yrkesskadeerstatning (nå menerstatning) dersom dette er til gunst for vedkommende, jf. § 26-2 første ledd.

Det vil som regel ikke være til gunst for medlemmet å få benyttet de nye medisinske invaliditetstabellene i forskriftens del II og III dersom det er en kirurgisk skade saken gjelder.

Krav på menerstatning som er satt frem etter 30. april 1997 skal behandles etter bestemmelsene i den nye forskrift. Dette gjelder selv om skadetidspunktet ligger forut for 1. mai 1997.